Fra den store bunka med skiver som aldri blei omtalt i fjor, er det både rett og rimelig at musikken og bandet til altsaksofonist Tim Berne (61) kommer til overflata sjøl om vi skriver 2016. Dette er nemlig musikk som ikke går ut på dato og Berne bekrefter nok en gang at han har noe helt eget, og relativt uamerikansk, på hjertet.
Dette er Bernes tredje skive på ECM med dette bandet: “Snakeoil” kom i 2012 og “Shadow Man” året etter. Begge fikk strålende mottakelse sjøl om, eller kanskje akkurat derfor, ingen av dem hadde noe stort kommersielt potensial.
Berne ga ut si første skive allerede i 1979 og det har blitt bortimot 50 under eget navn. Til tross for det har Berne aldri blitt noen “stjerne”. Grunnen er nok at det aldri har stått høyt på lista til Berne og at han heller aldri har kompromissa en tøddel med musikken sin. Slik er det fortsatt.
Snakeoil var fra starten en kvartett med Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, perkusjon og timpani. De er alle fortsatt meget tilstede, men nå er bandet utvida med et helt nytt navn for meg, den akustiske og elektriske gitaristen Ryan Ferreira. Han presenterer seg raskt som ei spennende og annerledes røyst og gjør sitt til at Snakeoil låter ganske annerledes denne gangen.
Berne har skrevet låter som varer i alt fra knappe to minutter til godt og vel 18. Musikken er melodisk og strukturert – ofte i alle fall, men samtidig fri og kollektiv og hele tida dynamisk. Det at Snakeoil fortsatt er et bassløst samfunn gjør sitt til at soundet er helt eget og at de involverte har spesielle oppgaver. Tim Berne kommer ikke til å bli noen superstjerne etter denne utgivelsen heller sjøl om han lager musikk så original og så spennende som bare han kan.
Morten Gunnar Larsen (60) har, helt siden jeg hørte han for førte gang på midten av 70-tallet, holdt fast på sin musikalske overbevisning. For den virtuose pianisten er det uttrykket fra jazzens barndom, stride og ragtime, som har gjullet, som gjelder og som kommer til å gjelde. Sjøl om dette uttrykket er ganske perifert i min verden, så digger jeg vilt og uhemmet Larsens genuine interesse, standhaftighet og vilje og evne til både å ta vare på og videreutvikle dette språket.
Denne gangen inviterer han oss med på solokonsert i Sorgenfri kirke nær København en sommerdag i 2012. Den meget lyttende og begeistra kirkelyden fikk være med på en god times rundreise i den tidlige jazzens historie og Larsen og plateselskapsdirektør Trygve Hernæs skal ha all mulig slags ære for at vi andre nå også får anledning til å delta.
Larsen gir oss versjoner av låter komponert av de store innen faget som Scott Joplin, Ferdinad “Jelly Roll” Morton, James P. Johnson og Eubie Blake. Dessuten gir han oss stride-ragversjoner av komposisjoner skrevet av både Chopin og Grieg, “Anitra: Stans!” (!!!), samt låter av, for meg i alle fall, ganske ukjente størrelser.
Morten Gunnar Larsen kan dette uttrykket, han er det på sett og vis. Med min begrensa kunskap om sjangerne så låter det sånn det skal låte og vel så det og Larsen utvider spekteret på sitt inderlige vis. Det er ikke alltid han er like sikker rytmisk, men det skriver jeg på kontoen for liveinsspilling og han har sjølsagt ikke gått inn og gjort noe med det i ettertid.
Morten Gunnar Larsen er et renesanssemenneske på aller øverste hylle når det gjelder denne musikkformen – hvis det går an å si det på den måten. Jeg gjør det uansett og plasserer nok en gang Morten Gunnar Larsen høyt der oppe.
Det meste har vært sagt og krevet om Radka Toneff og Steve Dobrogosz´ udødelige “Fairytales”. Jeg skriver likevel gjerne litt til om denne spesielle nyutgivelsen.
Jeg tilhører en generasjon som fikk oppleve Radka – for oss het hun bare det – Toneff i alle hennes utgaver og med all hennes styrke og sårbarhet. Jeg fikk oppleve henne på nært hold og har noen av mine sterkeste musikalske minner med akkurat henne og hennes musikalske budskap. Jeg husker akkurat hvor jeg var den oktoberkvelden i 1982 da jeg fikk vite at Radka hadde gått ut av tida. Jeg husker at jeg blei sint og jeg husker at jeg blei inderlig lei meg. “Fairytales” blei spilt den kvelden og jeg lette etter svar. Jeg fant ingen. Den har blitt spilt tusenvis av ganger siden også og Radka – og Steve Dobrogosz – har gitt meg noe som alltid vil være med meg.
Steve Dobrogosz – rett mann på rett plass.
“Fairytales” er Norges mest solgte jazzalbum gjennom alle tider og blei kåra til Norges beste album av 100 musikanter – uansett sjanger – i Morgenbladets avstemning i 2011. Den har vel, som noen allerede har skjønt, vært der oppe på mi liste også.
Nå har mange gode krefter gått sammen for å gjenutgi mesterverket basert på den originale mastertapen. Det har ikke vært noen enkel prosess, men mange har nekta å gi seg før de var i mål og det skal vi takke og bukke noe vederstyggelig for. “Fairytales” slik den framstår her låter nemlig så bortimot perfekt – ja, jeg har hørt innvendingene mot at den ikke er helt pitch perfect, men jeg lever svært godt med det jeg har fått servert – som vel tenkelig for mitt øre. På sikt kan det muligens komme nok en forbedra versjon, men enn så lenge holder denne altså lenge for meg.
Arild Andersen har spilt ei sentral rolle nok en gang og Terje Mosnes har skrevet en forbilledlig covertekst – det er så fint med folk som kan det de holder på med for å si det slik.
“My Funny Valentine” blei spilt inn i NRK i 1979 mens resten blei foreviga i Grieghallen i Bergen i februar 1982. Lydmessig er dette også et mesterstykke – mer enn noen gang nå.
Aller mest er det likevel Radkas – Radka Toneffs – mesterverk som hun sjøl fikk oppleve lansert og mer enn godt mottatt høsten 1982.
Den tyske gitaristen og vokalisten Torsten Goods snakker nok minst like mye til et hipt pop-publikum som til ihuga jazzfolk.
Torsten Goods er styla opp på alle vis.
Torsten Goods (35) har vært sett på som et stjerneskudd i tysk popjazz helt siden han slo gjennom rundt årtusenskiftet under navnet Torsten Gutknecht. Under et to års opphold i New York litt seinere, hang han mye sammen og spilte med legenden Les Paul. Han mente at Gutknecht ikke var noe navn å slå gjennom med og foreslo Goods og siden har det blitt slik.
Les Paul har åpenbart vært et stort forbilde for Goods, men det har så avgjort Wes Montgomery, Biréli Lagrène og ikke minst George Benson også vært. På vokalsida er det ikke bare Benson som kan skimtes – Freddie Mercury og Stevie Wonder finnes det også spor av.
Goods er et stort navn hjemme i Tyskland og forrige gang jeg støtte på han hadde han blant andre de svenske vokalistene Ida Sand og Viktoria Tolstoy med seg på “Love Comes to Town”.
Denne gangen er det spirituals, blues og roots musikk som er utgangspunktet for “Thank You Baby!”. Dette er musikk Goods har hatt med seg fra barndommen med sin irske mor som elska slik musikk og sin far som var bluesmusikant. Det betyr at vi blir servert klassikere som Nat Adderleys “Work Song”, Oscar Brown, Jr.s “Brother, Where Are You”, Marvin Gaye-klassikeren “How Sweet it Is”, “Kyrie”, “Nobody Knows the Trouble I´ve Seen”, Ray Charles´ “Hallelujah, I Love Her So” og “Everything Must Change”. Instrumentallåter som Mongo Santamarias udødelige “Afro Blue” samt noen Goods-låter er også på plass.
Med et empatisk og meget dyktig lag bestående av tangentmannen Roberto Di Gioia, trommeslageren Wolfgang Haffner og elbassisten Tim Lefebvre – som vi sist støtte på på Bowies avskjedsalbum – tar Goods oss sømløst gjennom denne godteposen.
Alt er fint og pent, men det blir likevel ganske så kjønnsløst i mine ører. Goods spiller bra og synger fint, men heller ikke mer hvis du skjønner. Her blir det ikke tatt en eneste sjanse – her oppleves det som det er om å gjøre å gå hjem hos flest mulig. Jeg tviler ikke et sekund på at Torsten Goods har det i seg det som trengs for å skape god og spennende musikk. Vi får håpe han tar det frem neste gang – denne gangen blir det kun behagelig og intetsigende bakgrunnsmusikk.
Til tross for at Anders Lønne Grønseth fortsatt bare er 36 år, så har han rukket over mye siden vi hørte han første gang tidlig på 2000-tallet. I en årrekke spilte han ei sentral rolle i den originale kvartetten Sphinx – der han jobba sammen med kolleger han møtte under musikkstudier i Leeds – og seinere har han dukka opp i alt fra duosettinger til store ensembler.
Som original orkesterleder og komponist var det først og fremst med “Mini Macro Ensemble” i 2008 at Lønne Grønseth viste seg fram. Den gangen spilte en strykekvartett ei sentral rolle – denne gangen er bestninga og musikken helt annerledes.
Med ei herlig blanding av jazzmusikanter og musikere med klassisk bakgrunn, har Lønne Grønseth skapt et verk som henter inspirasjon fra både jazz, samtidsmusikk og også litt indisk klassisk musikk. Morten Barrikmo på sopran-, bass- og kontrabassklarinett, Andreas Bratlie på tabla og perkusjon, Audun Ellingsen på bass, Sigrun Eng på cello, Hanne Rekdal på konsert-, alt- og bassfløyte og basun, Martin Taxt på tuba og Anders Aarum på akustisk- og elektrisk piano pluss sjefen sjøl på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, sørger for en høyst unik instrumentering og ditto lydlandskap.
Noen ganger er det en tradisjonell form for groove i uttrykket, noen ganger er det en mye mer kontemplativ og søkende form Lønne Grønseth leter etter – og finner. Uansett hvor han vil så forteller Anders Lønne Grønseth oss at han er en komponist og musikant med noe høyst spesielt på lager.
For de mange titalls millioner mennesker kloden rundt som har hatt et nært forhold til David Bowie, har de seineste dagene vært en blanding av ekstatisk glede og et enormt sjokk. Først kom det lenge etterlengta albumet ★ – som skal uttales Blackstar – på Bowies 69 års fredag den 8. januar. Så kom sjokket om at ikonet hadde gått bort på søndag etter.
David Bowie (1947-2016) regisserte det meste i sitt liv og sin karriere. I nærmere 50 år var han en trendsetter og, som Miles Davis når det gjaldt jazz, så forandra Bowie pop- og rockhistoria en rekke ganger. I 1967 viste han seg fram for verden for første gang med “David Bowie” og nå tar han farvel med sitt 27. studioalbum. Det har ligget i korta ei stund at det skulle komme – en singel mer enn antyda at det skulle komme mer – men som så ofte tidligere så holdt Bowie korta tett til brystet lenge.
I Molde og på Storyville
Ingenting ante verken Bowie, saksofonisten Donny McCaslin eller publikum på Storyville en høstdag i oktober for vel tre år siden om at akkurat McCaslin skulle spille ei veldig sentral rolle i forbindelse med Bowies siste utgivelse. Den meget lovende amerikanske saksofonisten har nemlig spilt ei relativt beskjeden rolle rundt om på klubber både hjemme og her i Europa, men Bowie hadde som alltid ideer på gang og denne gangen skulle det vise seg at McCaslin etterhvert blei djupt involvert.
Bowie hadde samarbeida med jazzmusikanter også tidligere. Mange vil huske hans nydelige “This Is Not America” sammen med Pat Metheny og for ikke lenge siden jobba han også med storbandlederen Maria Schneider. Overfor Schneider antyda Bowie at han på sitt neste album ville lage musikk som ikke var rock and roll og han lurte på om hun hadde musikanter å foreslo for han. Det endte med at han dukka opp på opp den lille, usedvanlige sjarmerende klubben 55 Bar i Greenwich Village, New York – der Bowie også bodde de seineste åra og der han døde – sikra seg en stol, satt gjennom et sett uten å ta kontakt eller gi seg til kjenne – akkurat som han kunne være noe sted på kloden inkognito – og stakk da det blei pause. Et par uker seinere kom det en epost til McCaslin og hele det strålende bandet hans md Mark Guiliana på trommer, Tim Lefebvre på elbass, Jason Lindner på tangenter og Donny McCaslin på saksofoner, blei invitert med på denne fantastiske siste reisa sammen med en av den moderne musikkhistorias viktigste stemmer. I tillegg blei også den glitrende jazzgitaristen Ben Monder involvert. En heftig jazzkvintett med andre ord, men det er likevel ikke noen jazzskive Bowie tar farvel med.
I´m in Heaven
Jeg har aldri vært noen Bowie-nerd. Som mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert har jeg sjølsagt fulgt han og hans musikk ganske tett og vært veldig begeistra for mye av det han har gjort. Det er mulig det er de helt spesielle omstendighetene som gjør det, men for meg er ★ kanskje det aller beste, mest originale og sterkeste David Bowie noen gang fikk gjort.
Mange skrev på fredag da skiva kom at de hadde problemer med en del av tekstene. Med geniets bortgang er det lettere å skjønne det hele: David Bowie tok regi ikke bare på sitt liv, men også på sin død. Han hadde visst i 18 måneder at han led av kreft, men i følge hans nære venn og produsent – også for ★- Tony Visconti, så hadde han tro på at det skulle gå rette veien nesten helt til det siste.
Det er mange tekstlinjer her som er mulig å tolke ut i fra Bowies bortgang – at det var en avskjed fra sjefen til oss alle. “Look up here, I´m in Heaven” og “I´ve Got Scars that Can´t Be Seen” synger han på “Lazarus” og på tittellåta synger han “Something Happened on The Day He Died”. Når han som alltid har laget låter som tildels vil bli stående som påler i musikkhistoria, så slår jeg gjerne fast at David Bowie gikk ut av tida slik han var der i nesten 50 år – på et genialt vis.
Han lever
Rundt om i David Bowies adopterte hjemby New York står det skrevet på en rekke murvegger: Miles Lives og Bird Lives! Det henspeiler på den legendariske statusen jazzikonene Miles Davis og Charlie Parker fortsatt har – og kommer til å ha i generasjoner framover. Om ikke lenge er jeg sikker på at det også vil stå David Lives også på noen av de samme veggene. David Bowie kommer garantert til å få en tilsvarende status. Han og hans musikk er nemlig udødelig. Han var ei stjerne, han er ei stjerne og derfor er det riktig at han valgte å forlate tida med ★. Bowie lever!
Det er lett å la seg begeistre av Frøydis Groruds bidrag på mange musikalske stoppesteder. Hun er nemlig utstyrt med en varme og inderlighet i horna sine som man skal ha et kaldt og ufølsomt hjerte for ikke å la seg røre av.
Hun har snakka til det norske folk i åresvis på fredagskvelden i TV-suksessen Beat for Beat, men der er det bare et glimt i ny og ne vi har fått fra Groruds saksofoner og fløyter. På hennes etterhvert ganske så omfattende platetilstedeværelse derimot, er det mye lettere å få et skikkelig innblikk i og forhold til hva og hvem hun er som musikant.
Her møter hun oss med 12 mer eller mindre kjente salmer og med et så utsøkt og korrekt tonefølge som vel tenkelig i Ulf Nilsen, som både er en framifrå kirkeorganist og meget dyktig jazzpianist, så er det en sann fryd å bli med på denne nydelige reisa – uansett trosretning eller religiøst ståsted.
Duke Ellington uttalte en gang at det bare fantes to typer musikk: god og dårlig. “Psalmfulness” kommer så avgjort inn under den første kategorien og duoen Grorud og Nilsen inviterer oss inn i stemninger så vare og skjøre som vel tenkelig for deretter å trøkke til så det garantert vibrerte kraftig i vinduene i Bragernes kirke i Drammen under innspillingene.
Jeg trives i de aller fleste settinger Frøydis Grorud beveger seg i, men det spørs om hun ikke føler seg ekstra hjemme med et slikt repertoar og i et slikt rom og i et slikt selskap som Ulf Nilsen byr på. Det høres i alle fall slik ut. Nydelig, vakkert og inderlig er det!
Til tross for at jeg følger rimelig godt med i internasjonal jazz, så har altså den etterhvert ganske så erfarne Anke Helfrich (49) passert under min personlige radar. Hun har spilt med og laga plater med storheter som Johnny Griffin, Mark Turner og Roy Hargrove og det mer enn antyder hvor Helfrich befinner seg hen i det musikalske landskapet også her på sin fjerde cd under eget navn.
Med seg har hun sin faste trio med Jonas Burgwinkel på trommer og Martin Wind på bass mens hun sjøl spiller piano, elektrisk piano og harmonium. Ardie Walser resiterer dikt på åpningssporet, mens den underkjente amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tim Hagans er hjertelig tilstede på store deler av innspillinga.
Bortsett fra Herbie Hancocks “Chan´s Song” og Thelonious Monks “Think of One”, har Helfrich skrevet all musikken samt at noe er kollektivt unnfanga. Vi snakker moderne, melodisk jazz med frie rammer og Helfrich har ønska å dedikere musikken til musikanter og personligheter som har betydd mye for henne som Nelson Mandela og Martin Luther King. Spesielt den 12 minutter lange “The Prize”, tilegna King, er et høydepunkt som forteller oss om Helfrich sin unike måte å tenke på. Kings berømte tale, den med “I Have a Dream”-du vet, er fundamentet for låta og Helfrich spiller unisont med Kings tale. Veldig virkningsfullt og sterkt.
Det tok si tid før Anke Helfrich kom min vei – eller motsatt. “Dedication” forteller meg at jeg har gått glipp av mye flott musikk og jeg lover å holde ørene åpne i åra som kommer. Oversikten over hvor hun har spilt forteller oss at hun har hatt bortimot hele verden som scene – bortsett fra Norge. Kan noen sørge for å få en orden på det snarest mulig?
André Bjerke var en av våre aller største lyrikere. Nå har Kåre Grøttum satt musikk til en rekke dikt og fått med seg et kremlag til å tolke både ord og musikk.
André Bjerke – en av de aller største lyrikerne våre.
André Bjerke (1918-1985) var en av våre aller største lyrikere. Til tross for det er det lett for at lyrikk og lyrikere går i glemmeboka – eller ikke kommer frem til nye generasjoner i det hele tatt. Det er en av grunnene til at komponisten Kåre Grøttum skal ha ære for at han løfter fram dette, for de aller fleste, ukjente materialet.
Grøttum har hele tida hatt som ambisjon at musikken skulle spille ei “underordna” rolle – her skulle tekstene stå i sentrum og ikke bli overdøva av låtene. Det har han også lykkes med. Og det er heller ingen førstereis vi har med å gjøre: Grøttum har nemlig satt musikk til Bjerkes dikt for mange tiår siden mens dikteren var i live og det var delvis Bjerkes mer enn godkjent-stempel som gjorde at Grøttum fortsatte sitt prosjekt.
Kåre Conradi, Lars Klevstrand og Wenche Medbøe gir nytt liv til Bjerkes lyrikk.
Med sangerne/resitatørene Kåre Conradi, Åse Karin Hjelen, Lars Klevstrand og Wenche Medbøe og med Jens Fossum på bass, Sigmund Groven på munnspill, Tom S. Lund på gitar, Jan Thoresen på saksofon og klarinett og Ivar Anton Waagaard på piano, har Bjerkes forunderlige, morsomme, betraktende og også fra tid til annen triste univers fått nytt liv. Vi skal være svært så glade for at noen tar ansvar og viderefører denne viktige åren.
Med “Stillness” (2011) og “Valencia” (2013) sa den erfarne trompeteren, flügelhornisten og bukkehornspilleren Hildegunn Øiseth (49) fra om at hun fortjente en plass sentralt på trompetsolisthimmelen både hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også. Med “Time Is Coming” kommer det en voldsom bekreftelse på dette – Hildegunn Øiseth har aldri vært bedre og det er nå meget høy internasjonal klasse over henne både som instrumentalist, komponist og bandleder.
Sammen med stjernelaget Espen Berg på piano, Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, inviterer Øiseth oss med på ei lyrisk, melodisk, vakker og inderlig reise. Alle har bidratt som komponister og, sjøl om det er hennes navn som preger omslaget, så er dette en kollektiv affære på alle slags vis – så langt fra solist-med-komp tanken som vel tenkelig.
Øiseth har sjølsagt slektskap til storheter som Arve Henriksen, Per Jørgensen og Nils Petter Molvær, men aller mest er hun seg sjøl – hun er enkelt og greit i besittelse av sin egen, unike stemme. Med denne kvartetten og denne musikken er hun klar til å innta scener hvor det enn skulle være på kloden – dette er nydelig musikk med universell appell langt utenfor jazzmenigheta også.
