Tor Hammerø

New Orleans er en av de viktigste musikk-arnestedene på kloden spør du meg. The Soul Rebels har med seg store deler av historia fra de siste 100 åra i musikken sin.

De som har opplevd åttemanns bandet The Soul Rebels i partyteltet under Moldejazz ved et par tilfeller det seineste tiåret, vet hva det snakkes. om. Fullt trøkk og med et forhold til hele jazzhistoria og vel så det, som gjør at a good time was had by all gjerne er et uttrykk som følger en session med disse herrene, som både har baseballcapser og joggesko i et ukjent antall hvor de enn er å se.

På denne sida av Atlanterhavet var det hippe brassband som Dirty Dozen og Rebirth som først fortalte oss om hva som skjedde på den fronten i New Orleans. De kom fra second line-tradisjonen i jazzbyen med street parader både til fest og begravelse. Mot slutten av det forrige årtusenet inntok de klubbscener her hos oss også og det var ikke mye begravelse over det vi fikk servert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

The Soul Rebels blei etablert på begynnelsen av 90-tallet og har altså ei 30-årig historie bak seg. Sjøl om de har med seg jazzhistoria fra hjembyen i DNA-et sitt, så er det like store doser soul, funk, hip-hop, rock og pop i gumboen fra New Orleans.

The Soul Rebels har jobba med storheter som Katy Perry, Nas, Metallica og Green Day – lista kan egentlig gjøres så lang som man bare ønsker. Det er fullt forståelig.

Årsaken er nemlig den at dette blåse/perk-kollektivet, med både egne og “innleide” vokalister, viser en form for utadvendt allsidighet og livsbejaenhet innenfor et ubegrensa antall sjangre som er intet mindre enn sjelden.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er ekte og sjøl om denne innspillinga har blitt liggende i marinade i heimen ei god stund så holder den fortsatt som ei kule.

Et av årets store jazzhøydepunkt er sjøsettinga av JazZtipendiat-konserten under Moldejazz. Sommeren 2018 var det trioen The MaXx som var omkransa av sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra. Det var urheftig og nå kan alle andre få “være med” på festen også.

Jazzlinja i Trondheim har tiltrukket seg mye rart – også en rekke usedvanlige talentfulle svensker. Det som er ekstra hyggelig er at mange av dem har blitt værende ved Nidelvens bredd og definitivt sørga for at at bredden og kvaliteten på musikken som har blitt unnfanga der oppe ved Olav Trygvasson-statua har nådd stadig nye høyder.

Trioen The MaXx er et glitrende eksempel på dette. Tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og tenorsaksofonist, gitarist og vokalist Petter Kraft, alle svenske gode som noen, fikk det ærefulle oppdraget i 2017 og brukte både tida og de tildelte ressursene svært godt fram til julidagen året etter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med et åttemanns/kvinners band, i tillegg til seg sjøl må vite, bestående av to tidligere studievenner fra Sverige, trombonisten Petter Hängsel, som også trakterer recorder, og gitaristen Anton Toorell, samt “trønderne” Mia Marlen Berg på vokal, Thomas Johansson på trompet, Mattis Kleppen på elbass, Anja Lauvdal på tangenter, Kjetil Møster på tenorsaksofon og Mette Rasmussen på altsaksofon og ikke minst Tor Breivik på lyd, så blei det skapt et lydunivers så hipt, tungt, funky, rocka, utfordrende og høyst personlig som vel tenkelig.

Jovisst er det jazzmusikk vi har med å gjøre, men hva er nå det da? I min verden anno 2021 er det en gumbo av hva det enn skulle være og det er akkurat slik de tre komponørene har gått frem får jeg en følelse av. Time etter time med jamming og øvelser i en bunkers i Trondheim har sakte, men sikkert skapt grunnlaget for det som blei sjøsatt i Molde og som på et strålende vis blir videreformidla med hjelp av Breiviks magiske lydkvaliteter. Dette er nesten som som å være tilstede på Plassen i Molde den heftige og varme julikvelden.

Dette er intet mindre enn tøft – drittøft faktisk!

Pianistene Lara Driscoll og Chris White har etablert noen solide røtter sammen. De er både gift og skaper nydelig musikk – på mange vis.

Jeg skal villig innrømme at det ikke er hver dag heimen blir eksponert for musikk som er dandert av to pianister utstyrt med hvert sitt gedigne Bösendorfer-flygel. Det Chicago-baserte paret Lara Dricoll og Chris White har heldigvis bestemt seg for å gjøre noe med det og de gjør det på et herlig og usedvanlig personlig vis også.

Vi snakker om et ektepar som åpenbart har felles interesser og ambisjoner og åpnings- og tittelsporet er faktisk det samme som ønska gjestene velkommen til bryllupet deres: Cedar Waltons nydelige “Firm Roots”. Der og da har de lagt lista for hva som kommer de neste tre kvarterene: nydelige tolkninger av egne låter samt noen klassikere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det finnes jo noen slike konstellasjoner, blant andre Chick Corea og Herbie Hancock og Vijay Iyer og Craig Taborn. Vi snakker med andre ord om kolleger på ei ganske høy hylle. Siden jeg verken har hørt om Driscoll og White eller hørt hva de står for musikalsk, så ante jeg absolutt ingenting om hva som skulle komme min vei – jeg hadde absolutt ingen forutinntatte oppfatninger.

Med et repertoar bestående fem låter de har skrevet sammen, samt den nevnte Walton-klassikeren, samt tre andre låter i samme kategori: Burt Bacharach og Carole Bayer Sagers “That´s What Friends Are For”, Horace Silvers “Song for My Father” og standardlåta “Willow Weep for Me”, tar de oss gjennom en musikalsk samtale som holder skyhøy klasse.

Med hvert sitt stjerneflygel forteller de oss at de lytter til og på hverandre med en empati og respekt som hører hjemme i et godt ekteskap. Hvem som spiller hva er det mulig for de som er opptatt av slikt å finne ut av da de holder til i hver sin kanal, men jeg anbefaler bare at man lener seg tilbake og ikke bryr seg nevneverdig om det: lukk øynene, åpne ørene og flyt med i de vakre og inderlige strømmene som de meget langt framskredne pianistene Lara Driscoll og Chris White deler med oss.

“Firm Roots” forteller oss om solide røtter – både mellommenneskelige og musikalske. Dette har vært og er en flott musikalsk overraskelse som vil bli henta fram mange ganger.

Hedvig Mollestad Trio har eksistert i tolv år og forteller oss med sitt sjuende visittkort at de låter minst like tøft, livsbejaende og heftig som da de la ut på ferden som forhåpentligvis ikke har noe endepunkt – på lang, lang tid i alle fall.Hedvig Mollestad Trio har eksistert i tolv år og forteller oss med sitt sjuende visittkort at de låter minst like tøft, livsbejaende og heftig som da de la ut på ferden som forhåpentligvis ikke har noe endepunkt – på lang, lang tid i alle fall.

Sjøl om historia er kjent for mange, så er det både morsomt og interessant å skue tilbake til Moldejazz i 2009 der Mollestad blei tildelt årets unge talent-pris som innbefatta at hun fikk komme tilbake året etter med eget band og ny musikk. Talentnesen til Rune Kristoffersen i det mer enn oppegående plateselskapet Rune Grammofon begynte umiddelbart å vibrere og trioen fikk raskt kontrakt og i 2011 debuterte trioen med «Shoot!». Resten er, som man sier, historie.

Rock vs jazz

Helt fra første konsert i Molde så har uttrykket til trioen befunnet seg i sitt eget grenseland der impulser fra rock og jazz blir fusjonert på et vis som gjør at bandet blir ønska velkommen over store deler av kloden både av et åpent jazzpublikum og av et kompromissløst rockepublikum.

Det å hevde at trioen er relativt bra samspilt er vel noe i nærheten av årets underdrivelse: HM3, som de ofte kalles, låter nå som en sammenskrudd enhet av voldsomme dimensjoner. Vi har enkelt og greit med et band å gjøre som befinner seg i ypperste verdensklasse og de befinner seg der i et helt eget univers.

Riff vs låter

De supertheftige og grisetunge riffene, med Mollestad Thomassen som den åpenbare føringsoffiseren, har vært bandets kjennetegn gjennom hele karriera. De er der for all del fortsatt i et repertoar der Mollestad Thomassen har skrevet fem av de sju låtene med Brekken som ansvarlig for de to siste, men melodiene eller låtene spiller i mine ører ei stadig større rolle. Dynamikken i uttrykket, fra de vareste ballader til de voldsomme utblåsningene, gjør også «Ding Dong. You´re Dead» til bandets beste og viktigste tilstandsrapport så langt.

Sjølsagt handler mye om Mollestad Thomassen i denne sammenhengen, men hennes medsammensvorne siden tida på Norges Musikkhøgskole da bandet blei unnfanga og til den dag i dag, Ivar Loe Bjørnstad fra Surnadal og Ellen Brekken fra Tynset, skal så definitivt ha sin del av æra. Du verden for et trøkk det er i de to og for et kollektiv de er med på å skape sammen med Hedvig Mollestad Thomassen – en av Ålesunds aller største døtre. Du verden så tøft Hedvig Mollestad Trio låter anno 2021!

PS Sjøl om det ikke er mulig å få med seg via denne cden: de høye hælene og de heftige kjolene er fortsatt med på veien.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk fra Ålesund gjorde danske av seg som 13-åring.  Det skal danskene være veldig glad for.

Med sitt sjette album med eget band og egen musikk siden 2012 forteller og bekrefter Snorre Kirk (39) at han er kapasitet av internasjonalt kaliber både som bandleder, trommeslager og komponist. Flere av hans tidligere plater har blitt kåra til årets plate i Danmark og han har ved flere anledninger vært nominert til Danish Music Awards – danskenes svar på Grammy. Det vil ikke komme som noen overraskelse om han både blir nominert og vinner for “Going Up” også.

Kirk overrasker ikke på noen måte med med “Going Up”. Han følger nemlig den estetikken og den løypa han har staka ut for seg sjøl: han har et sterkt og inderlig forhold til musikken som kom ut av 30- og 40- tallet i USA og de som mener det finnes spor av både Duke Ellington og Count Basie og de musikalske slektningene deres i både låtene og spillet til bandet, har så avgjort et godt poeng.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min kjære, som er en mer enn gjennomsnittlig oppegående jazzkjenner, spurte flere ganger om hva den og den låta het. Hun mente definitivt hun dro kjensel på både den ene og den andre standardlåta, men slik er det altså ikke.. Kirk har skrevet all musikken sjøl, men at inspirasjonen fra The Great American Songbook er klar og tydelig er det ingen tvil om. Det Kirk har gjort er å legge til høyst personlige farger og tatt denne tidløse musikken med seg inn i vår tid på et elegant og stilsikkert vis.

Når han så nok en gang omgir seg med sin usedvanlig empatiske kvartett bestående av bassisten Anders Fjeldsted, tenorsaksofonisten Jan Harbeck og pianisten Magnus Hjorth og igjen får gjestebesøk av den amerikanske tenoristen Stephen Riley (45), som debuterte både med Ray Charles- og Harry Connick sine band som 17-åring, og alle vil med sin svært så personlige stemmer akkurat den samme veien som Kirk, så har “Going Up” blitt akkurat så bra og tidløs som man kunne ane på forhånd.

Snorre Kirk har ikke det minste behov for å brøyte seg vei fram til rampelyset. Med sin milde autoritet og usedvanlige stilsikkerhet setter han musikken og uttrykket i fokus og det gjør han altså nok en gang på forbilledlig vis. Hipt og stilfullt.

I mer eller mindre 20 år har Ragnar Bjerkreim jobba med unnfangelsen og framveksten av materialet til musikalen “Himmel under hav”. Han har all grunn til å puste ut og nyte sitt storverk nå.

Ragnar Bjerkreim (62) har vært en viktig komponist og bakspiller i en rekke store film- og tv-produksjoner de seineste tiåra. Musikken til “Kamilla og tyven” er nok den som har fått størst oppmerksomhet. Bjerkreim har alltid vist at han aldri velger minste motstands vei – han gir seg sjøl store utfordringer og gir seg ikke før han har nådd de målene han har satt seg.

Noe forteller meg at rogalendingen med base i Oslo, men med solide og uslitelige røtter til der han er født og oppvokst, likevel aldri har gitt seg i kast med ei heftigere utfordring enn akkurat denne musikalen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ideen blei unnfanga allerede i 2001. Bjerkreim har som sagt et nært forhold til det som har skjedd og det som skjer utenfor fjøresteinene der han kommer fra. Det betyr livsgrunnlaget gjennom generasjoner for veldig mange der vest og samtidig kan det også være et svært ugjestmildt område som har krevd mange liv – om det er fiske, olje eller krig det handler om.

Bjerkreim har skapt et univers med dette og mer til som bakteppe. Tekstene har han og Ingvar Hovland samarbeida om og musikken har han eneansvaret for. Det er for så vidt en sannhet med flere modifikasjoner: han har fått med seg en rekke av kongerikets aller beste musikanter til å dandere utgangspunktene hans.

Handlinga er lagt til Underwater Bar – på bunnen av Nordsjøen. Man sier liksom ikke nei når Bjerkreim ringer og det betyr at blant andre Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg, Odd Einar Nordheim, Pål Rake, Tom Roger Aadland, Helene Bøksle og Anders Baasmo låner sine høyst personlige stemmer til en eller flere sanger. De er det forresten 31 av og dobbelt cden varer i en time og vel 40 minutter.

Når så toppmusikere som Rune Arnesen på trommer, Gjermund Silset på bass og Eivind Aarset på gitar er mer enn hjertelig tilstede ved flere anledninger, så forteller det det meste om hvor lista ligger også på det området.

Universet er stort og tematikken har med seg alt fra det onde og gode via krig, fattigdom og rettferdighet – eller mangel på sådan. Men alt er langt fra mørkt: varme, håp og kjærlighet er også viktige ingredienser. Musikken henter fra både pop, rock, jazz og sikkert mange andre kilder også. Dette er stort og altomfattende.

Målet er at dette en gang skal være mulig å få satt opp som musikal på ei stor scene eller i en konsertversjon. Ragnar Bjerkreim har det med å få til det han setter seg som mål og det vil helt sikkert bli en stor opplevelse. I mellomtida anbefales dobbelt cden med et flott teksthefte – bildene kan vi gjerne lage sjøl i godstolen.

Jeg føler meg overbevist om at jeg ikke er den eneste som aldri har hørt om saksofonisten og komponisten Randal Despommier. Debuten hans frister uansett til flere møter.

Et av de store privilegiene med å omtale musikk er at postkassa blir fylt opp fra alle verdens hjørner med musikk fra musikere jeg ellers høyst sannsynlig aldri ville ha blitt kjent med. 38 år unge Randal Despommier fra Metairie ved New Orleans hører avgjort hjemme i den kategorien.

Jeg ante med andre ord absolutt ingenting om hva som skulle komme til å vederfare mitt sinn da denne cden inntok popanlegget, men det tok svært kort tid før det imaginære smilet meldte sin ankomst. Despommier serverer nemlig musikk med ingredienser fra blant annet jazz, blues, zydeco, rhythm and blues – alt som hører hjemme i en musikalsk gumbo fra New Orleans. Og ikke nok med det: Despommier henter også krydder fra rock, pop, gospel, kunstsang og gregoriansk vokalmusikk. De som aner at dette har blitt ei svært innholdsrik gryte, har altså helt rett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Despommier har bodd og virka i New York siden 2013, men før den tid har han også bodd og studert kormusikk i Italia. Der fant han også det som skulle bli tittelen på debuten: “Dio C´è” – gud eksisterer på italiensk, men det skulle også vise seg at når uttrykket tagga rundt om så betydde det at heroin selges i nærheten.

Altsaksofonist Despommier har alliert seg med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip som co-produsent. Repertoaret, som i all hovedsak er skrevet av Despommier – ikke minst den strålende tittellåta med sjølbiografisk tekst tolka av en fantastisk vokalkvartett, men med herlige og annerledes innslag som den italienske filmmelodien “Almeno tu nell´universo” og 90-talls rockelåta “Big Empty” – fra bandet Stone Temple Pilots, der den framifrå gitaristen Ben Monder gjester så det kviner i svingene, sørger for at dette har blitt et ganske unikt og høyst personlig møte med Despommier som aldri har hatt noe mot saksofonister som Paul Desmond og Art Pepper.

Med seg har Despommier et meget empatisk og fint lag med tangentisten Jason Yeager i spissen og med gjestespill fra blant andre Haslip og den svenske flygelhornisten Oskar Stenmark – også han bosatt i New York.

Det er sjølsagt usedvanlig krevende å komme gjennom det trange nåløyet i New York og dalstrøka utafor også. Randal Despommier bør så avgjort få muligheten når verden en gang åpner dørene igjen – så bra er han nemlig.

Like før jul runda Bjørn Falk Nilsen, blant noen også kjent som
Lillebjørn, 70. Mange av hans samtidige og mange av hans etterkommere ville gjerne hylle han og det har de gjort på et inderlig vis.

Noen få kunstnere og artister blir folkeeie gjennom sitt virke. Det er ikke mange av dem – Lillebjørn – vi har alle liksom lov å være på fornavn med han – er så avgjort blant de få “utvalgte”. For flere generasjoner nordmenn har han betydd veldig mye og heldigvis fortsetter han og hans udødelige skatt å gjøre det. De seineste tiåra har ikke Lillebjørn skrevet mye nytt, men du verden som det lever det han skrev fra 60-tallet og fram mot årtusenskiftet. Her får vi noen smakebiter i en ekte og dypfølt hyllest fra venner og kolleger.

Åtte sanger er jo bare å skrape borti overflaten av skatten til
Nilsen, men det blir i alle fall gjort på et ektefølt og nydelig vis.
Frida Ånnevik legger lista med “Crescendo i gågata” som åpning og sammen med Oslo-Filharmonien gir hun denne klassikeren nok en ny dimensjon – jeg tror jeg elsker deg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Både deLillos og Lars Lillo-Stenberg, med Filharmonien, bidrar med hver si låt – “Bysommer” og “Far har fortalt” – og at Lillo-Stenberg har arva mye fra Vetlebjørn er det ikke mye tvil om. Sondre Lerches versjon av en av mine store favoritter, “Så nære vi var”, blir sjølsagt gjort på Lerches høyst personlige vis.

Åse Kleveland gjør “Ola Tveiten” sammen med Mannskoret – sterkt og kraftig slik klassikeren ber om. Kleveland gir seg heldigvis ikke med det og i Lars Klevstrands herlige tekst til og om Lillebjørn og deler av hans univers i “Lillebjørns franske vals”, møtes følgende damer og herrer: Kleveland, Klevstrand, Jan Eggum, Birgitte Grimstad, Finn Kalvik, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde og Kari Svendsen. Blir vel ikke mer a-lag enn det vel????

Hyllesten blir avslutta med Tuva Livsdatter Syvertsens nydelige og inderlige tolkning av “God natt Oslo”. I disse uvirkelige tider der hovedstaden er hardere prøvd enn siden krigen, er denne hyllesten av både Lillebjørn og byen flottere og viktigere enn noen gang. Er det på tide at dette blir Oslos nasjonalsang kanskje?

Uansett har “Crescendo i gågata” blitt en flott og verdig hyllest av Lillebjørn Nilsen – og Oslo. Takk for skatten Lillebjørn – takk for deg!

Bak bandnavnet Mr. Mibbler skjuler det seg tre gode venner fra Sørlandet. Via vennskapet har de skapt noe vakkert og særdeles egenarta.

De fleste i kongeriket har nok et mer eller mindre nært forhold til Thom Hell – i alle hovedsak som singer/songwriter. Når det gjelder elektronikeren Vidar I. Ersfjord og gitaristen Jørn Raknes så er det nok i stor grad sørlendingene som har nytt godt av herrenes kvaliteter. De tre har altså funnet sammen som Mr. Mibbler og “The Long Journey” er trioens andre album.

Dette er mitt første med de tre og jeg hadde ingen anelse om hva som ville komme meg i møte. Det skulle vise seg å bli noe ganske så overraskende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis jeg har skjønt unnfangelsen av musikken rett, så har de tre sittet hver for seg og delt musikalske ideer med hverandre via dropbox. Alle har kommet med innspill slik at de to andre skulle få anledning til å reagere på det de hørte for så å ta det hele videre med nye ideer.

Hvis jeg igjen har skjønt metodikken rett så har Hell, som vi møter på et helt annet sted enn som singer/songwriter her, samla musikalske biter og lydlandskap herfra og derfra og etter flere uker med korrespondanse fram og tilbake, dukka nye melodier og harmonier opp og blei til et hele – et vakkert hele.

De tre har lekt seg og improvisert; de har altså benytta seg av jazzikalske hjelpemidler sjøl om dette ikke er jazz i tradisjonell forstand. Hva er det da? Si det – ambient er i alle fall et begrep som dukker opp mange ganger underveis i mottakerapparatet mitt. De tre har skapt usedvanlige vakre lydlandskap og stemninger som sørger for ro og plass til refleksjon. David Lynch og Twin Peaks-folka vil nok også legge deler av denne musikken inn i databasen sin skulle de kommer over den – her er det mulig å “se” for seg film underveis og musikk som skaper bilder er musikk med mening for meg.

Mr Mibbler har gitt meg vakker og spennende musikk som jeg ikke ante fantes. Jeg vil ikke gå glipp av eventuelle nye visittkort fra disse tre herrene.

Påfyllet av originale uttrykk i norsk samtidsjazz virker som det er ustoppelig. Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere og Knut Kvifte Nesheims debut som bandleder er nok en herlig bekreftelse på det.

Helt siden utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands begynte å dukke opp mot slutten av det forrige årtusenet, så har kvantiteten når det gjelder utøvende jazzmusikanter økt voldsomt. Kvaliteten har det heller ikke vært det aller minste å si noe på. Det som etter hvert har blitt “problemet” er at på grunn av den nevnte kvantiteten så har det blitt stadig vanskeligere å få den oppmerksomheten den oppvoksende jazzslekt virkelig fortjener.

Med “Deliverables” får vi stifte bekjentskap med et bassløst univers bestående av daglig leder, bandsjef, komponist og trommeslager Knut Kvifte Nesheim (29), samt Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon, Martin Miguel Almagro Tonne på gitar og Adrian Løseth Waade på fiolin. Instrumenteringa er ikke akkurat a4 og det er heller ikke musikken og uttrykket – og godt er det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Veldig mye av det som gleder spesielt med frem- og etterveksten i norsk jazz, er viljen og evnen til å åpne nye dører. Det gjør også denne kvartetten. Basert på fundamentet Kvifte Nesheim har servert, tar de fire initiativ som som gjør at sanseapparatet mitt skjerpes kraftig.

Rytmisk og melodisk vil jeg ikke se bort fra at en Ornette Coleman og hans univers har vært en solid inspirasjonskilde. Det løse, åpne og lekne preger også dette unike universet og fire svært lyttende og responderende unge herrer gir hverandre, og oss, flotte utfordringer ulikt det meste som har vederfaret oss tidligere.

Vi får møte fire stemmer som alle er på god vei til å finne sin solide egenart og både kvartetten og de fire hver for seg har potensial til å nå langt. Tøft og annerledes er “Deliverables” sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige. Jeg gleder meg til fortsettelsen.