Raknes is getting there

Det er på ingen måte noen overraskelse at Steinar Raknes har en brei innfallsvinkel til det å skape musikk. Derfor er det ingen bombe at han hyller Bob Dylan i forbindelse med hans 80 års dag.

Mickey Raphael og Steinar Raknes – bra lag!

Bassisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Steinar Raknes (46) har siden årtusenskiftet etablert seg på flere topper. Først som en mer enn lovende jazzbassist som blant andre Michael Brecker og Chick Corea definitivt fikk ørene opp for. For vel ti år siden fortalte han oss også at han hadde andre kvaliteter og viste oss ei framifrå sangstemme i et ganske rocka landskap, men fortsatt med den store fela som reisefølge.

De seineste åra har vi hørt Raknes med hans Stillhouse-prosjekt i en rekke utgaver – veldig ofte sammen med Unni Wilhelmsen. Der har han tatt stadig nye steg i retning seg sjøl og sammenlikninga med Bruce Springsteen har ikke vært like framtredende etter hvert. Også som vokalist har Raknes vært på god vei mot seg sjøl.

Allsidigheten har alltid vært et av særtrekkene til Raknes og det viser seg nok en gang på denne hyllesten til His Royal Bobness. Jeg skal på ingen måte påberope meg å være noen stor Dylan-kjenner, så derfor må påstanden om at at flere av av de ni låtene Raknes har henta frem ikke hører hjemme blant sjefens mest kjente, tas med ei klype salt.

Det Raknes uansett gjør, stort sett i utmerka samarbeid med munnspilleren Mickey Raphael via mailing av filer over Atlanteren, er å sette sitt utvetydige bumerke på alt både bassistisk og vokalt. Bassfølget passer stemma hans på et inderlig og perfekt vis og bedre krydder enn Willie Nelson-munnspilleren Raphael, kan verken Raknes eller musikken be om.

“It Ain´t Me Babe” og “A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er to av de av de mest kjente Raknes ikler ny drakt og jeg føler meg trygg på at sjefen sjøl vil trekke på smilebåndet hvis han får høre disse versjonene. Hvis han driver med slikt da – å trekke på smilebåndet mener jeg. For en historieforteller Bob Dylan er!

Steinar Raknes har ei fortid som gatesanger rundt om i Europa. Det er det mulig å høre og som han sjøl – og Bob – sier i tittellåta: I´m getting there. Definitely, er det bare å tilføye.

Steinar Raknes
Not Dark Yet
Grappa

Fest setebeltene!

Hvis du er typen som trenger energipåfyll etter dette usedvanlig spesielle året så er den urheftige kvintetten Koma Saxo svaret på de fleste bønner. Her blir ikke bremsepedalen benytta overhodet!

Petter Eldh i spissen for Koma Saxo – saker!

Under ledelse av den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme etter mange heftige runder sammen med en annen energibombe – Gard Nilssen, har dette bandet som har ei høyst spesiell besetning, virkelig sagt fra om at her skal det ikke spares på noe som helst.

Tre av herrene er bosatt i Berlin: i tillegg til Eldh også den tyske trommeslageren Christian Lillinger og den svenske tenorsaksofonisten Otis Sandsjö. To saksofonister til utgjør dette spennende kollektivet, nemlig finske Mikko Innanen, på alt og baryton, og svenske Jonas Kullhammar på tenor og fløyte. Et svensk/finsk/tysk kremlag for å si det forsiktig.

Liveskiva er helt fersk, men innspilt i Helsingfors like før pandemien brøt ut. Både på scena og i salen var det åpenbart høy temperatur og for ei energiutblåsning Eldh & Co sørga for. Versjonene er ikke lange, hele settet på åtte låter er på under 40 minutter, og alle har bidratt på låtskriversida til dette kraftverket av ei utblåsning. Vår egen Even Helte Hermansen er også representert med “Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long”. Festen blir avslutta med en herlig versjon av den russiske melodien “Stepp, Min Stepp” som blant andre Jan Johansson gjorde på “Jazz på ryska”. Den ender faktisk i tilnærma allsang! Som om ikke det er nok: denne utgivelsen tror jeg er den første som har kommet meg i hende som har fire – 4 – forskjellige liner notes!

For et trøkk, for en interaksjon, for et kollektiv, for noen solister. Drittøft!

Koma Saxo debuterte for to år siden med studioinnspillinga “Petter Eldh Presents Koma Saxo” og sjøl om det er eksakt samme gjengen, så blir det noe helt annet når studio er involvert. Denne innspillinga kom ikke min vei før live-skiva, men det gjør ingenting.

Repertoaret er med et par unntak helt forskjellig og dessuten har studiovirtuos Eldh fått lekt seg kraftig i postproduksjonen. Heftigheten er av det samme slaget som på “Live”, men får sjølsagt et annet utfall enn når publikum er medspillere. Uansett så bekrefter Koma Saxo at det er et så tøft kollektiv som vel tenkelig.

Når grensene åpner opp igjen så synes jeg det bør være et ufravikelig krav at Koma Saxo inviteres til gards så raskt som overhodet mulig.

Koma Saxo
Live
We Jazz/wejazz.fi

 

Koma Saxo
Petter Eldh Present Koma Saxo
We Jazz/wejazz.fi

Ambisiøst, unikt og storslagent

Det er på ingen måte overraskende at Knut Reiersrud overrasker. Han gjør det nemlig så og si hver eneste gang. Sjelden eller aldri har jeg likevel opplevd at han gjør det så voldsomt som med “A New World”.

Knut Reiersrud Band og KORK – du verden!

Det begynner å nærme seg ti år siden bluesgiganten, og mye mer, Knut Reiersrud tolka Brahms og Schubert sammen med TrondheimSolistene. Det kom nok den gang som en liten overraskelse, i alle fall på de aller fleste, og virtuosen og visjonæren Reiersrud gjorde det sjølsagt på sitt helt eget vis.

Det er godt mulig at frøet blei sådd allerede den gang til det som har blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk nå, nemlig samarbeidet mellom Reiersruds eminente band og det som av svært mange blir kalt Norges beste band, nemlig KORK.

Denne gangen er det altså Antonin Dvoraks niende symfoni, andre sats, og Ludwig van Beethovens sjuende symfoni, andre sats, – to mesterverk – som er utgangspunktet for denne helt spesielle ekskursjonen som Reiersruds band, bestående av Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på elbass og gitar og David Wallumrød på ymse tangenter, samt sjefen på en rekke gitarer, Weissenborn, resonator, lap steel og piano og KORK under ledelse av Christian Eggen, tar til steder som vi ikke ante fantes.

KORK låter som alltid himmelsk og samarbeidet mellom de to universene, og de sømløse overgangene mellom de to, låter så organisk, dynamisk og så flott som vel tenkelig. Begge “to” er åpenbart særs inspirert av hverandre – de vil hverandre vel og de løfter hverandre til noe som altså er – og ikke bare likner mistenkelig – et mesterverk.

Dette er tøft, det er emosjonelt sterkt og det er nok et bevis på at Knut Reiersrud er kreativt kraftsentrum i norsk musikkliv.

Knut Reiersrud Band & Norwegian Radio Orchestra
A New World
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Svært lite Sand i maskineriet

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har i en årrekke fortalt oss at hun er en av de mest funky eksportartiklene Sverige har å skryte av. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Ida Sand sammen med sitt kremband.

Ida Sand (43) har jobba med alt og alle i svensk musikkliv de seineste tiåra. Carola, Lisa Nilsson og Orup er blant dem som har ringt Sand og garantert fått utmerka bistand til hva de enn ønska å formidle. Jeg har hatt gleden av å oppleve henne sammen med blant andre Nils Landgren og Georg Wadenius – strålende og funky møter hver gang.

Heldigvis har Sand i stadig større grad valgt å vise fram som sjef for egne band og til dels med egen musikk også. Årets melding fra Sveariket er Sands saker fra a til å og når hun går til verket sammen med Dan Berglund (bass), Ola Gustafsson (gitar), Per Lindvall (trommer og perkusjon) og Jesper Nordenström (tangenter), så skal det ikke vederstyggelig mye fantasi til for å skjønne at spesielt mye mer funky er det vanskelig å få det.

Denne gangen opplever jeg Sand mer i et popunivers enn tidligere og i ei låt som “Now Is Not the Time” er det faktisk lett å finne spor etter både Bee Gees og Earth Wind & Fire. Sand har det meste inne, det være seg soul, funk, pop og jazz og så synger hun jævli bra også. Ikke alle låtene er like spennende eller originale, men de er uten unntak godt selskap og når gjestelista består av Per “Ruskträsk” Johansson, Goran Kajfeš og Mats Öberg, så betyr det at store deler av svensk musikerelite er med og sørger for at dette visittkortet er akkurat så bra som man har grunn til å vente seg.

Noe av det blytunge med å drive med musikkskriverier er at veldig mye blir liggende – pågangen og tilflyten er ganske voldsom. Hyggelig er jo det, sjøl om kanskje ikke postmannen roper hurra hver gang han ser navnet mitt.

Det har blant annet ført til at Sands “Young at Heart” har blitt liggende til marinering svært lenge. Det jeg kan slå fast med en gang er at Sands Neil Young-hyllest har tålt marinaden på best mulig vis. Man kan faktisk ikke se bort fra at musikken bare har blitt bedre med åra.

Sand har tatt vare på melankolien i Youngs univers i tillegg til at hun har tilsatt låter som “Harvest Moon”, “Helpless”, som Bo “Kasper” Sundström synger duett med Sand på og “Ohio” sitt eget krydder og gjør Young-skatten til sine egen sammen med stort sett det samme hippe bandet som på “Do You Hear Me?” Den eneste låta Young ikke har laga er Joni Mitchells “Woodstock”. Det får gå, for å si det sånn!

Ida Sand er jævli bra – om hun tolker seg sjøl eller Neil Young. Så e det bara!

Ida Sand
Do You Hear Me?
ACT/Musikkoperatørene
Ida Sand
Young at Heart
ACT/Musikkoperatørene

Ekte nærhet

Singer/songwriteren Ingvild Homme er et nytt bekjentskap for meg. Hun har noe fint og personlig å fortelle.

Ingvild Homme har noe ekte å melde.

Ingvild Homme befinner seg i første halvdel av 30-åra og har allerede ei plate på samvittigheten før “Kom nærmere” nå ser dagens lys. Hun kommer fra Telemark og har studert musikk i Kristiansand. Med disse ti låtene, der hun har skrevet alt av tekst og musikk bortsett fra ei Jonas Alaska-låt som hun har oversatt til norsk, forteller hun oss at hun er en historieforteller som vi absolutt bør låne øre og hjerte til.

Hun tar for seg de store spørsmåla om livet og kjærligheten, om forhold, om å tørre, om å sette seg mål – om meninga med både det ene og det andre. Det gjør hun på et personlig og inderlig vis – hun gjør det slik at jeg tror på henne. Med si flotte, usminka stemme, som heldigvis er produsert langt fremme i lydbildet, når hun oss med budskapet sitt.

Låtene befinner seg i en type visepop-landskap, men alle er ikke like minneverdige. Det hele blir litt enstonig – alt låter litt likt med andre ord. Likevel kler de tekstuniverset hennes på et fint vis.

Når så flotte stemmer som Marte Eberson, Thomas Gallatin, Pål Hausken, Bjørn Holm, Andreas Stensland Løwe og ikke minst Kjetil Steensnæs, som også står for den svært så smakfulle produksjonen, har bidratt til å løfte “Kom nærmere” til et vakkert og inderlig sted, så etablerer Ingvild Homme seg raskt som en artist, låtskriver og formidler av noe personlig som vi skal gi mye oppmerksomhet i åra som kommer. Det fortjener hun nemlig.

Ingvild Homme
Kom nærmere
ingvildhomme.no

Sprudlende fra Midtvesten

Det er ikke hver dag det dumper ned musikk fra Ann Arbor i Michigan i postkassa mi. Når det først skjer, så er det jo hyggelig at den varmer.

Lunar Octet sprer gode vibber.

Jeg bryter sammen og tilstår at min kjennskap til jazzmiljøet i Ann Arbor står noe tilbake å ønske. Veldig mye som tyda på at det skulle ta seg opp, var det vel heller ikke. Derfor var det kjekt at noen over there hadde oppdaga bloggen Tor de Jazz og ville hjelpe meg ut av uvitenheten. Ikke nok med det: presseskrivet var til og med skrevet på norsk! Noen hadde gjort seg virkelig flid og det har de definitivt gjort med musikken også.

Lunar Octet er, tror det eller ei, en oktett som har eksistert helt siden 1984. Noen utskiftninger har det sjølsagt vært og aktiviteten har ikke vært like stor hele tida., men for noen år siden tok trommeslager Jon Krosnick initiativ til å revitalisere gjengen.

Bandet, som består av to saksofonister og en trompeter, gitar, piano, bass, trommer samt to perkusjonister, har fortsatt base i Ann Arbor, men siden musikerne etter hvert har slått seg ned rundt om i det forjettede land, så må aktiviteten foregå i godt planlagte perioder.

Det sier seg sjøl at dette er musikanter som stortrives i hverandres selskap og det sier også musikken oss – den er det nesten 75 minutter av – klart og tydelig. Både kollektivt og solistisk holdes det bra klasse og musikken, som i stor grad befinner seg i et afro-latinsk landskap, lukter det smil og svette av lang vei.

Dette er musikk både Ann Arbor og resten av verden for den sakens skyld trenger mye av i dag og i tida som kommer. Dette er nemlig musikk som kan hjelpe til å gi livsgnisten tilbake.

Lunar Octet
Convergence
Summit Records/summitrecords.com

Livsbejaende og originalt

Kristoffer Kompen har fortalt omverdenen at han snart skal gifte seg. Det musikalske ekteskapet med Celio de Carvalho blei derimot inngått for mange år siden og lever åpenbart i beste velgående.

Celio de Carvalhog Kristoffer Kompen – stor hygge i sofaen.

En time med trombone og perkusjon – kan det bli vel mye? Så langt i fra – og så er da disse 18 improvisasjonene så mye mer også. Trombonist Kompen har for anledninga også utstyrt seg med tuba, sag, schalmei (gudene vet sikkert hva det er for noe), perkusjon, djembe og ymse effekter, mens perkusjonist de Carvalho også har tatt med seg cajon, pandeiro, berimbau, alfaia, berimbau, repique, stemmebånd og diverse effekter til gards.

I utgangspunktet skulle man kanskje tro at det var et stykke vei fra Kompen (36) fra Oslo til de Carvalho (62) fra Brasil. Etter uendelig mange skolekonserter, mil og dager og netter sammen i musikkens tjeneste siden 2009, har det blitt tydelig at det er usedvanlig mye som forener de to og tydeligere og bedre formidla enn gjennom disse hyggelige møtene i løpet av coronatida, er det vanskelig å få det.

Musikken har vokst fram gjennom x antall jammer gjennom x antall år og coronatida har blitt benytta på best mulig vis til å dokumentere dette usedvanlig fruktbare samarbeidet som bare må være bygd på uendelig store doser empati – både menneskelig og musikalsk.

Vi blir servert 18 totalt forskjellige “låter”, men alle med én fellesnevner: dette er så livsbejaende, friskt, unikt og utfordrende som vel tenkelig.

Er du der at du trenger litt påfyll av en aller annen grunn, så har Celio de Carvalho og Kristoffer Kompen svaret på dine bønner. Er det slik at slik at du kun synes det vil være på sin plass med litt heftig, original og livsbejaende musikk, så er denne herlige timen løsninga der også.

Det ryktes til og med fra svært velinformert hold at også firbeinte, spesielt ved navn Thorvald, som til daglig er svært blid, om mulig har blitt enda blidere etter å ha hørt på musikken gjentatte ganger. Jeg tviler ikke.

Gratulerer med dagen alle sammen!

PS Denne musikken er kun å finne digitalt.

Kristoffer Kompen & Celio de Carvalho
Improvisaçãoes
Kompis Records

Nesten fritt frem

Du skal være ganske så godt bevandra i den amerikanske avantgardejazzen for å ha god oversikt over saksofonistene Larry Ochs og Aram Shelton. Her kommer det en flott mulighet til å gjøre noe med det.

Larry Ochs og Aram Shelton – i sentrum for sin spennende kvartett.

Tenor- og sopraninosaksofonist Larry Ochs (72) og altsaksofonist Aram Shelton (44) kommer fra to generasjoner. Basert på hva vi får høre her, så er det absolutt ingen musikalske generasjonsmotsetninger ute og går her.

Mye av grunnen til at vi ikke kjenner veldig godt til disse herrene er nok at de har tilbragt mesteparten av sin karriere på den amerikanske vestkysten – nærmere bestemt i San Francisco. Det er jo ikke akkurat noen utkant, men oppmerksomheten rundt det som skjer der er ikke på New York.-nivå for å si det sånn.

Ochs kjenner de oppvakte fra Rova Saxophone Quartet, mens Shelton har jeg støtt på en gang tidligere i et frilynt duomøte med den København-bosatte norske trommeslageren Håkon Berre. Nå det kan meldes at de to også har samarbeida med folk som John Zorn, Mats Gustafsson, Nels Cline, Wadada Leo Smith og Peter Brötzmann, så mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet.

De åtte låtene, som de to sjefene har komponert halvparten av hver, er spilt inn med fem års mellomrom – i 2013 og 2018. Den svenske trommeslageren Kjell Nordeson, som huskes som vibrafonist i bandet School Days sammen med blant andre Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark og som har bosatt seg i California, spiller ved begge anledninger, mens bassansvaret er fordelt mellom Mark Dresser og Scott Whalton.

Vi snakker et frilynt, men samtidig til dels melodisk kollektiv med store lyttere her. Dette akkordfrie samfunnet har røtter både i Ornette Colemans verden og i Chicagos AACM-univers. De fire/fem musikantene får godt med plass til å fortelle oss hvem de er og svarene de gir oss er at de er personligheter som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de har blitt begunstiga med. så langt. Tøft og kompromissløst er det.

Larry Ochs – Aram Shelton Quartet
Continental Drift
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Spesielt og vakkert

Julie Rokseth spiller ymse harper og broren Andreas spiller den argentinske trekkspillvarianten bandoneon.  Sammen skaper de vakre og unike landskap.

Andreas og Julie har noe sterkt og unikt å melde.
Foto: Andreas Rokseth

Det er ikke akkurat hverdagskost å bli servert musikk for, av og med denne høyst spesielle besetninga: harpe og bandoneon. Det trigger umiddelbart min nysgjerrighet; jeg mer enn ante at denne musikken ville ha noe unikt ved seg. Slik er det da også.

Storesøster Julie er 34 og broder Andreas fem år yngre. Noe forteller meg at de har hatt en usedvanlig musikalsk oppvekst sammen – den spesielle empatien de frembringer på den første av tre innspillinger mer enn antyder det.

De to har altså valgt to ganske så spesielle, sjeldne i alle fall, instrumenter. Når de har valgt å samarbeide så tett som dette, så er det jo en stor fordel at de to “horna” klinger så flott sammen.

“Favn” og “Nærvær” kommer seinere i år og hele ENE-serien er en hyllest til de som bodde eller bor ved og levde eller lever av havet – Rokseth-søskenene har sine røtter på øya Sula på Trøndelagskysten.

De to har makta å frembringe både det dramatiske, det vakre og det sterke som finnes i denne kystkulturen og i kystfolket. De to har komponert musikken sammen og det er åpenbart at de vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit.

De to snakker intuitivt det samme språket og med hjelp av dynamiske virkemidler så får de løfta fram budskapet sitt på et inderlig vis. Sterk, inderlig og flott musikk.

Julie & Andreas
ENE Sildring
Psympha Records/Musikkoperatørene

En nydelig overraskelse

På Jazzfest i Trondheim i forrige uke fikk jeg nok en bekreftelse på hvilken enorm musikalsk stemme Helge Andreas Norbakken er og har. Ikke nok med det: han hadde med seg et ekstra visittkort også.

Diederik Wissels og Ana Rocha med en herlig kvartett.

Sammen med et stjernelag satt sammen av Daniel Herskedal og komplettert med Emile Nicolas og Eivind Aarset, fortalte Norbakken oss hvilken unik perkusjonist og musikalsk fargelegger han er. Jeg vet det egentlig veldig godt, men du verden så godt det gjør å få det bekrefta fra tid til annen likevel.

Som om ikke det var nok så la for sikkerhets skyld Norbakken igjen et eks av ei plate han nylig han hadde vært med på og det med et band med ganske så ukjente musikere for meg.

Norbakken er sjølsagt en ettertrakta musikant rundt om i hele Europa og denne gangen får vi møte han sammen med den nederlandsk/belgiske pianisten og tangentisten Diederik Wissels, den portugisisk/belgiske vokalisten Ana Rocha og den greske trompeteren, flygelhornisten og elektronikeren Andreas Polyzogopoulos. Alle tre forteller oss umiddelbart at de befinner seg på det samme høye nivået som Norbakken og du verden så vakkert visittkortet “Secrecy” låter.

Wissels har skrevet all musikken og Rocha har skrevet alle tekstene., som hun med sin klokkeklare og inderlige stemme stort sett synger på engelsk. Vi snakker så lyttende musikalsk lyrikk som vel tenkelig og at det er fire strålende musikanter som vil hverandre og musikken vel, er det ikke mye tvil om.

“Secrecy” er så nedpå, ettertenksom og vakker musikk som det er mulig å ønske seg. Dessuten er det totalt overraskende fra fullstendig nye bekjentskaper. Ikke mye er hyggeligere enn akkurat det.

Diederik Wissels/Ana Rocha
Secrecy
Igloo Records/igloorecords.be