Bjølsen Valsemølle, under ideologisk og musikalsk ledelse av Trond Ingebretsen siden 1975, har vært, er og kommer til å bli værende en representant for hovedstaden som Oslo-folk, og alle andre, bør være stolt av og låne øre og hjerte til.
Ingebretsen er verken verdens største vokalist, gitarist eller munnspiller, men han har en egen evne til å sette ord på livet og på menneskene som bor i byen som de aller fleste av oss har et forhold til.
Her har Ingebretsen, sammen med tangentist Endre Christiansen, trommeslager Even Finsrud, gitarist Leif Ottersen og bassist Lars Aas-Hansen inntatt Herr Nilsen midt i Oslo sentrum, og sammen med et entusiastisk publikum som kan "alle" sangene, skaper de øyeblikk som er ekte og viktige for mange.
På sett og vis er det en ønskekonsert vi blir invitert med på: "Over elva", "Vaterlands bru", "Soria Moria" og "Vålerenga kjerke" står sjølsagt på programmet og Ingebretsen bekrefter med all ønskelig tydelighet at han er en hverdagspoet og Oslo-poet for alle tider.
Bjølsen Valsemølle har eksistert i over 40 år – det er bare å håpe på 40 til.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Møtet med Thomas Blachman, Carsten Dahl, Lennart Ginman, Fredrik Lundin og Palle Mikkelborg i vidunderlige DR Koncerthuset blei av typen man aldri – ALDRI – glemmer.
Langt der nede, men likevel veldig nær – et band og en musikk for evigheten.
Med det fantastiske DR Koncerthuset som ramme var forventningene store til konserten med det danske superholdet, som ikke blir ledet av Åge Hareide eller Ståle Solbakken, men av fem giganter som satte hverandre stevne for første gang som kvintett hvis jeg har skjønt det riktig.
Trommeslager Thomas Blachman og den finsk/danske bassisten Lennart Ginman fikk jeg høre live for første gang, mens Carsten Dahl, Fredrik Lundin og ikonet Palle Mikkelborg bød alle på gjensyn og ikke minst gjenhør.
For meg blir det automatisk høytid når den musikalske posøren Palle Mikkelborg (76), alltid med sitt hvite silkeskjerf, inntar et rom og ei scene. Slik blei det så avgjort denne gangen også.
Tankene går alltid til Miles Davis og hans arv når Mikkelborg skaper musikk. Han legger ikke skjul på inspirasjonskilden, men har definitivt sitt eget uttrykk – sin egen stemme. Der Miles var Prince of Darkness så er Mikkelborg fjor meg Prince of Air – det er altså et rom, en luftighet, en sfære rundt tonen til Mikkelborg som er magisk – intet mindre.
Med et repertoar som henta blant annet "Nature Boy", "Angel Eyes", "Someday My Prince Will Come" og "It Ain´t Neccesarily So" fra standarsskatten i tillegg til eget stoff og frie ekskursjoner, gikk tankene mer enn en gang til estetikken Miles Davis skapte med sin andre 60-talls kvintett med Ron Carter, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Tony Williams der Mikkelborg "oppsøker" sine medmusikanter for å føre intime samtaler.
Ballader stod sentralt der musikken fikk rom til å utvikle seg til nye steder som det gjør i slikt inspirert selskap, men temposkiftene og eksplosjonene kom også – dette er allerede et BAND med stor B der det er ingen, men fem stjerner.
Solistisk fikk alle sine rom til å fortelle oss hvem og hva de er – alle på topp internasjonalt nivå – og når empatien og kjemien er så på plass som i dette tilfellet, så blei det kollektive språket av typen episk og usedvanlig minneverdig.
Carsten Dahl sa at de ønska å være på jakt etter "det evige øjeblik" med musikken – det makta de på alle vis.
Før de fem avslutta med en blues i F (!) hviska Palle Mikkelborg inn i mikrofonen på trompeten: "Tak (det heter det på dansk, så da så) for en fantastisk aften". Det blei det og det er vi som var så heldige å få være tilstede som skal takke. Dette var en konsert for minnebøkene.
Mikkelborg og Dahl taler sammen på sitt unike vis.
Foto: Tor Hammerø
Det er vi som skal takke.
Foto: Tor Hammerø
Her har jeg fått en rekke bilder fra den historiske konserten som er MYE bedre enn mine. Tak!
Foto: Oskar Salvatore Væring Lundin
DR Koncerthuset – hvilken sal, hvilken ramme for opplevelser av de sjeldne.
Foto: Tor Hammerø
Svein Rikard Mathisen representerte både Brumunddal og Norge på et ypperlig vis.
Foto: Tor Hammerø
Norske stemmer er heldigvis også representert under Copenhagen Jazz Festival. Gitaristen, komponisten og bandlederen Svein Rikard Mathisen (31) har studert både i Kristiansand og i København – og han snakka både norsk og dansk under konserten – fortalte oss med sin debut-CD på Curling Legs i 2015 at han hadde mye originalt på hjertet.
Derfor var det hyggelig å treffe han på hans andre hjemmebane sammen med hans kvartett bestående av Andreas Fryland på trommer, Søren Gemmer på piano og Paul Hinz på bass. De ga oss en flott time med med nytt stoff som kommer på plate til høsten og vi fikk hilse på fire sultne, søkende og meget oppegående unge musikanter i starten på si musikalske karriere.
Musikken, ofte inspirert av Jo Nesbøs "Snømannen" både musikalsk og når det gjelder titler, er melodisk, tøff, dynamisk og med et empatisk kollektiv til å traktere den, blei det en time som skapte forventninger til det som skal komme til høsten. Svein Rikard Mathisen er en gitarist både for nåtid og ikke minst for framtida.
I 25 år har Nils Landgren (61) holdt sitt Funk Unit i gang. Det har ført til et dusin skiveutgivelser og en enorm popularitet rundt om i store deler av verden. Med sin blanding av funk, soul, rhythm and blues, jazz og andre tilliggende herligheter har Landgren snakka til et publikum langt utenfor jazzmenigheta – kanskje aller mest utenfor faktisk.
Nå består bandet, i tillegg til Landgren på sin røde trombone og vokal, av Petter Bergander på tangenter, Robert Ikiz på trommer, Andy Pfeiler på gitar og vokal, Magnum Coltrane Price på bass, vokal og tangenter og Jonas Wall på saksofoner. I tillegg er gjestelista av den solide sorten: Ray Parker Jr. på gitar og vokal og Randy Brecker og Tim Hagans på trompeter.
Låtvalget består stort sett av originalstoff, men det er også funnet plass til Allen Toussaints "Just a Kiss Away", Herbie Hacock & Cos "Stars in Your Eyes" og Marvin Gayes "Rockin´After Midnight".
Jeg har hatt gleden av Funk Unit i mange, mange år og vil garantert ha det i framtida også. Likevel er det slik at jeg ikke finner så mye nytt å glede meg over her. Same shit, same wrapping hvis du skjønner hva jeg mener.
Det betyr nok at alle som har et nært og godt forhold til Nils Landgren Funk Unit og funk i sin alminnelighet, vil synes veldig om denne utgava bandet og musikken også.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Mange nordmenn har reist til København for hyggens skyld opp gjennom åra. Når man så får seg minst to nye favoritter på turen så er jo veldig mye i boks allerede.
Copenhagen Jazz Festival er et voldsomt arrangement. Hvor man enn snur og vender seg i den utrolig fascinerende og vennlige storbyen, er det jazz i godt og vel ei uke – ute som inne. Mange av arrangementene, også med relativt store navn, er gratis. Vi snakker bortimot 1300 konserter og her lider man valgets kvaler hele tida – det er sjølsagt bare mulig å få med seg en brøkdel av herligheta og når avstandene tildels er veldig store, så går en god del tid med til å forflytte seg også.
For min del begynte søndagsfesten utendørs på vakre Sølyst hele ute ved havet i et område der bare de mest bemidlede har råd til å bosette seg. Sola hadde bestemt seg for å spille på lag og det førte til både østers og champagne – for noen……
Jeg nøyde meg med to jampregede sett med stjernelag innen fusionmusikken – jazz som egna seg utmerket for både settingen og publikummet.
Med Mike Stern tilbake i storform, etter at han skada armene sine stygt i ei ulykke, i spissen for Randy Brecker på trompet, det nye stjerneskuddet på seks strengers elbass, Teymur Phell fra Aserbajdsjan, og Return to Forever-trommeslager Lenny White, blei det akkurat et slikt møte publikum på gressplena hadde ønska seg.
Med sin umiskjennelige gitartone på plass igjen, samt sitt usedvanlig vinnende vesen, tok Stern & Co oss gjennom et hyggelig jazzrock-sett med noe av hans stoff og noe av Breckers før det hele blei avslutta med Jimi Hendrix´"Red House" med Stern på vokal! Folket fikk akkurat det de hadde ønska seg, alt var totalt ufarlig, hyggelig og uten en eneste musikalsk overraskelse. Sola skinte om kapp med musikken.
Slik fortsatte det også i andre sett med altsaksofonlegenden David Sanborn og en av klodens hippeste trommeslagere, Dave Weckl, sammen med det danske brødreparet Niels Lan Doky og Chris Minh Doky på piano og bass. Sanborn har gitt meg masse glede opp gjennom åra med sitt personlige uttrykk og tone i grenseland mellom blues, funk og jazz. Det gjør han forsåvidt fortsatt, men trøkket i spillet hans er ikke det samme som i hans storhetstider. Sanborn har vært plaga med seinskader etter å ha blitt ramma av polio som barn og det kan være noe av grunnen til at han ikke er helt der han var for et par tiår siden, men for all del: det er fortsatt bare én David Sanborn og folket stortrivdes i hans selskap også denne gangen.
Mike Stern, Randy Brecker, Teymur Phell, Lenny White, David Sanborn, Niels Lan Doky og Dave Weckl sørga for hygge i solskinnet på vakre Sølyst i København.
Foto: Tor Hammerø
Trinelise Væring er en historieforteller av rang – uansett sjanger.
Foto: Tor Hammerø
Etter et par taxaturer (ja, det heter taxa) gjennom store deler av Dronningens by, var det klart for mitt første livemøte med den danske vokalisten, låtskriveren og bandlederen Trinelise Væring. Jeg kjenner henne i all hovedsak som jazzsanger, men her møtte hun oss med nytt materiale og nytt band i et poplandskap med enkelte jazzelementer. Som Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Dette var avgjort innafor kategori nummer én.
Med sitt åttemans/kvinners band – hyggelig at halvparten var kvinner – fortalte Væring oss at hun er en engasjert og reflektert observatør og historieforteller. Det skal innrømmes at mine danskkunnskaper – hun sang stort sett på dansk – og oppfattelsesevne ikke strakk til for å få med meg på langt nær alt, men likevel nok til å fatte at her har vi med en artist å gjøre som har noe viktig å melde. Værings saksofonspillende ektemann, Fredrik Lundin, er definitivt en av Danmarks ledende saksofonister og fløytister og fortalte det klart og tydelig med sine strålende solobidrag.
Kvelden blei avslutta på et fullstappa Jazzhouse der den amerikanske trommeslageren og bandlederen Mark Guiliana og hans kvartett spilte for andre og siste dag. For et band, for en musikk, for en slutt på denne søndagen!
Ryktene, og mer enn det, har gått ei stund rundt Guiliana og hans kvaliteter, men dette var første gang jeg fikk anledning til å oppleve han live. Etter hans solide bidrag på David Bowies siste skive, "Blackstar", har mange fler blitt oppmerksom på Guiliana og hans musikk og det lyttende og oppmerksomme publikummet på Jazzhouse visste virkelig å sette pris på det de hadde å bringe til torgs.
Mesteparten av musikken var henta fra bandets to seineste CD-er pluss en nydelig versjon av Bowies "Where Are We Now?". Det pianokoret den unge cubansk/amerikanske pianisten Fabian Almazan serverte oss der, er av typen som går inn i minneboka – intet mindre. Oversikt, dynamikk, luft, innlevelse, teknikk, følelser – det hadde alt!!
Slik svar det også med det avsluttende trommekoret til Guiliana – som på ingen måte dominerte bandet med soloer ellers. Han har bare en voldsom tilstedeværelse i alt han foretar seg – en musikalitet som jeg nesten ikke har hørt hos trommeslagere siden salige Billy Higgins.
Bassist Chris Morissey og tenorsaksofonist Jason Rigby skal heller ikke glemmes – dette vare et nemlig et BAND, men de aller mest minneverdige øyeblikkene stod altså Almazan og Guiliana for.
Jeg har fått meg to nye favoritter i løpet av søndagskvelden i København – i dag venter mye og mangt nytt, blant annet Palle Mikkelborg. Nye rapporter loves fra den strålende byen og festivalen.
Mark Guiliana Quartet – for et band og for noen musikanter!
Terje Gewelt (57) har liksom vært her hele tida, men likevel fått altfor lite oppmerksomhet. Etter studier på Berklee i Boston på 80-tallet, der han tok timer med ikoner som Dave Holland og Jaco Pastorius, vendte han hjem igjen og har blant annet jobba med storheter som Billy Cobham, Tommy Smith, Misha Alperin og Santana-trommeslageren Michael Shrieve.
Her hjemme har han jobba mye med blant andre Karin Krog og John Surman, Petter Wettre og Dag Arnesen, han har bidratt på et hundretalls skiver inkludert et dusin under eget navn. Likevel har det vært stille fra Gewelt for lenge nå og det er godt å høre at han fortsatt leverer på det samme høye nivået vi har blitt vant til.
Sammen med trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen, som også i for stor grad får passere under for mange radarer, Bjørn Klakegg på akustiske og elektriske gitarer og Erlend Slettevoll på piano og ymse andre tangenter, gir Gewelt oss ti låter som forteller oss om en allsidighet og en oversikt som er sjelden og herlig.
Vi snakker om fire framifrå musikanter som åpenbart stortrives i hverandres selskap og som anretter Gewelts låter, Evensen og Klakegg har bidratt på to av dem, slik vi har blitt bortskjemt med med norske jazzmusikanter: på et meget høyt nivå.
Låtene er i all hovedsak melodisk sterke, rytmisk spennende og tildels funky. Noe er mer åpent, fritt og søkende, men hele tida setter Gewelt & Co sitt umiskjennelige bumerke på det hele. "Wow and Flutter" har blitt et flott nytt visittkort fra Terje Gewelt.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Siden jobben som kongen av Danmark for tida er ubesatt, vet jeg ikke om noen som egner seg bedre enn legenden Anders Koppel akkurat nå.
De av oss som har levd ei stund fikk allerede på 70-tallet et sterkt forhold til Anders Koppel gjennom det fantastiske bandet Savage Rose. Også i Norge oppnådde de stjernestatus, sjøl om det ikke sjølsagt ikke kan sammenliknes med oppmerksomheten på hjemmebane. Nå kom saksofonsønn Benjamin Koppel på den gode, jeg vil si nesten si strålende, idé om å hylle sin far i forbindelse med hans 70-års dag – som er den 17. juli. Og for en fest det blei! Fire timer og vel så det der det både blei skua bakover, gjort opp status for hvor "gudfar" Koppel er i dag før det blei sett inn i framtida også. Som Ivar Hoff sa: den beste presang man kan gi en god venn er ei god pasning. Slik er det på fotballbanen, her var det på samme måten: den beste presang Benjamin Koppel kunne gi sin far var en flott konsert og du verden for en nydelig konsert det blei!
Når mannen som har skrevet musikken til åtte balletter, mer enn 150 filmer, 50 teateroppsetninger og tre musikaler, i tillegg til alt han har gjort på scena sjøl, så er det sjølsagt ei nesten umulig oppgave å finne ut hva man skal lande på når "livet" skal vises fram. Med en rekke stjernelag der både venner, kolleger og ikke minst familie – hvilken enormt musikalsk familie vi snakker om! – blei det hele delt i tre avdelinger der organist Anders og saksofonist Benjamin spilte viktige roller hele veien.
Savage Rose
Det hele starta med et ferskt og nytt blikk på musikken til bandet som starta det hele for 50 år siden, Savage Rose. To av de opprinnelige medlemmene, trommeikonet Alex Riel og gitaristen Nils Tuxen, var fortsatt hjertelig tilstede og sammen med en rekke gjestevokalister der hele familien Koppel var svært godt representert – pluss dansere også de fra familien i stor grad – blei dette walking down memory lane, men satt inn i 2017-modus. Det svært så begeistra fullsatte Betty Nansen Teatret – mange hadde garantert vært med i alle 50 åra – fikk en start på kvelden som var bortimot perfekt.
Bazaar
I rundt 40 år har Koppel jobba med Bazaar – altså mer eller mindre parallelt med Savage Rose. Det var et band med et helt annet uttrykk der impulser fra spesielt Midtøsten var sentrale. De etablerte verdensmusikk lenge før begrepet var "oppfunnet" og med de opprinnelige medlemmene Mehmet Ozan på gitar og Flemming Quist Møller på perkusjon samt en rekke fantastiske gjester på både trommer, tablas, oud og saz, blei det både et gjenhør og en stadfestelse på at dette er musikk som er viktigere enn noen gang – slik verden ser ut anno 2017.
Fremtiden
Hvor mange representanter for den usedvanlig musikalske familien Koppel som var på scena i løpet av kvelden, har jeg ikke tall på. Uansett må det være en av denne klodens i alle fall mest musikalske familier og avslutninga fortalte oss at her blir det så definitivt sett fremover også. Med DJ Noize, den hippe rapperen Per Vers som fristylet som en jazzmusiker og Anders Koppels barnebarn på vokal, blei det en livsbejaende avslutning på en strålende hyllest som varte i over fire timer – uten at det blei kjedelig et eneste sekund.
Som det heter i Danmark: til lykke Anders Koppel – også med de neste halvfjers!!!!!
En liten bildestemning tatt med mobil på relativt lang avstand.
Det er vel 20 år siden Torhild Ostad slapp sitt første og hittil eneste album, "Blomar i moll". Nå er hun blant oss igjen – med et inderlig samarbeid med den danske mesterpianisten Carsten Dahl. Han har også fler spennende jern i ilden.
Carsten Dahl og Torhild Ostad under plateinnspillinga i Rainbow Studio.
Helt fra det lokale publikummet hørte henne for aller første gang, for manges del var det med Storyville Storband i Molde på tidlig 90-tall, var det åpenbart at det var noe helt spesielt med stemma til Torhild Ostad (48). På et jazzkurs på samme tid, sa hennes vokalinstruktør Sidsel Endresen at det var mye folkemusikk i uttrykket hennes. Derfra var veien kort til folkemusikkstudier i Rauland i Telemark med blant andre Sondre Bratland som lærer. "Blomar i moll", ei vakker samling folketoner, kom ut på Kirkelig Kulturverksted i 1996 og bekrefta hennes store og personlige talent til strålende mottakelse hos både publikum og musikkpolitiet.
Stille lenge
Av mange årsaker har det vært stille fra Ostad alt for lenge. Hun har ikke prioritert egen karriere og livet har, som for så mange, også gått i bølgedaler. Nå er hun endelig klar igjen og det er med stor glede jeg kan melde om en klar og tydelig Torhild Ostad som er bedre enn noen gang.
Krevd mot
Sammen med Carsten Dahl (49), som vi kjenner i Norge etter flere festivalopptredener og samarbeid med blant andre Arild Andersen, gikk Ostad i studio ved tre anledninger i fjor. Vi snakker ikke om hvilket som helst studio heller, men verdensberømte Rainbow Studios i Oslo med lydmagiker Jan Erik Kongshaug ved spakene. Noe forteller meg også at det har krevd ikke så reint lite mot fra "uerfarne" Ostad å ta kontakt med en så etablert og stor musikant som Dahl.
Flotte møter
Med ei bunke nye sanger og ferske tekster, mye basert på et levd liv der det ikke blir lagt skjul på nedturene, tradisjonsmateriale, religiøse folketoner og kveldssalmer, pluss enkelte frie improvisasjoner fra Dahl som knytter det hele sammen, blir vi tatt med inn i en verden så personlig, ærlig og gjennomsiktig som vel tenkelig.
Ostad og Dahl har møtt hverandre på alle slags vis og de har skjønt hverandre – vi snakker sjelsfrender, intet mindre. Du verden så godt det skal bli å møte dem i Molde domkirke under jazzfestivalen. Inntil da – og etterpå – er "Jeg roper til deg" et utmerket reisefølge.
For seg sjøl
Den 26. mai i fjor inntok Dahl The Village Studio i sin hjemby København for å spille inn en solo piano skive. Slik skulle det ikke bli. I studioet stod det nemlig et cembalo og det endte med at Dahl i løpet av tre timer hadde skapt musikk som har blitt til 13 spontant komponerte låter og improvisasjoner på et sjeldent brukt instrument.
Dahl, som både er en pianist, komponist og bandleder i europeisk toppklasse, er også en fremragende kunstmaler med en rekke separatutstillinger bak seg. Slik har det nesten blitt her også. De 13 "låtene" er nesten som landskapsmalerier som befinner seg i landskap som henter minst like mye fra klassisk, romantisk barokkmusikk som fra jazz. Det kler både Dahl og instrumentet på et ypperlig vis.
Carsten Dahl forteller med disse to utgivelsene hvilken allsidig og oppfinnsom musikant han er. Hvor han dukker opp neste gang vet vel ingen – heller ikke han sjøl kanskje?
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records sørger for stadig tilflyt av nye og spennende konstellasjoner. Mat Maneri, Evan Parker og Lucian Ban er intet unntak.
Lucian Ban, Evan Parker og Mat Maneri låter annerledes enn alt annet på denne kloden i alle fall.
Den amerikanske bratsjisten Mat Maneri, som vi møtte sammen med Ola Kvernberg, Ingebrigt Håker Flaten og Paul Nilssen-Love på Moldejazz i fjor, stiller det evige spørsmålet om hvor musikken begynner i sin korte covertekst til denne originale plata. Hans svar er at musikken starter før musikken. Som improvisator, skriver han, så settes hele verden i bevegelse når den første tonen spilles. Hvor kommer den musikalske intimiteten fra spør han retorisk videre. Er det fra improvisasjon? Er det kammermusikk? Er det jazz? Maneris svar er at musikken på "Sounding Tears", erfaringa, empatien og den felles historia de tre bringer til torgs, er deres svar.
Sammen med Maneri møter vi den engelske saksofonisten Evan Parker og den rumenske, men USA-bosatte, pianisten Lucian Ban. Bratsj, saksofon og piano…..Jeg har vært borti en del instrumentkombinasjoner i løpet av min levetid, men jeg er ganske sikker på at det er første gang en slik "organisme" har kommet min vei.
Innspillinga er gjort i USA i 2014 og har på alle slags vis tålt de knappe tre åra den har ligget til marinering. Noe av musikken er unnfanga der og da – mesteparten vil jeg tro – mens noe er basert på gitte komposisjoner. Uansett så er det samtaler mellom tre likeverdige partnere som tydeligvis har mye å snakke om.
Musikken er nesten hele tida nedpå og reflekterende – nesten skjør. Spesielt med min erfaring med Parker er dette litt overraskende – dette er en mye mer neddempa Parker enn jeg kan huske å ha møtt tidligere.
"Sounding Tears" byr på musikk i grenseland mellom kammermusikk og impro og egner seg til refleksjon. Det er en helt ny verden vi blir invitert inn i – en verden det er spennende å oppholde seg i.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Marjan Vahdat kan ikke opptre i sitt hjemland. Siden prestestyret tok over i 1979 har det vært forbudt for kvinnelige vokalister å synge for menn i Iran. Det har ført til at både Marjan og søstera Mahsa Vahdat, som har produsert denne plata sammen med Erik Hillestad, har søkt utenlands for å uttrykke seg og både i Europa, USA, Australia, Nord-Afrika og i flere land i Midtøsten har søstrene fått stor og velfortjent oppmerksomhet.
Erik Hillestad, ideologisk fører i Kirkelig Kulturverksted, har opp gjennom årene vist en fantastisk evne til å finne fram til talenter rundt om på kloden som har noe spesielt å melde. Marjan Vahdat, med sin sterke og ikke minst uttrykksfulle stemme, hører definitivt hjemme i den kategorien.
Jeg var dessverre ikke blant dem som fikk med meg hennes debut på KK i 2013, "Blue Fields". Det er lett å skjønne at jeg virkelig har gått glipp av noe utenfor allfarvei. Her har hun, sammen med Ahmad Al Khatib fra Palestina på oud, Ertan Tekin fra Tyrkia på duduk, iranske Ali Rahimi på perkusjon og vår egen Gjermund Silset på bass, tatt utgangspunkt i dikt fra persisk folketradisjon og fra iranske samtidspoeter. Musikken er delvis henta fra folketoner og dels skrevet av Vahdat og andre for hennes samtid.
Kjærlighet og håp – håp som ofte eksisterer mot alle odds – er gjennomgangstemaer i tekstene som blir sunget på persisk, men som er oversatt til engelsk i omslagsheftet.
Marjan Vahdat forteller oss, med sin helt spesielle stemme, at musikk med musikanter fra en rekke land – som også ComboNations – er både grenseløs og dermed grensesprengende.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Carl Petter Opsahl (53) har fulgt hjertet med hva han enn har foretatt seg gjennom livet. For 30 år siden hoppa han av teologistudier, som han seinere har fullført, og flytta til New Orleans. Han hadde en musikalsk drøm som bare måtte realiseres. Da hadde han allerede spilt flere år i Caledonia Jazzband i Oslo – et band som var tungt inspirert av den tradisjonelle musikken fra jazzens fødeby.
Seinere har det blitt flere plater med Caledonia og tre soloalbum fra Opsahl. Nå er det klart for det fjerde og Opsahl, sammen med sin gode venn fra Caledonias barndom, pianisten Håkon Gjesvik, fortsetter utforskninga av den opprinnelige jazzskatten.
Opsahl KAN New Orleans-musikken og kulturen og bedre reisefølge enn Gjesvik kan han knapt få. Her tar han oss gjennom låter som har vært med han gjennom godt og vel 30 år som "On the Sunny Side of the Street", "A Fool Such as I", "Some of These Days" og "Just a Closer Walk with Thee" og med sitt inderlige klarinettspill – også litt bassklarinett – makter han å finne nye innfallsvinkler til dette "utspilte" materialet. To originallåter og salmen "Velt alle dine veie" passer også flott inn i sammenhengen.
På fire av sangene har Opsahl også fått strålende hjelp fra den norsk-danske vokalisten Birgitte Soojin, bassisten Ida Hvid og trombonisten og tubaisten Jacob Munck Mortensen. Det gir "Listener´s Blues" enda flere farger på paletten.
Musikken er spilt inn i Tøyenkirka i Oslo der Opsahl har hatt sitt virke i mange år. Akustikken der er av det framifrå slaget og er med på å sørge for at dette blir en hyllest til New Orleans som er av det inderlige og ekte slaget.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
