Pianisten Brad Mehldau og saksofonisten Joshua Redman er uten tvil to av jazzens ledestjerner anno 2016. Denne høsten er de på veien igjen som duo og derfor passer det strålende med et tilbakeblikk på Europa-turneen de gjorde i 2011.

Brad Mehldau og Joshua Redman er glitrende samtalepartnere.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Brad Mehldau (46) og Joshua Redman (47) har jobba mye sammen helt siden Redman inviterte med seg den da ukjente Mehldau i kvartetten sin på begynnelsen av 90-tallet. Mehldau blei ikke værende der så lenge; han ville utvikle sin egen karriere og da først og fremst i trioformat. Begge har uansett tatt enorme steg og hver for seg er de både som solister og bandledere blant klodens enere.

Det at deres respektive karrierer har tatt voldsomt av betyr heldigvis ikke at de har "glemt" hverandre. Med ujevne mellomrom har de kommet sammen igjen i diverse konstellasjoner og denne høsten er de ute på duo både i USA og Europa uten at veien blir lagt om Norge i denne omgang. Jeg ser ikke bort fra at denne turneen er årsaken til at de to har dukka ned i opptak gjort da de var ute sammen i 2011 – blant annet på Kongsberg – og la det være klokkeklart med en gang: dette er tidløse, utfordrende og spennende samtaler.

Med et repertoar bestående av Charlie Parker og Bennie Harris´ klassiker "Ornithology", Thelonious Monks "In Walked Bud", standardlåta "The Nearness of You" pluss tre originallåter, blir vi tatt med på vel 10 minutters utflukter per låt – en av låtene stammer også fra Kongsberg kirke. Teknisk sett er de to sjølsagt helt av en annen verden – spesielt er det lett å la seg imponere av Mehldaus tohånds broderinger. Det er nesten som man skulle tro at han var utstyrt med to hjerner!!!!! Redmans soloekskursjoner, der han viser oss oversikt over både det klassiske- og jazzuttrykket, er også en sann fryd. Likevel er det samspillet, evnen til å lytte og til å ta ideene videre som er herrene Brad Mehldau og Joshua Redmans alle største styrke. Nært, vakkert og høyst personlig.

Joshua Redman & Brad Mehldau

Nearness

Nonesuch Records/Warner Music

Saksofonisten Kristoffer Berre Alberts har spesielt gjennom bandene Cortex og Large Unit vist seg fram som en meget ekspressiv og kompromissløs musikant. Her kommer det tre nye eksempler – helt forskjellige, men stadig like kompromissløse.

SAKA, det vil sin Jon Rune Strøm, Dag Erik Knedal Andersen og Kristoffer Berre Alberts, lar seg gjerne utfordre.

Foto: Peter Gannushkin

33 år unge Kristoffer Berre Alberts fra Oslo – noen kommer faktisk fra hovedstaden også – har gått hele løypa med jazzlinja i Trondheim og Musikkhøyskolen i Oslo. Derfra, og ellers i livet, har han fått med seg en stor porsjon ballast og en unik innfallsvinkel til å skape original musikk.

Med trioen SAKA, med Berre Alberts på saksofoner, Dag Erik Knedal Andersen på trommer og Jon Rune Strøm på bass, møtte de stemmekunstneren og elektronikeren Maja S.K. Ratkje på Inderøy i Nord Trøndelag under festivalen SoddJazz i 2013. Festivalen har nær tilknytning til Sund Folkehøgskole – en strålende utklekkingsinstitusjon for mange av våre nåværende og framtidige jazzstorheter.

Der gir de fire oss grenseløs og kompromissløs musikk som det er vanskelig å definere ut fra vanlige sjangerkonvensjoner – hevder de sjøl. Det er det så avgjort ikke vanskelig å være enig i. Dette er nemlig en slags fusjon mellom impro og samtidsmusikk av eget virke der alle fire både individuelt og kollektivt tar oss med til sjeldne destinasjoner.

Stemmkunstneren og elektronikeren Maja S. K. Ratkje kjenner heldigvis ingen grenser.

DaNaMa eller Dag Magnus Narvesen Octet har mye tøft å komme med.

Foto: Eyolf Dale

I DaNaMa eller Dag Magnus Narvesen Octet, der den Berlin-bosatte trommespillende sjefen fra Stavanger har skrevet all musikken, møter vi Berre Alberts på altsaksofon sammen med Øyvind Dale på piano, Kristoffer Kompen på trombone, Jørgen Mathisen på tenorsaksofon, Adrian Myhr på bass, Hayden Powell på trompet og André Roligheten på barytonsaksofon og bassklarinett. Det betyr ei samling av noen av de aller beste unge norske jazzmusikantene som finnes og det sier som kjent ikke så reint lite.

Narvesen blei bitt av frijazzbasillen som 16-åring, men her finner vi han i et relativt straight, melodisk landskap – med frie utblåsninger må vite – som i mine ører slekter en hel del på salige Charles Mingus´ tankegang. Her viser Berre Alberts, og alle de andre for den sakens skyld, at de behersker også en slik måte å uttrykke seg på og Dag Magnus Narvesen står fram som et nytt og svært spennende navn som komponist og bandleder.

Steve Noble og Kristoffer Berre Alberts – fullt trøkk.

Dette trippelmøtet med Berre Alberts avsluttes med et urheftig treff med den erfarne engelske trommeslageren Steve Noble (56) med bakgrunn fra så forskjellige setninger som Rip Rig & Panic og frijazzgurugitaristen Derek Bailey. Møtet fant sted på Kulturhuset i Oslo i august i fjor og den drøye halvtimen byr ikke på så mange pustepauser akkurat. Dette er ekspressiv frijazz der to strålende musikanter, Berre Alberts på tenorsaksofon ved denne anledninga, viser at de er lyttere, utfordrere og lydskulptører i fremste rekke.

Kristoffer Berre Alberts har kommet langt – svært langt. Her gir han oss tre ganske så forskjellige bevis på det.

SAKA with Maja S. K. Ratkje

rasaka

KBA Records/kristofferalberts.com

DaNaMa – Dag Magnus Narvesen Octet

Cornua Copiae

Clean Feed Records/MusikkLosen

Steve Noble & Kristoffer Berre Alberts

Collets Second Yesterday

Clean Feed Records/MusikkLosen

I 1991 kom Bendik Hofseths storverk "IX". Noen trodde der og da at han skulle erobre verden. Slik gikk det ikke. Nå har Christer Falck, entusiasten over alle entusiaster, virkelig gjort stas på musikken, utgivelsen og Hofseth og fått skapt en boks som jeg sjelden eller aldri har sett maken til. Og nå skal superbandet på veien igjen også. Prepare yourself!!!!

Bendik Hofseth anno 2016 – minst like bra som i 1991.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Erik Valebrokk

Historia om Bendik Hofseths "vei" til himmels i musikkverdenen tør være kjent. En av de store gigantene blant klodens plateselskaper, Columbia Records med base i New York, ville satse voldsomt på å gjøre Hofseth – under navnet Bendik – til den nye Sting eller Peter Gabriel. Historia skal ikke gjengis her, men de som er interessert i alle detaljene får dem i den strålende vel 100 siders boka som er en del av boksen og som er ført i tastaturet av Terje Mosnes.

Noen av oss har vært med på unnfangelsen av denne historia, anmeldelse jeg skrev om "IX", og som jeg hadde glemt, er faktisk gjengitt i boka. Plata og musikken har fulgt meg siden. Jeg synes den var strålende i 1991 og jeg synes den har tålt tidens tann på et herlig vis – gjenhøret med både originalplata, raritetene som leda fram til "IX", hyllestene fra noen av våre store og fremadstormende vokalister pluss TV-programmene som blei laga I forbindelse med bestillingsverket "Q" på Vossajazz det samme store året og portrettprogrammet med Bendik fra både New York og Norge, er intet mindre enn strålende og innpakninga likeså.

Det synes heldigvis Christer Falck også og derfor har han lagt ned en enorm innsats for å løfte det hele fram igjen i forbindelse med 25 års "jubileet".

Bendik da han skulle bli Stjerne i 1991.

Falck, som dreiv platebutikk på Aker Brygge i 1991, blei raskt blodfan av Bendik og "IX". Det førte til at kundene som var innom sjappa "måtte" kjøpe et eks – Falck mener at han solgte rundt 1000 stykker. Kundene hadde ikke noe valg sier Falck sjøl. Nå har han altså laga dette praktverket av en hyllest og gudene veit hvor mange timer han har brukt på det. Jeg er den heldige besitter av nummer 459 av de 500 eksklusive boksene og mitt velmente råd er at hvis du er interessert i strålende tidløs popmusikk med tilliggende herligheter, så er det om å gjøre å kjenne sin besøkelsestid – det vil ikke bli laga flere!!!!

CD nummer 1 er en remastret versjon av "IX" der stjernelaget med Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset – pluss en rekke amerikanske gjester – forteller oss hvor hipt dette unike universet til Bendik var/er. CD 2 består av ymse rariteter som i all hovedsak er låter og ideer Bendik & Co spilte inn i åra fram til "IX" blei spilt inn. Dette er musikk de færreste har hørt før og som aldri har vært utgitt tidligere – veldig spennende og interessant når vi samtidig kan høre hva det førte fram til!

CD nummer tre er hyllest-skiva der blant andre Morten Harket, Silje Nergaard, Jarle Bernhoft, Kristian Kristensen/Ketil Bjørnstad, Martin Halla/Nils Petter Molvær og Emilie Christensen (No. 4), synger hver sin låt fra "IX" – veldig spennende og unikt det også der vi sjølsagt får helt annerledes versjoner. Og festen blir avslutta med DVD-en der vi altså får gjensyn – for manges del helt sikkert for første gang også – tingingsverket "Q" fra Vossajazz med det samme stjernelaget som på "IX" – og et interessant portrettprogram fra denne samme perioden. Programmet viser oss et flott bilde av musikeren, komponisten, vokalisten og filosofen Bendik. Det er også et utmerket eksempel på hva lisenspengene våre bør brukes til.

Når så Terje Mosnes har skrevet ei bok som bør være lærebok for alle andre som har ambisjoner i samme leia, så har denne boksen i regi Christer Falck blitt intet mindre enn et mesterverk i faget CD-bokser.

PS Ikke nok med det: Falck & Co har også makta å få satt sammen supergruppa igjen til en kort norgesturné. Der er det bare å møte opp og der er det nok mulig å skaffe seg det som finnes igjen av disse unike boksene. Takk til Bendik & Co for musikken og takk til Christer Falck & Co for gjenoppstandelsen og boksen!

Bendik blei ikke verdensstjerne med "IX". Uansett var det strålende den gangen i 1991 – det er det også i 2016, 25 år etterpå.

Bendik Hofseth

IX

C+C Records/Falck Forlag

Trompeteren Laura Jurd og tangentoperatørene Elliot Galvin har funnet hverandre på alle slags vis. Her møter vi dem både sammen og hver for seg.

Laura Jurd med sitt strålende band Dinosaur.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Laura Jurd (26) har i løpet av de seks seineste åra fortalt spesielt publikum på fotballøya at en ny trompeter i ypperste klasse er i ferd med å stå fram. Hun har allerede to CD-er under eget navn og med det relativt nydannede bandet Dinosaur tar hun fatt på den vanskelige tredjerunden – og gjør det bedre enn Erik Vea noensinne gjorde det på 1500 meter. Han sprakk nemlig – hver gang!

Mitt første møte med Jurds trompetspill er relativt ferskt og det tok ikke lang tid på danske Jasper Høibys "Fellow Creatures" å begripe at her var det et talent langt utenom det vanlige som var i aksjon. Om noen dager står hun også på scena her til lands som en av de spesielle gjestene Hanna Paulsberg har invitert med seg på turné. I mellomtida – og i ettertid – anbefales "Together, As One" og Dinosaur på det varmeste. Med seg sjøl på trompet og synth – det går an å ane inspirasjonen fra Miles for å si det sånn -, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på elpiano og orgel, så tar Jurd oss med på ei reise med kun sine egne låter som kart og kollektivet Dinosaur som retningsvisere.

Musikken er elektrisk, moderne og unik. Den er melodisk, transparent og rytmisk spennende og solistisk holder alle et meget høyt nivå. Neste gang Laura Jurd kommer til kjempers fødeland må hun mer enn gjerne ta med seg Dinosaur også.

Elliot Galvin Trio – musikken er ikke så streng som den ser ut til.

Elliot Galvin er både tangentmann og samspiller med Jurd både på og av scena. I tillegg har også han akkurat kommet med ny trioskive sammen med bassist Tom McCredie og trommeslager, perkusjonist og glockenspiller Simon Roth. Sjøl trakterer Galvin piano, kalimba, melodika, trekkspill, kassettspiller (!) og stylophone hva nå enn det måtte være.

Galvin (25) CD-debuterte med trioen for to år siden og forteller oss her at han er en original som nesten sjølsagt har lært mye fra den engelske pianogiganten Django Bates. Her er det mye humor, empati, teknisk briljans og store doser utadvendthet. Noen ganger kan det bli litt masete – det skjer litt for mye på en gang – men i det store og hele er "Punch" nok et strålende bevis på at det skjer veldig mye spennende i ung engelsk jazz.

Disse tipsa om Dinosaur og Elliot Galvin Trio er herved overgitt norske klubb- og festivalarrangører fullstendig vederlagsfritt. De vil begge sørge for garantert suksess – så det så.

Dinosaur

Together, as One

Edition Records/Border Music Norway

Elliot Galvin Trio

Punch

Edition Records/Border Music Norway

Trompeteren Laura Jurd og tangentoperatørene Elliot Galvin har funnet hverandre på alle slags vis. Her møter vi dem både sammen og hver for seg.

Laura Jurd med sitt strålende band Dinosaur.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Laura Jurd (26) har i løpet av de seks seineste åra fortalt spesielt publikum på fotballøya at en ny trompeter i ypperste klasse er i ferd med å stå fram. Hun har allerede to CD-er under eget navn og med det relativt nydannede bandet Dinosaur tar hun fatt på den vanskelige tredjerunden – og gjør det bedre enn Erik Vea noensinne gjorde det på 1500 meter. Han sprakk nemlig – hver gang!

Mitt første møte med Jurds trompetspill er relativt ferskt og det tok ikke lang tid på danske Jasper Høibys "Fellow Creatures" å begripe at her var det et talent langt utenom det vanlige som var i aksjon. Om noen dager står hun også på scena her til lands som en av de spesielle gjestene Hanna Paulsberg har invitert med seg på turné. I mellomtida – og i ettertid – anbefales "Together, As One" og Dinosaur på det varmeste. Med seg sjøl på trompet og synth – det går an å ane inspirasjonen fra Miles for å si det sånn -, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på elpiano og orgel, så tar Jurd oss med på ei reise med kun sine egne låter som kart og kollektivet Dinosaur som retningsvisere.

Musikken er elektrisk, moderne og unik. Den er melodisk, transparent og rytmisk spennende og solistisk holder alle et meget høyt nivå. Neste gang Laura Jurd kommer til kjempers fødeland må hun mer enn gjerne ta med seg Dinosaur også.

Elliot Galvin Trio – musikken er ikke så streng som den ser ut til.

Elliot Galvin er både tangentmann og samspiller med Jurd både på og av scena. I tillegg har også han akkurat kommet med ny trioskive sammen med bassist Tom McCredie og trommeslager, perkusjonist og glockenspiller Simon Roth. Sjøl trakterer Galvin piano, kalimba, melodika, trekkspill, kassettspiller (!) og stylophone hva nå enn det måtte være.

Galvin (25) CD-debuterte med trioen for to år siden og forteller oss her at han er en original som nesten sjølsagt har lært mye fra den engelske pianogiganten Django Bates. Her er det mye humor, empati, teknisk briljans og store doser utadvendthet. Noen ganger kan det bli litt masete – det skjer litt for mye på en gang – men i det store og hele er "Punch" nok et strålende bevis på at det skjer veldig mye spennende i ung engelsk jazz.

Disse tipsa om Dinosaur og Elliot Galvin Trio er herved overgitt norske klubb- og festivalarrangører fullstendig vederlagsfritt. De vil begge sørge for garantert suksess – så det så.

Dinosaur

Together, as One

Edition Records/Border Music Norway

Elliot Galvin Trio

Punch

Edition Records/Border Music Norway

Den finske pianisten, harpisten og komponisten Iro Haarla har sammen med symfoniorkester og jazzkvintett skapt unike stemninger. Det skader så avgjort ikke at Harald og Sonja har sendt Hayden Powell og Trygve Seim som fargeleggere heller.

Iro Haarla er en stemningsskaper av de sjeldne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Iro Haarla (59) har vært en sentral skikkelse i finsk jazz i mange tiår. Hun både jobba og var gift med legenden Edward Vesala som gikk bort i 1999. Siden har hun gått videre og de seineste åra hatt et nært forhold både musikalsk og personlig med bassisten Ulf Krokfors. Bortsett fra det så har det vært svært mange norske musikanter i hennes band: Jon Christensen, Mathias Eick og Trygve Seim har alle vært viktige bidragsytere til hennes musikk i en årrekke.

Kvintetten med Hayden Powell og Trygve Seim og det svenske symfoniorkesteret.

I 2012 spilte Haarla inn sitt kanskje aller mest ambisiøse verk noensinne. Hun skrev det fire satsers storverket "Ante Lucem" for symfoniorkester og jazzkvintett og sammen med Seim og den "nye" trompeteren Hayden Powell og finske Mika Kallio på trommer og perkusjon og Krokfors på bass og med svenske NorrlandsOperans Symfoniorkester under ledelse av Jukka Iisakkila, møttes de i Umeå i Sverige i oktober og det er den seansen vi får være med på her.

Haarla har skapt vakre, sterke, dramatiske, melankolske, både lyse og mørke stemninger og landskap og hun framstår som en stor orkestrator. Hun er finsk og det bærer heldigvis musikken hennes preg av – det er ikke mye cubanske rytmer her for å si det slik. Når så både Powell og Seim, som har samarbeida med Haarla i vel 20 år nå, nok en gang framstår som så inderlige og personlige solister som vi veit de er på sitt beste, så har "Ante Lucem" – som betyr før soloppgang – blitt et storverk som Iro Haarla kommer til å leve godt med i all si framtid. Det har hun i alle fall all mulig grunn til.

Iro Haarla

Ante Lucem

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Karin Krog ligger ikke akkurat på latsida. Her er hun ute med sin tredje LP på kort tid og tilbakeblikket til 1974 er herlig på alle vis.

Karin Krog fra tida da denne skiva blei unnfanga.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke lenge siden vi fikk stifte vinylbekjentskap med Karin Krogs "Gershwin with Karin Krog/Songs by George & Ira Gershwin" og "You Must Believe in Spring" – begge innspilt i 1973/74. Det må altså ha vært en usedvanlig produktiv periode – også til Krog å være – for "We Could Be Flying" blei også spilt inn det samme året i legendariske Rosenborg Studios i Oslo.

Denne utgivelsen bekrefter på alle mulige måter Krogs enorme allsidighet. Hun hadde truffet den amerikanske pianisten Steve Kuhn, som var samboer med en annen vokalstorhet, Monica Zetterlund, i Sverige på slutten av 60-tallet. Krog og Kuhn fant bokstavelig talt tonen med en gang og Krog inviterte han til Norge for at det norske publikummet også skulle få høre hva han hadde å bringe til torgs. Med sitt avslappa, men samtidig utfordrende pianospill – både akustisk og elektrisk – var det noe ganske så nytt her til lands. Når så kvartetten blei komplettert med trommeslager i særklasse, Jon Christensen, og elbassist par excellence, Steve Swallow, så lå det meste til rette for at dette måtte bli et hyggelig møte. Det blei det da også!

Med et repertoar bestående av standardlåter som "Sometime Ago", "Sing Me Softly of the Blues" – skrevet av Swallows nåværende samboer Carla Bley – og "Lament", kjente poplåter som Michel Colombiers "We Could Be Flying" og Joni Mitchells "All I Want" samt fire originalitet av Kuhn, tar Krog oss med inn i en moderne verden anno 1974 som holder mål noe så voldsomt også den dag i dag.

Jeg slutter aldri å bli imponert over Karin Krogs unike stemme og formidlingsevne. Det er fantastisk å høre henne i 2016 og det er like stort å få gjenhør med henne fra 1974. Det er luft under vingene hennes uansett.

Karin Krog

We Could Be Flying

Meantime Records/Musikkoperatørene

Endelig er denne lenge etterlengta filmen om Miles Davis her – "Miles Ahead". Før – og etter – at den kommer til en kino nær deg, anbefales filmmusikken på det sterkeste.

Miles Davis – jazzens største ikon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har i løpet av jazzens eksistens blitt en del ikoner. I mine ører er det uansett ingen som kommer opp mot Miles Davis (1926-91). Jeg var heldigvis en av de som fikk gleden av å oppleve han live, blant annet på den utrolige "midnattsmessa" i Molde i 1984. Den konserten – og den året etterpå også – sitter som spikra. Jeg tror jeg kan si at 84-konserten er min største musikkopplevelse noensinne.

Filmen, der Don Cheadle gestalter Miles – vi har "lov" å kalle han det, har fått ymse mottakelse. Bakgrunnen er sikkert at folka bak filmen har valgt en utradisjonell innfallsvinkel: har jeg skjønt det riktig så er det ingen biografisk gjennomgang av sjefens liv, men de har derimot valgt å gå inn i et par dager av hans liv og gjort et forsøk på å vise oss hvem Miles var gjennom det. Jeg gleder meg sjølsagt til å se filmen uansett.

Skuespilleren Don Cheadle spiller Miles.

Musikken holder uansett herfra til evigheten. Det meste er med Miles´ "stemme" fra klassiske innspillinger som "Miles Ahead", "So What", "Nefertiti" og "Black Satin" – der vi får oppleve Miles fra forskjellige epoker -, og noe er spilt inn i studio i forbindelse med filmen av folk som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Esperanza Spalding, Robert Glasper og trompeteren Keyon Harrold, som også spiller Miles´ trompetstemme i filmen når Don Cheadle setter leppene til hornet. Dessuten er det en rekke mellomstikk der Cheadle "er" Miles med sin hese stemme. Om det funker? Faktisk ganske bra. Cheadle har også skrevet coverteksten som handler om både hvordan filmen blei til og hvordan musikken blei unnfanga. Interessant lesning.

Jeg gleder meg sjølsagt storveis til å få sett filmen. Det å få hilst på filmmusikken har bare vært med på å skjerpe appetitten.

Miles Davis

Miles Ahead – Original Motion Picture Soundtrack

Columbia/Legacy/Sony Music

Den Bergensbaserte kvintetten Louisiana Washboard Five har tatt på seg jobben med å ta vare på jazzen fra 20- og 30-tallet. Det gjør de med mye kunnskap og store doser empati.

Louisiana Washboard Five i aksjon.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Louisiana Washboard Five har holdt den tradisjonelle jazzfana høyt helt siden slutten av forrige årtusen. Debutskiva, "Doctor Jazz", kom allerede i 1998 og siden har vi fått "Ace of Rhythm" (2000) og "Futuristic Rhythm" i 2004. Når bandets fjerde CD kommer tolv år etter den forrige, så vil det være en sterk overdrivelse å påstå at herrene driver og løper ned dørstokkene i platestudio akkurat. Desto hyggeligere er det at de har gjort det nå og fortsetter jobben med å ta vare på denne viktige tradisjonen og kulturen.

Utrolig nok har besetninga vært nesten den samme helt fra starten. Det vil si Arnulf Røkke på tuba og bass, Rolf K. Seldal på vaskebrett og trommer samt vokal på et spor, Ketil Sæthre på trompet og bandets ideologiske fører Steinar Sætre på klarinett og saksofon pluss vokal på et spor han også. Den eneste nye er den nederlandske banjoisten Johan Lammers. På denne utgivelsen er den franske klarinettisten Aurélie Tropez en hjertelig gjest i tillegg til at "modernisten" John Pål Inderberg tilfeldigvis kom forbi studio en av innspillingsdagene og bidrar med sin barytonsaksofon på et av spora.

LWF tar nok en gang for seg tradisjonen fra slutten av 20- og begynnelsen av 30-tallet. De har funnet fram til kjente låter som "Out of Nowhere", "Basin Street Blues" og "My Melancholy Baby" og miksa det med "ukjente" låter fra både New Orleans, Chicago, Kansas City og Detroit – hele jazzens oppvekst med andre ord.

Både individuelt og kollektivt har alle de involverte masse å fare med – de har nok en gang fortalt oss at denne musikken har bolig langt innenfor skjortakragen; den betyr mye for dem og de ønsker å dele den med oss og det gjør de på et inderlig og empatisk vis.

Louisiana Washboard Five

Professor Hot Stuff

Herman Records/Musikkoperatørene

Knut Reiersrud og Tuva Livsdatter Syvertsen har slått sine putler sammen med noen av de beste som finnes av rootsmusikanter og markerte 8. mars med en fest i Berlin som vi får anledning til å være med på nå.

Knut Reiersrud, Tuva Livsdatter Syvertsen og resten av a-laget.

Foto: Siggi Loch

Den tyske produsenten og plateselskapsdirektøren Siggi Loch er en mann som både har mange og gode ideer. Blant annet var han mannen bak "fusjonen" mellom Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country – ingen dum tanke kan man vel trygt si. Dessuten har han i samme slengen vært fødselseshjelperen bak Jazz at Berlin Philharmonic som med "Celtic Roots" nå har kommet opp i sin sjette utgave.

Med denne konserten og påfølgende liveutgivelse har Loch og ACT tatt en aldri så liten u-sving. Han hadde blitt kjent med Reiersrud gjennom "Trail of Souls"-prosjektet med de nevnte norske "gruppene" og etter at ideen var født om å skape en "celtisk møte" tok det ene det andre.

Jeg tror Reiersrud var den første som blei involvert. Så ringte han til en av sine favoritter som igjen ringte til sin favoritt som igjen…..skjønner? Det førte til at følgende musikanter, og som Knut sier: vi snakker om noen av de beste i sin prisklasse, stilte på startstreken og blei møtt av en fullsatt og begeistra Berlin Philharmonie-sal for et halvt år siden: den shetlandske fiolinisten Aly Bain, den amerikansk/svensk/finske vokalisten og gitaristen Eric Bibb, den skotske multiblåseren Fraser Fifield, den svenske perkusjonisten og bassisten Olle Linder og hans landsmann Ale Möller på på en sju, åtte instrumenter og vår egne Knut Reiersrud på gitarer og munnspill og Tuva Livsdatter Syvertsen på vokal, hardingfele og harmonium.

De sju har tatt for seg 12 låter som enten er originalskrevet eller henta fra den enorme celtiske toneskatten fra diverse land. Dette er jo et unikt møte mellom sju fantastiske musikanter fra sju ståsteder, men det de har skapt sammen på kortest mulig tid er nesten utrolig. De vel 70 minuttene vi får være med på er en sann fest på alle måter og de som makter å sette disse sju sammen på ei scene igjen har garantert skutt gullfuglen. Inntil videre er "Celtic Roots" en strålende måte å tilbringe den ventetida på og med.

Knut Reiersrud – Ale Möller – Eric Bibb – Aly Bain – Frase Fifield – Tuva Syvertsen – Olle Linder

Celtic Roots – Jazz at Berlin Philharmonic VI

ACT/Musikkoperatørene