Carl Størmer er en ustoppelig initiativtaker og musikant som får ting til å skje. Her følger nok et herlig eksempel på det.

Carl Størmer i sentrum for nok ei utgave av JazzCode.

For det store norske jazzpublikummet er nok Carl Størmer mest kjent som en av grunnleggerne og den første trommeslageren til det bortimot legendariske orgeljazzbandet The Real Thing. De seineste åra har han, i tillegg til å være en meget ettertrakta foredragsholder for næringslivet, laga et stadig tilbakevendende band – med ny besetning fra gang til gang – under navnet Jazzcode. Bandet, musikken og foredragsbiten har han også på en meget elegant måte greid å åpne nye dører med – både for seg sjøl og for sine oppdragsgivere det være seg i næringslivet eller i det offentlige. Carl Størmer har enkelt og greit vist med sine unike talenter at musikk og ikke minst jazz kan spille ei spennende og ny rolle.

For min del er "Always Different" den fjerde utgava av Jazzcode jeg har hatt gleden av å få besøk av. Denne gangen består bandet av perkusjonisten Sidiki Camara, saksofonisten Bendik Hofseth, vibrafonisten Mike Mainieri, bassisten Bruno Råberg – Mats Eilertsen på ett spor – og pianisten Jørn Øien. Uansett hvilken målestandard man benytter seg av så betyr det at Størmer nok en gang har samla et a-lag – både på papiret og i høytalerne.

All musikken er skrevet av Bendik Hofseth, med assistanse av Reidar Skår på ei låt, og for alle de som har savna Hofseths musikk de seineste åra, så kan jeg love at at den usedvanlig melodiske, vakre åra fortsatt er tilstede i rikt monn. Den helt spesielle tenortonen er så definitivt også på plass og hans "perfekte" samarbeid med Steps Ahead-sjefen Mike Mainieri funker her også.

Jazzcode skaper nok en gang jazzmusikk for både jazzelskere og for andre som ikke visste de likte jazz. Carl Størmer er en herlig annerledes "pedagog" og musikant som makter å løfte musikken og bandet fram til helt nye steder og et nytt publikum.

Jazzcode

Always Different

Jazzcode/Musikkoperatørene

Uansett hvor man treffer på Terje Isungset så inviterer han deg inn i en verden som er noe så voldsomt hans egen. Her treffer vi han både sammen med Sissel Vera Pettersen og med trioen Groupa.

Sissel Vera Pettersen og Terje Isungset åpner en herlig oase for oss.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Terje Isungset har gjennom flere tiår skapt og utvikla sitt musikalske univers der naturen og naturelementer som stein, metall, is og tre har spilt viktige roller. Med disse hjelpemidlene til rådighet har han laga sitt eget uttrykk – sitt eget perkusjonistiske språk. Isungset er av typen musikant det tar kun et tidels sekund å gjenkjenne – han har ei helt egen stemme.

Her får vi være med til Lærdal i Sogn i desember 2014 og det aller første musikalske møtet mellom Isungset, som her spiller trommer, perkusjon, munnharpe og bukkehorn, og Sissel Vera Pettersen som synger, spiller fløyte og styrer live elektronikk. Det er det første treffet som duo vel og merke – de hadde jobba sammen i større konstellasjoner tidligere og skjønt at de måtte utforske den oasen som kunne ligge der i duoformatet.

Bortsett fra en Isungset-komposisjon og ei tolkning av "Deilig er jorden", så er de åtte andre låtene kollektivt unnfanga der og da. Pettersen, som de fleste sikkert kjenner som en strålende saksofonist, har som Isungset noe helt eget å melde med sitt vokaluttrykk. Det har hun blant annet også fortalt oss gjennom bidragene til Trondheim Voices, men i denne duosettingen kommer det enda tydeligere frem.

Det ligger mye folkemusikk i fundamentet som Isungset og Pettersen bygger videre på. De utformer lydlandskap og stemninger som er nye – også for de to da de oppstod! De fører samtaler som er meningsfulle og spennende og de utfordrer både seg sjøl og oss lyttere uten stans. "Oase" er navnet på dette møtet og det har det også blitt – en musikalsk oase.

Groupa gir oss folkemusikk på sitt vis.

Groupa er et band som opprinnelig blei etablert allerede i 1980 av den svenske felespilleren Mats Edén. Siden den gang har den nåværende trioen gått gjennom en rekke mannskapsendringer. Vokalistene Sofia Karlsson og Lena Willemark og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken har blant annet vært innom. Edén er fortsatt i førersetet og denne gangen spiller han viola d´amore og hardingfele. I denne utgava er er fløytisten Jonas Simonson og Terje Isungset noe så voldsomt og hjertelig tilstede – sistnevnte på trommer, perkusjon og munnharpe.

Her tar den "svenske" trioen tradisjonen fra Jan Johansson videre. Svensk folkemusikk ligger til grunn for ekskursjonene herrene tar oss med på og det er tre musikanter som hele tida både vil og kan sette sitt helt personlige stempel på et musikalsk uttrykk som både har folkemusikk og impro med i bagasjen.

Nok en gang er det tre høyst personlige stemmer som setter sitt preg på Groupa, men Isungset med sin bjørkeskog er kanskje det mest særprega bumerket. Slik er det alltid når Terje Isungset møter opp – noe helt eget.

Terje Isungset & Sissel Vera Pettersen

Oase

All Ice Records/all-ice.no

Groupa

Kind of Folk Vol. 1 Sweden

All Ice Records/all-ice.no

Fire meget spennende musikanter fra Frankrike, Italia og USA lager musikk de er helt aleine om.

Guidi, Petrella, Cleaver og Sclavis har skapt et bassfritt samfunn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Pianisten Giovanni Guidi og trombonisten Gianluca Petrella tilhører så avgjort det som kalles gullalderen italiensk jazz. For et større, internasjonalt publikum blei de først kjent som medlemmer av "sjefen" for italiensk jazz, Enrico Rava, sitt band. De trivdes åpenbart så godt sammen at de fortsatte som duo.

Når så ECM-ideolog Manfred Eicher, med en usedvanlig nese for hva som kan bli unik musikk, mente at et samarbeid mellom de to og den amerikanske trommeslageren Gerald Cleaver – de tre hadde spilt sammen tidligere – og den franske klarinettisten og bassklarinettisten Louis Sclavis, ville være en god idé, så var veien til studio i Sveits i februar for knappe to år siden kort. Sclavis hadde aldri spilt med de tre tidligere, men siden både han og Cleaver åpenbart er blant Eichers favoritter med en rekke ECM-innspillinger på CV-en, så "hørte" sjølsagt Eicher, som blir kalt bandets femte medlem, hva slags potensiale som lå på lur her.

Musikken er i stor grad skrevet av bandets medlemmer. Unntaka er Carla Bleys udødelige tittellåt, som Johs. Bergh og Karin Krog skrev teksten til "Break of Day in Molde" på, og en sang av den italienske singer/songwriteren Amodei.

I dette bassløse og åpne landskapet skapes det melodiske, spennende og ustanselig utfordrende tolkninger av musikk som er ganske så fersk for alle involverte. Eicher har nok en gang hatt helt rett: disse fire har evnen til å kommunisere på et helt spesielt plan. Det kommer jo ikke som noen bombe at det er solister i ultraklassen vi snakker om, men det trenger jo ikke å bety at "bandet" funker. Det gjør det altså og "Ida Lupino" er nok en bekreftelse på både disse musikantenes og Manfred Eichers mesterskap.

Giovanni Guidi – Gianluca Petrella – Louis Sclavis – Gerald Cleaver

Ida Lupino

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bak bandnavnet og prosjektet Bridges skjuler noen av våre aller beste unge jazzmusikere seg. Sammen med dem finner vi også en av USAs mest lovende saksofonister.

Seamus Blake og Hayden Powell – et strålende møte.

Den svenske trommeslageren Anders Thorén har mer eller mindre gjort nordmann av seg. Det skal vi i alle fall være glade for. Dette transatlantiske samarbeidet er kanskje det aller mest spennende så langt.

Sammen med et norsk praktlag med Espen Berg på piano, mannen som til sommeren får æren av å være festivalkomponist på Moldejazz, trompeteren Hayden Powell og bassist Ole Morten Vågan, har Thorén satt sammen et fundament som den britisk/amerikanske tenorsaksofonisten Seamus Blake tydeligvis stortrives i.

Intensjonen har vært å bygge broer mellom den norske/europeiske tradisjonen "våre" fire herrer kommer fra og den amerikanske Blake er en utmerket representant for. Alle unntatt Vågan har bidratt som komponist og fra sitt opprinnelige hjemland har Thorén tatt med seg "Dear Old Stockholm". Tre av "låtene" er frie improvisasjoner unnfanga i studio.

De fem har i løpet av to dager hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio i fjor vinter funnet sammen til et musikalsk landskap som det studioet kjenner godt fra før. ECM-innspillinger en masse er jo gjort der og både bandet Bridges og musikken de har skapt har masse slektskap til ECM-tradisjonen.

Musikken er varm, søkende, melodisk og i stor grad unik. Solistisk holder alle skyhøyt nivå og kjemien stemmer etter bare noen korte møter. Dette er et band og en musikk som "roper" etter å bli spilt live – her er det bare for festivalarrangører å kjenne sin besøkelsestid!

Bridges with Seamus Blake

Bridges with Seamus Blake

AMP Music and Records/Musikkoperatørene

Trioen Kaldestad gir oss vakker og personlig musikk i flere grenseland.

Gyrid Nordal Kaldestad omringa av Are Lothe Kolbeinsen og Anne Hytta.

Jeg vet jeg er privilegert. Støtt og stadig fyller nemlig postmannen postkassa mi med musikk skapt av artister jeg knapt har hørt om før. Det betyr igjen at jeg får anledning til å utvide horisonten på et vis jeg ellers aldri ville fått anledning til. Kaldestad er ei gruppe som kommer inn under en kategorien og det har vært et udelt positivt møte.

Kaldestad består av komponist, tekstforfatter, vokalist, harmoniumist og perkusjonist Gyrid Nordal Kaldestad, Anne Hytta på hardingfele og Are Lothe Kolbeinsen på gitar. Det skal ikke voldsomt med fantasi til for å begripe at Kaldestad nesten nødvendigvis låter ganske så unikt.

På sitt stille og ofte melankolske vis skaper Kaldestad et univers der de henter fra en rekke kilder, men mest framtredende er folkemusikken og visetradisjonen. Tekstene til Nordal Kaldetsad er ofte små historier der både det enkle og nære og det store og vanskelige finner plass og det er godt å ta seg en tur inn i dette vakre og ettertenksomme universet.

Hytta og Lothe Kolbeinsen kler tekstene sammen med Nordal Kaldestad på et vakkert og intimt vis. Lothe Kolbeinsen kjenner jeg fra jazzbandet Parallax og han tar så avgjort med seg impulser fra jazzverdenen inn til Kaldestad.

"Stille, stille" har blitt en vakker liten åpenbaring gitt oss av tre meget dyktige musikanter som vil gi oss noe ekte og inderlig. Det har de så avgjort makta.

Kaldestad

Stille, stille

Atterklang/Musikkoperatørene

Historisk sett har ikke forholdet mellom Frankrike og Tyskland alltid vært det beste. Musikalsk sett gjør i alle fall Émile Parisien og Joachim Kühn sitt for at relasjonene skal være de aller hjerteligste.

Ikke noe å si på interaksjonen mellom Joachim Kühn og Emile Parisien.

Den 34 år unge franske tenor- og sopransaksofonisten Émile Parisien blir av hjemlandets storavis Le Monde kalt den største nye tingen som har skjedd i europeisk jazz på lang tid. Det kan garantert diskuteres, men at Parisien hører hjemme på et meget høyt nivå er det absolutt ingen tvil om. Han er en spennende modernist som har med seg store deler av jazzhistoria i spillet sitt, i tillegg til at han også viderefører deler av fransk tradisjonsmusikk i låtene og bandet sitt.

Parisien har allerede opparbeida seg et stort navn i hjemlandet og strøka rundt, men foreløpig har det vært altfor stille om han her oppe ved Nordpolen. Det bør oppmerksomme festivalarrangører gjøre noe med snarest mulig. En mulighet kan være å invitere han og kvintetten hans som debuterte på Marciac-festivalen i 2015. Den består av stort sett jevngamle herrer: Manu Codjia på gitar, Mário Costa fra Portugal på trommer, Simon Tailleu på bass og så veteranen Joachim Kühn (72) på piano. Samarbeidet med den tyske mesterpianisten, med ei fortid blant annet sammen med Ornette Coleman og Archie Shepp på CV-en, er definitivt ikke belemra med generasjonsmotsetninger.

Det hele begynte med fullstendig blanke ark i 2015. Nå har kvintetten jobba fram et repertoar bestående i stor grad av låter skrevet av Parisien og Kühn og på noen av spora dukker det også opp to andre storheter innen fransk jazz, akkordionisten Vincent Peirani og bassklarinettisten Michel Portal.

Alle møttes i studio i Frankrike i tre dager i mai i fjor og "Sfumato" har blitt en strålende manifestasjon av hvilken kjemi som har oppstått mellom de unge herrene og den tyske pianogiganten. Dette er original, løs, søkende, åpen, men samtidig melodiøs og aldri likegyldig jazzmusikk av høyeste klasse. Om Le Mondes påstand holder stikk vet jeg som sagt ikke, men så langt unna er det i alle fall ikke.

Emile Parisien Quintet with Joachim Kühn

Sfumato

ACT/Musikkoperatørene

2017 er såvidt i gang og jeg har fått meg en ny favoritt: Lise Hvoslef! Sperr opp ørene folkens – her snakker vi vokalist breddfull av smak og kvalitet.

Lise Hvoslef fortjener masse oppmerksomhet.

Foto: Marie Aubert

37-åringen fra Lørenskog har passert solid under min radar sjøl om jeg registrerte at hun var med i det spennende kollektivet til Elin Rosseland, Oslo 14. Hun har tydeligvis vært "der" i mange år blant annet med jazzstudier på Norge Musikkhøgskole, men altså venta til nå med å fortelle oss hvem hun egentlig er som låtskriver og vokalist.

Alt hun bringer oss her er skrevet av Hvoslef sjøl. Det betyr ni låter som viser at hun er en bredt orientert låtskriver som henter hemningsløst av alt fra jazz, via singer/songwriter-tradisjonen til mer pop-orienterte uttrykk. Hun lar seg tydelig inspirere av foregansgkvinner som Betty Carter – har jeg skjønt, Joni Mitchell og Radka Toneff, men allerede nå fremstår Lise Hvoslef med noe helt eget.

Låtene befinner seg i et medium/ballade-landskap og skal jeg påpeke en "svakhet" så må det være et at jeg savner et litt større spenn i låttilfanget. Det kommer sikkert neste gang – leave them hungry er det jo noe som heter.

Produksjonen har løfta frem den vakre og lyse stemma hennes slik at tekstene og budskapet i hennes observerende hverdagsfilosofi er lett å ble en deltaker i. Når hun så omgir seg med et ungt a-lag med Lars Andreas Aspesæter, ny pianist i Beat for Beat, på tangenter, vokal og som utmerka arrangør, Ellen Brekken (Hedvig Mollestad Trio) på bass, Tore Faltjord (Baker Hansen, Mongrel) på trommer og David Aleksander Sjølie (Mopti, Ine Hoem. Anja Eline Skybakmoen) på gitar og som produsent, så har dette blitt så sømløst og elegant som vel mulig. Flere gjester på kor, cello og ikke minst Jonas Kilmork Vemøy (Pixel) med vakkert trompetspill ved flere anledninger, er også med på å løfte fram denne debuten til noe som kommer til å bli plukka frem ofte og gjerne i tida som kommer.

Lise Hvoslef venta altså mye lenger enn de aller fleste før hun stod fram med eget stoff og et eget visittkort. Det tror jeg mange har mye å lære av – Lise Hvoslef er i alle fall både en moden og spennende artist noe hun forteller oss på et varmt og inderlig vis med "Just Being Part".

Lise Hvoislef

Just Being Part

Lise Hvoslef Records/lisehvoslef.no

Vokalisten og låtskriveren Ingrid Halle har "gjemt" seg i Danmark i en årrekke. På sin debut forteller hun oss at hun har benytta tida godt.

Ingrid Halle har mye eget å melde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Du skal nok ha fulgt ekstremt godt med for å ha registrert vokalisten Ingrid Halles musikalske eksistens. Den knapt 30 år gamle Skiensjenta har nemlig tilbragt de seineste åtte åra i Danmark. Der har hun studert musikk og er fortsatt bosatt i Aalborg. Sine norske røtter har hun heldigvis ikke glemt og de er veldig tydelige på hennes debut-CD der hun utelukkende synger på norsk.

Med sin klare, lyse og personlige stemme tar Halle oss med inn i sin egen verden. Hun har skrevet all tekst og musikk og hun tar oss med til landskap som henter inspirasjon fra både folkemusikk, singer/songwriter-tradisjonen og fra jazz. Hun skriver om og formidler de nære opplevelser og følelser og hun er av typen artist som jeg tror på. Det er ekte med andre ord.

Halle har også fått strålende arrangørhjelp fra bassisten Kenneth Dahl Knudsen og bandet, som består av en pianotrio pluss en stryketrio og en blåser, kommer for sikkerhets skyld fra Australia, Israel, Spania, Frankrike og Tyskland – samt Danmark og Norge da. Pianospillet til franske Gauthier Toux er forresten av det framifrå slaget.

Ingrid Halle har begitt seg ut på ei lang reise som bør ha mye spennende for seg. Hun vet hvor hun vil og hun vet tydeligvis hvordan hun skal komme dit. Hun lager vakker musikk og hun synger flott – det holder lenge det.

Ingrid Halle

Minnene

Gateway Music/ingridhalle.com

William Wisting har med utmerket hjelp av Jørn Lier Horst blitt en av våre store krimhelter. Her følger bok nummer elleve i serien om politimannen og både Wisting og Lier Horst holder samme høye standard som vi har blitt vant til.

Jørn Lier Horst er både oppfinnsom og bra.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jørn Lier Horst (46) har siden 2004 skrevet seg inn i tetsjiktet blant norske krimforfattere. Det sier ikke reint lite for der er nivået særdeles høyt. Den tidligere politimannen har hele tida brukt sin fagkunnskap på rett vis og gjort alle sine historier med den "enkle" og troverdige William Wisting til historier som det har vært lett å flytte inn i og bli værende i til siste slutt.

Slik er det også denne gangen sjøl om det er ei litt annerledes fortelling Lier Horst tar oss med på nå. Det hele starter i nåtid der den erfarne Wisting tar i mot ferske politistudenter på kammeret i Larvik. Raskt forflytter vi oss likevel 33 år tilbake i tid og møter den ferske politimannen Wisting gi seg i kast med noen av sine første utfordringer på det samme kammeret.

De knappe 220 sidene fyker unna på rekordtid. Det er nemlig etterhvert et driv i både språket og historiene til Lier Horst som gjør at de er vanskelig å legge fra seg. Historia strekker seg helt tilbake til 1925, men Lier Horst makter på et finurlig vis å flytte den fram til for 33 år siden – og helt fram til der den starta med de ferske studentene.

På et smart og oppfinnsomt vis makter Lier Horst å koble sammen to historier som det er vanskelig å se noen forbindelse mellom i utgangspunktet. Det har helt sikkert med hans bakgrunn som politimann å gjøre – en politimann glemmer aldri en uoppklart sak som vi har hørt Asbjørn Hansen si i "Åsted Norge" på TV 2 om Trude Espås-saken fra Geiranger.

Jørn Lier Horst gir oss nok en bekreftelse på at han er en historieforteller av rang. Snart er Wisting-dusinet fullt – jeg gleder meg allerede.

Jørn Lier Horst

Når det mørkner

Gyldendal

Alle generasjoner har sine store låtskrivere. For meg heter en av de aller største Randy Newman – faktisk uansett generasjon. Her får vi han aleine med si stemme og sitt piano i innspillinger gjort mellom 2003 og 2010 – knapt 60 av hans store låter.

Randy Newman – for noen år siden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Før het de George og Ira Gershwin, Rodgers, Hammerstein og Hart, Jerome Kern, Cole Porter, Harold Arlen og Irving Berlin. Så kom det en ny generasjon der Paul Simon, Bob Dylan, Lennon og McCartney og Joni Mitchell satte skapet på plass. Og så Randy Newman da. Sammenlikna med mange av de andre på lista her har likevel Newman spilt ei altfor beskjeden rolle. I mine ører er han nemlig på samme nivå som mange av de nevnte, men han har aldri oppnådd noe i nærheten av den samme populariteten. Hvorfor ikke? Gudene må vite, kvaliteten på låtene og tekstene hans står det i alle fall ikke på.

Newman har nå nådd en anstendig alder av 73 år. Allerede på midten av 60-tallet begynte den klassisk utdanna pianisten å skrive musikk for andre artister som Judy Collins og Alan Price. Etter å ha blitt forsøkt overtalt en rekke ganger ga han til slutt etter – han begynte å spille inn sine egne låter i 1968. Sjøl om han fikk assistanse av storheter som Ry Cooder, Eagles, Toto, Dire Straits og Jim Keltner så lot fortsatt det store publikum seg ikke overbevise – Newman blei aldri noen stor stjerne.

I musikerkretser, blant intellektuelle og hipstere derimot har Randy Newman alltid vært ei stjerne. Hans strålende tekster – morsomme, sarkastiske, kritiske, innsiktsfulle – nesten som små noveller, er intet mindre enn tidløse og usedvanlig personlige. Når han så hele tida har skrevet melodier som kler tekstene perfekt og som dermed løfter dem frem, så har det ført til at han har laga et stort antall evige sanger.

Når så Newman er utstyrt med ei høyst personlig og herlig stemme, så er det bare å glede seg over det vi blir servert her. "Louisiana 1927", "I Think It´s Going to Rain Today", "In Germany Before the War", "Short People", "You Can Leave Your Hat On" og "Simon Smith and the Amazing Dancing Bear" er bare noen av høydepunktene.

For meg er Randy Newman intet mindre enn en gigant og jeg synes faktisk aller best om han helt aleine. Denne samlinga er et smykke – ei fantastisk samling av noe av det beste en av de beste noensinne har gjort.

Randy Newman

The Randy Newman Songbook

Nonesuch Records/Warner Music