Den estisk/danske saksofonisten og komponisten Maria Faust har virkelig markert seg med sin originalitet de seineste åra. Sammen med to nye amerikanske venner åpner hun enda flere dører.

Maria Faust (40) har bodd i Danmark nesten halve livet. Likevel har hun med seg sine estiske røtter i musikken sin – i tillegg til veldig mye annet. Faust har fått mye og velfortjent oppmerksomhet i begge sine hjemland for sine innovative visjoner, sitt heftige altsaksofonspill og sine verk og komposisjoner for store ensembler som det estiske nasjonale symfoniorkesteret og Danish Radio Big Band.

Faust har spilt med mangt og mye i diverse grenseland der impulser fra frijazz, moderne kunstmusikk og såkalt third stream stadig har dukka opp – sammen med mye annet. Hun har vært ustoppelig nyskapende og det er alltid like spennende å høre hvor hun dukker opp neste gang.

Sammen med elbassisten Tim Dahl og trommeslageren Weasel Walter, begge fra et sjangersprengende miljø i Brooklyn, New York med bakgrunn fra noise-rock, John Zorn, Marc Ribot og The Flying Luttenbachers blant annet, byr «Farm Fresh» på ti Faust-komposisjoner som nok en gang tar oss med til ferske musikalske landskap.

Frijazz, rock, nesten straight jazz og noise er viktige ingredienser underveis her og hvordan Faust har funnet de to andre eller vice versa vet jeg ikke, men at de har funnet hverandre er i alle fall åpenbart. Her føres det eleverte samtaler på et svært høyt nivå.

Dette er tøff musikk – det er original og søkende musikk. Det er nok en bekreftelse på at Maria Faust har noe helt eget å fare med og nå er det på høy tid at en eller annen oppegående festivalarrangør også her hjemme kjenner sin besøkelsestid. Maria Faust, gjerne sammen med Tim Dahl og Weasel Walter, vil nemlig tilføre noe helt eget.

PS Dessuten synes jeg Trump børe avsettes så snart som mulig.

Jeg har hatt gleden av å høre Thea K. Eriksen med hennes andre album i den personlige triologien som avsluttes nå. Den dreide seg om døden. Nå er det den andre ytterligheten – kjærligheten – som står på programmet og Eriksen gjør det minst like inderlig.

Thea K. Eriksen (42) viste med all ønskelig tydelighet ved det forrige møtet, «Himmelfestivalen – Et requiem», at hun er en inderlig og ekte historieforteller. Det var intet mindre enn veldig modig å ta for seg det svært vanskelige temaet døden og nå er det altså den minst like vanskelige kjærligheten, dog på et annet vis, som får samme gode behandling.

Eriksen skriver flotte tekster det er lett å flytte inn i og kjenne seg igjen i. Hun er enkelt og greit en historieforteller i arva etter Kari Bremnes, Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg. Når du kan skilte med slektskap til slike størrelser, så sier det det aller meste om på hvilket nivå hun hører hjemme.

Til tross for at Eriksen er bosatt på Lillehammer, så synger hun på sin opprinnelige nordlandsdialekt. Med den viser hun en formidlingsevne som hun har all grunn til å være stolt av – som hun også skal være av sine tekst- og melodiskriverevner.

Vi møter Eriksen i et poplandskap, der singer/songwriteren også henter inn impulser fra blant annet jazz. Når hun så har fått med seg et lokalt kremlag med Lewi Bergrud på bass, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer, Jon Anders Narum på gitar, Roy Nikolaisen på trompet og ikke minst Morten Reppesgård på allehånde tangenter og mye, mye annet.

Thea K. Eriksen overrasker ikke lenger – jeg vet hvor bra hun er. Likevel skader det på ingen måte med nok en bekreftelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sjøl om jeg aldri har hatt det nærmeste forholdet til Neil Young, så har han vært med meg i store deler av mitt liv. Her er han på steder jeg liker han godt.

Man skal ha gjort en ekstraordinær innsats for å ha unngått å ha hatt både glede av og blitt påvirka av Neil Young (74) – hvis man da er det minste interessert i musikk.

For min del så har forholdet til Young vært av typen av og på. Jeg har digga det alle har digga fra «Harvest»-perioden, men mye av det siste han har bidratt med har ikke snakka til meg i samme grad.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at når vår mann er ute med sitt album nummer 39, så er han i stor grad der jeg liker han. Mye av årsaken kan nok være at hans «beste venner», Crazy Horse, er på plass igjen etter sju års fravær. Spesielt er det stas å høre hvordan samarbeidet mellom Young og Nils Lofgren funker som i gode, gamle dager.

Jeg hadde nesten sagt selvfølgelig så er ikke alle låtene like minneverdige, men i stor grad holder de høy Young-standard. Når han som vanlig har noe å melde, så har «Colorado» blitt et møte med Neil Young som vekker gamle – og gode – minner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten, komponisten og bandlederen Eivind Austad er bosatt i Bergen, men er åpenbart inspirert av nordlyset. Uansett Himmelretning har det blitt et vakkert nytt visittkort fra trioen hans.

Eivind Austad (46) starta reisa si i Stavanger før den forjettede jazzlinja i Trondheim blei et naturlig stopp. Siden har turen gått til Bergen der han er universitetsrektor ved Griegakademiet. I tillegg til å «oppdra» de neste generasjonene så holder Austad så avgjort sin egen karriere ved like også og oppfølgeren til «Moving» fra 2016 bekrefter at i Austad har vi nok en melodiker som hører hjemme i det aller ypperste sjiktet.

Som kjent er det mange om beinet i dette formatet og med et musikalsk uttrykk som blant andre Tord Gustavsen, Helge Lien og Espen Eriksen også hører hjemme i, så må det leveres på et høyt nivå.

Som de nevnte så henter også komponisten Austad impulser fra både den såkalte nordiske tradisjonen og at han har hørt en time eller to på triomestre som Bill Evans og Keith – Kit som hans gamle trommeslager Jon Christensen sier – Jarrett, legger han heller ikke skjul på.

Med unntak av David Bowies legendariske «Space Oddity», han hadde med samme manns «Life on Mars» på den forrige skiva, så har han skrevet all musikken sjøl. Han er som nevnt en melodiker av klasse og når han fortsatt har med seg kameratene fra jazzlinja i Trondheim fra for rundt 20 år siden, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, så er reisefølget i de aller beste hender må vite.

Dette er åpenbart tre herrer som stortrives i hverandres selskap og med Austads inkluderende og utadvendte musikk. Alle tre får plass til å fortelle oss hvem de er, men i fokus hele veien står likevel Trioen med stor T. «Northbound» har blitt et flott gjenhør med Eivind Austad Trio – sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» er definitivt den siste om den tidligere kemneren på Kongsberg. Om det også er den siste fra Dag Solstads penn, så er det et stort, lite farvel.

Stort fordi det er en fantastisk roman. Lite fordi den er på kun 100 sider. Man skulle tro at en så «tynn» roman fyker unna på noen timer, men hos meg gjorde den ikke det. Årsaken er at den er så fortetta og intens at jeg i alle fall måtte ha pauser underveis for å fordøye nesten hver eneste setning.

Til tross for at jeg ikke har fulgt Bjørn Hansen tidligere, så kommer jeg raskt inn i den nå 77 år gamle fallerte kemnerens liv og levnet. Det hadde sikkert vært en fordel å følge Hansen hele veien, men det går også fint å bli med kun på denne siste etappa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her får Hansen, som Solstad ofte kaller Bj. Hansen, møte sin sønnesønn Wiggo for første gang på ni år. Årsaken er at særingen Bj. Hansen mer eller mindre har isolert seg i ei lita leilighet på Grønland i Oslo. Når svigerdatter Thea Nielsen uanmeldt dukker opp med Wiggo som skal begynne å studere litteratur på universitetet og «forlanger» at sønnen skal flytte inn hos bestefar eller farfar, så forandrer livskvelden seg totalt for Bj. Hansen.

Hva skjer? Hvordan skjer det? Hvorfor skjer det? Mange spørsmål og mange av svara kommer Solstad på sitt forunderlige vis med og noen av svara må man som leser komme med sjøl.

Det er spennende å følge Bjørn Hansen. Det er spennende å følge Dag Solstad. I han forutsigbare uforutsigbarhet skjer det saker og ting han kanskje ikke hatt sett for seg før pennen traff papiret – romanen er håndskrevet må vite – og det er noe av det som gjør Dag Solstad til den giganten han er. For et forfatterskap!

Aldri hørt om den svenske vokalisten og låtskriveren Aida Jabbari før, sier du? Da er vi minst to, men her kommer en innstendig oppfordring: sjekk ut hennes debutalbum ved første og beste anledning.

Aida Jabbari (34) er født i Sverige av iranske foreldre. Det betyr at hun har minst to kulturer med seg i utgangspunktet og på «Röst är det som återstår» forteller hun oss raskt at hun har henta inspirasjon fra en rekke andre kilder også.

Jabbari har studert både i Sverige og i USA og med seg i låtene og uttrykket sitt har hun både soul-, jazz-, blues-, vise- og singer/songwriter ingredienser. Fransk chanson-kultur og både iransk og svensk tradisjon er også en viktig del av Jabbari. Til sammen blir det mye – det blir enkelt og greit Aida Jabbari.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Albumet både begynner og slutter med at Jabbari synger på sine foreldres morsmål, farsi eller persisk. Tekstene er skrevet av den iranske dikteren Forough Farrokhzad. Resten er på svensk av den gode grunn at det er ikoniske Karin Boye (1900-41) sine dikt som blir tolka av Jabbari.

Med sin flotte og sterke stemme gir Jabbari Boyes tidløse og evige lyrikk nytt liv og sørger for at nye generasjoner også får muligheten til å møte dette universet. Sammen med seg har hun pianisten Gustav Afsahi, bassisten Arvid Jullander og en strykekvartett – fint og empatisk på alle vis. Arrangementene står Elias Lousseief for og han har på alle vis skjønt hva og hvor Jabbari vil.

Sverige, og vi alle, har fått ei ny og viktig stemme i Aida Jabbari. Det skal bli veldig spennende å følge henne i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange kloden rundt har et klart bilde av hvem tenorsaksofonisten Eric Alexander er. I løpet av «Leap of Faith» kan det justeres aldri så lite.

Amerikanske Eric Alexander (51) har de seineste tiåra etablert som en av de viktigste musikantene når det gjelder å ta vare på beboptradisjonen. Det har han gjort med en rekke innspillinger og egne band og det har han også gjort sammen med norske musikere, blant andre gitaristen Frode Kjekstad. Nå har han blitt utfordra til å ta et nytt steg og det gjør han med bravur.

Den kjente fotografen og jazzkjenneren Jimmy Katz har sammen med kona si, Dena Katz, starta det idealistiske selskapet Giant Step Arts. Der har de gitt utvalgte artister full kunstnerisk frihet, eierskap til tapene/musikken og en hel del assistanse når det gjelder å markedsføre utgivelsene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lenge før selskapet så dagens lys i 2018 utfordra Katz sin «gamle» kjenning Alexander til en gang å ta et steg utenfor den komfortable bebop-sonen. Etter å ha tenkt seg nøye og vel om, konkluderte Alexander med at det ville han og her er resultatet.

Uten et akkordinstrument i sikte, bortsett fra at han dobler seg sjøl litt på piano på ei låt, så møter vi her en Alexander som viser sin sterke tiltrekning til Sonny Rollins- og John Coltrane-skolen også.

Med åtte egne låter, en inspirert av Bruno Mars´ «Finesse» og en «henta» fra en rekke Béla Bartók-temaer, tar han oss med på to kvelder på klubben Jazz Gallery i New York i mai og august 2018.

Sammen med de utmerkede følgesvennene Johnathan Blake på trommer og Doug Weiss på bass, tar Alexander oss med i ei mye mer ekspressiv, heftigere og løsere retning enn det vi har opplevd han i tidligere. Det hele hører fortsatt hjemme i den melodiske gata, men det er mye mer uforutsigbart enn det vi har vi fått fra Eric Alexander tidligere.

»Leap of Faith» har ført til at jeg har fått et enda mer utvida syn på hvem saksofonisten og musikanten Eric Alexander er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Torgeir Vassvik er en samisk artist som tar vare på tradisjonen. Samtidig flytter han den til nye, spennende steder.

Torgeir Vassvik (57), fra Gamvik i Finnmark, er en komponist, joiker, gitarist, munnharpist, perkusjonist, elektroniker og mye annet, som heldigvis ikke nekter verken seg sjøl eller oss noe som helst i sin søken etter et originalt og spennende uttrykk.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Vassvik på en av hans to forrige plater. Derfor overrasker det ikke at det er en høyst personlig utøver som møter oss nok en gang med «Gákti» – det samiske navnet på den vakre kofta de ofte bruker både til arbeid og fest.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mari Boine var den som åpna døra på vidt gap for oss som lyttere, men også for andre samiske artister. Samisk musikk og joik kunne være så mye mer enn det vi trodde fram til Boine virkelig viste oss veien.

Vassvik er en av mange som har latt seg inspirere av både Boine og uendelig mange sjangre. I musikken hans nå finner vi spor av rock, blues, impro, folkemusikk og garantert en hel del annet også.

Sammen med to av de heteste gutta i den norske folkemusikkverdenen akkurat nå, brødrene Hans P. og Rasmus Kjorstad og ikke minst lyddesigner Audun Strype, har sjefen laga bandet Vassvik og jeg skjønner godt at festivaler som Roskilde, med et åpent og sultent publikum, digger det Vassvik skaper. Grunnene er at det er tøft, annerledes og sjangersprengende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelske pianisten, komponisten og bandlederen Elliot Galvin har jeg hatt gleden av å følge noen år nå. Her kommer det to nye eksempler på hvor hinsides bra han er.

Lenge var det liksom «bare» Ronnie Scott, John Surman, John Stevens, Tubby Hayes og noen andre som fronta den engelske jazzen. Sjølsagt er det en sannhet med mange modifikasjoner, men den engelske jazzen hadde uansett vanskelig for å slå gjennom utenfor fotballøya.

De siste par tiåra har det derimot skjedd mye spennende som har fått bra med oppmerksomhet og det fullt fortjent. En av dem som har stått lengst fremme det siste tiåret er Elliot Galvin (29). Jeg har hatt den utsøkte glede å høre hans trio ved flere plateanledninger. Også sammen med hans frue, den framifrå trompeteren Laura Jurd, i bandet Dinosaur, har det blitt skapt original musikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her møter vi han for første gang, såvidt jeg vet, i solotapning. Den 9. mai 2018 inntok han det visstnok flotte Fondation Louis Vuitton i Paris med et Steinway D-flygel i ultraklassen. I vel 40 minutter gir han oss seks «låter» som er unnfanga der og da og tankene går til de universene Keith Jarrett skapte aleine – dog helt uten sammenlikning for øvrig.

Årsaken til det er at Galvin er og har ei helt unik stemme der han henter hemningsløst fra klassiske kilder, jazz og impro. Med en tyngde, et temperament og en dynamikk i sin melodisk/frie tilnærming bekrefter han at han er en glitrende solopianist også.

Det er i triosammenheng jeg har hatt største glede av Galvins musikk så langt. På «Modern Times», også innspilt i 2018, møter vi han nok en gang med sjelsfrendene Corrie Dick på trommer og Tom McCredie på bass.

Innspillinga er gjort i en tagning, direkte til vinyl – seinere overført til cd – og live miksa. Her var det ingen sikkerhetsnett og ingen produksjonsmuligheter. Det som skjedde er det vi får høre.

Med ti Galvin-låter som utgangspunkt stoler de tre noe så voldsomt på hverandre. Det er åpenbart at de kan hverandre ut og inn etter flere års samhandling. Det fører til at de kan ta sjanser og utfordre hverandre på et helt spesielt vis og være bortimot trygge på at de kommer til lande på spennende og originale steder.

Denne trioen, og spesielt Elliot Galvin, hører hjemme blant Europas største jazztalenter anno 2020. Slik er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elias Akselsen vandrer heldigvis stadig videre. Heldigvis fordi han har noe ekte og personlig å melde.

Det er vel å ta hardt i å kalle Elias Akselsen (72) en stor sanger i tradisjonell forstand. Når det er sagt så er han en formidler som alle som vil som lytte og lære har veldig mye å hente fra. Nå er han heldigvis tilbake igjen sammen med et utmerka tonefølge.

Akselsen er oldebarn av taterkongen Stor-Johan som var leder for store deler av romanifolket i Norge. Helt siden Akselsen slo gjennom og løfta fram en viktig tradisjon her hjemme på begynnelsen av 2000-tallet, har han vært viktig i forbindelse med å bevisstgjøre alle oss andre og gjøre sitt eget folk stolt – eller enda stoltere. Akselsen har holdt denne tradisjonen i live lenge før det, men for den gemene hop så er det de seineste 20 åra som har vært viktige.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For mine ører har det vært stille fra Akselsen ei stund nå, men det tar kun sekunder å slå fast at han er akkurat der han har vært de seineste åra – ekte og inderlig.

Med et empatisk kremlag bestående av Freddy Holm på allehånde strengeinstrumenter, Eivind Kløverød på trommer og perkusjon og Finn Tore Tokle på basser pluss hjelp fra Rino Silden og ikke minst Bebe Risenfors på nesten det som finnes i instrumentparken, blir vi servert en drøy halvtime med alt fra «Lille vakre Anna» via «Langs hver en vei» til «Ned i dalen»i alt fra noe som kan minne om tradjazz til tango.

Vi møter en Elias Akselsen slik vi har blitt vant til å møte han, men kanskje gladere og til dels faktisk mer sprudlende enn før. Det er uansett veldig hyggelig å ha han med oss igjen – Elias Akselsen er ei viktig og sterk stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.