Tor Hammerø

Ola Kvernberg veit hvor han kommer fra – han e frening. Musikalsk derimot henter han fra en rekke kilder og aldri har Kvernberg-universet vært mer sammensatt og spennende enn det er i denne Steamdome-versjonen. Kjøle ta!

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Ola Kvernberg (39) fra han stod på et gatehjørne i Molde under en festival – før han hadde greid å bli tenåring, sammen med med en kamerat som spilte trekkspill, og underholdt forbipasserende, via en noe mystisk triokonsert i storstua Idrettens Hus sammen med gitarvirtuos Philip Catherine og bassikonet Niels-Henning Ørsted Pedersen og duoutflukter med Joshua Redman til der Ola Kvernberg er i dag. Utviklinga til den usedvanlig talentfulle fiolinisten, og etter hvert også komponisten og bandlederen, har vært intet mindre enn formidabel. Denne utgivelsen er kanskje den voldsomste bekreftelsen han har gitt oss så langt på at han hører hjemme i en internasjonal stjernehimmel både instrumentalist og nå også som komponist og visjonær.

Jeg var også så heldig at jeg fikk være til stede på Jazzfest i Trondheim i fjor høst da “Steamdome II” blei sjøsatt. For en opplevelse i en corona-spredt storsal. Voldsomt – vi som var blant de utvalgte visste at vi hadde vært med på noe helt spesielt. Det var sjølsagt også en av årsakene til at forventningene var store før studioinnspillinga ankom heimen og høyttalerne. Om de har blitt innfridd? Noe så hinsides!

Det Kvernberg har skrevet, produsert og elta sammen her er intet mindre enn et mesterverk. Med ingredienser fra sjefens uendelige tilfang fra jazz, techno, elektronika, støy, rock – you name it og litt til – har Kvernberg sammen med et håndplukka a-lag bestående av Øyvind Blomstrøm på gitarer, Daniel Buner Formo på tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og strømgitar, Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Windstad på trommer og perkusjon, samt gjestene Stian Carstensen på gitar og Kirsti Huke på vokal, skapt et univers som ruller av gårde i retninger vi knapt ante eksisterte.

Rytmisk, melodisk og groovemessig er dette noe helt for seg sjøl og, sjøl om kanskje noen vil savne fiolinisten Kvernberg, så er han noe så voldsomt til stede på et ukjent antall andre instrumenter. Og fiolinisten dukker også opp etter ei stund: på et så vart og inderlig vis som viser hvilke enorme kontraster som finnes i dette sinnet som heter Ola Kvernberg.

Reise har de seinere blitt en bortimot oppbrukt betegnelse på det meste innen kunst og kultur. Denne gangen er det likevel på sin plass å benytte det. Grunnen er at Ola Kvernberg virkelig tar både seg sjøl, musikken og oss med på en sjelden ekskursjon og det til steder vi aldri har vært før. Takk for turen!

For de innvidde: Bamsekroa finnes ikke lenger – det gjør så avgjort Ola Kvernberg!

Alle som har hatt privilegiet å kunne følge pianisten Vigleik Storaas gjennom hans etter hvert ganske så lange karriere, vet at de har noe veldig å glede seg til når han gir oss et nytt visittkort.

Vigleik Storaas (58) er i mine ører den største nålevende pianolyrikeren i jazzens verden her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også for den saks skyld. Om det har vært i hans egne band, veldig ofte på trio, eller sammen med andre som sidemann, så har bergenseren som aldri kom seg ut av Trondheim etter å ha fullført sine år på jazzlinja, alltid stått svært høyt i kurs hos meg. Bedre arvtaker og forlenger kunne ikke Egil Kapstad ha fått for å si det sånn.

Trioformatet, med enten Johannes Eick eller Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, har vært veldig hjemmebane for Storaas. Med sitt nydelige og distinkte anslag, i nært slektskap med ingen ringere enn Bill Evans, har Storaas gitt jazzlyrikken ei fantastisk fin stemme her hjemme – ei stemme som av en eller flere fullstendig uforståelige grunner aldri har fått et stort internasjonalt publikum. Det hadde han så avgjort fortjent.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå møter vi han for andre gang helt aleine – første gang var i 1999. Da, som nå, var åstedet Rainbow Studio og begge gangene var det mester Jan Erik Kongshaug som sørga for at det låt akkurat slik det skulle låte. Denne innspillinga blei gjort i i januar 2018 og var nok en av de aller siste lydmagikeren fikk gjort.

Sju Storaas-komposisjoner med røtter i alt fra Evans-inspirerte toneganger, via en klassisk hyllest av filmskaren Andrej Tarkovskij for så å avslutte med “Folketone”, viser hvor allsidig Storaas er i sin musikkanskuelse- og tilnærming.

“Inner Rhymes” er så vakker, tidløs og lyrisk pianomusikk som vel tenkelig og ønskelig. Vigleik Storaas bekrefter nok en gang, sjøl om det på ingen måte er nødvendig, at han er og har ei stemme som trengs mer enn noen gang.

Gitaristen og komponisten Bjørn Charles Dreyer har gått gjennom ei livskrise. Det har ført til musikk som kommer til å sette spor hos alle som vil åpne seg for den.

Bjørn Charles Dreyer (52) er født og bodd sine fem første år i New York. Siden har Mandal i stor grad vært hans hovedbase. Med sørlandsbyen som utgangspunkt har han spilt rundt 1000 konserter og bidratt på rundt 170 plater med artister som Xploding Plastix, Mari Boine, Anneli Drecker, Wibutee, Anne Grete Preus, Madrugada og Stein Torleif Bjella. En usedvanlig anvendelig og allsidig musikant med andre ord.

De par seineste tiåra har Dreyer skifta mot komposisjon og lydkunst og “Time and Mass” er et gigantisk eksempel på hvor han har kommet anno 2021. Det til tross for at han veldig gjerne skulle ha skrevet et helt annet verk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 2015 blei nemlig kona til Dreyer diagnostisert med uhelbredelig kreft og året etter gikk hun bort . Dreyer mista sin livspartner og deres to barn mista si mor – en skjebne tyngre, ondere og mørkere enn noe noen kan forestille seg.

Det å komponere musikken til “Time and Mass” har på mange vis vært terapi for Dreyer. Det virker som han har kommet nær sin kjære på et vis som er vanskelig å beskrive med ord. Han forteller henne, og oss, hvordan det er å være igjen, hvor mørkt og tungt det kan være og hvor sterk kjærligheten er sjøl om avstanden er uendelig – eller er den det? Avstanden altså.

Dreyer, på gitarer og elektronikk, har skrevet et knapt 40 minutter langt verk bestående av åtte låter med og for Kristiansand Symfoniorkester under ledelse av Per Kristian Skalstad. Dessuten medvirker Inga Marie Soteland på klarinett, Mariam Kharatyan på piano, Lars Kristian Lia på live remix og Erik Honoré på synth. Når så sistnevnte har mixa og Jan Bang har produsert, så vet vi hvilke kvalitetshender- og hoder “Time and Mass” har vært innom.

“Time and Mass” befinner seg på et eget sted sjangermessig. Både form og struktur har ingredienser fra samtidsmusikk, klassisk musikk og impro i seg, men egentlig er det ikke så viktig. Dreyer behersker antydningens kunst til fulle både når det gjelder rytmikk, harmonikk og melodikk og etter å ha tilbragt mye kvalitetstid med musikken, så vokser skjønnheten fram gjennom det mørke.

Det er åpenbart at dette har vært musikk som har krevd mye av Dreyer. Den har sjølsagt vært viktig for han og en bedre hilsen kunne hans kjære ikke fått. Det er vart, det er sart, det er mørkt, det er stygt, det er vakkert – det er alt. Dette er et verk som blir stående i sin kraft, inderlighet, sine sterke følelser og kjærlighet til Bjørn Charles Dreyers livsledsagerske.

Da denne trioen så dagens lys mer eller mindre tilfeldig i 2017, så førte det til en flott debut. Oppfølgeren til herrene Kjetil Jerve, Anders Thorén og Tim Thornton forteller oss om enda flere flotte “tilfeldigheter”.

Den svenske Oslo-bosatte trommeslageren Anders Thorén er åpenbart en kar som får ting til å skje. Gjennom plateselskapet AMP har han i en årrekke initiert en rekke innspillinger, både norske og utenlandske. De fleste uten sin egen tilstedeværelse bak trommene, men heldigvis mange der han med sin beskjedne autoritet også forteller oss hvilken utmerket trommeslager han er. Han er så definitivt blant dem som spiller – ikke slår trommer.

Unnfangelsen av denne trioen hører altså hjemme blant en rekke tilfeldigheter. Debuten fortalte heldigvis ikke bare oss lyttere, men også de tre hovedrolleinnhaverne at her lå det mye som måtte forskes videre på.. Gjennom tre sessions i 2018 og 19 blei “Re:” en realitet og det høres at det er tre musikanter som har blitt bedre kjent med hverandre og som stortrives sammen vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ålesunds store pianosønn Kjetil Jerve tar nok en gang store steg. Han har et anslag så fullt av finfølelse og personlighet at de to sporene som åpner ballet, Bill Evans´ “Re: Person I Knew” og Elton Johns “Come Down in Time”, som “ingen” har våget seg i nærheten av etter at Radka Toneff og Steve Dobrogosz gjorde sin legendariske versjon, får noe helt nytt ved seg. Det skal en del til.

Ellers er repertoaret en blanding av originalmateriale og standardlåter som “My Ideal” og “East of the Sun” samt Nick Drakes “Parasite” – alt tilsatt personlig krydder, både solistisk og kollektivt, som gjør dette til triojazz høyt oppe på lista.

Trioen, som hele tida befinner seg i den lyriske, melodiske og av og til flytende rytmiske verdenen, er veldig bra og Kjetil Jerve er på vei til et sted der oppe blant våre aller beste pianister – uansett sjanger.

Den danske saksofonisten Johannes Gammelgaard har flytta til Sverige og funnet seg nye venner. Det feirer de med et herlig vennelag og vakker musikk.

Nye bekjentskaper, nye møter og ny musikk er noe av det mest interessante når det gjelder å omgi seg med musikk. Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Johannes Gammelgaard (29) representerer alt dette og gjør det på et fascinerende vis.

Gammelgaard har bodd i Stockholm i fire år og åpenbart funnet seg vel til rette. Det har blant annet ført til at han har skrevet musikk med røtter både i sitt opprinnelige hjemland, med spor etter nasjonalkomponisten Carl Nielsen, og ikke minst i sitt adopterte hjemland, der Jan Johansson garantert har vært og er en stor inspirasjonskilde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De ni låtene på vinylen, med omslag av det danske malerikonet Asger Jorn, har mye folkemusikk i seg – som Johansson var en pioner for. Den danske salmetradisjonen er heller ikke fjern for Gammelgaard. Dette, og mere til, har Gammelgaard fusjonert på en gladlynt måte der humor og optimisme spiller ei sentral rolle. Det swinger og groover av musikken hele veien sjøl og frijazzimpulser og melankoli heller ikke er fraværende.

Med seg har han fått et fint svensk lag bestående av Mauritz Agnas på bass, Arild Wahl på trommer og perkusjon og Karl Wallmyr på trompet. Som Gammelgaard er dette nye stemmer for meg, men alle viser oss raskt at de har mye spennende og personlig å melde. I tillegg bidrar Isak Hedtjärn på metallklarinett og Love Meyerson på trekkspill på strålende vis på fire av spora og er med på å sette et ekstra svensk preg på det hele.

Johannes Gammelgaard har vist seg fram på et flott og personlig vis – over flere grenser.

Det er fem år siden jeg fikk møte bandet Meer fra Hamar. Det var intet mindre enn svært hyggelig og oppfølgeren bekrefter at førsteinntrykket ikke var noen tilfeldighet.

Ikonet Duke Ellington har jeg aldri hatt noe spesielt mot – verken musikalsk eller for hans mange betraktninger. Han uttalte for eksempel at det kun finnes to typer musikk – god og dårlig. Jeg støtter han fullt og helt på det og grunnen til at jeg henter det fram denne gangen er at den typen musikk åttemanns/kvinners bandet Meer fra Hamar gir oss, ikke er den jeg tilbringer mest tid sammen med. Likevel er det slik at inspirert og oppmuntra av møtet med debutalbumet “Meer” fra 2016, så var det med store forventninger “Playing House” blei introdusert for høyttalerne og mottakerapparatet mitt.

Med elleve låter som alle er kollektivt unnfanga både når det gjelder tekst og musikk, så forteller Meer oss at de er et ganske så spesielt kollektiv. Med si helt spesielle besetning med søsknene Johanne-Margrethe og Knut Kippersund Nesdal på vokal, Ingvild Nordstoga Eide på bratsj, Ole Gjøstøl på tangenter, Mats Lillehaug på trommer, Åsa Ree på fiolin og perkusjon, Morten Strypet på elbass og Eivind Strømstad på gitarer, tangenter og programmering – samt at alle bidrar på vokal i tillegg – så mer enn antyder det at vi blir invitert inn i en lydverden med ganske voldsomme dimensjoner.

Det Meer gir oss er stort, gjennomtenkt og gjennomført. Noe forteller meg at helt siden den spede begynnelse i 2008, så har bandet som etter hvert har blitt et stort og helt særegent kollektiv, hatt ei helt klar retning og musikalsk visjon. Her er det ikke mye minimalisme involvert, men likevel mye dynamikk som gjør at det hele tida er solid med musikalsk spenning i uttrykket.

Når så stemmene til The Kippersund Nesdals er både sterke og kler hverandre på et framifrå vis, så blir dette melodiske universet med impulser fra progrock, symfonisk orkestral pop og sikkert litt klassisk- og jazzkrydder også, fronta på best mulig måte.

Jeg ba om meer for fem år siden og nå er mine bønner hørt. Meer var veldig bra den gangen – nå er de bortimot strålende.

Det å finne frem til det unike i seg sjøl er det alle musikanter med ambisjoner er på leit etter. Sinikka Langeland har definitivt funnet fram til denne kjernen.

Sinikka Langeland, som akkurat har runda 60, kommer fra Kirkenær ved Kongsvinger og er bosatt på Svullrya. Det vil si veldig i nærheten av eller midt i sjølvaste Finnskogen. Det er nok en gang musikken og uttrykket hennes preget av.

Utstyrt med tre forskjellige versjoner av det finske nasjonalinstrumentet kantele, med enten 5-, 15- eller 39 strenger, og sin umiskjennelige stemme som hun ved hjelp av utsøkt dynamisk bruk får uttrykt noe flott og stekt, viser Langeland oss kanskje i større grad enn noensinne tidligere hvilken unik artist og formidler hun er.

Tekstene er både relativt nye og skrevet av Jon Fosse og Olav H. Hauge eller “historiske” og unnfanga av Meister Eckhart og Poul Pedersen for en hel del hundre år siden, mens musikken i stor grad er skrevet av Langeland sjøl eller er henta fra tradisjonsboka.

Det har ført til et et så stemningsfullt, ekte og inderlig visittkort fra Finnskogens store datter som vel tenkelig.. Det er nedpå og ettertenksomt, det er vakkert og personlig, det er sterkt og djupt – det er Sinikka Langeland.

Vi er alle unike. Sinikka Langeland er likevel litt mer unik enn de aller fleste av oss.

Alle som har møtt, snakka med eller opplevd Ellen Brekken på scena, mer enn aner hva slags visittkort hun har gitt oss. Det er altså så livsbejaende, friskt og optimistisk som musikk kan være. Herlig påfyll!

Bassist, komponist og nå for første gang bandleder på egen plate, Ellen Brekken, er av typen som setter seg mål – og som kommer i mål. Da hun tok eksamen på Norges Musikkhøgskole i 2010, så bestemte hun seg for at når hun blei 35 så skulle debutplata være klar. Nå er hun 35 og du verden så klar debutplata er.

Mange har støtt på Brekken i Hedvig Mollestad Trio. Da har man skjønt at energi, vilje og evne ikke er noen mangelvare. Alt dette har hun så avgjort tatt med seg inn i sin egen musikk og til sitt eget band A Tonic for the Troops – den beste medisin på norsk, sånn cirka – også. La det være klart med en gang: sjøl om energien og trøkket er av samme høye klasse som i og med HMT, så låter Brekkens musikk helt annerledes. Akkurat det samme, men helt annerledes, som Jan Garbarek beskrev ei ny utgave og ny plate med seg sjøl for noen tiår siden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Brekken har skrevet på denne musikken gjennom mange år. Det forteller meg at hun har plukka ut det beste av det som har kommet ned på papiret til denne debuten – slik låter det i alle fall. Vi snakker akustisk jazzmusikk med røtter på begge sider av Atlanterhavet og når hun har bass- og låtskriveridealer som Ray Brown, Marc Johnson, Scott LaFaro og Charles Mingus, så aner vi hvor hun vil – og hun når måla sine her også.

Med et håndplukka a-lag med Magnus Bakken fra Lillehammer på tenor- og sopransaksofon, Espen Berg fra Hamar på piano og Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes på trommer, tyder det aller meste på at Brekken har fått et rungende ja fra alle førstevalgene sine, så blir vi servert rundt en times lykkepille som kan inntas så mange ganger man føler behov for det.

Både kollektivt og solistisk snakker vi toppnivå, det groover noe infernalsk og empatien med innbakt spilleglede ligge tjukt utenpå alle fire. Det og denne musikken synes de er moro å omgi seg og oss med og vi er så hjertens enig.

“Amubush” er en lykkepille som burde være å få på blå resept omgående. Hører du Bent Høie! Her i heimen vil den bli markert med både G og T – jeg lover!

Den nordiske kvintetten Nezelhorns gir oss noe tøft og originalt – med røtter både i frijazz, funk og mange andre herligheter.

Sjøl om “Sentiment” er Nezelhorns andre album, så er det mitt første møte med de fem. Debuten, “Nezelhorns in an Elephant String”, kom ut allerede i 2013, så det er med andre ord et band med mye erfaring og lang fartstid vi har med å gjøre.

Den danske tenorsaksofonisten Nana Pi (Aabo Larsen) og den svenske trombonisten Petter Hängsel deler nesten søsterlig/broderlig på låtskriverjobben. Den norske trompeteren Erik Kimestad og svenskene Kristoffer Rostedt (trommer) og Johannes Vaht (bass), er ganske så sikkert viktige bidragsytere når det gjelder framveksten av arrangementene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nezelhorns er nemlig et Band med stor B. Inspirasjonskildene er sikkert mange og sammensatte, men de fem har definitivt utvikla et eget sound. Noen ganger låter det hele svært tonalt, melodisk og direkte funky med flotte unisone linjer for de tre blåserne. Andre ganger er uttrykket ganske så abstrakt og søkende. Fellesnevneren er at det groover uten stans og og når Nezelhorns er befolka med usedvanlig langt framskredne solister, så har dette møtet med kvintetten blitt av det svært så hyggelige slaget.

Både Ornette Coleman og Don Cherry befinner seg i skyggene her, men Nezelhorns har altså videreutvikla lyden av seg sjøl ved å ta sjanser og dermed stake ut sin egen kurs i skjæringspunktet der det tradisjonelle og funky møter både det tonale og atonale.

Nezelhorns er et flott eksempel på hva Nordisk Råd bør være.

Sakte sanger om overganger er undertittelen på dette visittkortet fra tekstforfatteren og vokalisten Anne Lande. Det gjør så godt at noen tar seg tid og gir oss rom for ettertanke.

Anne Lande (62) har, i samarbeid med pianist Per Husby, fortalt oss via albumene “Sakte sanger” og “Helt nær” at hun har noe ekte og inderlig å dele med oss. Nå har det vært stille på platefronten i ganske så mange år, men hun forteller oss med “Likevel er du her” at hun fortsatt har det høyst personlige avtrykket å dele med oss.

Lande har skrevet en rekke nye tekster, i tillegg til å oversette en Red Mitchell-tekst, mens Husby har skrevet de fleste låtene – med ett Bob Dorough- og ett Robert Normann-unntak. Lande, som synger så tett på mikrofonen at det nesten oppleves som at hun er i rommet sammen med oss, resiterer også en del av tekstene. Uansett hvordan hun har valgt å tolke tankene sine, enten på sin opprinnelige hedemarksdialekt eller på bokmål, så gjør hun det på et vis som gjør at mottakerapparatet skjerpes. Hun har noe ekte å melde og jeg tror på henne.

Avskjeder, omveltninger og omstillinger er tematikk som går igjen i tekstene hennes og som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i på et aller annet nivå. Vi snakker om dette livshjulet, du vet.

Når så Per Husby har skjønt intensjonen i Landes lyrikk og har skrevet vakre og nedpå melodier i en type visejazzlandskap, så har dette blitt en fin forlengelse til de to albumene som så dagens lys for godt og vel 10 år siden. Når de to så har alliert seg med Sigmund Groven (munnspill), Stig Hvalryg (bass), Konrad Kaspersen (bass), Peder Capjon Kjellsby (cello, gitar og perkusjon), Ole Jørn Myklebust (trompet og vokal) og Erlend Viken (fele) i forskjellige konstellasjoner, så har dette blitt akkurat så nedpå, så sakte og så luftig som de garantert hadde tenkt seg.

Anne Lande forteller oss nok en gang at hun har noe unikt å melde – og heldigvis gjør hun akkurat det.