Tor Hammerø

“Viimmat” betyr endelig på samisk og det er en meget passende tittel på debuten til Áidna.

Noe av det mest spennende med å være privilegert mottaker av en relativt heftig strøm av vinyl og cder fra hele verden, er sjølsagt på den måten å få stifte bekjentskap med nye artister, nye uttrykk og nye stemmer. Áidna, som også reagerer hvis hun blir tilsnakka som Anneli Guttorm, kommer fra Nesseby i Finnmark, men er bosatt i Tromsø, tilhører den kategorien.

De siste åra har det kommet stadig flere flotte samiske artister til overflata. I større eller mindre grad er de alle inspirert av Mari Boine som har vært en døråpner av uante dimensjoner. Hun har gått foran og vist at det er mulig og samtidig fortalt alt og alle om stoltheten av å være samisk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Áidna, som betyr den eneste, skulle bli 48 år før hun fortalte oss hvem hun var som musiker og/eller joiker. Det skulle vise seg å være på høy tid. Hun har skrevet all tekst og musikk og så har en av kongerikets aller viktigste og beste bakmenn, Kjetil Dalland, med fartstid fra nevnte Mari Boine, Vamp, Anneli Drecker og Torun Eriksen, vært svært sentral når det gjelder å skape det unike lyduniverset rundt Áidnas stemme. I tillegg til å arrangere så spiller Dalland alle instrumenter og står for programmeringa også.

Jeg sliter aldri så lite med å forstå samisk, men i cd-omslaget er det knytta noen små “innføringer” i hver enkelt tekst slik at den som vil kan få litt hjelp der. Ellers går det helt fint bare å lukke øynene og la seg flyte med i Áidnas betraktninger om det å miste noen nær seg, om kjærligheten til Tromsø eller Romsa på samisk, om nordlyset, om det å gå inn i noe med hud og hår, en hyllest av samefolket i duett med Mikkel Gaup og i avslutningsjoiken til sine døtre.

Er dette pop, er det joik, er det verdensmusikk, er det jazz/improvisasjon? Svaret er både ja og nei og samtidig er det ikke så viktig heller. Det viktigste er at det skapes gode og originale stemninger og det sørger Áidna og Kjetil Dalland for på denne overmodne debuten.

Den strålende danske saksofonisten, komponisten og arrangøren Claus Waidtløw har laga storbandmusikk av ypperste merke – på et vis i Vivaldis fotspor.

Danmark har en sterk storbandtradisjon med Danish Radio Big Band som spydspissen. Det har sjølsagt ført til stor inspirasjon for mange andre miljø og band også og i løpet av de godt og vel 40 seineste åra har Aarhus Jazz Orchestra vokst seg til et band av meget høy internasjonal standard.

Tenorsaksofonist Claus Waidtløw (54), som sjøl var en del av Aarhus Jazz Orchestra i en årrekke, blei kåra til årets jazzkomponist i 2016 under Danish Music Award – danskenes svar på Grammy. Det sier det meste om på hvilket nivå komponist Waidtløw befinner seg og når han nå altså har tatt på seg den ambisiøse oppgava å beskrive de fire årtidene, så bekrefter han akkurat det: han er en storbandkomponist og arrangør av ypperste klasse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vivaldi skrev fire solofiolinkonserter – en for hver årstid – mens Waidtløw har skrevet fire satser for fire forskjellige solister – en av dem er han sjøl. Sammenlikninga med Vivaldi skal ikke dras for langt – Waidtløw har komponert et strålende jazzverk på helt egne premisser og så vidt jeg vet har det aldri skjedd for storband tidligere at de fire årstidene har blitt “hylla” på et slikt vis.

Storbandet er som sagt av det ypperlige slaget og når det i tillegg har blitt forsterka med bassisten Daniel Franck, som vi kjenner godt her hjemme gjennom samarbeidet med Petter Wettre, og den glitrende spanske trommeslageren Jorge Rossy, med fartstid både fra Joshua Redman, Lee Konitz, Chick Corea og ikke minst Brad Mehldau, så har dette blitt en voldsom manifestasjon av både AaJOs og Claus Waidtløws enorme kvaliteter.

“The Seasons” er et storbandverk som har alt i seg til å leve i mange år. Både Aarhus Jazz Orchestra, Claus Waidtløw og “The Seasons” skal være hjertelig velkommen nordover så snart danskebåten får lov å sette seg i bevegelse igjen. I mellomtida er det fullt mulig å hygge seg med den flotte vinylen – året gjennom.

Med “Wait for Me” bekrefter den engelske duoen Snowpoet at de har noe helt spesielt å melde.

Snowpoet, det vil si den irske tekstforfatteren og vokalisten Lauren Kinsella (38) og multiinstrumentalisten og produsenten Chris Hyson (33), er en svært viktig ingrediens i den spennende, unge jazzscena i London. “Wait for Me” er bandets tredje full-lengder etter at de debuterte med en EP i 2015. Mitt kjennskap til bandet er kun det forrige albumet, “Thought You Knew”, som kom i 2018.

Jeg blei umiddelbart fascinert av det unike uttrykket de to hadde laga fundamentet til ved det første veiskillet. De viste seg å være historiefortellere av ypperste klasse både tekstmessig og musikalsk og landskapene Hyson hadde skapt for å løfte frem Kinsella og hennes budskap, var av det totalt originale slaget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slik var det i 2018 og slik er det i enda større grad nå. Kinsella er en lyriker av høy byrd og tematikken dreier seg i stor grad om hvordan vi elsker, hvordan vi aksepterer våre feil og hvordan vi tør å slippe oss løs i en særs forvirrende tid. Med sin vakre, lyse stemme både synger og resiterer Kinsella budskapet og det gjøres på et vis som sørger for at man blir sittende ytterst på stolsetet for å få med seg alle detaljene.

Med et håndplukka lag av strålende unge engelske musikanter på tangenter, saksofon, trommer, gitar og fiolin, skapes det et sjangerutslettende univers med referanser til alt fra Björk, via Sidsel Endresen til Flying Lotus, Joni Mitchell, Keith Jarrett og Maurice Ravel. Skjønner du? Til sammen har denne gumboen blitt noe helt for seg sjøl.

Snowpoet er noe av det aller mest spennende musikalske som har kommet fra fotballøya på svært lenge. Lån øre. sjel og sinn til “Wait for Me” – det vil føre noe godt med seg.

Oddmund Finnseth er intet mindre en bauta i nordnorsk jazzliv. Endelig platedebuterer han under eget navn. Det var ikke ei takt for tidlig.

Bassist Oddmund Finnseth (64) fra Sortland er så ekte jazzvare som det er mulig å få det. Hver eneste varme tone han spiller på den store fela si er ektefølt og ærlig meint. Han tøyser ikke, han leker seg, javel, men det skinner så tydelig gjennom at dette mener han – dette er alvor, men med et stort smil og masse livsbejaenhet.

Finnseth tilhører en tidlig generasjon fra jazzlinja i Trondheim, fra 1986 til 89, men har stort sett vært bosatt i nord siden den gang. Vi kjenner han fra samarbeid med Trondheimsgiganter som Asmund Bjørken og Bjørn Krokfoss og han hadde også sitt eget band der i flere år, Trondheim Bop Service.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med disse referansene så er det fortsatt ganske så greit å plassere Finnseth i det musikalske landskapet. All musikken her er hans egne komposisjoner og han forteller oss med all ønskelig tydelighet at han er en melodiker og på mange vis også en musikalsk romantiker. Boputtrykket ligger i bånn for alt han har på hjertet og tilsatt akkurat passe doser latinske krydder, blir “Dedications” akkurat den flotte og varme hyllesten Finnseth har ønska å gi til nåværende kone, eksen, barn, barnebarn og andre gode venner.

Finnseth spiller strålende bass, synger egen tekst med ekthet og inderlighet og scatter som kun ekte boppere kan. Når han i tillegg omgir seg med et empatisk og strålende lag med den engelske altsaksofonisten og klarinettisten Alan Barnes, som kan sin Cannonball og vel så det, Roger Johansen på trommer, Roy Nikolaisen på trompet og flygelhorn og Øystein Norvoll på gitar samt ekstrahjelpa Kenneth Ekornes på perkusjon der det blir latinisert og sønn Eilif Hallingstad Finnseth på noen spor, så har dette blitt intet mindre enn stor og ekte hygge.

Trommelegenden Alex Riel er gudfar til Stefan Pasborg. De to danskene har også mer til felles – bandet Universe. Det betyr at to av Europas hippeste trommeslagere har skapt noe helt unikt.

Alex Riel har runda 80 og det med stil i ultraklassen. Stefan Pasborg (46) er av naturlige årsaker i en annen aldersgruppe. Likevel er det slik at de to, som har kjent hverandre siden Pasborg blei født, har utvikla en personlig og musikalsk kjemi som er intet mindre enn sjelden. Riel har nok lært Pasborg det meste av det han har skapt som sitt fundament og siden har Pasborg utvikla seg til å bli ei unik stemme i seg sjøl.

Sjøl om det er 34 år mellom dem, så inspirerer og utfordrer de hverandre på et heftig vis. Bandet Universe har de hatt i gang, først som duo, siden 2006 og fra 2009 som et større ensemble som støtt og stadig har invitert med seg gjester av samme kaliber som de sjøl.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noe forteller meg at høydepunktene har vært mange underveis og nå har de to heldigvis bestemt seg for å dele noen av dem med oss. Her blir vi nemlig invitert med på deler av fem konserter de gjorde mellom 2009 og 2018 og for en fest det har blitt.

De to har stemt trommene sine forskjellig; Pasborg låter mer rockete og Riel mer som den jazzlegenden han er og det er derfor ikke så vanskelig å skille de to fra hverandre. Hvis det er noe poeng da!

Med seg på mange av låtene har de Pasborgs venner fra den urheftige trioen Ibrahim Electric, gitaristen Niclas Knudsen og organisten Jeppe Tuxen, og ellers er gjestelista så hip som ønskelig.

Trompetikon Palle Mikkelborg innleder festen og tar den også videre med en utilslørt Miles-hyllest, “Adonis Has Landed”. Du verden så tøft! Så dukker koraspilleren Dawda Jobarteh opp på Mingus´legendariske “Better Get Hit in Your Soul” i en versjon heller ikke Mingus ville ha hørt for seg.

Når så en av de mest særegne, tøffe og kompromissløse stemmene i rockens verden, Annisette fra Savage Rose, som jo Riel også var en viktig del av, gjester på Savage Rose-låta “Long Before I Was Born” og på Charlie Chaplins “Smile”, så er det både julaften og nesten påskeaften samtidig. Så inderlig, så sterkt og et så velkomment gjenhør med legenden Annisette.

Enda flere står også på gjestelista, blant andre Marilyn Mazur, i denne manifestasjonen av en personlig og musikalsk kohort av helt uvanlig kaliber. Så inderlig, så empatisk, så tøft, så heftig!

Et dypdykk i cd-hylla førte til at jeg fant cden “Strings and Pottery” med duoen Green Isac fra 1990. Siden har det vært dårlig med kontakt mellom oss. Det var med andre ord på høy tid at vi møttes igjen.

Det betyr igjen at duoen jeg møtte for over 30 år siden, bestående av trommeslager pluss pluss Andreas Eriksen og gitarist pluss pluss Morten Lund, virkelig har vist seg å være standhaftige og fulgt sin musikalske og estetiske idé på et inderlig vis. De to er så definitivt fortsatt hjertelig til stede, men nå har duoen både fått Orchestra etter navnet sitt og blitt utvida med Frode Larsen på perkusjon, Tov Ramstad på cello og Jo Wang på allehånde tangenter.

Hvordan jeg har greid å unngå å bli eksponert for musikken og universet til Green Isac kan jeg jo lure på, men noe av grunnen kan kanskje være at de på sett og vis har falt mellom flere stoler. Ikke er det jazz, ikke er det prog, ikke er det ambient, ikke er det new wave, ikke er det….Slik er det, men samtidig er svaret også ja på alle spørsmåla som blei svart nei på. Green Isac Orchestra inviterer oss enkelt og greit inn i et univers som de er helt aleine om og som er veldig fascinerende.

Utstyrt med et arsenal av instrumenter, både elektriske og akustiske, tar de utgangspunkt i groover, små melodiske snutter, akkordprogresjoner, nye instrumentkominasjoner og lokker oss inn i vare og vakre stemninger som er perfekt egna til kontemplasjon. Ideene får anledning til å utvikle seg saaakte – som et motsvar til alt det andre som skjer rundt oss i et rasende tempo.

Jeg skulle ønske meg at det skjedde litt mer underveis – at det blei gitt klarere beskjeder. Av og til tar jeg meg i å falle ut – jeg mister enkelt og greit konsentrasjonen. Det tar likevel kun kort tid å hekte seg på igjen og bli innlemma i dette sakteflytende universet.

Det tok altså cirka 30 år mellom de to møtene med Green Isac. Det bør på ingen måte ta nye 30 år før det skjer igjen.

Petter Wettre er en saksofonist og en personlighet som heldigvis aldri har pakka inn synspunktene sine i bomull. Han har alltid vært tydelig og klar. Også på at dette er han siste plateutgivelse. For en gangs skyld håper jeg han tar feil.

Petter Wettre (53) har alltid gått sin egen vei. Der de aller fleste i den oppvoksende norske jazzslekt siden de fire store, Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, i større eller mindre grad har vært opptatt av å følge i deres fotspor, så har Wettre i stedet fulgt i spora som førte han til Berklee og USA for noen tiår siden. Wettre har aldri lagt skjul på at Michael Brecker har vært hans musikalske ledestjerne og kursen som har blitt staka ut har definitivt blitt prega av det.

Valga Wettre har tatt har uten unntak vært tydelige og kompromissløse. For vel et år siden bestemte han seg for eksempel for å flytte til Paris – uten at han kjente noen eller kunne fransk i noen særlig grad. Han ville utfordre seg sjøl – enkelt og greit. Det at pandemien slo ned med et brak omtrent samtidig som Wettre landa i Paris, fikk han på ingen måte til å skifte mening. Petter Wettre har det med å følge den kursen han har staka ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tida i en av verdens aller største kulturelle smeltedigler har han åpenbart brukt svært godt. Han har avgjort ikke fått spilt så mye som han hadde ønska, men han har der i mot fått øvd mye og ikke minst fått skrevet masse flott musikk. Denne gangen har kraftsaksofonisten konsentrert seg i stor grad om balladeuniverset og jeg trodde faktisk jeg hørt standardlåta “My Foolish Heart” til å begynne med, men alle låtene er sugd av eget bryst.

Noe annet jeg mener å høre i større grad enn tidligere er også Coltranes sterke innflytelse på Wettres uttrykk. Sjøl om to giganter har blitt nevnt her, så er det likevel slik at Petter Wettre på alle mulige slags vis har tilegna seg si egen stemme: det tar kun noen få takter for å slå fast at det er Petter Wettre vi har med å gjøre. Han setter sitt eget bumerke på musikken og uttrykket; det alle jazzmusikere med ambisjoner alltid er på leit etter.

Det er en styrke og kraft i uttrykket til Wettre som han er ganske så aleine om. Når han så har funnet nye sjelsfrender i Paris i den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio, den franske pianisten Fred Nardin og den svenske bassisten Viktor Nyberg – jeg lurer faktisk på om Wettre noen gang har hatt bedre reisefølge – så har “The Last Album” kanskje blitt Petter Wettres aller flotteste og mest personlige visittkort.

Det er en liten, men viktig nyanse i det norske språket når det gjelder de to ordene seineste og siste. Det første av de to betyr at vi har mer i vente, mens det andre betyr at det er slutt. Jeg håper at Petter Wettre har gått seg litt vill i den engelske ordbruken her etter å ha prøvd å lære seg fransk i vel et år. Hvis ikke så er dette et farvel med dette mediumet han skal være stolt av. Veldig stolt!

To svensker bosatt i Danmark og en amerikaner bosatt i USA – det har det blitt unik musikk av.

Svenskene Josefine Cronholm (vokal og perkusjon) og Thommy Andersson (bass) har gjort dansker av seg for ganske mange år siden. Cronholm kjenner vi godt her hjemme etter et godt og fruktbart samarbeid med Marilyn Mazur blant andre gjennom mange år. Andersson har jeg støtt på i Pierre Dørges New Jungle Orchestra. Begge har både sammen med de nevnte og på egen hånd, Andersson har også bidratt på et par av Cronholms soloskiver, vist oss at de hører hjemme på ei høy og spennende hylle.

Andersson har også jobba mye med kornettist og vokalist Knuffke i flere sammenhenger. Knuffke har både under eget navn og sammen med med andre langt framskredne modernister fra den amerikanske scena som Matt Wilson, Allison Miller, Uri Caine og Michael Formanek, vist oss at han er ei stemme for både nåtid og tida som kommer. Han er enkelt og greit en av de “nyere” stemmene over there det virkelig er verdt å følge nøye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen har de tre gått sammen og skapt et unikt univers der alle har skrevet musikk og der tekster fra amerikanske Carl Sandburg, også han med svenske røtter, fra Cronholm og fra en en 9-åring i New York, blir formidla på et flott, vakkert og ikke minst inderlig vis der jazz møter folkemusikkimpulser fra både Sverige og USA, det være seg blues eller indiansk musikk.

I tillegg til de tre gjør også Kenny Wollesen, både Bill Frisell – og Tom Waits´ foretrukne trommeslager, en meget lyttende innsats på trommer, perkusjon og vibrafon og Andersson har skrevet strykearrangement for den uvanlige besetninga to bratsjer og en cello på noen av spora..

“Near the Pond” har blitt et vakkert og spennende møte med en for meg uventa trio. Her snakker vi musikalsk empati, lytteegenskaper og vilje og evne til å løfte hverandre og musikken til nye steder.

Møtene jeg har hatt med vokalisten og komponisten Karoline Wallace tidligere har fortalt meg om ei unik stemme. Her tar hun ytterligere steg i retning seg sjøl.

Når det gjelder improviserende musikere og improviserte uttrykk, så er en særdeles viktig ingrediens å utvikle og etablere si egen stemme – på alle mulige måter. Karoline Wallace (30) fra Bærum, som har studert og bodd rundt om i Norge og i en rekke andre land, har benytta tida godt og sugd til seg inspirasjon fra usedvanlig mange kilder. Hennes tidligere soloutflukter og bidrag til band som Molecules og Silent Fires har mer enn antyda ei rivende utvikling og med “Stiklinger” finner vi henne på et usedvanlig spennende trinn på utviklingsstigen.

Wallace har helt fra første møte vist seg som en totalt kompromissløs artist med ei veldig tydelig retning. Mer personlig enn det hun er her, er det nesten vanskelig å høre for seg. Med utgangspunkt i lydopptak med sine foreldre og ikke minst med bestemor, som forteller Karoline om sin fascinasjon for og kunnskap om planter og stiklinger, så skaper Wallace landskap som kler disse “samtalene” på et herlig vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Wallace synger sine tekster på norsk og benytter seg i skapelsen og utviklinga av musikken av impulser fra både folkemusikk, impro, samtidsmusikk og sikkert mye annet – til sammen har det blitt noe ganske så unikt og altså totalt personlig.

Wallace tok sin master ved Rytmisk Konservatorium i København for et par år siden og “Stiklinger” var en del av masteroppgava hvis jeg har skjønt det riktig. Plata er spilt inn i den forbindelse og med seg har hun musikere hun møtte i Dronningens by – både danske, norske og franske: Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Engel på altsaksofon og klarinett, Thibault Gomez på preparert piano, Erik Kimestad på trompet, Ida Nørby på cello, Szymon Pimpon på trommer og Kristian Tangvik på kassetter. Dette elektro/akustiske ensemblet kler Wallace sine intensjoner og tanker på et inderlig og flott vis.

-Nei, nå Karoline nå kommer sola, sier bestemor mot slutten. Vi føyer gjerne til at nå kommer musikken og nå kommer Karoline Wallace tydeligere og mer Karoline Wallace enn noen gang.

New Orleans er en av de viktigste musikk-arnestedene på kloden spør du meg. The Soul Rebels har med seg store deler av historia fra de siste 100 åra i musikken sin.

De som har opplevd åttemanns bandet The Soul Rebels i partyteltet under Moldejazz ved et par tilfeller det seineste tiåret, vet hva det snakkes. om. Fullt trøkk og med et forhold til hele jazzhistoria og vel så det, som gjør at a good time was had by all gjerne er et uttrykk som følger en session med disse herrene, som både har baseballcapser og joggesko i et ukjent antall hvor de enn er å se.

På denne sida av Atlanterhavet var det hippe brassband som Dirty Dozen og Rebirth som først fortalte oss om hva som skjedde på den fronten i New Orleans. De kom fra second line-tradisjonen i jazzbyen med street parader både til fest og begravelse. Mot slutten av det forrige årtusenet inntok de klubbscener her hos oss også og det var ikke mye begravelse over det vi fikk servert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

The Soul Rebels blei etablert på begynnelsen av 90-tallet og har altså ei 30-årig historie bak seg. Sjøl om de har med seg jazzhistoria fra hjembyen i DNA-et sitt, så er det like store doser soul, funk, hip-hop, rock og pop i gumboen fra New Orleans.

The Soul Rebels har jobba med storheter som Katy Perry, Nas, Metallica og Green Day – lista kan egentlig gjøres så lang som man bare ønsker. Det er fullt forståelig.

Årsaken er nemlig den at dette blåse/perk-kollektivet, med både egne og “innleide” vokalister, viser en form for utadvendt allsidighet og livsbejaenhet innenfor et ubegrensa antall sjangre som er intet mindre enn sjelden.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er ekte og sjøl om denne innspillinga har blitt liggende i marinade i heimen ei god stund så holder den fortsatt som ei kule.