Tor Hammerø

Det er snart 90 år siden Duke Ellington skrev “In My Solitude”. Det har blitt en klassiker. Om Mats Eilertsens “Solitude Central” kommer til å oppnå samme status er vel tvilsomt, men at den hører hjemme helt der oppe hersker det ingen tvil om.

Trondheim har fostra mye stort opp gjennom åra, men udi bassismens verden er det vel ingen som kan måle seg med Mats Eilertsen (46). Både Olav Tryggvason, Odd Iversen og Johannes Høsflot Klæbo kommer nok fortsatt til å ligge et stykke foran Eilertsen i allmuens bevissthet, men det tror jeg ikke bassøren bosatt på Eidsvoll bryr seg nevneverdig om.

Grunnen til at Eilertsen i stadig større grad bør løftes opp og frem er hans ustoppelige bidrag når det gjelder bassismens framvekst. I en rekke konstellasjoner og settinger viser han oss hvilket enormt høyt nivå han leverer på og nok en gang viser han oss det i kanskje den vanskeligste og mest utfordrende rolla – som solobassist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som for alle andre musikere så blei verden snudd på hodet den 12.3.20. Jobbene forsvant som dugg for sol og verken Eilertsen eller noen andre ante hva som venta dem. Heldigvis tok “noen” – det vil si Christer Falck – initiativ og i løpet av noen dager hadde han fått laga en jazzfestival på nett. Intet mindre enn voldsomt imponerende og en av artistene som stod på scena i Sentralen i Oslo den 30. mars var Mats Eilertsen, hans kontrabass og, ikkje eit brett med drinkar som Jakob Sande ba om da han ble spurt om å lese dikt i hovedstaden, men et brett med pedaler.

Det er denne drøye halvtimen vi får være på her. Eilertsen gir oss seks stadier av “ensomhet” og fører så eleverte samtaler med seg sjøl – og oss – at de færreste av oss har opplevd noe liknende. Han spiller med seg sjøl, mot seg sjøl og for seg sjøl. Han tar i bruk “alle” de kvalitetene den store fela er utstyrt med og legger hele sin personlighet og sjel inn i landskapene han maler på et usedvanlig vakkert og totalt unikt vis.

Med assistanse fra den nennsomme elektronikk-bruken, som nesten tar det hele til en rocka verden for en stakket stund, og den usedvanlig flotte og klokkereine tonen, gir Eilertsen seg sjøl og oss den tida og den lufta han trenger for å si det han ønsker og det er ikke reint lite.

“Solitude Central” er akkurat slikt påfyll vi trenger akkurat nå. Det er musikk perfekt til ettertanke og samtidig til sinnets forlystelse. Begge deler trengs nå.

Den danske supergitaristen Jakob Bro har aldri hatt noe mot norske samarbeidspartnere. I mange år var det Jon Christensen – nå er det Arve Henriksen. Stryns store sønn klarer seg også utmerket på egen hånd i to andre settinger.

Jakob Bro har tilhørt tetsjiktet, for meg i alle fall, blant moderne gitarister helt siden jeg oppdaga han i legenden Paul Motians Electric Bebop Band. Siden har han definitivt etablert seg på egen hånd med en rekke strålende ECM-innspillinger – mange av dem med Jon Christensen på trommer og eneren spilte en av sine siste konserter sammen med Bro på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo.

Nå møter vi Bro med et nytt kollektiv bestående av Henriksen på trompet og pikkolotrompet og den spanske trommeslageren Jorge Rossy, som mange vil huske fra et mangeårig samarbeid med pianosjef Brad Mehldau. Bro har skrevet all musikken som blei spilt inn i Eichers nye favorittstudio i Lugano i Sveits i fjor høst.

To av låtene er tilegna tidligere sjefer, legendene Lee Konitz og Tomasz Stanko, som begge muligens sitter sammen med Christensen og Motian der oppe og nikker fornøyd til det de får servert på “Uma Elmo”.

Da de møttes til plateinnspilling var det første gang de tre noen gang spilte sammen og det var faktisk første gang Bro og Henriksen overhodet hadde møtt hverandre ansikt til ansikt også. De kjente likevel godt til hverandre og den ro og den inderlighet de to og Rossy, som Bro hadde spilt med et par ganger tidligere, gir musikken og oss, er det bare noen få som kan formidle.

Vi har med tre lyttere i den ypperste verdensklasse å gjøre – lyttere med totalt distinkte stemmer som mer enn ante at de hadde noe å si hverandre – og oss. Det at dette er det aller første møtet mellom de tre er nesten ikke til å begripe, men det sier sjølsagt en hel del om Manfred Eichers mesterskap også: han ser det, han kjenner det og han vet hvordan han skal bringe det sammen – nok en gang.

Sjøl om Henriksen har bosatt seg i Göteborg, så veit han veldig godt hvor han kommer fra, nemlig fagre Stryn. I bygda som kan skryte av både Per Bolstad, brødrene Bø og Flo, finnes det et vakkert hus som i generasjoner har gått under navnet Walhalla Hotel. Fra området i og rundt dette hotellet, har Henriksen masse gode minner og disse minnene har han bearbeida og satt sammen til en hyllest som er så personlig som vel tenkelig.

Utstyrt med ymse trompeter og andre blåseinstrumenter, si unike stemme, tangentinstrumenter, trommer, sampling, elektronikk og feltopptak frå Stryn, har Henriksen i perioden 2016 til 2020 satt sammen melodier, lydlandskap og stemninger som tar oss med inn i dette flotte huset. Ingen andre, absolutt ingen andre, kunne ha gjort dette og disse historiske fablene er med på å understreke hvilken unik artist Henriksen er.

Denne innspillinga finnes kun digitalt på bandcamp.

Henriksen stopper ikke der heller. Før turen gikk til Göteborg, så bodde han på Eidsvoll i mange år. Der møtte han nordlendingen, poeten og multikunstneren Ola Skjenneberg på en julejam på 90-tallet og siden har de holdt kontakten.

Etter hvert vokste tanken om å dokumentere “møtene” fram og Skjennebergs herlige hverdagsbetraktninger som han sjøl leser, blir fulgt på et så inderlig og lyttende vis som bare Henriksen kan skape. Med sitt voldsomme arsenal av instrumenter har han over flere år skapt lydlandskap og reisefølge til Skjennebergs lyrikk inkludert masse sampling av ymse kilder som passer akkurat der Henriksen har plassert dem.

Med cd-en følger også ei vakker bok som løfter dette samarbeidet til et sted som vil bli huska.

Arve Henriksen er en kunstner av helt spesiell byrd. Her får vi tre strålende eksempler på det. Hvilken stemme!

Magnolia Jazzband har siden 1972 vist seg å være et tradjazz-kollektiv som hører hjemme i sjangerens elitedivisjon. Her kommer en bekreftelse på at de fortsatt er i strålende form.

Da Magnolia Jazzband så dagens lys var det New Orleans revival jazz som stod på repertoaret. Slik fortsatte det i mange år, men herrene var sjølsagt også klar over at gospel og spirituals var nære musikalske slektninger og etter å ha spilt i den norske sjømannskirka i New Orleans ville de prøve å ta med seg dette “budskapet” hjem til kjempers fødeland også.

I 1981 spilte de kirkekonsert under Moldejazz og fra oppstarten av Oslo Jazzfestival i 1986 og hvert år fram til 2017 var de vertskap for kirkekonsert i hovedstaden også. På sett og vis kan nok Magnolia Jazzband gis en god del av æra for at kirka har blitt åpna opp for ymse musikkuttrykk de seineste tiåra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Magnolia har spilt en rekke andre kirkekonserter også og det har ført til flere plater både fra Molde og seinest ei lita trekirke i Austmarka på Finnskogen – “In the Sweet Old Garden of Eden” i 2002. Med “Salige stund” er oppfølgeren sjøsatt og Magnolia-fans får nok en gang herlig påfyll.

Denne gangen har Magnolia Jazzband, som nå består av Anders Bjørnstad på trompet, Torstein Ellingsen på trommer, perkusjon og althorn, Børre Frydenlund på banjo, gitar og vokal, Gunnar Gotaas på trombone, Sebastian Haugen på bass, tuba og vokal, Morten Gunnar Larsen på piano og Georg Reiss på klarinett og altsaksofon, inntatt Sørkedalen kirke i Oslo.

De har nå vendt blikket hjemover i sin søken etter repertoar og både norske og svenske religiøse folketoner og bedehussanger samt litt egetskrevet materiale er fundamentet for “Salige stund”.

Som alltid er musikken behandla med den største respekt og inderlighet. Magnolia tar med seg sine kollektive røtter og forteller oss samtidig hvilke utmerkede solister bandet er besjela med. Veien fra tradjazzen til de nordiske folketonene er kort med det musikalske verktøyet de sju er i besittelse av og fusjonen de skaper er av det elegante og ekte slaget.

Morten Gunnar Larsen er tilbake på pianokrakken etter at Håkon Gjesvik, en flott kar på alle slags vis, gikk bort i fjor. Gjesvik var bandets pianist i 27 år og plata er tilegna han. Bedre hilsen kunne han nesten ikke fått.

Olga Konkova har spilt ei viktig og flott rolle i norsk jazz i flere tiår. Her forteller hun også et sveitsisk publikum hvilken kapasitet hun er.

Det har kommet mye flott – en del i alle fall – vår vei fra Russland, men det spørs om noe kan måle seg med Olga Konkova (51). Stor deler av sitt voksne liv har hun tilbragt her og du verden så mye flott musikk hun har gitt oss, både med sine egne trioer og i andre konstellasjoner som det store bandet Denada – nå Oslo Jazzensemble.

Nå får vi inderlig håpe vi ikke mister henne her nord, men som det rause folket vi er så deler vi henne gjerne med andre også. De seineste åra har Konkova oppholdt seg en hel del i Sveits og jeg har den største forståelse for at de har tatt godt i mot henne.

Her møter vi, og et entusiastisk publikum på jazzklubben Bird´s Eye i Basel, henne en seinsommerkveld i 2019. Med seg hadde hun den polsk/tyske trommeslageren og tablaisten Bodek Janke og den sveitsiske bassisten Stephan Kurmann – et utmerket reisefølge både som solister og som særdeles lyttende kollektivister.

Med et repertoar bestående av fem Konkova-låter – hun er en strålende komponist også – der tittellåta, som er en hyllest til hennes første piano hjemme i Moskva skiller seg ut som en en spesielt sterk opplevelse, samt kjente låter som “Lament”, “All the Things You Are” – denne urheftige versjonen er verdt inngangspengene aleine – og “Girl from Ipanema” i en usedvanlig vakker og nedpå tolkning, både forteller og bekrefter Olga Konkova at hun er en pianist som hører hjemme helt der oppe.

Som sagt så deler vi gjerne Konkova med resten av verden, men jeg legger ned forbud mot at hun forlater oss for mye. Denne Basel-konserten er årgangs Olga Konkova av topp klasse.

Pianotrioen Shalosh, som betyr tre på hebraisk, kommer fra Israel. Det trenger ikke bli noen hellig treenighet av det av den grunn, men en musikalsk treenighet har det så avgjort  blitt.

Musikk kjenner som kjent få, om noen grenser. I den stadig mer polariserte verden vi befinner oss i er det en erkjennelse som er viktigere å til seg enn noen gang. Akkurat derfor er det ekstra hyggelig å slå fast at det kommer stadig mer spennende og øye- og ikke minst øreåpnende jazz fra Israel.

Trommeslager Matan Assayag, bassist David Michaeli og pianist Gadi Stern befinner seg alle i siste halvdel av 20-åra, er barndomsvenner og naboer i Tel Aviv. De har spilt og tilbragt masse tid sammen i årevis allerede og de spiller ikke i andre band enn Shalosh. Det skulle være en solid indikasjon på at de har noe ganske så unikt å fare med og det har de da også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I løpet av de par siste åra har de kommet med to skiver på det velrennomerte tyske selskapet ACT – begge innspilt i Nilento Studio i Göteborg. Den første, “Onwards and Upwards”, har blitt liggende på ventehylla litt for lenge, men det passa jo utmerket å hente den ned i forbindelse med at oppfølgeren “Broken Balance” nå har nådd postkassa og vel så det.

Alt originalmaterialet her er kreditert trioen – det hersker over hodet ingen tvil om at dette er et sammensveisa lag på alle slags vis. I tillegg gjør de også heftige og originale tolkninger av Liverpool-hymnen “You´ll Never Walk Alone” og rocke/pop-klassikerne “”Breed” av Nirvana og “vår egen” “Take on Me”. Intet mindre enn drittøft og et solid prov på at musikalske grenser er til for å krysses i alle fall når musikantene hører hjemme på det nivået Shalosh gjør.

Hvis de musikalske preferansene befinner seg et sted der The Bad Plus, Rymden eller Espen Eriksen Trio oppholder seg, så vil det å tilbringe kvalitetstid med Shalosh absolutt være å anbefale. Både individuelt og ikke minst kollektivt hører de tre hjemme på ei svært høy hylle. Det er masse temperament, dynamikk og melodisk fingerspitzgefühl i det Shalosh har å gi oss og når verden vil det igjen, kunne det være en god idé å få denne heftige og til dels sjangersprengende trioen hit nord også.

Klarinettisten og saksofonisten Mathilde Grooss Viddal har gitt oss mye flott og personlig musikk. Dette er kanskje det aller flotteste hun noensinne har skapt.

Mathilde Grooss Viddal (51) har i en årrekke både som instrumentalist, komponist og bandleder fortalt oss at hun har har fulgt ei kompromissløs linje frem mot noe høyst personlig. Dette har i aller størst grad manifestert seg via FriEnsemblet som hun har leda til fem spennende utgivelser.

Her møter vi henne i en helt ny setting. I spisen for en blåsekvartett bestående av Øyvind Brække på trombone, Børge-Are Halvorsen på tenorsaksofon og Hayden Powell på trompet og Per Willy Aaserud, på trompet og elektronikk på tre av spora som alle er duetter med Grooss Viddal, sørger Grooss Viddal for å ta oss med inn i inderlige og ettertenksomme musikalske landskap.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et materiale som har sitt utgangspunkt i hymner og folkemelodier, tar disse framifrå musikantene oss med til tilstander som gir masse rom for ettertanke – kanskje viktigere enn noen gang i disse tider vi alle gjennomlever.

Arrangementene, som er gjort i fellesskap, er med på å løfte frem disse sakrale budskapene slik at de snakker til oss på et inderlig og ekte vis. Det Mathilde Grooss Viddal og hennes reisefølge gir oss er nydelige og viktige refleksjoner som man langt i fra trenger å være religiøs for å ha stor glede og nytte av.

En av de store overraskelsene i min “karriere” var en ukjent trio på den aller minste scena under Moldejazz for mange år siden med gitaristen Lionel Loueke fra Benin. Sammen med han var den svensk-italienske bassisten Massimo Biolcati. Her dukker sistnevnte opp igjen i nok en ny setting.

Siden konserten på Forum i Molde har Loueke gått videre til å bli superstjerne på jazzhimmelen. og har jobba i årevis med Herbie Hancock blant andre. Han har likevel på ingen måte glemt sine venner fra studietida etter at han ankom USA og han, Biolcati og den ungarske trommeslageren Ferenc Nemeth holder fortsatt trioen ved like.

De fire herrene vi møter her er den israelske gitaristen Yoav Eshed, NY-pianisten Lex Korten, den sør-koreanske trommeslageren Jongkuk Kim pluss Biolcati. De har alle tilbrakt mye tid eller bor i jazzens aller største smeltedigel. Der er det veldig vanlig blant de tusener av håpefulle jazzmusikanter at de møtes enten bare for å sjekke ut noe musikk de har skrevet, for å øve sammen eller for å finne ut om det er kjemi der som det er noen vits å gå videre med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Disse gutta møttes i 2017 og slo raskt fast at kjemien var der og at de musikalske idealene og målene i stor grad var felles. Alle brakte musikk til bordet og øvelsene blei stadig hyppigere. To år seinere var de klare for å møtes i studio og det er det møtet vi får være med på her.

Med et repertoar bestående av fem egne låter samt Joe Zawinuls “Young and Fine”, standardlåta “It Might as Well Be Spring” og Kenny Wheelers “Nicolette”, får vi møte fire meget langt framskredne herrer som forteller oss at underskogen i The Big Apple er både stor og veldig bra. De fleste, eller kanskje alle, har havna der på grunn av studier og så har ønsket om å finne ut om det er mulig å komme gjennom det veldig trange nåløyet i jazzhovedstaden ført til at de har blitt værende.

Om de lykkes i sitt forehavende skal jeg ikke ha for sterke meninger om, men at de med solide røtter i den moderne tradisjonen, samt med det musikalske blikket solid festa på nåtida, har veldig mye å fare med er det ingen tvil om. Det skinner tydelig gjennom at de fire har jobba mye sammen også.

Det å bli introdusert for slike nye, små overraskelser er noe av det mest spennende som finnes med å tilbringe så mye tid sammen med musikks om jeg gjør. De fire er definitivt på vei ut.

God musikk dreier seg i stor grad om ærlighet, ekthet og inderlighet for min del. Adam Douglas´ “Better Angels” har alt dette – i store mengder faktisk.

Adam Douglas – for en mann. Foto: Torgrim Halvari

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Adam Douglas nærmere seg 40 med stormskritt og hva er vel bedre enn ei slags musikalsk og personlig oppsummering da? Den amerikansk-norske artisten har sakte, men sikkert etablert seg i toppen her hjemme og etter seieren i Stjernekamp i 2017 har Douglas blitt noe som likner på folkeeie.

Helt siden Douglas flytta til kjempers fødeland i 2008 har jeg i stadig høyere grad latt meg imponere og begeistre av Douglas´ musikk, uttrykk og ikke minst inderlighet. Jeg enkelt og greit tror på det han har å melde – denne gangen mer enn noen sinne.

Douglas hadde planer om å besøke sine amerikanske røtter ved denne anledninga. Det vil blant annet si at han hadde tenkt seg “hjem” for å spille inn musikken med heftig assistanse fra noen av Sambandsstatenes beste menn og kvinner. Slik blei det av årsaker vi kjenner alt for godt ikke noe av, men når han har alliert seg med folk som Ruben Dalen, Martin Windstad, Marius Reksjø, Thor-Erik Fjellvang og Iver Olav Erstad, samt ei urheftig blåserekke med Børge-Are Halvorsen, Even Kruse Skatrud og Jens Petter Antonsen – hvilken Chicago-sound – og gjør en herlig duett med Beady Belle, så har dette blitt like bra som han kunne ha drømt om med amerikanske reisefølge.

Tekstene forteller oss om en herre som skuer både bakover og ikke minst fremover og som er trygg på hvem han er og hvor han vil. Når han så lager den mest velsmakende musikalske gumbo med ingredienser fra soul, gospel, country, jazz og roots, så har dette blitt årgangs-Douglas han kan ta med seg inn i de neste 40 åra og det med stolthet.

Adam Douglas er en type artist jeg altså tror på. Her snakker vi ikke fake news på noe slags vis og med “Better Angels” har han skapt det aller beste og hippeste han noen gang har gjort. Dette er musikk som hjelper oss godt i disse høyst spesielle tider – dette er ei musikalsk vitamininnsprøytning.

Hva kan man bruke en biolog og professor ved NTNU i Trondheim til? For eksempel til å lage singer/songwriter-musikk av meget solid kvalitet.

Hans Stenøien (52) fra skibygda Meråker er professor i biosystematikk og nå i noen år direktør for Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det er liksom ikke mulig å finne så veldig mange naturlige linker til en rocker der, men de finnes altså og det til gagns.

For meg er dette det aller første møtet med Stenøien – det være seg både på den ene og andre måten. Når det viste seg at han debuterer på kvalitetsselskapet Øra Fonogram og omgir seg med flere størrelser fra jazzlinja i den nevnte byen ved Nidelvens bredd, så blei nysgjerrigheten pirra og etter flere runder med den svarte vinylen er det greit å slå fast at også på dette feltet holder Stenøien høyt nivå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I tillegg til sin strålende akademiske karriere, har Stenøien hatt et tett og nært forhold til musikken siden før han runda tosifra antall år. Han har også vært med i flere Trondheimsband uten at noen av dem har oppnådd nasjonal status på høyt nivå.

Med ti egenskrevne låter samt egne tekster som i stor grad handler om tid og dens forgjengelighet, forteller Stenøien oss at han både er en vokalist og gitarist pluss pluss av høy byrd, som gir oss noe flott i et landskap der vakre og melodiøse popharmonier møter impulser fra singer/songwriter storheter som Nick Drake og Elliot Smith.

Når så Kyrre Laastad tar seg av både produksjon og trommer og de har hanka inn langt framskredne folk som Viktor Wilhelmsen, Stina Stjern, Anja Lauvdal og Kristoffer Lo, så mer enn aner man hvor lista ligger – høyt.

Hans Stenøien venta lenge med å sjøsette den musikalske skuta. Det har i alle fall ført til en flott jomfruferd.