Jeg har hatt gleden av å høre Thea K. Eriksen med hennes andre album i den personlige triologien som avsluttes nå. Den dreide seg om døden. Nå er det den andre ytterligheten – kjærligheten – som står på programmet og Eriksen gjør det minst like inderlig.
Thea K. Eriksen (42) viste med all ønskelig tydelighet ved det forrige møtet, «Himmelfestivalen – Et requiem», at hun er en inderlig og ekte historieforteller. Det var intet mindre enn veldig modig å ta for seg det svært vanskelige temaet døden og nå er det altså den minst like vanskelige kjærligheten, dog på et annet vis, som får samme gode behandling.
Eriksen skriver flotte tekster det er lett å flytte inn i og kjenne seg igjen i. Hun er enkelt og greit en historieforteller i arva etter Kari Bremnes, Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg. Når du kan skilte med slektskap til slike størrelser, så sier det det aller meste om på hvilket nivå hun hører hjemme.
Til tross for at Eriksen er bosatt på Lillehammer, så synger hun på sin opprinnelige nordlandsdialekt. Med den viser hun en formidlingsevne som hun har all grunn til å være stolt av – som hun også skal være av sine tekst- og melodiskriverevner.
Vi møter Eriksen i et poplandskap, der singer/songwriteren også henter inn impulser fra blant annet jazz. Når hun så har fått med seg et lokalt kremlag med Lewi Bergrud på bass, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer, Jon Anders Narum på gitar, Roy Nikolaisen på trompet og ikke minst Morten Reppesgård på allehånde tangenter og mye, mye annet.
Thea K. Eriksen overrasker ikke lenger – jeg vet hvor bra hun er. Likevel skader det på ingen måte med nok en bekreftelse.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Et kjærlighetsbrev
Hysj Records/[email protected]