Den danske produsenten, filmkomponisten og multiinstrumentalisten Jens B. Christiansen, som garantert reagerer hvis han blir tiltalt som Rumpistol også, gir oss noe vakkert og ettertenksomt som vi trenger mer enn noen gang nå.

Jens B. Christiansen (44) gir oss med “Isola” sitt sjuende album. Hvor mange som har kommet ut under artistnavnet Rumpistol er jeg ikke sikker på – dette er nemlig mitt aller første møte med både Christiansen og Rumpistol.

I forbindelse med dette plateslippet spiller han tre kvelder på den legendariske jazzklubben Montmartre i København – det sier vel en hel del om hvilken standing Rumpistol har i hjemlandet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

De godt og vel 51 minuttene Rumpistol og noen av hans beste musikalske venner serverer oss, hører hjemme i et meditativt landskap der det skapes bilder som om filmer ruller forbi. Hvis betegnelser som ambient, jazz og noe-klassisme blir benytta, så tipper jeg at verken Rumpistol eller jeg kommer til å protestere kraftig. Sistnevnte er jeg faktisk helt sikker på.

Rumpistol trakterer piano, gitar, synther, trekkspill, diverse andre tangentinstrumenter samt vokal og har alliert seg med jazzmusikere som bassisten Jonathan Bremer og trommeslageren Emil de Waal. De er så definitivt med på å skape et nydelig fundament for disse musikalske meditasjonene.

Når så Rumpistol i tillegg krydrer med ukulelesjef Tobias Elof, masse strykere, den klassiske vokalisten Nina Smidth-Brewer, folkesangeren Jullie Hjetland og popsangeren Kill J på noen av spora, så har “Isola” blitt et vakkert og ganske så variert stykke musikalsk landskap.

Innvendingen kan være at det oppleves at det ikke skjer så mye underveis – at det er for mye stillstand i uttrykket. Jeg kjøper til dels en slik innvending, men for de som gjerne vil ha et neddempa og vakkert pusterom der tankene og sjela får tid til å finne ro, spesielt nå i disse høyst spesielle tider for vår verden, så har Rumpistol og “Isola” mye å gi oss.