Bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson kommer med stadig nye bekreftelser på hvilken fantastisk flott stemme han er og har. Ingenting er hyggeligere enn det.

Lars Danielsson (62) har benytta sitt musikalske liv og virke til å fortelle oss i en rekke sammenhenger hvilken stor og viktig musikant han er. Han er av typen som er både ustanselig kreativ og samtidig usedvanlig produktiv og det er alltid med stor forventning nye visittkort fra han blir mottatt i heimen.

Nå er det hans fjerde statusrapport med bandet Liberetto som står på kjøreplanen og, sjøl om nummer III gikk meg hus forbi bokstavelig talt – intet mindre enn en skandale sjølsagt, så har det vært en sann fryd å følge hans Liberetto-ekskursjoner.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Reiser og landskap er beskrivelser som har vært brukt, og til dels misbrukt, i forbindelse med musikkomtaler. I denne sammenhengen med “Cloudland” er disse betegnelsene likevel både riktige og på sin plass. Danielsson henter nemlig tydelig inspirasjon fra sine utflukter rundt om i verden til sine komposisjoner – det være seg Midt-Østen eller latinske breddegrader. Og sikkert mange andre steder også.

Uansett hvor Danielsson har henta det fra så har han satt det sammen til noe usigelig vakkert og sammen med et band bestående av den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat – to ukjente storheter her hos oss – og Rymden- trommeslageren Magnus Öström – han har skjemt oss bort lenge allerede, og med gjestene Kinan Azmeh fra Syria på klarinett og uforliknelige Arve Henriksen på trompet på noen av spora, har sjefen, som også trakterer piano, orgel, wah-wah cello og gimbri, skapt et varmt, godt, inderlig, av og til virtuost og av og til helt nedpå univers som det gjør godt å dykke ned og bli værende i.

I min desperate, men likevel mislykka leiting i platebunken etter “Liberetto III”, så fant jeg likevel en annen alt for lenge oversett liten gullklump med Danielsson. Sammen med den italienske mestertrompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu skapte Göteborgs store sønn “Summerwind” i 2018. Hvis noen tror at den har gått ut på dato, så tar de veldig – VELDIG – feil.

Denne lyriske perla bringer sammen to musikanter som ikke har det minste behov for å tilrane seg rampelyset for sin egen del. De er kun ute etter å skape musikalsk lyrikk – ute etter å skape noe vakkert med sine flotte og varme stemmer.

I et repertoar der de to har skrevet det meste og satt det sammen med blant annet “Autumn Leaves” og Bachs “Wachet auf, ruft uns die Stimme”, har de skapt noe som er egnet for å skape sjelefred både nå og for all fremtid.

Lars Danielsson er en musikalsk gigant – ferdig snakka.

PS Nå begynner definitivt jakta på “Liberetto III”.