Nå er jeg for så vidt usikker på hvem som har tatt med seg hvem her, men det er ikke så viktig heller. Det viktige er at pianisten Christian Balvig (25), trommeslager Frederik Bülow og bassist Adrian Christensen til sammen har skapt musikk som har verdi i seg – og det har de gjort.
Med et knippe på elleve låter, der komponistansvaret er demokratisk fordelt på alle tre, har de unge danskene som alle er helt ubeskrevne blad for meg, skapt lyrisk, melodisk og vakker triojazz med mye personlighet i seg.
Både som instrumentalister, komponister og som kollektiv har trioen allerede mye å fare med og helt åpenbart potensial til mye spennende musikk i åra som kommer. Assosiasjonen med vann er absolutt på sin plass – denne musikken flyter, av og til sakte, av og til raskere, videre med en dynamikk i seg nesten som ei elv.
Det nordiske soundet, gutta har absolutt hørt på ei ECM-innspilling eller to i sitt liv, er definitivt tilstede, men samtidig har de makta å skape noe som er deres eget. Balvig – Bülow – Christensen er en trio med lyttende unge karer med ei spennende tid foran seg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Christian Balvig – Frederik Bülow – Adrian Christensen
Espen Berg takka for den store – den største jazzprisen i Norge hevdes det – på et strålende vis, Natalie Sandtorv viste oss hvorfor hun fortjente talentprisen og Vijay Iyer la lista skyhøyt for Artist in Residence-uka si. Moldejazz er veldig i gang!
Espen Berg og Trondheim Jazzorkester nådde svært langt med sitt bestillingsverk "Maetrix".
Foto: Tor Hammerø
Når man står på mottagersida av Norges største musikerpris uansett sjanger, JazZtipendiat til en verdi på rundt 1 million, så har jeg forståelse for at komponist, pianist og bandleder Espen Berg følte presset. Med fasit i hånd kan han ta verden med ro ei stund – "Maetrix" er et verk for evigheten.
Hamar-gutten Espen Berg (34) har i løpet av de seineste åra i stadig større grad fortalt oss at han er i besittelse av et helt spesielt talent. Både i hans egen trio og sammen med Marius Neset i forbindelse med hans store bestillingsverk i Molde, har Berg stått fram med sin unike stemme. I Nesets kompliserte verden og ved urfremførelsen av "Maetrix" gikk Berg til verket uten noter – nok en indikasjon på hvem han er og hva han er laga av.
Med ei 13 manns- og kvinnersutgave av Trondheim Jazzorkester – veldig hyggelig og flott at stadig flere jenter tar sin naturlige plass både der og i andre jazzsammenhenger – hadde Berg skrevet et verk som var av typen krevende ikke minst for musikantene på scena. Her var det en del taktarter som ikke var blant de enkleste for å si det slik.
"Maetrix" er musikk skapt av en klok og søkende mann for ditto utvalgte musikanter og ment for et publikum med åpne ører og andre sanser. Det er et verk bestående av vakker og melodisk musikk med masse forskjellige farger som vokalisten Kirsti Huke, fiolinisten Ola Kvernberg, cellisten Marianne B. Lie, saksofonistene Eirik Hegdal, Hanna Paulsberg og Sissel Vera Pettersen, trompeterne Hayden Powell og Hildegunn Øiseth, tubaisten Daniel Herskedal, vibrafonisten Mattias Ståhl, bassisten Ole Morten Vågan, trommeslagerne Hans Hulbækmo og Tomas Järmyr og lydmaestro Tor Breivik, danderte på best mulig vis.
Berg er en systematiker som nesten på matematisk vis tar seg fram dit han vil med musikken sin. Det er et enormt spenn og masse dynamikk i verket og han setter opp møter mellom for eksempel Eirik Hegdal og Mattias Ståhl og seg sjøl og Ståhl som blei minneverdige. Det blei så avgjort den voldsomme trommesoloen til svenske Järmyr også, som er neste års JazZtipendiat sammen med sine Trondheimsbosatte landsmenn Oscar Grönberg og Petter Kraft – du verden for en maktdemonstrasjon.
Avslutningslåta het "Climbing" og det var akkurat det Espen Berg og TJO gjorde: de klatra høyt – svært høyt – med "Maetrix" og de nådde sitt Mount Everest eller Trolltindene, som de kunne skue til fra Molde, på et formidabelt og imponerende vis.
Vijay Iyer la lista høyt for sin Artist in Residence-uke i Molde.
Foto: Tor Hammerø
Kruttsterk start
Har krigsveteraners situasjon noe på en åpningskonsert på Moldejazz å gjøre? Noe så voldsomt når det gjøres med en autoritet som det Artist in Residence Vijay Iyer er i besittelse av.
Pianist, komponist og ikke minst visjonær Vijay Iyer har de seineste åra fått en voldsom oppmerksomhet og anerkjennelse kloden rundt både blant publikum og kritikere. Grunnen eller grunnene er åpenbare: han har noe helt eget å melde og han gjør det på et unikt vis.
Langt og fruktbart samarbeid
Iyer har samarbeida på tre-fire store prosjekt med DJ Mike Ladd de seineste 15 åra. Noe forteller meg at ingen av dem er viktigere og sterkere enn dette. Moldejazz hadde kontakta lederen for de norske krigsveteranene, Thor Lysenstøen, som overtok introduksjonen for festivalsjef Hans-Olav Solli. Det gjorde han på et fint, informativt og faktisk humoristisk vis som satte oss i den rette stemninga for hva som skulle komme.
Iyer og Ladd i spissen for et timanns- og kvinnersband tok oss gjennom en verden som vi altfor ofte og for lett glemmer. En verden som dreier seg om krig, konflikt og mye annet – ikke minst kjærlighet.
Musikalsk hadde Iyer, som sjøl spilte ei ganske beskjeden, men viktig rolle som fargelegger og i liten grad som solist, henta mye fra både jazz, impro, rap/hip hop og rock og satt det samme til noe helt spesielt.
Post 9/11-generasjonen
Veteraner med bakgrunn fra både Afghanistan og Irak stod på scena med sine vitnesbyrd som de framførte sjøl – usedvanlig sterkt og tankevekkende. Som Ladd sa/sang: Before I went to Iraq I died. Vi skjønte hva han og de andre hadde tenkt og opplevd. Maurice Decaul hadde vært midt oppe i helvetet – det kunne vi føle og kjenne og forhåpentligvis ta med oss videre når vi ser TV-bildene flakse forbi.
Beskrivende musikk
Vijay Iyer hadde skrevet musikk som passe utmerket til budskapet. Han hadde med seg spennende modernister som gitaristen Liberty Ellmann og cellisten Okkyung Lee, den glitrende trommeslageren Kassa Overall, flotte vokalister og «elektrikere» og i sentrum for det hele, sterke og ikke minst klare DJ Mike Ladd som deklamerte I have not one son to fight in their wars. Blandinga av rap, jazz, opera, hip hop var av det helt unike slaget – musikk kun Vijay Iyer kunne ha laga.
Lista lagt høyt
Med denne åpningskonserten har Vijay Iyer lagt lista skyhøyt for hva vi kan forvente oss av de fire som skal komme. En liten svipptur til London midt inne i uka skal han også rekke over, men noe forteller meg at en av jazzens og samtidsmusikkens viktigste stemmer kommer til å fikse det helt greit.
DJ Mike Ladd og deler av Vijay Iyers Holding it Down: The Veterans´ Dreams-prosjekt.
Foto: Tor Hammerø
Natalie Sandtorv er en svært så uttrykksfull vokalist.
Foto: Tor Hammerø
Årets Jazztalent 2016 blei den København-bosatte Ålesundsjenta Natalie Sandtorv (28). Som Berg, så hadde Sandtorv også hatt et år på seg til å forberede musikken og konserten hun skulle presentere på denne takk-for-prisen-seansen. Den tida har hun benytta godt.
Sandtorv har søkt inspirasjon i å skrive for dem som er holdt nede – for dem som har en lang og tung vei å gå. Konserten bar overskriften "Freedom Nation" og etter å ha vært i denne nasjonen i en time så er jeg trygg på at dit vil jeg gjerne flytte hvis muligheten byr seg.
Med et håndplukka band bestående av to tangentister, elbass, trommer og saksofon/klarinetter med musikanter fra Norge, Danmark og USA, tok den utadvendte og livsbejaende vokalisten Sandtorv oss med på ei musikalsk reise som inneholdt alt fra impro til rock og indie i alle sjatteringer – i alle fall mange.
Natalie Sandtorv bekrefta at hun er en usedvanlig uttrykksfull vokalist med ei spennende nåtid og framtid foran seg. Musikken var tøff og spennende, men trenger nok noe innstramming her og der, og heldige var vi som fikk være med Natalie Sandtorv største dag i livet – inkludert hennes bryllupsdag – i følge henne sjøl.
Moldejazz 2017 er noe så voldsomt i gang med kanskje det sterkeste og mest lovende jazzprogrammet noen festival noen gang har hatt her til lands.
Heldige var vi som fikk være med på Natalie Sandtorvs største dag.
Trommeslageren Ivar Myrset Asheim traff vi på her om dagen i Trond Kallevåg Hansen Trio. Her dukker han opp igjen – det forteller at unge jazzmusikanter, eldre også for den sakens skyld, både må og vil ha flere bein å stå på. Dessuten bekrefter det hvilken enorm allsidighet mange jazzmusikanter er utstyrt med.
Myrset Asheim traff på fløytisten og synthisten Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinisten Hans Kjorstad, bassisten Martin Morland og gitaristen Sander Eriksen Nordahl på Musikkhøgskolen i 2013. Vi snakker altså nok en gang om den oppvoksende slekt og det tar ikke mange runder i CD-spilleren med "Introducing…Billy Meier" med gruppa med det originale navnet, og ditto musikalsk verdensanskuelse, å skjønne at vi har med store og spennende talenter å gjøre.
Med den sveitsiske ufo-teoretikeren og originalen Eduard Albert "Billy" Meier som "ideologisk ledestjerne", tar kvintetten oss med på ei romreise som henter inspirasjon og elementer fra de fleste av sine kilder som jazz, pop, impro og folkemusikk. Dette har de kollektivt satt sammen til et spennende og originalt brygg spilt inn i Athletic Sound i Halden i løpet av én aprildag i fjor. Samples av stemma til Billy Meier og "opptak" han har gjort av ufoer blir vi også bydd på.
Billy Meier serverer oss åpen og luftig, men også straight og lettfattelig musikk ulikt det meste fra både vår egen klode og andre sfærer. I tillegg bekrefter de også at tilflyten på original musikk og nye spennende musikanter er i den skjønneste orden.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Vokalisten Barb Jungr er en uhyre allsidig artist. Nå har hun tatt turen til New York for å samarbeide med jazzmusikere.
Barb Jungr føler seg hjemme i de fleste sjangre.
Barb Jungr (63) har spilt ei viktig og relativt sentral rolle i engelsk musikkliv helt siden midten av 70-tallet. Med en oppvekst med tsjekkiske og tyske foreldre i England, følte hun seg hjemme i både populærmusikk, teater, cabaret og jazz. Aller størst suksess har hun kanskje hatt med materiale basert på franske chansons samt tolkninger av Bob Dylan-stoff. Hun har ofte gjort radikale tolkninger av andres materiale og det fortsetter hun tildels med her.
Jungr, som er bosatt i London, har gitt ut rundt 20 soloskiver og enda flere i samarbeid med en rekke andre artister. For et par år siden fikk hun en plutselig innskytelse: hun ønska å lage ei skive i New York med amerikanske jazzmusikere. For å gjøre ei lang historie noe kortere, så blei Kurt Ellings pianist gjennom en årrekke, Laurence Hobgood, foreslått. De møttes ved flere anledninger, kjemien stemte og de begynte å skrive materiale samme med sikte på denne utgivelsen.
Med utmerket assistanse fra en annen engelskmann bosatt i NY, bassisten Michael Olatuja, og perkusjonisten Wilson Torres, inviterer Jungr og Hobgood oss med på ei musikalsk rundreise som omfatter musikk av Rodgers og Hammerstein, Bob Dylan, Leonard Cohen, Stephen Sondheim og Leonard Bernstein, Joni Mitchell, Peter Gabriel og David Bowie samt tre egne låter, blant annet en hyllest til Nina Simone, "Hymn to Nina".
Jungr er en bra sanger med ei uttrykksfull stemme, men noen stor jazzvokalist er hun ikke. Likevel er dette nok et trivelig møte med Jungr og hennes utmerkede NY-band der Hobgood igjen viser hvilken eminent tangentist han er.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det ser heldigvis ikke ut til at det skal ta slutt med påfyll av nye og lovende jazzstemmer i kongeriket. Trond Kallevåg Hansen og to av hans gode venner er tre gode indikasjoner på det.
Trond Kallevåg Hansen Trio kommer vi til å få mye glede av i åra som kommer.
Jeg slutter aldri å la meg imponere av både kvantiteten og ikke minst kvaliteten når det gjelder etterveksten i norsk jazz. Den eneste grunnen til bekymring er om det er jobb til alle disse store talentene. Gitaristen Trond Kallevåg Hansen fra Haugesund, trommeslager Ivar Myrset Asheim fra Stavanger og bassist Alexander Hoholm fra Furnes ved Hamar melder seg umiddelbart på i "konkurransen" om beinet de nærmeste tiåra og baserte på hva de leverer på trioens debut, "Se Meg En Annen Dag", har de alt på plass for å kunne greie seg mer enn godt.
Vi snakker om tre herrer som befinner seg under 30 års-streken og som har lagt bak seg flere år med formell jazzutdanning flere steder i landet. Med et musikalsk utgangspunkt i Kallevåg Hansens låter, viser de en enorm modenhet til tross for sine relativt få år på Tellus.
Kallevåg Hansen har tydeligvis gode minner fra sin oppvekst i Haugesund. Det er nemlig derfra han har henta både referanser og inspirasjon. Det har ført til et sett med lyriske låter som de tre trives utmerket i og med.
Det er lett å la tankene gå i retning gitarister som danske Jakob Bro og Bill Frisell. Bro har også vært Kallevåg Hansens lærer under hans studieopphold i København. Tonespråket til denne trioen henter impulser fra både americana, viseverdenen og moderne melodisk jazz og sjøl om de har latt seg inspirere både herfra og derfra, så er de allerede på god vei til å skapte sitt eget uttrykk.
Framtida er i de beste hender – allerede nå.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Arve Henriksen (49) fra Stryn, men nå bosatt i Göteborg, har i stadig større grad utvikla sin egen stemme, sitt eget språk. Det har derfor vært både spennende og interessant å følge hans karriere som blant annet omfatter ni soloinnspillinger – åtte på Rune Grammofon og en på ECM. Helt fra det første møtet på 90-tallet og fram til nå har det vært ei tydelig linje i Henriksens tonespråk og gjennom "Towards Language" forteller han oss at der han er nå, sammen med likesinnede sjelsfrender, er et fruktbart og kreativt sted å være.
Jeg vet ikke om noen som skaper slike utrolig vakre, originale og ettertenksomme stemninger som Arve Henriksen gjennom sin musikk og sin vidunderlige trompettone. Det er altså en slik søken, lengsel og varme i uttrykket som det er umulig ikke å bli berørt av. Når Henriksen har invitert med seg sine gamle våpendragere Jan Bang og Erik Honoré på sampling, programmering og synther og Eivind Aarset på gitarer og elektronikk samt Anna Maria Friman fra Trio Mediæval på vokal på avslutningssporet, så er alle ingredienser på plass for at stor musikk – faktisk kunst – kan bli skapt.
All musikken er mer eller mindre spontant unnfanga, men har henta inspirasjon fra både Aarset, Manuel de Falla og tradisjonell kvensk folkemusikk. I laboratoriet til disse herrene har det blitt stemninger og lydlandskap ut av det som er unike, søkende, dvelende og usedvanlig vakre og stemningsfulle.
Arve Henriksen er i mine ører, og i resten av mitt sanseapparat også, en mestermusikant. "Towards Language" er nok en bekreftelse på det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Amerikanske Karen Dionne er et nytt navn for meg, men hennes thriller "Myrkongens datter" har alt i seg til å bli sommerkrimmen for mange fler enn meg.
Karen Dionne har skrevet en spennende og annerledes krim.
"Myrkongens datter", eller "The Marsh King´s Daughter" som er originalens tittel – ikke March som det står i boka, er Karen Dionnes (64) tredje roman. Det er også hennes definitive gjennombrudd både i USA og internasjonalt – boka er solgt til 20 land så langt. Det er ikke til å forundres over; Dionne har nemlig skrevet en lettlest, men original og intelligent thriller som er veldig vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest.
På mange vis er dette en utradisjonell krimroman. Vi vet helt fra starten hvem og hva dette dreier seg som og vi aner også hvordan det vil gå, men veien dit er likevel spennende og uoppgått.
Vi får møte en liten "familie" der far er både kidnapper og voldtektsmann. Dionne tar oss med inn i et helt spesielt liv som hun beskriver med stor innsikt. Som man vil skjønne så må dette livet få sin ende, men veien dit er ikke enkel og det er der Dionnes mesterskap ligger.
Dette er ikke typen krimroman der drapene står i kø og der blodet flyter. Den er mye mer sofistikert enn som så og måten Dionne hopper mellom fortid og nåtid på, er av den usedvanlig elegante sorten.
Karen Dionne har skapt et troverdig persongalleri og unnfanget en historie både til forlystelse – litt merkelig betegnelse å bruke kanskje – og til ettertanke. Hun har enkelt og greit skrevet en thriller som anbefales som sommerlektyre for alle elskere av god krimlitteratur.
Art Ensemble of Chicago-legenden Roscoe Mitchell har skapt et helt spesielt musikalsk univers med hjelp av fire forskjellige trioer i ymse konstellasjoner.
Roscoe Mitchell er intet mindre enn en levende legende.
Multisaksofonisten, og utøver på alle mulige slags andre instrumenter også, Roscoe Mitchell (76) var med i Art Ensemble of Chicago fra starten i 1966 til bandet blei lagt ned i 2006. Nå er restene oppe og går igjen, med Mitchell og Don Moye som de eneste av de originale, og de gjesta Kongsberg for noen dager siden.
Organisasjonen AACM, Association for the Advancement of Creative Musicians, med Art Ensemble of Chicago som spydspiss, var helt sentrale i "bevegelsen" i den musikalske verdenen som oppstod i det hovedsakelig afro-amerikanske miljøet med utgangspunkt i Chicago. Det har også vært viktig som inspirasjonskilde for kreativ musikk med røtter i frijazz rundt om på kloden.
I forbindelse med 50 års markeringa av AACM, fikk Mitchell muligheten til å skape noe helt nytt, men med solide røtter tilbake til alt som har blitt skapt gjennom dette halve hundreåret.
Den første trioen består av to kolleger av Mitchell fra Mills College der han har jobba i mange år: saksofonisten, pluss pluss, James Fei og perkusjonisten William Winant. Den går tilbake til 2011.
Trio nummer to inneholder trompeter Hugh Ragin og trombonist, pianist og trommeslager Tyshawn Sorey – en trio som oppstod etter at en venn av Mitchell hadde introdusert han for Sorey.
Den tredje trioen blei unnfanga i forbindelse med en jobb Mitchell gjorde på Café Oto i London. Han blei kontrakta av trommeslageren Kikanju Baku – kjemien var umiddelbar og Mitchell ville lage et nytt band med pianisten Craig Taborn.
Den fjerde konstellasjonen inneholder musikanter Mitchell har jobba med siden midten av 70-tallet, bassisten Jaribu Shahid og trommeslageren Tani Tabbal.
I september 2015, som en del av 50 års feiringa av AACM, blei Mitchell invitert til Museum of Contemporary Art Chicago med alle disse fire trioene, som også dukka opp i nye varianter underveis, og det er denne konserten vi får være med på her i løpet av denne dobbelt cd-en.
All musikken, eller alle grunnlagene, er skapt av Mitchell, men her får alle full frihet til å ta den dit de vil – med yppersteprest Mitchell i førersetet. Dette er sjølsagt åpen og fri musikk, der musikantene også får spille på Art Ensemble of Chicagos perkusjonsarsenal, totalt original og ulikt det aller meste man har hørt tidligere.
Roscoe Mitchell, som også er kunstmaler – vi får se et fargerikt eksempel på det i omslagsheftet, har vært, er og kommer for alltid til å være en original og en stilskaper.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bernt Brinck-Johnsen markerer sin første 70 år med en sjelden plateutgivelse og det på et instrument de fleste av oss ikke kjenner han så godt på. Veteranen fra Oslo/Tønsberg er nemlig barytonsaksofonist for de fleste av oss, men etter som jeg har skjønt så har det i stadig større grad blitt mer og mer tenorsaksofon de seineste åra.
Brinck-Johnsen er intet mindre enn en legende i norsk jazzliv – en legende som dessverre alt for få kjenner til nå. I miljøene rundt Club 7 og Jazz Alive var Brinck-Johnsen en sentral herre både som musiker, klubbdriver og historieforteller. De seinere åra har han oppholdt seg og spilt mye i Spania – spesielt når det har vært på det kaldeste her nord.
Heldigvis tar han seg turer hjem til "kulden" med jevne mellomrom og i februar møtte han gode musikervenner i Stavanger og det resulterte i denne sjeldne utgivelsen fra Roman – som han blir kalt av kjente.
Sammen med Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på piano og Karsten Tillerli på trommer, tar Brinck-Johnsen oss med på ei rundreise i souljazzen og standardskattens verden. Dette er herrer som er vel bevandra i dette universet og som trives der og med hverandre.
Her blir vi servert alt fra "Look for the Silver Lining" via "Autumn Leaves" og "Georgia on My Mind" til "Things Ain´t What They Used to Be" – stort sett i ballade- eller medium tempo som seg hør og bør for voksne, reflekterte herrer.
Her kommer det ikke en eneste overraskelse, kun en liten time med god musikk spilt av gode historiefortellere. For alle der ute med sans for slikt holder det lenge det.
PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Aldri hørt om vulkanen NEger før? Egentlig ikke så merkelig. Den hadde nemlig sitt første utbrudd under Copenhagen Jazz Festival. Saksofonist Marius Neset fra Os ved Bergen og trommeslager Anton Eger, med røtter i Oslo, hadde nemlig en duosekvens midt i JazzKamikaze sin konsert som var så heftig at den trua med å sprenge de fleste grenser – og trommehinner. Mer intens og heftig musikalsk eksplosjon har jeg enkelt og greit ikke vært med på – siden John Zorn for noen tiår siden. Neset og Eger har spilt sammen siden de begynte på studier i København for godt og vel ti år siden – de kan hverandre ut og inn. De gjør også resten av bandet: Kristor Brødsgaard på bass, Daniel Heløy Davidsen, født og delvis oppvokst i Bodø, på gitar og vokal og Morten Schantz på tangenter og vokal. De har spilt sammen i tolv år og benytta anledninga til å gi ut si femte skive i forbindelse med denne konserten.
Marius Neset som rockegitarist! Nytt for de fleste vil jeg tro.
Foto: Tor Hammerø
Marius Neset var svært ivrig før konserten på å fortelle meg at det JazzKamikaze hadde å by på, ikke var jazz. Han hadde forsåvidt rett, men også feil. De byr nemlig på musikk som slår en rett i mellomgulvet fra første sekund. Det er så monumentalt, så tøft, så høyt, så rocka, så jazza – hvis det er noe som heter det – at JazzKamikaze nesten er en egen kategori.
Marius Neset med saksofon – mer kjent rolle.
Foto: Tor Hammerø
Det er sjølsagt mye jazz i folk som Eger og Neset – det er uunngåelig. Dessuten har vi med noen av denne verdensdelsens aller heftigste musikanter – teknisk er de to bortimot fullkomne, hvis det er mulig, på sine instrumenter. De tre andre holder også skyhøy standard og i Daniel Heløy Davidsen har Bodø og Norge en skjult skatt.
JazzKamikaze ga oss ei tøff, høylytt utblåsning i nærheten av smertegrensa volummessig. Vi snakker tøff, beintøffe saker og en ny vulkan – NEger.
