I Bergen finner man mye spennende. "Bandet" By The Waterhole er foreløpig siste bevis på det – et one-woman-band som henter inspirasjon fra en rekke kilder.

By The Waterhole – det vil si Eva Pfitzenmaier – tar oss med på ei spennende reise.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hanseatene har jo vært svært viktige når det gjelder å sette Bergen på kartet. Det betyr altså at tyske Eva Pfitzenmaier, som nå har vært bosatt i Bergen i åtte år, følger opp en god tradisjon. Med sin andre plateutgivelse – hva kunne den kalles annet enn "Two"? – forteller hun oss at hun har så mye unikt å by på at Bergen veldig gjerne kan få en ny eksportartikkel – "By The Waterhole".

Pfitzenmaier skriver alle tekster, alt på engelsk, lager alle melodier og både synger og spiller alt sjøl. Sjøl om det er helt forskjellig fra hva Mari Kvien Brunvoll, også hun bosatt i Bergen, holder på med, så har de mye til felles i sin tilnærmingsmåte og de lager begge unike og dermed helt personlige lydlandskap.

Presseskrivet forteller oss at By The Waterhole skaper loop-basert musikk, hvor improvisasjoner, knirkete jazzpop og gammeldags blues møtes til dans på en gyngende kamelrygg. Bortsett fra det helt siste har jeg ikke det aller minste problem med å være enig i alt som blir sagt. Tekstene er av typen som jeg gjerne kaller lyrikk – sjelden vare i denne businessen – og melodiene er nesten unntak besnærende og vakre. Når så Pfitzenmaier i tillegg har ei helt særegen og varm stemme som jeg ikke greier å sammenlikne med noen andres, så har By The Waterhole blitt ei pakke som allerede er spennende og som har alt i seg til å utvikle seg videre. Detter er nemlig en artist, og et band, med helt egne kvaliteter. Tøft, spennende, morsomt og annerledes – holder lenge det.

By The Waterhole

Two

Playdate Records/amazon.de/Bandcamp.com

Karin Krog er den europeiske vokaljazzdronninga for meg. Her får vi to herlige tilbakeblikk på det som skjedde på 70-tallet – på vinyl!

Karin Krog – slik så hun og brillene ut på 70-tallet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Karin Krog har vært ei ledestjerne i vokaljazz både på nasjonalt og internasjonalt nivå helt siden slutten av 50-tallet. Hun er stadig på et kreativt fantastisk sted i livet og karriera si, men likevel er det veldig hyggelig å kunne være med på et tilbakeblikk til første halvdel av 70-tallet.

Sammen med Jazzforbundets gjenfødte plateselskap Odin, og Grappa, har Krog relansert to perler på sitt eget selskap Meantime Records. I desember 1973 og juni 1974 gikk Krog i studio sammen med Arild Andersen (bass), Jon Christensen (trommer), Egil Kapstad (piano) og Bjarne Nerem (tenorsaksofon). På repertoaret stod ni klassikere av brødrene George og Ira Gershwin pluss "That Certain Feeling" som instrumental.

I arrangement av den altfor sjeldent hørte elegantieren Egil Kapstad – hvilken klangmester! – får vi tolkninger av kjente låter som "How Long Has This Been Going On?", "My Man´s Gone Now" og "Embraceable You", som Krog gjør til sine egne til tross for at de har vært gjort "tusener" av ganger. Bjarne Nerem (1923-91) er en nesten glemt saksofonist nå – her får vi utallige eksempler på hvilken gigant han var. Og om Andersen og Christensen kan spille standardjazz? Noe så inn i granskauen – bedre reisefølge kunne ikke Karin Krog ha ønska seg.

Mellom innspillingene med Gershwin-tolkningene stakk Krog også til København noen maidager i 1974. Der hadde selveste Palle Mikkelborg arrangert seks av den franske komponisten og pianisten Michel Legrands meste kjente låter, blant andre "You Must Believe in Spring", "I´ll Wait for You" og "What Are You Doing the Rest of Your Life?". Med strykere og blåsere i tillegg til et kjerneband bestående av Philip Catherine på gitar, Ole Koch-Hansen på piano, Alex Riel på trommer og Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass pluss Mikkelborg trompet – intet middelmådig hold kan man trygt si- blei det skapt musikk av tidløs karakter.

Låtene, ofte skrevet som filmmusikk, er uten unntak vakre, og tolkningene er originale og en herlig bekreftelse på at Krog passet inn med de aller beste. Hun gir alle tekstene sitt personlige preg og hun får oss til å sitte ytterst på stolkanten slik at vi ikke går glipp av det aller minste.

Den engelske jazzskribenten Alyn Shipton har skrevet fine tilbakeblikk, som det mer enn gjerne kunne vært lest en ekstra runde korrektur på, og remasteringene, gjort av maestro Jan Erik Konghaug, er av samme kvalitet som Karin Krogs vokal – vi snakker toppklasse med andre ord.

Karin Krog

Gershwin with Karin Krog/Songs by George and Ira Gershwin

Meantime Records/Odin/Grappa/Musikkoperatørene

Karin Krog

You Must Belive in Spring – Songs by Michel Legrand

Meantime Records/Odin/Grappa/Musikkoperatørene

Jeg har vært så heldig at jeg har fått tilbragt musikalsk kvalitetstid sammen med Jens Christian Bugge Wesseltoft siden slutten av 80-tallet. Han slutter aldri å overraske og han slutter aldri å glede seg – og glede oss.

Bugges New Conceptions of Jazz er klar for den store verden.

Bedre måte å sjøsette høstsesongen på Nasjonal jazzscene enn å markere Jazzland Recordings sitt 20 års jubileum, er vanskelig å tenke seg. På åpningsdagen fikk vi like godt servert tre band og sjefen sjøl avslutta festen slik han og hans "ukjente" høyre hånd, Sten Nilsen, har styrt skuta helt siden starten – på det mest kreative viset må vite.

Etter ei god og lang pause der Bugge, blant venner og andre også, har bedrevet en hel del annet spennende musikalsk, så fant han tiden moden til å skape et nytt New Conceptions of Jazz. Om det var en rekke nye musikalske ideer eller møtet med nye musikere som var utslagsgivende – kanskje begge deler – er jeg ikke sikker på, men ideen var uansett svært så god. Sammen med Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Marthe Lea på tenorsaksofon og Sanskriti Shrestha på tablas, tok Bugge oss med inn i en ny, spennende verden der han som alltid fusjonerer impulser fra en rekke kilder: funk, electronica, jazz, verdensmusikk og gudene vet hva. Bandet, som fortsatt er ganske ferskt, er i ferd med å sette seg og finne retninga og når verdensturneen er over mot slutten av november, så låter det nok enda mer retningstrygt og tøft.

Det som alltid er flott med Bugge er at han presenterer oss for nye musikanter og denne utgava av New Conceptions er blant de aller mest øreåpnede gjennom alle tider. Her har det blitt tenkt annerledes, nok en gang, og Bugge & Co er på god vei til nok et høydepunkt i den allerede fullspekka karriera. Og som alltid er det en sann glede å oppleve Bugges livsbejaenhet og gutteaktige glede over både å skape og dele. Herlig!

Moksha tar utgangspunkt i indisk tradisjonsmusikk og skaper sin egen verden ut fra det.

Midt inne i New Conceptions-konserten introduserte Bugge Moksha – et av de andre plateferske banda på Jazzland. Lilja Jonsdottir og Shrestha er med også der og sammen med perkusjonisten Tore Flatjord utgjør de et annet veldig spennende fusjonsprosjekt der indisk tradisjonsmusikk ligger i bånn. Etterhvert kom også resten av Bugges band til og sammensmeltingen var av det usedvanlig hyggelige slaget – musikk skapt med enorme doser empati og musikalitet.

Hyggelig å kunne ønske svenske Farvel velkommen.

Ballet blei åpna av det svenske bandet Farvel som Bugge hadde "oppdaga" på Umeå Jazzfestival for noen år siden. Her snakker vi om en sekstett som også har funnet sin egen vei der akustiske og elektroniske elementer smelter sammen. Bass, tangenter og en trommeslager, Carl-Johan Groth, som vi kommer til å høre mye fra og ei frontrekke med den norske trompeteren – og elektronikeren – Kim Aksnes, tenorsaksofonist og klarinettist Otis Sandsjö og ikke minst den særegne vokalisten Isabel Sörling, tok oss med til steder de færreste av oss hadde vært på tidligere. Et spennende møte og en flott start på ei herlig høståpning.

Nasjonal jazzscenesjef Jan Ole Otnæs orienterte om høstens program og ønska velkommen til ei rekke med forventa høydepunkter som kan konkurrere med det beste i utlandet. For en start vi fikk – for en høst vi kan glede oss til!

Jeg har vært så heldig at jeg har fått tilbragt musikalsk kvalitetstid sammen med Jens Christian Bugge Wesseltoft siden slutten av 80-tallet. Han slutter aldri å overraske og han slutter aldri å glede seg – og glede oss.

Bugges New Conceptions of Jazz er klar for den store verden.

Bedre måte å sjøsette høstsesongen på Nasjonal jazzscene enn å markere Jazzland Recordings sitt 20 års jubileum, er vanskelig å tenke seg. På åpningsdagen fikk vi like godt servert tre band og sjefen sjøl avslutta festen slik han og hans "ukjente" høyre hånd, Sten Nilsen, har styrt skuta helt siden starten – på det mest kreative viset må vite.

Etter ei god og lang pause der Bugge, blant venner og andre også, har bedrevet en hel del annet spennende musikalsk, så fant han tiden moden til å skape et nytt New Conceptions of Jazz. Om det var en rekke nye musikalske ideer eller møtet med nye musikere som var utslagsgivende – kanskje begge deler – er jeg ikke sikker på, men ideen var uansett svært så god. Sammen med Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Marthe Lea på tenorsaksofon og Sanskriti Shrestha på tablas, tok Bugge oss med inn i en ny, spennende verden der han som alltid fusjonerer impulser fra en rekke kilder: funk, electronica, jazz, verdensmusikk og gudene vet hva. Bandet, som fortsatt er ganske ferskt, er i ferd med å sette seg og finne retninga og når verdensturneen er over mot slutten av november, så låter det nok enda mer retningstrygt og tøft.

Det som alltid er flott med Bugge er at han presenterer oss for nye musikanter og denne utgava av New Conceptions er blant de aller mest øreåpnede gjennom alle tider. Her har det blitt tenkt annerledes, nok en gang, og Bugge & Co er på god vei til nok et høydepunkt i den allerede fullspekka karriera. Og som alltid er det en sann glede å oppleve Bugges livsbejaenhet og gutteaktige glede over både å skape og dele. Herlig!

Moksha tar utgangspunkt i indisk tradisjonsmusikk og skaper sin egen verden ut fra det.

Midt inne i New Conceptions-konserten introduserte Bugge Moksha – et av de andre plateferske banda på Jazzland. Lilja Jonsdottir og Shrestha er med også der og sammen med perkusjonisten Tore Flatjord utgjør de et annet veldig spennende fusjonsprosjekt der indisk tradisjonsmusikk ligger i bånn. Etterhvert kom også resten av Bugges band til og sammensmeltingen var av det usedvanlig hyggelige slaget – musikk skapt med enorme doser empati og musikalitet.

Hyggelig å kunne ønske svenske Farvel velkommen.

Ballet blei åpna av det svenske bandet Farvel som Bugge hadde "oppdaga" på Umeå Jazzfestival for noen år siden. Her snakker vi om en sekstett som også har funnet sin egen vei der akustiske og elektroniske elementer smelter sammen. Bass, tangenter og en trommeslager, Carl-Johan Groth, som vi kommer til å høre mye fra og ei frontrekke med den norske trompeteren – og elektronikeren – Kim Aksnes, tenorsaksofonist og klarinettist Otis Sandsjö og ikke minst den særegne vokalisten Isabel Sörling, tok oss med til steder de færreste av oss hadde vært på tidligere. Et spennende møte og en flott start på ei herlig høståpning.

Nasjonal jazzscenesjef Jan Ole Otnæs orienterte om høstens program og ønska velkommen til ei rekke med forventa høydepunkter som kan konkurrere med det beste i utlandet. For en start vi fikk – for en høst vi kan glede oss til!

Peter Erskine både har vært og er en av verdens beste trommeslagere. Her følger strålende eksempler på begge deler.

Peter Erskine sammen med Palle Danielsson og John Taylor – for en trio!

Fra slutten av 70-tallet og fram til midten av 80-tallet var Peter Erskine (62) kanskje verdens mest beundrede trommeslager – han styrte da nemlig butikken sammen Jaco Pastorius, Wayne Shorter og Joe Zawinul i Weather Report. Etter at verdens hippeste hand la ned horna, fikk Erskine et stadig sterkere ønske om å reflektere mer gjennom både trommespillet sitt og musikken han formidla. Det han foretok seg mellom 1992 og 1997 sammen med svenske Palle Danielsson på bass og engelske John Taylor på piano er nydelige og spennende eksempler på det. Det var det den gang musikken kom ut og det er det den dag i dag i ECM-serien "Old and New Masters Series" med strålende og informative liner notes av norgesvennen John Kelman der blant annet Erskine ser tilbake på denne usedvanlige kreative perioden av hans karriere.

Alle de fire skivene med trioen, "You Never Know", "Time Being", "As It Is" og "Juni", er spilt inn hos Jan Erik Kongshaug i Oslo. De forteller oss hvordan en av 90-tallets aller mest spennende trioer utvikla seg i løpet av noen få år. Alle tre er solister i ypperste verdensklasse og samtidig er de lyttere i samme kategori.Taylor, som forlot tida i fjor, har skrevet mesteparten av musikken og den går fra våre usedvanlig vakker og melodisk – Erskines "On The Lake" er verdt inngangspengene aleine – til det mer frie og søkende. Da de hadde kommet fram til "Juni" i 1997 ville spesielt Erskine og Taylor gå i litt forskjellige retninger og dermed blei "Juni" ei naturlig avslutning på denne fantastiske trioen som det har vært en sann fornøyelse å stifte bekjentskap med igjen. Musikken er enkelt og greit tidløs og er like hip i 2016 som den var på 90-tallet.

Iiro Rantala, Lars Danielsson og Peter Erskine – for en trio 2!

Og Erskine i dag? Han er fortsatt en av klodens mest allsidige og smakfulle trommeslagere. I fjor sommer fikk den finske mesterpianisten Iiro Rantala, som har som ambisjon å spille melodier som er så enkle at publikum husker dem, anledning til å invitere med seg Erskine og en annen svensk Danielsson-bassist i superklassen, Lars, til to konserter og plateinnspilling. Her møter vi de tre i et knippe Rantala-låter, to av Danielsson samt en av Kenny Barron, Jimi Hendrix og Johann Sebastian Bach hver seg!!!

De gir oss vakker, melodisk og empatisk trojazz som publikum langt utenfor jazzmenigheta vil elske. Og Peter Erskine? Minst like bra som før.

Peter Erskine Trio

As It Was

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Rantala Danielsson Erskine

How Long Is Now?

ACT/Musikkoperatørene

Du skal ha fulgt godt med i timen hvis du har full oversikt over gitaristen Jan Erik Hansens gjøren og laden. Det er på ingen måte nødvendig for å få en herlig opplevelse av Hansens solodebut. Her er det nemlig mulig å drømme seg laaaaangt bort.

Jan Erik Hansen i sitt drømmelaboratorium.

Jan Erik Hansen kommer fra Sandefjord og har spilt gitar "hele" livet. Helt tilbake på slutten av 70-tallet var han med på det berømte sommerkurset på Søgne ved Kristiansand sammen med seinere storheter som Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Han har også spilt en hel del sammen med Sandefjords store tangenthelt fra det forrige århundre, Atle Bakken, som mange vil huske fra Jon Eberson Group.

Hansen har pleid sitt kjærlighetsforhold til gitaren hele tida, men han har valgt en straight "livsførsel" som computeroperatør i ArcusGruppen – sikkert et smart valg når vi ser hvor mange det er om de få beina her til lands. Straightjobben har på ingen måte ført til at Hansen har tatt lett på musikklivet. Han har blant annet laga sitt eget, ikke så reint lite heller, musikklaboratorium hjemme som han, basert på det vi får høre her, har hygge seg mye og ofte med.

Etter et møte med gitarkollega Frode Barth etter en spillejobb på Cosmopolite i Oslo, blei frøet sådd som har ført til dette første visittkortet fra Hansen. Computeroperatøren har tatt med seg "jobben" og computeren hjem og med den skapt spennende og originale lydlandskap for gitaren, mye også med hjelp av virtuelle forsterkere, effekter, synther og samplere. Den eneste musikanten vi møter her er Jan Erik Hansen, bortsett fra Barth på bass på et spor, men ofte høres han ut som et schwært band.

Hansen har skrevet alle de 10 låtene og de aller fleste befinner seg i balladeform. Ofte skaper han inderlige drømmelandskap som det er herlig å forsvinne inn i. Når han på toppen av disse landskapene serverer oss vakkert og varmt gitarspill med masse luft og rom, så har "Ballads From Above" blitt en herlig og annerledes musikalsk reise som Jan Erik Hansen har all grunn til å være stolt av.

Jan Erik Hansen

Ballade From Above

Barth Records/Musikkoperatørene

Du skal ha fulgt godt med i timen hvis du har full oversikt over gitaristen Jan Erik Hansens gjøren og laden. Det er på ingen måte nødvendig for å få en herlig opplevelse av Hansens solodebut. Her er det nemlig mulig å drømme seg laaaaangt bort.

Jan Erik Hansen i sitt drømmelaboratorium.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jan Erik Hansen kommer fra Sandefjord og har spilt gitar "hele" livet. Helt tilbake på slutten av 70-tallet var han med på det berømte sommerkurset på Søgne ved Kristiansand sammen med seinere storheter som Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Han har også spilt en hel del sammen med Sandefjords store tangenthelt fra det forrige århundre, Atle Bakken, som mange vil huske fra Jon Eberson Group.

Hansen har pleid sitt kjærlighetsforhold til gitaren hele tida, men han har valgt en straight "livsførsel" som computeroperatør i ArcusGruppen – sikkert et smart valg når vi ser hvor mange det er om de få beina her til lands. Straightjobben har på ingen måte ført til at Hansen har tatt lett på musikklivet. Han har blant annet laga sitt eget, ikke så reint lite heller, musikklaboratorium hjemme som han, basert på det vi får høre her, har hygge seg mye og ofte med.

Etter et møte med gitarkollega Frode Barth etter en spillejobb på Cosmopolite i Oslo, blei frøet sådd som har ført til dette første visittkortet fra Hansen. Computeroperatøren har tatt med seg "jobben" og computeren hjem og med den skapt spennende og originale lydlandskap for gitaren, mye også med hjelp av virtuelle forsterkere, effekter, synther og samplere. Den eneste musikanten vi møter her er Jan Erik Hansen, bortsett fra Barth på bass på et spor, men ofte høres han ut som et schwært band.

Hansen har skrevet alle de 10 låtene og de aller fleste befinner seg i balladeform. Ofte skaper han inderlige drømmelandskap som det er herlig å forsvinne inn i. Når han på toppen av disse landskapene serverer oss vakkert og varmt gitarspill med masse luft og rom, så har "Ballads From Above" blitt en herlig og annerledes musikalsk reise som Jan Erik Hansen har all grunn til å være stolt av.

Jan Erik Hansen

Ballade From Above

Barth Records/Musikkoperatørene