Plateselskapet påstår at dette er den optimale utgaven av "Purple Rain" for Prince-samlere – og andre. Det kan de ha helt rett i.

Prince and the Revolution fra midten av 80-tallet.

21. april i fjor gikk store deler av den musikkinteresserte verden inn i en slags sjokktilstand. Prince Rogers Nelson hadde gått bort bare 57 år gammel. Det hevdes jo ofte at det er de beste som går først og Prince var så avgjort i det sjiktet – han var i mine ører og øyne et musikalsk geni. Jeg hadde gleden av å oppleve han live én gang – det er en opplevelse som blir sittende spikra for alltid.

De lærde vil sikkert strides lenge og ofte om hva som var Prince sin beste periode og hans beste musikk. Jeg skal ikke påberope meg noe i nærheten av Christer Falcks enorme kunnskaper i sakens anledning, men må innrømme at det var antydning til høytidsstund i heimen da postmannen dukka opp med denne praktutgava av "Purple Rain".

Vi går tilbake til første halvdel av 80-tallet og Prince, med sin utømmelige kreativitet og ditto energi, var utvilsomt inne i en av sine alle største epoker. Han hadde akkurat gått fra å være stor stjerne til å bli superstjerne og han fylte stadioner rundt om med rundt 75000 tilskuere. De kunne "alle" låtene hans og de sang med og reagerte på hans minste vink.

Det får vi et fantastisk eksempel på her for med i denne samlinga er en konsert fra Syracuse, NY, den 30. mars 1985. Det er en tikamera-produksjon og teamet rundt Prince lå like langt fremme som sjefen på scena. Vi får enkelt og greit være med på en konsertproduksjon som holder mål også i 2017. Konserten varer i over to timer og blir avslutta med en 20 minutters versjon av ikoniske "Purple Rain" med en gitarsolo for historiebøkene. Prince viser oss hvilken enorm musiker, sanger, komponist, entertainer og scenepersonlighet han var. Fantastisk!

Ellers består samlinga av tre CD-er: en remastra versjon av originalinnpsillinga som Prince sjøl har hatt overoppsyn med, en CD med sjeldenheter eller aldri utgitte sanger og en CD med singler og b-sider. Når så lydsjef Susan Rogers, som er ansvarlig for det meste som skjedde på Paisley Park disse åra, forteller sin historie om hvordan det var å jobbe med unikumet, pluss at medlemmene i Revolution går gjennom hver enkelt låt og hvordan de blei til, så har dette blitt akkurat det plateselskapet prøver å fortelle oss: den ultimate "Purple Rain"-opplevelsen.

PS Skal spilles høyt:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Prince and the Revolution

Purple Rain

Warner Bros./NPG/Warner Music

Ideen om å samle musikere fra store deler av verden – alle bosatt i Oslo – til ett band, har vært av det ypperlige slaget.

ComboNations – her snakker vi musikk over alle grenser.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den iranske multiinstrumentalisten Javid Afsari Rad, som her spiller santur, tok initiativet til å samle et a-lag av musikanter til det som har blitt ComboNations. Med seg fikk han Harpreet Bansal på fiolin, Solo Cissokho på kora, Diom de Kossa på perkusjon, Jai Shankar på tablas og Aissa Tobi på sintir og rabab. Til sammen har de bakgrunn fra India, Elfenbenskysten, Senegal og Marokko. Kortest reisevei har likevel bassist Adrian Fiskum Myhr hatt, men fellesnevneren er altså at alle er bosatt i Oslo.

Ideen, og resultatet, forteller oss at hovedstaden vår har blitt en fantastisk smeltedigel der mennesker fra hele verden har kommet og bidratt til at Oslo har blitt en multikulturell by der vi har muligheten til å lære mye av hverandre og der vi som er født og oppvokst her kan få impulser som kan gjøre oss til klokere og mer vidsynte individer.

Det de sju musikantene, som sjølsagt kommer fra helt forskjellige kulturer, gir oss, er nesten bokstavelig talt grenseløs musikk. Utgangspunktene til dette livsbejaende varme koldtbordet er folkemusikk fra en rekke verdenshjørner og de som hører spor av jazz, ørkenblues, norsk folkemusikk og ragas, har helt rett. Til sammen har det blitt noe helt unikt – ComboNations har blitt en viktig tilvekst til norsk og internasjonalt musikkliv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ComboNations

Dunya

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Astrosaur er en trio som definitivt ikke sparer på noe som helst. Vi snakker beintøffe saker i en rekke grenseland.

Astrosaur, fra venstre Steinar Glas, Eirik Kråkenes og Jonatan Eikum, har funnet fram til noe eget.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Foto: Sara Angelica Spilling

Kvaliteten og mangfoldet i moderne norsk musikk er enorm. Jeg slutter enkelt og greit ikke å la meg imponere og hyggelig er jo det. Til tross for at jeg mener at jeg jeg holder meg rimelig godt oppdatert, så skjer det både støtt og stadig at det dukker opp nye band, nye musikanter og ny musikk jeg ikke hadde den minste anelse om og denne utgivelsen kommer inn under den kategorien. Bortsett fra trommeslager Jonatan Eikum, som jeg har hørt med vokalisten Sandra Borøy for et års tid siden, så begynner jeg med blanke ark hele veien her.

Trioen har nå tilhold i Oslo, men alle har sin formelle bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand. Der går det rykter om at det er høyt under taket og Astrosaur er en bekreftelse på det. I bånn for det hele føler jeg at det ligger en improvisatorisk kjerne – alle tre har garantert et godt og nært forhold til jazzmusikk.

I løpet av de fem låtene forteller de tre oss at de har et nært forhold også til progrock og stonerrock – har jeg lest meg til uten at det sier meg så mye – og fusjonert med solide doser jazzrock, blir det tøffe, heftige og personlige saker som Astrosaur er ganske så aleine om.

Trommeslager Jonatan Eikum fra Oslo, elbassist Steinar Glas fra Kristiansund og gitarist Eirik Kråkenes fra Bærum, alle i midten av 20-åra, har tydeligvis funnet sammen i et univers der det ikke spares på noe som helst. Her er det masse energi, mye vilje og like mye evne til å skape tøff musikk. Det har de så avgjort greid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Astrosaur

Fade In//Space Out

Bad Vibes/[email protected]

Den unge britiske bassisten og komponisten Misha Mullov-Abbado kommer med nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og livsbejaende borte på balløya.

Misha Mullov-Abbado er bare 26 år, men har allerede mye å melde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har opplevd Misha Mullov-Abbado (26) i sidemannrolle, men hans første skive under eget navn, som kom for to år siden, gikk meg hus forbi. Debuten, "New Ansonia" med blant andre vidunderbarnet Jacob Collier, fikk strålende mottakelse rundt om og forventningene til oppfølgeren har vært deretter.

Det tar ikke mange runder med Mullov-Abbado – navnet har han etter den berømte, men nå avdøde italienske dirigenten Claudio Abbado og den russiske fiolinisten Viktoria Mullova – for å skjønne at bandlederen og ikke minst komponisten Mullov-Abbado har noe eget på hjertet.

Sjefen er spesielt opptatt av tog og reiser og det gjenspeiler seg i musikken og noen av låttitlene også. Her er vi innom inspirasjon fra både Midt-Østen, Brasil og Øst-Europa i tillegg til nesten straight swing med kollektiv inspirasjon a la New Orleans samt en dose funk.

Med et usedvanlig empatisk og samspilt band, bestående av Scott Chapman på trommer, James Davison på trompet og flügelhorn, Liam Dunachie på både akustiske og elektriske tangenter, Matthew Herd på altsaksofon, Elad Neeman på perkusjon og Sam Rapley på tenorsaksofon og klarinett, som har jobba med denne musikken i to år før de gikk i studio, skaper Mullov-Abbado en leken og allsidig gumbo det både er mulig å bli imponert av – og glad i og av.

Misha Mullov-Abbado er både en bassist, bandleder og komponist meget vel verdt å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Misha Mullov-Abbado

Cross-Platform Interchange

Edition Records/Border Music Norway