Tre norske toppmusikere møter to sør-afrikanske giganter. Det blir det herlig og frisk musikk av.
Torstein Lofthus, Morten Halle og Edvard Askeland har møtt Andre Petersen og Feya Faku og de fem tar oss med på ei herlig reise.
I 2004 var det store norske orkesteret Søyr i Sør-Afrika. Tre av herrene i det legendariske bandet var bassisten Edvard Askeland, saksofonisten og fløytisten Morten Halle og trommeslageren Torstein Lofthus. Der møtte de den meget lovende pianisten Andre Petersen og kjemien var umiddelbar. Et par år seinere var kvartetten Halles Komet en realitet og i 2007 kom bandets første CD, "Halles Komet", så dagens lys.
Den var et flott bevis på at musikalske impulser fra områdene rundt Nordpolen og Sørpolen så avgjort hadde funnet et flott skjæringspunkt. Nå er ikke Morten Halle den som løper ned dørstokkene i platestudio i tide og utide og det har altså tatt nærmere ti år før oppfølgeren blei unnfanga.
Musikken til "The Storm Inside" blei spilt inn i Rainbow Studio hos magiker Jan Erik Kongshaug i mai 2015 og bandet består av akkurat de samme musikantene som i 2007 pluss trompeteren og flügelhornisten Feya Faku med fortid blant annet i bandene til Abdullah Ibrahim – kanskje den aller viktigste stemma i sør-afrikansk jazz.
Her har både Halle, Petersen, Faku og Askeland bidratt på låtskriversida og det er ikke vanskelig å høre hvilke låter som stammer fra den nordlige og sørlige delen av jordkloden. De fem har møttes rundt en herlig smeltedigel av musikalske retter og musikantene, der det er 24 år mellom den yngste og eldste, stortrives tydeligvis sammen.
"The Storm Inside" er en herlig stuing av musikk med røtter fra helt forskjellige "ender" av kloden. I Halles Komet har de funnet et hjem – et vakkert og flott hjem.
Trompeteren, komponisten og bandlederen Tom Harrell har i mange tiår slitt med psykiske lidelser. Han er et premieeksempel på at det går an å levere musikk i verdensklasse til tross for det.
Tom Harrell er en av mine absolutt trompetfavoritter.
Helt siden han var i tenårene har Tom Harrell, som runda 70 sist sommer, hatt diagnosen paranoid schizofreni. Det betyr blant annet at han hører stemmer hele tiden – bortsett fra når han spiller. I godt over 50 år har Harrell vært tungt medisinert, noe som blant annet gir seg utslag i en subbende gange og at han ikke kommuniserer i noen særlig grad når han ikke spiller. Heldigvis er de fleste plagene som blåst bort når han setter instrumentet til leppene og helt siden 1976 har han gitt ut plater under eget navn. I tillegg har han blant annet spilt i storbandene til Stan Kenton og Woody Herman og han var også med på en av legenden Bill Evans´ siste innspillinger, "We Wil Meet Again".
Harrell har vunnet en rekke kritiker- og leseravstemninger og, sjøl om han har bidratt mye på andres plater, så trives han åpenbart best med sine egne band og med sin egen musikk. "Something Gold, Something Blue" er så avgjort av den typen. Sammen med et helt nytt band med et spesielt valg i frontrekka, nemlig trompeteren Ambrose Akinmusire, pluss gitaristen Charles Altura, trommeslageren Jonathan Blake og bassisten Ugonna Okegwo, spiller Harrell som vanlig både trompet og flügelhorn. På ett av spora gjester også Omer Avital på oud.
Harrell tar bandet og oss med til sin intrikate, men samtidig melodiske verden – en verden full av varme og stadig nye utfordringer. Alt bortsett fra en nydelig versjon av "Body and Soul" er skrevet av Harrell og han har satt sammen et "perfekt" band til å gi denne musikken liv.
Jeg har hatt gleden av å oppleve Harrell noen ganger. Han slutter aldri å imponerte meg og nok en bekreftelse kommer her med "Something Gold, Something Blue".
Trioen The Dark er nok et glitrende eksempel på hva jazzlinja i Trondheim har vært med å skape. Musikanter fra to sider av kloden har funnet hverandre i et beintøft uttrykk.
Ole Mofjell, Aksel Jensen og Daniel Rorke – The Dark.
Hele ånden bak jazzlinja i Trondheim har fra starten av vært slik at alle de vordende musikantene som har sluppet inn gjennom dørene der, har blitt oppfordra til å finne sin egen vei. Her har ingen lærere eller filosofier pålagt studentene noe som helst. Det har ført til at en rekke spennende og søkende musikanter har kommet ut derfra – innen de fleste stilretninger.
The Dark, som består av bassisten Aksel Jensen, trommeslageren Ole Mofjell og den australske tenor- og sopransaksofonisten Daniel Rorke, er nok et ypperlig eksempel på dette. De har funnet hverandre i et landskap som henter hemningsløst fra frijazz i ymse tempi, såkalt nordisk jazz og musikk med elementer fra down town-scena i New York med ledestjerner som John Zorn.
Musikken, som blei spilt inn i Oslo høsten 2015, er delvis kollektivt unnfanga eller komponert av Jensen eller Rorke. Sjøl om mye av dette er fritt og åpent, så er det tre solide melodikere som har funnet hverandre. De søker og finner sammen og de er alle tre utstyrt med store ører. Rorke har garantert hørt mye på sein Coltrane og Albert Ayler og noe forteller meg at Jensen og Mofjell også har fått med seg sin dose av Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love. Uansett er dette bare flotte inspirasjonskilder – The Dark har funnet sin egen vei – det er så avgjort lys i mørket.
Den eksperimentelle og spennende kvartetten Spunk har eksistert siden 1995. Her får vi bli med på 20 års jubileet og nå er det bare å håpe på 20 nye år.
Spunk – ulikt alt annet på denne planeten i alle fall.
Om trompeteren Kristin Andersen, cellisten Lene Grenager, stemmekunstneren Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og hornisten Hild Sofie Tafjord så for seg at Spunk skulle bli en 20-åring da de satte i gang på midten av 90-tallet, tviler jeg vel egentlig på. Det har de heldigvis blitt og årsaken er vel ganske åpenbar. Spunk har aldri stått stille, de har vært tro mot sine idealer og de har vært totalt kompromissløse. La det være klart med en gang: de som innbiller seg at Spunk består av fire instrumentalister, tar feil – alle bidrar med masse annet også, spesielt mye elektronikk av ymse slag.
Her får vi være med på jubileumskonserten på Victoria, Nasjonal jazzscene den 2. desember for vel et år siden. Den bestod av to sett og varte i nesten 80 minutter. Vi blir servert hele festen og det er en enorm bekreftelse på at Spunk er et like unikt kollektiv som det alltid har vært.
Alt er sjølsagt fritt improvisert og de fire henter hemningsløst fra alle sine kilder det være seg samtidsmusikk, friimpro, jazz – og sikkert mye annet også. Her lekes og utfordres det med et enormt antall kjente og ukjente lyder og det fører til samtaler på kryss og tvers der lytteegenskapene til de fire og til oss som mottakere blir satt på prøve. Musikken er på ingen måte lettvint og enkel å ta til seg og hvorfor i alle verdens dage skal den være det når alt annet skal være så forbanna enkelt og greit og motstandsløst?
Spunk går sine helt egne veier – som de alltid har gjort. Det har helt sikkert ført til at de fire hele tida føler at Spunk er ei utfordring og at de greier å utvikle både seg sjøl og bandet. Det opplever i alle fall jeg at de gjør og jeg gleder meg til de neste 20 – minst!
Jamie Cullum, Melody Gardot og Gregory Porter er noen av dem som hyller Disney-musikken.
De som har lagt øret godt til har ikke unngått å få med seg at Walt Disney var en stor jazztilhenger. Han var svært påpasselig med at de beste jazzkomponistene skreiv musikken til filmer som "Cinderellla", "Lady og landstrykeren" og "Jungelboka". Nå har produsent Jay Newland alliert seg med bandleder og arrangør Rob Mounsey og funnet tida moden for å sette denne musikken inn i en ny setting.
Det har de gjort ved å invitere Jamie Cullum til å synge "Everybody Wants to Be a Cat", Melody Gardot gjør "He´s a Tramp", Stacey Kent viser fram sin store språkoversikt med en fransk versjon av "Bibbidi Bobbidi Boo", mens Gregory Porter tolker "When You Wish Upon a Star" som bare han kan. Dattera til Dee Dee Bridgewater viser oss at hun er datter av sin mor med en sensuell versjon av "Why Don´t You Do Right".
Vi får også en hel del "nye" navn, for min del i alle fall, som vokalisten og pianisten Raphael Gualazzi, Hugh Coltman, Anne Sila, Laika og Nikii Yanofsky som synger "Someday My Prince Will Come" fra "Snøhvit og de sju dvergene" på fransk. Dessuten er det veldig flott å høre noe av det siste den glitrende trompeteren Lew Soloff fikk gjøre før han forlot tida – like nydelig og/eller heftig som alltid.
Walt Disney digga tydeligvis jazz og jazzfolket hadde heller ikke noe mot Disney. Her får vi et dusin hardtsvingende og fine eksempler på det.
Det er lett å skjønne hvorfor Tom Egeland har solgt over 1.5 millioner bøker siden Bjørn Beltø blei født. "Djevelmasken" er så bra at det kommer til å bli mange, mange flere.
Tom Egeland – hvilken historieforteller!
Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i alle fall i lett hulking: "Djevelmasken" er mitt første med Tom Egelands helt Bjørn Beltø. Så er det sagt og bruk det gjerne mot meg!! Når innrømmelsen først er sjøsatt, så kommer det en til med en gang: Bjørn Beltø og Tom Egeland har på noen få dager rast inn på toppen av mi favorittliste i krimverdenen.
"Djevelmasken" er Egeland og Beltøs sjette bok sammen siden "Sirkelens ende" så dagens lys i 2001. Siden "Den 13. disippel" kom ut i 2014, har Egeland skrevet to barne- og ungdomsbøker så han skal på ingen måte beskyldes for å ha fått skrivesperre. I tillegg må han ha lagt ned et enormt researcharbeid før han begynte å skrive på "Djevelmasken".
Jeg har nemlig sjelden eller aldri vært med på ei slik reise verken i en krimroman eller i en skjønnlitterær utflukt. Egeland har på et forbilledlig vis satt sammen tre historier, eller tre mord om du vil, som hører hjemme i 1708, 1963 og i 2015. Om det går an at de henger sammen på noe slags vis? Jeg kan love at Beltø og Egeland har funnet ut av det på et usedvanlig intelligent og spennende vis.
Egeland er en usedvanlig kunnskapsrik, språkmektig og ikke minst språksikker forfatter som har et driv i denne fortellinga som er bortimot unik. Dessuten har han skapt et persongalleri som jeg neppe tror noen krimroman verken nord eller sør for Kattegat har vært i nærheten av tidligere. Jeg er på ingen måte i stand til å kontrollere Egelands enorme kunnskaper når det gjelder religion og historie – sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i sistnevnte fag – men etter å ha vært kollega med han i flere år, har jeg på ingen måte noen grunn til å betvile hans etterrettelighet. Når han så via arkeolog Bjørn Beltø skaper stor krim som holder deg – eller i alle fall meg – på spenninsgbenken helt til siste side, så er det bare å glede seg til neste runde.
PS Jeg kommer ikke til å "skulke" noen Beltø-bøker i åra som kommer. Løfte!
Kvintetten BeHop henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder. I sum har brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, også kjent fra partybandet Red Hot, skapt et tøft, heftig og ikke minst groovy band med masse trøkk.
BeHop – avslappa her, men fullt trøkk når horna kommer på plass.
De som har hatt gleden av å oppleve 11-mannsbandet Red Hot, med The Voice-vinneren Knut Marius Djupvik i spissen, har sjølsagt også fått med seg den heftige blåseseksjonen som løfter bandet uansett vær og vind. I den spiller brødrene Pål Gunnar og Runar Fiksdal, på henholdsvis trompet og trombone, ei viktig rolle og den rolla viderefører de på et tøft vis også i BeHop.
Siden 2012 har bandet vært i aksjon og de har gjort rundt 50 liveopptredener sammen med blant andre storheter som Jan Bang og Maruis Neset. I kompet finner vi trommeslageren Jens Tobias Nyland, elbassisten Torbjørn Tveit og tangentoperatøren JC Vesttun – og alle trakterer elektronikk i tillegg. Har jeg skjønt det rett har alle fem viktige deler av sine røtter ved jazzutdanninga i Kristiansand og at de er en samspilt gjeng tar det ikke lang tid å avsløre. Dette er så definitivt et Band med stor B og med spor fra hip-hop, house, drum´n´bass og ikke minst funk og jazz, så leverer BeHop med sitt debutalbum et groovy og tøft visittkort som forteller at de har noe å fare med som er sjeldent i den norske bandfloraen. På ett spor gjester også vokalistene Emilie Bjørnstad og Sarah Evelyn og saksofonist Magnus Bakken trøkker også kraftig til ved ett tilfelle.
Brødrene Fiksdal fra Tomra ved Molde har skrevet nesten all musikken og det kommer ikke så mye heftigere og mer groovy musikk fra bygdene nå til dags. Solistisk holdes det også høyt nivå, men det er hele tida Bandet som står i fokus. Tøffe saker!
Vi vet jo at det kommer mye flott fra den lille øya i vest. Siste skudd på stammen er en herlig dose triojazz.
Agnar Már Magnússon har blikket festa på noe vakkert og meningsfullt.
Jeg slutter aldri å bli imponert over hva som skjer på øya der det bor cirka 330.000 innbyggere. Det kommer bøttevis av topp internasjonale fotball- og håndsballspillere derfra. Så florerer det med musikanter innenfor en rekke sjangere. Når så postvesenet på øya også fungerer bra og det dukker opp ei fersk innspilling med den dyktige pianisten Agnar Már Magnússon, så er det klart for stor hygge.
Magnússon er en 42 år gammel pianist med studier i Nederland og lange opphold i New York bak seg. Der laga han blant annet ei trioskive med toppgutta Bill Stewart og Ben Street. Det forteller en hel del om i hvilket jazzikalsk landskap han befinner seg – et relativt straight, moderne akustisk sådant.
Magnússon har flytta hjem til Island for lenge siden, men med si fjerde trioskive forsetter han i samme tradisjon som tidligere. I løpet av to dager i fjor sommer spilte trioen inn ni låter alle skrevet av Magnússon og vi blir invitert inn i et lyrisk, vakkert og ettertenksomt landskap der alle tre får tid og rom til å "uttale" seg.
Sammen med seg har Magnússon trommeslageren Scott McLemore, amerikaner bosatt på Island, og bassisten Valdimar Kolbeinn Sigurjónsson eller kontrabassi som det heter der vest. De har utvikla et fint triospråk og har sendt oss her i øst nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og vakkert på Island.
Orter Eparg høres relativt uforståelig ut. Snur vi på det så blir det Retro Grape – noe mer begripelig kanskje, men bare kanskje! Musikken derimot er mer enn begripelig og med Kjetil Jerve på piano, Dan Peter Sundland på elbass og Andreas Wildhagen på trommer, så er ikke det det aller minste overraskende. De tre kameratene, som fortsatt er unge herrer, har lekt sammen siden 2008 og det er lett å skjønne at empatien og lekelysten fortsatt er på plass i fullt monn.
De tre er "resultatet" av de utmerkede jazzutdanninsginstitusjonene i Oslo og Trondheim og forteller oss både her og i en rekke andre konstellasjoner at de har store deler av den moderne jazzhistoria inne. Dessuten har de også levert en rekke bevis på at de har masse originalt å by på.
Her er det den Berlin-bosatte trønderen Sundland som på sett og vis er premissleverandøren. Han har komponert all musikken og viser at han er en komponist med et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å skrive musikk. Noe er nesten funky, noe er rytmisk spennende og noe er åpent. Noe forteller meg at Sundland har hørt en time eller to på Steve Swallows elbass-spill og sammen med den ustoppelig oppfinnsomme Jerve, som blant annet spilte åpningskonserten under Moldejazz i fjor sammen med Kristoffer Eikrem og amerikanske Jimmy Halperin, og den stadig kreative og allsidige Wildhagen, som mange har møtt sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit, så har han skapt et lekent lite kollektiv. På to av låtene bidrar også Liz Kosack som en ekstra fargelegger med sin synth.
Orter Eparg venta altså i nesten ti år før de platedebuterte. De har benytta tid godt – svært godt.
Møtet med kvartetten Swing Tarturo har vært en stor og positiv overraskelse på alle slags vis. Bandet blei etablert i 2009 i Gøteborg og består av fire fortsatt unge mennesker som man egentlig ikke skulle tro hadde et forhold til swingmusikken med sin opprinnelse på 1920-tallet. Slik er det altså og alle fire, som opprinnelig er oppvokst som modernister, har tydeligvis et både nært og godt forhold til uttrykket og har samtidig tatt det med inn i vår tid. De har også etterhvert laga mye original musikk og skrevet egne tekster båe på svensk og engelsk – både med solid engasjement, humor og ikke minst så tar de solid stilling til aktuelle temaer.
I åpningslåta "Ôppna gränser" lyder første verset slik: "Vem är svensk, vem är hemsk, vem er norsk, vem är torsk – Vem är fri – UTOPI -Vad är gräns -Konvalescens" og det hersker ikke mye tvil om hva tekstforfatter, låtskriver og vokalist Julia Stokes mener. Her blir det tatt stilling og tolkningen av Billie Holiday-klassikeren "Strange Fruit" føyer seg inn i den samme sterke rekka. Herlig og flott! Musikken er full av humor og tempo, men samtidig ettertenksom og nedpå der det passer.
Kristoffer Alehed på trombone og som tapdanser, Johan Bengtsson på bass og Anton Stokes på gitar kler Julia Stokes, som også trakterer noe som kalles trombonini, bortimot perfekt. De fire får også assistanse på noen spor av pianist og trommeslager, men i all hovedsak er det altså en høyst spesiell kvartett-instrumentering vi får gleden av å hilse på.
"Operation Vision" er en høyst overraskende, men samtidig gledelig, sprudlende og oppegående statusrapport fra nabofolket. Swing Tarturo forteller oss med all ønskelig tydelighet at swingspråket fortsatt har noe å fortelle oss i det nye årtusenet.
