For fire år siden “møtte” jeg vokalisten Marianne Engebretsen for første gang. Det var en hyggelig overraskelse og med “Something New” forteller hun oss at hun har enda mer vakkert på hjertet.
Marianne Engebretsen har noe flott å by på.
De som husker virkelig godt, kan slå seg på brystet å si at Marianne Engebretsen at det er jo hun som kom til semifinalen i The Voice i 2015 det. Jeg hører ikke hjemme i den kategorien, så mitt første møte var platedebuten hennes, “Redefined”, som kom et par år seinere. Den gjorde inntrykk og fortalte meg om en artist med noe spesielt på hjertet.
Nå har Engebretsen (34) blitt enda mer “voksen”, stifta familie, tatt nye steg både som produsent, låtskriver og drifter av eget plateselskap. Hun har enkelt og greit et nytt kapittel om et levd liv med opp- og nedturer å melde om og det gjør hun på et kraftfullt vis gjennom tekstene sine.
Engebretsen skriver alt av tekst og musikk og det er popmusikk med det ekte og personlige ved seg hun nok en gang møter oss med. Jeg har ikke så mange referanserammer i dette universet å vise til, men hun nevner sjøl Sufjan Stevens som en inspirasjonskilde så da vet vi sånn cirka i hvilken retning pila peker.
Engebretsen har ei vakker stemme som bærer gjennom både store og schwære innpakninger med synther og stryk eller kun aleine med piano.
“Something New” er kvalitetspop fra ende til annen og Marianne Engebretsen bekrefter det vi mer enn ante gjennom debuten. Om det er nok til å komme gjennom det usedvanlig trange suksessnåløyet, se det er en helt annen sak.
Trompeter, komponist og bandleder Karl Strømme er en musikant som dukker opp med alt for sjeldne mellomrom. Ny bekreftelse på det kommer med “Song Dust”.
Karl Strømme, Per-Arne Ferner og Gard Kronborg – en strålende kohort.
Karl Strømme (45) har jeg hatt gleden av å høre med bandet Peloton og med debuten hans under eget navn, “Dynalyd”, for tre år siden. Det har hele tida frista til påfyll og nå er han heldigvis klar igjen og det med en ganske annerledes setting og i et lydlandskap der det er mulig å finne både utfordringer og ro.
Med ei nydelig og nedpå åpning med en av de vakreste låtene jeg vet om, “Nature Boy”, følger det en god halvtime med originalmusikk signert Strømme. Fellesnevneren er at det er åpent, vakkert, melodisk, søkende og høyst unikt.
Strømme henter inspirasjon til sin musikkanskuelse fra begge sider av Atlanterhavet – amerikansk vestkyst-jazz og jazzen som har danna grunnlaget for så mangt her hjemme de siste tiåra er mulig å finne spor av, men Strømme har laga sin egen gumbo av det som det er svært lett å trives med og i.
Med seg har han, fra sin kvintett på debuten, gitaristen Per-Arne Ferner samt unge Gard Kronborg på akustisk bassgitar. Sjøl trakterer Strømme, i tillegg til trompet, synther, perkusjon og bass. Det vil med andre ord si at vi befinner oss i et trommeløst samfunn og, uten forkleinelse for alle strålende trommeslagere ute og hjemme, der er det usedvanlig behagelig å oppholde seg sammen med disse tre.
Det er snart helg, sola er i ferd med å takke for seg, kaminen skal snart fyres opp. Da egner Karl Strømme og “Song Dust” seg ypperlig. Det er jeg ganske sikker på at de kommer til å gjøre resten av døgnet og resten av året også. Vakkert, inderlig og personlig – holder ei god stund det.
Karl Strømme «Song Dust» NXN Recordings/Naxos Norway
Mange av oss trenger et godt smil, en klem, gode ord og trøst fra tid til annen. Randi Tytingvåg vet det bedre enn de fleste. Her gir hun oss alt dette fra sitt overflødighetshorn.
Randi Tytingvåg og hennes empatiske trio.
Randi Tytingvåg (43) har lenge en vært en favoritt både som låtskriver, sanger og formidler. Nå har hun tatt nok et viktig steg og det veldig i retning seg sjøl.
Etter å ha gått gjennom en risikabel hjernehinneoperasjon, som heldigvis gikk fint, men som kunne ha ført til at hun fikk tapt hørsel, lammelser i ansiktet og dårlig balanse og dermed kunne lagt hennes musikalske karriere i grus, så har Tytingvåg garantert tenkt mange slags tanker og gjort seg sine refleksjoner.
Musikalsk har det ført til at hun har gitt oss sitt første album på norsk – det vil si på klingende stavangersk – og sammen med poeten Helge Torvund har hun skrevet tekster som tar oss med innerst inn til kjernen i hvem hun – og ofte vi – er. Tytingvåg er bånn ærlig og sårbar og og kler seg naken med sin frykt og redsel. Samtidig forteller hun oss hvor viktig det er å være åpen og dermed kunne gi seg sjøl og de rundt henne muligheten til å smile, holde rundt, være der i de viktigste livssituasjonene. Hold rondt meg i alt som kan skje, som hun synger i duett med Bjørn Eidsvåg.
Alle låtene, bortsett fra en flott oversettelse og tolkning av Elvis-klassikeren “Always On My Mind”, har Tytingvåg skrevet sjøl. Hun befinner seg i et nedpå vise- og folk-landskap med jazzkrydder på toppen. Med seg til å skape dette universet har hun nok en gang Dag Vagle og Erlend E. Aasland på allehånde gitarliknende instrumenter og kor – de kler henne og hennes uttrykk perfekt.
Når så gjester som Eidsvåg, Børge Fjordheim på trommer og ymse, Vidar Kenneth Johansen på klarinetter og Nils Økland på feler og bratsj, sørger for perfekt krydder underveis, så har dette blitt nok en bekreftelse på at Randi Tytingvåg er ei svært viktig og inderlig stemme.
Randi Tytingvåg Trio «Trøsteviser for redde netter» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Jacob Holm-Lupo, her som kaptein og vel så det for Donner, er en musikant jeg har hørt en del om, men relativt lite av. Dette visittkortet forteller meg at det var på høy tid at det blei en orden på det.
Jacob Holm-Lupino – Donner – har noe unikt på hjertet.
Jacob Holm-Lupo (50) er en multiinstrumentalist, produsent og ellers særs musikkyndig herre som blant annet har skrevet bok om Toto og visstnok er et Steely Dan-leksikon. Det er i ymse progrock-univers med band som White Willow og Opium Cartel Holm-Lupo har markert seg kraftigst hittil, men som den uhippe musikkelsker jeg er, så har disse gruppene dessverre gått meg hus forbi.
Donner har heldigvis etter hvert meldt sin vinyl-ankomst og jeg skjønner etter kun få omdreininger at han/det er både tøft, hipt(!), interessant, spennende og unorsk.
Basisen er et melodisk og variert synthlandskap der Holm-Lupos allehånde lydkilder og studiomuligheter har blitt et herlig utgangspunkt for både han og andre til å gå videre på. Nesten all låtene har sjefen også unnfanga – hovedunntaket er Steely Dan-guttas “Night by Night”.
Den musikalske filosofien og uttrykket til Donner ligger heller ikke så langt unna Becker og Fagens. Den er med andre ord uhyre sofistikert, forseggjort og befinner seg i ymse grenseland. Eneren er ikke vanskelig å få øye på og som Steely Dan-gutta så har også Donner invitert inn diverse gjester fra spor til spor.
Når blant andre bidragsyterne er Toto/Steely Dan-trommeslager Keith Carlock, supergitarist Georg “Jojje” Wadenius med fartstid fra alle, Marte Eberson på herlig vokal på “Night by Night” og nok en gitarist i elitedivisjonen, Hedvig Mollestad på to spor, så er det enkel matte å begripe hvor Donner legger lista.
Det Holm-Lupo/Donner gir oss er en unorsk gumbo i prog/fusion-land med jazzingredienser som groover noe vederstyggelig og som byr på et totalt annerledes lydlandskap enn det vi har blitt servert her på berget tidligere. Tøft og (ganske sikkert) jævla hipt.
Den amerikanske bassisten Marc Johnson satte seg fast i min bevissthet da jeg hørte han med Bill Evans i Molde noen uker før ikonet gikk bort. Siden har Johnson stadig bekrefta sitt mesterskap – igjen og igjen.
Marc Johnson – en strålende bassist – også på egen hånd.
Marc Johnson var kun 24 år gammel da han blei en del av Bill Evans´ siste trio. I august 1980 gjesta trioen Molde og noen uker seinere la Evans ned sin siste akkord. Johnson, som sendte brev til Evans med forespørsel om å få prøvespille for mesteren, hadde fått sitt store ønske oppfylt sjøl om det bare blei med et par år.
Seinere har Johnson vist oss sine framifrå kvaliteter med band som Bass Desires med Peter Erskine, Bill Frisell og John Scofield og sammen med sin kone, den meget dyktige pianisten Eliane Elias. Nå møter han oss som solo-bassist og det kommer ikke som noen bombe at han fikser den rolla også på et heftig vis.
Om det er den tidligere bassisten Manfred Eicher som har en forkjærlighet for dette formatet vites ikke, men det passer i alle fall utmerket inn i ECM-filosofien og katalogen. Johnson, som nå har blitt 68, tar oss med sin store, varme og mørke tone med på en ekskursjon som åpner med Eddie Harris´-klassikeren “Freedom jazz Dance”, følges med nok en klassiker, Miles´ “Nardis”, før Johnson-“hiten” “Sumurai Fly”, der Johnson spiller med og mot seg sjøl på et vakkert og finurlig vis ved hjelp av allehånde tekniske muligheter, og filmmusikken “Love Theme from Spartacus” er den siste før fire Johnson- låter avslutter ballet.
Johnson framstår som en utsøkt melodiker med et budskap. Han trenger ikke å dra frem alle triksa i boka for å imponere, sjøl om han åpenbart er i besittelse av en fantastisk teknikk. Marc Johnson vil fortelle oss historier med bassen og musikken sin og de er alle sammen flotte, varme og interessante.
D´Sound feirer 25 års jubileum på et vis som forteller at gnisten er til stede i fullt monn. Det skader ikke med gjester som Macy Gray heller.
D´Sound runder 25 i svært god stil.
Få om noen ante da D´Sound platedebuterte i 1997 med «Spice of Life» at det var starten på noe som skulle være like attraktivt også 25 år seinere. Men slik er det altså og med «25» gir rhythm and blues-gruppa fremfor noen her til lands oss album nummer ni.
Jonny Sjo har vært grunnfjellet hele veien, mens Ofstad har vært ute ei stund før han returnerte for noen år siden. For fem år siden takka også vokalisten Simone Eriksrud for seg og fortalte at hun la musikk-karriera på hylla. Heldigvis har hun tatt til «fornuft» og til stor begeistring for D´Sound tilhengere over hele verden er hun høyst overraskende tilbake på åpningssporet «Flashback». For å si det sånn: de tre opprinnelige D´Sound-erne har ikke glemt gamle groover og de låter fortsatt kanon sammen.
På denne jubileumsgave til fansen som varer i knapt en halvtime, har D´Sound også invitert med seg en rekke gjester og vi snakker om fra øverste hylle i flere tilfeller. Vokalisten Macy Gray, som hører hjemme helt der oppe i r´n´b-universet, gjester på et spor med sin særegne stemme og den særs groovy tangentisten Cory Henry, med solide gospel-røtter og som har besøkt Moldejazz flere ganger, senker ikke groove-nivået i noen særlig grad heller.
Gjestene sørger for solid krydder hele veien, men det er likevel radarparet Ofstad og Sjo med solid assistanse av Stein Austrud på tangenter og Bernt Rune Stray på gitar som er urbasen og som er den viktigste ingrediensen i D´Sounds unike univers. Det er et univers som er like livsfriskt som det var for 25 år siden og D´Sound imponerer nåde musikalsk og med med gnisten og livsbejaenheten de har beholdt hele veien.
Oscar Peterson og Niels-Henning Ørsted Pedersen spilte veldig viktige roller i både dansk og internasjonalt jazzliv. Denne hyllesten fra pianisten Søren Kristiansen og bassisten Thomas Fonnesbæk er nok en bekreftelse på det.
Søren Kristiansen og Thomas Fonnesbæk i aksjon på JazzCup i København. Foto: Ole Mathiasen
Samspillet mellom to av jazzens virkelig store skikkelser, OP og NHØP, både med og uten gitar og trommer, var av det magiske slaget gjennom flere tiår. Begge har gått ut av tida for lenge siden, men du verden for ei arv de etterlot seg. Det de bedrev var både virtuost, smakfullt og så “jazz” som vel tenkelig. Den strålende pianisten Søren Kristiansen, som jeg kjenner lite til fra før, men som imponerer voldsomt fra første takt, og “sønnen” til NHØP, Thomas Fonnesbæk, som jeg seinest hørte under Copenhagen Jazz Festival i fjor på duo med en annen pianist i superklassen, italienske Enrico Pieranunzi, har brukt nedstenginga til blant annet å lære seg duoarrangementene til sine forbilder. Det skal vi være veldig glade for.
Søren Kristiansen fra en annen side – også det en god side.
I løpet av 52.28 gir de oss låter som “Soft Winds”, “On the Trail”, “There Is No Greater Love” og Peterson-klassikere som “Nigerian Marketplace”, “Love Ballade” og “Hymn to Freedom” og “On Danish Shore” som OP og the man with the never ending name, NHØP, unnfanga sammen.
Kristiansen og Fonnesbæk behandler stoffet med den aller største respekt, men i ånden til OP og NHØP så tar deg seg sjølsagt friheter slik at deres personlige bumerker er lette å finne. Dessuten ville det ha vært totalt umulige å etterlikne mesterne, men la seg inspirere av dem er sjølsagt lov og vel så det.
Musikken, som har fått undertittelen “Plays the Music of OP & NHØP”, er frisk, livsbejaende, usedvanlig hardtswingende og virtuos. Det er enkelt og greit musikk og tolkninger egna til å fremme sinnets helse.
Søren Kristiansen & Thomas Fonnesbæk «The Touch» Storyville Records/MusikkLosen
Dieter Ilg er en tysk bassist som mutters aleine hyller både favoritter, kjente og kjære – og jorda også for sikkerhets skyld. Det gjør han på en varm og inderlig måte.
Dieter Ilg og hans bass – holder lenge det. Foto: Stefan Brending
Til tross for at Ilg (60) har jobba med folk som Randy Brecker, Dave Liebman, Trilok Gurtu, Nils Landgren og vår egen Rebekka Bakken, så kjenner vi ikke veldig godt til han her hjemme. Det er det definitivt mulig å få gjort noe med nå.
To oktoberdager i 2020 gikk nemlig Ilg i studio alene med sin bass og sikkert masse ideer, men ingen forhåndsbestemte låter. Alt skulle skje der og da og det gjordet da også.
Med en stor og flott sound forteller han oss med sin briljante teknikk og sin tilstedeværende personlighet at han er en av dem som kan holde på vår interesse gjennom en solo bassutflukt.
Han har kokt det hele ned til tolv relativt korte “låter” med stor variasjon som aldri varer i mer enn 4.44 – han sier det som skal sies og så takker han for seg.
Noen er i etterkant tilegna helter som Bach, Nat Adderley, frijazz-bassisten Peter Kowald, Mingus, Beethoven og en av hans tidligere kolleger, den avdøde amerikanske saksofonisten Charlie Mariano. Andre igjen mer “større” saker som jorda, friheten og Ilgs mor.
Musikken er engasjerende, melodisk, fri og søkende. Den forteller oss om en tydelig og frihetselskende personlighet som både tør og kan å gå sine egne veier.
Dieter Ilg er en mann det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.
Musikk som sprer varme og som samtidig har det i seg at den bryter ned grenser har kort vei til mitt hjerte. Den serbisk-norske trekkspilleren Jovan Pavlovic, hans musikk og hans musikalske venner hører hjemme der.
Jovan Pavlovic Trio og Ahmad Al Khatib gir oss noe godt og varmt.
Jovan Pavlovic (46) var knapt 20 år da han måtte flykte fra krigen på Balkan. Heldigvis for oss blei Trondheim og Norge hans neste stoppested og i årevis har den fremragende trekkspilleren bidradd i en rekke konstellasjoner og sjangre. For rundt fem år siden kom debutplata med trioen hans – tatt opp live rundt om i Norge.
Nå er han og trioen tilbake med oppfølgeren. Trioen er den samme som sist med Helge Andreas Norbakken på perkusjon og Gjermund Silset på bass. I tillegg har de invitert med seg den palestinske oudisten Ahmed Al Khatib og med et repertoar der Pavlovic har skrevet fem av låtene, Al Khatib to og Silset en, blir vi invitert med på ei musikalsk reise ganske så langt og forfriskende utenom det vanlige.
Sjølsagt så er Pavlovic sine balkanske gener tydelig tilstede og at Al Khatib kommer fra Palestina skinner også gjennom. Like tydelig er det ikke at Silset kommer fra Batnfjorden i låta hans, men fin er er den uansett.
Det er en slags herlig feeling som minner om å samle seg rundt leirbålet i denne folkemusikk-jazzaktige symbiosen der strålende musikanter fra forskjellige kulturer møtes og snakker sammen uten plagsomme grenser av noe slag. Det swinger og groover og man kjenner at smilene sitter løst.
Musikken og musikerne i “Bonfire” gir oss noe av det viktigste musikk kan gi oss: møter som gir håp og tro på at fremtida kan være lys uansett.
Jovan Pavlovic Trio feat. Ahmad Al Khatib «Bonfire» OK World/Musikkoperatørene
Eldbjørg Raknes har etter hvert ei omfattende karriere bak seg – og foran seg. Denne tilstandsrapporten forteller oss at hun er på et spennende sted nå – også.
Eldbjørg Raknes greier seg veldig godt aleine.
Det er ingen overraskelse at låtskriver, vokalist, tangentist, elektroniker, samplist, perkusjonist, pedagog og professor Eldbjørg Raknes (51) har og er ei helt spesiell stemme – på alle slags vis. Akkurat derfor er det like spennende hver gang å sjekke ut hvor hun vil møte oss.
På hennes seineste soloutgivelse “Dog Days” er det Raknes i de fleste av de allerede nevnte kapasitetene som melder seg til tjeneste. Nok en gang møter hun opp mutters aleine, men ved hjelp av allehånde tekniske/studio-hjelpemidler høres hun ofte ut som et fullt band.
Raknes er en framifrå improvisator. Samtidig framstår hun gjennom sine låter som en slags avansert singer/songwriter. Når hun på cd-omslaget spesielt takker Sidsel Endresen for mye så gir det mening – uttrykket er et helt annerledes enn Endresens anno nå, men estetikken har svært mye til felles.
Raknes har tenkt gode tanker. Alle tekstene er på engelsk og de finnes i tekstheftet. Hun formidler dem på et vis som gjør at sansene skjerpes slik at man ikke skal gå glipp av verken verbale eller musikalske detaljer.
Eldbjørg Raknes har enkelt og greit skapt sitt eget musikalske univers. Hun har med andre ord kommet svært langt.
