Tor Hammerø

Den meget langt framskredne engelske pianisten Matthew Bourne og den mer enn lovende norske trommeslageren Emil Karlsen har møtt hverandre til veldig flotte samtaler.

Det begynner å bli noen år siden Matthew Bourne (44) slo noen av oss i bakken på Moldejazz med sitt unike pianouttrykk som også førte til utgivelsen “The Molde Concert”. I 2005 bli han også kåra til det største internasjonale jazztalentet – for det det er verdt – en ære også Mathias Eick og Kjetil Møster har blitt til del. Det sier uansett at Bourne – og de to andre – hører hjemme helt der oppe og det bekrefter han også på denne duoinnspillinga med Emil Karlsen (23) fra sjølvaste jazzmetropolen Gjøvik.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Karlsen er blant dem som har tatt en litt utradisjonell jazzstudie-innfallsvinkel. I stedet for Trondheim, Oslo, Berklee eller andre mer velkjente stoppesteder, så satte han kursen mot området rundt Elland Road som vel Leeds er mer kjent for enn jazz. Der har Karlsen utvikla seg til en spennende frijazz-trommeslager, noe han viser oss på et heftig vis i dette møtet. Bourne underviser for sikkerhets skyld på jazzstudiet i Leeds.

I løpet av én session den 9. mars 2020, like før England stengte ned første gangen, møttes de to til en av sine første samtaler. Det har ført til seks “låter” unnfanga der og da og med store ører, masse personlighet og mye dynamikk, tar de oss med til steder det er både spennende og høyst annerledes å oppholde seg.

Uttrykket er fritt, det er utadvendt, det er nedpå og det er ekspressivt – alt dette og mye mer har disse seks samtalene ført til. Matthew Bourne og Emil Karlsen har garantert mye mer på hjertet både hver for seg og sammen. Heftig og ettertenksomt.

Elbassisten Dan Peter Sundland gir lyd fra seg ved alt for sjeldne anledninger. Her møter vi han mutters aleine med sin 60-talls Gretsch bassgitar.

Dan Peter Sundland (35) fra Trondheim er en av de som kan skryte på seg noen år på den ettertrakta jazzlinja i hjembyen. Der hadde han blant andre Mattis Kleppen som basslærer og det var også Kleppen som introduserte Sundland for hans store instrumentale kjærlighet, en Gretsch bassgitar unnfanga på 60-tallet en gang. Siden har de to vært uatskillelige – Sundland og Gretschen altså.

Relativt kort tid etter at jazzlinja var unnagjort, satte Sundland kursen for en av de største kulturelle smeltediglene på Tellus, Berlin, og enn så lenge har han blitt værende der. Mer enn ryktet forteller at der skjer det mye og inspirasjonskildene står i kø og noe sier meg at Sundland har tatt til seg fra både den ene og den andre kilden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det han gir oss på dette unike visittkortet er seks improvisasjoner spilt inn live i Berlin på tre forskjellige konserter i løpet av 2018 og året etter. Sundland tar oss med til et lydunivers annerledes enn alt annet som har vederfaret våre sinn.

Han spiller bass både uten og med bue, som fører til at det kan minne om en cello, og han benytter også bassen som et slags perkusjonsinstrument. Han tar oss og instrumentet med på ekskursjoner som pirrer nysgjerrigheten kraftig fordi hans innfallsvinkel både til instrumentet og til det å skape musikk er totalt unik.

Det Sundland byr på er ikke musikk for pingler. Dette er totalt kompromissløs musikk som egner seg for et musikk- og estetikksøkende publikum med åpne ører og andre sanser som garantert vil sørge for annerledes og spennende påfyll.

Fra New York via Argentina kommer tenorsaksofonisten Julieta Eugenio og debuterer med flott triomusikk – uten piano eller gitar.

Smeltedigelen New York har vært og er et effektivt fluepapir for lovende og ambisiøse jazzmusikanter fra hele verden. En rekke norske musikanter har tatt turen over dammen også – og noen har blitt værende over there. Sør-Amerika er sjølsagt heller ikke noe unntak og vi har blant annet blitt godt kjent etter hvert med den chilenske saksofonisten Melissa Aldana.

Det er jo absolutt ingen grunn til Argentina skal stå noe bak i køa og etter at Julieta Eugenio først viste seg fordelaktig frem på hjemmebane i Buenos Aires, så gikk turen til New York og i første omgang videre studier i 2013. Siden har hun blitt værende i The Big Apple, jobba med mangt og mange på små- og mellomstore klubber og hele tida jobba med å utvikle sitt eget uttrykk og sin egen musikk.

Under pandemien blei hun kontakta av trommeslageren Jonathan Barber og bassisten Matt Dwonszyk, begge bosatt i Connecticut – ikke veldig langt fra den oppjaga NY-pulsen, men tilstrekkelig til at det er mulig å finne en helt annen ro der.

Eugenio slo til på tilbudet, tok med seg mye nyskrevet musikk, spilte mye, slappa av og gikk mye tur mange helger på rad. Det førte til at de tre traff hverandre veldig og resultatet har altså blitt hennes debutalbum.

For meg er alle de tre musikerne fullstendig ubeskrevne blad – jeg har aldri hørt navnene en gang. Med åtte Eugenio-låter samt de kjente låtene “Flamingo” og “Crazy He Calls Me”, forteller alle tre oss om meget høy kvalitet både kollektivt og individuelt. Spesielt Eugenios stemme er på god vei til å bli noe med et solid særpreg og hun er en melodiker og lyriker som er flink til å benytte seg av det akkordfrie landskapet en slik trio byr på.

Vi har med en solist og en trio å gjøre som har staka ut kursen til noe som er vel verdt å følge både nå og ganske sikkert i åra som kommer. Melissa Aldana har allerede slått gjennom på den internasjonale scena – kanskje blir Julieta Eugenio den neste?

Helge Lien Trio er noe som etter hvert likner på en institusjon i norsk og til dels internasjonal jazz. Her dukker den opp igjen i ny utgave og med et friskt syn på noe av låtmaterialet som har gjort kohorten så interessant og spennende.

Helt siden slutten av det forrige årtusenet har Helge Lien (46) fra jazzmetropolen Moelv fortalt oss hvilken usedvanlig smakfull og søkende pianist, komponist og bandleder han er. Vi har møtt han i en rekke sammenhenger, de seineste åra også som en viktig bidragsyter i Arild Andersen Group, men der han helt fra starten har vist oss hvem han er, har vært i hans egen trio.

Gjennom plater som “What Are You Doing the Rest of Your Life”, “Spiral Circle”, “Asymmetrics”, “Hello Troll”. “Natsukashii”, “Badgers and Other Beings”, “Guzuguzu” og “10”, har trioen tatt nye steg hele veien. Besetninga har blitt forandra smått om senn, fullstendig uten dramatikk, og det har ført til at musikken og bandet har fått stadig nye farger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå dukker trioen opp i ei ny utgave – nesten i alle fall. Frode Berg og Per Oddvar Johansen har forlatt skuta og inn har kommet Johannes Eick på bass og tilbake har også en av trioens opprinnelige medlemmer kommet, nemlig trommeslageren Knut Aalefjær.

Med det som utgangspunkt bestemte Lien seg for å besøke ni av sine gamle låter nytt med en helt annen innpakning – nesten i alle fall. Noe er gjort i studio – det vil si Tøyen kirke i Oslo – mens det resterende er henta fra en konsert på Anjazz-festivalen på Hamar – begge deler i 2020.

Det har ført til mer av det samme usedvanlig vakre, melodiske, søkende, lyttende trio-universet som Lien har skjemt oss bort med i godt og vel 20 år – et univers og et musikalsk uttrykk som er fullstendig tidløst og som derfor aldri vil bli utrendy – i alle fall for musikkelskere som synes om ekte saker.

Nok en gang har pianolyrikeren fremfor noen i vår del av verden skapt en ny trio som evner å ta hans musikalske visjoner til nye steder. Helge Lien Trio lever i aller beste velgående.

Cécile McLorin Salvant er i mine ører den heftigste og mest spennende vokalisten i moderne musikk – uansett sjanger. Her kommer det ultimate beviset på det.

Cécile McLorin Salvant (32) har brukt det siste tiåret til å fortelle verden at hun mer enn gjerne kan innta trona som en av verdens mest betydningsfulle vokalister. Jeg har hatt gleden av å følge hennes utvikling både live og gjennom hennes plateproduksjon og det har blitt tatt store steg hver eneste gang. I løpet av våren og sommeren får publikum både på Victoria i Oslo og under Moldejazz mulighet til å høre hvilken enorm vokalist og formidler vi har med å gjøre anno nå.

Det er kanskje en forslitt frase å påstå at en artist har alt, men i dette tilfellet tar jeg likevel sjansen på å bruke den – jeg kan forresten ikke huske å ha skrevet det før heller. McLorin Salvant har en stemmeprakt av de sjeldne, men aller viktigst er hennes formidlingsevne. Man blir sittende helt ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av en eneste detalj for her skjer det noe uten stans. McLorin Salvant har stålkontroll på jazzhistoria fra dens spede begynnelse til der den befinner seg i dag. Samtidig er hun en strålende tolker av musikken til blant andre Kurt Weill og Bertolt Brecht og hun gjør nydelige og totalt unike versjoner av kjent popmateriale.

Dette strålende albumet har litt av alt dette. De første to minuttene og 43 sekundene er faktisk verdt inngangsbilletten helt aleine. McLorin Salvants tolkning av Kate Bush´ klassiker “Wuthering Heights”, a cappella nesten hele veien inntil Paul Sikivies usedvanlig smakfulle elbass og synth sørger for tonefølget på siste etappe. Magisk – himmelsk – en versjon man aldri kommer til å glemme.

Med litt forskjellig besetning fra låt til låt serverer hun oss alt fra Gregory Porter- og Sting-låter, i høyst personlige versjoner, til eget materiale og hennes tittellåt – med barnekor – kan fort blir en schläger. Bare åpninga av sangen forteller oss hvilken sterk formidler og vokalist hun er. Dessuten er hun en historieforteller av rang og hennes “Obligation” er et glitrende prov på det. Og det hjertet som er uberørt etter hennes a cappella-avslutning med tradlåta “Unquiet Grave” har et stykke å gå for å si det slik.

Cécile Mc Lorin Salvant kommer til Norge med forskjellige besetninger denne våren og sommeren. Mitt råd er å være der hvis anledninga byr seg og inntil videre er nok et råd å hygge seg med dette mesterverket.

Den serbiske pianisten, komponisten og bandlederen Bojan Marjanović har vært bosatt i Norge i flere år.  Med denne triodebuten forteller han oss hvilken flott og personlig stemme han og trioen har.

I 2019 hørte jeg Bojan Marjanović (40) for første gang i forbindelse med duoinnspillinga “V” der han viste seg fram sammen med landsmannen og elbassisten Uros Spasojevic. Musikken, som Spasojevic hadde skrevet, var sterkt inspirert av Ketil Bjørnstads estetikk og siden Marjanović har vært bosatt her i kjempers fødeland siden 2016 så skal man ikke se bort fra at Bjørnstad har vært en viktig retningsgiver og årsak til at Norge har blitt hans andre hjemland.

Marjanović har studert både på Berklee og på Norges Musikkhøgskole. Han har med seg et musikalsk DNA fra Balkan med en melankolsk grunntone i klangbildet sitt. Det har på et høyst personlig vis fusjonert med impulser fra ECM-estetikk og fra den moderne og melodiske trioverdenen som Bill Evans mer eller mindre etablerte på 60-tallet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alt dette skinner gjennom i Marjanović sine komposisjoner samt en serbisk folkesang. Han har hatt sine medsammensvorne gjennom flere år, trommeslager Magnus Sefaniassen Eide og bassist Bjørnar Kaldefoss Tveite, veldig langt fremme i hjernebarken når låtene har blitt unnfanga og HÜM er så definitivt et kollektiv som skaper dette fine og personlige universet sammen. De tre kan hverandre, lytter intenst til hverandre og utfyller hverandre.

Bojan Marjanović er nok et flott tilskudd til den “norske” jazzfloraen og i Sefaniassen Eide og Kaldefoss Tveite har han funnet to meget langt framskredne sjelsfrender som løfter musikken han har skapt til svært personlige høyder. Dette er et univers og en trio det skal bli svært spennende å følge utviklinga til i åra som kommer.

Det skulle altså ta over ti år fra bandet Cirrus blei unnfanga før det kom meg for øre. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Allerede i 2011 blei kvartetten Cirrus etablert i Stavanger. To år seinere så bandets debutalbum ” Mèli Mèlo” dagens lys. både før og etter det har Cirrus turnert både innen- og utenlands, men jeg har altså greid kunststykket å unngå å møte kohorten både på plate og live. Årsak? Sikkert mange, men det at Cirrus har hatt og har base i Stavanger kan nok være en del av grunnen. Dessverre – hadde bandet hatt utgangspunkt i hovedstaden hadde de garantert fått mye større oppmerksomhet. Dessverre – igjen.

For det tar ikke mange omdreininger for å skjønne at Cirrus, det vil si Inge Weatherhead Breistein på tenorsaksofon, sampling og elektronikk, Stein Inge Brækhus på trommer, Eva Bjerga Haugen på vokal og piano og Theodor Barsnes Onarheim på bass, fortjener masse oppmerksomhet for sitt originale brygg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vokalist Bjerga Haugen har jeg latt meg begeistra av flere ganger tidligere, blant annet i samarbeid med Ketil Bjørnstad, Trio de Janeiro og i Fint fransk orkester. Hun er fremdeles ei alt for skjult perle og med sin allsidighet og helt unike uttrykk uansett hvor hun dukker opp, er hun i mine ører en av landets aller mest hørverdige og spennende vokalister. Det bekrefter hun nok en gang her; bortsett fra ei låt med tekst så møter vi henne ordløst, og også i det universet har hun mye personlig å melde.

All musikken er original og alle fire har bidratt til unnfangelsen av den i ymse konstellasjoner. Cirrus er på alle måter et band og de løfter fram de vare melodiene på et samstemt og skjørt vis med vidåpne ører for hverandre. Her er det både heftige unislinjer og store åpninger for individuelle utflukter i dette melodiske jazzkammerliknende landskapet – heftig og personlig hele veien.

Saksofonkvartetten Artvark fra Belgia hyller på sitt vis instrumentets opphavsmann  – landsmannen Adolphe Sax.

Blant de mange sakene jeg kan veldig lite om står belgiske saksofonkvartetter om ikke i ei særstilling så i alle fall svært langt fremme i køa. Det har Artvark greid å gjøre noe med på svært kort tid og det skal de all mulig slags ære for.

Det sier sjølsagt mest om meg at dette er mitt første møte med Artvark siden kvartetten har eksistert siden 2004/2005 og at “Mother of Thousand” er bandets tiende visittkort. Å hevde at dette var på høy tid, for meg i alle fall, er dagens underdrivelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi som har levd ei stund glemmer ikke det internasjonale gjennombruddet for ei slik besetning med legendariske World Saxophone Quartet. Her hjemme fulgte Lille Frøen Saksofonkvartett særdeles bra opp, men vi må altså tilbake til et godt stykke på slutten av det forrige årtusenet for å minnes storhetstida til slike besetninger.

Artvark har så avgjort plukka opp stafettpinnen og med originale instrumenter fra sjølvaste Adolphe Sax si tid, svært sjeldne sleidesaksofoner og andre sjeldenheter som kanskje bare finnes i saksofonens hjemland, pluss to altsaksofoner traktert av Rolf Delfos og Bart Wirtz, tenorsaksofon spilt av Mete Erker og barytonsaksofon utmerka håndtert av Peter Broekhuizen, blir vi tatt med på en usedvanlig original og spennende utflukt.

Her får vi musikk inspirert av Arvo Pärt og Aphex Twin, av Philip Glass og av mye, mye mer. Det er også veldig mye jazz i musikken til Artvark og fra tid til annen groover det også noe vederstyggelig. Noe er veldig stemningsfullt og inderlig og til sammen blir det et møte med et kollektiv jeg ikke ante fantes og som har mye usedvanlig originalt på lager.

Kvartetten Brew 4et fra Italia er foreløpig siste visittkort fra Losen Records i “kampen” for å fremme interessant jazzmusikk fra store deler av kloden.

Aller først noen ord om den ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records. Gjennom mange år har idealisten oppdaga og produsert artister og grupper fra en rekke land og sjølsagt fra Norge. Veldig mye og mange er musikk og musikere vi ellers høyst sannsynlig ikke ville fått anledning til å møte og med fasit i hånd og ører, så ville det vært veldig synd. Stort sett er det nemlig veldig solid kvalitet over det Losen Records serverer og Brew 4et er så avgjort ikke noe unntak.

Med vibrafonist og komponist Gianluca Manfredonia, saksofonist Guiseppe Giroffi, trommeslager Alex Perrone og bassist Luca Varavallo får vi hilse på en ny generasjon, for min del i alle fall, italienske jazzmusikere.

Manfredonia skriver spennende og melodisk musikk med solide utfordringer både for de fire involverte og oss på den andre sida. Han har åpenbart solid oversikt over den moderne jazzhistoria og med ei besetning uten piano eller gitar blir det mye luft og mange muligheter for de fire. Revolusjonerende er det på ingen måte, men hvorfor må det være det?

Vi har med fire meget dyktige instrumentalister å gjøre som allerede har jobba sammen i mange år – og det høres godt. “Drops” har blitt nok en flott bekreftelse på at det skjer mye flott i europeisk jazz og Losen Records skal ha ære for at noe av det kommer oss for øre.

Mário Laginha kjenner vi fra samarbeid med vokalisten Maria João og vår egen stjerneperkusjonist Helge Andreas Norbakken. Her møter vi han i med sin egen pianotrio – også det låter strålende.

Til tross for at Mário Laginha (61) gjennom flere tiår har fortalt oss at han er en pianist som hører hjemme helt der fremme, så har det store internasjonale gjennombruddet latt vente på seg. Årsakene kan sikkert være mange og sammensatte, men hadde Laginha vært bosatt et annet sted enn i Portugal så føler jeg meg overbevist om at han ville ha nytt en annen internasjonal anseelse enn det som er tilfellet.

Laginhas triodebut på et av de mest spennende nye selskapene på kloden de seineste åra, engelske Edition Records, er nok en bekreftelse på hvor den portugisiske mesterpianisten og komponisten hører hjemme. I et landskap der giganter som Bill Evans og Bobo Stenson renner meg i hu, er det en sann fornøyelse å bli med Laginha og hans elleve originallåter på en helakustisk ekskursjon der han forteller oss om stålkontroll på den moderne melodiske jazztradisjonen med åpenbart krydder fra hans hjemlige trakter også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med seg har han Alexandre Frazão på trommer og Bernardo Moreira på bass, to helt nye navn og stemmer for meg som igjen bekrefter at det er et stort og veldig spennende jazzmiljø i Portugal. Dette er åpenbart en trio som har jobba sammen lenge og som er sensitiv for alle små initiativ som dukker opp hele tida.

Laginha er en klangmester som også har en solid klassisk bakgrunn som skinner tydelig gjennom i både komposisjonene og teknikken hans. Til sammen har det ført til at “Jangada”, som betyr noe i nærheten av flåte som har blitt sammen av enkelte biter og som er en god beskrivelse av dette byggverket, har blitt ei trioinnspilling som har i alt i seg til å løfte Mário Laginha opp dit han hører hjemme.