Tor Hammerø

Den alltid like interessante pianisten, komponisten og bandlederen Myra Melford har satt sammen sitt aller beste band – noensinne.

Myra Melford (65) har etter studier med blant andre Henry Threadgill og pianistene Jaki Byard og Don Pullen, etablert seg helt der oppe i den amerikanske avantgardismen. Hun var sentral i miljøet rundt den svært viktige New York-klubben Knitting Factory på 90-tallet og hadde band med for eksempel Dave Douglas og Marty Ehrlich i startoppstillinga.

Melford har flytta tilbake til California etter mange år på østkysten etter å ha takka ja til et professorat ved universitet i Berkeley, men hun har absolutt ikke lagt sin aktive karriere på hylla av den grunn. Hun har dukka opp i alt fra solo til store konstellasjoner både live og på plate, men hun har likevel aldri fått det store gjennombruddet i vår del av verden.

Nå skal hun på turné i Europa, blant annet til Oslo og Victoria Nasjonal Jazzscene, i forbindelse med lanseringa v denne plata og dette bandet. Og for et band hun har satt sammen! Gitaristen Mary Halvorson, trommeslageren og perkusjonisten Susie Ibarra, tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock og cellisten Tomeka Reid er både på papiret og i aksjon noe som likner mistenkelig på ei avantgardistisk supergruppe.

Med ei slags suite inspirert av maleren Cy Twombly og ei utstilling han hadde kalt “For the Love of Fire and Water”, har Melford enten skrevet eller åpna opp for ti satser der det noterte og det frie går hånd i hånd på et vis som gjør det vanskelig å vite når hva er hva. Viktig er det heller ikke, bare veldig fascinerende.

Med fem av de mest spennende modernistiske solistene over there, som tilfeldigvis er kvinner også, så blir vi servert unik musikk med en av de store modernistene i førersetet. Her er det åpenbart kjemi av det sjeldne slaget og samtalene som blir ført er av det særs eleverte slaget.

Når denne strålende kvintetten kommer til Oslo i slutten av måneden blir det garantert ført helt andre samtaler, men absolutt alt taler for at det kommer til å bli på det samme høye nivået. Til det skjer er det mulig å hygge seg ofte og mye med dette utmerkede visittkortet.

TEIP TRIO fra Trondheim består av tre frihetssøkende unge musikalske sjeler som er på leiting – og de finner.

Opp med hånda de som har plate i samlinga si med følgende besetning: gitar, barytongitar og klarinett. Tipper det blei mistenkelig stille og rolig der ute, men gitarist Arne Bredesen, barytongitarist Nicolas Leirtrø og klarinettist Jens-Jonas Francis Roberts har heldigvis tatt på seg jobben og gjort noe med dette avsindige misforholdet. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Tar jeg ikke mye feil – nå skal det innrømmes at det har skjedd før, men likevel – så er TEIP TRIO et ektefødt band av først Sund Folkehøgskole og delvis det kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. Leirtrø kjenner jeg fra før, blant annet fra bandet I Like To Sleep, men de to andre er nye bekjentskaper.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at en trio med ei slik instrumentering låter annerledes enn det meste som har vederfaret ens sinn. Instrumenteringa er en av årsakene – den særs frie innfallsvinkelen til det å skape musikk er en annen.

Bortsett fra avslutningssporet “Words of Wisdom”, så heter de andre “låtene” et eller annet med Take og så et nummer. Det forteller meg at gutta har tatt opp en rekke musikalske utflukter og så lytta seg fram til det de synes har hatt mest substans i ettertid.

Det har ført til tre kvarter med utfordrende, spennende og annerledes musikk som krever mye av de tre og av oss på mottakersida. De som vil åpne ørene og eventuelt andre sanser de har fått utdelt vil garantert finne mye spennende på sida av tradisjonell melodikk og rytmikk her.

Den danske produsenten, filmkomponisten og multiinstrumentalisten Jens B. Christiansen, som garantert reagerer hvis han blir tiltalt som Rumpistol også, gir oss noe vakkert og ettertenksomt som vi trenger mer enn noen gang nå.

Jens B. Christiansen (44) gir oss med “Isola” sitt sjuende album. Hvor mange som har kommet ut under artistnavnet Rumpistol er jeg ikke sikker på – dette er nemlig mitt aller første møte med både Christiansen og Rumpistol.

I forbindelse med dette plateslippet spiller han tre kvelder på den legendariske jazzklubben Montmartre i København – det sier vel en hel del om hvilken standing Rumpistol har i hjemlandet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De godt og vel 51 minuttene Rumpistol og noen av hans beste musikalske venner serverer oss, hører hjemme i et meditativt landskap der det skapes bilder som om filmer ruller forbi. Hvis betegnelser som ambient, jazz og noe-klassisme blir benytta, så tipper jeg at verken Rumpistol eller jeg kommer til å protestere kraftig. Sistnevnte er jeg faktisk helt sikker på.

Rumpistol trakterer piano, gitar, synther, trekkspill, diverse andre tangentinstrumenter samt vokal og har alliert seg med jazzmusikere som bassisten Jonathan Bremer og trommeslageren Emil de Waal. De er så definitivt med på å skape et nydelig fundament for disse musikalske meditasjonene.

Når så Rumpistol i tillegg krydrer med ukulelesjef Tobias Elof, masse strykere, den klassiske vokalisten Nina Smidth-Brewer, folkesangeren Jullie Hjetland og popsangeren Kill J på noen av spora, så har “Isola” blitt et vakkert og ganske så variert stykke musikalsk landskap.

Innvendingen kan være at det oppleves at det ikke skjer så mye underveis – at det er for mye stillstand i uttrykket. Jeg kjøper til dels en slik innvending, men for de som gjerne vil ha et neddempa og vakkert pusterom der tankene og sjela får tid til å finne ro, spesielt nå i disse høyst spesielle tider for vår verden, så har Rumpistol og “Isola” mye å gi oss.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Gaute Storsve fortalte med sin triodebut i 2018 at han hadde mye spennende på lager. Oppfølgeren bekrefter det på alle slags vis.

Gaute Storsve (43) har åpenbart musikalske røtter en rekke steder. Den langt framskredne gitaristen har både bodd på og besøkt Cuba en rekke ganger og det har sjølsagt satt sine herlige spor. Derfra har han også fått med seg den meriterte perkusjonisten Angel Terry Domech på noen av spora.

Storsve, som har studert på Norges Musikkhøgskole og som underviser ved Jessheim videregående, har avgjort fått med seg mye fra den nordiske jazztradisjonen også og dessuten bor det så definitivt en rocker i Storsve også. Som om ikke dette er nok så finnes det spor av mexikanske boleros i gumboen også.

Sammen med sin trio, som fortsatt består av Petter Barg på elbass og Henning Carlsen på trommer og perkusjon, har Storsve laga et heftig brygg av alle disse impulsene. Når så saksofonist Jørgen Mathisen og fiolinist Ingrid Berg Mehus er med på å tilsette krydder, så har “El Gran Gotzilla” blitt en veldig velsmakende og variert musikalsk rett.

Gaute Storsve er en en smakfull gitarist som aldri overspiller for å fortelle oss hvor flink han er. Han er kun ute etter å lage personlig, flott og til dels heftig musikk og det lykkes han absolutt med.

Dave Douglas er en av de mest interessante av dagens trompetere og komponister. Her møter vi han med et helt spesielt bestillingsverk.

Dave Douglas (59) har de seineste tiåra og i en rekke konstellasjoner vist oss hvilken enorm kapasitet han er og har både som trompeter, komponist og bandleder. Uansett hvor han dukker opp har han evnen til å imponere og overraske meg og spesielt samarbeidet med Joe Lovano har vært av den svært minneverdige sorten.

Her møter vi Douglas i nok en ny setting. I 2018 tok nemlig en belgisk arrangør kontakt med Douglas for å skape noe unikt i forbindelse med feiringa av 600 årsjubileet for den berømte altertavla i St. Bravo-katedralen i Gent.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Altertavla, skapt av Jan og Hubert van Eyck, blei restaurert fra 2012 og skulle stå ferdig i 2020 hvis jeg har skjønt det riktig. Da skulle også musikken Douglas hadde skrevet, både med et blikk langt bakover og et langt fremover, være klar for urframføring, men som vi vet så lot ikke det seg gjøre..

Douglas er ikke av typen som lar seg stoppe så lett og bandet han hadde satt sammen, med ei ganske så spesiell besetning, var med på “notene” til Douglas. Fra hjemlandet var cellisten Tomeka Reid invitert og fra Belgia er Berlinde Deman på serpent – et slangeforma blåseinstrument, tuba og vokal, trommeslageren og elektronikeren Lander Gyselinck, gitaristen, lutisten og elektronikeren Frederik Leroux og pianisten og pumpeorganisten Marta Warelis blitt håndplukka. Alle belgierne er ukjente størrelser for meg, men viser at også i Belgia er det mye ungt og spennende på gang.

Douglas har skrevet musikk som henter inspirasjon fra gammel samtidsmusikk, fra jazz, fra rock og ganske mange andre kilder også. Bibelske tekster, “Mercy, Mercy Me” av Marvin Gaye og en tekst av Douglas sjøl er fundamentet for noen av låtene, men de fleste er instrumentale.

Av pandemiårsaker var det umulig for musikerne å møtes i studio. Den nye, alvorlige situasjonen rundt oss alle førte til at disse ikke-religiøse sangene skulle bli “religiøse” sanger for alle involverte og i løpet av et og et halvt år strømma bidragene inn fra både Belgia og USA i nært samarbeid med komponist Douglas. De som mener de kan høre og kjenne på at dette ikke er gjort samtidig i et studio, tror jeg enkelt og greit ikke på.

Instrumenteringa tilsier at dette låter annerledes. Når så låtene er flotte og solistene spennende, så har dette blitt nok et strålende kapittel i Dave Douglas sin allerede svært imponerende katalog.

Jon Balke viderefører sitt fantastiske Siwan-univers på et vis som bare han kunne ha unnfanga og realisert.

Jeg har vært så heldig og fått følge Jon Balke (66) sin karriere mer eller mindre helt fra starten. Han har både imponert, overraska og fascinert meg på alle sine stoppesteder – han har enkelt og greit ikke evnen til å stivne, han er alltid på vei.

Jeg kunne ha ramsa opp alle de fantastiske stasjonene Balke har vært innom, men overlater det til hver enkelt å sjekke ut – jeg kan uansett love at det finnes mye tidløs musikk i kjølvannet til Jon Balke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siwan-prosjektet eller bandet til Balke kom til etter invasjonen av Irak i 2003. Som Balke sier så dreier Siwan seg om sameksistens i motsetning til kulturell og religiøs konfrontasjon og aggresjon. Ytterst tragisk og tankevekkende er det da at Siwans tredje vitnebyrd kommer akkurat når en ny krig raser rundt oss. “Hafla” forteller oss så tydelig som vel mulig at slike kulturelle og musikalske møter på tvers av mangt og mye trengs i større grad enn noensinne.

Med utgangspunkt i arabiske tekster fra 1000-tallet, som blir sunget både på arabisk, spansk og engelsk, ikke minst av den strålende algeriske vokalisten Mona Boutchebak, blir vi tatt med en unik ekskursjon nok en gang. Komponisten Balke har noe ytterst sjeldent og unikt å bringe til torgs nok en gang med inspirasjon fra en rekke musikalske tradisjoner som han setter sammen til noe som er så veldig balkesk.

Med musikere fra Iran, Algerie, Tyrkia, USA og Europa og det fantastiske strykeensemblet Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike, har Balke skapt et musikalsk univers ulikt alt annet som har vederfaret mitt, og de fleste andres, sinn vil jeg tro.

Dette er musikk så vakker, så inderlig og så unik at det hjertet som er uberørt av det har en jobb å gjøre. Om dette er musikk som vil kunne nå inn hos Putin og hans likesinnede er jeg ikke sikker på, men det hadde uansett vært verdt et forsøk. Dette er nemlig fredsskapende musikk for sinn som vil fred.

“Duoen” According to the Sound debuterte på Losen Records for to år siden. Den gikk meg hus forbi. Det var åpenbart ikke noe smart valg.

According to the Sound er engelskmennene Adam Parry-Davies og Patrick Case. Førstnevnte spiller alle mulige slags tangentinstrumenter mens Case trakterer gitarer, synther, stryk, programmering, midi piano og tar seg av strykearrangementene. Dessuten skriver de to all musikken.

For meg er både “bandet” og de to sjefene helt ubeskrevne blad. Det førte med seg at forventningene ikke var all verden, men min tillit til Odd Gjelsnes og Losen Records sørga likevel for at jeg “visste” at her var det mer enn noe gjennomsnittlig på gang. Det skulle vise seg å slå til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når Steely Dan er nevnt i overskrifta så har det ikke så mye med musikken å gjøre. Her handler det mer om prosessen fram til ferdigstillelse. Det hele begynte med at Case tok opp Parry-Davies sine pianoimprovisasjoner i Birmingham. Seinere tok han de med hjem til Bristol og rearrangerte dem og plussa på synther, gitarer, stryk og mye, mye mer.

På forrige utgivelse tok de også turen til New York for å få lagt på en rekke solister, men på grunn av pandemien var ikke det mulig denne gangen. Løsninga blei funnet online og storheter som tenorsaksofonist James Carter, trompeterne Mike Rodriguez, Ambrose Akinmusire og Theo Crocker pluss en rekke andre har kommet med solide bidrag.

Seinere har alt blitt tatt med tilbake til London hvor Parry-Davies la på flere tangenter og mix og mastering blei unnagjort før så Losen Records blei heimen også den andre plata til “duoen”.

Ut fra dette laboratoriet har det kommet usedvanlig mye flott, melodisk, ofte storslagen og original jazzmusikk ofte i en slags storbandtapning – langt unna Steely Dans univers. Både veien til målet og resultatet er spennende og fascinerende og jeg gleder meg til å sjekke ut den første skiva som kom for to år siden.

Et samarbeid mellom impro-trioen Parallax og hardingfelespilleren Anne Hytta så jeg ikke komme, men akkurat derfor er det så livgivende. En ekstra dose med Hytta helt aleine skader heller ikke på noen måte.

Egentlig burde vel ikke møtet mellom Parallax og Anne Hytta komme som noen overraskelse siden dette er den tredje utgivelsen til kohorten og at de har samarbeida siden 2016. Men siden alt dette ikke har kommet min vei, så er dette debuten for mine ører og resten av mitt sanseapparat. Det var på høy tid kan man si.

Parallax, det vil si Are Lothe Kolbeinsen på gitarer, Torstein Lavik Larsen på trompet og perkusjon og Ulrik Ibsen Thorsrud på perkusjon og sag, har eksistert siden 2008 og har ei soleklar retning i sin musikalske søken. De har en vidåpen innfallsvinkel til måten å improvisere på og her finner vi elementer av jazz, impro, støy, minimalisme og, i dette tilfellet, en helakustisk tilnærming.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva som er komponert og hva som er improvisert er ikke lett å finne ut av og viktig er det heller ikke. Her er det glidende og spennende overganger og ikke minst blir det understreka og forsterka av hardingfela til Anne Hytta som sørger for at det folkemusikalske elementet også får sin plass. Hennes bruk av binders festa til strengene og herrenes bruk av gummistrikker, hestehår og sag i tillegg til sine andre “instrumenter” sørger for at dette møtet tar strypetak på oss lyttere på et vis som gjør at vi blir sittende ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av noe som helst. Spennende og veldig annerledes.

Anne Hytta (47) stopper ikke der og med “Gjennom dagen” får vi møte henne helt aleine sammen med tre av hardingfelene hennes. De er alle stemt på forskjellig vis: klokkestille, understilt og gorrlaus for de spesielt interesserte.

Hytta har brukt den rare tida vi har vært gjennom på et godt vis og enten i et gammelt tømmerhus i Oslo, i et kloster på Midt-Jylland eller på slektsgården på Sauland i Telemark, har hun skapt disse 14 melodiene som hun kaller ny, men eldgammel urmusikk.

Musikken er spilt inn Gamle Aker kirke i Oslo og gjennom disse vare og vakre stemningene, tar Hytta, som er en framifrå instrumentalist, oss med gjennom dagen på et ytterst personlig vis.

Jovisst er det folkemusikk som ligger i bånn for Hyttas uttrykk, men med hennes åpne sinn tar hun oss med gjennom landskap som er så vidåpna at “alle” vil ha glede og utbytte av å bli med på ferden.

Gjennom disse to ekskursjonene får vi møte store deler av bredden til Anne Hytta og det unike kollektivet Parallax som fortsetter å finne nye åpninger. Det er vel verdt turen.

Den canadiske gitaristen Gordon Grdina er både veldig bra og samtidig usedvanlig produktiv – fire skiver på ett år sier det meste om det. Her møter vi han både i ei unik solotapning og med et stort “arabisk” band med Marc Ribot som gjest.

Det er under et halvt år siden jeg “møtte” Gordon Grdina (45) for første gang – også den gangen i to tapninger: både solo og på kvartett. Det var så avgjort møter som frista til gjentakelse og det skulle altså ikke ta lang tid før mine bønner blei hørt og her dukker han opp i nok et soloformat og med et schwært band som henter sin inspirasjon fra arabisk og irakisk tradisjonsmusikk.

Haram, som det “arabiske” bandet heter, blei etablert allerede i 2008. Med hjelp fra kremen av storbyen Vancouvers jazzelite, samt musikere med røtter fra Arabia, blei det nå 11-manns store bandet med Grdina på oud pluss andre arabiske instrumenter som ney, darbuka og riq og arabisk sang traktert av musikanter som er født og oppvokst med tradisjonen, samt jazzmusikere på bass, trommer, klarinett, saksofon og to fioliner, et band som låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når så en av moderne musikks mest interessante gitarstemmer, Marc Ribot, med fartstid fra Tom Waits, Elvis Costello, Robert Plant, John Zorn og veldig mange andre banebrytere, er invitert til å legge sin umiskjennelige gitar på toppen av dette usedvanlige kollektivet, så har dette blitt en fest av sjelden karakter. Heftig og annerledes.

Et av de første møtene med Grdina i fjor høst var i solotapning, men da spilte han utelukkende oud. “Oddly Enough” er også solo, men i en helt annen versjon. Grdina har samarbeida med saksofonisten Tim Berne som over en periode på bortimot et år har skrevet sju låter for sologitar for Grdina.

Det vil være årets underdrivelse så langt å hevde at låtene og tolkningene hører hjemme i A4-kategorien. Til denne unike musikken fikk nemlig Grdina konstruert en ny gitar som kunne ta opp Midi-data, både akustisk og elektrisk, samtidig.

Det høres med andre ord ut som det er to gitarister som spiller her, men det er altså bare Grdina med hjelp av sin nye gitar og de spennende utgangspunktene til Berne som skaper noe helt spesielt.

Om disse to nye visittkortene fra Grdina er en bekreftelse på det jeg mer enn ante på slutten av fjoråret? Noe så vederstyggelig!

Under særdeles mild, men bestemt og groovy ledelse av gitarist Bård Helgerud presenterer trioen Boarding Completed seg med gjestevokalist Live Foyn Friis. De skal være hjertelig velkomne.

Det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk jazz og det innen alle sjangre. Ingenting er jo hyggeligere enn det og besøk av nye band er alltid like kjekt.

Gitaristen Bård Helgerud (39) fra Siljan utenfor jazzbyen Skien følger opp en svært god gitartradisjon fra Grenland. Lage Lund og Bjørn Vidar Solli hører begge hjemme langt der fremme også på internasjonalt nivå og jeg blir ikke veldig overraska om Helgerud også har latt seg inspirere av de to.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før Helgerud vendte nesen hjemover til Norge hadde han lagt bak seg studier både i Helsingfors, Stockholm og Aarhus og åpenbart fått med seg solid med ballast – og aldri så lite hjemlengsel. Låtene vi blir servert her har blitt unnfanga i løpet av studietida og henter inspirasjon fra hele spekteret Helgerud kjenner seg hjemme i, det vil si alt fra hardbop til grunge.

Trioen, som ellers består av Andreas Dreier på bass og allestedsnærværende – av svært gode grunner – Magnus Sefaniassen Eide på trommer, har jobba mye sammen og det skinner da også voldsomt gjennom. Helgerud er på god vei til å finne den berømte egne stemma, men jeg blir heller ikke overraska hvis han tilstår å ha lytta en halvtime eller to på John Scofield og Wes Montgomery underveis.

Helgerud kjente også på at tre av de åtte låtene ville ha godt av vokal fargelegging og da tenkte han raskt på sin medstudent fra Aarhus, Live Foyn Friis. Ei av låtene har den usedvanlig lovende vokalisten skrevet tekst til, de to andre er ordløse og Foyn Friis bidrar flott på begge vis.

Dette er musikk det swinger og groover av fra start til mål – musikk det er mulig å komme i godt humør av. Det skader absolutt ikke i tider som disse – ikke ellers heller.