Vokalensemblet Trondheim Voices og perkusjonskvartetten Batagraf har skapt musikk som er både vakker, sterk og ikke minst totalt unik.

Trondheim Voices og Batagraf på full fart fremover.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvem sin idé dette var opprinnelig vet jeg ikke, men Midtnorsk jazzsenter ga i alle fall Jon Balke i oppdrag å skrive et verk for Trondheim Voices i 2011. Det skulle altså vise seg å bli noe helt spesielt. Verket "On Anodyne" blei urframført under Moldejazz den 23. juli 2011 – dagen etter en av de største tragediene som har ramma landet. Det blei gjort på et verdig, inderlig og usedvanlig sterkt vis og nå får alle som ikke fikk oppleve det på den nest mørkeste dagen – og de som fikk oppleve det i Molde også – muligheten i en helt annen setting og du verden som musikken lever både i dag og garantert vil gjøre det i åra som kommer.

Balke tok utgangspunkt I et dikt av den amerikanske poeten Yusef Komunyakaa – et dikt Balke tilfeldigvis hadde funnet på nettet. Balkes musikalske visjon var å "gjenopprette" møtet mellom de opprinnelige instrumentene: stemma og tromma. I Molde bestod Trondheim Voices, i mine ører det mest spennende og innovative vokalensemblet i Norge, av ni kvinnestemmer, men av praktiske årsaker så har de blitt nedskalert til seks nå: Siri Gjære, Anita Kaasbøll, Sissel Vera Pettersen, Live Maria Roggen, Torunn Sævik og Tone Åse. Alle har røtter fra det ustoppelig kreative miljøet rundt NTNU i Trondheim og med lyddesigner Asle Karstad som en del av "bandet" etterhvert, så tar de den kollektive vokalkunsten til helt nye steder.

Jon Balke, som alltid har vært tiltrukket av perkusjon og afrikansk musikk og som reagerte på tilnavnet perkusJon før i verden i alle fall, satte sammen Batagraf med Snorre Bjerck, Helge Norbakken og Ingar Zach og seg sjøl på allehånde perkusjonsinstrumenter – og ingenting annet – allerede i 2005.

Komunyakaas lyrikk har klare spor til afrikansk rytmikk og Balkes ønske om at dette skulle bli et møte i en halvsirkel der mennesker synger og spiller – ikke vanskeligere enn det – basert på afrikansk woloff-tradisjon og TVs leik med stemmes uendelige muligheter, har blitt akkurat det: et upretensiøst møte der de "to gruppene" snakker sammen på et vis jeg aldri har hørt maken til i alle fall.

Her er det ingen som har behov for å stikke sin egen person eller sin egen stemme fram – her dreier det seg om å skape en helhet der samtalen og møtet er det viktigste. De tre delene, som varer fra vel ni til knappe 19 minutter, framstår som en totalitet – et verk – i stedet for enkeltstående låter.

Det var vakkert, tankevekkende og uforglemmelig da denne musikken blei urframført i 2011. Det er det på alle måter fortsatt. "On Anodyne" er tidløs musikk skapt av noen av våre flotteste stemmer – uansett instrument.

Trondheim Voices & Batagraf

On Anodyne

Grappa/Musikkoperatørene

Bassisten Per Mathisen er en av kongerikets aller mest aktive musikanter – spesielt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Niogi og Per Mathisen med bassen etter festivaljobb utendørs i Tsjekkia.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Per Mathisen er så avgjort en av våre aller beste bassister – det være seg på den store akustiske fela eller på elbass. Han er en framifrå teknikker og han kan "brukes" i alle typer setninger fra Dance with a Stranger, via straight standardjazz og moderne akustiske konstellasjoner med Olga Konkova og det store ensemblet Denada til funky ekskursjoner blant annet sammen med Haakon Graf og Erik Smith.

Mange vil sjølsagt benytte seg av Mathisens tjenester og usedvanlig groovy bass-spill og den israelske trioen Niogi er på ingen måte noe unntak. Saksofonisten Omri Abramov og tangentoperatøren Guy Shkolnik har jobba sammen om musikken til Niogi siden 2012 og sammen med trommeslageren Utsi Zimring, som Mathisen har jobba med i andre sammenhenger også, har de skapt musikk som passer flott inn i fusionboksen.

Niogi tok turen til Oslo og lydmagiker Jan Erik Kongshaug og hans Rainbow Studio i februar 2015 for å gjøre denne innspillinga. Det er jo langt i fra bare ECM og Manfred Eicher som benytter hans ekspertise. For mange år siden satte også det amerikansle fusionbandet Yellowjackets seg på flyet for å se hva som kunne komme ut av magien til Kongshaug og det er i noenlunde den samme gata vi finner Niogis musikk også.

Niogi skaper vakker, lettflytende musikk med elementer fra mange kilder og der de er dyktige til å kombinere elektriske og akustiske instrumenter. Det er lett å la seg fascinere av de vakre landskapene Niogi tar oss med til, men alle låtene er ikke alltid like spennende. Uansett er dette et hyggelig og smakfullt møte mellom det israelske bandet Niogi og vår egen Per Mathisen.

Niogi

Landing

Alessa Records/niogi.com

Jan Guillou har vært, er og kommer sannsynligvis til å forbli en mesterlig historieforteller som driter i å kompromisse. Det har fått konsekvenser, men det lever han fint med – viker det som.

Jan Guillou deler mye av sitt 50-tall med oss – det er bare å glede seg til 60-tallet.

Siden jeg leste "Blå stjerne" i fjor – Jan Guillous femte bok i serien der han har satt seg fore å beskrive 1900-tallets historie – har jeg gleda meg til neste "kapittel". Den usedvanlige produktive Guillou, og her handler produktivitet både om kvalitet og kvantitet, kommer nesten sjølsagt med den neste boka i dette voldsomme prosjektet året derpå og "Ekte amerikanske jeans" er historia til Eric Lauritzen – i stor grad alias Jan Guillou – om hans 50-tall.

Guillou, med både franske og norske røtter – Tyssebotn på Vestlandet blir også besøkt her, skriver egentlig mer eller mindre sin egen historie fra dette tiåret. Vi får bli med Eric Lauritzen og hans familie, som kommer fra det solide borgerskapet i Stockholm, på opp- og nedturer. Det vil blant annet si en tøff skilsmisse som fører til at den sosiale statusen endrer seg i perioder. Guillou er en mester til å beskrive både tidsånden og personene han/Eric omgås.

Det aller meste som blir beskrevet her er fakta – sett fra Guillou i alle fall – og i mine øyne er det en styrke for fortellinga. Opp gjennom åra har det jo vært litt "debatt" også innad i familien Guillou om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Det førte blant annet til brudd mellom Guillou og hans mor – et brudd som aldri blei reparert før hun forlot tida. Det sier vel en hel del om hvor kompromissløs Jan Guillou har vært og sikkert fortsatt er. For oss som leser han er det strålende sjøl om det altså har vært beintøft for familien.

Som Ketil Bjørnstad i hans store verk om sitt eget liv, så tar også Guillou også for seg år for år. Han setter også inn store nasjonale og internasjonale hendelser og gjør det på et elegant vis som gjør at det passer inn i Eric Lauritzens liv. Guillou har også benytta seg av et litterært grep som "sier" at boka er skrevet på slutten av 60-tallet, men at den har blitt liggende i skuffa til nå. Slik er det jo sjølsagt ikke, men det funker likevel fint.

I min omtale av "Blå stjerne" så nevnte jeg små skjønnhetsfeil i oversettelsen. Jeg må dessverre gjøre det samme denne gangen også. Det er greit at oversetteren overhodet ikke skjønner eller er inne i sportsterminologien, men da er det i alle fall på sin plass å konsultere noen som er det. Det blir for dumt nå det står at Vest-Tyskland hadde spilt 1-0, når Guillou mener at de hadde scora 1-0 målet og når første omgang blir omtalt som første halvdel. Den svenske fotball-legenden Kurre Hamrin blir kalt Kurr Hamrin. En annen svensk legende, bokseren Ingemar Johansson, spilte heller ikke noen VM-kamp mot Floyd Patterson – han boksa den!!!! Slurv kalles sånt og det passer ikke Jan Guillou og hans forfatterskap.

Jeg gleda meg altså til "Ekte amerikanske jeans" og forventningene har nok en gang blitt innfridd. Om et lite år er jeg sikker på at Jan Guillou er tilbake med 60-tallet – sammen med Eric Lauritzen. Der gledes!

Jan Guillou

Ekte amerikanske jeans

Forlaget Vigmostad & Bjørke

Mye av oppmerksomheten når det gjelder England disse dagene, dreier seg om fotball. Gruppa Mosaic sørger imidlertid for at jazzfolket så avgjort får sitt derfra ved inngangen til 2017 også.

Mosaic – seks musikanter som gir oss noe av det mest spennende musikalsk sett fra øya i vest.

Det er morsomt og i ånden til Tor de Jazz å presentere musikk som de færreste av oss har kunnskap om på årets første dag. Mosaic hører så avgjort til i den kategorien. Årsaken til bandet overhodet finnes på CD er at bandets leder og komponist, vibrafonisten Ralph Wyld, vant den meget prestisjetunge Kenny Wheeler Jazz Price i 2015. Veien til CD-utgivelse på det svært fine engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også finnes, var dermed kort og den forteller oss klart hvorfor Wyld og hans musikk blir satt så stor pris på bokstavlig talt.

Wyld tilhører en ny generasjon engelske jazzmusikanter. Han har helt tydelig blitt inspirert av den store trompeter/flügelhornist og komponist Kenny Wheeler og hans melodiske åre. Med sin melodiske, rytmisk spennende og ytterst personlige komposisjoner tar Mosaic, som består av cellisten Cecilia Bignall, trommeslageren og perkusjonisten Scott Chapman, trompeter og flügelhornist James Copus, bassist Misha Mullov-Abbado og klarinettist og bassklarinettist Sam Rapley i tillegg til sjefen, oss med til musikalske destinasjoner som er helt nye med ei høyst original instrumentering altså.

"Subterranea" er et modent og personlig visittkort som henter inspirasjon fra giganter som Wheeler, Gil Evans og Dave Holland. Ralph Wyld og hans band Mosaic viser at det spirer og gror noe voldsomt også i engelsk jazz.

Mosaic

Subterranea

Edition Records/Border Music Norway