Tor Hammerø

Hver gang det dukker opp ei ny innspilling fra selskapet 2L så er det noe som likner på høytid i heimen. Hvorfor? Fordi jeg vet at det er kvalitet som blir servert – uansett sjanger. Storverket “Tuvayhun” er absolutt ikke noe unntak.

Uansett hvor uenig vi måtte være, så tror jeg de fleste er enige om at vi bor på og er en del av en såret klode. Det er svært lenge siden vår kjære klode har vært så skjør som den er i dag. Samtidig kan vi også være enige om at den samme kloden er et vidunderlig sted – et sted vi må ta vare på på mange måter både for vår egen del, men ikke minst for de som kommer etter oss.

Floskel? Mulig det, men ikke mindre sant og viktig av den grunn. Kan musikk være med på denne prosessen? Sjølsagt og som Gard Nilssen sier til kjedsommelighet: Music is the healing force of the universe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Komponisten Kim André Arnesen (41) sin komposisjon kan så avgjort være med å sørge for et godt bidrag i så måte. Han har skrevet usedvanlig flott og storslagen musikk til tekster av Charles Anthony Silvestri som Grammy-vinnerne i Nidarosdomens jentekor sammen strålende TrondheimSolistene tolker på et vis som får sanseapparatet og følelsene til å svare på et inderlig vis. Når så solister som Kirsti Huke og Mohammed Al-Majzoub på vokal, Hans Fredrik Jacobsen på fløyter, Hans-Kristian Kjos Sørensen på cimbalon, Ruth Potter på harpe og Carl Haakon Waadeland og Espen Aalberg på perkusjon er med og gir det hele nydelig krydder akkurat der det trengs, så har dette blitt intet mindre enn et storverk på nesten 80 minutter.

Nidarosdomens jentekor og lydmaestro Morten Lindberg har vunnet Grammy tidligere for innspillinga “Lux”. Her har det definitivt dukka opp en ny kandidat. “Tuvayhun” låter nemlig stort og flott på alle slags vis.

Den danske bassisten Richard Andersson har samla to gode venner til ei musikalsk hyggestund. Vi er heldige som har blitt invitert med på festen.

Richard Andersson sammen med sin empatiske trio.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Richard Andersson (39) er bosatt i Danmark, men har solide røtter både på Færøyene og på Island. Da han var 14 blei livet snudd på hodet. Han var utsatt for ei fyrverkeriulykke og mista synet. Da kom musikken og bassen inn i livet hans og med “Inviting” i høyttalerne, ørene og resten av kroppen, så har det blitt en flott reisevei.

Andersson er utstyrt med en varm, fin tone og et herlig og distinkt beat. Han stortrives åpenbart i et ganske så straight og tidløst landskap der det skal swinge fra start til mål – og du veden, det gjør det!

Når han så har invitert med seg sjelsfrender som den uhyre elegante og stilsikre gitaristen Per Møllehøj, som med sitt nydelige singeltone-spill alltid er der han skal være, og den spanske supertrommeslageren Jorge Rossy, som mange kjenner fra hans samarbeid med Brad Mehldau, så har denne trioen det meste i seg til å skape triojazz av høy klasse.

Med et repertoar bestående av standardlåter som “You Are My Everything”, “Invitation” – noe annet skulle tatt seg ut, “My Melancholy Baby” og “Moon River”, samt originalmateriale av både Andersson og Møllehøj, tar de tre oss med inn i et vakkert og tidløst univers som jeg aldri kommer til å gå lei av.

Ta i mot invitasjonen folkens!

Richard Andersson – Per Møllehøj – Jorge Rossy
«Inviting»
Hobby Horse Records/ richardandersson.dk

Finske, men i stor grad også norske, Juhani Silvola har begått et soloprosjekt som ikke likner på noe annet som har kommet min eller din vei. Jeg lover!

Overskrifta har jeg stjålet fra Silvolas egen beskrivelse av musikken han har skapt i Ås kirke utenfor Oslo. Jeg ser ingen grunn til å protestere på den betegnelsen og at Silvola, med en mastergrad i elektroakustisk samtidsmusikk fra Musikkhøgskolen i Oslo, en bachelorgrad som jazzgitarist og med et stort engasjement som folkemusiker – gjerne sammen med sin skotske felespillende kone Sarah-Jane Summers, har gravd djupt for å komme fram til kjernen i sitt musikalske uttrykk, er jeg også overbevist om.

Silvola har vært, og er, bosatt i Norge det seineste tiåret og er nok et eksempel på hva impulser utenfra tilfører vår musikalske flora. At det skjer mye spennende og utenomjordisk i Ås kirke, kan man vel kanskje ane, men noe slikt som Silvola skapte der med sine preparerte akustiske gitarer der han fra tid til annen implementerte ymse objekter over, mellom og under strengene og noen ganger kjørte det gjennom en elektrisk gitarforsterker og krydra det med effekt-pedaler, har neppe menigheta i Ås eller noen andre opplevd tidligere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Silvola, som både spiller med Frode Haltli og som har produsert musikk for Highasakite, tar oss med på ni meditative utflukter som setter i gang sanseapparatet på et vis som gjør at man som lytter blir utfordra på et unikt vis.

Juhani Silvola gir både seg sjøl og oss herlige utfordringer. Det er viktig og det gjør godt.

En vinyl-boks med alt Ornette Coleman ga ut på Blue Note samla og med et flott teksthefte forfatta av Thomas Conrad – mer julaften for Ornette-fans rundt fire måneder før det ringes inn, er det ikke mulig å komme.

Ornette Coleman (1930-2015), altsaksofonisten, trompeteren, fiolinisten, bandlederen, komponisten, visjonæren og retningsgiveren, var og er fortsatt et musikalsk ikon. Han er blant dem stadig nye generasjoner griper fatt i og som de heldigvis aldri blir ferdig med. Det harmolodiske frijazzuniverset han skapte fra slutten av 50-tallet har vært svært viktig for “alle” med søkende sanser i tiåra som har dukka opp siden den gang.

Grunnlaget for Colemans visjoner blei lagt før disse innspillingene blei gjort. Her er årene fra 1965 til 1968 sentrale og det er uten unntak en Coleman i storform vi møter i diverse konstellasjoner.

Først ut er to plater fra de legendariske konsertene på Gyllene Cirkeln i Stockholm i 1965. Sammen med bassisten David Izenson og trommeslageren Charles Mofett ga Ornette svenskene et sjokk som har satt spor som heldigvis ikke har latt seg utslette. Trioen ga publiken melodisk frijazz uten akkordinstrument – vi snakker grensesprengende musikk på den tida.

“The Empty Foxhole” blei spilt inn året etter i Van Gelder Studios i New Jersey og Ornette – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – omga seg med en ny trio. Hans 10 år gamle sønn, Ornette Denardo Coleman, som spilte med sin far til og fra resten av hans liv, er trommeslageren og Charlie Haden er nok en gang bassisten – som han også var på slutten av 50-tallet. Jeg vil strekke meg til å si at trommespillet er interessant – Hadens bidrag er nok en gang gigantisk.

Året etter var Ornette tilbake hos Rudy Van Gelder, men nå med en kvintett bestående av Billy Higgins på trommer, Scott Holt på bass, Lamont Johnson på piano og Jackie McLean på altsaksofon. Ornette spilte utelukkende trompet på “New and Old Gospel” og det hele låter sjølsagt totalt annerledes enn de foregående trioene uten piano.

“New York Is Now!” blei spilt inn i 1968 og her har Ornette med seg Coltrane-kompet Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer samt Dewey Redman på tenorsaksofon. Nok ei ny besetning og ei ny “vridning” av budskapet til mesteren.

Siste runde i boksen består av nok en utgivelse med den samme kvartetten, “Love Call”. Den er spilt inn kort tid etter “New York Is Now!” og forteller oss om en Ornette som har blitt en mye mjukere utgave av seg sjøl enn den vi møtte rundt 10 år tidligere, men stadig like kompromissløs og søkende

Det meste av dette materialet er kjent fra før, men samla i denne Blue Note-boksen blir det uansett et helt spesielt tidsbilde av en visjonær, et ikon, en stilskaper.

Dette møtet med Selma French  er en stor overraskelse for meg. En veldig positiv sådan. Her viser hun meg nemlig ei helt ny side.

Min kunnskap om Selma French (26) er ikke voldsom, men mine korte møter med henne via bandene Masåva og Morgonrode fortalte om en sjangersprengende musikant som jeg hadde sterkt mistenkt for å ha fela som sitt viktigste uttrykksmiddel.

Det er godt mulig jeg har tenkt veldig feil, for her med sin debut under eget navn er det en usedvanlig spennende og høyst personlig singer/songwriter som møter opp. French, som også kler det sterkt folkemusikkprega navnet Bolstad med verdighet, har skrevet alt av tekst og musikk her og hun uttrykker seg på engelsk med sin flotte, om enn ikke store stemme.

Hun tar for seg temaer vi alle har kjent på i større eller mindre grad, allmenne, men samtidig personlige, og hun står fram som en historieforteller av rang allerede nå. Hvis noen skulle få en idé om et slags slektskap med Daniela Reyes og/eller Susanna, så er ikke jeg den som vil protestere voldsomt på det, men for all del: Selma French har og er allerede ei høyst personlig stemme.

Nå hun i tillegg har alliert seg med noen av Harald og Sonjas aller mest spennende musikanter, i alle grenseland, Anja Lauvdal på ymse tangenter, og brødrene Andreas – på trommer – og Christian Skår Winther på strømgitar, så blir det skapt vakre og melodiske lydlandskap som kler stemma og tekstene på et inderlig vis.

Selma French forteller oss på “første” forsøk at hun har veldig mye uhyre personlig og flott å melde.

Den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz er nå halvveis i sitt meget ambisiøse “samtale-prosjekt” der han har tenkt å lage 14 plater sammen med forskjellige venner og inspirasjonskilder.

Jeg har ikke fått med meg alle de foregående “samtalene” til Florian Arbenz (47), men møtene han har hatt med blant andre trompeteren Hermon Mehari og vibrafonisten Jim Hart har vært mer enn gode nok eksempler på at Arbenz har hatt og har noe høyst personlig for seg.

Prosjektet til Arbenz går ut på å skape helt nye konstellasjoner og stemninger fra utgivelse til utgivelse.. Møtet på nummer 5 er med den nederlandske alt- og sopransaksofonisten Tineke Postma, den portugisiske trekkspilleren João Barradas og den sveitsiske bassisten Rafael Jerjen. Heller ikke dette er noe fast band – kun samla for å sette Arbenz´ideer ut i praksis i forbindelse med denne innspillinga.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Arbenz har skrevet mye av den fine musikken og i tillegg får vi ei Dino Saluzzi-låt pluss “Freedom Jazz Dance”.. Herlig og forfriskende og nok et eksempel på hva slike spontane møter kan føre til når man har med langt framskredne musikanter å gjøre.

Samtaler 6 og 7 er en dobbelt cd med veteranpianisten Kirk Lightsey (84), som vi blant kjenner fra et fruktbart samarbeid med Dexter Gordon, som fellesnevner. Den første delen er duo med Arbenz og Lightsey – en relasjon som har vart siden Arbenz var 14 år!. Lightsey er ikke like virtuos som for noen tiår siden, men her er det mer luftige og åpne samtaler mellom gode venner som det er flott å bli invitert med på.

Del 7 er på kvartett med de to samt Arbenz´ tidligere lærer Tibor Elekes på bass og Arbenz´ samtidige Domenic Landolf på tenorsaksofon og bassklarinett. Nok en gang mange Arbenz-komposisjoner samt noe fra Charlie Parker- og Wayne Shorter-skatten og litt tradstoff er grunnlaget for disse konversasjonene.

Nok en gang viser Florian Arbenz oss hvilken strålende trommeslager og utmerket samtalepartner han er. Her er det bare å glede seg til resten!

Nå har det seg slik at jeg har digga Team Hegdal siden debuten for 13 år siden. Med femterunden veldig på plass i høyttalerne og i sanseapparetet så bryter jeg sammen og tilstår at begeistringa er større enn noen gang.

Du skal ha skulka mange jazztimer de siste par tiåra hvis du ikke har fått med deg hvilken enorm kapasitet multisaksofonisten, dobbeltklarinettisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Eirik Hegdal (48) er og har. Ikke minst via samarbeidet med giganter som Dave Holland, Pat Metheny og Joshua Redman med Trondheim Jazzorkester og med Team Hegdal har det kommet unike perler på rekke og rad.

Jeg er begeistra for alle deler av Hegdals kunstnerskap – ikke minst hans evner som komponist og arrangør. Det får jeg og vi nok et prov på gjennom denne ferske utgava av Team Hegdal.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med små variasjoner i besetninga har bandet framstått som duggfriskt helt siden starten i 2009. Nå faktisk i enda større grad enn tidligere.

Årsaken til det? Jeg tror det har mye med det å gjøre at vi har med fire musikanter i verdensklasse som er stadig like sultne på å åpne nye dører, som digger å utfordre hverandre, oss og seg sjøl – og som har det jævli show sammen!

I tillegg til Hegdal på fem saksofoner og to klarinetter – som blir overdubba til en viss grad også – så møter nok en gang trommeslager Gard Nilssen, tenorsaksofonist og bassklarinettist André Roligheten og bassist Ole Morten Vågan opp og alle er superklare når startskuddet går.

Hegdal har skrevet all musikken og det er uten unntak tøff, melodisk, løs, men strukturert og livsbejaende musikk vi blir servert. Noe kunne faktisk også Jazzlosjen under Moldejazz plukka opp til repertoaret sitt!

Team Hegdal med Eirik Hegdal som føringsoffiser er et band i verdensklasse. Sånn – så var det sagt/skrevet!

Tolvan Big Band er intet mindre enn en institusjon i svensk jazzliv. “Interacting” er bandets utgivelse nummer 14 og bør åpne enda flere dører verden rundt.

Mer eller mindre siden starten i 1979 har Tolvan Big Band, med sete i Malmö og under ledelse av evigunge Helge Albin (81) helt siden starten og fortsatt den dag i dag, lagt lista skyhøyt og fortalt alle med åpne ører at her har vi med et storband på svært høy hylle å gjøre.

Jeg har på ingen måte fulgt hele reiseruta til Tolvan, men det sier seg nesten sjøl at et band som har samarbeida tett med blant andre Michael Brecker, Dizzy Gillespie og Tommy Körberg ikke har drevet med noe amatørstorband-greie.

Nok en gang er det nå den godt voksne føringsoffiseren Helge Albin som har skrevet og arrangert all musikken – det vil si fire låter. Det betyr igjen at det er relativt lange låter der både ensemblet og flere solister får anledning til å vise oss hva og hvem de er.

Albins arrangement er av typen der seksjonene “snakker” sammen på et elegant, avansert, men samtidig lettfattelig vis – det swinger noe vederstyggelig fra start til mål. Det er like moro å være med ensemblet som det er å bli med på solo-utfluktene – en helhetlig opplevelse med andre ord.

Solistisk er det spennende og herlige bidrag også og altsaksofonist Albin og en annen veteran, trombonisten Vincent Nilsson, og trommeslageren med det korrekte navnet, Lennart Gruvstedt, er blant mange som får vist sine kvaliteter også på dette området.

Tolvan Big Band har vært og er et strålende storband – “Interacting” er nok et imponerende bevis på.

NOC – en forkortelse for New Orleans Collective – består av unge herrer som møttes på Universitet i Agder og som har holdt sammen i over ti år. De tar vare på en viktig tradisjon på et herlig vis.

Uansett stilart så finnes det skudd på stammen her oppe ved Nordpolen som sørger for at jazzarva blir tatt vare på på best mulig vis. Hovedsakelig er det, nesten sjølsagt, i de mer moderne sjangrene hovedandelen finnes, men heldigvis er det opp til flere unge musikanter og band som tar seg av musikken som det hele er fundamentert på også.

NOC består av Magnus Malmedal Drågen på trompet, Thomas Edvardsen på piano, Runar Fiksdal på trombone, Eivind Fossland på trommer, Steffen Granly på sousafon, Lauritz Skeidsvoll på saksofon og Åsmund Solberg på banjo og gitar. I tillegg blir de gjesta av Lars Frank på klarinett på et par spor og herligheten blir produsert av veteranen og kjentmannen i dette universet, Kåre Nymark jr.

NOC tar oss med gjennom kjente New Orleans-låter som “Bourbon Street Parade” og “St. James Infirmary Blues” samt mer moderne stoff som Oscar Petersons “Hymn to Freedom”. Second line-kulturen er også med på rundreisa med “Kidd Jordan´s Second Line” og alt i alt er dette er ekskursjon i tradisjonell jazzmusikk og New Orleans-funk.

Alt er gjort på et ekte og inderlig vis og det swinger fra første til siste takt. NOC skal ha all ære for at de tar vare på og viderefører en viktig tradisjon.

Kameratene Mark Saltman og William Knowles gir med “Native Speaker” ut sin åttende plate sammen. Da er det absolutt på høy tid vi får stifta bekjentskap.

Det kommer sjølsagt ikke som noen stor overraskelse at det finnes en rekke jazzmusikanter over dær som ikke har nådd opp til overflata over hær. Heldigvis finnes det agenter og platepushere som hjelper oss å bli noe mer opplyst og her om dagen dumpa det altså ned ei plate i postkassa som pirra nysgjerrigheten.

Bassist Mark Saltman og pianist William Knowles har samarbeida i over 20 år og har Washington, DC som base. Når det gjelder musikalske idealer er det ikke vanskelig å dra kjennskap på bebop- og souljazzinnflytelsen fra pianistgiganter som Cedar Walton og Horace Silver.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette skinner gjennom både i originalkomposisjonene og i spillet til de to og trommeslager Keith Butler, Jr. passer de to som hånd i hanske. Dessuten har duoen valgt tre kjente poplåter fra 80-tallet, David Bowies “Space Oddity”, Tears for Fears´ “Everybody Wants to Rule the World” og Eurythmics´ “Sweet Dreams”, og arrangert dem på et vis som passer utmerket i et slikt souljazzlandskap. På disse låtene er vokalistene Lori Williams og Yvette Spears – to strålende sangere som jeg heller aldri har hørt om før – henta inn og sørger for en topping som passer.

I tillegg er to trompetere, to saksofonister og en gitarist/fiolinist invitert med på noen av spora og alle bekrefter at kvaliteten er svært så høy også i området rundt den amerikanske hovedstaden og hvorfor skulle den ikke være det!

SaltmanKnowles, som det swinger stenhårdt av uten at de flytter noen merkesteiner på noe vis, har på alle vis vist seg å være et ytterst hyggelig bekjentskap.