Det var en merkelig følelse å motta en mail fra arrangøren om hvordan man skulle forholde seg for å gå på konsert. Kanskje var det framtida vi fikk hilse på der og da? Neon Ion sørga uansett for ei lykkestund.

Oppmøte mellom 19.30 og 19.50. Etter det ville dørene være stengt. Servering ved bordene. Ingen alkohol. Antibac både her og der. Navnelapper ved bordet vi skulle sitte. 40 personer i et lokale som lett tar 250. Sånn var altså opplevelsen av min første konsert sammen med levende mennesker både på scene og i salen. Nå verken tror eller håper jeg at framtida vil bli slik, men at det var en klar indikasjon på at verden kommer til å se ganske så annerledes ut post-korona er det vel liten tvil om.

Musikalsk vertskap for min første livekonsert var plateaktuelle Neon Ion – anmeldt i går i Nettavisen og på bloggen Tor de Jazz – og det kommer neppe som noen stor overraskelse for dere som har lest hva jeg synes om plata at dette blei en sjelden hyggestund.

Neon Ion framstår som en sjarmerende og ekte scenepersonlighet med massevis av naiv sjarm. I det spennende lyduniverset hun omgir seg med et perkeunderlag av det hippe og heftige slaget fra Henrik Lødøen og Ole Mofjell, elbass og synth fra Kristian Jacobsen, fint gitarspill fra Torgeir Hovden Standal, tangenter/synth med Martin Vinje og utmerka koring av Karoline Wallace, så storkoser hun seg i dette livsbejaende og veldig 2020-universet et sted der pop møter r´n´b´ møter litt jazz.

Det er stort dynamisk spenn i Neon Ion-uttrykket fra det nydelige farvelet med duolåta «Orbit» med bare henne og Vinje til fullt øs og et helvetes trøkk. Det gjør det hele ekstra spennende og mitt høydepunkt blei «Heavy Hearted» – hipt, tøft og en potensiell schläger – eller hva vet jeg!

Da er det bare å håpe at dette var starten på noe som etter hvert vil likne på verden slik vi husker den. Det er som kjent lov å håpe.

Neon Ion

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 140520

40 – fullt (!)

Natalie Sandtorv tar nye steg som Neon Ion. Store, svært store steg.

Vokalisten, bandlederen og låtskriveren Natalie Sandtorv (31) fra Ålesund har ligget i vannskorpa og vel så det i flere år nå. Med «Heart Echoes» kan hun, med litt/mye flaks, ta fatt på ei ny etappe som kan føre henne hur langt som helst.

For de som har vært så heldige eller forutseende at de har fulgt Sandtorvs karriere ei stund, så er kanskje ikke dette steget så veldig overraskende. Hun har nemlig staka ut en kurs fra jeg støtte på henne første gang som hele tida har pekt mot noe helt eget – mot noe unikt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Talentet har det aldri vært noen tvil om og det lille gjennombruddet kom under Moldejazz for knapt tre år siden. Da ga hun oss bestillingsverket «Freedom Nation» som takk for utmerkelsen Årets jazztalent året i forveien. Der bekrefta hun at hun har ei egen stemme som går elegant på tvers av en rekke sjangre.

Med «Heart Echoes» tar hun ytterligere steg. Etter flere skriveopphold i Los Angeles og lange studioopphold der hun har omgitt seg med et toppa lag bestående av blant andre Ivan Blomqvist og Martin Vinje (tangenter), Ole Mofjell (trommer) og Kristian Jacobsen på synth bass og ikke minst med produsent Erlend Mokkelbost som medretningsgiver, står hun nå fram med nytt artistnavn og ny musikk som kan peke langt forbi Harald og Sonjas grenser.

Neon Ion inviterer oss inn i et herlig og spennende poplandskap med sterke rhythm and blues-overtoner som hun er ganske så aleine om. Det er en styrke, en inderlighet og en tro på det hun holder på med og det hun har å melde som skinner  så veldig gjennom på albumet der hun har skrevet det meste sammen med flere av sine medsammensvorne. I tillegg gjør hun en flott cover av Todd Rundgrens «Influenza». Hele veien er det enormt internasjonalt snitt over det Neon Ion gir oss. Det er tøft, det er hipt, det er veldig 2020 og det er veldig Neon Ion.

Kan Neon Ion bli en like stor internasjonal suksess som en annen ålesunder, Sigrid? Det er sjølsagt umulig å si og det handler veldig mye om flaks. Tid, sted, tilfeldigheter og mye annet. Kvaliteten og det høyst personlige uttrykket står det i alle fall ikke på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Av og til det dukker det opp innspillinger og musikk man definitivt ikke hadde sett for seg vil nærme seg overflata. «Jan Simonsen Quintet» fra midten av 70-tallet hører avgjort med i den kategorien.

I de fleste «samfunn», det være seg frimerkesamling, volleyball eller konebæring, finnes det spesielt interesserte. Noen vil til og med kalle dem nerder. Eller idealister. I Finland finnes det for eksempel en jazzintineressert nordmann ved navn Johan Fredrik Lavik som passer til en slik betegnelse. Det skal vi i jazzmenigheta og dalstroka utenfor være svært så glade for.

Lavik har nemlig gjort det til en spesialitet å dukke ned i bortimot glemte norske jazzarkiv, finne frem til obskure og til dels uutgitt musikk med eller mindre ukjente norske musikanter og dermed gi oss noe vi ikke ante at vi savna.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

«Jan Simonsen Quintet» fra Oslo på midten av 70-tallet hører avgjort hjemme der. Med sjefen på tangenter, Thor Bendiksen på trommer, Svein Hansen på fløyte og perkusjon, Trond Mathisen på saksofoner og perkusjon og Kristian Røstad på elbass, så blir vi servert jazzrock a la 70-tallet slik publikum på blant annet Club 7 fikk oppleve det ved en rekke anledninger.

Disse fem var aldri blant de mest sentrale musikantene i norsk jazzliv, men Bendiksen og Simonsen spilte begge i det langt framskredne funkbandet Ruphus og Mathisen har sørga for at eplet ikke har falt langt fra stammen – hans sønn Jørgen Mathisen er en av nåtidas heftigste saksofonister her på bjerget.

Tre/fire av de fire/fem låtene – fire finnes på LP-en, mens det er ei til digitalt – er skrevet av Simonsen. Den siste er klassikeren «Afro Blue» skrevet av Mongo Santamaria og udødeliggjort av John Coltrane.

Denne plata, som er pressa kun i 500 eksemplarer, er et herlig tidsbilde fra en epoke der den moderne 60-tallsjazzen møtte den «nye» jazzrocken. Opptakene, gjort i 1975 og året etter, har fått seg ei fin oppfrisking og det hele låter kjempefint også hørt med 2020-ører.

Jan Simonsen Quintet fikk ikke noe langt liv, men var sikkert en viktig inspirasjonskilde for de som kom etter. Tøft låter det og Lavik skal ha all mulig slags ære for å ha funnet fram til opptakene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For tre år siden fikk jeg gleden av å møte Marthe Wang for første gang. Debutalbumet «Ut og se noe annet» ga meg enkelt og greit en ny favoritt og her  framstår hun enda nærmere seg sjøl.

Vokalisten og låtskriveren Marthe Wang (29) kommer fra ei slekt med usedvanlig flotte musikalske årer. Søskenbarn Ellen Andrea Wang har allerede drevet det langt både her hjemme og internasjonalt og er fortsatt den eneste som har spilt både med Sting og Østre Toten Storband – i løpet av ei uke. Noe forteller meg at hun kommer til å bli den eneste også.

Når så begge Wangene har fedre og andre i sin nærhet som har mye vakker musikk innabords, så lå det vel i korta at det har gått slik det har gått med de to. Marthe Wang har ei nydelig, litt skjør og veldig varm stemme som hun formidler sine historier med på et usedvanlig inderlig og ekte vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og historier er et nøkkelord når det gjelder Marthe Wang. Gjennom sin lyrikk, for det er det nemlig, forteller hun oss historier som kommer fra hjertet og som veldig ofte når hjertet. Jeg tror på henne og trives med å være i selskap med en historieforteller av slikt kaliber.

Når så låtene, i et fint singer/songwriter-landskap, ofte er nydelige og alltid løfter frem budskapet, så er veldig mye på plass denne gangen også. Med vakre jazzovertoner spesielt  formidla via den vakre trompettonen til Jonas Kilmork Vemøy, og alt strålende co-produsert av gitarist Markus Lillehaug Johnsen, som nok en gang sørger for at vokalen til Wang får den fremtredende plassen den fortjener, så har «Bakkekontakt» blitt akkurat den oppfølgeren jeg har ønska meg og gleda meg til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske vokalisten Kira Skov er et relativt nytt bekjentskap for meg. Gjennom disse to albumene føler jeg likevel at jeg har kommet tett på henne.

Kira Skov (43) har vært en viktig bidragsyter på den alternative popscena i Danmark siden begynnelsen av 2000-tallet. Hun har samarbeida med så forskjellige retningsgivere som den engelske trip-hoperen Tricky og viktige danske sjangerfrie musikere som Oliver Hoiness og Ned Ferm. Skov har også tilnærma seg jazzuttrykket med en hyllest til Billie Holiday. Hennes aller viktigste samarbeidspartner var uansett hennes ektemann Nicolai Munch-Hansen, en særdeles langt framskreden jazz/rock-bassist og komponist, som gikk bort i 2017 bare 39 år gammel.

»I nat blir vi gamle» var ikke meningen skulle bli noen plate. I utgangspunktet skulle Skov skrive bok for å legge det tragiske bak seg og komme steg videre i livet. Det skulle likevel vise seg at det blei tekster og musikk ut av tankereisene. For første gang møter Skov sitt publikum på dansk og du verden så sterke, flotte, personlige og inderlige tanker hun deler med oss.

Skov er besjela med ei høyst personlig stemme som raskt tar bolig i meg – jeg tror på henne fra første sekund. Når hun så i dette rocka indielandskapet med klare jazzimpulser får strålende reisefølge fra blant andre Ned Ferm, Silas Tinglef og Simon Toldam, så har dette blitt et både sterkt og flott møte med Kira Skov.

Året etter at Munch-Hansen gikk bort kom Skov med en hyllest og et farvel til sin kjære, «The Echo of You». Alle tekstene hadde Skov skrevet til melodier som lå der og ventet – skrevet av Munch-Hansen. Alle nedpå, så vakre.

Sjøl om hun her synger på engelsk, av og til i duett med Bonnie Prince Billy, så er dette minst like sterkt, nært, vakkert, ondt og inderlig som «I nat blir vi gamle».

Setninga «From us a tree shall grow, a child, a wild seed in the wind – Blowing away from me, returning back again» sier det aller meste.

Disse to møtene med Kira Skov har satt spor, spor som heldigvis ikke er mulig å viske ut. Både hun og Nicolai Munch-Hansen har flytta inn hos meg nå.

Nicolai Munch-Hansen ville blitt 43 år i dag. Dette er på alle vis en hyllest til han også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per Oddvar Johansen har vært en del av min musikalske verden siden 90-tallet. Han har imponert i stadig større grad – ikke minst med sin solodebut for fire år siden. Nå følger han opp i samme flotte spor.

Per Oddvar Johansen (52) har sakte, men sikkert nærma seg et ståsted som er så sterkt, unikt og flott at det har trengt et lite liv på å nå dit. Den etterspurte trommeslageren, og vel så det, har ikke hatt noen hast med å komme med eget stoff og debuterte ikke før i 2016 altså med «Let´s Dance». Der fortalte han alle med åpne sanser at også som leder hadde Lommedalens store sønn noe helt spesielt på hjertet.

Med seg den gangen hadde Johansen, som også spiller vibrafon her, pianisten Helge Lien og tenor- og sopransaksofonisten og bassklarinettisten Torben Snekkestad. De to er fortsatt hjertelig tilstede på årets utgivelse og at kjemien stemmer mellom dem kan bokføres helt tilbake til Tri O´Trang-perioden tidlig på 2000-tallet.

Sigurd Hole har akkurat dokumentert på et fantastisk vis hvilken enorm inspirasjon han har fått gjennom sine opphold hos Håvard Lund på Fleinvær utenfor Bodø. Der har også Johansen vært og det er ganske sikkert der han har møtt på «The Quiet Cormorant» – den stille storskarven. De tolv andre komposisjonene stammer også i stor grad derfra og du verden så vakkert og flott det må være der oppe.

Lien, for en lyriker, og Snekkestad, som er bosatt i Danmark og som vi hører så alt for sjelden her hjemme med sitt nydelige uttrykk, kler Johansens låter og intensjoner på aller beste vis. Når så det hele krydres med Hedvig Mollestads urheftige gitarsound på to av spora, så er det dynamiske i Johansens univers tatt vare på slik det skal.

Per Oddvar Johansen er ikke blant dem som brøyter seg fram på noe slags vis. Når han først melder så vet vi at han har noe vesentlig å fortelle oss. Slik er det avgjort også med «The Quiet Cormorant».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det ligger liksom ikke i korta at en kvinnelig bassist fra Snåsa skal slå gjennom som jazzmusiker i Sverige, men Anne Marte Eggen har bevist at det er fullt mulig. Her kommer det to herlige bevis på det.

Vi har møtt Anne Marte Eggen (30) ved flere anledninger tidligere, blant annet i bandene We Float og Ljom. Eggen, som har bosatt seg i Malmö etter å ha studert der, har også en rekke andre jern i ilden og med disse to bandene viser hun ytterligere prov på sin smakssans og allsidighet.

Eka Trio består i tillegg til Eggen av finske Pontus Häggblom på trommer og svenske Tomas Hörnberg på gitar. Sistnevnte er trioens hovedkomponist – de to andre har bidratt med tre av de 14 låtene. Bandet har bestått siden 2015 og befinner seg i et vakkert og melodisk landskap et sted mellom Bill Frisell og John Scofield. På noen av spora får de også assistanse av trombonisten Göran Abelli og saksofonisten Karolina Almgren.

Dette er tre unge musikanter som allerede er i besittelse av stor grad av modenhet noe som fører til at de gir både seg sjøl og oss godt med luft og rom til å flytte inn i den ettertenksomme og personlige musikken.

Det andre bandet vi møter Eggen i – Cure-a-Phobia – er ganske så forskjellig fra Eka Trio. Vokalisten Jenny Nilsson har skrevet mesteparten av materialet og i tillegg til de møter vi også Fanny Gunnarsson på tangenter og Elina Nygren på fiolin og bratsj. All fire synger også bakgrunn. En rekke gjester dukker også opp på flere av spora, blant andre vår egen Thom Hell på denne flotte duetten «Under the Surface».

Med bakgrunn fra jazz, folk og klassisk musikk, skaper Cure-a-Phobia et ganske så unikt univers der de også inkluderer pop og cabaret på et vis de er ganske så aleine om.

Den eneste coverlåta her er for sikkerhets skyld «Barbie Girl», men jeg kan love dere at denne versjonen ligger noen lysår unna originalen og har mye mer å gi meg i alle fall.

Med Eka Trio og Cure-a-Phobia viser Anne Marte Eggen oss at det skjer mye spennende rett over grensa og at det må være usedvanlig deilig å være norsk i Sverige også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I heimen går det i Le Bureau om kvelden – fantastisk spionserie der man ustanselig lurer på om dette kunne skjedd i den virkelige verden. Så kommer bekreftelsen i boka «Spion og forræder». Den er minst like spennende og fra en verden vi er en del av.

Da «The Spy and the Traitor» kom ut på engelsk for to år siden vakte den enorm oppsikt over hele kloden. Kunne virkelig The Times-journalisten Ben Macintyre komme så under huden på nesten det som var av kilder i forbindelse med å fortelle historia til den sovjetisk/russiske spionen og diplomaten Oleg Gordijevskij som fra 1974 til 1985 var dobbeltagent for britiske MI6 og som til slutt hoppa av på et svært dramatisk vis?

Etter å ha lest den norske utgava så er min konklusjon, med forbehold om at jeg kun har hatt Macintyres versjon å holde meg til, at svaret er ja. Mer troverdig, detaljert og spennende er det vel neppe mulig å fremstille et liv som må ha vært nesten uutholdelig å leve både privat og profesjonelt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gordijevskij var altså den viktigste kilden for britisk etterretning i de elleve «hemmelige» åra – og kanskje etterpå også. Her forteller han om hvordan han blant annet informerte sine «nye landsmenn» om både Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt som igjen viderebragte informasjonen til sine norske kolleger. Det er for så vidt bare en detalj i dette vanvittige spillet som altså varte helt til han blei avslørt av en amerikansk dobbeltagent.

KGB visste altså om Gordijevskijs dobbeltspill, kalte han hjem til Moskva og ønska å ta han på fersken. Da blei ei bortimot utrolig fluktplan satt i verk som sørga for å få Gordijevskij tilbake til Storbritannia. Alt er romanktig, men realistisk beskrevet av Macintyre og jeg må innrømme at dette er en av de mest spennende «spionromaner» jeg noensinne har lest.

Spillet som Oleg Gordijevskij involverte seg sjøl i foregikk midt under den kalde krigen. Var han en viktig spiller når det gjaldt utfallet av denne viktige epoken i vår historie? Vanskelig å si sjølsagt, men umulig er det ikke. Gordijevskijs ideer, impulser og informasjon blei i alle fall brukt av mennesker som hadde makt til det.

Ben Macintyre skal ha all ære for en realistisk «spenningsroman» fra den virkelige verden.

PS Min eneste lille innvending er at bildetekstene avslører hvordan det hele endte lenge før vi kommer til historias klimaks. Dett burde vært unngått.

Musikk handler i stor grad om møter og kjemi. Dette treffet mellom Magnar Karlsen og Jacob Young er nok et flott eksempel på det.

Jeg bryter sammen og tilstår at Magnar Karlsen er et nytt musikalsk bekjentskap for meg. Når han har slått sine evner sammen med gitarist Jacob Young så mer enn antyder det at han har noe å fare med og det tar ikke mange runder på høytaleranlegget for å få det bekreftet.

Etter en smule research har jeg funnet ut at Karlsen (57) kommer fra Gjøvik-traktene og spiller både trommer og tangenter og krydrer det med live elektronikk der det måtte passe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med det som utgangspunkt gikk de to i studio i fjor høst etter å ha spilt noen konserter sammen. I løpet av tre timer var det hele i boks og vi får bli med på interessante samtaler der Young gir lyd fra seg på tre av de fem spora.

»Circles» gir meg en følelse av å bli tatt med på en ekskursjon der det gis tid og rom for refleksjon både hos de to herrene og hos oss som mottakere. Det er ikke melodiene i seg sjøl som er det viktigste, men det som skjer i og rundt dem og det som skjer mellom Karlsen og Young.

Det er et vakkert stemningslandskap der to åpne og søkende musikalske sinn møtes vi blir invitert inn i. Der er det godt å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snarky Puppy, noen av jazzens store popstjerner, skulle ha spilt på Kongsberg i begynnelsen av juli. Slik blir det ikke – da kan jo «Culcha Vulcha» være et bra substitutt.

Da bassist Michael League satte sammen Snarky Puppy på University of North Texas i 2003, kunne han ikke i sin villeste fantasi drømme om hvilken enorm suksess bandet skulle oppnå. Etter hundrevis av konserter kloden rundt, et dusin skiveutgivelser og flere Greammy-priser, er Snarky Puppy i dag et band som nyter enorm popularitet både i pop-, rock- og jazzkretser.

Grunnen til at Snarky Puppy garantert ville ha samla fullt hus på Kongsberg og ellers i Europa i sommer, er lett å få øre på gjennom «Culcha Vulcha» som har blitt liggende til marinering i hylla mi i flere år. Den stakk nemlig av med Grammy for beste instrumentale pop-album i 2017 og holder så definitivt mål den dag i dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bandet, som består av en pool på rundt 25 musikanter og der League tar med seg mellom 12 og 16 på veien til enhver tid, snakker nemlig til et publikum på tvers av de fleste musikalske landegrenser. Det swinger og groover noe vederstyggelig og med ingredienser fra jazz, funk, soul, pop, rhythmn and blues og world music – og garantert mye annet også – så snakker dette heftige kollektivet til svært mange på tvers av de fleste sjangere.

Det blei altså ikke noen Kongsberg-tur på Snarky Puppy i år. Mange er med god grunn lei seg for det, men «Culcha Vulcha» skrudd godt opp på popanlegget kan absolutt være ei bra erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.