Tor Hammerø

Påfyllet av stadig nye jazzgenerasjoner er både veldig hyggelig og veldig spennende. De to bandene Ototoi og Why Kai forteller oss at det skjer mye originalt og kompromissløst her blant knatter og knøs.

Situasjonen rundt oss har ført til at jeg i alle fall ikke har fått opplevd så mye levende musikk som jeg hadde ønska. Det har nok i stor grad “gått ut over” den oppvoksende slekt. Derfor er det ekstra hyggelig at mange av dem har fått til å lage fonogrammer – og til og med sørger for å levere dem på døra! Om det er det som kalles å spille for døra? Neppe.

En fellesnevner for disse to utgivelsene er tangentisten Kai von der Lippe og i bandet Ototoi stortrives han åpenbart sammen men trommeslageren Martin Heggli Mellem, bassist og elektroniker Jørgen Stakston Olsrud og gitarist Hein Westgaard.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her har alle bidratt på låtskriversida og de møtes i et elektro/akustisk landskap med masse luft og rom. Landskapene er melodiske, men samtidig åpne og frie – her føres det samtaler som forteller oss at vi har med fire lyttere å gjøre som vil utfordre både seg sjøl og oss. Det har de makta på et originalt og tøft vis som mer enn antyder at her kommer det mye interessant i de nærmeste tiåra.

Kai von der Lippes soloprosjekt Why Kai er i utgangspunktet en kvartett bestående av sjefen samt Jo David Lysne, Daniela Reyes og Elias Tafjord. Det sier oss umiddelbart at noen av kongerikets aller mest interessante unge musikere er samla der.

På platedebuten, som består av fem låter, så styrer von der Lippe i stor grad skuta sjøl. Lysne og Tafjord dukker opp med lyder og trommer på noen av spora.

I all hovedsak blir vi altså invitert inn i von de Lippes lydlaboratorium. Han har åpenbart forska frem et stort arsenal av lyder, stemninger og låter som til sammen har blitt et usedvanlig spennende og hipt visittkort.

Kai von der Lippe er utvilsomt ei stemme som allerede har mye unikt på hjertet. Han har kommet svært langt i si leiting etter den viktige egenstemma. Om dette er klubbmusikk eller jazz eller noe helt annet, er jeg egentlig ikke så opptatt av. Jeg er kun fascinert av at Why Kai er på god vei til noe han og de er ganske så aleine om.

Karmen Rõivassepp er en høyst spesiell jazzvokalist som med sitt andre visittkort bekrefter inntrykket vi fikk gjennom debuten “Dance of Sounds” for vel tre år siden.

Karmen Rõivassepp Quartet i full aksjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Karmen Rõivassepp kommer opprinnelig fra Estland. Hun er 28 år og har bodd , studert og jobba i Danmark siden 2012. Hun fortalte oss klart og tydelig gjennom debuten på det norske selskapet AMP at hun hadde mye høyst personlig på hjertet. Det blir ytterligere understreka på “Breathe”.

Rõivassepp har skrevet nesten all musikken og flere av tekstene, som blir sunget både på engelsk og estisk. Her tar hun for seg temaer som angst, seksuelt misbruk, politikk og utradjsonell kjærlighet. Rõivassepp pakker med andre ord ikke inn noe i bomull – hun er en historieforteller av sjelden kvalitet og ei modig og flott stemme det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Det er mye luft og rom i uttrykket hennes, om hun synger med tekst, ordløst eller en personlig form for scatting. Det betyr at det er godt med plass også for oss lyttere til å gå inn i det Rõivassepp vil fortelle oss. Det er det vel verdt.

Når hun så nok en gang har med seg den samme utmerkede trioen som sist, det vil si Adrian Christensen på bass, Simon Eskildsen på piano og Daniel Sommer på trommer, så er det nok et prov på at både Rõivassepp og bandet har tatt nye, flotte steg siden debuten. Det er tydelig at de fire, alle bosatt i Aarhus, har jobba mye sammen, kan hverandre stadig bedre og stortrives i hverandres selskap og i et melodisk, men samtidig luftig landskap.

Karmen Rõivassepp er en vokalist, tekstforfatter og formidler som fortjener mye oppmerksomhet. Hun bør lyttes til med veldig åpne ører.

De som har hørt debutalbumet il August Kann blir overhodet ikke overraska over at i han har kongeriket fått enn singer/songwriter av meget solid kaliber. Her kommer en veldig god bekreftelse på hvor mye han har å melde.

Det er to år siden jeg er eller mindre tilfeldig kom over August Kanns debutskive “How Did All These People Get Into My Room”. Begeistringa var både stor og umiddelbar. Årsakene til det var egentlig ganske enkle og greie: Kann var en ekte historieforteller som skrev fine låter, hadde ei egen stemme – han hadde noe unikt på hjertet.

Nå har det gått to år og Kann, fra Langhus utenfor Oslo, med formell ballast fra både jazzstudier i Stavanger og fra Musikkhøgskolen, har nye og enda bedre historier til oss. Sjøl om han ikke har så voldsomt mange år her på Tellus, så har han mye livsvisdom å vise til; bare måten han formidler samtalen han hadde med sin bestemor dagen før hun gikk ut av tida er verdt inngangspengene aleine. Sterkt, personlig og flott.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slik fortsetter det egentlig gjennom hele albumet, som er utgitt på gul vinyl med flott cover, og Kann videreformidler samtaler og tanker som vi alle kan kjenne oss igjen i og som samtidig kan få oss til å tenke etter en gang eller to. De som har fulgt mine anmeldelser noen år, vil heller ikke la seg forundre over at jeg lar meg fascinere av Kanns Trump-kritikk i “Who Do Voodoo Like You Do”

Kann er personlig i sitt uttrykk, men hvis noen får tankene til å gå i retning Paul Simon så har jeg forståelse for det. Som Simon har Kann også alliert seg med musikanter med sterk jazztilknytning: Ivar Myrset Asheim (trommer), Fredrik Karwowski (gitar), Martin Morland (bass), Thea Emilie Wang (vokal) og Håkon Aase (fiolin og piano) er alle blant våre beste og mest interessante musikanter blant den oppvoksende slekt.

August Kann har tatt et nytt flott steg med “This Is the Sound”. Han fortjener allerede mye oppmerksomhet og skal samtidig bli spennende å følge i åra som kommer. Jeg gleder meg allerede til nye historier.

Den innovative sørlandske trioen Mr Mibbler har invitert ti av sine favorittmusikere til møter av den sjeldne og totalt uventa og spennende sorten.

Da mitt første møte med Mr Mibbler, det vil si Vidar Ersfjord på tangenter, elektronikk og programmering, Thom Hell på piano, bass, vokal og gitar og Jørn Raknes på gitar og ymse strengeinstrumenter, sag og sampling, hørte dagens lys for vel et halvt år siden, så blei jeg både overraska og begeistra. Herlige stemninger var overskrifta på anmeldelsen som konkluderte med at de tre hadde gitt meg/oss noe vakkert og egenarta. Jeg slo faktisk også fast at jeg ikke ville gå glipp av nye visittkort fra herrene. Allerede nå foreligger det og jeg er om mulig enda mer overraska og begeistra.

Noe forteller meg at dette prosjektet ikke er noe som har blitt unnfanga i tida etter at “The Long Journey” kom inn i mitt hushold på vårparten. Dette overraskende og totalt annerledes møtet må nesten ha vært underveis både før og samtidig som det forrige – “Leave Your Thoughts Here” er ikke typen produksjon som gjøres unna på en måned eller to.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det de tre totalt sjangerfri karene har gjort her nemlig å invitere – hold dere fast – Nils Petter Molvær, Andreas Ulvo, Knut Reiersrud, Lindstrøm, Anja Garbarek, Mathias Eick, Jørgen Munkeby, Sigmund Groven, Bjørn Klakegg og Erik Honoré til å komme med hvert sitt bidrag – til noe som skal bli hvert deres møte med Mr Mibbler. Det uten at de inviterte hadde den minste anelse om hvor Mr Mibbler ville ta med innspillene til noen av våre, og vel så det, aller beste menn og kvinne..

Med til dels strålende låter/sang/improvisasjoner som utgangspunkt har dette usedvanlige triumviratet enten hver for seg eller kollektivt – Thom Hell har nok brukt sitt hjemmestudio i mix og produksjon i stor grad til slutt – skapt musikalske univers ut av det som de ti neppe hadde hørt for seg da de overlot bidragene sine til Mr Mibbler.

Her får du doser av jazz, rock, ambient, electronica og sikkert en hel del andre herligheter også. og med disse “solistene” vet du jo at lista liger skyhøyt – alltid. De største overraskelsen er kanskje Anja Garbarek og Jørgen Munkeby, der førstnevnte er den fascinerende lyrikeren vi alt for sjelden får møte og der Munkeby viser seg fra ei mildere og mer søkende side enn kanskje noen gang.

Mr Mibbler framstår nok en gang som en spennende enhet med åpne dører og ører og en vilje og evne til å gå nye veier. Tøft, vakkert, annerledes og totalt unikt.

Karl Seglem har med ALUN gitt oss  sitt 40. prov på hva og hvem han er som musikant, komponist og visjonær. Nå er han kanskje mer Karl Seglem enn noen gang.

I sitt år nummer 60 her på Tellus har altså Seglem klart mesterstykket å gi ut 40 skiver. Nå skal jeg ikke skryte av å ha fått med meg alle, men rimelig mange av dem har vederfaret mitt sinn og sanseapparat og jeg har absolutt ingen problemer med å slå fast at Seglem, Årdalstangens store sønn, er en visjonær som har tråkka opp sin egen musikalske sti, vært tro mot den og som stadig har forlenga den.

Med denne utgivelsen, som kun blir utgitt på vinyl og i et eksklusivt antall av 200, får vi stifte bekjentskap med hva Seglem har bedrevet de tre siste åra. Sjøl om han fortsatt befinner seg i et landskap der jazz møter norsk folkemusikk møter verdensmusikk, så har han ved dette veiskillet gått enda flere steg i retning seg sjøl og det helt unike som alle jazzmusikere ustoppelig er på leit etter.

På noen av spora er det hans faste våpendragere som hardingfelespiller Håkon Høgemo, tangentist Andreas Ulvo og trommeslager Kåre Opheim som er med å male landskapene, mens en rekke nye og spennende navn og stemmer dukker opp andre steder og gir musikken andre farger og klanger.

Om Seglem møter oss med tenorsaksofon eller bukkehorn, så er det hans umiskjennelige stemme som rører ved noe langt der inne. Musikken til Karl Seglem er nemlig så inderlig, ekte og ærlig at den gjør noe med oss.

I Kristiansand bor og virker det en tangentist som støtt og stadig viser oss hvilken strålende musikant han er: Bernt Moen.  Her kommer det to helt forskjellige, men veldige gode bevis på det.

Bernt Moen (47) har fått alt for lite oppmerksomhet for sitt strålende tangentspill i alt fra solotapning via trio i akustiske settinger til særdeles heftige strømførende konstellasjoner som Shining og Red Kite. Som kjent er det aldri for seint og finnes det noen form for rettferdighet i musikkverdenen, så vil Moen få bøtter med skryt nå etter disse to løypemeldingene.

Red Kite, bestående av a-laget Even Helte Hermansen på gitar og som også skriver nesten all musikken, Trond Frønes på elbass, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon samt Moen på elpiano, har eksistert siden 2014, men kom ikke meg for øre før debutskiva så dagens lys i 2019.

Bandet skulle ut på turné 11. mars i fjor. Etter en gig var det hele over – verden stengte ned. Rådyr var gode og det førte til at Hermansen satte seg ned og skrev nytt materiale med håp om at det skulle bli mulig å møtes i studio for å gjøre ei ny innspilling til tross for nedstenginga.

Det lykkes de fire, med bakgrunn fra band som Elephant9, Bushman´s Revenge, Grand General og som nevnt Shining med, og at det var mye som skulle ut av type frustrasjon og ikke minst kreativitet og heftighet, hersker det svært liten tvil om.

I et musikalsk univers som henter masse fra metalbagen, men som har mye “trad” rock og jazz i seg også, sørger Red Kite for en ny fest der det ikke blir spart på noe som helst. En av de heftigste trommeslagerne nord for Cape Town, Torstein Lofthus, drar festen i gang før Hermansen – for en gitarist!!! – og Moen sørger for løft etter løft.

Her snakker vi urheftige rocka saker for jazzere og ditto jazza greier for rockera der ute. Drittøft er det!

Bernt Moen, som også underviser på universitet i Agder, er altså så mye mer enn en urheftig jazzrocker. Sammen med sine venner fra Kristiansand, Jan Inge Nilsen på trommer og Fredrik Sahlander på elbass, tar han oss med på en bortimot akustisk ekskursjon basert på kun egne låter. Det meste er på trio, men vi får også møte solopianisten Moen på flere av spora.

Moen forteller oss at han er en lyriker med det aller meste av jazzhistoria innabords. Han gir både seg sjøl og oss tid til å la inntrykka synke inn og når så Nilsen og Sahlander er akkurat et så empatisk og lyttende reisefølge som Moen og hans musikk ber om, så har “The Storm” blitt akkurat den manifestasjonen vi kunne ønske oss som bekreftelse på hvilken strålende og allsidig tangentør Bernt Moen er.

Håp er jo vakre og positive. Sjelden har musikalske håp likevel vært så positive og flotte som disse fra Mats Eilertsen.

Bassisten, komponisten og bandlederen Mats Eilertsen har rukket å bli 46 år. Han har definitivt rukket veldig mye mer enn det også, noe som er dokumentert gjennom hundrevis av konserter både som leder og ettertrakta sidemann og en rekke plateutgivelser. Uansett kjenner jeg på at med “Hymn for Hope” så har Eilertsen tatt nok et steg i retning seg sjøl. Det er et vakkert sted å søke og nå frem til.

Om det har vært sammen med The Source, Trio Mediæval, Håkon Kornstad Trio, mutters aleine eller med sin egen trio, så har jeg digga søkeren og melodikeren Eilertsen med den varme tonen. Dette får vi heldigvis mye mer av i denne nye kvartettutgava.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når Eilertsen har valgt på aller øverste hylle og invitert med seg Tore Brunborg med sin uendelig vakre og sterke tenorsaksofontone, Thomas T. Dahl som tar stadig megasteg som uttrykksfull gitarist og kanskje den mest talentfulle trommeslageren av dem alle, Hans Hulbækmo, så veit man jo intuitivt at her er alle forutsetninger til stede for at noe helt spesielt kan skje.

Eilertsen har skrevet mesteparten av materialet. De tre andre har også bidratt i større eller mindre også på noen av spora. Her blir det bydd på hele 78 minutter med musikalsk velvære – en schwær godtepose med andre ord. Noe er så vakkert og inderlig at det gjort godtvondt, noe er søkende, åpent og løst og noe er direkte rocka.

Det betyr at “Hymn for Hope” på mange vis er et tverrsnitt av hva og hvem Mats Eilertsen og hans musikalske univers er anno 2021. Det er et univers det er mulig å stortrives i.

Den japanske pianisten Ayumi Tanaka har hatt Norge som base i mange år nå. Det er det mulig å høre i hennes flotte ECM-debut.

Ayumi Tanaka visste tidlig at det norske eller nordiske tonespråket tiltalte henne veldig. Det førte til at hun flytta til føders kjempeland i 2011 og tok sin utdannelse ved Norges Musikkhøgskole. Der studerte hun med pianister som Misha Alperin, Ivar Antonsen og Helge Lien. Ut i fra alt dette har hun skapt sitt eget tonespråk og uttrykk.

Vi har møtt Tanaka i en unik pianotrio med to andre langt framskredne tangentører, Johan Lindvall og Christian Wallumrød, sammen med Thomas Strønen i flere settinger og ikke minst med hennes egen trio med Per Oddvar Johansen på trommer og Christian Meaas Svendsen på bass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen platedebuterte med “Memento” i 2016 og følger altså nå opp med “Subaqueous Silence”, innspilt på Victoria Nasjonal Jazzscene, men uten publikum, i juni for vel to år siden.

For de aller fleste i den improviserende verden så er det et klapp på skuldra og vel så det å bli lansert på ECM. Det er enkelt og greit et kvalitetsstempel som blir kun blir svært få til del.

Med et repertoar med stort sett Tanaka-låter samt et par kollektive utflukter, blir vi tatt med på ei trioreise annerledes enn det meste annet udi faget. Tanaka har absolutt latt seg inspirere av det luftige, søkende og åpne tonespråket den nordiske jazzen har blitt kjent for. Når hun så har tatt med seg impulser fra sitt japanske toneunivers og kombinert det med “vårt”, så har det blitt en ny og spennende musikalske gumbo.

Johansen og Meaas Svendsen, sistnevnte debuterer med denne utgivelsen på ECM, kler Tanakas ideer og innfallsvinkler perfekt. De fører samtaler der alle er likeverdige samtalepartnere og der det er en fryd å bli invitert med inn som aktive lyttere.

Ayumi Tanaka har vært og er en virkelig påplusser til det norske og internasjonale jazzmiljøet med sitt følsomme og ettertenksomme anslag. “Subaqueous Silence” er det aller beste eksemplet på det til nå.

Aldri hørt om Hitrakongen før? Da er på det på høy tid. Det er nemlig lenge siden jeg har hatt det så moro med jazzmusikk og ei herlig historie “fortalt” av sjølvaste John Pål Inderberg.

I 2014 skrev barnebokforfatteren Bjørn Tore Grøtte boka om “Hitrakongen”. Den blei raskt en schläger blant den oppvoksende generasjon som syntes veldig om bygdeoriginalen og alenefaren – “Hitrakongen”. Av en eller annen totalt uforståelig grunn gikk den meg hus forbi – det kan være at jeg var et år eller to utenfor målgruppa, men bare kanskje….

Nå har heldigvis komponist og saksofonist Martin Myhre Olsen – en av de mest spennende på begge områder her til lands – slått sine putler eller evner sammen med Grøtte og laga et musikalsk univers av denne vanvittig morsomme historia.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med de flinkeste gutta i klassen fra byen med det fallerte fotballaget med John Pål Inderberg, Eirik Hegdal, Bjørn Marius Hegge, Håkon Mjåset Johansen og Alf Hulbækmo i spissen, har Myhre Olsen skapt musikk det swinger og groover av som barn fra 0 til 100 vil kunne finne seg hjemme i.

Når så musikken kler den vanvittig morsomme teksten til Grøtte på best mulig måte, så må nesten dette bli ei barneplate for alle som vil stående i årevis – også langt utenfor Hitra og Frøya. Når så en av landets aller største musikalske humorister, John Pål Inderberg, på sitt vanvittig morsomme og unike vis spiller Hitrakongen, Rohey Taalah – landets tøffeste stemme – synger og snakker som Fortelleren og Tore Strømøy er seg sjøl både på norsk og frøya-spansk – Tore på sporado, så har dette blitt en liten time som kan og bør oppleves maaaange ganger.

Grøtte og Myhre Olsen har skapt kvalitetsmusikk rundt ei herlig historie som treffer mange i alle aldersgrupper. Det er nok en gang så herlig å oppleve at kvalitetsmusikere tar barn og unge på alvor – Martin Myhre Olsen skal ha all mulig kred for å melde seg inn i den relativt lille kretsen.

Ei av låtene heter “No gjeng alt i jazz”. Hadde det vært så vel – Martin Myhre Olsen & Co gjør i alle fall sitt aller beste.

Vi som har levd ei stund har det med å ha favorittband- og artister som ikke er i aksjon lenger. The Core befinner seg på et vis i den kategorien – eller kanskje riktigere sagt befant der.

The Core, som er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim, så dagens lys i 2001. Etter stor aktivitet det første tiåret med åtte plater, den seineste er «Party» fra 2010, har det vært relativt stille rundt kvartetten og noen, inkludert meg, trodde kanskje de hadde avgått en stille død. Det som skjedde denne «gjenforeningskvelden» på Victoria tyda definitivt ikke på det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

The Core opplevdes nesten som en vulkan som har ligget i dvale noen år. Mye energi var samla opp og skulle ut – her blei det absolutt ikke spart på noe. Samtidig var det slik at bandet, som trommeslager Espen Aalberg tok initiativet til, og som hele tida har bestått av Kjetil Møster på tenor- og sopransaksofon, Steinar Raknes på bass og Erlend Slettevoll på piano, viste oss via det kollektive uttrykket og smila som satt løst, at empatien var bevart på alle slags vis.

Som hvilende vulkaner som har samla opp mye energi og sprut, så fortalte The Core oss også at gjennom sitt vanvittige trøkk at her var det mye som skulle ut. Men som med andre vulkaner så evna de fire også å roe seg ned og fortelle oss hvilke eminente lyrikere de kan være.

Repertoaret bestod av en hel del gamle «hits», men også en del nyskrevet materiale – da måtte til og med Møster fram med brillene og notestativet.

Med en type sein-Coltranesk ideologi som ledestjerne for bandets uttrykk, tok de fire glitrende solistene og det framifrå kollektivet oss med på en herlig ekskursjon som gjorde utrolig godt i høstkvelden. Skulle vulkanen gå i dvale igjen, så fortalte de oss nok en gang at det ulmer under overflata. Måtte The Core få utbrudd både titt og både ofte.

The Core

Victoria Nasjonal Jazzscene, 24.11.21

Ca. 70