Dylan Mondegreen, alias Børge Sildnes fra Eide, har nok en gang foret oss med en godtepose med vakker popmusikk.

Dylan Mondegreen har laga nok et smakfullt og vakkert visittkort.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Sakte, men sikkert har jeg fått et forhold til musikken til Dylan Mondegreen – aner ikke hvorfor han har adoptert dette kunstnernavnet forresten – og med sitt femte cd-visittkort er det bare å slå fast at jeg synes det er usedvanlig behagelig å synke ned i hans univers.

Mondegreen befinner seg i den store indiepop-gryta. Det vil blant annet si at det er musikk med kvalitetsstempel på seg, men som de store plateselskapene ikke plukker opp fordi de ikke føler det store kommersielle potensialet finnes der.

På mange vis stemmer det nok en gang når det gjelder Mondegreens budskap og musikk. De åtte låtene, som han har skrevet, arrangert og produsert sjøl, befinner seg alle i et nydelig landskap der vakre vokalharmonier møter strykere fra Makedonia, nylonstrengsgitarer og annet krydder som aldri skaper uro i mottakerapparatet. Her er det egentlig bare å lene seg tilbake og la seg forføre av vellyden og de fine stemningene.

Big in Japan

Ikke bare i musikkbransjen er det noe som heter Big in Japan – det betyr vel bare at man bare har fått en viss oppmerksomhet utenfor Norges grenser. Slik er det også med Mondegreen. Hans fine og inderlige stemme og pene og «ufarlige» melodiske landskap snakker nok veldig til et internasjonalt publikum med slike musikalske idealer.

Det er både styrken og svakheten til Mondegreen. Tekstene, der han tar for seg en rekke hverdagslige og småfilosofiske temaer – hele tida på engelsk, er alle innhylla i melodier som nok kan oppfattes som relativt enstonige i lengden. Her finner jeg ikke låta som umiddelbart slår meg som hitlåta – alle er like fine, hvis du skjønner.

Design

Dylan Mondegreen tar seg av hele pakka og gjør det på et flott vis også. Det betyr at han er mannen bak coverdesign og alt annet og at det er en estetiker av rang vi har med å gjøre, er det absolutt ingen tvil om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dylan Mondegreen

A Place in the Sun

Saiko/SkiPop Records/Musikkoperatørene

Jon Cleary er født og oppvokst i noe så erkeengelsk som Kent. Så blei han bitt av New Orleans-basillen og de seineste 20 åra har han bodd og virka i The Big Easy.

Jon Cleary er så «New Orleans» som vel mulig.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det var mye musikk i heimen til Cleary, men lyset gikk først virkelig opp da en onkel kom hjem fra Junaiten med plater med Professor Longhair og andre fra dalstrøka rundt New Orleans. Musikk med funk, soul, jazz, rhythm and blues og andre tilliggende herligheter i seg var så definitivt tingen for Cleary, som besøkte Notodden-festivalen seinest for noen måneder siden, og han skjønte raskt at denne musikken skulle bli hans «skjebne» og hans livsvei.

Den 56 år unge Cleary har altså gjort ekte NO-er av seg. Både låtene, pianospillet, arrangementene og ikke minst vokalen forteller oss at dette ikke er tilgjort på noe vis – Cleary har tilegna seg dette språket på et ekte og inderlig vis og framstår nå som en ekte musikant fra området rundt Treme; bydelen vi blei kjent med etter den strålende TV-serien med sammen navn.

Her møter vi Cleary i fri flyt med ti egne låter, en av dem skrevet sammen med Taj Mahal, og med et kobbel av musikanter fra New Orleans må vite, blant andre Meters-gitaristen Leo Nocentelli, ei solid blåserekke og korister som vel ikke kunnet komme fra noe annet sted.

Cleary har miksa alt av velsmakende impulser inn i sin musikalske gumbo og det swinger og groover noe vederstyggelig fra første til siste takt. Tøft, heftig, bra og svett hele veien og for alle oss som ikke har kommet oss til New Orleans ennå, så er det jo hyggelig at New Orleans kommer til oss!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Cleary

Dyna-Mite

FHQ Records/Thirty Tigers/Border Music

En av Sandefjords store Mathisen-sønner, bassisten og bandlederen Per, er heldigvis av den ustoppelige typen. Her gir han oss to doser som forteller hvor bra han er.

Per Mathisen´s Heavy Weather med en hyllest av sjølveste Weather Report.

Per Mathisen (49), en av fire særdeles musikalske brødre, har de seineste tiåra dukka opp i en rekke musikalske konstellasjoner med sine basser. Denne gangen er det i helt ny setting og en ganske ny – uansett så groover det ganske så heftig.

I stadig større grad har Mathisen vært å finne i Mellom-Europa i det siste og han har fått mer eller mindre permanent bostedsadresse i Østerrike. Det betyr nok en solid utvidelse av arbeidsmarkedet for Mathisen og med sitt relativt nye band Heavy Weather, bestående av musikanter fra hans nye «hjemland» og Ungarn, får vi stifte bekjentskap med et band og et repertoar som har mye med Østerrike å gjøre.

Vi snakker sjølsagt om Weather Report og en av grunnleggerne, Joe Zawinul, var jo født og vokste opp i Wien. På 50-tallet satte han kursen for USA og begynte raskt å jobbe med storheter som Sarah Vaughan, Julian «Cannonball» Adderley og Miles Davis, men fra 1970 av var det Weather Report som gjaldt. I manges øyne og ører, inkludert Per Mathisens, var det verdens tøffeste og beste band og her får vi være med på hyllestbandets aller første jobb – i Østerrike i fjor sommer.

Med eksakt den samme besetninga som WR får vi høre Heavy Weathers versjoner av klassikere som «Black Market», «Harlequin», «A Remark You Made» – en av verdenshistoriens vakreste melodier -, «Three Views of a Secret» og «Birdland» pluss tre Mathisen-låter.

Det låter flott og med en enorm energi og spilleglede, men samtidig så er det også «farlig»: det er jo umulig ikke å tenke på de udødelige originalversjonene som Zawinul, Shorter, Pastorius, Acuña og Badrena ga oss.

Virtuosen Mathisen har funnet fram til svært dyktige sjelsfrender der sør i Europa og hyllesten er flott, men originalen er og blir originalen.

Barxeta II – det vil si Jan Gunnar Hoff, Horacio Hernandez og Per Mathisen – sparer ikke på noe som helst.

En trio som går mye lengre tilbake i tid enn Heavy Weather er den der Mathisen, tangentist Jan Gunnar Hoff og den tidligere Weather Report-trommeslageren Alex Acuña fant hverandre for vel ti år siden. Trioen har foret oss med utgivelsene «Jungle City» i 2008 og fulgte opp med «Barxeta» i 2012.

Her snakker vi livsfrisk og heftig fusionmusikk der alt materialet er skrevet av de involverte. Både elektriske og akustiske tangent- og bass-instrumenter er hjertelig tilstede og vi blir med bandets tredje visittkort servert herlig, melodisk, dynamisk og groovete musikk fra øverste hylle.

Denne gangen har Acuña fått «fri», eller hadde ikke anledning til å være med eller så ville Hoff og Mathisen ha inn ei ny stemme. Valget falt i alle fall på det cubanske fyrverkeriet Horacio «El Negro» Hernandez, som av helt forståelige årsaker har blitt spurt også av blant andre Carlos Santana, Gary Burton og Michel Camilo om å innta trommekrakken.

Nok en gang er innspillinga gjort i Odd Gjelsnes´ studio i Barxeta i Spania og at det var hyggelig stemning rundt appelsinlundene er ikke vanskelig å fornemme. Vi har med tre svært langt framskredne musikanter å gjøre som åpenbart fant tonen (sic) raskt og om det går unna i et tempo som kan føre til fartsbot eller om de tar seg tid til å puste, så låter det usedvanlig hipt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per «Bass Viking» Mathisen´s Heavy Weather

Gratitude Overload

Alessa Records/MusikkLosen

Per Mathisen & Jan Gunnar Hoff featuring Horacio «El Negro» Hernandez

Barxeta II

Losen Records/MusikkLosen

Den danske gitaristen Jakob Bro tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Her sammen med sin glitrende trio live i New York.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron – du verden!

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

De seinere åra har vi hatt gleden av å møte Bro (40) i flere konstellasjoner – seinest sammen med vår egen maestro Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan under årets Oslo Jazzfestival. Parallelt med det bandet har Bro også jobba med trioen bestående av de amerikanske musikantene Joey Baron på trommer og bassist Thomas Morgan. Begge bandene er like bra, men likevel ganske så forskjellige.

Første gang jeg møtte Bro var i legenden Paul Motians Electric Bebop Band. Han fortalte oss raskt hvilket enormt potensial han var i besittelse av. Så har han altså i stadig større grad vist seg fram som leder for egne band og i all hovedsak med sin egen musikk som utgangspunkt. Det har vært en sann fryd hele veien.

Denne trioen møtte vi først gjennom ECM-utgivelsen «Streams» fra 2016 innspilt i studio i Frankrike. Nå har de spilt på seg enda mye mer empati, inderlighet og særegenhet gjennom masse livejobber over store deler av kloden og vi blir her invitert med på høydepunktene fra to kvelder på klubben Jazz Standard i New York i juli i fjor.

Repertoaret er helt nytt i forhold til den forrige trioskiva, men «hitlåta» «Copenhagen» fra den første utgava av trioen der Christensen spilte trommer, er henta fram igjen.

All musikk er skrevet av Bro og hele veien er det en ro, en tanke, en underfundighet over uttrykket – enkelt og greit et musikalsk univers vi blir invitert inn i som det er usedvanlig godt å oppholde seg i.

Bro, og de to andre, er utstyrt med helt personlige stemmer og til sammen er denne trioen en enhet av sjeldent kaliber. Publikum i New York var åpenbart svært begeistra – det hadde de all grunn til og det er jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Bay of Rainbows

ECM/Naxos Norway

Den norske saksofonisten og visjonæren Torben Snekkestad har gjort danske av seg. Som musikant er han så global som vel tenkelig.

Sammen med Agustí Fernández og Barry Guy tar Torben Snekkestad oss med til hittil ukjente steder.

Snekkestad (45), opprinnelig fra Tønsberg-traktene, har bodd, jobba og undervist i København i en årrekke nå. Her hjemme samarbeida han blant annet med Lars Martin Myhre, «storbandet» 1300 Oslo og ikke minst i Tri O´Trang sammen med Lars Andreas Haug og Helge Lien.

I Danmark har Snekkestad over tid skapt et uttrykk og en palett som har røtter både i improverdenen og i samtidsmusikken. Han har enkelt og greit makta å skape noe han er helt aleine om og det får vi to flotte eksempel på her.

Snekkestad møtte den spanske pianisten Fernández og den engelske bassisten Guy i KoncertKirken i København i fjor sommer under Copenhagen Jazz Festival. Gjennom de seks fritt improviserte variasjonene er det åpenbart at de tre deler de samme idealene og trives i de samme åpne landskapene der improimpulsene er like viktige som som de samtidsmusikalske.

Det de gir oss er høyst personlige og sjeldne musikalske ekskursjoner – spennende og kompromissløs musikk.

Nate Wooley og Torben Snekkestad snakker det samme språket.

To år tidligere møtte Snekkestad den amerikanske trompeteren Nate Wooley i den samme kirka. Snekkestad spiller her både sopransaksofon og trompet, med saksofonsmunnstykke om jeg ikke tar feil, og med den høyst spesielle besetninga låter det sjølsagt annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn.

Herrene fører samtaler på et meget elevert, fritt og åpent plan der de frambringer lyder, stemninger og overtoner gjennom sine personligheter på et vis som gjør at jeg blir sittende helt ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Torben Snekkestad må gjerne bli værende i Dronningens by, men han har absolutt både rett og plikt til å melde seg også her på berget uten for lange pauser. Hvorfor forteller han oss her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snekkestad/Fernández/Guy

Louisiana Variations

FSR/sluchaj.org

Nate Wooley & Torben Snekkestad

Of Echoing Bronze

FSR/sluchaj.org

Pianisten Stefano Travaglini er et helt nytt bekjentskap, men han kjente til Rainbow Studio og Jan Erik Kongshaug. Det skal vi være glade for.

Stefano Travaglini på plass i Rainbow Studio.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Travaglinis kjenneskap til Kongshaug og Rainbow førte til at elfenbensplukkeren dro til Oslo for vel to år siden for å få akkurat den lyden han hadde hørt så mange ganger gjennom utallige ECM-innspillinger. Det har han fått pluss at han har gitt oss en vakker solopiano-ekskursjon med masse originalitet ved seg.

Travaglini er en teknisk langt framskreden musiker med en solid ballast både når det gjelder jazz og klassisk musikk. Det setter han sammen til et vakkert, poetisk og høyst personlig uttrykk med masse dynamikk i seg.

Stefano Travaglini sammen med Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio.

Under Kongshaugs vinger gikk Travaglini inn med et fortsett om å skape en times lang seanse uten overdubbing eller redigering av noe som helst slag.

Med ei fin blanding av egne melodier og kjente låter som «Monk´s Mood» og «Softly, as in a Morning Sunrise», forteller Travaglini oss at han er en klangbehandler og improvisator med mye personlig på hjertet. Han fabulerer, han puster, han eksploderer på et forsiktig vis og han gir oss ei ny stemme som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med – med Jan Erik Kongshaugs magiske evner som fødeselshjelper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stefano Travaglini

Ellipse

Notami Jazz/stefanotravaglini.com

Det er bare vel et år siden jeg hørte Marja Mortensson for første gang. Nå har joikeren kommet enda nærmere seg sjøl – på et inderlig og nært vis.

Marja Mortensson har tatt nye, store steg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den 23 år unge Marja Mortensson fra Hedmark er sammen med Stjenekampvinner Ella Marie Hætta Isaksen viktige stemmer for å løfte den samiske joiketradisjonen etter foregangskvinner som Mari Boine og Inga Juuso videre. Det er en stolt og flott tradisjon og Mortensson har alt i og ved seg til å bli en viktig og mektig utøver av dette uttrykket.

Gjennom debuten i fjor blei vi kjent med ei helt ny stemme for de aller fleste av oss. For oss «uvitende» forbinder vi joik her hjemme med utøvere som kommer fra Finnmark eller nærliggende områder, men det er langt fra hele sannheten og virkeligheten. Mortensson kommer fra Engerdal i Hedmark og representerer en sør- og umesamisk tradisjon som hun har jobba mye med og samla gamle joiker som har vært lukka ned i ymse arkiver.

Sammen med Jakop Janssønn og Daniel Herskedal har Marja Mortensson gitt oss en lykkepille.

Miksa med nye joiker Mortensson har skapt sjøl, har hun sammen med tubaist og basstrompeter Daniel Herskedal og trommeslager og perkusjonist Jakop Janssønn, førstnevnte var med på debuten hennes også, men da som del av et mye større ensemble, skapt et intimt og vakkert univers der både stemma hennes og stemninga i joikene kommer enda tydeligere frem enn sist.

Sjøl om det er en ung utøver uten all verdens livserfaring vi har med å gjøre, så utviser Mortensson en modenhet og livsvisdom i måten å uttrykke seg på som er sjelden og ekte. Hun er åpenbart stolt av sine røtter og med et perfekt og empatisk reisefølge i Herskedal og Janssønn, så har «Mojhtestasse», som betyr minnegave på norsk, blitt en bekreftelse på det vi mer enn ante for et år siden da «Aarehgïjre» så dagens lys.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Mojhtestasse

Vuelie/Musikkoperatørene

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har spilt ei sentral rolle i groovy svensk musikk i mange grenseland lenge. Hvorfor forteller hun oss klart og tydelig her.

Ida Sand har ei svart musikersjel der inne.

Første gang vi hørte om Ida Sand (40) var i selskap med Nils Landgren og hans Funk Unit for godt og vel ti år siden. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor funkmester Landgren hadde funnet frem til Sand – hun var åpenbart en musikant med ei svart musikersjel som egna seg ypperlig i et slikt funky landskap. Etter hvert har vi møtt henne på egen hånd også og det er ingen tvil om at hun har mye å melde.

Med et kremlag under navnet Stockholm Underground – eller hva skal man si om Lars DK Danielsson på elbass, Henrik Janson på gitar, Magnus Lindgren på saksofoner, fløyter og klarinett, Per Lindvall på trommer og perkusjon og Jesper Nordenström på tangenter – så har Sand sørga for å få det meste funky reisefølget mulig på denne sida av dammen i alle fall.

Med et repertoar bestående av alt fra Al Greens «Take Me to the River», via Stevie Wonders «Please Don´t Hurt My Baby», Ray Charles´ «I Believe to My Soul» og John Fogertys «Born on the Bayou» og en rekke egne komposisjoner, tar Sand oss med til et svett landskap der funk, soul, blues og jazz stortrives.

Hun synger strålende, også i duett med Landgren som dukker opp som gjest på ei låt, og relativt mye forteller meg at dette må være et usedvanlig heftig liveband som enhver festival også på denne sida av Kjølen bør prøve å få på plakaten til en klubb som nekter å stenge før det renner svette av veggene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ida Sand

My Soul Kitchen

ACT/Musikkoperatørene

Etterveksten i norsk jazz har vært formidabel i mange tiår nå. Det er ingenting som tyder på at det nærmer seg noen tørkeperiode heller. Kvintetten NilasaliN er et utmerket bevis på det.

NilasaliN styrker oss i troa på den oppvoksende jazzslekt.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Bandet NilasaliN har eksistert siden 2013. Det betyr at de har spilt på seg mye erfaring og slik låter det da også. Til tross for at bandet har eksistert ganske lenge, så er det likevel unge folk vi har med å gjøre. Trombonist og hovedkomponist Nils Andreas Granseth fra Lillehammer, bassist Stian Andreas Egeland Andersen fra Stavanger, trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, pianist Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund og gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra Kongsberg – et lite Norge Rundt der altså – har alle, såvidt jeg vet, bakgrunn fra smeltedigelen Norge Musikkhøgskole. Som på jazzlinja i Trondheim har NMH blitt et sted der både nye band og mye ny og spennende musikk har oppstått.

Alle, bortsett fra Sefaniassen Eide, har bidratt med låter og alle har et felles sterkt melodisk ideal. De hevder sjøl at både norsk folkemusikk, rock, pop og impro er elementer i bandets uttrykk noe som til sammen fører NilasaliN – et ordspill på Nils Andreas´ klengenavn Nilas – til et tøft, utadvendt og ekspressivt landskap med solide røtter i et moderne, skandinavisk jazzuttrykk.

Frontlinja med gitar og trombone er ikke akkurat dagligdags verken i norsk eller internasjonal jazz og det fører til at NilasaliN låter ganske så unikt. Her hjemme går tankene i retning Frode Thingnæs Quintet der sjefen og Pete Knutsen også skapte et eget sound med trombone og gitar i front.

NilasaliN tar oss med til et varmt og godt sted der den gode melodien får gode vekstvilkår. Et fint kollektiv og dyktige solister gjør at det er godt å tilbringe tid sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

NilasaliN

NilasaliN

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Trommeslageren, perkusjonisten, komponisten og bandlederen – og visjonæren – Thomas Strønen tok oss nok en gang med til nye steder med sitt bestillingsverk under Oslo World.

Thomas Strønen i sentrum for sitt nye univers.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Foto: Tor Hammerø

Det er ikke noen bombe at Thomas Strønen ser nye veier og åpner nye dører. I en rekke konstellasjoner de seineste åra, blant annet i bandene Food og Humcrush, har han fortalt oss at han er en totalt kompromissløs og ustanselig søkende musikant.

I større grad en noensinne har dette gjort seg gjeldende i hans hovedbeskjeftigelse de seineste åra, nemlig bandet Time Is a Blind Guide. De to ECM-utgivelsene, årets «Lucus», er det ferskeste og beste eksemplet på det.

Nå hadde Olso World gitt Strønen frie hender til å skape et verk etter eget hode og du verden som Strønen hadde gjort det. Han fremstår gjennom dette verket som en komponist som både vil og som evner å ta til seg impulser fra akkurat hele verden – noe bedre eksempel på hva og hvem Oslo World er og skal være er nesten vanskelig å tenke seg.

Med Time Is a Blind Guide-bandet, med Mats Eilertsen på bass, svenske Leo Svensson Sander på cello, japanske Ayumi Tanaka på piano og Håkon Aase på fiolin som fundament, samt det seks manns sterke perkusjonsensmblet Strønen leder på Norge Musikkhøgskole og ikke minst den uhyre sterke og personlige stemma til indiske Prakash Sontakke på steelgitar og vokal – for et uttrykk!!! -, hadde Strønen satt sammen flere band i bandet og latt verden komme til seg – og til oss.

Landene og kulturene som er representert i bandet forteller også mye om hvor Strønen har henta flere av sine impulser. Om dette er jazz, samtidsmusikk, verdensmusikk, impro eller noe helt annet, er jeg egentlig ikke så opptatt av. For meg er og blir det kommunikasjon på tvers av grenser – geografiske som kulturelle. Det er noe som er viktigere enn noen gang og måtte så mange som mulig på oppleve dette – aller helst de som trenger det mest……

Thomas Strønen – bragte verden litt nærmere oss.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Prakash Sontakke – for ei stemme på alle vis – og deler av perkusjonsensemblet.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Ayumi Tanaka viser oss stadig nye sider.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Håkon Aase er en mesterfiolinist sine unge år til tross.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Thomas Strønen – Time Is a Blind Guide featuring Prakash Sontakke

Oslo World – Kulturkirken Jakob

31. oktober 2018