Marius Neset er intet mindre enn en gigant – både som komponist, men ikke minst som instrumentalist. Dette solo-epOSet er den endelige bekreftelsen på det.
Marius Neset er allerede en gigant. Foto: Terje Mosnes
Når det gjaldt den musikalske Os-ekspressen Marius Neset (36), skal altså ikke forveksles med Viggo Sundmoen, så var det slik at mange i jazz-Norge hadde hørt rykte om han før de hørte han både i levende live og på plate. Det var nemlig slik at han stakk til København direkte fra videregående og blei der værende helt til kjærligheten førte han tilbake til moderlandet for et par år siden. Ryktet fortalte oss at vi hadde med et talent langt utenom det vanlige å gjøre. Det skulle så avgjort vise seg å stemme.
De seineste åra har bekreftelsene kommet på rekke og rad. Om det er med hans egne band, sammen med Arild Andersen, i det urrocka JazzKamikaze eller sammen med Leif Ove Andsnes eller andre fra den klassiske verden, så har Neset ustanselig fortalt hvilken oppkomme han er og hvilken musikalitet han er utstyrt med. Teknisk sett virker det ikke som han har noen begrensninger overhodet – i mine ører utvider han ustanselig virkefeltet for en saksofon. Mange trodde at saksofonen hadde nådd sine yttergrenser i Michael Breckers nærhet, men Neset har avgjort flytta grensene litt til.
I løpet av det spesielle året vi alle har lagt bak oss, vokste tanken om å lage et soloalbum frem hos Neset. Han har som alle tilbragt mye tid for seg sjøl eller sammen med sin familie de siste månedene – musikalsk har han derfor måttet stole på seg sjøl på et annet vis enn tidligere.
Er det en som er i stand til å bære et solo saksofonalbum på egne skuldre, så måtte det vel nesten være Marius Neset. Utstyrt med ni egenskrevne melodier fra sin enorme produksjon, så inntok han Daniel Wolds studio i Oslo en kald, men vakker januardag i år.
Det som har kommet ut av det er en så detaljrik, vakker, sterk og urpersonlig ekskursjon i Nesets univers som jeg aldri har opplevd tidligere. Neset henter frem alle mulige tenkelige og utenkelige sjatteringer som en saksofon kan frembringe og det at han er mutters aleine, og benytter alle dynamiske virkemidler i verktøykassa, sørger for at det er spennende, originalt og høyst personlig fra en av klodens aller mest interessante saksofonister anno nå.
Det gjør så uendelig godt. Bare det å møte mennesker. Gode, blide og velmenende mennesker. Det skinner så gjennom at dette har alle lengta etter. Det å møte hverandre. Utveksle selvfølgeligheter bare. Et smil – kanskje bak munnbindet, men likevel et smil. Vi ser det i øynene. Og så blir vi servert en Jazzfest, nummer 33 i rekka, som mer enn antyder at den vil gå over i historia som minneverdig. Starten kunne knapt vært bedre.
NTNU-jazzensemble under ledelse av Vilde Aakre Lie sørga for en pangstart. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Festen begynte for min del med et 10 års jubileum. Det er nemlig så mange ganger unge NTNU-studenter har tatt for seg musikken til en trønderstorhet udi populærmusikken, det være seg Otto Nielsen, Åge Aleksandersen eller Tre små kinesere. I år var det sjølvaste Stage Dolls som var tildelt den ære å bli endevendt eller pervetert som sjefen for NTNU-studentene, Erling Aksdal, introduserte det hele med.
Bedre, vakrere og mer inderlig måte å bli pervetert på enn det vokalist og ikke minst arrangør Vilde Aakre Lie, som nå studerer komposisjon ved Musikkhøgskolen, sørga for, er ikke mulig å ønske seg, vil jeg tro.
Hun er sjøl født og oppvokst i Trondheim og la på ingen måte skjul på at hun har vært, og er, Stage Dolls-fan fra barnsbein av. Det skinte tydelig gjennom, for måten hun hadde hadde gått inn i denne låtskatten på og gjort den til sin egen, var bare fantastisk flott og totalt unikt.
Her var det ikke snakk om å covre låtene. Her var det snakk om å gjøre noe helt nytt av og med dem, men samtidig med den største respekt.
Jeg skal på ingen måte skryte på meg inngående kjennskap til Stage Dolls-universet, men Aakre Lie, som også viste seg å være flink verbalt fra scena, hadde gått djupt ned i låter som «Don´t Brother Me» og den flotte balladen «Hard to Say Goodbye». Jeg satt og lurte på om Torstein Flakne & Co visste at det bodde så mye flott i låtene faktisk!
15 kvinner og menn fra den nye generasjonen fortalte oss at talentene nok en gang står i kø. Om ikke lenge er flere av dem med og befolker Trondheim Jazzorkester på de store scenene. Mange usedvanlig lovende solister og ikke minst de tre vokalistene Isabelle Bjørneraas, Jakob Leirvik og sjefen Vilde Aakre Lie – hvilke harmonier! – og perfekt trestemt a cappella. For et trøkk, for noen personligheter og for en inderlighet.
Jeg har fått 15 nye favoritter – og blitt Stage Dolls-fan på kjøpet. En perfekt start på Jazzfest!
Gurls i stort format
Både de tre i Gurls, med sjefsideolog, komponist, tekstforfatter, saksofonist og nå arrangør for Trondheim Jazzorkester, Hanna Paulsberg i spissen samt den nye vokalisten Marianna Sangita og bassist Ellen Andrea Wang, og mange av de i denne utgava av TJO, har gått samme ruta som medlemmene av NTNU-ensemblet. Nå befinner de seg på neste trinn, eller vel så det, i karriera og du verden for ei stabelavløpning vi fikk være med på under Jazzfest. Ferden med dette prosjektet går videre til Moldejazz i sommer – det er bare å glede seg. Veldig.
Gurls sammen med Trondheim Jazzorkester er noe så inn i granskauen tøft. Foto: Tor Hammerø
Paulsberg, som framstår med en autoritet på alle slags vis som jeg aldri har opplevd tidligere, har skrevet masse nytt materiale for Gurls – sikkert med TJO i bakhodet også. Med Sangita, som mange vil kjenne fra Broen, som ny vokalist – helt annerledes enn Rohey, men like spennende på en annen måte, blei dette en Gurls-utgave som framstår som mer underfundig og, sjølsagt, mer arrangert enn når vi møter dem som trio.
Med et fett lag henta fra øverste hylle, og sammensatt på sedvanlig originalt vis, med Eirik Hegdal og Sissel Vera Pettersen på saksofoner, Trine Knutsen på fløyter, Heida Karine Jóhannesdóttir på tuba, Håvard Aufles på tangenter, Amund Storløkken Åse på vibrafon og Håkon Mjåset Johansen og Ola Øverby på trommer, så sier det seg sjøl at vi blei bydd et lydlandskap ulikt alt annet som har vederfaret vårt mottakerapparat.
De tre Gurlsene – Moldejazzpublikummet har veldig mye å gle8de seg til. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
Her fikk vi det meste fra rap, via resitasjon til tradisjonell sang, med mye humor og klokskap, må vite. Ofte opplevde jeg det hele mer nedpå enn tidligere, men så sprakk det opp i funky afrikansk-liknende groover som ville ha egna seg for settinger der ikke alle var bundet til stolene for å si det sånn. Frie utflukter blei vi også servert, men det hele var herlig bundet sammen i Paulsbergs tøffe arr.
Dette var ett av fire bestillingsverk under Jazzfest – dette altså i samarbeid med Moldejazz. Det låt strålende og framifrå på et nytt vis og noe forteller meg at det vil bli enda heftigere under Moldejazz når nå disse to konsertene er unnagjort under Jazzfest. Glemte jeg lydmaestro David Solheim? Langt i fra: for en lydproduksjon nok en gang fra magikeren fra nord!
Om vi hadde det bra som Paulsberg ville forsikre seg om flere ganger? Noe så vederstyggelig!
Fiske i storform
Bestillingsverk nummer tre på åpningsdagen var det Freis store sønn, sammen med Kjetil Bjerkestrand da, bassist Trygve Waldemar Fiske som stod for. Sammen med Festspillene i hjembyen Kristiansund, hadde Jazzfest bedt Fiske om å skrive ny musikk for et nytt band.
Jeg husker tilbake til da en hel del yngre Fiske leda et band for første gang da han skulle takke fortalentprisen under Moldejazz. Det er en musiker, komponist og bandleder som har vokst veldig vi har med å gjøre i dag. Livet har åpenbart lært han mye i løpet av disse åra og du verden så flink han er til å fortelle oss det.
Trygve Waldemar Fiske tar stadig nye, store steg. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
Sammen med sine sjelevenner fra jazzlinja i Trondheim, pianisten Oscar Grönberg – du verden for et eksplosivt uttrykk han er i besittelse av – og en av de store arvtakerne til Jon Christensen, Hans Hulbækmo, og det nye og svært interessante bekjentskapet for Fiske, Anja Lauvdal på ymse elektriske tangenter, samt den fyrrige frontrekka med Thomas Johansson på trompet og Atle Nymo på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett – bedre erstattere for coronautstengte Per «Texas» Johansson og Erik Kimestad Pedersen er ikke mulig å skaffe for den prisen, så skapte Fiske nok en premiere med voldsomt potensial.
Musikken er rytmisk og melodisk spennende og utfordrende – både for oss i salen og de på scena. Fiske, som med sin store og varme tone spiller som en forlenger av Gary Peacock, skriver musikk som en Thelonious Monk anno 2021. Likevel har Fiske satt sitt eget høyst personlige bumerke på det hele. De to tangentørene kontrasterer og utfyller hverandre på et herlig vis, frontrekka er ei kraftpakke av dimensjoner og Hulbækmo er, som eneren, noe helt for seg sjøl med sin puls og sin kompromissløse oppfinnsomhet.
Dessuten har Trygve Waldemar Fiske også blitt veldig mye flinkere verbalt siden Moldedebuten. Han er enkelt og greit på et veldig fint sted akkurat nå.
Bedre start på Jazzfest og hyggeligere møte med ekte folk er det ikke mulig å ønske seg. Nå går jeg sannelig ut i Trondheims-sola!
Det er bare et lite år siden Maria Norseth Garli debuterte med både diktsamling og flott vinyl. Nå er hun på plass i digital versjon – i en enda tøffere utgave.
Maria Norseth Garli har noe inderlig å melde.
Det å uttrykke noe personlig, handler i stor grad om å finne fram til sin egen stemme. Maria Norseth Garli (35) er så avgjort på vei dit – både som låtskriver, gitarist og vokalist. Fra debuten med “Golden” i fjor til “Silver Light” nå – neste skive må vel nødvendigvis handle om bronse på et aller annet vis vel? – er det ei klar utvikling i det Norseth Garli formidler. Hun er stadig på vei med andre ord og flott er det.
Gjennom de fem sangene, som varer i knappe 40 minutter, forteller hun oss historier – slik de som virkelig har noe å melde kan – som gjør at vi skjerper sansene og mottakerapparatet kraftig.
Musikken er mørkere og mer rocka enn ved det første møtet, men fortsatt med masse dynamikk – det er som om Norseth Garli har opplevd ting i livet som ber om akkurat det. Dystert er det likevel ikke, men det hviler uansett et alvor over det hun vil fortelle oss denne gangen.
Norseth Garli har gått på jazzlinja i Trondheim, men som så mange andre vokalister som har gjort det så er det mye mer rock i uttrykket hennes enn jazz, sjøl om det også har vært med å forme henne.
Med Kim Aksnes på synth og trompet og Vegard Lauvdal på trommer, som begge har vært med henne siden de alle tre studerte i Gøteborg, har Norseth Garli skapt et stort og heftig lydbilde som nok en gang fascinerer veldig.
Hun fremstår i stadig større grad som en artist vil noe og som definitivt er i stand til å komme dit. Maria Norseth Garli er både ei god og viktig stemme.
Den canadiske vokalisten, komponisten og poeten Lara Solnicki er et helt nytt navn for meg. Det tar kun kort tid å slå fast at hun har noe helt eget på hjertet.
Lara Solnicki både er og har ei unik stemme.
Lara Solnicki har i løpet av sine sånn cirka 38 år rukket veldig mye. Av mer eller mindre forklarlige årsaker har det gått meg hus forbi. Vi hører enkelt og greit lite til det som skjer på den canadiske scena her hjemme. Ved hjelp av agenter på den andre sida av dammen, så har det i alle fall i dette tilfellet blitt en orden på det og jeg har fått ørene opp for en artist jeg definitivt vil følge nært i åra som kommer.
Solnicki kommer fra et kunstnerhjem i Toronto der den franskfødte faren var filmskaper og mora engelsklærer og poet. Hun er sjøl utdanna klassisk sanger gjennom mange år, før jazz- og improuttrykket også begynte å tiltale henne. Med sin nydelige stemme, som spenner over fire oktaver, kombinerer hun alt dette på et originalt vis.
Solnicki har garantert henta mye inspirasjon fra jazzens smeltedigel nummer en, New York. De seineste åra har hun nemlig vært bosatt i Brooklyn, men når hun skulle spille inn “The One and the Other”, så dro hun hjem til Toronto for å samarbeide med glitrende musikanter – som jeg heller aldri har hørt.
Solnicki uttrykker seg i alt fra resitasjon via et klassisk tonespråk til impro – med og uten tekst og med krydder fra en rekke andre kilder også. Når hun så viser seg å være en poet av høy klasse, så er det veldig mye i dette “verket” som gjør det unikt.
Av og til er det tekstene som spiller opp til låtene og improvisasjonene og noen ganger det motsatt – at det er musikken som “skaper” tekstuniverset. Uansett er det slik at musikken og tekstene/poesien hører sammen her på et ganske så unikt vis. Lara Solnicki er nemlig en unik artist og formidler.
Lara Solnicki The One and the Other Outside in Music/outsideinmusic.com
Sammen med Ingar Kristiansen i Sinatra Songbook er Richard Badendyck så vidt jeg vet den eneste som holder crooner-tradisjonen levende i kongeriket – på et høyt nivå i alle fall. Det gjør Badendyck på et utmerket vis.
Richard Badendyck tar vare på croonertradisjonen.
Vokalisten og pianisten Richard Badendyck har rukket å bli 78 år ung. Han har rukket veldig mye mer også. Badendyck, som var en kjent størrelse i Club 7-miljøet, var også norgesmester i 10-kamp i 1966 og eiendomsutvikleren har siden 2005 gitt ut fire plater under eget navn.
Med sin fyldige og distinkte baryton, går Badendyck inn i en tidløs musikalsk tradisjon som definitivt har sine røtter over there. Tony Bennett, Frank Sinatra og Mel Tormé er åpenbare ledestjerner og The American Songbook er nok en gang den utømmelige kilden som Badendyck stortrives med.
De seineste åra har veteranen også jobba med en operapedagog for å utvikle stemma si og det er en trygg vokalist med stor autoritet i uttrykket vi møter. Han har åpenbart levd med dette materialet store deler av livet, han kan det og han vet hvordan han skal sette sitt eget bumerke på låter som “Everything I Have Is Yours”, “I´ll Remember April”, “It´s Wonderful” og “When Lights Are Low”.
Når så Badendyck, som også er en fin pianist, omgir seg empatiske sjelsfrender som tenorsaksofonist Håvard Fossum – som kan sin Dexter bedre enn de fleste, bassist Stig Hvalryg og trommeslager Marcus Lewin – tre herrer som musikalsk kler Badendyck strålende, så har det fjerde kapitlet i Badendycks plateproduksjon blitt akkurat så bra som de tre første bar bud om.
The Richard Badendyck Quartet The Richard Badendyck Quartet Baden Music
Det spirer og gror noe voldsomt også i jazzens hjemland. Her møter vi en kvartett med unge herrer som både skuer bakover for å se fremover.
Bandet Nortonk har noe spennende å melde.
Man skal være mer enn gjennomsnittlig oppdatert for å nikke gjenkjennende til trommeslageren Steven Crammer, altsaksofonisten Gideon Forbes, trompeteren Thomas Killackey og bassisten Stephen Pale – alle under 30 og til stede med sin debututgivelse som bærer samme navn som bandet: Nortonk. Årsaken til bandnavnet kommer fra deres mentor ved William Paterson University i New Jersey, trommeslageren og pedagogen Kevin Norton.
Det var altså som studenter de fire fant sammen i 2017 og raskt skjønte at de hadde mange av de samme ideene og musikalske målene. Det har de fortsatt å videreutvikle etter at de nå har flytta til New York – smeltedigelen over alle smeltedigler i jazzens verden. Årsaken til at de nå debuterer på det “grønne” plateselskapet Biophilia Records, unnfanga av den fremragende pianisten Fabian Almazan, var at han hadde spillejobb på universitet til gutta med trommeslageren Mark Guilianas band og oppvarmere var, akkurat: Nortonk.
Almazan skjønte at noe spesielt var på gang: han digga bandets råhet som han mener er vanskelig å definere med ord, men som man kan kjenne på kroppen. Han mener det er bånn ærlig musikk som kommer fra kjærligheten til kunstformen.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i Almazans vurderinger. Med sin akkordløse besetning henter låtene til de fire – alle skriver – og uttrykket til Nortonk fra retningsgivere som Ornette Coleman, Gerry Mulligan og Chet Baker og nåtidens videreførere som Mark Turner og Chris Speed.
Sjøl om det er et åpent og løst uttrykk, så er det samtidig melodisk og groovete. Alle fire var samla i et rom uten separerende vegger eller andre skiller og det høres veldig tydelig at kommunikasjonen er nær, ekte og god. Her er det fire lyttere med stor respekt for hverandre og som stortrives i hverandres selskap vi har med å gjøre.
De fire er svært godt på vei til å finne sine egne stemmer og Nortonk har tatt med seg masse flott inspirasjon og samtidig staka ut en kurs som kan bli spennende å følge. Noe forteller meg at både Nortonk og de fire involverte kan bli markante skikkelser i moderne amerikansk jazz i åra som kommer.
Trioen Post-Sun-Vision fra Malmö er noe av det mest interessante som har kommet over grensa fra Svinesund det siste året. Det skader heller ikke at Atomic-sjef Magnus Broo er gjest.
Post-Sun-Vision er et kollektiv med noe unikt på hjertet.
Møter med ny musikk, nye musikanter og nye landskap, er noe av det som gjør en anmelder”jobb” ekstra givende. Sun-Post-Vison har alt dette og sjøl om dette er trioens andre skive og at de vant Nordic Jazz Comets-konkurransen i fjor, så er dette altså mitt første møte med dem. Det svorske plateselskapet AMP skal ha sin del av æra for at møtet har blitt noe av.
Trioen, som er befolka av musikere på pluss-minus 30, består av Alice Hernqvist på piano og synth, Aaron Mandelmann på bass, som vi kjenner her hjemme fra Megalodon Collective, og Mario Ochoa på trommer. Sistnevnte har også skrevet all musikken.
Vi befinner oss i en moderne tradisjon som, til tross for at det er rom for frie ekskursjoner underveis, inviterer oss inn i et varmt, melodisk univers som det er både utfordrende og spennende å oppholde seg i. Det blir hevda at musikken, og titlene også, handler om alle former for relasjoner. Det betyr at noe glir lett og pent av gårde, mens det andre steder oppstår konfrontasjoner. Disse tre unge musikantene kjenner hverandre så godt at de kan “samtale” om alt og de har også evnen til å løse opp i flokene.
Det at overdommer Magnus Broo, en av de hippeste trompeterne nord for Middelhavet i alle fall, stikker innom på tre av de sju låtene, sørger sjølsagt for en ekstra dimensjon. Broo setter som alltid sitt helt spesielle stempel på musikken.
Post-Sun-Vision forteller oss med all ønskelig tydelighet og varme hvorfor de har blitt kåra til nordiske jazzkometer. De kommer til å bli værende lenge blant oss.
Post-Sun-Vision Once a Honey AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Johan Lindström er i mine ører den største svenske musikkskatten som finnes. Det finnes etter hvert svært mange prov på det, men “On the Asylum” er kanskje det aller beste.
Johan Lindström i spissen for sin strålende septett.
Gitaristen, pedal steel-gitaristen og tangentisten Johan Lindström (48) har på et forsiktig vis, men med en voldsom personlighet og autoritet vist seg fram på begge sider av Kjølen de seineste åra. De med ører og andre sanser på plass har så definitivt skjønt hvilken enorm kapasitet vi har med å gjøre. For å si det sånn så er det ikke tilfeldig at Tonruket, Rebecka Törnqvist, Freddie Wadling, Pugh Rogefeldt og Totta Näslund og på vår side av grensa Susanne Sundfør, Nils Petter Molvær og Ane Brun har benytta seg av Lindströms unike kvaliteter. Brun på begge sider av grensa for å være rettferdig overfor alle!
Lindström har altså brukt mye tid som særdeles viktig sidemann, men i 2018 kom “Music for Empty Halls” med hans eget band – akkurat det samme som er med han på “On the Asylum”.. Strålende musikk med følgende stjerneband: Konrad Agnas på trommer, Per “Texas” Johansson på saksofoner og klarinetter, Jonas Kullhammar på saksofoner, Jesper Nordenström på tangenter, Torbjörn Zetterberg på bass og Mats Äleklint på trombone. Mer på øverste hylle blant svenske jazzmusikanter er det ikke mulig å befinne seg!
Når så festen begynner med en Elvis Costello som resiterer sin egen tekst “What What” og i tillegg gjestelista består av harpisten Margareta Bengtsson og vokalisten Sofie Livebrant, så er det ikke mannskapet det skal stå på.
Musikken holder også akkurat samme kvalitet som mannskapet og Lindströms låter befinner seg i et landskap der ingredienser fra jazz, impro, rock, verdensmusikk, klassisk musikk, samt krydder fra en rekke andre kilder også, blir elta sammen til noe som ikke likner på noe annet.
Solistisk er det unikt hele veien, ikke akkurat overraskende med disse relativt unge storhetene, men det er likevel det helt spesielle kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Er det noe jeg savner fra dette spennende og interessante asylet så er det mer av Lindströms helt spesielle pedal steel-sound.
Uansett så er Johan Lindström, hans uttrykk, hans band og hans musikk noe helt for seg sjøl.
Johan Lindström Septett On the Asylum Moserobie Music Production/MusikkLosen
Karl Seglem er en musikant og lyriker som ustanselig gir oss nytt påfyll på så mange nivå. Det er kanskje viktigere enn noen gang.
Karl Seglem har mye unikt å by på.
Tenorsaksofonisten, bukkehornisten, komponisten, lyrikeren og plateselskapsdirektøren Karl Seglem fyller 60 om kun kort tid. Veldig mange av disse åra har han benytta til å skape noe unikt – det er ei solid arv som lever i beste velgående der ute allerede. Heldigvis er det slik at han ikke hviler på noe som helst av den grunn og med “Oljelenkjer” gir han oss noe til ettertanke – igjen.
Seglem har brukt deler av pandemitida til å skrive dikt om ting som opptar han og som bør være viktig for oss alle. Sammen med illustratøren og forfatteren Inger Lise Belsvik har han begått fem komposisjoner, sju dikt og åtte illustrasjoner der cden som følger boka – og vice versa – tar for seg ymse miljøspørsmål som setter i gang tankene til oss på mottakersida.
Seglem har samarbeida mye med sjølvaste nasjonalskalden Jon Fosse opp gjennom og sjøl om ikke Seglems litterære kvaliteter er på samme nivå, så har både lyrikeren og resitatøren Seglem mye å si oss på si uforfalska årdalsdialekt. Musikken befinner seg som alltid i et landskap der både folkemusikk og jazz trives sammen.
Lyrikken blir nydelig omfavna av både musikken som blir skapt av et veldig bra og empatisk lag med blant andre Andreas Ulvo, Erlend Viken, Sigurd Hole, Jonas Howden Sjøvaag og Kåre Opheim og illustrasjonene til Belsvik er definitivt med på å gjøre “Oljelenkjer” til noe helt for seg sjøl.
Seglem har meldt om helt “vanvittige” salgstall så langt for “Oljelenkjer”. Det er likevel ikke for seint å sikre seg et eksemplar vil jeg tro. Benytt anledninga – det er det all grunn til.
Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere enn at Tor de Jazz blir oppdaga rundt omkring i de forskjelligste verdenshjørner. Den argentinske gitaristen Martín Iaies er blant dem som har gjort det og dermed har jeg oppdaga musikken hans også. Kinderegg der altså!
Argentineren Martín Iaies har noe fint å melde.
Martín Iaies (30) er født og oppvokst i Buenos Aires og falt, som sønn av en profesjonell jazzpianist, tidlig i jazzgryta. Der har åpenbart blitt værende og basert på hans debutskive under eget navn så er det å håpe at han blir værende der i lang, lang tid.
På hjemmebane har han vært svært aktiv både som sidemann og som bandleder, men Iaies ville ut å oppleve mer av andre kulturer og inspirasjonskilder også. Etter et mellomstopp i New York, så har Graz i Østerrike vært hans base siden 2019 hvor han nå holder på å avslutte sin master. Noe forteller meg at det kommer til å gå helt fint.
Før han satte kursen for Europa så spilte han inn denne debuten i Buenos Aires. Han har sjøl skrevet all musikken og med seg har han en usedvanlig empatisk trio bestående av trommeslageren Mauricio Cardona, bassisten Andrés Chirulnicoff og sopran- og altsaksofonisten Andrés Tarditti. Fullstendig nye navn for undertegnede, men svært gode eksempler på at også i Argentina finnes det en ung generasjon jazzmusikere av meget høy kvalitet – og hvorfor skulle det ikke det?
Iaies prøver på ingen måte å skjule at han har henta mye musikalsk tankegods fra fremtredende gitarmodernister som Peter Bernstein, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel. Ut i fra den typen tradisjon har han skapt et herlig og friskt landskap med melodisk og rytmisk spennende musikk med røtter i både jazz og argentinsk musikk.
Iaies har tilegna seg en varm og personlig tone i gitaren – en tone som kler både balladene og låtene med mer temperament i seg. De fire unge herrene kler hverandre og musikken forteller at Martín Iaies er en musikant med ei spennende karriere foran seg i mange tiår.
Martín Iaies 4 Rewind & FF Club del Disco/martiniaies.com
