Mari Boine – bare navnet vekker ærefrykt. Etter å ha fulgt hennes
livsløp og karriere gjennom flere tiår tør jeg hevde at hun aldri har
vært bedre enn akkurat nå.

Mari Boine (68) har smått om senn blitt ei god voksen dame. Etter å ha
vært på konsert med henne nylig, blei jeg funderende på hvilken enorm
utvikling hun har vært gjennom. Fra en noe forsiktig, stille og
beskjeden Boine for noen tiår siden, til en utadvendt og trygg artist
og kvinne som vet at hun har noe sterkt, flott og viktig å melde.
Plata hun har promotert og reist med i høst, noe hun fortsetter med
over nyttår, er et glitrende eksempel på alt dette.

Oppgjør

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På denne vakre dobbelt-vinylen, med et coverdesign som står i samme
kvalitetsstil som musikken, så tar Boine på mange vis et oppgjør med
sin strengt pietistiske og religiøse oppvekst. Den har sjølsagt prega
henne i stor grad, men med en enorm styrke har hun skapt et eget liv
på tross av alt dette og “Alva” kan sikkert på mange vis sees på som
det endelige oppgjøret med dette åket.

Mari Boine har skrevet alle tekstene, bortsett fra to spor med tekster
av henholdsvis Nils Aslak Valkeapää og Rawdna Carina Eira/Ella Marie
Hætta Isaksen – sistnevnte synger også duett med mor, og all musikken,
ofte med hjelp av eller flere av bandmedlemme sine. For alle som ikke
er like sterk i samisk som meg, så er det greit å vite at alle
tekstene er oversatt til engelsk på vinylomslagene.

Sterkt team

Med sjelsfrende, elbassist og produsent Svein Schultz i spissen for
laget som også er med Boine live og som består av Gunnar Augland på
trommer og perkusjon, Stein Austrud på tangenter og Georg Buljo og
Kristian Svalestad Olstad på gitarer – en kruttsterk kohort, så har
Boine & Co skapt et lydlandskap så unikt, så fascinerende, så
suggererende og så spennende som vel tenkelig.

Mari Boine er enkelt og greit en retningiver og en artist i
verdensklasse anno 2024.

Da har jeg bestemt meg for å gi saksofonisten Kirk Whalum en ny
sjanse, men heller ikke nå blir det oss, gitt.

Kirk Whalum (66) har helt siden midten av 80-åra vært en sentral
skikkelse i skjæringspunktet mellom smooth jazz, pop, r&b og gospel.
Han har samarbeida med alt og alle fra Whitney Houston til Quincy
Jones, Michael McDonald og Luther Vandross. Man trenger ikke å være
spesielt langt framskreden i musikalsk matte for å kunne legge sammen
hvor Whalum befinner seg hen i landskapet med disse musikalske
referansene. I tillegg har han også gitt ut et bortimot 30-talls album
under eget navn og nyter enorm popularitet i de smoothe kretser verden
rundt.

Nytt forsøk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har med ujevne mellomrom besøkt Whalums musikk opp gjennom åra,
men han, eller kanskje rettere sagt uttrykket, har ikke greid å snakke
til meg. Det gjør det dessverre fortsatt ikke.

For meg blir det enkelt og greit for glatt – musikken beveger meg rett
og slett ikke. For det det skal være så er det for all del bra –
veldig bra også, men det blir altså for pent, polert og for produsert
for mitt mottaksapparat.

Sangeren og forskeren Lisa Bonnár Stjernø har skapt et lite smykke av
ei plate med elleve av våre mest kjente vuggesanger. Strålende
reisefølge fra to av våre beste jazzmusikere skader heller ikke.

For ti år siden fullførte Lisa Bonnár Stjernø sin doktorgrad om
vuggesangenes betydning. Fascinasjonen for disse tidløse sangene, som
vi alle har et eller annet forhold til, har heldigvis ikke forlatt
henne og her gir hun oss sine inderlig tolkninger av noen av sine
favoritter.

Ro

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Formålet med disse sangene er jo at de minste skal finne ro og få den
søvnen både de og kanskje opphavet iike minst fortjener og i alle fall
trenger. Måten Bonnár Stjernø foredrar “Eg veit ei lita jente”, “Den
fyrste song”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Blåmann,
blåmann”, “So, ro” og de andre klassikerene på, forteller oss at dette
materialet har hun kommet godt under huden på og dermed har et ekte og
personlig forhold til.

Flott assistanse

Noe forteller meg at Bonnár Stjernø med si fine og ujålete stemme
kunne ha gjort dette aleine. Likevel er valget hun har gjort med å
invitere med seg kremgutta fra Innlandet, hvor hun sjøl også kommer
fra, Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano et særdeles klokt
valg. Disse langt framskredne empatikerne kler sangene på et nydelig
vis og løfter dem på et nedstemt vis til der de hører hjemme.

Lisa Bonnár Stjernø har tatt vare på en viktig del av kulturarva vår.

Det tok si tid før singer-songwriteren og gitaristen Raul Midón sine
veier skulle krysse mine. Alt for lenge skulle det vise seg.

Raul Midón har i løpet av sine 58 år på Tellus jobba med størrelser
som Bill Withers, Herbie Hancock, Sting, Terence Blanchard og Dianne
Reeves. Det sier en hel del om på hvilket nivå den blinde artisten
befinner seg. Til tross for det så har jeg altså makta å unngå dusinet
med plater han frem til nå har laga under eget navn siden 1999. Nå var
det med andre ord på høy tid at jeg skulle få brukt kvalitetstid
sammen med Midón fra New Mexico, USA.

Blind

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det finnes en rekke artister som til tross for at de mangler
synssansen har skapt seg ei stor musikalsk karriere. Det hevdes at de
andre sansene er tilsvarende forsterka på grunn av at synet er
fraværende. Ray Charles og Stevie Wonder er kanskje de beste
eksemplene og det er på mange måter i den løypa vi finner Midón også.

Som Wonder så er han en glitrende låtskriver. Midón er også en
fremragende gitarist og sanger og trakterer både bass og trommer på et
nivå godt over gjennomsnittet.

Sjangersprengende

Midón har ei stemme som fra tid til annen kan minne om Michael
McDonald – sofistikert og groovy med andre ord. Når så Midón sjøl
kaller sin musikalske gumbo for en miks mellom smooth-folk, alt-pop og
jazz så er det lett å skjønne at det ikke er så lett å båssette han.
Og hvorfor i alle verdens dage skal vi det?

Raul Midón er enkelt og greit en strålende musiker og sanger som skal
og bør nytes for akkurat det. Varmt, herlig og djupt personlig.

Hvis det er behov for aldri så lite motgift til all den vakre
julemusikken, så kan Ragnarök Trio være svaret på dine bønner.

Den 27 år gamle/unge islandske gitaristen, komponisten og bandlederen
Thorkell Ragnar Grétarsson studerer for tiden på Norge Musikkhøgskole
i Oslo. På veien har han også studert i Nederland, nærmere bestemt
Rotterdam. Der satt han like godt sammen Ragnarök Trio med
trommeslageren Jens Meijer og saksofonisten Jesse Schilderink. Det har
ført til heftige saker!

Dommedag

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ragnarök – ragnarokk på norsk – Trio har en klar og tydelig visjon.
Det er et tøft og kompromissløst budskap de har å melde og de blir
neppe sure om noen kaller det dommedagsjazz. Her hentes utvilsomt
impulser fra både punk, rock og frijazz. Med masse energi i potten
blir det et herlig øs av det.

Empati

De tre edsvorne menn, som er meget dyktige instrumentalister, har
tydeligvis funnet sammen i et felles uttrykk. Der er det fullt trøkk,
men tidvis nedpå også, og herlig fremdrift i ei innspilling der de tre
befant seg i samme rom og der det stort var ett take som gjaldt.

Tøffe sakker og motgift som garantert virker mot julemusikken.

Trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen møter oss med ei svært
original innspiling – både for oss og for han sjøl.

Thomas Strønen (51) har de seineste tiåra, både sammen med andre og
ikke minst i egne band, fortalt oss gjentatte ganger hvilken original
musikant og retningsgiver han er. I det siste er det sammen med John
Surman og med sitt eget Time Is a Blind Guide-band han har markert seg
på det mest fordelaktige.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis vi skrur klokka tilbake til sommeren 2018, så var Strønen i
Manfred Eicher og ECMs nye favorittstudio i Lugano i Sveits for å
spille inn trioskiva “Bayou” sammen med Marthe Lea og Ayumi Tanaka.
Innspillinga tok kortere tid enn antatt og Eicher foreslo at den
resterende tida kunne benyttes til å ta opp noe solo perkusjonsgreier.
Strønen var ikke vond å be og under mottoet la oss se hva som skjer så
satte han i gang og tapen gikk.

Strønen ønska å være mer direkte og konfronterende i sitt eget spill
under disse opptaka – en slags klassisk innfallsvinkel. Først kom
ideen om at de forskjellige “låtene” kunne ende opp i et soloalbum,
men raskt fant Eicher/Strønen ut at de ville invitere flere andre
musikere inn for å fargelegge/kommentere det Strønen hadde gjort.

Pandemi-opptak

Eichers eneste krav var at de andre musikerne skulle være musikere
Strønen aldri hadde spilt med tidligere. Det endte med at en av
Åsgårdstrands aller fremste perkusjonister tok kontakt med
stemmekunstneren og kantele-spilleren Sinikka Langeland, tenor- og
sopransaksofonist Chris Potter, multiinstrumentalisten og for
anledninga pianisten Jorge Rossy og nok en pianist, Craig Taborn.

Siden dette var i pandemiperioden, fikk de fire tilsendt Strønens
“låter” uten noen som helst føringer for hva de skulle gjøre på sin
kant. Noen, som Langeland, forberedte seg grundig og lærte “utenat”
hva Strønen hadde gjort, mens for eksempel Taborn ikke ville høre noe
på forhånd, kun improvisere fritt med Strønen.

To av utgangspunktene til Strønen har blitt værende soloutflukter,
mens de ti andre altså er duetter. Såvidt jeg vet har aldri verken
Eicher/ECM eller Strønen gjort noe slikt tidligere. Resultatet har
uten unntak blitt usedvanlige spennende samtaler uten at noen av
musikerne noen gang møttes! Kanskje skjer det i mindre eller større
grad en gang i fremtiden – enn så lenge er dette ei veldig spennende
og totalt unik erstatning.

Danske Thomas Fonnesbæks usedvanlige bass-spill har tiltalt meg mye og
lenge. Her følger nok et eksempel på hans mesterskap.

Det å oppleve Thomas Fonnesbæk (47) sitt eminente bass-spill i levende
live er ren nytelse og det har sendt tankene mine i retning
Niels-Henning Ørsted Pedersen mer enn én gang. Så virtuost og så
smakfullt er det nemlig. Fonnesbæk har med andre ord tatt opp arva
etter den aller største og forteller oss at han sjøl nå også hører
hjemme helt der oppe.

Samarbeid

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blant de anledningene har jeg blitt aller mest imponert over
Fonnesbæks uttrykk, har vært i samspill med den italienske
mesterpianisten Enrico Pieranunzi. Mange har gjort sitt ytterste for å
følge opp arva etter Bill Evans, men få om noen har i mine ører makta
det i den grad Pieranunzi har gjort det. Hans bakgrunn fra klassisk
musikk fusjonert med et klangunivers henta fra Evans´estetikk, gjør
også Pieranunzi til en tangentbehadler i verdensklasse.

De to har jobba mye sammen på duo, som jeg fikk høre under Copenhagen
Jazzfestival for noen få år siden, og de låter framifrå sammen. Denne
gangen har Fonnesbæk bestemt seg for å utvide paletten og på turen til
Roma for vel et år siden inviterte Fonnesbæk også med seg
trommeslageren Roberto Gatto samt sopransaksofonisten Rosario Giuliani
og vokalisten Valentina Ranalli på noen av spora.

Med ni Pieranunzi-komposisjoner og ei låt hver seg av Fonnesbæk og
Gatto, blir vi altså invitert inn i et usedvanlig vakkert og melodisk
univers der samtalene flyter usedvanlig lett og der empatien er
åpenbar.

Thomas Fonnesbæk er en tradisjonsbærer og forlenger av ypperste merke.

Den italienske instrumentalisten og vokalisten Andrea Giordano har
studert og vært bosatt i Oslo siden 2020. Hos sin mentor Sidsel
Endresen har hun åpenbart lært mye.

Jazzens og improens veier er som kjent uransakelige. Denne
tilstandsrapporten og visittkortet fra Andrea Giordano (29) er nok et
strålende eksempel på det. Etter studier hjemme i Italia så førte
altså hennes veier henne til masterstudier ved Norge Musikkhøgskole og
det spennende miljøet som finnes der.

Etter diskusjoner med sin veileder og professor Sidsel Endresen, bedre
retningsgiver er vanskelig å tenke seg, begynte Giordano tidlig i
master-prosessen å utvikle låter for diverse konstellasjoner som
skulle være ment som en hyllest til sin nylig avdøde mentor fra
Italia, Allesandro Giachero.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Prosessen

Når plata med Giordanos musikk er gitt ut på det unike selskapet SOFA,
så er det mulig å mer enn ane at noe høyst originalt er på vei. Slik
er det da også. De ni låtene, som hun har kalt stansias eller rom på
norsk, er spilt inn hver for seg på Musikkhøgskolen i 2022 og satt
sammen i ettertid. Alle rommene hører dog sammen i ett og samme hus –
det er så avgjort en sammenheng i de forskjellige låtene sjøl om
uttrykkene og besetningene varierer.

Det som gjør innspillinga ekstra original er Giordanos fascinasjon for
et språk eller dialekt fra Piedmont som kalles Piedmontese. Dette
lokale språket har hun forska på siden 2018 og, uten at jeg skjønner
et pip av det, så fascinerer hennes bruk av det i hennes vokale
ekskursjoner.

Partnere

Med henne på dette prosjektet har hun med seg blant andre cellisten
Joel Ring, trekkspilleren Kalle Moberg, bassisten Christian Meaas
Svendsen og perkusjonisten Ingar Zach pluss en rekke italienske
musikere. De har åpenbart skjønt Giordanos intensjoner og er viktige i
det som har blitt en flott presentasjon av ei ny og høyst original
stemme som beveger seg i skjæringspunktet samtidsmusikk, impro og
jazz.

Den svenske bassisten Lars Danielsson, den engelske gitaristen John
Parricelli og den finske trompeteren Verneri Pohjola har dratt til et
fransk slott for å lage musikk. Det var en svært god idé.

Château Palmer skal være et langt framskredent vingods og befinner seg
midt i den beste Bordeeaux-regionen når det gjelder edle dråper. Der
møttes altså disse tre vise menn og om det er den gode vinen som
sikkert var lett tilgjengelig som har inspirert dem til denne dåden
vet jeg ikke, men ettersmaken er i alle fall av den svært gode sorten.

Ny konstellasjon

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Danielsson og Parricelli har spilt sammen i en årrekke. Plateselskapet
ACT og produsent Andreas Brandis så, eller kanskje hørte, for seg ei
ekstra stemme og foreslo altså Verneri Pohjola og Danielsson tente på
ideen umiddelbart. Det er jo ikke alltid at ideene til plateselskap og
festivaler er av det vellykka slaget – de er gjerne unnfanga av
kommersielle motiver – men i dette tilfellet har det vist seg å være
enn innertier.

Innspillinga er gjort i månedsskiftet mai-juni og størsteparten av
musikken har Danielsson skrevet i ukene frem mot møtet med akkurat
disse tre herrene i bakhodet. Vanligvis skriver bassist og cellist
Danielsson ved pianoet, men denne gangen var gitar
komponist-instrumentet – muligens for at låtene skulle passe
Parricelli, som spiller både akustisk og elektrisk, ekstra godt.

I tillegg får vi også nydelige tolkninger av blant annet Ron Sexsmiths
“Gold in Them Hills”, Ellington-klassikeren “Mood Indigo” samt en låt
hver av Parricelli og Pohjola som perfekt avslutning på møtet på det
som må være et vakkert slott.

Kammerhygge

Det denne trioen byr oss er så vakker kammermusikalsk hygge som vel
tenkelig. Det er så nedpå, så ettertenksomme og så fascinerende
samtaler mellom tre likeverdige musikanter av svært høy byrd som vi
bare kan ønske oss i en verden der slikt trengs mer enn noen gang.

Arild Andersen har vært, er og kommer til å bli værende et av de
viktigste landemerkene i norsk jazz. Denne soloutflukten er nok en
bekreftelse på det.

Den livsbejaende veteranen i norsk jazz, Arild Andersen (79), snakker
ofte og gjerne om den unike stemma han er så fascinert av hos enkelte
av sine kolleger. Det har han all grunn til å gjøre for han er i
besittelse av ei toltalt unik stemme sjøl. Som med Miles Davis, Stan
Getz, Jan Garbarek, Radka Toneff og noen andre, så er Andersen i
kategorien jeg mener jeg kan gjenkjenne etter bare ei takt eller to –
sounden hans er så personlig, stor, rund og varm at den alltid er som
et speilbilde av mannen sjøl. Det er liksom bare én Arild Andersen –
og takk for det.

Mutters aleine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alle som har opplevd Andersen live sammen med “guttungene” i
kvartetten sin de seineste åra, kjenner på seg og ser begeistringa til
Andersen over å få leike med herrene Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien
og Marius Neset.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Andersen flere ganger sammen med
sin bestekamerat, bassen, og begeistringa er ikke noe mindre i de
situasjonene heller. Andersen og bassen kjenner hverandre godt som det
heter på sportspråket og du verden som de vet å spille hverandre gode,
for å fortsette i den terminologien.

På Victoria

Andersens solodebut på plate er spilt inn på Victoria Nasjonal
Jazzscene den 18, juni 2020 – bortsett fra åpningssporet, ei låt av
Re-Kalam Bob Moses, som han har spilt inn hjemme hos seg sjøl og der
han benytter mange av mulighetene et slikt studio byr på.

Ellers byr Andersen på mye av det repertoaret vi som har hørt han live
har blitt vant til. Det vil si hans egne “Dreamhorse”; “Landloper” og
“Mira”, samt tradlåta “Old Stev”, Albert Aylers “Ghosts”, standardlåta
” A Nightingale Sang in Berkeley Square”, Ornette Colemans “Lonely
Woman” og Charlie Hadens “Song for Che”.

Det samme altså, men som alltid helt forskjellig. Sounden til Andersen
er sjølsagt umiskjennelig der, men tolkningene er som alltid ferske og
hans live effekt- og loopbruk byr alltid på fascinerende
overraskelser.

Det skulle altså ta 79 år før verden fikk oppleve Arild Andersen
aleine på plate. Lang ventetid med andre ord, men du verden så det har
vært verdt det.