Starten på slutten – og hvilken slutt!

Moldejazz 2017 går ubønnhørlig mot slutten og tradisjonen tro begynte det hele klokka 7 med utekonserten "Break of Day in Molde".

Bedre måte å starte dagen på enn sammen med Tore Brunborg og Steinar Raknes sliter jeg med å komme opp med.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonist Tore Brunborg og bassist Steinar Raknes er en relativt fersk duo som allerede har vært i studio og lanserer sin debut-CD nå på seinsommeren. Det er bare å begynne gode seg allerede nå.

Det de to ga oss i det fullsatte amfiet i Reknesparken nærmer seg nemlig det som kan passe inn under betegnelsen magisk og fantastisk vakkert. Det å rusle dit fra Molde sentrum like før klokka 7 på festivalens avslutningsdag er alltid litt vemodig, men også usedvanlig stemningsfullt. Spesielt når været var så perfekt som det var denne lørdagen.

Når så Karin Krog dukka opp som den store overraskelsen så var det bortimot fullbragt.

Foto: Tor Hammerø

De to spilte i all hovedsak egne komposisjoner – den ene vakrere ene den andre. Det var musikk så lyrisk, så melodisk og så perfekt til morrastemninga som vel tenkelig. Egentlig var det vel strengt tatt de to som skapte mye av den stemninga der de kledde hverandre bortimot til perfeksjon.

Når så dronninga sjøl, Karin Krog, steg ut av bilen like ved scena helt mot slutten og sang sin legendariske "Break of Day in Molde", til musikk av Carla Bley, så var det ikke så mye mer å ønske seg av denne morrakvisten. Så flott, så vakkert og så stemningsfullt!

Mer fortjent Molderose enn til Karin Krog kan knapt tenkes.

Foto: Tor Hammerø

Et lite høydepunkt under hver festival har vært utdelinga av Molderosen. Mer verdig og riktig vinner enn årets har vel aldri blitt kåra tidligere. Sjølsagt skulle 80 år unge Karin Krog, som sang på første Moldejazz i 1961, få den hedersbevisninga og det til stormende jubel og trampeklapp. Så fortjent – og bedre start på dagen er ikke mulig å tenke seg.

Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen ga oss en herlig time.

Foto: Tor Hammerø

Barytonsaksofonist John Pål Inderberg har vært et musikalsk muntrasjonsråd i flere tiår. Sammen med sine jevnaldrende – i følge han sjøl – medmusikanter Trygve Waldemar Fiske (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer), har han i vår servert ei herlig trioskive med røtter i cooltradisjonen. Det som er det flotte med Inderberg & Co ser at humoren aldri kommer i veien for det musikalske innholdet og i denne tradisjonen er han en musikant i den aller ypperste klasse.

Samarbeidet med sjølvaste Edvard Hoem var helt nytt for meg og at Hoem også hadde så mange humorgener, kom som en stor og gledelig overraskelse.

Han fortalte om at han blei klar over at han skulle bli forfatter den dagen John Coltrane døde, den 19. juli 1967, og han leste fra si strålende seineste bok, "Landet ingen har sett", om mormora si her i Molde på begynnelsen av forrige århundre. Dikt om nesten tapt kjærlighet redda av Moldefestivalen og en "remiks" av en åpningsprolog til Moldejazz for noen år siden, stod også på repertoaret. Alt lest og framført med snert og humor – Edvard Hoem passa utmerka sammen med Inderberg og trioen hans og hyggeligere måte å tilbringe en lørdagsettermiddag under Moldejazz, innendørs i alle fall, er vanskelig å komme på.

Karin Krog må være verdens yngste 80-åring.

Foto: Tor Hammerø

For ei dame!

Karin Krog var ett av trekksplastrene på den aller første jazzfestivalen i Molde i 1961. 57 år seinere er hun fortsatt det. Det er nesten ikke til å tro.

Av Tor Hammerø

Dagen starta på best mulig vis for både Molde-publikummet og Karin Krog (80). Hun sang nemlig «Break of Day in Molde» som overraskelsesgjest på arrangementet som går under akkurat det navnet hver avslutningsdag klokka 7 i Reknesparken. Der blei hun også tildelt Molderosen – det må være en av de mest fortjente utnevnelsene til den hederen gjennom alle tider.

Perfekt avslutning

Nesten 12 timer senere stod hun på scena i storstua i Bjørnsonhuset og blei hylla av et feststemt publikum. Det er smått utrolig at Krog har runda den anstendige alder av 80 – yngre 80-åring finnes enkelt og greit ikke.

Etter at hennes medmusikanter under ledelse av den meget anerkjente, dyktige og stilsikre amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton, som jeg har en mistanke om gikk i dress og slips lenge før han blei konfirmert, hadde ønska menigheta velkommen med et par låter av Eroll Garner og Jan Johansson, var det tid for dronninga av norsk jazz sin inntreden.

Krog har jo en innfallsvinkel til det å skape musikk som ikke kjenner mange grenser, men denne kvelden og konserten var via materiale som hørte hjemme i mainstreamepoken med røtter i både swing og bebop. På sett og vis er det der Krog har vokst opp og hun har alltid følt seg veldig hjemme i dette materialet.

Billie Holiday

En del av repertoaret var henta fra salige Billie Holidays repertoar: «My Man», «I Must Have that Man», «Some Other Spring», som Krog har spilt inn på plate med en annen Moldevenn, Dexter Gordon, og «Miss Brown to You». Krog tolka dette materialet på sitt eget uforlignelige vis – hun gjorde det som alltid til sitt eget.

Etter et lite kvartett-mellomspill med Olle Adolphsons nydelige melodi «Trubbel», blei det mer materiale i nesten samme gate med tenorsaksofonisten Lester Young som en liten gjennomgangsfigur, blant annet Charles Mingus´ melodi som Roland Kirk hadde satt tekst til og som var en hyllest til Young.

Ellers sang Krog såkalt vocalese, det vil si tekst til en instrumentalsolo, skrevet av Jon Hendricks til soloer spilt av Stan Getz og Lars Gullin før det hel blei avslutta med en groovy versjon av «Ain´t Nobody´s Business If I Do».

Takk til Kikkan

Etter at Krog hadde takka både festivalen og gründer Otto Chr. «Kikkan» Sættem, som var tilstede, og sine ypperlige medmusikanter fra Danmark og Sverige – strålende solistiske prestasjoner av både Backenroth og Lundgren hele veien – og som hun mente var både snille og renslige, blei festen avslutta med en vakker versjon av «God Bless the Child».

Karin Krog er ei dronning som ikke har noe å bevise, men som gjør det hver gang likevel.

Karin Krog og Scott Hamilton – en perfekt match.

Foto: Tor Hammerø

Jan Magne Førde har laga et storverk.

Foto: Tor Hammerø

Verdig og flott avslutning

Det har seg jo slik at alt flott må få en slutt. Slik var det også med Moldejazz 2017, men verdigere og mer storslått punktum enn det Jan Magne Førde og hans medmusikanter satte, er det vanskelig å ønske seg.

Av Tor Hammerø

Det har seg slik at jeg hadde privilegiet å få overvære premieren på Jan Magne Førdes «Mezzing» i Nidarosdomen under Jazzfest i mai fjor. Det blei en nærmest voldsom opplevelse og jeg brukte betegnelser som mektig og majestetisk om det jeg blei utsatt for. Jeg hevda også at det ville bli umulig å fremføre verket noe annet sted enn i nasjonaldomen. Noe av dette sår jeg fortsatt for, men noe har jeg tatt feil i.

Fortsatt mektig

Verket Førde, som mange kjenner fra en årrekke i Brazz Brothers, har skrevet, er nemlig fortsatt både mektig og majestetisk. Det jeg går tilbake på er at det faktisk er mulig å oppføre det et annet sted enn i Nidarosdomen – i alle fall i Molde Domkirke.

22. juli

Avslutninga på Moldejazz 2017 falt på den 22. juli – en dato som er spikra fast i de aller fleste nordmenns bevissthet etter det grusomme som skjedde denne datoen for 6 år siden. Den gangen var Domkirka også sentral i den umiddelbare sorgprosessen – nå fungerte «Mezzing» som en slags påminnelse om hva som aldri må skje igjen. Det var ei stemning og en høytid over det hele fra Førde kom vandrende med sin trompet gjennom kirkerommet til det hele var over, som sørga for den riktige verdigheten i en sådan stund.

Hele verden

Jan Magne Førde har gjennom Brazz Brothers-epoken, og også under eget navn, vist at han er en komponist av meget solid kaliber. Her hadde han tatt med seg mye av tankegodset som han har brukt tidligere, men bare gjort det enda mer «voldsomt» med et helt brassband pluss et stjernelag bestående av Kenneth Ekornes (perkusjon), Roger Ludvigsen (gitar), Rus Nygård-Pearson (bass) og ikke minst Henning Sommerro på orgel, piano, trekkspill og vokal.

Førde har som vanlig henta inspirasjon fra kilder som afrikansk musikk, norsk tradisjonsmusikk, jazz og gudene vet hva, som det vel heter i Domkirka, og satt det sammen til noe som er umiskjennelig Førde-musikk.

Her blei vi servert alt fra det voldsomme med Sommerro på orgelet der murene i kirka stod og dirra til det vare og følsomme der tankene fikk mulighet til å finne ro.

Lyd og lys

Lysmesteren gjorde en fin og dynamisk jobb og lydmaestro Asle Karstad gjorde nok en gang bare det hans magiske fingre og ører er i stand til: å få dette verket til å fungere nesten perfekt i et nytt rom. Moldejazz 2017 blei avslutta med låta «Endless» – et symbol på at alt flott, som for eksempel Moldejazz, også er uendelig. «Mezzing» blei ei flott avslutning på en fantastisk festival.

PS Som den gode sunnmøring Jan Magne Førde er, så mente han at publikum burde kjøpe minst to CD-er på vei ut. Siden dette tildels er improvisert musikk, så er jo muligheten avgjort der for at hver enkelt CD kan låte forskjellig, mente han.

PS 2 Nå er det bare 51 uker igjen. Det gledes allerede!

Jan Magne Førde sammen med sitt kremlag og flotte Molde Brassband.

Foto: Tor Hammerø

Gitar kan være så mangt

Hvis man setter sammen gitaristene Elliott Sharp, Mary Halvorson og Marc Ribot, så er sjansene for at resultatet blir noe for seg sjøl, relativt store.

Marc Ribot og Elliott Sharp møttes i studio.

Veteranene Elliott Sharp og Marc Ribot har jobba sammen i rundt 30 år. "Ungdommen" Mary Halvorson har av naturlige årsaker kommet inn i bildet noe seinere og har vært samarbeidspartner med Elliott de seineste ti. Nå hadde Sharp en idé om å lage ei trioskive med disse stilskaperne og innovatørene, men det skulle vise seg ikke å være så enkelt. Det endte med at Sharp og Ribot gikk i studio sammen, mens Halvorson la på sine bidrag i etterkant.

Mary Halvorson la på sin "stemme" i etterkant.

Det var den trange timeplanen til de ettertrakta gitaristene som førte til at det viste seg umulig å finne en fellesdag. Ideen var fortsatt like god til tross for det, og den noe eksperimentelle løsninga står egentlig i stil med musikken de har skapt.

De tre har alle unike stemmer på sine instrumenter og det var her mye av fundamentet lå for musikken.

Dette er uten unntak eksperimentell og søkende musikk – her finnes ikke låter eller rytmikk i tradisjonell forstand – men samtaler mellom tre originaler som alle på hvert sitt vis har tatt gitaren til nye steder.

Med et sound ulikt hverandre, og hvem som helst andre for den sakens skyld, gir de oss 12 "låter" mer eller mindre unnfanga spontant. Dette er impro av beste merke som jeg vet enkelte, kolleger også, vil kalle tøv og tull. Jeg er altså ikke blant dem – dette er en flott dokumentasjon av hva tre av klodens meste spennende gitarinnovatører kan skape – sammen.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elliott Sharp with Mary Halvorson and Marc Ribot

Err Guitar

Intakt Records/MusikkLosen

Årets konsert?

Konkurransen om årets konsert under Moldejazz er knallhard. Det som møtte publikum en sein fredagskveld med Vijay Iyer Sextet kommer uansett til å være med i kampen om topp-plassen.

Vijay Iyer leverte kanskje festivalens største konsert.

Foto: Tor Hammerø

Det kommer ikke som noen stor bombe at pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer, årets Artist in Residence i Molde, er en foregangsmann og innovatør på alle områder. Han hadde gjennom sine tre tidligere konserter under Moldejazz vist oss sin enorme allsidighet – sitt vidsyn for å si det slik.

For meg blei likevel møtet med hans sekstett det absolutte høydepunktet. For noen låter, for noen arrangement, for noen solister og for et trøkk.

Mark Shim, Stephan Crump, Steve Lehman og Graham Haynes – det er bandet sitt det!

Foto: Tor Hammerø

Med ei besetning bestående av Stephan Crump på bass, Graham Haynes på kornett og flügelhorn, Steve Lehman på altsaksofon, Mark Shim på tenorsaksofon og Tyshawn Sorey på trommer, tok Iyer rommet fra første takt og hadde det i sin hule hånd helt hjem. Det er en autoritet i det Iyer foretar seg som er enorm og om det er lyrikeren eller den heftige som gir seg til kjenne, så er det med samme fingeravtrykk.

Tyshawn Sorey er enkelt og greit en av verdens beste trommeslagere.

Foto: Tor Hammerø

Solistisk er det verdensklasse rund baut i dette bandet, men det Steve Lehman hadde å melde fortalte oss hvorfor mange mener han er den nye stemma på akkurat det hornet. Og så trommeslager Tyshawn Sorey da. For et kraftverk, for en oppfinnsomhet, for en musikant. Det er ikke til å undres over at mange mener Sorey er den som kan flytte grenser på dette instrumentet – han er definitivt på god vei.

Skiva med denne sekstetten, som kommer på ECM om noen uker, men som blei solgt eksklusivt i Molde, heter "Far from Over". Som han sa til publikum mot slutten: Etter at Trump blir stilt for krigsrett, har vi fortsatt mye igjen å rydde opp i. Dette bandet og denne musikken kan bidra til det.

Eve Risser White Desert Orchestra ga oss topp europeisk jazz.

Foto: Tor Hammerø

Tidligere på dagen hadde den franske pianisten, komponisten og bandlederen Eve Risser og hennes White Desert Orchestra vist oss noe av det mest interessante som skapes på den europeiske scena.

Ryktene om Rissers talent hadde gått foran henne lenge og alt stemte. Med sitt timanns/kvinnersband, viste hun frem sin egen originale musikalske visjon. Musikken er både løs, åpen, arrangert, melodisk og ofte inspirert av samtidsmusikk.

Solistene holdt høy klasse og ikke minst den eneste nordmannen i bandet, trompeteren Eivind Lønning, fortalte oss tydelig hvorfor han er så ettertrakta på den moderne, europeiske jazzscena.

Atmosphères – hvilke herlige stemninger.

Foto: Tor Hammerø

Mellom Metheny og Trondheim Jazz Orchestra rakk jeg en liten halvtime med kvartetten Atmosphères. Bak det navnet skjuler sampler Jan Bang, den armenske pianisten Tigran Hamasyan, trompeter og stemmekunstner Arve Henriksen og gitarist Eivind Aarset seg. Etter å ha hørt bandets debut-CD på ECM var jeg lei meg for at jeg ikke rakk hele konserten. Musikken både var og er noe så utrolig stemningsfull og varm og er du blant dem som søker ro og ettertanke, så er Atmosphères det perfekte reisefølge.

Hjemmeseier

Det hender, av og til i alle fall, at det er tvil om hvor poengene ville havne når det spilles her i Molde. Basert på smilene til Ola Kvernberg og Pat Metheny etter bare noen sekunder av denne konserten, var all tvil feid

The Maestro – Pat Metheny.

Foto: Thomas Rasmus Skaug/Romsdals Budstikke

Det er jo slik at mange moldensere etter hvert regner Pat Metheny, som har røtter både i Vestfold og på Sørlandet, som litt sin egen etter at han har besøkt byen en rekke ganger siden 1974 da han kom hit som totalt ukjent 19-åring. Nå er han jazzens suverene superstjerne på verdensbasis og det sier mye når han sjøl spør om å få komme tilbake til Molde for å spille med norske musikanter. Det sier mye om både kvaliteten på musikerne og tilliten han har til Moldejazz.

Gjensyn og gjenhør

Møtet med Trondheim Jazzorkester blei på sett og vis et gjensyn og gjenhør fra 2001. Da møttes «de to», og møtet frista åpenbart til gjentakelse. Nå var det et helt nytt TJO som møtte Metheny og oss. Ikke bare var orkesteret nytt, men alle låtene var også nye og arrangementene, ført i pennen av Eirik Hegdal og Ole Morten Vågan – henholdsvis forhenværende og nåværende kunstnerisk leder av orkesteret, var også helt nye – faktisk justert mer eller mindre helt frem til konsertstart. Og for noen arrangement! Hegdal, som stilte solidarisk med Metheny i stripete genser, og Vågan, hadde lagt lista skyhøyt – det var åpenbart en konsentrasjonsprøvelse for både TJO og Metheny, men sjøl om det var vanskelige saker de hadde å bryne seg på, så landa de noe så voldsomt på beina.

Dette er jo musikanter som elsker utfordringer og det skal være sikkert og visst at det fikk de, men bedre krefter til å løse flokene finnes knapt på bygdene nå til dags.

Tok feil

Musikken og logistikken var faktisk så utfordrende at Methenys fantastiske gitartekniker gjennom 30 år, Carolyn Chrzan, faktisk kom med feil gitar til starten på ei låt. Det skjer ellers aldri og det blei ikke noe problem denne gangen heller, men det sier en hel del om hvor lista blei lagt.

Musikken vi fikk høre den første timen – konserten kom i gang et kvarter for seint – var henta fra relativt ukjente Metheny-låter, men publikum fikk også herlige versjoner av både «Bright Size Life» og «80/81». Metheny varierte mellom sin favoritt hollowbody-gitar, synthgitaren og én, for meg i alle fall, ny «akustisk synthgitar» – alle med den umiskjennelige Metheny-sounden.

Solistisk holdt alle superklasse, inkludert Metheny (!), og måten Hegdal og Vågan hadde dandert det hele på, er slik at Metheny forhåpentligvis ber om å få komme tilbake igjen. Når så lydmagiker Tor Brevik leverte oss lyd på samme nivå, var det bare å juble for hjemmeseier – og mye mer enn 3 poeng.

Gi Pat Metheny nøkkel til Molde nå, ordfører Torgeir Dahl!

Pat Metheny – gitar, Magnus Broo – trompet, Hild Sofie Tafjord – horn, Øyvind Brække – trombone, Mette Rasmussen – altsax, Petter Kraft – tenorsax, Eirik Hegdal – saxofoner og arrangementer, Ola Kvernberg – fiolin, Marianne B. Lie – cello, Ole Morten Vågan – bass, Hans Hulbækmo – trommer Kirsti Huke – vokal

Anmeldelsen er basert på den første timen

Pat Metheny sammen med deler av fantastiske Trondheim Jazz Orchestra.

Foto: Thomas Rasmus Skaug/Romsdals Budstikke

På nye veier

Christian Meaas Svendsen er kjent som en av våre mest spennende unge impromusikanter. Det håper vi han fortsetter å være, men her møter vi han som singer/songwriter!

Christian Meaas Svendsen er en spennende bassist til daglig, men her møter vi han på et helt annet sted.

Christian Meaas Svendsen (29) dukka opp i den store hops bevissthet for første gang via bandet Mopti. Siden har vi møtt han blant annet på en duokonsert på Kongsberg med Arild Andersen og i en rekke improkonstellasjoner på selskapet Nakama Records.

Det kommer absolutt ikke som noen stor overraskelse at Meaas Svendsen går nye veier, men denne veien så jeg absolutt ikke komme. Det er altså en samling tekster Meaas Svendsen har skrevet og satt melodi til som nærmest går inn i singer-songwriter-tradisjonen, men som har fått et tonefølge som er ganske så utradisjonelt.

Meaas Svendsen tar for seg, på et filosofisk vis, mange av aspektene som har med kjærlighet å gjøre. Noe er tankevekkende og vakkert, mens noe blir litt naivt i mine ører.

Når han så har invitert med seg et ungt a-lag bestående av Vilde Alnæs på fiolin, Agnes Hvizdalek på vokal, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Adrian Løseth Waade på bratsj og Inga Margrete Aas på bass, så sier det seg sjøl at tonefølget blir av den alternative typen til et singer-songwriter oppsett. Flott og originalt tenkt, komponert og spilt.

Christian Meaas Svendsen, som også spiller gitar her, er ikke verdens største sanger eller tekstformidler, men han har absolutt noe ekte på hjertet som han makter å formidle. Likevel vil jeg ha han fortest mulig tilbake til bassen – slik som hans svenske kollega Torbjörn Zetterberg også gjorde etter en kort periode som visesanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Christian Meaas Svendsen

Avin

Nakama Records/Diger Distro

Hot i varmen

Torsdagen i Molde bød på flere nye høydepunkt sjøl om den ikke helt greide å matche den fantastiske onsdagen.

Taj Mahal og Keb´Mo sørga for en hyggelig bluestime på vakre Romsdalsmuseet.

Foto: Tor Hammerø

Hot i varmen

To av den moderne bluesens største hadde forent sine krefter og talenter i forbindelse med Europa-turneen denne sommeren. Både Taj Mahal og Keb´ Mo kunne hver for seg stått aleine på enhver bluesscene verden rundt, men sammen løfta de hverandre til nesten i nærheten av bluestaket i alle fall.

Det begynner å bli noen år siden, men Moldejazz har sett i historias lys ei flott blueshistorie å lene seg på. Høydepunktene har vært mange og de som har levd ei stund glemmer aldri B.B. King, Muddy Waters, Gary Moore og Buddy Guy sine forrykende konserter på Molde Kino og Idrettens Hus.

Gjenoppstandelse

Nå har festivalen bestemt seg for å reetablere denne tradisjonen og første par ut blei legenden Taj Mahal (75), i familiære kretser kjent som Henry St. Clair Fredericks, og Keb´ Mo. Navnet Taj Mahal kom til han i en drøm og etter at han emigrerte til Los Angeles fra New York på begynnelsen av 60-tallet og starta band med tenåringen Ry Cooder, har Taj Mahal vært en av ledestjernene i samtidsbluesen.

Keb´ Mo (65), som egentlig heter Kevin Roosevelt Moore, men som fikk tilnavnet av en medmusikant, er født i Los Angeles, men bosatt i Nashville.

Hele spekteret

Festivalsjefen hadde på forhånd meldt at publikum ville bli servert ufarlig blues på Romsdalsmuseet denne fantastisk vakre torsdagen. Det hadde han helt rett i og koschliere setting for en slik utekonsert finnes vel knapt noe sted når været er som det var i Molde denne ettermiddagen og kvelden.

Herrene, som i løpet av sine 140 år tilsammen har fem Grammypriser å slå i bordet med, dekker hele blueslandskapet. Her fikk vi ingredienser fra både deltablues, countryblues, americana, cajun, gospel, soul og bluegrass og ingen av de to gigantene hadde noe behov for å overskygge den andre. De delte broderlig på vokalansvaret mens Mo viste flere eksempler på sin gitarskikkelighet, gjorde så avgjort Mahal det samme på munnspill pluss ukulele og banjo i små doser.

Fint og tett band

Med seg hadde de et ypperlig band som det groova kraftig av fra første takt. Sjølsagt tok det litt tid før det romsdalske publikummet fikk løsna på slipset eller hva de enn måtte løsne på, men etterhvert hadde Mahal og Mo et godt grep på menigheta.

Bandet, med orgel, bass, trommer, to heftige blåsere og Taj Mahals to døtre på bakrunnsvokal, var solid på plass hele veien.

Frøknene Mahal hadde bada i Moldefjorden, far syntes Norge var et nydelig land og alt var som det skulle være. Ingen lot seg provosere – det hele var fullstendig ufarlig og koselig. Kanskje slik det skulle være i idyllen på Museet. Hotte saker!

Monk´s Casino – med humor og respekt.

Foto: Tor Hammerø

I løpet av denne dagen blei det ellers innom mye, uten at jeg fikk det totale bildet av noe eller noen – bortsett fra toppmøtet mellom Enrico Rava og Tomasz Stanko.

Dagen starta med en hyllest til Thelonious Monk som var født for 100 år siden. Den tyske kvintetten Monk´s Casino, med Axel Dörner (trompet), Rudi Mahall (bassklarinett) og legenden Alexander von Schlippenbach (piano) i spissen, har i mange år satt seg fore å spille alle Monks komposisjoner på nesten kortest mulig tid.

Det gjør de fortsatt og de gjør det med humor og respekt og bekrefter på alle mulige slags vis at Monks musikk har mye å gi også i 2017, 100 år etter at ikonet blei født.

Enrico Rava og Tomasz Stanko – to av Europas største trompetere/flügelhornister.

Foto: Tor Hammerø

Det er noen år siden jeg hadde gleden av å høre både den italienske trompeteren Enrico Rava og hans polske kollega Tomasz Stanko. Det var derfor med både forventning og spenning til hvordan de ville låte nå jeg møtte dem i deres nye fellesprosjekt. Rava spilte kun flügelhorn og det danna en ypperlig kontrast til Stankos trompet.

Det er to av de mest markante modernistene i vår del av verden som nå har satt hverandre stevne og det er hyggelig å kunne melde at de er i like godt slag nå som tidligere. Sammen med et ypperlig komp med Gerald Cleaver på trommer, Dezron Douglas på bass og Giovanni Guidi på piano, tok de to oss gjennom et originalt repertoar høyst sannsynlig skrevet av de to. Musikken låt egentlig mer mainstream enn det jeg hadde forventa og balladen med kun Rava, Stanko og Guidi som ekstranummer er noe av det vakreste som har blitt spilt i Molde i år. Det sier ikke så reint lite.

Sinikka Langeland – en utrolig stemningsskaper.

Foto: Tor Hammerø

Fra Rava/Stanko gikk ferden videre i ECM-land til Molde domkirke. Der stod Sinikka Langeland i spissen for sitt flotte ensemble med Arve Henriksen (trompet), Anders Jormin (bass), Markku Ounaskari (trommer) og Trygve Seim (saksofoner) samt Trio Mediæval – den unike vokalgruppa. Der presenterte den flotte vokalisten og kantelespilleren Langeland fra Finnskogen sitt inderlige "The Magical Forest". Mystikk, tro, poesi i skjønn forening der Henriksen og Seims evne til å ta budskapet videre og der Jormins buespill nok en gang tar oss til undervakre steder, bekrefter at Langeland og hennes univers er av det unike slaget. Hun er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber.

Harald Lassen er en av våre aller mest spennende unge musikanter.

Foto: Tor Hammerø

Før dagen blei til natt fikk jeg også med meg noen låter med Harald Lassen og hans kvartett. Den unge tenoristen fra Sørlandet har både via Pixel og ikke minste Mopti, bekrefta sitt potensiale og med sitt nye band forteller han oss nok en gang at han er en av landets aller mest lovende og spennende instrumentalister, komponister og bandledere. Mitt lille innblikk ga signal om at Lassen ønsker å gå i en moderne, melodisk, men likevel søkende retning med musikken sin og i bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslageren Tore Flatjord og den belgiske pianisten Bram De Looze har han funnet et perfekt reisefølge.

Pat Metheny sammen med Jaga Jazzist – for et møte!

Foto: Tor Hammerø

Og før natta blei til dag fikk jeg også med meg en halvtime og vel så det med nok et historisk møte: Jaga Jazzist og Pat Metheny. Som Martin Horntveth sa fra mikrofonen: dette er nesten ikke til å tro! Det var det altså og etter at Metheny hørte Jaga i Molde i 2001, har han hatt et ønske om å få spille med det mangehoda trollet Jaga. Hvorfor sa du ikke fra med en gang sa samme Horntveth til en alltid like smilende Metheny med røtter fra Brunlanes i Vestfold – ikke langt fra Jagas "fødested" – og Mandal.

Kompa av et enormt lysshow spilte "de to" låter fra begges side og jeg fikk med meg blant annet Metheny-klassikeren "Last Train Home" og Jagas "Bananfluer overalt".

Det låt altså så megafett, overveldende og tøft at det nesten er umulig å beskrive og nok en gang fikk vi en bekreftelse på at Metheny, kanskje verdens største jazzstjerne anno 2017, digger norske musikere og deres måte å skape/tenke musikk på noe så vederstyggelig.

Jeg sovna med et smil rundt munnen og våkna til denne utsikten og er superklar for tredje og siste etappe på Metheny-triatlonen denne gangen: i kveld skal han møte Trondheim Jazzorkester igjen. Om det gledes!!!!!

En sunnnmøring i Køben

Du skal ha rimelig god oversikt over underskogen i norsk jazz for å kjenne til Snorre Kirk. Trommeslageren, bandlederen og komponisten fra Ålesund har nemlig tilbragt mesteparten av sitt voksne liv i Danmark.

Snorre Kirk trives bak trommene.

Det er mulig jeg kan beskyldes for å følge for dårlig med, men Snorre Kirk (36) har altså passert godt under radaren min – til nå. Trommeslageren med røtter i den vakre jugendbyen har åpenbart satt spor etter seg i sitt "nye" hjemland og med si debutskive under eget navn, "Blues Modernism" i 2012, fikk den utmerkelsen årets jazzskive i Danmark. Siden har "Europa" fulgt i 2015, også den gikk meg hus forbi, men endelig er jeg på sporet og "Drummer & Composer" forteller mye om en musikant med store kvaliteter og ditto ambisjoner.

En ikke navngitt norsk København-bosatt tubaist kan opplyse om at Kirk har vært bosatt i Kongens by i bortimot 20 år og at han ikke har full kontroll på det norske språket lenger. Det lette, svingende jazzspråket derimot behersker han til fulle og det beviser han gjennom denne suiten bestående av ni komposisjoner.

Sammen med et utmerket ensemble bestående av tenorsaksofonisten Jan Harbeck, pianisten Magnus Hjorth, altsaksofonisten og klarinettisten Klas Lindquist, bassisten Lasse Mørck, trombonisten Magnus Wiklund og kornettisten Tobias Wiklund, har Kirk, som styrer troppene med sikre hender fra kjøkkenavdelinga, skapt en en relativt tradisjonell oase med røtter i både ballroom, swing og bop.

Noe voldsomt nyskapende er det ikke i denne suiten fra Kirk. Det forteller oss derimot om en musikant med en visjon som samtidig har full kontroll på og oversikt over jazzhistoria. Dermed føyer han seg egentlig elegant inn i den danske/amerikanske jazzhistoria.

Det tok si tid før Snorre Kirks og mine veier kryssa hverandre. Når det nå har skjedd så lover å holde ørene godt åpne i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snorre Kirk

Drummer & Composer

Stunt Records/MusikkLosen

En dag for minnebøkene

Pat Metheny og Herbie Hancock som to hovedretter etter at Daniel Herskedal hadde servert en nydelig forrett. Da er det rett og slett verken behov eller plass til dessert.

En historisk trio: Pat Metheny, Gard Nilssen og Arild Andersen.

Foto: Tor Hammerø

En magisk kveld

Samtlige jazzfestivaler, på denne kloden i alle fall, ville ha sprengt banken for å få trioen med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilssen på plakaten. Moldejazz er den eneste som klarte det. Stort større fjær i hatten er det nesten umulig å få.

Pat Metheny (62) er enkelt og greit jazzens superstjerne. Han kan velge og vrake når det gjelder hvilke jobber han ønsker å gjøre og hvilke musikanter han vil spille sammen med. Denne sommeren, som egentlig er en friperiode for amerikaneren med solide norske røtter – bestefaren heter Bjorn Hansen, valgte han likevel å gjøre tre jobber – alle i Molde og alle med norske musikanter. Det er faktisk ikke til å tro!

Åpningsballet

Den første av de tre bød på et gjensyn med en av de fire store i norsk jazz fra 60-tallet, bassisten Arild Andersen. De to spilte sammen for første gang i 2001, da Metheny var Artist in Residence. På den lille scena Forum møttes de to sammen med trommeslageren Paal Nilssen-Love og de som var til stede vil aldri glemme magien som oppstod.

Nå var de to 16 år eldre, men like spillesugne, energiske, nysgjerrige og livsbejaende. Noe av grunnen var sikkert inspirasjonen de fikk fra den 34 år unge trommeslageren Gard Nilssen. Han hadde forberedt seg lenge og godt og smilet som kom frem etter to sekunder på scena fortalte alt om hvilken opplevelse han var i ferd med å få. En ny trioopplevelse for evigheten var i ferd med å bli skapt.

Sko og skjorte

Iført sine svarte «scenejoggesko» og sin umiskjennelige stripete skjorte, et varemerke for Metheny gjennom store deler av karriera hans, starta ballet med gitaristens «Soul Cowboy». Deretter fulgte noe som likna mistenkelig på en ønskekonsert med Ornette Colemans «Police People», den nydelige balladen «This Belongs to You», klassikeren «Question & Answer», en av klodens vakreste låter, «Travels», og «What Do You Want» og ekstranummeret «Song for Bilbao» fra Methenys enorme bank og ikke minst Andersens «Mira» og «Science».

Metheny benytta seg denne gangen av tre gitarer; den lyse hollowbody-gitaren som vel må sies å være hans favoritt, en bortimot akustisk gitar og gitarsynthen med en sound fra en annen verden.

Enorm variasjon

De knappe to timene bød på et enormt spenn fra de vakreste ballader til en uptempo-maktdemonstrasjon, først med Metheny og Nilssen i et ras som det kan utstedes fartsbot for, og etterpå Andersen der han bekrefter at sultnere og yngre 71-åring neppe er å oppdrive. Når han tar et skritt bakover og krummer ryggen da er det alvor på gang!

Teknisk sett er sjølsagt Metheny jeg vil påstå fullkommen – nesten i alle fall – men likevel dreide dette seg om å skape noe der og da og du verden som de gjorde det. Empatien og respekten lyste ut av de tre og vi som var de lykkelige som fikk plass visste at vi hadde vært med på nok en historisk konsert. Gard Nilssen fra Skien, som er «født og oppvokst» med «Travels» og «Question & Answer, er jeg sikker på kunne ha ofra tre Odd-poeng for denne opplevelsen og han fortalte oss på alle slags vis at han nå er en trommeslager i verdensklasse – intet mindre.

Når så David Solheim, lydmagikeren fra nord, var med på å formidle dette på et så ypperlig vis som vel tenkelig, så var det ikke så mye mer å ønske seg.

Jeg vet at de tre også hadde øvd inn nok en klassisk Metheny-låt, «Phase Dance», men den blei liggende på kjøl. Da er det bare å håpe på at dette ikke var en engangsforeteelse og at det skal bli mulig å oppleve den også med denne utrolige trioen.

Musikk kan være vakker, sterk og viktig. Det var den denne kvelden. Onsdag 19. juli 2017. En dato som allerede står spikra i musikk- og Moldejazz-historia.

En meget levende legende – Herbie Hancock.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Den smilende legenden

Så var han her igjen – for sjuende gang i Molde. En av jazzens aller største nålevende legender – Herbie Hancock.

Hancock (76) besøkte Molde for første gang i 1971. Da var han allerede ei stor stjerne på jazzhimmelen – eller musikkhimmelen – etter å ha debutert med Miles Davis tidlig på 60-tallet. Siden har hans stjerne skint like klart og tydelig og han har skapt sjangersprengende musikk gjennom 50 år.

Like energisk

Det er nesten et privilegium å kunne melde at Hancock er like energisk og livsbejaende i dag som han har vært hele tida. Mannen som er UNESCO-ambassadør og International Jazz Day´s store beskytter, har fortsatt den samme lysten til å skape og til å formidle musikk og ikke minst til å spre glede som han alltid har hatt.

Kom så og…

Hancock inntok Bjørnsonhusets store sal fullpakka av både folk og forventninger et kvarter over tida, men etter å ha smilt, vinka og «fortalt» oss at han var klar, var han mer enn tilgitt. Etter den løse og åpne introen, bar det rett inn i jazzfunkland – et land som Hancock meir eller mindre har vært med på å «finne opp». Det var så lekent, så smart, så livsbejaende og så funky det brygget Hancock serverte oss, at det hjertet som var uberørt av dette trenger kardiolog så snart som mulig. Her snakker vi hjemmeseier på bortebane.

Stjernelag

Hancock er blant dem her på Tellus som kan få med seg akkurat de han vil til å leke. Denne gangen betydde det trommeslager i ultraklassen når det gjelder musikk i jazzfunkland, Vinnie Colaiuta. Alle fra Frank Zappa via Sting til Chick Corea har benytta seg av Colaiutas tjenester og han passer som hånd i hanske til Hancocks univers.

Elbassist for anledninga, han spiller nesten sjølsagt også akustisk som en gud, James Genus, snakker til bassen mens han spiller og du verden som fem-strengeren hans svarer!

Gitaristen Lionel Loueke fra det lille afrikanske landet Benin, har vi opplevd i Molde tidligere med sin egen trio. Nå spiller han også sammen med Sissel Vera Pettersen som vi hørte med Espen Berg på mandag.

Loueke både synger og spiller gitar på et helt unikt vis – han synger som en slags clicksanger og han frembringer lyder og stemninger som er av en annen verden.

Sistemann, og yngstemann, Terrace Martin på altsaksofon, vocoder og vokal, er nok et bevis på at Hancock skuer stadig videre.

Martin er en av sjefene for den nye bølgen fra Los Angeles – vi snakker om mannen som har produsert og spiller på Kendrick Lamars suksessalbum «To Pimp a Butterfly». Intet mindre!

Respekt

De fem stortrivdes sammen på scena og respekten og empatien var så tydelig å se og føle. Hancock spilte i løpet av timen jeg fikk med meg både gammelt og nytt og en nydelig versjon av Coltranes klassiker «Naima» – tilegna flycrewet som hadde bragt de til Molde – kom også som en overraskelse.

Dette var altså sjuende gangen Herbie Hacock gjesta Molde – nok en gang til en enorm mottakelse og det fortjent som alltid. Det er bare å håpe at Hancock, som kom med sola og sommeren til Molde, er tilbake mange, mange ganger også i åra som kommer. Yngre 76-åring finnes ikke nemlig.

Herbie Hancock og hans stjernelag. Herlig!

All fotos: Tor Hammerø

En av Moldes store sønner, Daniel Herskedal, kom, så og vant.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Onsdagens forrett stod Daniel Herskedal for. Det hevdes jo at det er vanskelig, ja kanskje umulig å bli profet i egen by, men Herskedal kom til sine egne og han blei svært så godt tatt i mot – og det vel fortjent.

Med et repertoar i all hovedsak basert på musikken fra hans siste album, "The Roc", tok Herskedal (35) oss nesten bokstavelig talt med på ei reise over flere kontinenter. Bakgrunnen for at musikken har henta mange impulser fra både Midt-Østen og Balkan er at Herskedal har jobba en hel del i disse områdene og både melodisk og rytmisk har han makta å inkorporere elementer derfra inn komposisjonene sine på et vakkert og elegant vis.

Med et håndplukka lag, som har vært med tubaist og basstrompetist Herskedal ei stund nå, bestående av pianist Eyolf Dale, cellist John Ehde, perkusjonist Helge Andreas Norbakken og bratsjist Bergmund Skaslien, skapte de et helt eget lydlandskap med sin unike instrumentering.

Solistisk sett var det mye å glede seg over og spesielt sjefen sjøl, Dale og ikke minst Skaslien imponerte og som fargelegger er Norbakken – også kalt landsbyen med sitt spesielle perkoppsett med blant annet bilfelg i "instrumentparken", uovertruffen.

Herskedal takka publikum for at de hadde trossa det fine været og trukket innendørs. Sola skinte i enda større grad da vi kom ut!

Pat Metheny og Gard Nilssen fant hverandre noe så voldsomt.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En varm time

Madeleine Peyroux er en en vokalist og gitarist som gir oss varme med musikken sin.

Madeleine Peyroux inviterer oss inn i en intim setting.

I oktober 2015 var Madeleine Peyroux (43) invitert til den lille engelske byen Great Milton i Oxfordshire for å by på sitt lille, intime uttrykk med sin trio bestående av Jon Herington på elektrisk gitar og vokal og Barak Mori på bass og vokal. "Åstedet" var ei mange hundre år gammel kirke, Saint Mary´s Church, med ei flott historie og ditto akustikk i veggene. Peyroux & Co var så fornøyd med alt og alle at de ville tilbake i januar i fjor for å spille inn musikken i samme kirke. Landsbybefolkninga blei invitert som gjester og både de, musikantene og vi bør så absolutt si seg/oss fornøyde.

Etter konserten fikk Peyroux et skikkelig kompliment fra en av de som hadde vært tilstede: vedkommende mente at Peyroux hadde fylt rommet med åndelig humanisme. Det førte til at albumet har blitt kalt akkurat "Secular Hymns".

Peyroux, som vi har hatt gleden av å møte i Norge ved flere anledninger, virker som om hun har funnet hjem med dette uttrykket og i dette landskapet. Tidligere har vi møtt henne som en type avlegger av Billie Holiday og også det har hun gjort med verdighet og ekthet.

Her handler det om en miks med blues, gospel, Americana og faktisk litt dub reggae satt sammen på et vis som vel bare Madeine Peyroux kunne gjort. Hun tolker alt fra Tom Waits´ "Tango Till They´re Sore", via Townes van Zandts "The Highway Kind", Allen Toussaints "Everything I Do Gonh Be Funky", Wille Dixons "If the Sea Was Whiskey" til Linton Kwesi Johnsons "More Time" og tradlåta "Trampin´" som avslutter "gudstjenesten".

Jovisst er det hymner vi blir servert, men det er verdslige sådanne i et neddempa og verdig uttrykk signert en av de beste vokalistene de har over there, Madeleine Peyroux.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Madeleine Peyroux

Secular Hymns

Impulse!/Universal

Høydepunktene i kø

Med Terje Rypdals nye band Conspiracy, en herlig konsert med stjernelaget Woman to Woman og en unik duokonsert med Vijay Iyer og Craig Taborn, blei tirsdagen som åpningsdagen under Moldejazz: strålende!

Terje Rypdal viste med all tydelighet at han stortrivdes med sitt nye band.

Foto: Bjørn Brunvoll – Romsdals Budstikke

Majesteten

I min verden er det noen få musikanter på verdensbasis som har noe majestetisk over seg i sin måte å formidle musikk på. Terje Rypdal har vært og er en av dem.

Av Tor Hammerø

Det er ti år siden Terje Rypdal, en av de fire store i norsk jazz ved siden av Arild Andersen, Jon Christensen og Jan Garbarek, var Artist in Residence på Moldejazz. I forbindelse med sjøsettinga av sitt nye band Conspiracy innleda han heldigvis markeringa av sin 70 års dag ved nok en gang å ta turen av over fjorden fra Tresfjorden til Molde. Det å møte Rypdal og hans musikk, tone og uttrykk har alltid vært forbundet med høytid for meg og slik var det heldigvis også denne gangen.

Landskapsmaleren

Norsk malerkunst hadde sine Tidemand og Gude. For meg er Terje Rypdal moderne musikks svar på disse herrene. Jeg vet ikke om noen som er i stand gjennom sin magiske, lengtende, søkende og unike tone til å skape stemninger, drømmer, tanker om fjell, fjorder, mørke bakgater, vidder som Rypdal – jeg skjønner godt at filmmakere tiltrekkes veldig av hans musikk.

Høyt

Som alltid så spilte Rypdal høyt – veldig høyt. Lydmagiker Sven Persson er med på det, men sammen skaper de et voldsomt og majestetisk lydbilde som når man blir vant til det faktisk er herlig og monumentalt. Lyden er så klar, så ren som mann alltid har blitt vant til fra de to og den er med på å ta lytteren inn i en annen sfære – den Rypdalske.

Nytt band

Med seg i sitt nye band hadde Rypdal musikanter fra tre generasjoner. Yngstemann Nikolai Hængsle Eilertsen fra jazzmetrpolen Skotselv i Buskerud kjenner mange fra rockeband som Bigbang og National Bank, men de seineste åra har han også markert seg kraftig i en tøff rocka jazzsammenheng i bandet Elephant9. Der stortrives han også sammen med Dombås store jazzsønn, organisten Ståle Storløkken – en magiker bak tangentene. Denne gangen hadde Rypdal også invitert med seg sin gamle våpendrager Pål Thowsen fra Lillestrøm på trommer. Thowsen, som debuterte i Molde som tenåring med Arild Andersen på 70-tallet, viste raskt at han fortsatt har Det – med stor D.

Smilet

Terje Rypdal, som ikke snakka fra scena, viste med blikket og smilet at han var tilbake der han trives aller best: i et musikalsk landskap der musikken var henta både fra den rocka Chasers-perioden, blanda med nydelige, drømmende ballader og nytt stoff.

I høst kommer en rekke gitarkolleger fra inn- og utland med en hyllest av Rypdal. Det sier ganske mye om hvilken anseelse Rypdal nyter over hele kloden. Heldige er vi som har han rett over fjorden – bare en fergetur unna. Ser vi over fjorden nære vi kommer ut av konsertlokalet i Bjørnsonhuset så ser vi de majestetiske fjella. Dit trekker majesteten seg tilbake så raskt siste tone er spilt for denne gang.

Anmeldelsen er basert på konsertens første 65 minutter

Craig Taborn og Vijay Iyer utfordra både seg sjøl og hverandre.

Foto: Tor Hammerø

Tirsdagen starta for min del med et sjeldent møte mellom to av samtidsjazzens mest ettertrakta og spennende pianister, Artist in Residence Vijay Iyer og Craig Taborn. Begge er for hver seg usedvanlig uttrykksfulle tangentbehandlere, men med hvert sitt store Steinway-flygel, blei dette sjølsagt noe helt annet.

Konserten de to bød på var av det helt åpne og frie slaget – som ei slags akustisk utgave av Supersilent. Jeg tror neppe noe som helst var avtalt på forhånd – her gikk de til verket i trygg forvissning om at deres kunnskaper, intuisjon og respekt for hverandre ville føre dem og oss til uante steder. Og du verden som det gjorde det.

De to førte eleverte samtaler i bortimot 90 minutter og den første "praten" varte i rundt tre kvarter. De to er utstyrt med voldsomme referansebanker og enorme ører – dette er musikanter som er langt framskredne i kunsten å lytte.

Det er spenninger og dynamikk i disse konversasjonene der vi blir tatt med fra det mest nedpå til crescendoer a la Cecil Taylor ganger to som jeg aldri har opplevd tidligere i en slik setting. Det har sjølsagt sammenheng med herrenes personlige stemmer, enorme teknikk og evne til å kommunisere.

Vijay Iyer og Craig Taborn spilte til det ikke var mer musikk igjen. Samtalene hadde kommet til en naturlig slutt slik det gjør mellom gode venner.

Iyer og Taborn bytta flygel underveis.

Foto: Tor Hammerø

Woman to Woman – et superlag som leverte.

Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei avslutta sammen med et sjukvinners superband som hadde all grunn til å være slitne, men som ikke var det. Etter tre ukers Europa-turné og lang reise fra Nice til Molde der de landa én time før konsertstart, kunne man kanskje tro at det var en gjeng som var klar for å komme seg hjem vi møtte. Det var derimot en gjeng som var så spillesugne og så glade i hverandre, i musikken – og oss – at den fullsatte salen møtte dem på samme måte.

Septetten med Melissa Aldana fra Chile på tenorsaksofon, Anat Cohen fra Israel på klarinett, Ingrid Jensen fra Canada på trompet, Allison Miller fra USA på trommer, bandets musikalske leder Renee Rosnes fra Canada – med far fra Hareid på Sunnmøre!!! – på piano, Cécile McLorin Salvant fra Frankrike/USA på vokal og Noriko Ueda fra Japan på bass – alle bosatt i eller rundt New York – kunne man kanskje frykte var av typen sammensatt av eller annen agent som ville tjene lette penger, var så absolutt ikke det.

Med et knippe standardlåter som "Never Will I Marry", "The Peacocks", Yesterdays" og "So Easy to Love" i bagasjen, arrangert spesielt for septetten, blei dette enkelt og greit en fest. Empatien på scena – det er så mye kjærlighet blant oss sa en tydelig rørt Cohen for å takke de andre for turneen – smitta over på det begeistra publikummet.

Alle er solister i toppklasse og viste det gjennom hele konserten. Mine personlige favoritter var Rosnes, McLorin Salvant, Jensen, nei forresten alle sammen. Både individuelt og kollektivt var dette nemlig en hyllest av og til hverandre, musikken og oss som man bare måtte bli varm om hjertet av.

En herlig slutt på en stor dag i Molde. I dag venter Herbie Hancock, som var ovebegeistra publikummer på Woman to Woman, Pat Metheny som har øvd med Arild Andersen, Gard Nilssen og Jaga Jazzist i flere dager og er klar som blekk. Hvor skal dette ende????

Renee Rosnes & Co takka for seg. Det er vi som skal takke.

Foto: Tor Hammerø