Tor Hammerø

Akkurat i det nyhetene blir mørkere og mørkere og dagene kortere og kortere, så dukker det opp en liten musikalsk lykkepille fra Göteborg. Perfekt timing.

Musikk dreier seg ofte om møter – møter der empatien er helt avgjørende for at resultatet skal bli vellykka. Gitaristen Rolf Jardemark (61) har jeg hilst på ved tidligere innspillinger og han fortalte meg raskt at Göteborg hadde mer på det gitaristiske området å skryte av enn Ulf Wakenius. Vokalisten Lilleva Berglund (49) er derimot et nytt bekjentskap, men det er åpenbart at Jardemark og Berglund har mye godt, varmt og musikalsk å dele med oss.

Denne ep-en, som varer i rundt 20 minutter, funker som en slags teaser. Jeg har spilt den en rekke ganger og vil gjerne ha mer og da funker den vel slik den er tenkt da?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med kjente låter som “Devil May Care”. “Some Other Time” – en av mine virkelige favorittlåter, “I Will Wait for You” og “On the Sunny Side of the Street”, tar de to – Jardemark på både akustisk og strømgitar – oss med på en flott ekskursjon. Berglund har ei fin stemme og et uttrykk som har henta inspirasjon fra både Monica Zetterlund og ikke minst Alice Babs – det aller beste av den svenske vokaltradisjonen.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein. Her skal det “kun” serveres god og varm musikk og det gjør de to på et fint og inderlig vis. De gir oss enkelt og greit påfyll av lys i mørket – det holder lenge det.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Sverre Gjørvad har foretatt ei musikalsk dannelsesreise og bosatt seg i Hammerfest. Det skinner bokstavelig talt gjennom i musikken hans.

Sverre Gjørvad (55), opprinnelig fra Stathelle i Telemark, har jeg hatt gleden av å følge siden hans dager på jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet. Han markerte seg fordelaktig først i trioen Storytellers sammen med Svein Folkvord og Nils-Olav Johansen og seinere i Dingobats med Eirik Hegdal, Njål Ølnes, Mats Eilertsen og Thomas T. Dahl. I motsetning til de fleste av sine samtidige, som enten satte kursen for Oslo eller blei værende i Trondheim, så bosatte Gjørvad seg i Hammerfest for 15 år siden og forteller oss på best mulig vis at det er fullt mulig, og vel så det, å skape spennende musikk gjennom et slikt valg også.

“Time to Illuminate Earth” er Gjørvads tredje visittkort på tre år. “Voi River” blei fulgt av “Elegy of Skies” i fjor og hele tida har bandet bestått av Dag Okstad på bass, Kristian Olstad på gitar og Herborg Rundberg på piano – alle bosatt i Tromsø hvor platene også har blitt spilt inn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På alle skivene har Gjørvad skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Denne gangen er det Andy Partridge, kjent fra bandet XTC, sin “All of a Sudden (it´s too Late)” som har blitt tildelt æren.

Gjørvads musikk er åpen, luftig, søkende og bildefremkallende. Den er melodisk og nedpå og den kan være ganske så rocka. Det er åpenbart at Gjørvad har blitt inspirert sikkert både av naturen og folket i nord. Hans tre medsammensvorne følger alle Gjørvads intensjoner – de har vokst fra utgivelse til utgivelse. Når så basunist Embrik Snerte sørger for ekstra krydder på to av de ni spora, så er det bare med på å understreke det unike uttrykket Gjørvad har vært på leiting etter og som han har funnet.

Sverre Gjørvad har staka ut en kurs som han har vært lojal mot og utvikla på et personlig og kollektivt vis sammen de tre særs empatiske bidragsyterne som vil den samme veien som Gjørvad. Veldig bra – helt perfekt, utbryter Gjørvad etter at siste spor er i mål. Jeg er i alle fall enig med første del av konklusjonen hans.

Den danske organisten Kjeld Lauritsen vet avgjort hvordan det groooves og han gir oss et knippe tidløse låter i et format som kler orgelet perfekt.

Kjeld Lauritsen (65) er en veteran i dansk jazzliv. Til tross for det er han et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Teoretisk sett hadde jeg en mulighet til å få gjort noe med det for et par måneder siden da Lauritsen spilte på Herr Nilsen i Oslo, men en fotballkamp som skulle kommenteres kom dessverre i veien. Basert på det jeg har fått høre på denne lp-en, tviler jeg sterkt på at fotballkampen swingte like heftig som det som skjedde på Herr Nilsen.

I Oslo fikk Lauritsen reisefølge av våre egne langt framskredne herrer udi faget: Tom Olstad på trommer og Staffan Willian-Olsson på gitar. Her har Lauritsen med seg sine faste stormtropper: Per Gade på gitar og Espen Laub på trommer- altså akkurat det samme tradisjonelle orgeltrio-formatet som i Oslo.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lauritsen bekrefter overfor alle som ikke har hørt han tidligere – inkludert meg sjøl – at det swinger noe vederstyggelig av orgelspillet hans. Han har åpenbart full kontroll på hele den delen av jazzhistoria der orgelet har spilt ei viktig rolle og han makter også å sette sitt eget stempel på musikken.

Det Lauritsen og hans empatiske nedsammensvorne gir oss her er stort sett kjente låter som “Bluebery Hill”, “Autumn Leaves”, “Moonlight in Vermont” og “S´Wonderful” samt et par originallåter av Lauritsen. De er alle av typen som hadde egna seg i en jukebox nesten hvor som helst – vi snakker jazzmusikk som de aller fleste, uansett legning, vil ha glede av.

Her flyttes ikke en eneste grense. Her er målet kun å gi folket god og varm jazzmusikk som man skal kunne hygge seg med. Det har Kjeld Lauritsen & Co så definitivt lykkes med.

Ingfrid Breie Nyhus har mye å slekte på både familiært og musikalsk. Hun tar vare på arva på et nydelig vis.

Når man heter Nyhus til etternavn og har en far som heter Sven, sjølveste folkemusikkbautaen, så lå det kanskje i korta fra barnsbein av hvor ferden skulle gå. Om det var fele fra starten, slik som opphavet, vet jeg ikke, men nå er i alle fall datter Ingfrid en mer enn habil pianist.

Dette er mitt første møte med Breie Nyhus. Musikken er hennes, men basert på slåtter fra Setesdal og den er spilt inn i Sofienberg kirke i Oslo i april i år.

I løpet av vel 37 minutter på en blå vinyl og via fire slåtter skaper Breie Nyhus et klangrike som er så vakkert, så inderlig og så personlig som vel mulig.

Breie Nyhus utnytter akustikken i kirkerommet på et strålende vis. Med sitt folkemusikkfundament og med klare impulser fra både klassisk- og samtidsmusikk og jazz, har Breie Nyhus skapt et tonespråk og et uttrykk hun er helt aleine om.

Det tok sin tid før Ingfrid Breie Nyhus sitt univers åpenbarte seg for meg. Jeg lover å følge det nøye i tida som kommer.

Eivind Opsvik har fortalt oss ved en rekke anledninger at sjøl om han har bodd over there i mange år, så har han aldri glemt hvor han kommer fra.

Eivind Opsvik (48) har levd mesteparten av sitt voksne liv i New York. Han tok turen over i 1998 etter at et større publikum her hjemme hadde blitt kjent med han som bassist i The Quintet sammen med legendene Bjørnar Andresen og Calle Neumann og sine samtidige Ketil Gutvik og Paal Nilssen-Love.

Der borte på den andre sida av dammen har Opsvik jobba med storheter som Mary Halvorson, Bill Frisell, John Zorn og Brian Blade. Likevel er det i hans Overseas-prosjekt og i duoen Opsvik & Jennings vi kjenner han aller best etter ni album med de to konstellasjonene til sammen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uansett hvor Opsvik viser seg frem, så er det alltid som en nysgjerrig og søkende musiker med få om noen grenser når det gjelder sjangertilnærming.. Slik er det så definitivt også med dette soloprosjektet som har vokst frem hjemme i studio i kjelleren i Brooklyn gjennom mange år.

“Emotional Switches” er et soloprosjekt på alle mulige slags vis der Opsvik har brukt studioet som instrument. Jovisst får vi høre bassisten også, men vi får også høre vokalisten, både på engelsk og norsk, lydmanipulatoren. teknikeren, mixeren og produsenten. Dessuten trakterer Opsvik et titalls instrumenter i større eller mindre grad og det har ført til lydlandskap langt bortenfor det meste både han og vi har hørt før.

Kall dette gjerne art-pop med større eller små doser av electronica, 80-talls pop, krautrock og jazz/impro. Jeg kaller det Eivind Opsviksk – jeg kjenner nemlig ikke til noe som likner på dette visittkortet. Tøft, hipt og annerledes.

Hvis du har lyst å unne deg eller noen du liker ekte jazz av meget høy kvalitet til helga, jula, nyttår og neste år og…..så er det bare å sikre seg Four Brothers med en eneste gang.

Staffan William-Olsson, som vi sjølsagt kaller svorsk med stor N etter alle åra hans på denne sida av grensa, er en kvalitetsgarantist når det gjelder å lage og skape jazzmusikk det swinger og groover noe vederstyggelig av. Det har vi opplevd utallige ganger både på trio, sammen med Karin Krog og ikke minst med The Real Thing.

Heldigvis lar ikke William-Olsson seg stoppe med det. De seineste åra har han også etablert, skrevet for og spilt en hel del med en usedvanlig heftig septett med det historiske navnet Four Brothers.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bandnavnet henspeiler sjølsagt på den legendariske låta med samme navn som storbandet til Woody Herman gjorde udødelig. Den blir ikke tolka her, men det blir derimot åtte originalkomposisjoner av William-Olsson samt Nat Adderleys klassiker “Work Song”.

Sjefen her har skjemt oss bort med å skrive musikk som har med seg hele den moderne delen av jazzhistoria der det ikke finnes den minste tvil om hvor eneren er. Det skal swinge og det skal grooooove og du verden som det gjør det i 47 minutter her. Både som komponist og arrangør er William-Olsson i tetsjiktet når det handler om dette uttrykket – og vi snakker sammenlikna med hvem som helst og hvor som helst.

Når han så har alliert seg med de fire saksofonistene Dave Edge, Børge-Are S. Halvorsen, Knut Riisnæs og Petter Wettre samt Daniel Franck på bass og Hermund Nygård på trommer, så sier det seg sjøl at både ensemblemessig og solistisk så er alt i de aller beste hender og hoder. Og gitaristen? Jo da, helt grei han også!

Som sagt er du etter herlig, varm og hardtswingende Jazz med stor J så er det ingen grunn til å lete videre. Four Brothers er svaret på alle dine bønner. Amen!

Helt siden 1999 har italienske Lorenzo Nardocci vært bosatt her i kjempers fødeland. Nå var det på høy tid at både jeg og andre oppdaga hans fingerferdighet og andre kvaliteter.

For å oppklare eventuelle misforståelser: Lorenzo Nardocci (47) er bosatt på Ski utenfor Oslo – hvordan hans kvaliteter på ski er, vet jeg ytterst lite om – ingen ting for å være helt ærlig. Pianisten, komponisten og bandlederen Nardocci er det derimot verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Nardocci er både musikklærer på videregående skole og kantor i Siggerud – der skiikonet Lasse Kjus kommer fra – kirke. Det forteller oss om en svært så allsidig musiker og mitt første møte med han har ført til ønske om flere møter i tida som kommer.

Sjøl om dette er trioens andre plate, så har jeg verken hørt bandet i en slik tapning eller live tidligere. Jeg har enkelt og greit ikke hørt om Nadocci før. Jeg skjønner raskt at jeg har gått glipp av noe friskt og livsbejaende.

Nardocci er nemlig en melodiker og estetiker – en skjønnhetssøker med et flott klangideal. Han har skrevet seks låter, fine alle sammen, men ikke alle like minneverdige, og i tillegg får vi tre spontane improvisasjoner.

Sammen med seg har Nardocci utmerket reisefølge i bassisten Andreas Dreier og trommeslageren Terje Evensen.. De har så avgjort skjønt hvor Nardocci vil og det swinger og groover av trioen fra start til mål.

Det skulle altså ta sin tid før Nardoccis og mine veier skulle krysse hverandre. Nå har det heldigvis skjedd og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Ingebrigt Håker Flaten har gjennom snart 30 år vært en sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz. Gjennom dette bestillingsverket til Vossajazz i fjor går han gjennom reisa så langt – og for ei reise det har vært.

Oppdal har en del store sønner – et par av dem har Håker til etternavn. Den ene er et alpinikon, den andre er en musikant som har satt og som fortsetter å sette voldsomme spor hvor han enn befinner seg.

I løpet av sine 50 år på Tellus har musikanten av de to virka og bodd over store deler av jordkloden. Uansett hvor eller med hvem man har gått seg på Ingo, blant venner, så har det vært noe unikt, noe kompromissløst og noe svært så energisk over det han har levert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter et års utsettelse var det endelig klart for premiere på Håker Flatens tingingsverk til Vossajazz i slutten av september. Der er det dessverre noen år siden jeg har vært, men konsertversjonen, innspilt live i studio i Oslo i mars i år, er definitivt ei bra erstatning.

De seks stoppestedene, som alle har vært viktige meldeposter og læresteder for Håker Flaten, er Austin, Texas, Trondheim, Oppdal, Chicago, Mexico City og Amsterdam. Hvorfor akkurat disse stedene er valgt kan man lese mer om i Martin Eia-Revheims ypperlige tekst som er en del av fonogrammet.

Med et reisefølge bestående av Oscar Grönberg på tangenter, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar, Eivind Nordset Lønning på trompet, Veslemøy Narvesen og Olaf Olsen på trommer og perkusjon, Atle Nymo på klarinetter og tenorsaksofon og Mette Rasmussen på altsaksofon, så tar Håker Flaten oss med på ei heftig, flott og inspirerende rundreise.

Musikalsk har dette blitt et slags tverrsnitt av hvem bass-sjef Ingebrigt Håker Flaten har vært og vokst frem til å bli. Det betyr at han har henta impulser fra det meste av den moderne jazzhistoria, rockespor er det også mulig å finne pluss inspirasjon fra folkemusikk fra ymse verdenshjørner.

Alle de involverte har skjønt intensjonene til Ingo og blir med på å lage “(Exit) Knarr” til et verk som vil bli stående, og forhåpentligvis spilt live, mye også i åra som kommer. Her i heimen kommer i alle fall studioversjonen til å bli plukka frem både titt og ofte. Dette er nemlig beintøffe og høyst personlige saker!

For vel to år siden ga denne trioen oss volum en av Källtorp Sessions. Mattias Ståhl lovte oss altså en oppfølger og nå har våre drømmer gått i oppfyllelse. Det låter like tøft denne gangen.

Om noen dager runder Mattias Ståhl, som vi blant annet har hørt her hjemme sammen med Håkon Kornstad og Thomas Strønen, 50 år. Stort bedre måte å markere det på enn med denne utgivelsen, kan vel knapt tenkes.

I mine ører, og for resten av sanseapparatet, er Mattias Ståhl en av de beste og mest uttrykksfulle vibrafonistene som finnes – på Tellus i alle fall. Det mente jeg fra før og her kommer det nok en bekreftelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne skiva er spilt inn samtidig som den forrige – delvis i 2017 og delvis året etter. Det er på ingen måte slik at det er restene som kommer her. Det er mye heller slik at det blei spilt inn så mye gull at det bare måtte ut i to doser.

Sammen med trommeslageren Christopher Cantillo og bassisten Joe Williamson gikk turen til et torp i Sörmland og den glitrende trombonisten Mats Äleklint var med som tekniker og gjestesolist på to av spora. Nok en “gjest” dukker også opp, nemlig Ståhl sjøl som sopransaksofonist på to låter – intet mindre enn ei verdenspremiere.

Med et repertoar som med ett unntak består av originalmateriale, blir vi tatt med til et groovete, åpent, melodisk, men samtidig fritt landskap der alle tre får masse plass – både kollektivt og individuelt.

Her gjennomsyres det hele av masse empati og Mattias Ståhl viser seg altså nok en gang som en solist av sjeldent kaliber. Her er det bare å gratulere med musikken og den runde dagen.

Når Ine Hoem tolker sin far Edvards tekster på dette viset, så må det nesten bli god stemning i familieselskapene. Svært god faktisk.

Med det antyder jeg på ingen måte at stemninga har vært dårlig tidligere heller. Heller tvert i mot slik jeg har oppfatta det på avstand. Men det sier seg sjøl at når datter og far kan møtes på dette viset, så knyttes det enda sterkere bånd enn det som er vanlig. De “snakker” åpenbart sammen på et usedvanlig flott og inderlig vis.

Edvard Hoems kvaliteter og status som forfatter, det være seg skjønnlitterært eller som dikter, tør være kjent som en av de viktigste i moderne norsk litteratur. Han har vært og han er en dikterhøvding som støtt og stadig forteller oss noe viktig og flott.

Samarbeidet mellom de to går rundt 15 år tilbake i tid, men for et større publikum blei det ikke kjent før i fjor gjennom julesangen “Å, signa natt”. Gjennom denne strålende utgivelsen og felles turné i høst har de så avgjort tatt flere steg sammen og løfta det opp på et nytt nivå.

I stor grad er det nye tekster av far og nye melodier av den framifrå vokalisten Ine har vokst seg til å bli. I tillegg finnes det også dikt og salmer som er tonesatt av Henning Sommerro og Håkon Berge.

Ine har skrevet vakre, melodiske låter i en jazzaktig singer/songwriter/vise-tradisjon som yter opphavets tekster full rettferdighet. Gjennom tolkningene gis de uten unntak også tilstrekkelig med luft og rom slik at vi også får mulighet til å dykke ned i universene de to inviterer oss inn og med i.

Når hun så har med seg et kremlag bestående av Pål Hausken på trommer, Markus Lillehaug Johnsen på gitar, som også har vært medprodusent, Jo Berger Myhre på bass og Andreas Ulvo på tangenter, samt Mathias Eick på trompet og Thorbjørn Harr på vokal, på ett spor hver, så er reisefølget i de aller beste hender, må vite.

Ine Hoem tar stadig nye, flotte steg i retning seg sjøl. Ingenting er jo hyggeligere enn at hun gjør det i selskap med sin far.