Sjefen i Hovedøen Social Club, Sverre Indris Joner, er heldigvis av
den grenseløse typen. Her har han arrangert de store klassikerne i
sydende cubanske tapninger og du verden som det swinger.

Sverre Indris Joner, 60 noen dager til, er en sjelden og spennende
blomst i norsk musikkliv. 15 år gammel begynte han på en musikalsk
utflukt som starta med stor interesse for reggae, afrikansk highlife
og afrobeat og som endte et godt stykke lenger vest i havet, nemlig på
Cuba.

I 1985 dro han på studietur sammen med venner – en tur som gjorde et
djupt inntrykk og som har vært med å prege både hans personlige og
profesjonelle liv siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange band

Pianist, komponist, arrangør og bandleder Joner har ved en rekke
anledninger satt fyr på klubb- og konsertlokaler her hjemme med sine
mange utgaver av salsa-inspirerte band som La Descarga, Tango for 3 og
ikke minst Hovedøen Social Club – der en rekke norske «klassikere» har
fått ny drakt både vokalt og musikalsk. I tillegg har både KORK og
tyske Münchner Rundfunkorchester med stort hell tolka Joners
kubaniserte arrangement av noen av de største verkene til noen av de
virkelig store komponistene

Færra te Cuba

Lynni Treekrem dro altså til Mexico, men Joner ville sjølsagt til Cuba
og da cubanerne fikk ferten av innspillingene med KORK og tyskerne, så
var ikke veien lang til Havana og The Cuban Opera Orchestra og
sjølvaste Carlos del Puerto, den legendariske elbassisten fra Irakere,
og ei liveinnspilling som også tok fyr – på hjemmebane borte, hvis du
skjønner.

Joner har altså salsa-arrangert Mozart, Brahms, Strauss, Albinoni,
Chopin, Beethoven – sjølvaste Skjebnesymfonien, og Tchaikovsky og at
både orkesteret og publikum digger det gringoen Joner hadde gjort og
gjør der og da med uttrykket deres, er både åpenbart og hørbart.

Dette er tøft, det er annerledes, det er dritbra og det er så
livsbejaende som vel tenkelig. Dette kunne ingen andre enn Sverre
Indris Joner ha gjort og fått til.

Trioen Garden er nok en spennende tilvekst til den stadig
viltblomstrende floraen i norsk jazz.

Jeg slutter aldri å forundre meg over alle de nye konstellasjonene,
innfallsvinklene og de nye navna som dukker opp på den norske
jazzscena. Det er sjølsagt ikke noe annet enn gledelig og trioen
Garden, leda av en Hagen, må vite, føyer seg elegant inn i den stolte
rekka.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nesten nye navn

Det er jo relativt mange tordenskjolds soldater i norsk jazz – mange
gjengangere med andre ord. Tenorsaksofonist Mathias Hagen (31), fra
Kristiansand opprinnelig, er mannen bak all musikken her, er likevel
et nytt bekjentskap for meg så vidt jeg kan huske. De to andre,
bassisten Henrik Sandstad Dalen og trommeslageren Øystein Aarnes Vik,
har jeg truffet på i flere andre settinger der de har fortalt alle med
åpne ører og andre sanser og at de har noe ekte å melde. Det har så
avgjort Hagen også.

Fin miks

Hagens komposisjoner henter solid inspirasjon fra toneganger kjent fra
Midt-Østen og fra barokkepoken i klassisk musikk. Det har Garden
skrudd sammen til et kammermusikalsk univers der barytonsaksofonisten
Henrik Büller bidrar på ett spor og perkusjonisten Arne Martin Nybo
melder seg til kryddertjeneste på fire av låtene.

Det har ført vakre, ettertenksomme og til tider melankolske stemninger
som setter spor. Garden, som har eksistert som trio siden 2022, har
mye å by på på første forsøk og skal veldig interessant å følge i
korsveiene som kommer.

Harpisten Ellen Bødtker og ikonet Jan Erik Vold tar opp igjen
samarbeidet som ga oss “Sommeren der ute” for nesten ti år siden. Det
var på høy tid.

Samarbeidet mellom disse to går altså et tiår tilbake og i tillegg til
plata de gjorde sammen med trompeter Arve Henriksen og perkusjonist
Eirik Raude, så har de turnert både i Japan, Polen og Tyskland og vært
norsk «utsending» på den store jazzmessa i Bremen, Jazz Ahead. Årsaken
er enkelt og greit at de to har noe spesielt å melde og det fortsetter
de med på sitt nye visittkort.

Ny musikk – tidløs lyrikk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Harpist Bødtker, som har vist sitt store talent i en rekke
konstellasjoner, har skrevet ny musikk til dikt av Henrik Wergeland,
som har gyldig forfall for ikke å skrive nye dikt, og Jan Erik Vold.
17 dikt, fem av dem fra Wergelands hånd, og resten fra Vold har fått
svært så vakker og empatisk behandling av komponisten.

Når så harpist Bødtker har komponert og arrangert musikken og alliert
seg med en strykekvartett fra Det Norske Kammerorkester og
perkusjonist Raude fortsatt er hjertelig til stede, så har det blitt
et nydelig musikalsk univers for den uforliknelige Jan Erik Vold og
hans stemme – ei stemme som har blitt noe som likner en nasjonalskatt.

Fin miks

Fusjonen mellom Wergeland og Volds lyrikk fungerer utmerket og Vold
egner seg strålende til å tolke den gamle mester også. Volds lyrikk
kjenner vi i stor grad bedre enn Wergelands og når det hele avsluttes
med en av hans største hits, «Funny», den med «sorry brødre, det ble
meg – jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan», du vet, så er suksessen
sikra hos meg og Bødtker og Vold deler sikkert søsterlig/broderlig på
hederen og sender en fin tanke til Henrik W også.

Rudy Royston vil sammen med Bill Frisell sette sitt preg på Moldejazz
i uka som kommer.. Her møter vi Royston med sitt eget unike band.

Denne innspillinga med Rudy Royston og hans band Flatbed Buggy har
blitt liggende til marinering lenge, men mer passende tid til å hente
den frem enn dagen før Moldejazz blåses i gang, er vanskelig å finne.
I Molde vil nemlig Royston dukke opp i flere settinger sammen med
årets Artist in Residence, Bill Frisell, som han har samarbeida tett
med i en årrekke.

Egne saker

Det er ikke til undres over at Royston er en svært ettertrakta
sidemann med sitt personlige trommespill som alltid tilfører musikken
det spesielle ekstra. I tillegg til Frisell er også Dave Douglas og
Rudresh Mahanthappa ofte på tråden når det trengs perkusjonistisk
assistanse, men heldigvis får Royston også tid til sin egen musikk og
sitt eget band.

“DAY”, som i stor grad tar oss gjennom stemninger fra forskjellige
tider på døgnet, er Flatbed Buggys andre utgivelse, men den første som
har kommet meg for øre. Royston har også gitt ut flere skiver under
eget navn, men jeg må med skam å melde innrømme at dette er mitt
første med bandlederen Royston. Hvis det andre han har gjort er like
bra og originalt, så har jeg nemlig gått glipp av mye.

Unik besetning

I tillegg til han sjøl på trommer og Joe Martin på bass, så består
Flatbed Buggy av John Ellis på bassklarinett, Hank Roberts på cello og
Gary Versace på trekkspill. Opp med handa de som har møtt på ei slik
frontrekke av ei besetning før. Ikke det, nei?

Med et repertoar som henter inspirasjon fra både americana, straight
jazz og mye annet, blir vi servert melodisk og rytmisk spennende
musikk som sjølsagt låter annerledes enn alt annet som har vederfaret
eders sinn. For dere som ikke får hørt Royston i Molde, så finnes det
trøst i “DAY”. For oss som får både i pose og sekk, så er det jo bare
velstand i sikte.

Flukten vant Spellemannpris for sin debut for tre år siden. Nå er
kvartetten tilbake – bedre enn noen gang.

Da Flukten og “Velkommenhåp” så dagens for fire siden, så kom det ikke
som noen bombe at at det var et kollektiv med et musikalsk budskap som
ville vekke åtgaum og samtidig stake ut en spennende kurs. Bare å ta
en titt på besetninga var mer enn nok til å friste flere sanser: Hans
Hulbækmo på trommer, Marius Kloving på gitar, Hanna Paulsberg på
tenorsaksofon og Bárður Reinert Poulsen på bass var en nok til å vaske
ørene ekstra godt.

Utvikling

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Debuten var unnfanga av et ferskt band med pandemien som uønska
følgesvenn. Nå har bandet fått spilt mye sammen og det låter nå som et
uhyre sammmensveisa snilt firehoda troll som føler seg usedvanlig
trygge på hverandre som kollektiv og individuelt er det sjølsagt ikke
til å forundres over at det låter hinsides bra.

HH

I stor grad er det Hans Hulbækmo som har skrevet musikken. Han sier at
han er mer opptatt av melodilinjer enn akkorder. Det merkes godt også
i et univers der det hele veien er ei tydelig retning samtidig som
musikken som musikken oppleves løs og ganske så fri ofte. Her får alle
det rommet de fortjener og som de fyller på best mulig vis og
kommunikasjonen mellom de fire musikantene, som kan hverandre svært
godt etter fire år på veien. er av slaget framifrå Tre av spora er
også spilt inn live, enten i Svolvær eller Trondheim, og forteller oss
med all ønskelig tydelighet hvor bra bandet funker i levende live.

Flukten er noe av det mest spennende som serveres på bygdene av norsk
jazz om dagen – det betyr musikk av svært høy internasjonal klasse
det.

Nina Simone er en av de største og sterkeste stemmene i moderne
musikk. Denne nyutgivelsen på vinyl fra 1966 sier alt som trengs å
sies i den forbindelse.

Eunice Kathleen Waymon, muligens, men bare muligens bedre kjent som
Nina Simone, var en av det forrige århundrets aller største vokalister
og formildre av sterke og vakre budskap. Simone (1933-2003) var også
kompromissløs og i noens øyne også en vanskelig personlighet å ha med
å gjøre, noe som kanskje medvirka til at hun aldri fikk den store
oppmerksomheten og statusen hun hadde fortjent.

Ny serie

Det legendariske selskapet Verve er godt i gang med å gi ut en ny
serie med gamle og nesten glemte skatter på vinyl under tittelen
Acoustic Sounds Series. Musikken er mastra fra de originale analoge
tapene og er utgitt på høykvalitets (QRP) 180 grams vinyl. Heldigvis
har de valgt å ta med “Wild Is The Wind” i denne serien – Simones
sjette studioutgivelse fra 1966 etter at hun debuterte med “Little
Girl Blue” i 1959.

Den beste?

De lærde vil sjølsagt alltid strides om hva som er det beste en artist
noensinne har gjort og når det gjelder Nina Simone er det definitivt
ikke noe unntak. Jeg skal ikke påberope meg noen total oversikt over
hennes karriere eller plateproduskjon, men med min ringe kunnskap udi
hennes historie, så når “Wild Is The Wind” svært høyt opp lista.

Det spesielle med denne utgivelsen er at den besto/består av
overliggere fra to produksjoner som kom ut åra før. Hvordan selskapet
i utgangspunktet kunne overse denne skatten er nesten uforståelig, hvs
de da ikke hadde akkurat denne utgivelsen i bakhodet når opptaka blei
gjort.

Elleve låter, “I Love Your Lovin´ Ways”, “Four Women”, “What More Can
I Say”, “Lilac Wine”, “That´s All I Ask”, “Break Down And Let It All
Out”, “Why Keep On Breaking My Heart”, “Wild Is The Wind”, “Black Is
The Color Of My True Love´s Hair”, “If I Should Lose You” og “Either
Way I Lose”, viser den romnatiske sida av Simone som aldri før.

Sterkere, inderligere og mer personlig er det ikke mulig å formidle
tekst og følelser – Nina Simone var og er en unik vokalist, pianist og
kunstner.

Oddgeir Berg er en pianist, komponist og bandleder som sakte, men
sikkert har etablert seg på ei høy internasjonal hylle. Her kommer nok
en bekreftelse på hvorfor.

Dette er den femte plata jeg har hørt med og av Oddgeir Berg (40) og
hans trio siden 2018. Før den tid var Berg et totalt ubeskrevet blad
for meg. De seineste tiåra har det vært slik at “alle” som har slått
gjennom i norsk jazz har kommet ut, opp og frem via enten jazzlinja i
Trondheim eller fra Musikkhøgskolen i Oslo. Berg, og flere andre,
viser oss heldigvis at det finnes flere veier til Rom. Med sin “nye”
trio forteller Berg oss at han har tatt nye og flotte steg i retning
seg sjøl.

Rolla

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kommer alle fra et sted – et sted som har vært med på å prege oss i
større eller mindre grad. Berg sine røtter på på farssida befinner seg
på den lille øya Rolla i Troms – et sted og et univers vår mann stadig
vender tilbake både fysisk og mentalt. Den vakre musikken han har
skrevet forteller oss om den sterke og flotte naturen på og rundt øya
og samtidig er det ofte ei ganske melankolsk stemning over uttrykket –
ei stemning som stammer fra alvorlig sjukdom i Bergs familie.

Ny trio

Siden 2018 har det vært forandringer på både bass- og trommeplassen i
trioen. Berg krydrer det hele med ymse tangenter, sjøl om det
akustiske flygelet definitivt spiller hovedrolla. Trommekrakken er
fortsatt besatt av Lars Berntsen mens bassist Audun Ramo er med for
første gang.

De tre fører eleverte samtaler og alle får det rommet de fortjener. De
leverer vakkert påfyll som gjør godt om sola skinner eller om ikke alt
går rett vei.

Som Espen Eriksen og Tord Gustavsen, som har lagt store deler av
verden for sine føtter med sine trioer, så gjør Oddgeir Berg Trio også
det med konserter blant annet på Ronnie Scott´s, i Kina og i USA. Det
er til å fatte og begripe.

Johnny Griffin var en av de store saksofonistene i den såkalte
hardbop-skolen. Hvorfor får vi høre i dette liveopptaket fra 1992.

Om han ikke er glemt så har Johnny Griffin (1928-2008) langt i fra
fått den samme oppmerksomheten som flere av de andre tenorgigantene
som John Coltrane og Dexter Gordon. The Little Giant, som var hans
tilnavn, var kanskje ikke i like stor grad som de to nevnte en
stilskaper, men han var utvilsomt en viktig bevarer og forlenger av
etterkrigstradisjonen noe han viste blant annet i samarbeid med Art
Blakey, Coltrane og ikke minst Thelonious Monk.

Europa

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Griff, som han også blei kalt, gjorde Europa og i stor grad Paris til
sin base helt fra 1962. Det er kanskje noe av grunnen til at
amerikanerne ikke la like godt merke til han etter hvert, men i vår
del av verden hadde han uansett ei stor stjerne.

Det er også herfra mye av musikken han spilte inn seint i si karriere
hører hjemme. Spania var, etter at fascismen hadde blitt kasta på dør,
sultefora på jazz – som stort sett var bannlyst under Franco – og det
var et entusiastisk publikum som møtte Griffin denne januarkvelden i
1992 i Valencia.

Jazzpromoteren Jordi Suñol, som har jobba med og for jazzens ve og vel
i mange tiår, tok opp i underkant av 1000 konserter han var involvert
i på et aller annet vis. Nå har han og det danske selskapet Storyville
Records inngått en avtale om å gi ut, etter avtale med artistene eller
de som styrer rettighetene deres, en del av disse opptakene og med
fasit i høyttalerne så tyder veldig mye på at det er veldig proffe
opptak Suñol har stående på hyllene sine.

Mye Monk

Standardlåter og Monk-musikk var alltid på repertoaret når Griffiin
sto på scena og her får vi “Just Friends”, “A Monk´s Dream”,
“Sophisticated Lady”, “Rhythm-A-Ning”, “Blue Monk” og “Things Ain´t
What They Used To Be” samt Griffins egen “The Cat” i relativt lange
versjoner der den teknisk briljante Griffin legger inn sine sedvanlige
sitater – hans fantasibank må ha vært rimelig velfylt!

Sammen med seg hadde han en trio med bassisten Reggie Johnson, den
franske pianisten Hervé Sellin, som jobba med Griffin fra 1984 til han
gikk bort i 2008 og som har skrevet vakre ord om sin sjef og
læremester i tekstheftet, og trommeslageren Doug Sides.

De fire stortrives sammen og de tre gir den lille giganten akkurat det
reisefølget han og musikken hans ber om.

Her skjer det ikke noe revolusjonerende – det er kun en bekreftelse på
hvor unik og hvor bra Johnny Griffin var. Det holder lenge det!

Olav Wernersen var et totalt ukjent navn for meg. Nå skjønner jeg
hvorfor han er en helt for Stian Carstensen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg stiller rimelig dårlig når det gjelder
norsk trekkspillhistorie. Det betyr at det ikke er veldig overraskende
at Olav Wernersen (1936-2006) sitt navn og hans musikk ikke har kommet
meg for øre for nå. Du verden for en åpenbaring det har vært.

Viktig arbeid

Trekkspiller og entusiast Håvard Svendsrud skal ha all mulig slags
takk for at han har drevet godt arkeologiarbeid og funnet fram til 24
spor som forteller mye om Wernersens allsidighet både som utøver og
komponist. Han forteller oss også at han var en virtuos med en langt
framskreden teknikk og en musikant det virkelig swingte av.

Allsidig

Store deler av sitt profesjonelle liv tilbrakte Wernersen i Sverige
der han var en viktig bidragsyter på veldig mange plan. Her er det
eksempler på jazz, underholdningsmusikk, folkemusikk, franskinspirert
musettemusikk og et tradisjonelt trekkspillrepertoar – Wernersen kunne
åpenbart det aller meste.

Kunne spille trekkspill og gjorde det

De som tar munnhellet om at gentlemannen er han som kan å spille
trekkspill, men som ikke gjør det, bør i tillegg til Stian Carstensen
også låne øre til Wernersen og hans univers. Da kan de for så vidt
gjerne fortsette med munnhellet, men da med et stort smil om munnen.
Heldigvis spilte Wernersen mye og her står eksemplene i kø på hvilken
eminent musikant han var.

Jon Christensen!!!!

Vi møter Wernersen i mange forskjellige settinger her fra solo og
oppover og som en ekstra bonus får vi møte han med en jazzkvartett i
låter som «Bluesette» og «Smoke Gets In Your Eyes» sammen med en av
verdens aller beste trommeslagere, den gang 21-år unge Jon Christensen
som viser oss visepekomp slik det skal gjøres. Dette vil jeg tro er
ukjente sakker sjøl for de aller mest ihuga Christensen-fans hvor som
helst på kloden og de er det veldig mange av.

Det er med andre bare å bukke og takke for endelig å få stifte
bekjentskap med Olav Wernersen – og ei ukjent side av Jon Christensen.

Det virker heldigvis som den ikke har noen ende denne strømmen med heftige nye jazzstemmer. Pianisten Hogne Kleiberg er nok et flott prov på det.

Hogne Kleiberg (30) har jeg hørt mye mer om enn jeg har hørt av. Det håper jeg etter denne introduksjonen at det blir en varig forandring på. Etter studier både på jazzlinja i Trondheim og på konservatoriet i Amsterdam, er Kleiberg nå tilbake i fødebyen og underviser en ny generasjon på jazzlinja. Heldigvis er ikke det noen hindring for at han kan ta vare på og utvikle si egen karriere og dette visittkortet med hans trio forteller oss at han har veldig mye å by på.

Trioen sin

For mange jazzpianister er det å etablere og utvikle en trio den store svenneprøva. Veldig mange har gått opp den løypa før og det skal veldig mye til å sette sitt eget bumerke på noe «alle» har gjort. Hogne Kleiberg har noe eget og forteller oss det på et tøft og personlig vis gjennom de seks låtene som varer i en knapp halvtime.

Kleiberg har skrevet all musikken. Den er usedvanlig melodisk og inviterer oss inn i et klangrike der jeg får assosiasjoner til mestre som Bill Evans og McCoy Tyner. Kleiberg har både den lyriske åra Evans var en eksponent for og styrken og ekspressiviteten Tyner var en mester i.

Når Kleiberg også har alliert seg med trommeslager Steinar Heide Bø, som «alle» av svært gode grunner vil spille med om dagen, og Julian Haugland på bass, så har han satt sammen et kollektiv som på et empatisk vis er med han på hans visjoner og dermed hans måte å skape et friskt og spennende triolandskap på.

«Oransje» varer altså i knappe 30 minutter. Jeg vil ha mer – mye mer fra Hogne Kleiberg.