Vokaltrioen Aurom forteller oss på et personlig og inderlig vis at folkemusikk slik de formidler den er tidløs – om den er gammel eller ny.

Aurom har eksistert siden 2017 og har gitt ut ei plate før “O, svage sind” nå har kommet opp til overflata. Alt dette, bortsett fra det siste faktumet, har gått meg hus forbi. Nå har jeg endelig fått hekta meg på og det var åpenbart på høy tid.

Aurom består av Malin Alander fra gamle Sogn og Fjordane, Ingebjørg Lognvik Reinholdt fra Telemark og Guro Utne Salvesen fra Rogaland. Noe, eller mye faktisk, forteller meg at de kommer fra solide folkemusikktradisjoner – hvis ikke så har de tilegna seg kunnskapen og tradisjonen på et imponerende og flott vis uansett.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Gammelt og nytt

Noen eller mange sitter nok med et inntrykk av at all folkemusikk ikke bare stammer fra “gamle dager”, men at den også skal formidles slik den alltid har blitt formidla. Aurom har heldigvis andre syn på den saken.

Jovisst har de folkemusikktradisjonen innabords de tre Aurom-jentene, men enten de sjøl eller forfatteren Agnes Ravatn har også skrevet en hel del nytt materiale både når det gjelder musikk og tekst og Ravatn sin “Nystev”-tekst er intet mindre enn en sann fryd. Stor og frodig humor!

Klinger praktfullt

De tre stemmene klinger strålende sammen – og hver for seg. De har funnet frem til et kollektivt uttrykk som fascinerer og på den ordløse og sprudlende ekskursjonen “Svire” forteller de oss også at de har solide improvisasjonskvaliteter.

Aurom åpner opp nye dører for slike som meg og sikkert for mennesker som hører hjemme i folkemusikktradisjonen også. Stor stas – og jeg er sikker på at møtet deres med sjølvaste mestertrompeter og stemmekunstner Per Jørgensen på Vossajazz blir ei musikalsk hyrdestund for alle både på scene og i sal.

Kommer Genesis på banen, så må jeg innrømme at det er Phil Collins og Peter Gabriel jeg tenker på. Men du verden så viktig rolle Steve Hackett spilte også.

Steve Hackett har rukket (74) svært mye i si musikalske karriere. Sjøl om han ikke var det største navnet i Genesis fra han blei med i 1970, så bidro han både med strålende gitarspill og skrev flere av bandets låter.

Både Collins og Gabriel gikk jo videre med solokarrierer og superstjernestatus. Hackett har for så vidt gjort det samme, men det vil være en mild overdrivelse å påstå at han har oppnådd den samme statusen som sine tidligere Genesis-venner.

Under Bodø Jazz Open tidligere i år hadde jeg gleden av å høre Hackett live for første gang og det tok ikke mange takter å slå fast at hans gitaristiske ferdigheter fortsatt var på plass og i den skjønneste orden.

Ambisiøst verk

Vi som har levd ei stund husker med glede de store, flotte og ambisiøse landskapene Genesis skapte. For mange var de yppersteprestene i progrock-verdenen og det virker som om Hackett bare har fortsatt å utforske dette universet.

Musikken er stor og flott og Hackett er en historieforteller både med gitaren og med tekstene sine. Han er sjøl hovedvokalisten, dog uten særpreget som for eksempel Collins og Gabriel var/er i besittelse av, i dette universet som også henter impulser fra jazzverdenen og fra klassisk musikk.

Hackett omgir seg med dyktige musikanter som åpenbart kjenner seg like hjemme i rock- som i jazzverdenen. Han og de skaper fine stemninger og med en progsjef som Hackett i førersetet så er det sjølsagt et heftig trøkk underveis, men samtidig er han kommet dit i livet at han absolutt er i stand til å ta´n ned også.

Steve Hackett hadde på mange vis forsvunnet fra min bevissthet, men møtet i Bodø og dette visittkortet forteller med all ønskelig tydelighet at han fortsatt er i stor progform.

Kvartetten Lady Hardanger inviterer meg ut på ganske mange fots djup og jeg finner fort ut at jeg trives godt der.

Lady Hardanger, bare navnet på bandet frister til nærmere kontakt, er ute med sin fjerde tilstandsrapport. Til tross for det er det første gang jeg oppnår kontakt og basert på det jeg får høre så er det på høy tid.

Lady Hardanger består av Ingeleiv Berstad på vokal, fele pluss pluss, Olav Christer Rossebø på fele, mandolin, gitar pluss pluss, Anne Lise Frøkedal på gitar, vokal og orgel og Ingemund Askeland på banjo og vokal. Berstad har skrevet all musikken og at dette er fire mennesker som har hygga seg sammen på de fleste vis minst siden 2014, er ikke vanskelig å skjønne. Her tyter det godstemning og empati ut gjennom musikken og høyttalerne uten stans.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vakre landskap

Når jeg mer enn antyder at jeg beveger meg ut på djupt farvann så er det fordi det ikke er dagligdags for meg å oppholde meg i et americana/folk-landskap med flere tilliggende herligheter. Det er der Lady Hardanger hører hjemme og med de to flotte kvinnestemmene, som klinger nydelig sammen på engelsk, og med et tonefølge som er av det utsøkte slaget, så har dette blitt et herlig møte med et unorsk, men heller universelt landskap.

Det skulle altså ta rundt ti år før Lady Hardangers og mine veier krysset hverandre. Jeg lover at det ikke skal ti år til neste gang – uansett hvilket landskap de da skaper.

Den sveitsiske pianisten Michael Arbenz har vist i flere settinger at han er en usedvanlig allsidig musikant. Her utvider han paletten ytterligere.

I den fine sveitsiske trioen Vein, både aleine og i samarbeid med Norrbotten Big Band, har Michael Arbenz (48) fortalt oss at han var en svært langt framskreden pianist. Mye av årsaken er sikkert at hun er oppvokst i et særdeles musikalsk hjem som igjen førte til at han fikk solid klassisk utdannelse.

Arbenz har også samarbeida med en rekke klassiske musikere og komponister, men på et eller annet tidspunkt falt han altså i jazzgryta også. Her viser han oss at de to universene absolutt har noe å si hverandre og det gjør han på et svært så personlig og elegant vis.

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Kilder

Arbenz har skrevet sju melodier svært tydelig inspirert av helt konkrete komposisjoner av Debussy, Bach, Scriabin, Dvorak, Brahms – to ganger – og Hindemith.

Arbenz skriver og spiller originalt og med stor personlighet i uttrykket og makter uten unntak å skape herlige overganger fra det klassiske til det jazzikalske universet. I tillegg benytter han fra tid til annen elektroniske effekter på et elegant vis som gjør det hele ekstra personlig.

Michael Arbenz er en glimrende pianist som fortjener mye mer oppmerksomhet også i vår del av verden enn det som har blitt han til del så langt. Dette møtet er nok en bekreftelse på det.

Sjøl om vokalisten og låtskriveren Hanne Kolstø har vært produktiv i mange år, så er dette mitt første skikkelige møte med hennes univers – og det på klingende sunnmørsk.

Hanne Kolstø (43), fra Sykkylven på Sunnmøre, ga ut åtte album på åtte år før hun tok seg ei lita albumpause. For pause skulle det på ingen måte vise seg å være: Kolstø satte nemlig sammen et nytt band, skrev materiale til ny skive og skrev for sikkerhets skyld også sin debutroman som kommer til å se dagens lys i mai.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg å ha oversikt over Kolstøs karriere og univers, men de små visittene jeg har avlagt hennes musikk, om det har vært på engelsk eller norsk, har fortalt meg at det er en usedvanlig produktiv artist med et solid personlig bumerke vi har med å gjøre. “E det berre mej” er en flott bekreftelse på det.

Tror på

Kolstø skriver på dialekta hun er mest fortrolig med og uttrykker seg også på et vis som gjør at jeg tror på henne, noe som er det aller viktigste for meg når det gjelder hva som helst av kunstformidling. Kolstø framstår som så langt unna en A4-pop artist som vel mulig – hun forteller ekte historier og gir oss betraktninger det er spennende å få ta del i.

Kolstø sier sjøl at det musikalske landskapet henter impulser fra både pop, techno, rock, vise samt en dose folkemusikk og det er ikke vanskelig å være enig med henne i det. Det er likevel ikke alle låtene som tar like sterk bolig i meg – det er ikke nok særpreg i dem med med andre ord.

Uansett så har Hanne Kolstø endelig presentert seg for meg på et flott og djupt personlig vis.

Den russisk-norske pianisten Olga Konkova viser hver gang hun møter opp at hun har ei nydelig og lyrisk stemme. Denne gangen gjør hun det på et helt unikt vis.

Olga Konkova (53) har vært bosatt i Norge siden 1994. Det er en av flere grunner til at jeg synes at vi bør regne henne som minst halvt norsk. Det at hun er en så framifrå pianist er nok en grunn til at vi bør skryte på oss “eiendomsrett” til hennes kunstnerskap. Jeg har hatt gleden av å høre henne mye både via hjemmets høyttalere og i levende live og veldig ofte har det vært i trioformat møtene har funnet sted – en trio med bass og trommer som reisefølge.

Denne gangen er det nok en gang trio det handler om, men med ei helt annen instrumentering enn tidligere og dermed et helt annet uttrykk også.

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Nye oppdagelser

Konkovas utgangspunkt for disse musikalske ekskursjonene er hennes oppdagelser av en rekke treblåser-univers som hun neppe hadde vært klar over før hun møtte amerikanske, men Norge-bosatte Mark Heinecke som spiller alle mulige treblåserinstrumenter og fløyter. Konkova har skrevet masse ny musikk som kler disse instrumentene og stemningene de er i stand til å skape og når så den tyske, men også Norge-bosatte trommeslageren og perkusjonisten Frederik Villmow på sitt inderlige og følsomme vis krydrer alle utfluktene, så har det blitt godt og vel 72 minutter med høyst personlig, stemningsfull og ofte sakteflytende musikk som det gjør godt i flytte inn i.

Klangunivers

Om det er på det store og varme flygelet eller på det elektriske pianoet, så inviterer Konkova oss inn i et klangunivers som er så vakkert og åpenbart hennes eget at det å oppholde seg i hennes hage er en sann fryd – nok en gang.

Dansk-norske Maria Dybbroe har for andre gang kuratert et samleverk der 19 sterke kvinner fra en rekke land bidrar på hvert sitt unike vis.

Den 8. mars i fjor så MEUF, som er fransk slang for kvinne, dagens lys. Den kom dessverre ikke min vei, men har jeg skjønt det rett så var det på initiativ av den danske, men Oslo-bosatte saksofonisten og komponisten Maria Dybbroe at flere av de viktige og sterke kvinnestemmene blei samla på ti forskjellige spor med forskjellige besetninger.

Forlengeren

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett så frista det tydeligvis til gjentakelse og på kvinnedagen i år så kom volum 2 ut til allmuen. Dybbroe er nok en gang kuratoren og denne gangen har hun invitert 19 av de mest spennende kvinnelige musikerne fra det mer eller mindre eksperimentelle feltet innen en rekke sjangre. Det har ført til ti nye annerledes, spennende og sjangersprengende møter med kun Dybbroe som fellesnevneren fra i fjor – ellers 18 nye stemmer med andre ord.

På tvers

De norske stemmene er blant andre Jenny Berger Myhre, Astrid Garmo, Michaela Antalová – fra Slovakia, men bosatt i kjempers fødeland -, Camilla Hole, Guro Kvifte Nesheim, Amalie Dahl – dansk, men bosatt her blant fjellapene, Andrea Silvia Giordano – italiensk, men bosatt her nord og Lone Aagot Meinich – norsk, men bosatt i Danmark.

De med kunnskap om noen av disse spennende stemmene vet at de kommer fra vidt forskjellige landskap, det være seg folkemusikk, impro, jazz og samtidsmusikk. De har åpenbart fått frie hender til både å skape konstellasjoner og låter og veldig mye av det snakker til meg gjennom sin originalitet. Dessuten viser Dybbroes initiativ nok en gang hvilken enorm kvinnestyrke som finnes der ute i alle slags landskap. Da er det bare å glede seg til 8. mars 2025.

Av en eller annen grunn er Belgia en ganske så ukjent størrelse i jazzens verden. Saksofonisten Fabrice Alleman er nok et prov på at det er det ingen grunn til.

Jovisst er det musikanter fra Belgia som har markert seg på aller øverste hylle opp gjennom åra. Toots Thielemans, munnspiller, gitarist og plystrer i verdensklasse, og gitarist Philip Catherine er de to som virkelig har satt uutslettelige spor hos meg og når Catherine er med på to av spora her, så sier det ganske mye om hvor også Alleman befinner seg.

Har vært der lenge

Fabrice Alleman (56) har vært en sentral skikkelse i belgisk jazz i en årrekke. Til tross for en rekke plateutgivelser og masse utmerkelser så er han fortsatt en ukjent størrelse her til lands – i alle fall hos meg. Multisaksofonist, klarinettist, fløytist, komponist, arrangør og produsent – Alleman kler de fleste roller, og spiller derfor, bokstavelig talt, ei viktig rolle på den hjemlige arena.

Ambisiøst prosjekt

Mitt aller første møte med Alleman, som “kun” spiller sopransaksofon og plystrer her, er med hans første del i et stort tredelt prosjekt som vil bestå av “Clarity” og seinere “Now” og “Voices”.

“Clarity” har som mål å løfte frem det enkle og uforfalska – og lykkes veldig godt med det. Han har skrevet låter som har som mål å sette seg i hjernebarken med en gang og mange av dem gjør det. Ikke minst hyllesten til Thielemans, “Just Take It As It Is”, som Alleman freidig plystrer, om enn ikke på Toots-nivå!

Med seg ellers har han bassisten Jean-Louis Rassinfosse, også kjent som en Chet Baker-følgesvenn i mange år, og framifrå piano- og trommefølge som også bekrefter nivået på belgisk jazz. På et par av spora er også Budapest Scoring Orchestra strykende tilstede uten å skjemme seg ut.

Hele universet her er inspirert av Chet Baker og byr på musikk med masse sensitivitet og dybde. Fabrice Alleman er en musiker jeg gleder meg til å følge videre.

Trompeteren og elektronikeren Hilde Marie Holsen er ikke av den lettskremte typen. Hun viser enormt mot, vilje og evne til å skape helt egne landskap.

For tredje gang har jeg hatt gleden av å bli invitert inn i Hilde Marie Holsen (35) sitt høyst personlige univers. Sjøl om “Ediacara” har blitt liggende til marinering i flere måneder, så har hun og den tålt ventetida svært godt. Helt siden starten med “Ask” i 2015 så har Holsen, fra Jøster i Vestland, men med base i Oslo etter utdannelse på Musikkhøgskolen, med all ønskelig tydelighet fortalt oss hvilken retningsbestemt kunstner hun er.

Bestemt

Holsens andre visittkort, “Lazuli” fra 2018, var en flott videreføring av Holsens visjoner i et landskap der samtidsmusikk møtte impro og electronica og nok en gang var hun mutters aleine.

De to første skivene mer enn antyda at Holsen med sin høyst kompromissløse innfallsvinkel til det å skape musikk og uttrykke seg, visste hvor hun ville med musikken sin. Nok en bekreftelse gir hun oss med “Ediacara”.

Hun stiller til start i denne tredelte suiten med en nydelig og varm trompettone – når hun vil at den skal låte som en trompet – og der hun benytter samtidig elektronikk til å skape fascinerende og veldig personlige lydunivers langt bortenfor det meste som har vederfaret alles sinn.

Ro

Holsen inviterer oss til steder der det er mulig å finne ro til kontemplasjon sjøl om det er mye elektronisk kaos i fundamentet. Hilde Marie Holsen befinner seg et godt stykke på sida av giganter som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, men likevel mener jeg å oppleve et slektskap der. Et svært godt og inspirerende slektskap faktisk.

Tenorsaksofonisten Hank Mobley var det som blir kalt musikernes musiker. Han fikk aldri den store oppmerksomheten blant publikum. Det var det absolutt ingen grunn til.

Hank Mobley (1930-1986) kom i skyggen av medtenorister som John Coltrane og Dexter Gordon. Slik var det mens han levde og slik har det også vært etter at han gikk bort. Blant medmusikanter derimot nøt Mobley svært stor anerkjennelse og i de ihuga jazzkretser blir han fortsatt snakka om og lytta til med stor respekt. Derfor er det ekstra hyggelig at Blue Note har valgt å trekke frem igjen “No Room For Squares” fra 1964 i serien Classic Vinyl Series – på 180 gram vinyl mastera fra de originale analoge tapene. De forteller oss med all ønskelig tydelighet at Mobley fortjente mye mer oppmerksomhet både mens levde og i tida etter sin bortgang.

Spesiell innspilling

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Mobley, som levde et tøft liv og var avhengig av heroin i lange perioder, var stort sett inaktiv fra midten av 70-tallet. Jazzjournalisten Leonard Feather beskreiv Mobley som mellomvektmesteren av tenorsaksofonen, noe som gikk på at han langt i fra var så aggressiv som Coltrane kunne være og heller ikke så mjuk som en Lester Young. Denne innspillinga er et godt eksempel på det.

Innspillinga er henta fra forskjellige “sessions” fra henholdsvis en mars- og en oktoberdag i 1963. Med på begge er kun Mobley og en av de hippeste bop-trommeslagerne verden har møtt, Philly Joe Jones. Du verden som det groover av begge to i et et repertoar som består av seks Mobley-komposisjoner.

Ellers er det enten de unge trompeterne Donald Byrd eller Lee Morgan, pianistene Herbie Hancock eller Andrew Hill og bassistene John Ore eller Butch Warren. Alle hører jo hjemme i tetsjiktet og stammer fra universene til enten Miles Davis, Art Blakey eller Thelonious Monk – en grei skole kan man trygt si.

Blowing session

Noe forteller meg at dette var mer eller mindre ei rett på innspilling uten plagsomt med øvelse i forkant – dette var et språk disse gutta hadde inne så det holdt. Det swinger og groover noe så vederstyggelig – det kan nesten ikke unngås med Philly Joe Jones i fyrrommet – i et bop-/souljazz-landskap der alle får fortalt hva og hvem de er.

Det aller fineste med “No Room For Squares” er uansett gjenhøret med den “glemte” tonen og spillet til Hank Mobley. Han hadde fortjent og fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del.