Den unge engelske saksofonisten Alex Hitchcock hørte jeg for første gang for et par år siden i bandet AuB. Det frista til gjentakelse og her er den på plass. Jeg skjønner godt at han har kalt den “Dream Band”.
Alex Hitchcock er ei stemme for både nåtid og fremtid.
Alex Hitchcock (30) blir av mange sett på som en av de viktige stemmene for fremtida til engelsk jazz. Det er det ikke så vanskelig å begripe. Med sin tidløse tone som har både jazzhistoria på plass samtidig som han skuer inn i fremtida, forteller Hitchcock oss at her er potensialet voldsomt.
Her møter Hitchcock oss med egetskrevet materiale samt Duke Ellingtons “Azalea” som cellisten og vokalisten Midori Jaeger synger på et usedvanlig inderlig vis. I tillegg til å være en særdeles ekspressiv tenorsaksofonist, så er Hitchcock også en komponist som skaper herlige fundament både for seg sjøl og sine medmusikanter.
Drømmeband er forresten en litt misvisende tittel på denne skiva. Årsaken er at Hitchcock stiller til start med hele tre forskjellige band. Stort sett er det ukjente navn for meg, men det forteller meg at nivået på den oppvoksende jazzslekt på øya i vest er sky high.
Alex Hitchcock serverer oss akustisk, moderne og melodisk jazzmusikk av slaget som aldri vil gå ut på dato. Du verden som det swinger og groover – som Wolverhampton, hjembyen til Dave Holland, på sitt beste!
Alex Hitchcock «Dream Band» Fresh Sound New Talent/alexhitchcock.co.uk
Blant de mange sakene jeg kan ytterst lite om er makedonsk, sveitsisk og fransk jazz med base i Zürich nesten i ei særstilling. Det har heldigvis det norske plateselskapet AMP sørga for å gjøre noe med.
Tome Iliev Sextet i full aksjon.
Klarinettisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen Tome Iliev (36) kommer opprinnelig fra Makedonia. Etter studier i hjemlandet og i Bulgaria gikk ferden videre til ytterligere studier i Sveits i 2010 og der har han også blitt værende siden.
Vi snakker om en virtuos klarinettist som har tatt med seg mye fra sine balkanske røtter både når det gjelder spennende rytmer og lyrisk melodikk og miksa det med dub og rock til et heftig jazzuttrykk.
Dette er sekstettens andre utgivelse og vi skal takke og bukke for at AMP har kommet over bandet og musikken slik at vi her nord også får muligheten til å stifte nærmere bekjentskap med den.
Bandet, som bestod av gitaristen og effektmakeren Valentin Baumgartner, trommeslageren Adrian Böckli, bassisten Jonas Künzli, tangentisten François Lana og trombonisten Florian Weiss da musikken blei spilt inn for et år siden, har sine røtter i både Frankrike og Sveits, men har altså basen sin i Zürich der Iliev bor. Baumgartner døde i en tragisk ulykke bare et par måneder etter innspillinga som Iliev har dedisert til den meget dyktige og uttrykksfulle gitaristen.
Flere ganger underveis går tankene i retning sjølvaste Farmers Market og i mi bok er det en voldsom hedersbetegnelse. Taktartene som er så særegne for Balkan har Iliev, som er en fantastisk klarinettist, skapt et herlig univers rundt og hans franske og sveitsiske venner har så definitivt skjønt hvor han vil. Hva med et samarbeid mellom Farmers-gutta og Iliev om ikke så altfor lenge kanskje? Tanken er i alle fall fascinerende. Enn så lenge er det bare å hygge seg uhemma med “Trinaiska” – som betyr tretten på makedonsk, men det visste du vel?
Tome Iliev Sextet «Trinaiska» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Anders Lønne Grønseth har vært med oss i årevis uten å få den store oppmerksomheten. Nå forteller han oss nok en gang at det er på høy, svært høy tid at den oppmerksomheten blir han til del. Nå!
Anders Lønne Grønseth, nummer to fra høyre, sammen med sitt utmerkede Multiverse.
Jeg har sagt det før og noe forteller meg at jeg kommer til å gjenta meg sjøl mer eller mindre hver gang Anders Lønne Grønseth (43) gir ut musikk: tenor- og altsaksofonisten – av det sjeldne straighte slaget -, komponisten og bandlederen Lønne Grønseth fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del hittil.
Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Lønne Grønseths karriere siden begynnelsen av 2000-tallet. Først med bandet Sphinx og seinere i en rekke andre konstellasjoner. I 2019 dukka det opp to utgivelser med et nytt band, Multiverse. Begge like interessante, men samtidig forskjellige.
Så har det blitt alt for stille rundt Lønne Grønseth igjen. Det er det altså absolutt ingen grunn til – han har nemlig alltid noe unikt å melde. De siste årene har han åpenbart jobba mye med bitonale skalaer og har henta inspirasjon fra en rekke stilretninger: modal jazz, indiske ragaer, maqam-tradisjonen fra Midtøsten og moderne klassisk musikk fra 1900-tallet.
Hva bitonale skalaer går ut på forklarer Lønne Grønseth på et pedagogisk vis i omslagsheftet og i motsetning til de foregående platene, så har han invitert medmusikerne til å skrive musikk til bandet.
Det betyr at Espen Berg (piano), Audun Ellingsen (bass), Hayden Powell (trompet) og den islandske trommeslageren og perkusjonisten Einar Scheving, som alle har vært med i Multiverse fra starten, har skrevet minst ei låt hver – Powell skivas to siste.
Alle har skjønt intensjonene til Lønne Grønseth noe så voldsomt og de som tror at dette blir svært så teoretiske og kompliserte toneganger, må tro om igjen. Dette er heftig, tøff og spennende jazzmusikk med solid groove i bånn. Når så bandet er befolka med glitrende solister så er det ikke vanskelig matte å skjønne at dette er en strålende tredjerunde fra Anders Lønne Grønseth og Multiverse.
Nå er det altså på høy tid at jazz-Norge og vel så det får ørene opp for denne alt for underkjente musikanten. Jeg vil gjerne slippe å komme med dette ønsket ved neste målpassering.
Anders Lønne Grønseth Multiverse «Outer View» NXN Recordings/Naxios Norway
Den sør-afrikanske vokalisten Melanie Scholtz og bassisten Jo Skaansar har satt hverandre stevne på et usedvanlig lydhørt og vakkert vis.
Melanie Scholtz og Jo Skaansar har mye flott å dele.
Melanie Scholtz kommer altså fra Sør-Afrika, mens Jo Skaansar kommer nesten fra Sør-Fron, eller nærmere bestemt Lillehammer – fra hver sin ende av kloden med andre ord. De som tror at det betyr at det vil by på kommunikasjonsproblemer må bare tro om igjen: de to snakker noe så voldsomt det samme språket, det universelle, det musikalske.
De to møttes første gang i 2008 i jazzmetropolen Lillehammer og kontakten var umiddelbar og av det uforklarlige slaget. Om det heter kjemi eller noe i den dur (sic…) vet jeg ikke, men at de to stortrives sammen er i alle fall uomtvistelig.
Siden det første møtet har de møttes en rekke ganger både i Afrika og Europa og Skaansar har også bidratt på to av Scholtz sine soloskiver.
Denne innspillinga er gjort under nok et møte på Lillehammer i oktober 2015. Siden har den ligget til marinering og du verden så godt den har hatt av det.
Den lille halvtimen som som består av standardlåtene “I´m Old Fashioned”, “Danny Boy” og “You´d Be So Nice to Come Home To”, Abbey Lincoln-klassikeren “Throw It Away”, Astor Piazzollas “J´oublie”, som Scholtz synger på fransk, og den sør-afrikanske låta “Yakhal´inkomo” – den eneste Skaansar spiller elbass og bidrar vokalt på også, gir oss et flott tverrsnitt av hvem og hva disse to er.
Og hvem og hva er de? En usedvanlig musikalsk, empatisk og varm liten kohort som lytter intenst til hverandre og som løfter hverandre til spennende steder uten å kreve noe rampelys på bekostning av den andre. Her er det musikken og duoen som gjelder. Få de tilbake til kongeriket – også til mange andre steder enn Lillehammer snarest. Vi trenger slik musikk nå!
Melanie Scholtz – Jo Skaansar «Kindred» Grappa/Musikkoperatørene
Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle har forelska seg i brasiliansk musikk. Sammen med en utmerka brasiliansk trio viser han oss hva det har ført til: godlyd.
Ryan Keberle, med pannebånd, sammen med sine utmerkede brasilianske venner.
I 2017 tok Ryan Keberle (41) seg fri fra jazz-lederjobben ved Hunter College og stakk til Brasil for å utforske sin fascinasjon for brasiliansk musikk. Begeistringa avtok ikke akkurat og etter at han kom til storbyen São Paulo og traff på tre sjelsfrender så utvikla det hele seg til det som har blitt et flott debutalbum for hans Collectiv do Brasil.
Bassisten Thiago Alves, pianisten Felipe Silveira og trommeslageren Paulinho Vicente hadde jobba sammen i 17 år før Keberle dukka opp og du verden som det høres og merkes. For oss, meg i alle fall, i denne enden av Tellus er de ukjente størrelser, men her er det bare å slå fast at de som kollektiv hører hjemme helt der oppe og spesielt Silveira forteller oss at han er en usedvanlig melodisk, smakfull og lydhør solist.
Keberle er spesielt begeistra for toneskatten Ivan Lins, Milton Nascimento, Toninho Horta og Edu Lobo har skapt. Den skatten har så avgjort trioen fra São Paulo også i sitt DNA og låtene Keberle har valgt ut til denne innspillinga, henta fra Horta og Nascimentos store skatt, har blitt ikledd så varme og flotte jazzversjoner som vel tenkelig. I tillegg har Keberle skrevet tre låter sjøl som passer utmerket inn i dette universet.
Ryan Keberle, bosatt i New York, har jeg også støtt på i et par andre platesammenhenger. Han bekrefter nok en gang at han er en trombonist på aller øverste hylle som det hadde vært svært hyggelig å få besøk av også på denne sida av Atlanterhavet – gjerne sammen med Collectiv do Brasil.
Ryan Keberle´s Collectiv do Brasil «Sonhos das Esquina» Alternate Side Records/ryankeberle.com
Hardingfelespillerne Annbjørg Lien og Benedicte Maurseth både tar vare på en viktig og stolt tradisjon samtidig som de viderefører den på et fantastisk flott vis.
Annbjørg Lien er endelig tilbake.
Benedicte Maurseth er en viderefører av sjeldent kaliber.
Hvor vi enn snur og vender oss i det musikalske landskapet her til lands, så skjer det veldig mye spennende og ikke minst innovativt. Folkemusikere er ikke bare det lenger de heller og Annbjørg Lien (50) og Benedicte Maurseth (39) er ikke overraskende to strålende representanter for nye dører som åpnes.
Annbjørg Lien har i flere tiår vært en av de viktigste “talskvinnene” for å gi folkemusikken nye klær samtidig som tradisjonen har blitt tatt godt og respektfullt vare på. De siste åra har det vært altfor stille fra henne og forklaringa er at hun har hatt store problemer med hørselen. Ved hjelp av moderne implantatteknikk og flinke leger har hun sakte, men sikkert fått orden på mange av problemene hvis jeg har skjønt det riktig. Det “feirer” hun med sitt første visittkort på mange år og det er nok en bekreftelse på hvilken stor kunstner hun er.
Lien er bosatt i Kristiansand – ikke langt fra Setesdalen. Det er derfra hun har henta inspirasjon til det musikalske landskapet hun har skapt her. Når hun så har invitert med seg Per Elias Drabløs (elbass), Knut Nesheim Kvifte (perkusjon, trommer og vibrafon), Tellef Kvifte (sekkepipe og fløyte), Jan Inge Nilsen (trommer), Bjørn Ole Rasch (tangenter, arrangør og produsent), Knut Reiersrud (allehånde strengeinstrumenter og munnspill), Roger Tallroth (strengeinstrumenter) og Mathilde Grooss Viddal (bassklarinett), så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at “Janus” har blitt alt annet en en tradisjonell folkemusikkekskursjon.
Jovisst er det mye folkemusikk i fundamentet til Lien og musikken hennes og hun behandler utgangspunktet med stor respekt samtidig som hun tar det videre i nye himmelretninger. Her er det mye rock, pop og jazz i den schwære gryta også og dessuten synger Lien fint også både på norsk og engelsk på et par av låtene.
“Janus” har blitt nok et flott bevis på at folkemusikk skal utvikles og tas videre for at den ikke skal størkne og heldigvis er Annbjørg Lien på plass igjen til å spille den rolla hun definitivt egner seg usedvanlig bra til.
Lien er på ingen måte aleine i dette miljøet som vil løfte folkemusikken i nye retninger. Nils Økland, Erlend Viken og Sigrid Moldestad er tre andre felespillere som har gjort og gjør en flott jobb i så henseende og Benedicte Maurseth kommer nå med nok en stadfestelse på at hun hører hjemme i dette sjefsskiktet også.
Maurseth er en felespiller som også har hardingfeletradisjonen innabords, men som sammen med kjernetrioen bestående av Mats Eilertsen på bass og elektronikk og Håkon Mørch Stene på vibrafon, marimba, perkusjon, strømgitar og elektronikk tar den originale musikken, men solid rotfesta i tradisjonen, til steder verken musikken eller vi visste fantes.
Det Maurseth & co – gjester som Jørgen Træen, Rolf-Erik Nystrøm, Stein Urheim, noen reindsyr, humler og litt rennende vann dukker også opp – gir oss er vanskelig å sette i bås. Ikke er det nødvendig heller. Det er enkelt og greit spennende og unik musikk skapt av noen framifrå musikanter. Holder lenge for meg det.
Annbjørg Lien og Benedicte Maurseth er to viktige musikanter som bekrefter det nok en gang med to flotte visittkort.
Om dollaren og krona går opp eller ned, kan variere fra time til time. Det slår også Moddi fast – uansett går han opp så det holder med “Bråtebrann”.
Moddi – ei flott og viktig stemme.
Jeg har hatt gleden av å følge Pål Moddi Knutsen (35) og karriera hans fra sidevundet mer eller mindre fra starten. Han har hele veien fortalt meg at han har vært en engasjert historieforteller av svært sjeldent kaliber. Han har enkelt og greit vært en artist og et oppegående menneske som har evnen til å engasjere. Han er åpenbart den han prediker å være – jeg tror på han. Sånn er det med den saken.
Dette er sant og tilfelle i større grad enn noensinne i forbindelse med “Bråtebrann” som er den første utgivelsen i en trilogi som har fått tittelen “Det nye nord”. Moddi veit hvor han kommer fra og hvor røttene hans er godt festa. Blikket på hans kjære Senja, der sjark og stø har blitt erstatta av laksetrailere og storindustri, er både kjærlig og skarpt og han formidler det i tekstene sine på et vis som gjør at det handler om mye mer enn bare Senja. Det handler om oss alle – intet mindre.
Moddi er en formidler gjennom tekstene og framføringa si som det er få av. Han får oss til å bli sittende langt ute på stolsetet slik at vi ikke går glipp av noe som helst – jeg sitter hele tida med en følelse av alt han har å melde er vesentlig.
Moddi skriver også fine låter i en slags vise/singer-songwriter-tradisjon og han trives tydeligvis godt i selskap med strålende jazzmusikere som Jakop Janssønn, Sigurd Hole, Benjamin Mørk, Morten Qvenild, Veslemøy Narvesen og Kristian Svalestad Olstad. Et herlig samarbeid med hverdagsbetrakteren Stein-Gunnar Bondevik. som leser sin egen tekst om blant annet nedgraving av bestefarens “Studebaker” i hagen til et nedtona gitarfølge, kommer også som en positiv overraskelse..
“Tranøy fyr” kan fort vise seg å bli en ny nasjonalsang for Nord-Norge. Det er en hyllest full av kjærlighet til folket og landsdelen og om tre koppa kaffi som blandevann. Vi snakker lyrikk og kjærlighet som kommer til å leve – lenge.
Det kommer også Moddi og hans univers til å gjøre. Det er nemlig tidløst, troverdig og veldig flott.
Moddi «Bråtebrann» Propeller Recordings/Border Music
Tone of Voice Orchestra, under ideologisk ledelse av Fredrik Lundin og Trinelise Væring, skaper landskap på tvers av både mangt og mye. Dette ti manns/kvinners bandet byr på noe helt spesielt.
Tone of Voice Orchestra inviterer på en helt unik utflukt.
Når saksofonist pluss pluss Fredrik Lundin og vokalist pluss pluss Trinelise Væring er involvert, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at det er spennende musikk og unike visjoner på gang. Slik har det vært siden det forrige årtusenet og med Tone of Voice Orchestra forteller de oss at den kreative åra fortsatt er noe voldsomt til stede.
Tierbanden har sine røtter tilbake til 2017 da Lundin fikk mulighet til å sette sammen et band og skape musikk med rammer kun han kjente til. Workshopen førte etter hvert til et utvida samarbeid der hans samarbeidspartner på de fleste områder gjennom flere tiår, Trinelise Væring, blei stadig mer involvert og til bandets debutalbum har de skrevet musikken sammen mens Væring har skrevet tekstene.
Med ei besetning på fire vokalister, sekkepipespiller ++, fiolinist, bassist, to trommeslagere/perkusjonister samt Lundin på saksofoner og fløyter – fem kvinner og fem menn – blir vi tatt med til steder ingen av oss har besøkt tidligere.
Totalt original musikk med spor av østeuropeiske vokalgrupper, nordisk folkemusikk, americana, nordafrikanske stemninger, jazz, indie og altpop og sikkert en rekke andre ingredienser også, gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å få med seg alle detaljene – og de er det mange av.
I hvilken bås skal dette settes? Absolutt ingen – Tone of Voice Orchestra er nemlig en helt egen bås og det er en bås det er usedvanlig hyggelig og spennende å befinne seg i. Noe forteller meg at dette er et band det er stor hygge å oppleve live, men inntil den muligheten dukker opp så skal fonogrammet besøkes flittig. Det byr også på stor hygge.
Tone of Voice Orchestra «Tone of Voice Orchestra» Stunt Records/MusikkLosen
Trompeteren, og veldig mye mer, Arne Hiorth tar oss med til flotte steder og flotte møter. “This Land” er et et vakkert land å besøke – mange ganger.
Arne Hiorth sammen med Marlene Makina og flere fra !Xanu !Xe.
Arne Hiorth (65) har vært en del av norsk musikkliv i årevis uten verken å kreve eller tilrane seg for mye av rampelyset. Hver gang han gir lyd fra seg så forteller han oss uansett at han fortjener godt med oppmerksomhet og dette møtet med sør-afrikanske tradisjonssangere er så avgjort ikke noe unntak.
Hiorth har besøkt Sør-Afrika en rekke ganger og virkelig kommet under huden på deler av tradisjonsmusikken i det flotte landet befolka av mennesker fra en rekke stammer og folkeslag. Det er et stolt og flott folk som jeg også har hatt gleden av å besøke et par ganger.
I 2019 var Hiorth på besøk og fikk møte ei sang- og dansegruppe med navnet !Xanu !Xe som kommer fra San-folket. Hiorth gjorde mye opptak med gruppa og inviterte også en av sangerne, Marlene Makina, i studio..
Året etter skulle Hiorth reise ned igjen for å gjøre ytterligere opptak, men en viss pandemi satte en stopper for det.
Hiorth og hans visjoner lot seg heldigvis ikke stoppe av den grunn. Utstyrt med alle opptakene fra turen som blei gjennomført, gikk han i studio og skapte usedvanlig vakker musikk i og rundt vokalen, rytmene og klappingen til de 15 damene.
Med assistanse fra den gitaristiske landskapsmaleren i ultraklassen Eivind Aarset, elbassisten Shaun Johannes fra Cape Town, synthmagiker Kjetil Bjerkestrand, perkusjonist Ottar Nesje og Oddrun Eikli og Sepanya Mahlangu på bakgrunnsvokal og sjølsagt Hiorths vakre trompettone, så blir det skapt stemninger, groover og melodier på tvers av kulturer og grenser som gir meg i alle fall tro på at mye er mulig også i disse tider med faenskap rett utenfor dørstokken vår.
“Music Is the Healing Force of the Universe” heter et Albert Ayler-album fra 1969. Det var et faktum den gangen og det er det fortsatt. Arne Hiorth, Marlene Makina og alle sjelsfrendene deres et er strålende prov på det.
Svenske Joel Lyssarides er en fremtidig storhet på jazzhimmelen. Han er på god vei dit allerede.
Joel Lyssarides har mye vakker musikk å dele med oss.
Dette er mitt tredje møte med Joel Lyssarides (29) og hans strålende trio bestående av de empatiske sjelsfrendene Rasmus Blixt på trommer og Niklas Fernqvist på bass. Lyssarides & Co forteller oss at arva etter Lars Jansson og Bobo Stenson er i de aller beste hender og hoder.
Etter debuten med “Dreamer” i 2018 og oppfølgeren “A Better Place”, så kommer det definitivt ikke som noen stor overraskelse at Lyssarides nok en gang har tatt store, vakre og personlige steg. Både som pianist, bandleder og komponist forteller han oss at han er utstyrt med en høyst personlig pensel.
Svens-greske Lyssarides har en solid og allsidig musikalsk bakgrunn. Både klassisk musikk, pop, jazz og blues finnes åpenbart i Lyssarides´ DNA og som forberedelse til denne innspillinga trakk han seg tilbake til sitt hus et stykke utenfor Stockholm der roen åpenbart hadde senka seg.
Det har ført til elleve nydelige, melodiske og ofte litt melankolske låter, pluss ei av bassist Fernqvist, som alle er grunnlag for eleverte samtaler mellom de tre unge herrene som tydeligvis kjenner hverandre godt etter mange år sammen.
Joel Lyssarides er en flott eksponent for pianolyrikk på svært høyt nivå. Han har noe helt eget å melde i dette klassiske trioformatet og det skal bli svært spennende å følge den nye svenske pianostjerna i åra som kommer. Akkurat nå er det flott å oppleve han og musikken hans her og – nå.
