Trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen møter oss med ei svært
original innspiling – både for oss og for han sjøl.

Thomas Strønen (51) har de seineste tiåra, både sammen med andre og
ikke minst i egne band, fortalt oss gjentatte ganger hvilken original
musikant og retningsgiver han er. I det siste er det sammen med John
Surman og med sitt eget Time Is a Blind Guide-band han har markert seg
på det mest fordelaktige.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis vi skrur klokka tilbake til sommeren 2018, så var Strønen i
Manfred Eicher og ECMs nye favorittstudio i Lugano i Sveits for å
spille inn trioskiva “Bayou” sammen med Marthe Lea og Ayumi Tanaka.
Innspillinga tok kortere tid enn antatt og Eicher foreslo at den
resterende tida kunne benyttes til å ta opp noe solo perkusjonsgreier.
Strønen var ikke vond å be og under mottoet la oss se hva som skjer så
satte han i gang og tapen gikk.

Strønen ønska å være mer direkte og konfronterende i sitt eget spill
under disse opptaka – en slags klassisk innfallsvinkel. Først kom
ideen om at de forskjellige “låtene” kunne ende opp i et soloalbum,
men raskt fant Eicher/Strønen ut at de ville invitere flere andre
musikere inn for å fargelegge/kommentere det Strønen hadde gjort.

Pandemi-opptak

Eichers eneste krav var at de andre musikerne skulle være musikere
Strønen aldri hadde spilt med tidligere. Det endte med at en av
Åsgårdstrands aller fremste perkusjonister tok kontakt med
stemmekunstneren og kantele-spilleren Sinikka Langeland, tenor- og
sopransaksofonist Chris Potter, multiinstrumentalisten og for
anledninga pianisten Jorge Rossy og nok en pianist, Craig Taborn.

Siden dette var i pandemiperioden, fikk de fire tilsendt Strønens
“låter” uten noen som helst føringer for hva de skulle gjøre på sin
kant. Noen, som Langeland, forberedte seg grundig og lærte “utenat”
hva Strønen hadde gjort, mens for eksempel Taborn ikke ville høre noe
på forhånd, kun improvisere fritt med Strønen.

To av utgangspunktene til Strønen har blitt værende soloutflukter,
mens de ti andre altså er duetter. Såvidt jeg vet har aldri verken
Eicher/ECM eller Strønen gjort noe slikt tidligere. Resultatet har
uten unntak blitt usedvanlige spennende samtaler uten at noen av
musikerne noen gang møttes! Kanskje skjer det i mindre eller større
grad en gang i fremtiden – enn så lenge er dette ei veldig spennende
og totalt unik erstatning.

Danske Thomas Fonnesbæks usedvanlige bass-spill har tiltalt meg mye og
lenge. Her følger nok et eksempel på hans mesterskap.

Det å oppleve Thomas Fonnesbæk (47) sitt eminente bass-spill i levende
live er ren nytelse og det har sendt tankene mine i retning
Niels-Henning Ørsted Pedersen mer enn én gang. Så virtuost og så
smakfullt er det nemlig. Fonnesbæk har med andre ord tatt opp arva
etter den aller største og forteller oss at han sjøl nå også hører
hjemme helt der oppe.

Samarbeid

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blant de anledningene har jeg blitt aller mest imponert over
Fonnesbæks uttrykk, har vært i samspill med den italienske
mesterpianisten Enrico Pieranunzi. Mange har gjort sitt ytterste for å
følge opp arva etter Bill Evans, men få om noen har i mine ører makta
det i den grad Pieranunzi har gjort det. Hans bakgrunn fra klassisk
musikk fusjonert med et klangunivers henta fra Evans´estetikk, gjør
også Pieranunzi til en tangentbehadler i verdensklasse.

De to har jobba mye sammen på duo, som jeg fikk høre under Copenhagen
Jazzfestival for noen få år siden, og de låter framifrå sammen. Denne
gangen har Fonnesbæk bestemt seg for å utvide paletten og på turen til
Roma for vel et år siden inviterte Fonnesbæk også med seg
trommeslageren Roberto Gatto samt sopransaksofonisten Rosario Giuliani
og vokalisten Valentina Ranalli på noen av spora.

Med ni Pieranunzi-komposisjoner og ei låt hver seg av Fonnesbæk og
Gatto, blir vi altså invitert inn i et usedvanlig vakkert og melodisk
univers der samtalene flyter usedvanlig lett og der empatien er
åpenbar.

Thomas Fonnesbæk er en tradisjonsbærer og forlenger av ypperste merke.

Den italienske instrumentalisten og vokalisten Andrea Giordano har
studert og vært bosatt i Oslo siden 2020. Hos sin mentor Sidsel
Endresen har hun åpenbart lært mye.

Jazzens og improens veier er som kjent uransakelige. Denne
tilstandsrapporten og visittkortet fra Andrea Giordano (29) er nok et
strålende eksempel på det. Etter studier hjemme i Italia så førte
altså hennes veier henne til masterstudier ved Norge Musikkhøgskole og
det spennende miljøet som finnes der.

Etter diskusjoner med sin veileder og professor Sidsel Endresen, bedre
retningsgiver er vanskelig å tenke seg, begynte Giordano tidlig i
master-prosessen å utvikle låter for diverse konstellasjoner som
skulle være ment som en hyllest til sin nylig avdøde mentor fra
Italia, Allesandro Giachero.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Prosessen

Når plata med Giordanos musikk er gitt ut på det unike selskapet SOFA,
så er det mulig å mer enn ane at noe høyst originalt er på vei. Slik
er det da også. De ni låtene, som hun har kalt stansias eller rom på
norsk, er spilt inn hver for seg på Musikkhøgskolen i 2022 og satt
sammen i ettertid. Alle rommene hører dog sammen i ett og samme hus –
det er så avgjort en sammenheng i de forskjellige låtene sjøl om
uttrykkene og besetningene varierer.

Det som gjør innspillinga ekstra original er Giordanos fascinasjon for
et språk eller dialekt fra Piedmont som kalles Piedmontese. Dette
lokale språket har hun forska på siden 2018 og, uten at jeg skjønner
et pip av det, så fascinerer hennes bruk av det i hennes vokale
ekskursjoner.

Partnere

Med henne på dette prosjektet har hun med seg blant andre cellisten
Joel Ring, trekkspilleren Kalle Moberg, bassisten Christian Meaas
Svendsen og perkusjonisten Ingar Zach pluss en rekke italienske
musikere. De har åpenbart skjønt Giordanos intensjoner og er viktige i
det som har blitt en flott presentasjon av ei ny og høyst original
stemme som beveger seg i skjæringspunktet samtidsmusikk, impro og
jazz.

Den svenske bassisten Lars Danielsson, den engelske gitaristen John
Parricelli og den finske trompeteren Verneri Pohjola har dratt til et
fransk slott for å lage musikk. Det var en svært god idé.

Château Palmer skal være et langt framskredent vingods og befinner seg
midt i den beste Bordeeaux-regionen når det gjelder edle dråper. Der
møttes altså disse tre vise menn og om det er den gode vinen som
sikkert var lett tilgjengelig som har inspirert dem til denne dåden
vet jeg ikke, men ettersmaken er i alle fall av den svært gode sorten.

Ny konstellasjon

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Danielsson og Parricelli har spilt sammen i en årrekke. Plateselskapet
ACT og produsent Andreas Brandis så, eller kanskje hørte, for seg ei
ekstra stemme og foreslo altså Verneri Pohjola og Danielsson tente på
ideen umiddelbart. Det er jo ikke alltid at ideene til plateselskap og
festivaler er av det vellykka slaget – de er gjerne unnfanga av
kommersielle motiver – men i dette tilfellet har det vist seg å være
enn innertier.

Innspillinga er gjort i månedsskiftet mai-juni og størsteparten av
musikken har Danielsson skrevet i ukene frem mot møtet med akkurat
disse tre herrene i bakhodet. Vanligvis skriver bassist og cellist
Danielsson ved pianoet, men denne gangen var gitar
komponist-instrumentet – muligens for at låtene skulle passe
Parricelli, som spiller både akustisk og elektrisk, ekstra godt.

I tillegg får vi også nydelige tolkninger av blant annet Ron Sexsmiths
“Gold in Them Hills”, Ellington-klassikeren “Mood Indigo” samt en låt
hver av Parricelli og Pohjola som perfekt avslutning på møtet på det
som må være et vakkert slott.

Kammerhygge

Det denne trioen byr oss er så vakker kammermusikalsk hygge som vel
tenkelig. Det er så nedpå, så ettertenksomme og så fascinerende
samtaler mellom tre likeverdige musikanter av svært høy byrd som vi
bare kan ønske oss i en verden der slikt trengs mer enn noen gang.

Arild Andersen har vært, er og kommer til å bli værende et av de
viktigste landemerkene i norsk jazz. Denne soloutflukten er nok en
bekreftelse på det.

Den livsbejaende veteranen i norsk jazz, Arild Andersen (79), snakker
ofte og gjerne om den unike stemma han er så fascinert av hos enkelte
av sine kolleger. Det har han all grunn til å gjøre for han er i
besittelse av ei toltalt unik stemme sjøl. Som med Miles Davis, Stan
Getz, Jan Garbarek, Radka Toneff og noen andre, så er Andersen i
kategorien jeg mener jeg kan gjenkjenne etter bare ei takt eller to –
sounden hans er så personlig, stor, rund og varm at den alltid er som
et speilbilde av mannen sjøl. Det er liksom bare én Arild Andersen –
og takk for det.

Mutters aleine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alle som har opplevd Andersen live sammen med “guttungene” i
kvartetten sin de seineste åra, kjenner på seg og ser begeistringa til
Andersen over å få leike med herrene Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien
og Marius Neset.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Andersen flere ganger sammen med
sin bestekamerat, bassen, og begeistringa er ikke noe mindre i de
situasjonene heller. Andersen og bassen kjenner hverandre godt som det
heter på sportspråket og du verden som de vet å spille hverandre gode,
for å fortsette i den terminologien.

På Victoria

Andersens solodebut på plate er spilt inn på Victoria Nasjonal
Jazzscene den 18, juni 2020 – bortsett fra åpningssporet, ei låt av
Re-Kalam Bob Moses, som han har spilt inn hjemme hos seg sjøl og der
han benytter mange av mulighetene et slikt studio byr på.

Ellers byr Andersen på mye av det repertoaret vi som har hørt han live
har blitt vant til. Det vil si hans egne “Dreamhorse”; “Landloper” og
“Mira”, samt tradlåta “Old Stev”, Albert Aylers “Ghosts”, standardlåta
” A Nightingale Sang in Berkeley Square”, Ornette Colemans “Lonely
Woman” og Charlie Hadens “Song for Che”.

Det samme altså, men som alltid helt forskjellig. Sounden til Andersen
er sjølsagt umiskjennelig der, men tolkningene er som alltid ferske og
hans live effekt- og loopbruk byr alltid på fascinerende
overraskelser.

Det skulle altså ta 79 år før verden fikk oppleve Arild Andersen
aleine på plate. Lang ventetid med andre ord, men du verden så det har
vært verdt det.

Gitarist, komponist og bandleder Emil Storløkken Åse vet jeg falt i
musikkgryta i svært ung alder. Der har han åpenbart hatt en strålende
oppvekst i alle fall basert på dette heftige visittkortet.

Når far heter Ståle Storløkken, og er den hippeste tangentmannen nord
for Dovre – minst, og mor heter Tone Åse og er en av kongerikets meste
spennende og sjangersprengende vokalister, og bror heter Amund
Storløkken Åse og spiller vibrafon i I Like to Sleep som har tatt
jazz-Norge med storm med sitt samarbeid med Trondheim Jazzorkester i
år, så er det ikke så veldig vanskelig å begripe at i den gryta både
putra og bobla det kraftig fra dag én.

For en oppfølger

I fjor debuterte bandet under navnet Emil Storløkken Åse’s Phoenix.
Fra nå av skal fuglen fly på egne vinger under navnet Phønix, men at
Storløkken Åse (26) fortsatt er særdeles sentral føringsoffiser for
det som skjer med bandet og musikken, bør det ikke herske mye tvil om.

Han skriver all musikken og skriver også stryke- og korarangementene
der det trengs. Når han så spiller gitar som et lite helvete – svært
positivt ment – i et estetisk skjæringspunkt mellom Jimi Hendrix og
Terje Rypdal, så er det ganske enkel matte å begripe at dette er
heftige – svært heftige – saker.

Originalt brygg

Musikken Storløkken Åse har skapt har elementer fra en rekke kilder i
seg. Sjøl hevder de at det finnes en klype jazz, psykedelika,
progrock, avantgarde, westernmusikk og pop i brygget og jeg har ingen
problemer med å kjenne smaken av alt dette. Og det smaker vanvittig
godt!

Når så sjelsfrendene Jenny Frøysa på barytonsaksofon, bassklarinett,
bass-synth, trekkspill og bakgrunnsvokal og August Glännestrand på
trommer, perkusjon og trommemaskin kompletterer den unike besetninga
på best mulig vis og åpenbart har skjønt alle intensjonene til
Storløkken Åse, så har dette blitt en heidundrendes manifestasjon på
at Harald og Sonja har fått en ny musikalsk eksportartikkel som er mer
enn klar for å innta en hvilken som helst scene hvor som helst på
Tellus.

Phønix anno 2024 er nemlig drittøft og den dobbelte vinylen kommer til
å bli spilt både titt og både ofte i heimen – høyt!

PS: Hvis familien Storløkken Åse er i beit for julegavetips til en
viss gitarist Rypdal, som jo far Ståle har spilt med i mange år, i
6391 Tresfjord, så er det bare å legge et eks av denne vinylen i
posten. Jeg føler meg rimelig trygg på at mesteren sjøl ville ha kost
seg kraftig med Phønix i heimen.

I løpet av det siste året har jeg stifta bekjentskap med fire unge
jazzmusikere fra Slovenia og alle har debutert med bokser med fem
cd-er i! Nå handler det om perkusjonisten Domen Cizej.

De har dukka opp i rask rekkefølge: bassisten Gašper Livk og
pianistene Miha Gantar – to bokser for sikkerhets skyld! – og Rebeka
Zajc og nå altså Domen Cizej. Er det slik at de er stormannsgale alle
de fremadstormende unge jazzmusikerne fra det lille landet på Balkan?
Alle debuterer jo med schwære bokser!

Jeg tror det er enklere enn som så. Det å få spilt inn musikk er nå
enklere enn noen gang og når så det ustoppelige portugisiske selskapet
Clean Feed Records står klar med åpne armer for å presentere spennende
og søkende musikk, så blir ikke veien så lang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Amsterdam

Det er også flere fellesnevnere med disse slovenske musikerne. Alle
har enten studert og/eller slått seg ned i Amsterdam der det åpenbart
er et heftig miljø for musikk i grenseland mellom jazz, impro og
samtidsmusikk. Det er akkurat i disse skjæringspunktene vi finner
Domen Cizej som har kommet langt i løpet av sine 28 år.

Stor variasjon

På disse fem cdene finner vi Cizej med henholdsvis et stort
perkusjonsensemble, to forskjellige pianotrioer, en duo med pianisten
Filippo Deorsola og med en solo-ekskursjon. I løpet av de vel tre og
en halv timene forteller Cizej oss at han både er en original
perkusjonist og komponist og at han er i besittelse av av et potensial
til å nå veldig langt.

Domen Cizej har lagt ut på ei vandring som skal bli usedvanlig
interessant å følge i åra som kommer.

Når tangentøren Kjetil Husebø skulle invitere med seg musikalske
landskapsmalere til å skape stemningsfulle utflukter, så kunne han
ikke velge noen bedre enn Arve Henriksen og Eivind Aarset.

Kjetil Husebø (49) har med ujevne mellomrom vist oss hvilken
ettertenskom musikalsk stemningsskaper han er. Seinest skjedde det for
ett år siden da han ga oss “Years of Ambiguity” strålende assistert av
trompetmester Arve Henriksen og, i mine ører, improvisert musikks
beste landskapsmaler, gitaristen Eivind Aarset. Husebø syntes åpenbart
det var en god idé å videreføre samarbeidet og med “Emerging
Narratives” i rommet, så er det ikke vanskelig å slå fast at det hadde
han helt rett i.

Fundament

Har jeg skjønt det rett så har Husebø først sittet hjemme i
laboratoriet sitt og med hjelp av sine allehånde tangentinstrumenter
og samplere og både programmert, redigert og skapt store og åpne
leretter som både han sjøl og ikke minst de to sjelsfrendene kunne
male videre på.

Henriksen har sittet på sin hjemmebane i Mölnlycke ved Göteborg og
Aarset på Nesodden ved Oslo – de tre har aldri vært sammen i studio
med andre ord – og, ved hjelp av trompet, fransk horn, tenor horn,
klarinett, fløyte, samplere, gitar og effekter, malt de flotte bildene
ferdig.

Husebø mener musikken, eller de lange flatene, er både abstrakt og
melodisk og at den befinner seg i skjæringspunkt mellom jazz, ambient,
drone, folkemusikk og samtidsmusikk. Musikken oppleves som filmatisk
og full av kontraster med både lyse og mørke partier i seg.

Det er ikke vanskelig å være enig i noe av dette. Kjetil Husebø & Co
har skapt stemninger det både er og gjør godt å bli invitert inn i og
som er egna til å inspirere fantasien og samtidig føre til ro i kropp
og sjel.

Bassisten Joe Fonda har kun vært et navn jeg har hørt om i en årrekke,
men ikke hørt. Nå var det på høy tid å få gjort noe med det.

De som har fulgt god med i den amerikanske avantgardismen har muligens
fått med seg at Joe Fonda (69) blant annet var Anthony Braxtons faste
bassist fra 1984 til 1999. Her i Europa har han jobba mye med den
tyske saksofonisten Gebhard Ullman. Den viktigste inspirasjonskilden
for Fonda har likevel vært den unike trompeteren og retningsgiveren
Wadada Leo Smith – en relasjon som går helt tilbake til begynnelsen av
80-tallet i Connecticut der Smith var sentral i etableringa av
kollektivet Creative Music Improvisors Forum og der unge Fonda slapp
gjennom nåløyet.

Gjenforening

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fonda har gitt ut over et dusin skiver under eget navn de siste 40
åra, men har ikke spilt med Smith på like lenge. De har uansett holdt
kontakten og Fonda hadde både Smiths metodikk og estetikk i bakhodet
da han skrev musikken til denne utgivelsen.

Når så Smith (82), som jeg hadde gleden av å oppleve live i Molde for
noen få år siden, var mer enn villig til å gjenforene seg med sin
tidligere elev, så har det ført til et herlig møte der respekten er
lagt tilstrekkelig bort til at musikken får godt med luft under seg
til å ta spennende retninger.

Smith er i mine ører en av de mest spennende og undervurderte
trompeterne i moderne jazz. Han har en unik innfallsvinkel og en høyst
personlig tone og til tross for voksen alder så leverer han fortsatt
på samme høye nivå som han har skjemt oss bort med i flere tiår.

Musikken er fri, åpen og med masse luft i seg. Samtidig er det ei
solid melodisk åre i låtene til Fonda som passer Smiths uttrykk
perfekt og så når den japanske pianisten Satoko Fujii, som Fonda har
jobba mye med, og den italienske trommeslageren Tiziano Tononi, også
har skjønt intensjonene til Fonda, så har dette blitt ei flott og personlig
reise.

Saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad er en frittgående
stabeis – en svært positiv sådan. Her kommer det nok en bekreftelse på
det.

Frode Gjerstad (76) er unektelig frijazznestoren i kongeriket. Så
lenge jeg kan huske, og det begynner å bli et kvarter eller to, så har
Gjerstad med base i Stavanger, kompromissløst bedrevet og utforska
frijazzens mangslungne irrganger. Det har han gjort i en rekke format
og konstellasjoner og noe av musikken har også vært til en viss grad
notert. Han har spilt med svært mange av banebryterne på området både
nasjonalt og internasjonalt og han har åpenbart aldri latt seg friste
til å la seg lede inn på den smale, mer kommersielle veien. Det skal
vi være veldig glad for.

Gamle venner

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uansett hvilke veier og samarbeidspartnere Gjerstad har dukka opp med
de seineste tiåra, så er det én mann som aldri har vært langt unna.
Den ustoppelige energibomba og trommeslager Paal Nilssen-Love har mer
eller mindre vokst opp med Gjerstad i Stavanger og de har spilt sammen
siden love, som i følge ikonet Bjørnar Andresen skulle uttales rett
frem på norsk, mer eller mindre sprang rundt i kortbukser.

De to har beholdt vennskapet både privat og profesjonellt og har
turnert og spilt inn en rekke plater sammen og synes tydeligvis det
fortsatt er like spennende og morsomt. Når så den “nye” sjelsfrenden
Jon Rune Strøm på bass passer utmerka inn i dette akkordfrie
samfunnet, så har denne tilstandsrapporten innspilt i Athletic Sound i
Halden for et knapt år siden blitt akkurat den musikalske utflukten
jeg både så for meg og ønska meg.

Fritt frem

Gjerstad skal ha sagt, med glimt i øyet sjølsagt, at de ikke hadde øvd
inn flere låter til et publikum som ville ha mer. Her, som der, er det
nemlig ingen “låter” – dette er fritt frem uten avtaler, men med masse
ideer og ditto intuisjon. Her snakker tre usedvanlig lydhøre herrer
sammen med stor respekt for hverandre og med kun ett mål for
øyet/øret: å skape spennende, åpen og fremadretta musikk sammen.

Og akkurat det har en trupp leda av Frode Gjerstad makta nok en gang.
Dette er frisk, frodig (sic) og herlig frijazz.