For noen dager siden fikk Maria Solheim og Silje Sirnes Winje Spellemannpris for årets barneplate. Vi gratulerer og har full forståelse for avgjørelsen.

Mange kan vel med et snev av troverdighet hevde at undertegnede ikke befinner seg midt i målgruppa for Maria Solheim og Silje Sines Winje og deres musikalske univers. Jeg innrømmer glatt at jeg er et år eller to for gammel til å være det, men siden jeg både er barnslig og trives sammen med barn så synes jeg det er interessant å sjekke ut hva som serveres også for de minste.

Jeg storkoste meg også med de tos debutplate «Kaptein Snabelbæsj og hjertetyven» som så dagens lys i 2016. Siden har duoen spilt bøttevis av konserter land og strand rundt og vært favoritter på barne-tv også. Og heldigvis har de laga en oppfølger som er minst like bra og som barn fra 0 til 100 kan kose seg med.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mor Åse Sirnes Winje har nok en gang skrevet tekstene mens datter Silje har skrevet brorparten av melodiene. Det har ført til morsomme, sprudlende og fantasifulle sanger som det er lett å hekte seg på for de fleste og igjen befinner vi oss i et solfylt poplandskap. Silje Sirnes Winje legger ikke skjul på sine inspirasjonskilder og av og til blir de litt for tydelige: «Se på meg» minner vel mye om «Regnets rytme» kan man si.

Med et flott lag bestående av blant andre Christer Slaaen på gitar og som produsent, Tor Egil Kreken på bass og Karl Oluf Wennerberg på trommer, viser Solheim og Sirnes Winje at de tar barn på alvor nok en gang – og heldigvis på norsk. Jeg gratulerer med prisen og med en flott oppfølger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske tangentisten Jamie Saft dukker opp i mange ulike konstellasjoner – blant annet i «norske» Starlite Motel. Her får vi han i to nye, spennende tapninger.

Da Gard Nilssen var på utkikk etter nye utfordringer rundt 2014, kasta han, Kristoffer Berre Alberts og Ingebrigt Håker Flaten nettet ut etter Jamie Saft. Det blei napp og bandet Starlite Motel var unnfanga og ga oss albumet «Awosting Falls». Gjennom det fikk mange her hjemme også opp ørene for den usedvanlig allsidige Saft som blant annet har spilt med John Zorn, Beastie Boys og The B-52s.

Gjennom disse to innspillingene møter vi Saft, som snart runder de 50, i to ganske så forskjellige settinger. Med gitaristen Nels Cline, som har fått stor oppmerksomhet de seinere åra gjennom sin medvirkning i rockegruppa Wilco, og trommeslager Bobby Previte, er det organisten Saft som viser seg fram.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I løpet av trioens første turné for et år siden gjorde de opptak av i alle fall fire konserter. Utfluktene var i området rundt New York og publikum fikk møte en viril trio der en type kollektiv rocka fribag stod på menyen.

All musikken var kollektivt unnfanga og sjøl om det er fritt så er det melodisk, hipt og ikke minste originalt. Vi snakker tre musikanter som møttes som trio for første gang, men kjemien var det var fra første stund. Jazzmusikk for rockere og vice versa.

Saft har som antyda tidligere flere jern i ilden. «Hidden Corners» serverer oss hans faste kvartett bestående av Hamid Drake på trommer, Brad Jones på bass og Dave Liebman på tenor- og sopransaksofon og fløyte. Et heftig lag på alle slags vis.

Repertoaret består av utelukkende Saft-komposisjoner og sjefen spiller her kun piano. Uttrykket er moderne neo-bop og her swinger det i mer tradisjonell forstand enn på mye av det jeg har hørt fra Saft tidligere. Her er det åpenbart et band som har spilt mye sammen vi møter og både kollektivt og individuelt – spesielt Liebman og Saft, må vite – holder de skyhøy standard.

»Hidden Corners» forteller oss nok en gang om Jamie Safts allsidighet. Han er enkelt og greit en av samtidsjazzens mest spennende stemmer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten Jon Rune Strøm og saksofonisten og klarinettisten André Roligheten tar oss med på en herlig ekskursjon både bakover og fremover i tid.

Samarbeidet mellom trønderen Strøm og telemarkingen Roligheten går helt tilbake til 2004 og man skal vel ikke se bort fra at jazzlinja i Trondheim har spilt ei viktig rolle også denne gangen. Vi har stort sett støtt på de to i ganske så løse og til dels frie toneganger og impulser derfra tar de så avgjort med seg inn i disse landskapene også, men her er fundamentet ganske forskjellig fra det vi er vant til med disse to.

Basisen er i stor grad låter fra Strøms hjemtrakter nord i Trøndelag. Enten er det folkemelodier nedtegna etter Hilmar Alexandersen og Karl Johansen Rosenberg eller så har Roligheten og Strøm skrevet noe av det.

De to behandler materialet med den aller største respekt, men tolker og krydrer det slik langt framskredne jazzmodernister skal gjøre med sine tydelige personligheter. Roligheten spiller i tillegg til tenorsaksofon også metallklarinett og tsabouna – en slags persisk sekkepipe hvis jeg har skjønt det rett.

Disse bånsullene og polsene og hva det nå er – her er jeg ikke akkurat på hjemmebane – er vakre og sterke melodier som Jon Rune Strøm og André Roligheten tar med til helt nye steder og som gir dem nytt liv. Tøft, flott og viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I går vant Mats Eilertsen Trio Spellemannprisen for 2019. Her følges det opp med en soleklar kandidat til 2020-prisen også.

Om noen skulle være i tvil så var det i jazzklassen og i det i knivskarp konkurranse. Jeg hadde vært nesten like fornøyd med juryens avgjørelse uansett hvem av de fire nominerte som stakk av med prisen, men må innrømme at trioen bestående av sjefen på bass, nederlandske Harmen Fraanje på piano og Thomas Pohlitz Strønen på trommer og ECM-produksjonen «And Then Comes the Night» har vært en favoritt i heimen lenge.

Med utgangspunkt i et bestillingsverk til Jazzfest i Trondheim i 2016, får vi møte trioen nok en gang, men her i et unikt samarbeid med den framifrå vokalgruppa Trio Mediæval.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Tekstene er henta fra enten lyrikeren Tor Ulven eller fra tradisjonelle messeledd. Musikken er skrevet av Eilertsen, mens noen instrumentale mellomspill er kollektivt unnfanga.

Hele ekskursjonen er så var, så inderlig, så ekte og så basert på gjensidig respekt mellom de to trioene som vel tenkelig. Vi blir invitert inn i en klangverden så vakker og så unik at den blir nok en bekreftelse på Mats Eilertsens mesterskap som musikalsk visjonær. Vi blir ikke overraska over hans varme og store bass-spill i forlengelsen av Charlie Haden lenger, bare begeistra, men dette høyst spesielle  møtet mellom disse to glitrende trioene løfter Eilertsen opp til et nytt nivå som unnfanger. Nydelig, vakkert og helt spesielt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den tyske saksofonisten Nicole Johänntgen har vi truffet blant annet sammen med Cæcilie Norby og Hildegunn Øiseth. Her er hun mutters aleine og det har blitt nok et fint møte.

Johänntgen (38) har siden 2005 vært bosatt i Sveits og har hatt store deler av Europa som sitt arbeidssted. Her hjemme er det i det siste sammen med Norby og hennes «Sisters in Jazz» vi har hatt gleden av å høre henne.

Det spørs om Johänntgen har tatt større sjanser enn det hun gjorde i Andreaskirche i Zürich i mars i fjor. Da inntok hun nemlig det kirkerommet med dertil egna akustikk kun iført fire komposisjoner og en alt- og en sopransaksofon. Det førte sjølsagt til at hun ga seg sjøl uante muligheter, men samtidig hoppa hun ut på 70000 favners dyp uten redningsvest. Hun har så avgjort kommet flytende fra det – og vel så det.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

De fire låtene varer fra fire til vel 23 minutter og Johänntgen fyller de med ro, originalitet og inderlighet. Kirkerommet inviterer til det og Johänntgen tar i mot invitasjonen på best mulig vis. Det har ført til rundt 55 minutter med musikk så egna til å åpne alle sanser og bli med på en herlig ekskursjon som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du skal ha fulgt svært godt med i timen for å ha god kunnskap om Marie Løvås og hennes gjøren og laden. Her er muligheten til å gjøre noe med det og den bør absolutt benyttes.

Marie Løvås (23) kommer fra Skodje på Sunnmøre og har tilbragt de siste åra på Musikkhøgskolen i Oslo. Der har hun åpenbart truffet på flere likesinnede og sakte, men sikkert har debutalbumet tatt form med hjelp av medstudenter som Andreas Rukan (Fieh) og Fredrik Svabø (iris). De spiller henholdsvis bass og gitar og begge er medprodusenter til dette svært så tiltalende visittkortet som forteller oss at Marie Løvås har kommet for å bli. Det skada neppe at ringreven Erik Hillestad var på plass både som tekniker og rådgiver heller.

Løvås, med ei stemme som fra tid til annen kan minne om Ingebjørg Bratland når det gjelder både varme og skjørhet, men som absolutt har dette unike likevel, synger på si sunnmørsdialekt. Det gjør det hele mer ekte.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Tekstene hennes vitner om en modenhet som langt overgår hennes 23 år på Tellus og temaer som tilknytning, adskillelse og veivalg både i livet og i relasjoner, sier sitt om at dette er ei jente som bruker musikken og ikke minst tekstene til noe langt mer enn gjennomsnittsbetraktninger om ingenting.

Rukan og Svabø & Co har skapt et vakkert, luftig og åpent landskap rundt stemma og tekstene til Løvås i en type svært melodiøst og nedpå visepopunivers. Alle låtene er ikke like minneverdige, men de forteller oss om et solid potensial til hva som forhåpentligvis kommer de nærmeste åra.

Marie Løvås ønskes hjertelig velkommen – et nytt stort og varmt talent har meldt sin ankomst.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.