Tor Hammerø

Den australske vokalisten og pianisten Sarah McKenzie har mye flott i seg, men opp til Diana Krall er det et godt stykke.

Jeg er så priviligert at postmannen sørger for en ganske voldsom tilgang på musikk fra de fleste hjørner av kloden. Det betyr dessverre at jeg ikke rekker over alt og noe blir også liggende uforholdsmessig lenge til marinering. “We Could Be Lovers” tilhører den siste kategorien, men siden vi snakker om tidløs jazzmusikk så gjør det ikke så veldig mye.

McKenzie (33) har gått veien mange med henne også har benytta. Det uomtvistelige talentet førte henne over det store havet fra Australia til Berklee i Boston og de proffe lærekreftene der sørga for at talentet hennes både blei videreutvikla og polert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter hvert har livet ført henne videre til Paris og nå til Los Angeles. Uansett hvor hun velger å sette bo, så vil musikken hennes føle seg hjemme. Vi snakker nemlig om den store amerikanske sangskatten som hun ved flere anledninger, blant annet også på Jazzfest i Trondheim for noen år siden, har vist oss at hun har et solid grep om.

Her på denne skiva som kom ut for fem år siden, men som garantert kunne vært spilt inn i går også, gir hun oss i tillegg til tittellåta også blant annet “I Was Doing Alright”, “At Long Last Love”, “I Won´t Dance”, “Lover Man” og “Moon River”. Betty Carter- og Abbey Lincoln-låter spriter det hele opp, men høydepunktet blir likevel hennes egne “That´s it, I Quit!” – unnfanga da hun var i ferd med å gi opp hele musikerkarriera i et øverom på Berklee. Der er det nok mange som kan kjenne seg igjen, vil jeg tro.

McKenzie synger fint og spiller elegant piano. Dessuten blir hun assistert av en stilsikker og flott bass/gitar/trommer-trio og “gjestene” Ingrid Jensen (trompet), Troy Roberts (tenorsaksofon), Yosvany Terry (altsaksofon) og Warren Wolf (vibrafon) på noen av spora. Det er bare det at det er noen andre som gjør akkurat dette enda bedre og som har lagt lista skyhøyt – les Diana Krall. Uansett gleder jeg meg til nye møter med Sarah McKenzie – hun kommer til å være der i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske bassisten og komponisten Daniel Bingert har laga ei sjelden soloskive. Enda mer spesielt blir det av at han ikke spiller sjøl. Om han likevel er tilstede? Noe så voldsomt.

Jeg har hatt gleden av å kjenne til Daniel Bingert (50) og musikken hans i ganske mange tiår. Årsaken er at jeg hadde gleden av å møte hans far, den legendariske uruguaynsk/svenske saksofonisten Hector Bingert – han med DEN soloen på Lill Lindfors´ “Musik ska skapas ut av glädje” du vet – og da var vel heller ikke Daniel langt unna som bassist.

Siden den gang har sønnen i heimen stått meget godt på egne bein og gjort mangt og mye som bassist, komponist, arrangør og bandleder i diverse settinger. Et område han har jobba relativt lite i er i et akustisk ganske så straight jazzuttrykk, men her skjer det og også her har Bingert mye å tilføre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For ei stund siden blei Bingert konfrontert med valget de fleste av oss før eller seinere må ta stilling til: pusse opp kjøkkenet eller lage jazzskiva man alltid har drømt om. Her foreligger svaret Bingert ga seg sjøl og vi på den andre sida skal i alle fall være glad for at dette blei konklusjonen.

Dette er faktisk Bingerts debut som komponist, bandleder, arrangør, dirigent og produsent, men han ville altså ikke spille sjøl. Ganske så uvanlig, men du verden som det funker – sikkert fordi han har valgt sine favorittmusikanter som han “visste” ville ta hans ideer videre.

Alle møttes i legendariske Atlantis studio i Stockholm den 7. mai i fjor, ingen hadde sett eller hørt musikken på forhånd, ingen headset var “tillatt” og alt skulle skje der og da på én dag. Tøft, men du verden som det funka.

Mye av grunnen er sjølsagt at sekstetten består av trommeslageren Moussa Fadera, Per “Texas” Johansson på tenorsaksofon, Jonas Kullhammar på altsaksofon, Charlie Malmberg på piano, Karl Olandersson på trompet og Torbjörn Zetterberg på bass – for et lag!

De seks, som blei dirigert i studio av Bingert, har tatt de de ti låtene på strak arm og gitt de masse kjøtt på beinet. De har intuitivt skjønt hvor Bingert vil og jeg føler meg trygg på at han ikke har angra på at kjøkkenprosjektet blei utsatt. Mor Berit, som kanskje sitter der ute og skuer ned, er garantert stolt over hilsenen fra sønnen også.

Dette er tøff og tidløs jazzmusikk med røtter helt tilbake til 50-tallet og med blikket samtidig retta godt fremover også. Og bare den vidunderlige bingertske/kullhammarske swenglische omslagshefteteksten er verdt inngangspengene aleine – slikt får man ikke i strømmeverdenen. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har hørt fiolinisten Harpreet Bansal tidligere blir ikke overraska over at hun nok en gang har skapt musikk som beveger seg – og oss.

Norsk/indiske Harpreet Bansal (40) har gjennom sine to tidligere skiver på OK World/Jazzland, både med trioen sin og bandet som vi også møter her, og i flere andre musikalske konstellasjoner, fortalt oss at hun er en musikant som har alt i seg til å få kulturer og mennesker til å møtes. Det er viktigere enn noen gang og med “Movements” tar hun ytterligere steg.

Bandet til Bansal er eksakt det samme som vi møtte på “Samaya” som kom for to år siden. Det vil si Javid Afsari-Rad på det persiske instrumentet santur, Andreas Bratlie på tablas og perkusjon, Adrian Fiskum Myhr på bass og Vojtech Prochazka på harmonium. I tillegg gjester Svante Henryson på cello pluss at Audun Strype skal ha velfortjent skryt for å ha ratta den flotte lyden i Kampen kirke i Oslo.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bansal har skrevet all musikken mens arrangementene har kommet til gjennom en felles forståelse som det står på coveret. Det betyr at musikken, som har et raga-utgangspunkt, får impulser fra både Iran, Tsjekkia, Sverige og Norge – altså fra en rekke kulturer og til sammen blir det et brygg som både er fascinerende, spennende og ganske så unikt.

Presseskrivet hevder at musikken er meditativ, leken, improvisert, organisert, fri, presis, indisk, norsk og internasjonal. Jeg har ingen problemer med å være enig i alt dette og når kjemien mellom alle de involverte er av typen strålende, så blir det musikk og bevegelse ut av det som beveger oss som mottakere også på et helt spesielt vis. Vakkert, sterkt og høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det skulle ta si tid før før bandet Bladed sine veier skulle krysse mine, men nå har hjertebarnet til vokalisten Anita Kaasbøll virkelig tatt bolig her i heimen.

Anita Kaasbøll (42), opprinnelig fra Hitra, men bosatt i Trondheim fra hun var 16, er et navn jeg har stifta bekjentskap med en rekke ganger spesielt i forbindelse med med det spennende kollektivet Trondheim Voices. Jeg vet også at hun har samarbeida mye den eksperimentelle bassisten Michael Francis Duch. Det at hun har leda et svært interessant pop/rockeband med navnet Bladed siden 2004 har jeg derimot ikke fått med meg. Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, men i lett hulking og tar det på mi egen kappe og skjønner umiddelbart at jeg har gått glipp av mye flott.

Nå har jeg fått muligheten til å ta igjen en del av det tapte i alle fall. Her om dagen dukka det nemlig opp ei flott pakke med to nydelige lper – vi snakker design på høyt nivå, begge inkludert cder for sikkerhets skyld, med Bladed sine to siste utgivelser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“The Ballad of the Hammer and the Nail” er bandets helt ferske, mens “Halloween in Bagamoyo” kom ut i 2015. Kaasbøll har skrevet all musikken, mens trommeslager Thomas Oxem har skrevet tekstene på den nye skiva.

Det første som slår meg er den fantastiske stemma til Kaasbøll. Den har et omfang som er voldsomt og gir henne et uttrykk som er usedvanlig personlig. Hun drar deg inn i tekstene sine og universet sitt som befinner seg i et indiepop/rock-univers som jeg sikkert kan hente fram referanser til, men som jeg føler meg mer enn komfortabel med å kalle kaasbøllsk.

Det er også flott å følge utviklinga mellom de to albumene. Stemma får enda større plass nå enn i 2015 med et mer dempa og lavmælt uttrykk, noe som kler Kaasbøll perfekt. Med seg har hun en trio som vet hvor hun vil og medprodusent og gitarist Kenneth Ishak har åpenbart vært ei viktig medstemme.

Anita Kaasbøll og Bladed har gitt ut to plater før disse også – jeg har med andre ord en god del “jobb” igjen å gjøre. Uansett: Anita Kaasbøll og Bladed bør få mye oppmerksomhet. Så bra er nemlig hun og de.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske mesterfløytisten Anders Hagberg, med god norsk hjelp, tar oss med på ei nydelig musikalsk rundreise.

Det er helt sikkert min feil, men jeg kjente altså ikke til multifløytisten og sopransaksofonisten Ander Hagberg (62) før jeg blei introdusert for hans musikk via hans forrige plate ” Trust” for et par år siden. Den og det fortalte meg at jeg hadde gått glipp av mye spennende på veien.

Nå er jeg heldigvis i ferd med å få en orden på dette misforholdet. På Hagbergs ferske innspiling “North”, gjort bare noen uker før pandemien stengte ned verden, tar han oss med på usedvanlig vakre, søkende, melodiske og personlige utflukter som forteller mye om hvor han kommer fra og hvilke verdier han setter pris på. De verdiene er uten unntak svært gode.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hagberg tar oss med til steder både på Færøyene, i Paris, i Sameland, der han hyller joikeren Inga Juuso som vi kjenner fra samarbeidet med Steinar Raknes, til Midtøsten og til Joe Zawinuls univers. Om noen vil ane en flott variasjon, men samtidig ei tydelig retning i Hagbergs musikkanskuelse, så har de helt rett.

Fløyte er et sjeldent benytta hovedinstrument i jazzen. Hagberg, med sitt usedvanlige fløytearsenal og dermed varierte lyd- og stemningsmuligheter, forteller oss at det i slike hender gjerne kan løftes mye oftere frem.

Når han så har med seg åpenbare sjelsfrender i bassisten Johannes Lundberg, vår egen perkusjonist i verdensklasse, Helge Andreas Norbakken og pianist Joona Toivanen, så har han og de skapt nydelige, sterke og varme landskap som det er intet mindre enn herlig å flytte inn i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miki N´Doye og hans musikalske univers har vært med mange av oss gjennom flere tiår. Du verden så godt det gjorde å få oppleve det nok en gang.

Multiinstrumentalisten og sangeren Miki N´Doye fra Gambia spaserte inn i det musikalske livet til Jon Balke i 1976. Det førte til et liv som skulle bli prega av det for all ettertid. Balke blei med på flere turer til Gambia og band som E´olen og Tamma blei mer eller mindre dirkete resultat av N´Doyes tilstedeværelse og estetikk. Det at Balke fikk tilnavnet perkusJon har nok ei direkte linje til N´Doye også.

De seinere åra har det vært alt for stille rundt N´Doye som har nådd den respektable alder av 76. Hvem sin idé det var å sette sammen dette bandet rundt Miki denne gangen vet jeg ikke, men jeg har nok en gang Jon Balke sterkt mistenkt. I tilfelle det stemmer så bør han gi seg et klapp eller to på skuldra – denne timen med Miki & Co blei nemlig ei høytidsstund.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som så ofte før så satte Miki stemninga. Han begynte mutters aleine med et fingerpiano-liknende instrument og introduserte en groove som bare gikk og gikk – akkurat så suggererende som jeg husker det fra tidligere møter med Miki og hans univers.

De fire andre som omkransa Miki lytta andektig og falt intuitivt inn når de følte det var tid for det. Med tangentmaestro Balke, den usedvanlig lyttende og hele tida bidragende Bjerck på perkusjon, den nye, flotte verdensstemma Lilja på gitar og den alt for sjeldent hørte og totalt unike multiinstrumentalisten og stemma Per Jørgensen – for en musikant! -, blei det skapt nye univers basert på store deler av Mikis musikalske arv med de nevnte banda og fra skiver på både ACT og ECM.

På sett og vis var det slik denne kvelden at fortid møtte nåtid og samtid skua fremover. Slik bare stor og unik musikk kan gjøre det. Du verden så fint det var både å se og høre Miki N´Doye – og de fire andre – igjen. Da Miki begynte som oppsanger mot slutten var det intet mindre enn høytid. La det ikke bli med dette!

Jon Balke, Snorre Bjerck, Miki N´Doye, Lilja, Per Jørgensen

Victoria Nasjonal Jazzscene, 02.10.20

Vel 100 – coronafullt

Pianisten, komponisten og bandlederen Dag-Filip Roaldsnes fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del så langt. Med “Resonans” forteller han oss hvorfor.

Dag-Filip Roaldsnes (35), fra Valderøya ved Ålesund, har med ujevne mellomrom fortalt oss hvilket unikt talent han er i besittelse av. Hans viktigste meldeposter har vært “Først” som kom i 2012 og deretter “I eit landskap” som så dagens lys fire år seinere. Med fire års intervall dukker han altså opp igjen med nye visittkort og med “Resonans” setter Roaldsnes punktum for en spennende trilogi.

I forbindelse med unnfangelsen av dette verket – for det er det – som består av 11 melodier fordelt på fire “satser”, har Roaldsnes skrevet dagbok. Han sier han har forsøkt å uttrykke stemninger, observasjoner og refleksjoner gjennom musikk og legger til at aldri har musikken hans vært så sjølbiografisk som her.

Musikken bærer garantert preg av at han har flytta hjem til Valderøya fra Oslo. Mange års studier ved Norges Musikkhøgskole med salige Misha Alperin som mentor, har vært svært viktig for at Roaldsnes har funnet fram til si egen stemme og sitt eget uttrykk både som pianist og komponist.

Her møter vi en melodisk lyriker og søker som føler at han har kommet hjem til melodiene. Det er på alle vis mulig å begripe hva han mener og hvor han vil. Når han i tillegg nevner referanser som Paul Bley og Paul Motian, så er det mer enn mulig å ane hvor det bærer.

Med ei veldig spesiell besetning, Morten Barrikmo på klarinetter og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Ingvild N. Sandnes og Magnhild S. Torvanger på henholdsvis cello og fiolin og Tore T. Sandbakken på trommer – et bassløst univers med andre ord – skaper Roaldsnes & Co unike landskap der folketonen “Med Jesus vil eg fara” passer ypperlig inn sammen med sjefens låter.

Det er alt for sjelden Dag-Filip Roaldsnes gir lyd fra seg med eget stoff. Hans inderlighet og ekthet fortjener mye større plass. Han har nemlig noe viktig å fortelle oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi har blitt bortskjemt med både godt og gammelt dansk. Her får vi påfyll med både voksen og ung dansk. Det smaker svært godt.

Spesielt ut fra det spennende plateselskapet ILK Music, som i stor grad er musikerdrevet, kommer det mye spennende og annerledes musikk. Dette andre-albumet fra trioen bestående veteranen og altsaksofonisten Jesper Zeuthen (71), den stilskapende pianisten Jacob Anderskov (45) og den i denne sammenheng ferske trommeslageren Anders Vestergaard (31), bekrefter at på tvers av generasjonene gror det mye nytt i den danske jazzfloraen også.

Trioens debut, “Out of the Spectacle”, vant en dansk “grammy” i 2019 for beste spesielle utgivelse. Her får vi møte de tre under en konsert under Copenhagen Jazz Festival – da slikt var mulig – nemlig i fjor.

I løpet av de 34 minuttene de to “låtene” varer, blir vi invitert inn i samtaler der hovedformålet er å skape rom – ikke fylle dem. De tre, med hver sine unike stemmer, har ønske om å utfordre både hverandre og oss og samtidig invitere oss med til varme og inkluderende steder. Her er det tre musikanter med den største respekt for hverandre og med voldsomt store ører som setter hverandre stevne og som nekter å kompromisse et gram.

Dette er varm, spennende og utfordrende frijazz fra en dansk stjernetrio. Gi deg sjøl sjansen til å bli med på reisa – du vil ikke angre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sjøl om gitaristen og vokalisten Arild Hammerø har flytta fra Hustadvika for ei god stund sida, er det liten tvil om at røttene fortsatt sitter djupt. 

De som kjenner til gruppene Atlanter, Hammer & Hersk (en duo med Daniel Herskedal) og Tenderton, vet at Arild Hammerø er en svært dyktig og ikke minst allsidig musikant. Med «Lerret» tar han nok et svært steg i retning seg sjøl – og det på uforfalska hustadviking-dialekt (er det forresten noe som heter det?) – og det er en rocka og tøff, men samtidig sårbar Hammerø vi møter .

Dobbelt opp

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Strømming av musikk er sikkert vel og bra for mange. Slik er det i sjelden grad for meg og derfor er det godt å slå fast at denne dobbelt lp-en, bestående av tolv sanger – inkludert en flott instrumental innspilt i ei grotte på Hustad – med Hammerøs egen kunst på omslaget, alle tekstene og masse bilder fra innspillinga, gir meg mye mer enn kun musikken ville gitt meg.   

Hammerø sier sjøl at tekstuniverset hans handler om det vakre, om sannhet og om kjærlighet. Om det viktige og om det store med andre ord. Helt lett å unngå alle klisjeer er det sjølsagt ikke, men Hammerø lander absolutt på beina og vel så det. 

Røtter

Musikken er rocka og tøff og Hammerø forteller oss flere ganger hvilken eminent gitarist han er. Miksen er i all hovedsak så bra at den løfter fram vokalen på et fint vis. Når bandet hans har fått navnet Råtorvåret – oppkalt etter året 1921 da torva ikke tørka skikkelig på Hustadvika – og Hammerø fortsatt bekjenner seg til dialekta ute der det blåser som friskest, så er det liten tvil om hvor han kjenner seg mest hjemme sjøl om han nå er bosatt i Leirfjord på Helgelandskysten.

Allsidigheten

Etter å ha truffet på Arild Hammerø i diverse settinger, sitter jeg igjen med en solid følelse som forteller meg at med «Lerret» får han malt de musikalske bildene som er viktigst for han – nå i alle fall. Vakre, sterke og personlige er de i alle fall.

PS For ordens skyld: vi er såvidt jeg vet i fjern slekt, men vi har aldri truffet hverandre.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er ikke så mange her oppe ved Nordpolen som kjenner den franske pianisten Benjamin Moussay inngående vil jeg tro. Med hans solodebut som følgesvenn på repeat er det bare å slå fast at her bør ørene slås opp på vidt gap.

De med stor innsikt i ECM-katalogen vil kjenne igjen Benjamin Moussay (47) fra tre Louis Sclavis-innspillinger på det tyske storselskapet. Jeg må ærlig innrømme, sjøl om jeg har hørt alle tre, at det måtte jeg lese meg til. Manfred Eicher hadde tydeligvis hørt noe spesielt gjennom Sclavis-samarbeidet og inviterte Moussay inn i den meget eksklusive solopiano-familien til ECM. Det er ikke hvem som helst som blir tildelt den ære, for å si det på den måten.

Moussay inviterer oss videre inn i en vakker klangverden der hans klassiske bakgrunn møter improvisasjonsuniverset på et nydelig vis. All musikk er enten skrevet av han sjøl eller fritt improvisert der og da og at det er en musikant som har reflektert mye på hvor han vil og hvem han er, er det ingen tvil om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Moussay tar seg god tid og gir oss like god tid til å synke ned i hans refleksjoner. De tolv låtene er alle vakre, litt fransk melankolske og har ofte et romantisk preg over seg. Jeg har blitt sittende å tenke over hvem Moussay kan minne meg om, men kommer egentlig ikke på noen. Det er sjølsagt en kompliment i seg sjøl – Moussay har si helt egen stemme å møte oss med.

Et av de store privilegiene med å skrive om musikk er at jeg blir utsatt for møter med helt nye stemmer og nye og interessante uttrykk. Benjamin Moussay hører hjemme i den kategorien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.