Trio i toppklasse

Bassist Barry Guy, pianist Marilyn Crispell og trommeslager Paul Lytton har laga musikk sammen siden forrige årtusen. Trolig har de aldri vært bedre enn nå.

Marilyn Crispell, Barry Guy og Paul Lytton – langt framskreden triojazz.

De to britene Barry Guy og Paul Lytton og amerikanske Marilyn Crispell er blant den moderne jazzens viktigste stemmer – sjøl om de aldri har fått den enorme verdensstjerne-statusen. Det gjelder både individuelt og kollektivt – de fire trioutgivelsene de har gitt oss siden 1999, "Odyssey", "Ithaca" og "Phases of the Night" pluss "Deep Memory", er strålende eksempler på det.

Nå er det ni år siden trioen sist fortalte oss hvor de var. I mellomtida har de gjesta oss i en rekke andre konstellasjoner, men "Deep Memory" som Guy blei inspirert av den irske maleren Hughie O´Donoghues malerier til å skrive musikk til eller for, er for meg i alle fall trioens sterkeste vitnesbyrd til nå.

Alle disse tre musikantene er viden kjent i frijazzkretser som noen av de mest uttrykksfulle individualistene som finnes. Det får vi også høre denne gangen, men det som kanskje overrasker enda mer er de melodiske, direkte vakre og ettertenksomme låtene og partiene som i stor grad preger "Deep Memory". Alle maleriene som Guy har latt seg inspirere av finnes i omslagsheftet og det er absolutt mulig å begripe hvilke stemninger han har latt seg begeistra av.

Det er stor bredde, dybde og dynamikk i musikken som Guy Crispell Lytton serverer oss. Den er både vakaker, sterk og usedvanlig personlig. Det er vel ikke noen grunn til å kreve så mye mer enn det.

Guy Crispell Lytton

Deep Memory

Intakt Records/MusikkLosen

Verdensklasse!

Det er mye med Marius Neset. Det aller viktigste er at det er verdensklasse over det han foretar seg både som saksofonist og komponist. Her følger nok et bevis på det.

Marius Neset, nummer tre fra venstre i bandet sitt, sammen med London Sinfonietta.

Jeg begynner like godt med konklusjonen: "Snowmelt" er det mest ambisiøse og samtidig mest vellykka verket unnfanga av en norsk jazzmusiker. Såpass? Ja, såpass faktisk – det befinner seg nemlig helt der oppe med Jan Garbareks "I Took Up the Runes" og Arild Andersens "Arv" og "Sagn".

Egentlig har det ligget i korta ei stund at musikk på dette nivået skulle komme fra den 31 år unge saksofonisten, komponisten og bandlederen fra Os ved Bergen som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående. Han ville gå sin egen vei og lot jazzutdanning i Norge være – han ville søke ande steder. Og du verden som han har funnet – både som instrumentalist, bandleder og komponist.

For det store publikum i Norge bevegde han seg under den store radaren helt til han presenterte sitt bestillingsverk "Lion" sammen med Trondheim Jazzorkester under Moldejazz i 2012. Det var intet mindre enn storveis, utfordrende og djupt personlig. Siden har det gått slag i slag og rundt om i Europa er nå Neset ei stor stjerne på jazzhimmelen.

Med "Snowmelt" tar han kanskje det endelige steget helt til topps. Med et partitur på 240 sider har han skrevet et mesterverk – det likner ikke på et mesterverk, det er det – for verdensberømte London Sinfonietta og sin egen glitrende kvartett med det norsk/svenske unikumet Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelske Ivo Neame på piano. Her viser Neset at han er i besittelse av en oversikt når det gjelder klassisk musikk, jazz og folkemusikk som er særegen for å si det forsiktig. Måten han fusjonerer de to "gruppene" er helt makalaus og totalt original. Når han så nok en gang viser oss at han, med impulser fra både Michael Brecker og Jan Garbarek, er en saksofonist som tøyer instrumentets grenser til det ytterste – jeg tror faktisk ikke det er så mye mer å hente reint teknisk på de to horna – så har "Snowmelt" blitt verket "alle" andre må strekke seg etter i tiåra som kommer.

Som nevnt er det mye med Marius Neset. Han er blant annet også Brann-supporter på sin hals. Det forteller at heller ikke Marius Neset er fullkommen.

Marius Neset – London Sinfonietta

Snowmelt

ACT/Musikkoperatørene

Først tar vi Berlin, så….

Dan Peter Sundland er en 30 år ung elbassist, komponist og bandleder fra Børsa ved Trondheim som har gjort Berlin til sin hjemby de siste åra. Der har han tydeligvis fått utvikla sin egen personlige stemme.

Dan Peter Sundland, til venstre, sammen med sitt band Home Stretch.

Sundand, som blei tildelt Sparebank 1s Talentpris under Moldejazz i 2013, har med sitt særegne elbass-spill, ofte med bue, vist oss ved flere anledninger at han er på vei til et eget sted. Bedre sted å leite etter det enn smeltedigelen Berlin finnes vel knapt. Der har han også satt sammen et band bestående av musikanter med samme mål som han sjøl vil jeg tro: den greske pianisten Antonis Anissegos, den tyske saksofonisten Philipp Gropper og den australske trommeslageren og elektronikeren Steve Heather, har alle Berlin som base og i disse tre har Sudland så avgjort funnet sjelsfrender som ønsker å gå i samme retning som han.

Musikken, som enten Sundland har komponert eller som er kollektivt unnfanga, beveger seg i et kammermusikalsk samtidslandskap med store doser improvisasjon involvert. Lydlandskapene de frambringer har stor egenverdi og låter helt ulikt det meste annet som har vederfaret sinnet. Det er ofte mørkt, kontemplativt og med en zenliknende søken i seg.

Bandet, som debuterte under Moldejazz i 2014 som takk for prisen Sundland fikk året før, gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller for oss på den andre sida. Utfordringene kommer på løpende bånd, men ofte er det jo det som gjør musikk så spennende. Nicht?

Dan Peter Sundland´s Home Stretch

Dan Peter Sundland´s Home Stretch

Creative Sources Recordings/Bandcamp.com

Funky så det holder

Bassisten, og multiinstrumentalisten, Derrick Hodge har spilt med alle fra Kanye West og Mos Def til Clark Terry og Terence Blanchard. Her møter vi han nesten aleine på hans andre Blue Note-utgivelse. Det høres ut som fullt band – jeg lover.

Derrick Hodge på elbass her, men han spiller alt mulig annet også.

37 år unge Derrick Hodge har rukket mer enn de fleste sine relativt få år på Tellus tatt i betraktning. Han har spilt med alt og alle og han kan alt uansett sjanger virker det som. Her benytter han anledninga til å vise oss en hel del av sine kvaliteter og det er lett å skjønne hvorfor "alle" er så begeistra for både komponisten og musikanten Derrick Hodge.

I stor grad møter vi funkmesteren Hodge på "The Second". Han er en meget groovy musikant som henter like mye fra funk, soul, hip hop og rhythm and blues som fra jazz og han spiller like godt elbass/bass som gitar, tangenter og trommer. Den eneste medmusikanten som bidrar på flere av spora er trommeslageren Mark Colenburg og på det eneste jazzsporet, "For Generations", møter vi trompeteren Keyon Harrold, trombonisten Corey King og tenorsaksofonisten Marcus Strickland. På avslutningssporet, kjærlighetslåta "From Me to You", synger også Hodge.

Musikken er tøff, funky og groovy og Hodge, som også har produsert, har visst å benytte seg av mulighetene et studio anno 2016 har å by på. Hvor Derrick Hodge dukker opp neste gang er ikke godt å si – uansett kommer det til å groove av han!

Derrick Hodge

The Second

Blue Note/Universal

O glede!

Jeg har aldri lagt skjul på at Lars Saabye Christensen har vært en av mine favorittforfattere. Det er likevel ikke slik at det er han jeg har gått til når sinnet trenger lys – men nå skjer det om jeg vil eller ikke!

Stian Hole og Lars Saabye Christensen har gitt oss ei bunke med gledesperler.

Lars Saabye Christensen har i store deler av mitt voksne liv vært ei slags litterær ledestjerne – jeg har sett fram til hver eneste ny bok og aldri blitt skuffa. Likevel er det ikke slik at jeg har løpt rundt i gatene og ropt halleluja etter at leseopplevelsen har kommet til veis ende – Saabye Christensen har for meg i alle fall alltid hatt en mørk og tidvis melankolsk grunntone i sitt forfatterskap.

Det har også blitt påpekt av hans nærmeste – noen har til og med tatt seg bryet med å regne ut hvor stor differanse det har vært i det siste når det gjelder bruker av orda sorg og glede. Svaret – med minst to streker under – er 47 ganger sorg og sju ganger glede. Dette avsindige misforholdet på 40 har heldigvis Saabye Christensen vært villig til å gjøre noe med og, sammen med den fremragende illustratøren/tegneren Stian Hole, har han begått ei "diktsamling" egna til sinnets fremme og gode helse.

Den framifrå observatøren Saabye Christensen har "funnet fram" til 38 gledelige situasjoner eller erkjennelser som gir han, og meg og helt sikkert mange med meg, både glede og påfyll til ettertanke. Det er ikke nødvendigvis de store hendelsene, heller tvert i mot, som gir mest glede og det er de Saabye Christensen har funnet fram til og serverer oss gjennom korte setninger eller observasjoner og som Hole på et mesterlig vis har forsterka.

Det tar ikke langt tid å komme seg gjennom "Sanne gleder" – i motsetning til Saabye Christensens vanlige forfatterskap. Derimot er det en lykkepille av ei diktsamling som egner seg til å plukke fram igjen – gang etter gang – både når livet smiler og kanskje aller best når det ikke gjør det. Saabye Christensen har regna ut at sorgen fortsatt leder 48-45 over gleden, men at vi fortsatt har tid på oss til å gjøre noe med det. Det skal vi være veldig glade for – alle sammen.

Lars Saabye Christensen – Stian Hole

Sanne gleder

Cappelen Damm

Spiller på mange strenger

Bak det fristende bandnavnet Duo Magico skjuler gitaristene Per Olav Kobberstad og Alf Wilhelm Lundberg seg. De spiller for sikkerhets skyld på 16 strenger og det gjør de usedvanlig vakkert også.

Alf Wilhelm Lundberg og Per Olav Kobberstad tar oss med på en liten lykkepille av ei musikkreise.

Jeg har hatt gleden av å "møte" både Kobberstad og Lundberg tidligere, men dette er første gangen jeg møter dem sammen. Det er ikke så veldig lenge siden de møttes heller, i 2014 på gitarfestivalen Akustiske Landskap, men siden den gang har de spilt mye sammen på konserter rundt om i kongeriket. Dessuten har de øvd mye både hver for seg og sammen og gjennomført to økter med opptak både i fjor og i år. Det høres godt at de har tilbragt mye tid sammen for å si det sånn.

Kobberstad spiller på en håndbygget 8-strengers gitar med to ekstra basstrenger, mens Lundberg benytter sin særegne 8-strengers såkalte Brahmsgitar med en ekstra basstreng og en ekstra lys streng. Til sammen skaper de to et lydlandskap som det er vanskelig, ja nesten umulig, å sammenlikne med noe annet.

De to har skrevet tre låter hver, mens de tre resterende er henta fra gigantene Egberto Gismonti og Astor Piazzolla samt en tradisjonell norsk folkemelodi. Kobberstad og Lundberg snakker usedvanlig vakkert og empatisk sammen, ofte med en latinsk aksent i uttrykket sitt. Teknisk sett er de to svært så langt framskredne, men teknikken kommer likevel aldri i veien for det å skape musikk med substans. Musikken er utstyrt med masse forskjellige farger og magien er absolutt til stede ved flere anledninger. Duo Magico og "Colonial Colors", som kun er utgitt digitalt på ymse plattformer, har alt i seg til å kunne gjøre både høsten og vinteren kortere og varmere.

Duo Magico

Colonial Colors

Acoustic Landscapes/Phonofile

Spiller på mange strenger

Bak det fristende bandnavnet Duo Magico skjuler gitaristene Per Olav Kobberstad og Alf Wilhelm Lundberg seg. De spiller for sikkerhets skyld på 16 strenger og det gjør de usedvanlig vakkert også.

Alf Wilhelm Lundberg og Per Olav Kobberstad tar oss med på en liten lykkepille av ei musikkreise.

Jeg har hatt gleden av å "møte" både Kobberstad og Lundberg tidligere, men dette er første gangen jeg møter dem sammen. Det er ikke så veldig lenge siden de møttes heller, i 2014 på gitarfestivalen Akustiske Landskap, men siden den gang har de spilt mye sammen på konserter rundt om i kongeriket. Dessuten har de øvd mye både hver for seg og sammen og gjennomført to økter med opptak både i fjor og i år. Det høres godt at de har tilbragt mye tid sammen for å si det sånn.

Kobberstad spiller på en håndbygget 8-strengers gitar med to ekstra basstrenger, mens Lundberg benytter sin særegne 8-strengers såkalte Brahmsgitar med en ekstra basstreng og en ekstra lys streng. Til sammen skaper de to et lydlandskap som det er vanskelig, ja nesten umulig, å sammenlikne med noe annet.

De to har skrevet tre låter hver, mens de tre resterende er henta fra gigantene Egberto Gismonti og Astor Piazzolla samt en tradisjonell norsk folkemelodi. Kobberstad og Lundberg snakker usedvanlig vakkert og empatisk sammen, ofte med en latinsk aksent i uttrykket sitt. Teknisk sett er de to svært så langt framskredne, men teknikken kommer likevel aldri i veien for det å skape musikk med substans. Musikken er utstyrt med masse forskjellige farger og magien er absolutt til stede ved flere anledninger. Duo Magico og "Colonial Colors", som kun er utgitt digitalt på ymse plattformer, har alt i seg til å kunne gjøre både høsten og vinteren kortere og varmere.

Duo Magico

Colonial Colors

Acoustic Landscapes/Phonofile

Storsaker med Come Shine

Kvartetten Come Shine er endelig tilbake for fullt etter ei alt for lang pause. Her møter vi dem på fest med sjølvaste KORK.

Come Shine i storfint selskap med KORK. Dette bildet er fra det første møtet med KORK på Konsgberg på begynnelsen av 2000-tallet.

Come Shine, det vil helt siden 1998 si Håkon Mjåset Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass, Live Maria Roggen på vokal og Erlend Skomsvoll på piano, er noe av det hippeste og mest originale kollektiv som finnes både innen- og utenfor våre egne grenser når det gjelder å tolke standardmateriale fra ymse sjangre. Slik var det i kvartettens første epoke fra 1998 til de tok ei laaaang pause fra 2004 til 2011 og slik har det fortsatt siden de valgte å videreføre prosjektet.

Allerede i første runde samarbeida Come Shine og Kringkastingsorkesteret – KORK – blant annet med en meget suksessrik konsert under Kongsbergfestivalen. Kanskje lå kimen til en videreføring klar da Come Shine fant ut at de vil gå videre med ny inspirasjon og nye ideer – uansett har det vist seg at det var rett på alle måter da de møttes tre novemberdager i fjor i NRKs Store studio med et begeistra publikum tilstede.

Det er ingen tilfeldighet at Chick Corea og Pat Metheny er aldri så lite over gjennomsnittet tilhenger av Erlend Skomsvolls arrangøregenskaper. Han er nemlig en håndverker i verdensklasse når det gjelder å skrive for større ensembler og nok en gang forteller han oss det med det han har skrevet for KORK på standardlåter som "Caravan", ""Willow Weep for Me", "Well You Needn´t" og "Danny´s Dream" pluss overraskende tolkninger av Johnny Cash´ "The Man Comes Around" og Otis Reddings "(Sittin´on the) Dock of the Bay" og et par Skomsvoll-låter i tillegg.

Når så KORK er i storform, alle fire i Come Shine oppfører seg slik de gjør i sin beste stunder og Jan Erik Vold leser som bare han kan på et spor, så har "Norwegian Caravan" blitt nok et høydepunkt i Come Shines karriere.

Come Shine er intet mindre enn et unikt kollektiv.

Come Shine + KORK

Norwegian Caravan

LAWO Classics/Musikkoperatørene

Storsaker med Come Shine

Kvartetten Come Shine er endelig tilbake for fullt etter ei alt for lang pause. Her møter vi dem på fest med sjølvaste KORK.

Come Shine i storfint selskap med KORK. Dette bildet er fra det første møtet med KORK på Konsgberg på begynnelsen av 2000-tallet.

Come Shine, det vil helt siden 1998 si Håkon Mjåset Johansen på trommer, Sondre Meisfjord på bass, Live Maria Roggen på vokal og Erlend Skomsvoll på piano, er noe av det hippeste og mest originale kollektiv som finnes både innen- og utenfor våre egne grenser når det gjelder å tolke standardmateriale fra ymse sjangre. Slik var det i kvartettens første epoke fra 1998 til de tok ei laaaang pause fra 2004 til 2011 og slik har det fortsatt siden de valgte å videreføre prosjektet.

Allerede i første runde samarbeida Come Shine og Kringkastingsorkesteret – KORK – blant annet med en meget suksessrik konsert under Kongsbergfestivalen. Kanskje lå kimen til en videreføring klar da Come Shine fant ut at de vil gå videre med ny inspirasjon og nye ideer – uansett har det vist seg at det var rett på alle måter da de møttes tre novemberdager i fjor i NRKs Store studio med et begeistra publikum tilstede.

Det er ingen tilfeldighet at Chick Corea og Pat Metheny er aldri så lite over gjennomsnittet tilhenger av Erlend Skomsvolls arrangøregenskaper. Han er nemlig en håndverker i verdensklasse når det gjelder å skrive for større ensembler og nok en gang forteller han oss det med det han har skrevet for KORK på standardlåter som "Caravan", ""Willow Weep for Me", "Well You Needn´t" og "Danny´s Dream" pluss overraskende tolkninger av Johnny Cash´ "The Man Comes Around" og Otis Reddings "(Sittin´on the) Dock of the Bay" og et par Skomsvoll-låter i tillegg.

Når så KORK er i storform, alle fire i Come Shine oppfører seg slik de gjør i sin beste stunder og Jan Erik Vold leser som bare han kan på et spor, så har "Norwegian Caravan" blitt nok et høydepunkt i Come Shines karriere.

Come Shine er intet mindre enn et unikt kollektiv.

Come Shine + KORK

Norwegian Caravan

LAWO Classics/Musikkoperatørene

New York – Havana – full fest!

Etter at grensene mellom Cuba og USA blei åpna i 2014, har alt blitt så mye lettere. NY-bosatte Pedrito Martinez har for eksempel kunnet ta turen tilbake til Havana og skapt livsbejaende musikk med akkurat de han har hatt lyst til å lage den med.

Godt humør hos Pedrito Martinez, nummer to fra venstre, i Havanas gater.

Den 42 år unge congaisten og vokalisten Pedrito Martinez stakk fra Cuba da han var 25 år. Han så vel neppe for seg at han kunne returnere til den vakre øya noensinne, men brødrene Castro og president Obama sørga altså for at det blei mulig. Det førte til at Martinez, som har blitt et stort navn i USA de seineste åra, i oktober i fjor satte kursen tilbake til Havana og der fikk oppfylt noen av sine store musikalske drømmer.

Innstillinga er gjort i Areíto/EGREM, et av verdens mest kjente studioer, og der mange av Martinez´ favoritt-innspillinger er gjort. Dessuten ligger det bare en kort spasertur fra hjemmet til Martinez i Havana.

Martinez har tatt med seg bandet sitt bestående av Alvaro Benavides, fra Venezuela, på bass og vokal, Edgar Pantoja-Aleman, fra Cuba, på tangenter og vokal og Jhair Sala, fra Peru, på perkusjon og vokal og invitert med seg både venner og familie til å få oppfylt drømmene sine. Vennene er blant andre vokalist og låtskriver Rubén Blades, vokalist Angélique Kidjo og trompeter Wynton Marsalis. Dessuten er også tre brødre Martinez med på ymse perkusjonsinstrumenter på ei låt. De som aner at dette kan bli ei herlig blanding, har faktisk helt rett.

Gleden over å komme hjem og få skape denne livsbejaende musikken, skinner noe så voldsomt gjennom. Her er det så mye hjerte og glede at det nesten strømmer ut gjennom høyttalerne. De som tror de trenger noe å varme seg på utover høsten og vinteren har herved fått den anbefalinga de trenger.

The Pedrito Martinez Group

Habana Dreams

Motéma/Naxos Norway