Den japanske trompeteren Natsuki Tamura tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere.
Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet.
Natsuki Tamura (70) er en veteran i japansk jazz og tilliggende herligheter. Til tross for det så har han stort sett passert under radaren min. Det tar meg ikke lang tid å skjønne at jeg sikkert har gått glipp av mye spennende musikk.
Tamura har en svært så solid diskografi å vise til. Blant annet har han fire solo trompetskiver på cv-en før “Summer Tree” utvider den delen av universet hans også.
Gjennom pandemien, nærmere bestemt i august i fjor, fant han ut at at han hadde mer enn nok ideer til å innta hjemmestudioet for å dokumentere hvor han var anno 2021.
To av de fire låtene er komponerte saker – de to andre er fritt improviserte. I tillegg til trompet spiller han også litt piano og bruker ei wokpanne som perkusjonsinstrument – studiet er for lite til et tradisjonelt trommesett! Tamuras kone, den meget anerkjente pianisten Satoko Fujii bidrar også på et spor – ikke som pianist, men som vokalist eller stemmekunstner!
Tamura benytter seg også av overdubbing til en viss grad, men det aller mest fascinerende med musikken og uttrykket hans er den totalt unike tonen og det like unike universet han skaper. Jeg vet ikke om noe som overhodet likner på Tamuras verden eller på Fujiis vokale ekskursjoner. Jovisst er det et tilnærma fritt uttrykk, men det er samtidig en klar retning i det han holder på med.
Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet og “Summer Tree” er en flott start på noe det skal forskes videre i.
Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Bendik Hofseth legger lista høyt. Med det særdeles ambisiøse fire cders-prosjektet “Forest” er den lagt høyere enn noen gang og heller ikke denne gangen river han. Han går derimot over med god margin.
Bendik Hofseth bekrefter sin enorme allsidighet og sitt skyhøye nivå. Foto: Tore Sætre
Bendik Hofseth (59) har hatt og har ei karriere som går i bølger. Talentet og kvaliteten på det han har gitt oss har det aldri vært noen tvil om, men plutselig så har det blitt stille fra han. Når han så melder seg til tjeneste igjen, så tar det sjølsagt bare noen få omdreininger for å slå fast at han befinner seg på det nivået han har skjemt oss bort med. Slik er det også denne gangen – med ikke mindre enn to bevis på det.
Nå har han for sikkerhets skyld satt seg fore å lage en kvadrologi – hvis det er noe som heter det. I alle fall er det fire skiver på kort tid med fellesbetegnelsen “Forest”. Det hele begynte med “Trunks” som så dagens lys på seinsommeren 2020. Nå blir den fulgt opp av “Branches” og “Roots” og siste kapittel blir skrevet med “Leaves” som utgis til høsten.
“Branches” er kanskje Hofseths flotteste popalbum til dato. Det sier ikke reint lite. Han skriver altså så vakre og inderlige låter og tekster at det hjertet som ikke er i stand til å åpne seg for dem, må være ganske så kaldt. Denne gangen har Hofseth alliert seg med den engelske vokalisten Simon Daltrow, som blant annet har skrevet Grace Jones´ storschlager “Slave to the Rhythm”, og som har ei flott stemme som kler Hofseths univers perfekt.
Dette er ikke noe pophit-album – det er et gjennomført stykke herlig musikk bestående av åtte låter som utgjør en helhet der også vokalist Hofseth “gjester” på to spor og ellers bidrar med sin unike saksofontone, litt piano og programmering. Når så Sidiki Camara (perkusjon), Mats Eilertsen (bass), Helge Iberg (piano), Per Oddvar Johansen (trommer) og Eivind Aarset (gitar) tar seg av det de kan best på et empatisk vis, så kan dette faktisk vise seg seg å bli musikk som vil bli spilt i årevis i denne heimen i alle fall. Sett på “Moonshine”, avslutningssporet, så skjønner du hva jeg mener. Eller du vil aldri skjønne det.
“Roots” er ei annen side av komponisten og musikeren Hofseth, men som Jan Garbarek ordla seg en gang han blei spurt om å beskrive ei ny plate: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.
Her hyller Hofseth mange av sine avdøde venner og helter som Paolo Vinaccia, Jon Christensen og Nana Vasconcelos samt Fela Kuti, Franz Schubert, John Coltrane, Lyle Mays, John Lennon og Johann Sebastian Bach
Hofseth har fått litt skrivehjelp av Aarset, men det er så avgjort bumerket til Hofseth som preger dette kapitlet også. Her synger kun Hofseth og gjør eller det samme som på “Branches” og med seg har han, i tillegg til Johansen og Aarset, den langt framskredne Engegårdkvartetten – vi snakker strykere som hører hjemme helt der oppe og som har skjønt Hofseths intensjoner til fulle.
Er det pop eller er det jazz eller det klassisk musikk? Jeg har faktisk ikke noe godt svar på det og dessuten så er jeg ikke så veldig opptatt av det heller. “Roots” faller, som alt Hofseth skaper, inn under kategorien god musikk og det holder lenge for meg.
Bendik Hofseth er og har ei unik stemme både som komponist og utøver. Her kan vi bare bukke og takke for to nye fantastiske prov på det.
Vokalisten, låtsnekreren og psykologen Tobias Gustum Lindstad er ei ny stemme for meg. Sammen med ypperlige reisevenner forteller han meg kjapt at han har noe unikt å melde.
Tobias Gustum Lindstad i sentrum for sin strålende kohort.
Tobias Gustum Lindstad har rukket å komme opp mot slutten av 40-åra før han gi lyd fra seg for et større publikum. Han har med andre ord ikke forhasta seg, men der i mot brukt tida svært godt. Etter at trombonisten Lindstad gikk på den jazzmusikalske førskolen, også kjent som Sund Folkehøgskole, og seinere tok timer hos Øyvind Brække og studerte musikk et par år på universitetet i Oslo, så tok “fornuften” over og Gustum Lindstad utdanna seg til psykolog.
Heldigvis blei ikke ufornuften glemt på noe vis og Gustum Lindstads fascinasjon for alle typer musikk, strålende beskrevet i et informativt teksthefte – slikt finnes ikke på Spotify og tilliggende herligheter – har blitt holdt vedlike hele tida og endelig, via en del omveier, har musikken kommet opp til overflata.
Det at en musiker, komponist og vokalist åpner sitt debutalbum med en hyllest av/til den ikoniske canadiske/engelske trompeteren Kenny Wheeler, som gikk bort i 2014, mer enn pirrer min nysgjerrighet. Gustum Lindstad har skrevet vakre, melodiske og intrikate låter som byr det framifrå laget bestående av nevnte Brække – Gustum Lindstad har overlatt alt trombone-ansvar til sin læremester -, Adrian Myhr på bass, Mathilde Groos Viddal på ymse klarinetter og sopransaksofon, Andreas Wildhagen på trommer og Jacob Young på gitar pluss enkelte bidrag fra Håvard Enge på piano, Gunnar Halle på trompet og Børge-Are Halvorsen på fløyter, på flotte utfordringer og fine åpninger til solistiske bidrag.
Vokalisten Gustum Lindstad får vi møte på tre av låtene og med sin mørke og inderlige stemme formidler han to egne tekster og en av den walisiske poeten R.S. Thomas. Flott og ekte og noe jeg gjerne vil høre mye mer av i tida som kommer. Tematisk handler det grovt sett om å få muligheten til å leve livet på egne premisser – at alle skal få muligheten til å realisere sitt potensial og om relasjoner, inkludert med seg sjøl.
“Kismet”, navnet på en katt som døde fra Gustum Lindstad for mange år siden, er en mer enn lovende debut fra Tobias Gustum Lindstad og hans univers. Han bør definitivt ikke vente nesten 50 år til neste møte.
Etter duoen Espen Eriksen og Gunnar Halle sine to første plater, kommer det avgjort ikke som noen overraskelse at den tredje også holder svært høy klasse.
Espen Eriksen og Gunnar Halle må gjerne smile litt – det har de all grunn til.
Samarbeidet mellom pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle strekker seg 14 år tilbake og har ført til utgivelsene “Meditations on Christmas” og “Psalm” samt en rekke konserter i inn- og utland. Der har de to fortalt alle med åpne ører og andre sanser intakt at vi har med en duo å gjøre som har noe helt eget på hjertet og samtidig er full av empati.
Denne gangen har de tatt motsatt vei av de fleste jazzmusikere som vil hylle en sangskatt. De har altså ikke gått til The Great American Songbook for inspirasjon, men der i mot til Mads Bergs sangbok fra 1914. Der er det, for oss som har levd ei stund i alle fall, mye både å minnes og å ta fatt i.
For noen generasjoner siden kunne “alle” disse sangene. Ikke nok med det: de var faktisk med å bygge nasjonene etter 1905. Vi snakker om “Mellom bakkar og berg”, “Uit vår hage”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Ola Glomstulen”, “Bind deg ein blomekrans” og “Blant alle lande” og i tillegg er også svenske “Byssan lull” og danske “Jeg er havren” en del av denne sangboka som Eriksen og Halle har valgt å løfte frem nok en gang. Det skal de ha all mulig slags takk for.
Eriksen, med sin unike touch og rytmiske utadvendthet, og Halle med sin nydelige og luftige tone, har skapt et flott og nytt univers for disse fantastiske melodiene. Med usedvanlig smakfull bruk av elektronikk gir de det hele et ekstra sett med nye farger også.
“Sangboka” er et utmerket eksempel på hvordan en nasjonalskatt skal tas vare på og videreføres. Espen Eriksen og Gunnar Halle forteller oss at de er i stand til det på et svært flott vis.
Espen Eriksen – Gunnar Halle «Sangboka» Unit records/unitrecords.com
Septetten Crush String Collective består av sju kvinner fra blant annet Norge som gir oss noe helt utenom det vanlige.
Crush String Collective er noe helt for seg sjøl.
Stadig nye konstellasjoner skaper nye lydunivers og fører til at sansene blir skjerpa gang etter gang. Etter noen år i bransjen har jeg hørt mangt og mye, men en eksperimentell strykeseptett bestående av to fioliner, to bratsjer og tre celli er nok definitivt første gang mitt sanseapparat har blitt utsatt for.
Hva som er skrevet og hva som er improvisert er jeg overhodet ikke klar over – og dessuten er det også ganske så likegyldig. Hele truppen er oppgitt som komponister på de tolv “låtene” innspilt i Koncertkirken i København.
Det viktige er kommunikasjonen og uttrykket de sju skaper. Her snakker vi om særdeles velutdanna musikanter, flere av dem fra Norges Musikkhøgskole, og Harald og Sonja har sendt cellisten Oda Dyrnes fra Sortland som sin representant. De seks andre kommer fra Danmark og Sverige og gruppa har sin base i København og Malmö.
Er det Crush String Collective vil gi oss impro eller samtidsmusikk? Eller noe helt annet? Sannelig om jeg vet og heller ikke det er viktig. Det som er viktig er at de er i stand til å fortelle og formidle unike historier rundt blant annet temaer om vekst og det motsatte – kollaps.
De er framifrå instrumentalister og lyttere som benytter seg av dynamiske virkemidler på et vidunderlig vis. De har funnet fram til et landskap og et uttrykk de er ganske så aleine om og de vil garantert egne seg på en rekke forskjellige scener i åra som kommer.
Kirkeorgel, strømgitar og sopransaksofon er ikke akkurat hverdagskost. Det andre albumet fra herrene Thomas Torstrup, Martin Högberg og John Pål Inderberg bekrefter uansett at det er spennende og vel så det i de rette hendene.
JOHN PÅL INDERBERG, THOMAs Torstrup og Martin Högberg har noe get på hjertet.
Pianisten og organisten Thomas Torstrup fra Stavanger og den svenske gitaristen Martin Högberg møttes på jazzlinja i Trondheim og de fant hverandre ganske så kjapt. Det har ført til at de har jobba som duo siden 2010. For fem år siden platedebuterte de med “Selbu Sessions” – innspilt i den lokale kirka. Da blei duoen også utvida til trio og hvem kunne være mer naturlig å spørre enn deres lærer på den berømte linja, saksofonist i superklassen John Pål Inderberg?
Kirkeorgel, strømgitar og sopransaksofon er ikke akkurat hverdagskost. Det andre albumet fra herrene Thomas Torstrup, Martin Högberg og John Pål Inderberg bekrefter uansett at det er spennende og vel så det i de rette hendene.
“Selbu Sessions” var et kjempefint visittkort med komposisjoner av de to “elevene” og heldigvis frista utvidelsen av duoen til en fortsettelse. Denne gangen har turen gått til Sakshaug kirke i Inderøy kommune og måten de inkorporerer kirkerommet nesten som et fjerde medlem av bandet er veldig smakfullt.
Nok en gang er låtene skrevet av Torstrup og Högberg og med Inderberg utelukkende på sopransaksofon, sjelden vare fra han, så blir dette et uvant, spennende og veldig tiltalende lydbilde.
Musikken blei spilt inn i desember 2020, midt i pandemien, og det er tydelig at det er mye oppmagasinert energi som skal ut. Musikken er vakker, intim, søkende og høyst personlig. Torstrup, Högberg og Inderberg fører eleverte samtaler på svært høyt nivå.
Thomas Torstrup – Martin Högberg – John Pål Inderberg «Patos» Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Danske Per Møllehøj, amerikanske Kirk Knuffke og svenske Thommy Andersson gir oss empatisk musikk med solide røtter i tradisjonen.
Thommy Andersson, Per Møllehøj og Kirk Knuffke – en herlig trio. Foto: Annett Ahrends
Copenhagen Jazz Festival er en smeltedigel av de sjeldne. Det arrangeres rundt 1300 konserter årlig i løpet av festivalen og en rekke nye konstellasjoner dukker opp. Dessuten er det slik at bandene som ofte er en slags ad hoc-grupper får muligheten til å spille flere jobber rundt om i den jazzglade storbyen.
Den amerikanske kornettisten og vokalisten Kirk Knuffke og den svenske, men Danmark-bosatte bassisten Thommy Andersson hadde jobba sammen en rekke ganger tidligere. Et klokt hode både så og/eller hørte for seg at et møte mellom de to og gitaristen Per Møllehøj kunne være en god idé. Det skulle vise seg å være helt rett.
Trioen gjorde flere jobber under festivalen i fjor sommer og avslutta det med denne innspillinga. Knuffke, som jeg kjenner som en spennende modernist, viser oss at han har solide røtter helt tilbake til jazzens opprinnelse også og med sine to dansk/svenske sjelsfrender skaper han et kammerjazzaktig univers det er svært lett å hygge seg i.
Repertoaret går helt tilbake til WC Handys klassikere som “Beale Street Blues” og “St. Louis Blues” samt “I Cover the Waterfront”, som Knuffke hadde sett Louis Armstrong gjøre på en video med en rørt Handy til stede, “Just Squeeze Me” og tittelsporet “S´Wonderful” pluss flere låter av Knuffke og Møllehøj.
I denne trommeløse og usedvanlig empatiske kohorten er det en åpenbar kjærlighet til denne tidlige epoken og musikken og vi møter tre solister som sier det de skal i løpet av få kor og som hele tida spiller de “riktige” tonene og ikke nødvendigvis så mange.
Et svært hyggelig møte med herlig og uvanlig trio.
Per Møllehøj/Kirk Knuffke/Thommy Andersson «S´Wonderful» Stunt Records/MusikkLosen
Pianisten, komponisten og arrangøren Egil Kapstad har gitt oss mye vakkert. Her kommer nok et eksempel på det gjennom musikk han skrev og arrangerte for tuba, piano og strykekvartett.
Geir Løvold forvalter arva etter Egil Kapstad på et inderlig vis.
De seineste åra har Daniel Herskedal løfta tubaen som solistinstrument til nye høyder både her hjemme og internasjonalt. Andre yngre tubaister som Kristoffer Lo og Kalle Moberg har også markert seg kraftig. – med positivt fortegn. Alle disse tre hviler på skuldrene til de noe eldre Geir Løvold og Stein Erik Tafjord. Her forteller Løvold oss at han så definitivt fortsatt er ei sterk og flott stemme via musikken Egil Kapstad skapte for han.
For rundt ti år siden skreiv Kapstad (1940-2017) musikk for Løvold og hans tuba, låter og arrangement for tuba og strykekvartett og noe for tuba og piano eller orgel. Dette turnerte Geir Løvold (65) en del med da det hadde sett dagens lys, men tatt opp blei det aldri.
Nå er endelig muligheten der for alle oss andre som ikke fikk hørt musikken i levende live til å få oppleve Kapstads skrivende mesterskap nok en gang. Om det er Povel Ramels ikoniske “Underbart är kort”, Bill Evans´ like ikoniske “Waltz for Debby”, “Jag vet en dejlig rosa” eller Kapstads originalkomposisjoner, så er det en sann glede å vandre inn i Kapstads univers igjen. Nydelig og originalt – Kapstads bumerke er ikke til å ta feil av.
Når så den framifrå tubaisten Løvold har alliert seg med sjølvaste Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og den utmerkede strykekvartetten Oslo Strings, så har dette levende minnesmerket over Egil Kapstads storhet blitt akkurat så flott som det var lov å håpe på.
Geir Løvold «Egil Kapstad: Music for Tuba, Piano & String Quartet» TUBA CD/tuba.no
For noen tiår siden var det en invasjon av amerikanske toppmusikere til København. Det setter fortsatt sitt preg på jazzlivet i den danske hovedstaden og nå har den ungarske saksofonisten Gábor Bolla fulgt opp denne tradisjonen på et flott vis.
Gábor Bolla med sin ypperlige kvartetti København. Foto: Annett Ahrends
Gábor Bolla (33), født og oppvokst i Budapest, var på sett og vis ei barnestjerne og kom til semifinalen i den prestisjetunge ungdomskonkurransen under jazzfestivalen i Montreux som tenåring bare kort tid etter at han hadde bytta fra klarinett til saksofon.
Nå har altså ferden gått til København og jeg hadde gleden av å høre han der under festivalen i fjor sommer noen dager før denne innspillinga blei gjort. For å si det sånn: det tok ikke mange takter å skjønne at Bolla var en strålende tenorsaksofonist i tradisjonen etter den stolte Blue Note-epoken på 60-tallet. Coveret på plata forteller også sitt tydelige språk om slektskapet.
Sammen med utmerka reisefølge i den amerikanske topptrommeslageren Billy Drummond, med fortid hos Sonny Rollins, Horace Silver, Chris Potter og mange andre storheter, svensk-danske Daniel Franck på bass og sjelsfrenden fra ungdomstida i Ungarn, pianisten Robert Lakatos, tar Bolla oss med på ei rundreise med Billy Strayhorns “Chelsea Bridge”, Thelonious Monks “We See”, JJ Johnsons “Lament” og Ellis Marsalis´”Swingin´ at the Haven”, samt fem egenkomponerte hardbop-inspirerte låter som utskytingsramper.
De som som husker Eastern Rebellion og Bjørn Johansen fra deres storhetstid og som hadde stor glede av det, vil definitivt finne svært mye å glede seg over her. Her byr vennene til Petter Wettre – han har spilt mye med både Bolla og Franck – på hardtswingende og særdeles groooovete Jazzmusikk med stor J. Gábor Bolla forteller oss at han er en saksofonist i denne gata som vil komme til å sette stadig større preg på dette uttrykket både i København og hvor ellers slik jazzmusikk vil spilles i tiåra som kommer.
Gábor Bolla Quartet «On the Move» Stunt Records/sundance.dk
For fire år siden “møtte” jeg vokalisten Marianne Engebretsen for første gang. Det var en hyggelig overraskelse og med “Something New” forteller hun oss at hun har enda mer vakkert på hjertet.
Marianne Engebretsen har noe flott å by på.
De som husker virkelig godt, kan slå seg på brystet å si at Marianne Engebretsen at det er jo hun som kom til semifinalen i The Voice i 2015 det. Jeg hører ikke hjemme i den kategorien, så mitt første møte var platedebuten hennes, “Redefined”, som kom et par år seinere. Den gjorde inntrykk og fortalte meg om en artist med noe spesielt på hjertet.
Nå har Engebretsen (34) blitt enda mer “voksen”, stifta familie, tatt nye steg både som produsent, låtskriver og drifter av eget plateselskap. Hun har enkelt og greit et nytt kapittel om et levd liv med opp- og nedturer å melde om og det gjør hun på et kraftfullt vis gjennom tekstene sine.
Engebretsen skriver alt av tekst og musikk og det er popmusikk med det ekte og personlige ved seg hun nok en gang møter oss med. Jeg har ikke så mange referanserammer i dette universet å vise til, men hun nevner sjøl Sufjan Stevens som en inspirasjonskilde så da vet vi sånn cirka i hvilken retning pila peker.
Engebretsen har ei vakker stemme som bærer gjennom både store og schwære innpakninger med synther og stryk eller kun aleine med piano.
“Something New” er kvalitetspop fra ende til annen og Marianne Engebretsen bekrefter det vi mer enn ante gjennom debuten. Om det er nok til å komme gjennom det usedvanlig trange suksessnåløyet, se det er en helt annen sak.
