Stasere enn dette blir det ikke for jazzfolket og andre med sansen for
god musikk. Nesten seks timer med stort sett tidligere uutgitt
materiale med Miles Davis fra hans konserter i Frankrike i 1963 og
1964. Du verden!

For alle musikkelskere som er i beit for julegavetips enten til noen
de liker svært godt eller til seg sjøl, så er svaret på alle bønner
her. Nesten seks timer med unik musikk fra sjølvaste Miles Davis fra
åra 1963 og 1964, først fra Antibes og så fra Paris, er nå for første
gang samla i en praktutgave og satt i så flott lydmessig stand som vel
tenkelig.

Den fantastiske bootleg-serien til Columbia Records/Legacy Recordings
har tatt for seg det meste fra perioden 1955 til 1985, men hittil har
altså årene 1963 og 1964 blitt liggende i dvale. Musikalsk har det jo
sjølsagt ikke vært noen grunn til det; Miles var i stadig utvikling og
på god vei til sin The Second Great Quintet. Her får vi være med på
forløperen i 1963 og mer eller mindre sjøsettinga av den store
kvintetten året etter.

Tre døgn i Antibes/Juan-les-Pins

Festen begynner med tre døgn på utendørsscena i den vakre byen
Antibes/Juan-les-Pins – helt ved Middelhavs-stranda. Bandet, bestående
av Ron Carter på bass, George Coleman på tenorsaksfon, Herbie Hancock
på piano og 17 år gamle Tony Williams på trommer, blir introdusert av
André Francis med så fransk aksent som vel tenkelig.

Såvidt jeg vet så er dette det eneste bandet Miles aldri spilte inn
studioplate med – dette er med andre ord høyst sannsynlig den eneste
skikkelige dokumetasjonen av George Coleman sammen med Miles og
Coleman, som også er intervjua i coverheftet sammen med Carter, låter
kanon dag ut og dag inn.

Repertoaret består av kjent Miles-materiale som “So What”, “Walkin´” –
trommesoloen til Williams her er verdt inngangspengene aleine -, “Bye
Bye Blackbird” og “Milestones”, men det er nesten helt nytt repertoar
fra dag til dag.

Det aller mest interessante både her og på Paris-konserten året etter,
er at Miles åpenbart stortrivdes i Frankrike. Han blei respektert på
et helt annet vis enn på hjemmebane og opplevde ikke rasisme. Han fikk
spille på virkelig store scenene og publikum og presse var fra seg av
begeistring.

Det førte til at disse tolkningene viser oss Miles i et herlig
up-tempo humør der melankolien er lagt igjen over there. Her går det
unna så det griner og som det swinger med de unge ulvene i kompet! Og
jubelen fra publikum er så voldsom at det ikke er noen tvil om at
begeistringa var gjensidig.

Paris-festival

Etter de tre julidagene i Antibes/Juan-les-Pins, med sukess av en
annen verden, så blei Miles invitert tilbake til Paris Jazz Festival
året etter og de to konsertene i Salle Pleyel den 1. oktober 1964, får
vi her høre for første gang.

Sam Rivers erstatta George Coleman etter sommeren 1963 en kort
periode. Miles var klar på at det var kun for at Wayne Shorter skulle
gjøre seg ferdig med forpliktelsene sine hos Art Blakey. I 1964 var
Shorter klar og, sammen med det samme superkompet som året før, så var
The Second Great Quintet et faktum.

Shorter utfylte og utfordra Miles på et vis som ingen andre siden John
Coltrane hadde gjort. Repertoaret er mer eller mindre det samme med
“Autumn Leaves”, “Stella By Starlight”, “Joshua” og “My Funny
Valentine” blant annet, men Shorter er med på å sette ei helt ny farge
på disse maleriene.

Miles – han er en av de vi har lov å være på fornavn med – og
kvintetten spilte altså to konserter denne dagen i Paris. Det var de
vant til hjemmefra, men ingen av låtene fra første konsert blei
gjentatt seinere på kvelden.

Alle i jazzuniverset har sin favoritt-epoke med Miles. Helt til han
gikk bort i 1991 så var han jo mer eller mindre nyskapende. Personlig
sliter jeg med å bestemme meg for favoritt-Miles – jeg digger enkelt
og greit alt. Det som skjedde live i Frankrike disse åra er i alle
fall helt der oppe for min del. Dette er musikk på aller, aller
øverste hylle. Miles lives!

Singer-songwriteren Ellen Sofie Hovland har nå etablert seg helt i
toppen blant historiefortellerene her til lands.

Jeg lovte meg sjøl da jeg skreiv om Hovlands forrige visittkort, “Og
solen renner over”, at jeg aldri skulle gå glipp av nye
tilstandsrapporter fra henne. Hun imponerte meg nemlig voldsomt og jeg
mente jeg hadde fått meg en ny favoritt. Det var i 2018 og nå, seks år
seinere, bekrefter Ellen Sofie Hovland (45) med et levd midtliv at hun
er en historieforteller av meget solid klasse. I mine ører er hun
faktisk hjemmehørende helt der oppe og hun skriver tekster som har alt
i seg til å bli værende med oss i lang, lang tid fremover.

Psykolog

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Hovland jobber til daglig som psykolog. Det betyr at hun bør ha en
innsikt i mennesinnet et godt stykke over gjennomsnittet til Ola og
Kari. Basert på de elleve tekstene så gir hun oss all mulig slags
bekreftelse på det. Det hevdes at Hovlands univers handler om
kryssende følelser, stress, frihetstrang, erkjennelse av livets
nyanser og av at ting aldri ordner seg – fullt og helt i alle fall.
Jeg har ingen problemer med å stille meg bak alt dette og føyer mer
enn gjerne til at hun snakker veldig direkte til både hjertet og hodet
mitt. Jeg tror på henne, rett og slett. Det er det største
komplimentet jeg kan gi en artist, faktisk.

Flott trupp

Hovland har ingen stor stemme, men hun løfter frem tekstene på et
intimt og nært vis. Det får hun utmerka hjelp til av Roger Arntzen på
bass, Johannes Martens på cello og ustoppelige Knut Reiersrud på gitar
– som også Hovland spiller – og munnspill. Det er en helt korrekt og
nydelig setting for Hovland og hennes historiefortelling.

Historieforteller

Det er nemlig det Ellen Sofie Hovland er – en historieforteller. Jeg
skrev sist at hun egentlig skriver små noveller og det fortsetter hun
så definitivt med her også. Hadde det vært noen rettferdighet i
musikkverdenen, så hadde Ellen Sofie Hovland og musikken hennes vært
skrevet ut på blå resept slik at maaaange kunne fått hørt henne. Jeg
er redd det ikke er slik, dessverre.

En del av meg venter

og vil alltid vente på deg

synger Hovland i “Venter der fortsatt”. Slik er det med mangt og mye i
livet til oss alle. Jeg vil også vente på mye, forhåpentligvis
tålmodig, også neste etappe i Ellen Sofie Hovlands musikalske univers.

Bill Evans har vært en av mine aller største favoritter gjennom store
deler av livet. Jeg fikk oppleve han liive i Molde bare noe nå få uker
før han gikk bort. Her møter vi han i storfom fra Kongsberg ti år
tidligere.

Bill Evans (1929-1980) hører kjemme i jazzens ikonhimmel. Helt siden
“alle” fikk ørene opp for han på slutten av 50-tallet på grunn av
innsatsen på Miles Davis-klassikeren “Kind of Blue”, så befant Evans
seg på pianotronen helt til sin bortgang kun 51 år gammel. Evans hadde
ikke levd noe eksemplarisk liv; han hadde enkelt og greit herja med
seg sjøl. Det var en tydelig fysisk prega Evans som spilte en
fantastisk konsert i Molde med Marc Johnson og Joe LaBarbera, men ti
år tidligere var han åpenbart i bedre fysisk form med en annen trio.

På Kongsberg

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Ved hjelp av Åge Hoffart og Kristian Ludvik-Bøhmer fra
Kongsberg-festivalen og Terje Hellem fra NRK har denne “hemmelige”
tapen fra den 26. juni 1970 blitt funnet fram og satt i stand på best
mulig vis. Superprodusent Zev Feldman fra Elemental Records, som har
spesialisert seg på å finne skatter i diverse arkiv verden rundt, var
sikkert over seg av begeistring da denne henvendelsen kom fra
Kongsberg, Det har i alle fall ført til den tolvte Evans-utgivelsen
fra selskapet og for en skatt det har vist å være.

Fra Montreux

Trioen, bestående av bassist Eddie Gomez og trommeslager Marty Morell
som var reisefølget til mester Evans fra 1968 til 1975, hadde akkurat
spilt på den store Montreux-festivalen i Sveits. De opplevde det å
komme til lille Kongsberg som et fantastisk pustehull – både Gomez og
Morell skriver fine tekster i coverheftet og bekrefter at de opplevde
atmosfæren som herlig og at både repertoaret og konserten blei
deretter.

Vi får bli med på hele konserten – nesten 80 minutter. Her får vi mye
tradisjonelt Evans-repertoar som”34 Skidoo” og “Emily”. For meg er
høydepunktene blant høydepunktene Michel Legrands “What Are You Doing
the Rest of Your Life” og “Some Other Time”. Den som blir sittende
igjen uberørt av diss tolkningen må oppsøke hjelp hos proffer – for
meg er dette musikk som fremkaller kjærlighet, intet mindre. Bare de
første taktene av “Some Other Time”……..

Coverheftet

Coverheftene til Elemental Music er ei historie i seg sjøl og verdt
innganspengene aleine. I tillegg til Gomez og Morells minner, så får
vi også et intervju Randi Hultin gjorde med Evans dagen etter
konserten, minner fra pianisten Roy Hellvin som var i salen og fra
Evans-etterkommerne Eliane Elias, Aaron Parks og Craig Taborn med
interessante perspektiver rund baut.

Dette konsertopptaket er ikke noe annet enn ei perle. Nå er det bare å
håpe på mer gull fra Kongsberg-arkivene. Enn så lenge er det mulig å
kose seg med denne diamenten både ofte og lenge.

Slovakiske Michaela Antalova og norske Adrian Myhr har funnet
hverandre på alle mulige slags vis. Dette folkemusikalske møtet er nok
et nydelig prov på det.

Jeg vet – det er en floskel at søt musikk oppstår und zu weiter. Men
når det gjelder Michaela Antalova, som kom til Norge for å studere
musikk og som raskt viste seg å være en strålende trommeslager i en
rekke jazzsammenhenger, og bassist Adrian Myhr – med en framifrå cv å
slå i bordet med – så stemmer det uansett på en prikk.

De to har blitt samboere og foreldre og, i tillegg til å jobbe med
mangt og mye, så gir de oss nå sin andre duoplate. “Zvony” så dagens
lys for tre år siden – nå har de tatt steg nærmere de folkemusikalske
røttene til begge to, men spesielt Antalovas slovakiske univers.

Fløyte og bass

Antalova kjenner vi absolutt best som trommeslager. På denne
innspillinga, som jeg mener er spilt inn i heimen til de to, så møter
vi henne på det slovakiske tradisjonsinstrumentet fujara, ei lang
trefløyte som står på gulvet samt på norsk seljefløyte,
xylofon-staver, shaker og stemme. Myhr begrenser seg til bass og
harmonium. Til sammen skaper de nydelige stemninger på tvers av alle
mulige grenser på de elleve melodiene der fire er slovakiske
folkemelodier og resten unnfanga av de to.

Ekstra krydder sørger Helga Myhr for med sin hardingfele og stemme og
Javid Afsari Rad med sin santur – et iransk liggende strengeinstrument
som blir spilt på med “pinner”.

Nattergalen spiller, som tittelen sier, ei sentral rolle for musikken
og trillene er med på å skape disse unike og flotte stemningene.

Michaela Antalova og Adrian Myhr har skapt et nydelig musikalsk kjærlighetsbarn.

Påfyllet av unge norske jazzmusikere virker uendelig og ingenting er
hyggeligere enn det. Gitaristen Markus Kaardal er et av de ferskeste
skuddene på stammen.

Markus Kaardal (25) fra Sandvika utenfor Oslo har sin utdannelse fra
talentfabriken Rud videregående skole i Bærum og seinere fra Norges
Musikkhøgskole. Der har han åpenbart fått all den påfyll og
inspirasjon han har vært ute etter. Kaadal framstår nemlig allerede
som en moden musiker med ei solid retning på det han viser oss
allerede på debuten under eget navn.

Egen fusjon

All musikken er skrevet av Kaadal siden han var i slutten av tenårene
og forteller oss om en ung mann med solide røtter i både rock og jazz.
Det har han skrudd sammen til noe som ikke likner det aller minste på
det som i sin tid nedsettende blei kallt jazzrock av highbrowerne
fordi musikerne ofte var for flinke….

Som musikere fra en rekke generasjoner så løfter også Kaadal frem
inspirasjoen fra en av sine største helter, John Coltrane. I løpet av
de åtte siste åra har Kaadal skrevet de åtte komposisjonene som blir
empatisk tolka og løfta frem av tre sjelsfrender av mer eller mindre
samme generasjon som sjefen, nemlig Torjus Gravir Klykken på bass,
Oskar Goedvriend Lindberget på tenorsaksofon og Tobias Rønnevig på
trommer.

Stort potensiale

Jeg bryter sammen, dog ikke i krampegråt, men i lett hulken, og
tilstår at alle fire er nesten totalt ubeskrevne blad for meg. De er
alle i starten av sine karrierer og forteller oss at at talentene og
ørene er store og at de er mer enn lovende – de har kommet langt
allerede.

Potensialet er altså stort både for gitarist, komponist og bandleder
Markus Kaadal og hans medsammensvorne – det skal bli uhyre spennende å
følge han og dem i åra som kommer.

Det blir liksom ikke jul før en rekke arister har kommet på banen med
sin julemusikk og, som med matbøker, virker det som om det ikke er
ende på nye ideer. Her følger en liten gjennomgang av hva som har
kommet min vei.

Dette blir ikke noen tradisjonell anmeldelse, men heller en gjennomgang
av hva man har å velge av julemusikk-nyheter. Oversikten er heller
ikke komplett, men det som posten eller digitale medier har formidla
til meg. Her kommer noen setninger om alle og hvilke tre som har havna
øverst på lista hos meg.

Duoen Øyvind Kristiansen på tangenter og programmering og Jonas
Kilmork Vemøy på trompet og elektronikk har gitt oss flere prov på
flott muskk i regi av Kulturkirken Jakob og Kirkelig Kulturverksted.
Her fortsetter de den samme trenden og gir oss nydelige versjoner av
kjente og ukjente julesanger plus tittellåta med tekst av Erik
Hillestad og musikk av Kristiansen. Der synger også Siril Malmedal
Hauge. Vakkert, stillferdig og høyst personlig.

Vokalisten, og i tillegg på alt mulig med tangenter, Trude Kristin
Bjørnstad har laga et nydelig album som åpenbart er bygd på
kjærlighet. Noe er nyskrevet, blant annet av Lars Martin Myhre, mens
mesteparten er kjente og kjære julesanger formidla av Bjørnstad på et
vis som gjør at jeg tror på henne – det aller viktigste for en
musikant for meg. Fint tonefølge hele veien og det varme lydbildet kan
egne seg i mange hjem i ukene som kommer.

Den tredje vinneren for meg er den fantastiske vokalgruppa Trio
Mediæval. Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Jorunn Lovise
Husan greier seg absolutt på egen hånd, men når de fra tid til annen
får assistanse fra Sinikka Langeland, Vegar Vårdal, Arve Henriksen,
Anders Jormin og Helge Norbakken, så skader det på ingen måte heller.
De gir oss 18 julesanger på flere forskjellige språk og sørger for at
min tredje favoritt er helt annerledes enn de to andre.

Felespilleren Gjermund Larsen med sin trio bestående av Sondre
Meisfjord på bass og Andreas Utnem på harmonium og piano forteller oss
at vi beveger oss inn i et vakkert landskap der folkemusikk møter
jazzimpulser. Elleve kjente julesanger blir tolka på et unikt og
nydelig vis og vil garantert sørge for at juelfreden kan senke seg i
de tusen hjem – hvis den får sjansen og det bør den.

Korsang hører jula til for veldig mange. Uranienborg Vokalensemble fra
Oslo leda av Elisabeth Holte kan hjelpe oss med det. Når ensemblet
synger 16 av de mest kjente julesangene og får hjelp av Kjetil
Bjerkestrand og Øystein Moen på synther og samplere og Torun Torbo på
fløyte og Henriette Viktoria Eide Skagen på orgel, så skjønner man
raskt at her tilsettes det flott krydder som gjør dette til et unikt
korvisittkort.

Så beveger vi oss tilbake til ei av de flotteste røystene i landet,
nemlig Berit Opheim si. Hun er en særdeles viktig tradisjonsbærer og
fortsetter med det på denne flotte og sterke innspillinga gjort i
Raundalskyrkja på Voss – hjembyda til Opheim. Også folkemusiker Opheim
omgir seg med et kremlag fra jazz- og folkemusikkuniversene bestående
av Tore Brunborg og Mats Eilertsen og Irene Tillung og Nils Økland.
Vakrere musikk blir ikke sunget og spilt på bygdene nå til dags.

Så beveger vi oss over til jazzverdenen og blir med den svært lovende
vokalisten Liv Ellen Rønning til sjølvaste Britannia Hotell i
Trondheim og ei liveinnspilling som blei gjort for cirka et år siden.
Hun har med seg gode venner fra jazzlinja i Trondheim til å ta seg av
jazzjulesangene og her swinger det heftig fra start til mål – noe
publikum åpenbart satte stor pris på. Liv Ellen Rønning har endelig
fått vist hvilket stor talent hun er i besittelse av og skal bli
veldig hyggelig å følge i åra som kommer.

Så er det Knut-time da. Han reagarer garantert også hvis både Bjørnar
og Asphol blir nevnt, men i dette tilfellet altså bare Knut.
Gitaristen som er en kjent bakmann i en rekke sammenhenger tar like så
godt i her og gir oss for sikkerhets skyld ikke mindre enn to – 2 –
plater. Den første er instruemtal med gitar og en rekke studiopålegg –
flotte og nedpå saker som ikke vil skade i enhver bakgrunn.

Den andre er med vokalister som Erlend Gunstveit, Adam Douglas, Hanne
Krogh og Anna-Lisa Kumoji. Både tradisjonelle og moderne julesanger
står på programmet og alt er vedlig smakfullt og flott gjort.

Så går turen tilbake til den tradisjonelle jazzverdenen og når Ytre
Suløens Jass-ensemble melder seg til tjeneste sammen med New
Orleans/Langevåg-vokalisten Tricia Boutté, så vet vi at vi får
uforfalska, empatisk og ekte tradjazz med røtter i akkurat New
Orleans. Jeg vet nesten ikke om noe band som har vært så trofast mot
det de har bekjent seg til YSJE og med herlige Boutté i front, blir
denne liveinnspillinga gjort på Friheim Kulturhus i Langevåg – noe
annet skulle tatt seg ut – akkurat det tradfolket gjerne vil ha til
jul. Herlig!

Tida når alt måtte være album er jo over for lengst. De tre låtene
pianist Audun Barsten og vokalist Marlen Tjøsvoll gir oss, “O Helga
natt”, “Deilig er jorden” og “Mitt hjerte alltid vanker”, er gode
eksempler på det. De to leser hverandre godt, lytter godt og utfyller
hverandre på et vis som gjør at jeg gleder meg til mer fra begge to.
Barsten kjenner jeg fra før, mens Tjøsvoll er et nytt og veldig
spennende bekjentskap.

Her er det bare å velge og vrake – her bør det være noe for de aller
fleste smaker.

Den svenske pianotrioen Musicmusicmusic har holdt sammen i over 20 år.
En viktig årsak er at de har det veldig moro sammen. Det er det ikke
vanskelig å høre.

Brødrene Fabian og Josef Kallerdahl, på henholdsvis piano og bass, og
trommeslager Michael Edlund møttes i en kjeller i Göteborg i 2003. Det
førte raskt til en del lokale jobber for trioen med det livsbejaende
uttrykket. Göteborg blei raskt utvida med klubber og festivaler i
Sør-Afrika, New York, London, Paris, Bangkok, Beijing, Tokyo og Mexico
City – de fikk med andre ord raskt stor og internasjonal
oppmerksomhet.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Dusinet fullt

Å påstå at herrene kjenner hverandre godt etter vel 20 år i samme båt,
er vel en underdrivelse av det voldsomme slaget. Etter hundrevis av
spillejobber og nå et dusin med platesinnspillinger, er
kommunikasjonen nå av det telepatiske slaget. Her reageres det på det
minste vink og det lekende fundamentet er åpenbart fortsatt svært
viktig..

En dag

Utstyrt med seks Fabian Kallerdahl-originaler pluss høyst unike
versjoner av tittellåta og “Winter Wonderland”, brukte trioen én dag
til det som har blitt ei liveinnspilling gjort i studio. Sjøl om det
er tradisjonell trio med hensyn til instrumentering så har de gjennom
sine lekende 21 år tilegna seg et høyst personlig uttrykk der
inspirasjonen til å leike videre absolutt er til stede i fullt monn.
Her snakker vi definitivt MusicMusicMusic – på knallrød vinyl!

Gitarist, maler og stjernestøvforsker finnes det ikke mange av – i
alle fall ikke i en og samme person. Du verden så flott at det finnes
én Jon Larsen og nå er arvtakerne på plass.

Jon Larsen styrte Hot Club de Norvège-skuta med mild hånd i 42 år –
fra 1978 til 2020. Da la han ned den turnerende gitaren og overlot
plassen til den den gang 18 år unge Ola Erlien – et gitartalent av de
sjeldne. Men Larsen hadde som vanlig flere ideer på lur og endelig har
en av dem materialisert seg.

Med strykere

String swing med strykere er en fascinasjon Larsen har satt ut i livet
tidligere med blant andre Vertavo-kvartetten og med innspillinga
“Symphonic Django”. I bakhodet, og sikkert vel så det, har han i vel
30 år hatt et ønske om å oppsummere musikk han har skrevet og fått
arrangert for strykere – i dette tilfellet Minsk kammerorkester fra
Belarus.

Strykerne blei spilt inn for 18 år siden i Asker kirke og har blitt
liggende godt gjemt hjemme hos Larsen. Nå har han fått realisert
resten av planen. Med “guttungene” Ola Erlien og Gustav Skaaret –
fantastiske gitarister begge to som solister – og med Larsen som
kompgitarist og Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jo Skaansar på
bass, har ti Larsen-låter fått ny bolig som forteller oss at han har
forvalta Django-arven på best mulig vis.

Arvtakerne

Jovisst er det string-swing som er fundamentet i musikken, men Larsens
fascinasjon for Zappa, Grieg, Piazzolla og film noir finnes det også
spor av – til sammen blir det et fantastisk farvel til den
opprinnelige generasjonen og samtidig et herlig velkommen til
arvtakerne Ola Erlien og Gustav Skaaret.

Den amerikanske pianisten Aaron Parks har ligget i vannskorpa i
påvente av det store gjennombrudet lenge. Årets visittkort er bra, men
likevel tror jeg ikke smellet kommer denne gangen heller.

Aaron Parks (41) har markert seg både som sidemann med blant andre
Terence Blachard og i det kollektive stjernebandet James Farm med Eric
Harland, Matt Penman og Joshua Redman og med en rekke egne prosjekter
og utgivelser under eget navn både Blue Note og ECM. Nå er han tilbake
på Blue Note og har fått med seg sjølvaste sjefen Don Was i
produsentstolen.

Fint band

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Little Big er en fin kohort der David Ginyard, Jr. spiller elbass,
sør-koreanske Jongkuk Kim, som dukker opp over alt om dagen, trakterer
trommer og perkusjon og Greg Tuohey spiller gitar. Parks er
hovedkomponisten, og spiller allehånde tangenter, men både Ginyard og
Tuohey bidrar også på det området og er med på å understreke at dette
langt i fra er noen soloutflukt.

Sjøl om det er flere om beinet på skrivesida, så er det en solid
felles retning i uttrykket. De fire langt framskredne herrene vil gi
oss tøff, melodisk fusionmusikk anno 2024. Det betyr musikk et godt
stykke unna vestkystuttrykket som Dave Grusin & Co blei kjent for for
noen tiår siden – dette er i mine ører mye hippere og mindre polert.

Til tross for at dette er bra på mange vis, så blir det litt for
ufarlig for meg. Det er for lite som provoserer og beveger enkelt og
greit – det flyter litt for lett forbi.

Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo har spilt sentrale roller på mange
steder i norsk musikkliv. Nå tar de forholdet sitt et steg videre.

Ole Jørn Myklebust, som her spiller trompet, xaphoon – som låter som
en saksofon, world stick som spilles på med spisepinner, tangenter,
elektronikk samt vokal, og Georg Buljo på gitar, joik, perkusjon,
tangenter og elektronikk, har mange års fartstid sammen i Mari Boines
univers. Desssuten har Buljo gjort mye for film og scene og jobba med
personligheter som Tore Brunborg og Nils Økland.

Myklebust har gjort flere soloalbum innen både jazz- og visesjangeren
og har bidratt mye og ofte til artister som Jonas Fjeld, Ingrid Olava
og Unni Wilhelmsen både som musiker og produsent.

Kan hverandre

Moai betyr vi to på samisk og at det er to musikanter med veldig mange
felles referanser og svært mye å snakke om som møttes til et kreativt
verksted som varte i to dager, hersker det svært liten tvil om.

Empatien ligger i tjukke lag utenpå hele møtet som har henta
hemningsløst med inspirasjon fra både samisk musikk, nordisk
tradisjonsmusikk og jazz og krydra det med arabiske toneganger og
klanger. Om noen får en idé om at dette låter annerledes enn alt annet
som har vederfaret eders sinn, så stemmer det på en prikk.

Unike stemmer

Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo er utstyrt med høyst personlige og
varme stemmer som klinger nydelig sammen. De tar seg tid til å la
ideene få utvikle seg i akkurat det tempoet de ber om og det betyr
igjen at det er en ro over musikken og uttrykket som gjør godt ikke
minst i disse dager og tider. Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir
oss enkelt og greit noe vi trenger og som vi har godt av.