Tor Hammerø

Etter vel 20 år i utlendighet har gitaristen Lage Lund satt kursen tilbake til furet værbitt. Det skal vi være svært glade for.

Gitaristen, komponisten, bandlederen og den ettertrakta sidemannen Lage Lund (41) fra Skien, stakk over fjorden til Boston og Berklee like etter videregående. Siden har han blitt værende over there og greid kunststykket å etablere seg helt der oppe. Det er intet mindre enn en prestasjon, men talentet, personligheten I spillet og det unike uttrykket med den varme tonen hans har gjort det både naturlig og helt på sin plass.

For bare noen måneder siden satte Lund og familie kursen tilbake til hjemlandet og jobb på Norges Musikkhøgskole. Med det som skjer i Junaiten og coronakrisa som bakteppe, så kan vi vel si at det var perfekt timing – som når det gjelder gitarspillet hans.

Med både Fullbright-stipend og førsteplass i Thelonious Monk-konkurransen samt masse ettertrakta jobber verden rundt, så kan man trygt si at Lund har oppnådd stor anerkjennelse. Hvorfor fortalte han oss klart og tydelig denne flotte kvelden på Victoria også.

Med et guffent og sammenraska – ironi, for sikkerhets skyld – band bestående av Håkon Kornstad på tenorsaksofon, Gard Nilssen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, så tok Lund oss med på en ekskursjon gjennom deler av sin enorme låtproduksjon.

De tre medsammensvorne hadde på alle slags vis skjønt Lunds intensjoner med musikken og retninga i den. På forhånd lurte jeg litt på om Lunds «amerikanske» tilnærming kunne crashe litt med den nordisk/europeiske til de tre andre, men her var det ingenting som tyda på motsetninger overhodet.

Alle fire lot seg inspirere av både det musikalske utgangspunktet og hverandre og at Kornstad, Nilssen og Vågan – tre av våre aller mest uttrykksfulle og retningsgivende musikanter fra den samme generasjonen som Lund, skulle evne å ta musikken videre, kom sjølsagt ikke som noen overraskelse. Spesielt morsomt var det å høre Kornstad i en annen setting enn sin egen – du verden for en saksofonist med en helt egen sound og retning.

Om dette var en kvartett for anledninga eller om det er et band Lage Lund gjerne vil etablere på fast basis, vet jeg ikke. Jeg håper for all del at det er alternativ to som gjelder. Dette var nemlig drittøft allerede på premiera sjøl om det måtte leses en hel del blekker. Det sier en hel del om hvilket enormt potensial det ligger i dette bandet.

Lage Lund ønskes hjertelig velkommen hjem. Bedre måte enn å starte med hjemmeseier i første forsøk kan vel knapt tenkes.

Lage Lund Quartet

Victoria Nasjonal Jazzscene, 26.09.20

120 – coronafullt

Channa Riedel i spissen for en flott ung, svensk gjeng gir oss viktig påfyll i ei tid vi trenger det mer enn på mange tiår.

Vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Channa Riedel (29) kommer ikke unna det og det er det heller ingen grunn til: hun er datter av legenden Georg Riedel og uten han ville vi ikke hatt verken Pippi- eller Emil-musikken vi har blitt så inderlig glad i. Fire år gamle Riedel og familien hans kom til Sverige i 1938 som flyktning fra Tsjekkoslovakia for å unnslippe nazismen og den historia og den kulturen har også Channa tatt med seg videre.

På Riedels egen låt “Welcome to Europe” skriver/synger hun om noen som måtte pakke bagen høsten 1938 og det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne hvem hun hadde i tankene da den teksten blei unnfanga. Det er så nakent og så personlig som vel tenkelig. Slik er det med store deler av “Så tar natten dig åter”: Riedel henter inspirasjon og låter fra ikoniske komponister som Victor Jara – “Rätten till ett eget liv” oversatt til svensk av sjølvaste Cornelis Vreeswijk – og spanske José Antonio Sanchez Ferlosio oversatt til svensk av Jacob Branting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg byr Beloveds også på svensk, russisk, palestinsk og amerikansk poesi og setter det inn i musikalske rammer der både klezmer, viser, singer/songwiter-tradisjonen og band som Charlie Hadens Liberation Music Orchestra og det musikalske universet til Kurt Weill også er inspirasjonskilder.

Riedel, som også har en syngende søster, Sarah, har en flott og uttrykksfull stemme – jeg tror på hvert et ord hun synger. Når hun så omgir seg et svært så kompetent band med jevngamle jazzister, Karl Magnus Andersson på piano, Gustav Davidsson på trombone, Joel Haag på gitar, Anton Jonsson på trommer, Björn Petersson på bass og Pelle Westlin på tenorsaksofon og klarinett, så er hun i strålende selskap. Her snakker vi sju unge stemmer som har jobba sammen siden 2016 og som er skjønt enige om hvor de vil med musikken sin og ikke minst budskapet.

Channa Riedel er ei ny stemme for meg som har noe ekte, inderlig og høyst personlig å fortelle oss – spesielt i den tida vi lever i nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marius Neset er en saksofonist som hører hjemme i det ypperste tetsjiktet og da snakker vi på verdensbasis. “Tributes” sammen med Danish Radio Big Band er nok en bekreftelse på det.

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har vi “alltid” hørt om. Til tross for at han bare er 35 år ung, så har Brann-supporteren fra Os ved Bergen, vært der i en årrekke. Årsaken er helt sikkert at like etter at han satte kursen for København og studier like etter videregående, så “fortalte” han oss at han var i besittelse av et helt unikt talent.

Det store gjennombruddet kom i 2011 da han fikk et bestillingsverk av Moldejazz sammen med Trondheim Jazz Orchestra. Der viste både solisten og ikke minst komponisten seg frem i det særs krevende verket “Lion” og musikantene i TJO fikk virkelig kjørt seg. Etter at verket virkelig fikk satt seg etter flere liverunder, blei det også spilt inn i 2014 og kom ut som “Lion” i 2014.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Seinere har Neset tatt stadig nye megasteg i retning seg sjøl blant annet sammen med London Sinfonietta og de som husker smilet til mester Wayne Shorter da Neset hylla han i forbindelse med Polar Music Prize-overrekkelsen, skjønte hvilken anerkjennelse det lå i det.

Nå er det et av verdens beste storband, Danish Radio Big Band, som har hyra inn Neset til å skrive et nytt verk for dem og samtidig være hovedsolist. Under ledelse av japanske Miho Hazama viser DRBB at de virkelig har kommet under huden på Nesets spennende, hippe og ikke minst krevende storbandmusikk. Både bandet og vi på mottakersida må sitte ytterst på stolsetet for å få med oss alle detaljene – i alle fall så mange som mulig.

“Tributes” er moderne, tidløs og usedvanlig personlig storbandmusikk. Marius Neset, som endelig har flytta tilbake til gamlelandet igjen, har nok en gang tatt store, nye steg og forteller oss at som saksofonist, med en instrumentbeherskelse, teknikk og personlig uttrykk i superklassen, så hører han allerede hjemme i verdenstoppen. Såpass!

“Tributes” har det meste i seg til å bli ei storbandplate for evigheten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I Kong Haralds kongerike finnes det svært mange glitrende krimforfattere. Her kommer det nok en bekreftelse på at få, om noen, matcher Jo Nesbø.

Jeg har hatt gleden av å følge Jo Nesbø sitt forfatterskap fra begynnelsen – og vel så det. Vi er nemlig vokst opp i stor grad i samme blokk på Moldes bedre østkant. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse på meg at brødreaspektet er et viktig element i Nesbøs seineste roman. Forholdet mellom storebror Per og lillebror Knut, som gikk bort for noen år siden, var og er nemlig svært tett og det er også et av de virkelig bærende elementene i denne fortellinga som Nesbø har lagt til bygda Os – ikke så langt fra Notodden.

Os kunne vært hvor som helst i kongeriket, unnskyld landet – bydedynamikken som Nesbø åpenbart kjenner svært godt, er nok mer eller mindre den samme over alt. Alle vet alt om alle – tror de i alle fall. Likevel finnes det mange hemmeligheter og vanligvis er det de aller mørkeste som fører til tragediene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og det er sjølsagt der Nesbø nok en gang viser oss sitt mesterskap. Drivet i fortellinga, der brødrene Carl og Roy spiller de mest sentrale rollene, er av slaget som gjør at det er umulig å legge den fra seg i lange perioder. Hver eneste av de 71 kapitlene avsluttes slik at man “må” gi seg i kast med det neste så raskt som mulig.

Persongalleriet er strålende og troverdig, researchen som vanlig på et skyhøyt nivå og når man tror at det ikke er mulig at dette kan bli stort verre, ja så blir det det.

Nesbø har blitt beskyldt for å være for “blodig” i sine

drapsbeskrivelser. Noe forteller meg at han har tatt det til seg – i “Kongeriket” er det i alle fall tona ned ganske betydelig. Intrigene derimot er fortsatt på et heftig nivå. Her gjelder det hele tida å outsmarte motstanderen, om det er politiet eller andre i bøgda, og hvem som kommer i mål til slutt vet vi i vanlig Nesbø-stil denne gangen ikke før på side 631.

“Kongeriket” er en roman som står helt på egne bein og Harry Hole savnes ikke et sekund. Jo Nesbø har nok en gang makta å bygge et helt nytt univers og jeg lar meg imponere av hans iderikdom og hans kapasitet både intellektuelt og litterært. “Kongeriket” er noe av det aller beste Jo Nesbø har gjort – det sier ikke reint lite.

Digger du Paul McCartneys låtskatt og Ulf Wakenius sitt smakfulle gitarspill, så er alle dine bønner hørt.

De som har fulgt den svenske supergitaristen Ulf Wakenius sin usedvanlig allsidige og innholdsrike karriere, vil ikke bli overraska over nær sagt noe som helst. Om det har vært sammen med ikonet Oscar Peterson, eller som gjest hos Hot Club de Norvège eller i utmerka gitarkompaniskap med sønnen Eric og nok en virtuos, engelske Martin Taylor, så har Göteborgs store sønn fortalt oss hvilken eminent og smakfull gitarist han er.

Det kommer sjølsagt ikke som noen bombe at Wakenius synes veldig om Sir Paul Mc Cartneys univers heller. Da han foreslo for ACT-sjef Siggi Loch at han gjerne ville gjøre en Macca-hyllest, blei han likevel møtt med skepsis. Loch mente at at det kanskje var gjort nok slike hyllester. Wakenius var uansett i fyr og flamme og da han meldte at “medskyldige” Lars Danielsson – bassist og cellist i samme liga som Wakenius – også var klar, samt Rymden-trommeslager Magnus Öström for å pynte kaka ytterligere, var egentlig ikke Loch så vanskelig å overtale lenger.

Danielsson er en like ihuga McCartney-fan som Wakenius og de blei raskt enige om at låter som “Maybe I´m Aamazed”, “Jet” og “My Valentine”, ikke fra Beatles-epoken altså, også fortjente en plass.

Kjente låter fra den første storhetsperioden som “You Never Give Me Your Money”, “Blackbird”, “And I Love Her”, “She´s Leaving Home” og “Eleanor Rigby” – alle skapt sammen med John Lennon har alle fått sine nydelige tolkninger. De store overraskelsene er tittellåta “A Taste of Honey” og klassikeren “Bésame Mucho” som produsent Loch med egne ører hadde hørt McCartney synge på begynnelsen av 60-tallet. I tillegg bidrar Wakenius og Danielsson med en originallåt hver.

Utstyrt med diverse akustiske gitarer og omgitt av et like akustisk bass/cello-reisefølge og et alltid like smakfullt trommekomp, vi snakker jo om det hippeste triolag Carl XVI Gustav och Silvia kan stable på beina, blir vi så invitert med på en så smakfull, melodisk vakker, virtuos, men samtidig nedpå hyllest som vel tenkelig av en av de største låtskriverne gjennom alle tider, Sir Paul McCartney. Jeg håper inderlig han får anledning til å høre “Taste of Honey” – jeg er sikker på at han vil digge det kraftig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Endelig. Vi er mange som har venta lenge på et musikalsk livstegn fra
vokalisten Elin Rosseland. Når det så kommer sammen med bassisten
Johannes Eick så betyr det ekstra mye.

La det være sagt med en gang: Elin Rosseland har vært – og er – en av
mine favorittvokalister. Slik har det vært siden begynnelsen av
80-tallet i diverse konstellasjoner. Veldig ofte har det betydd at
bassisten har vært Johannes Eick og det har åpenbart vært en helt
spesiell kjemi mellom de to. På plate har vi blant annet møtt dem i
bandet Fair Play og på trio enten med Christian Wallumrød eller Rob
Waring.

Etter et alt for langt opphold av diverse årsaker er de nå endelig
tilbake igjen. Rosseland som, i tillegg til å bruke si unike stemme
både med og uten ord, også benytter tangenter og prosesserer stemma si
på et smakfullt vis og Eick som, i tillegg til sin seks strengers
bass, også live looper seg sjøl, har skapt små og usedvanlige landskap
som forteller oss at kjemien fortsatt er på plass også rundt 40 åretter at de møttes. Eller kanskje akkurat derfor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kombinasjonen mellom seks strengers bass, ofte med bue, og Rosselands
lyse sopran skaper stemninger, spenninger og klangbilder som jeg
umiddelbart og i stadig større grad blir fascinert av. De to har
skrevet sju sanger hver og de vet hvordan de skal utfordre både seg
sjøl, den andre og oss.

Musikken er åpen, søkende, fri, melodisk – den er noe helt for seg
sjøl. Elin Rosseland og Johannes Eick har nok en gang funnet fram til
kjernen. Endelig – og takk.

“Gold” utgis foreløpig kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Musikk dreier seg i stor grad om møter. Den kroatiske vokalisten Tamara Obrovac og hennes musikk møtte jeg ved en tilfeldighet. Det unner jeg mange.

Møter – mennesker møter mennesker, musikk møter mennesker eller omvendt. Alt dette er med på å sette følelser i sving. For min del var det slik når det gjaldt møtet med Tamara Obrovac (58) som skulle vise seg å være en svært sentral skikkelse i kroatisk jazzliv.

Scena var Jazzfest i Trondheim i fjor vår – den gang det var mulig med normale konsert- og festivalbesøk. Ernst Wiggo Sandbakk og Jazzfest hadde brukt sin teft og funnet frem til Obrovac og bandet hennes TransAdriatic Quartet med de to italienske ECM-musikantene Stefano Battaglia på piano og Salvatore Maiore på bass og Obrovac sin faste trommeslager gjennom mange tiår, Krunoslav Levačić.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Obrovac sitt særpreg der hun gjennom sine egne komposisjoner viste oss, på kroatisk og gjennom det internasjonale språket scatting, skinte tydelig gjennom. Hennes røtter i kroatisk folkemusikk der øst møter vest og der både Middelhavsområdet og Balkan spiller ei viktig rolle, var tydelige og sterke ingredienser i landskapene Obravac og hennes medmusikanter malte for oss.

Slik er det også på plata “TransAdriaticum” som, så vidt jeg kan huske baserer seg på det samme materialet som i Trondheim, og som er en flott påminnelse og oppfriskning fra det første møtet i Trondheim.

Det kroatiske postbudet ga det seg ikke med det. I pakka som kom fra Obrovac sin hjemby Pula kom det også to andre plater med to helt forskjellige band, men med samme trommeslager. Den ene er en liveinnspilling innspilt foran et entusiastisk publikum i Zagreb i 2016, mens den tredje er ei kvartett-innspiling utgitt i 2014. All musikk og alle tekster er skrevet av Obrovac, men de er oversatt til engelsk i omslagsheftene. Dessuten er det mer enn mulig å oppleve inderligheten og ektheten til Obrovac uten å skjønne ordene – som med for eksempel Mari Boine.

Møtet i Trondheim var en en øre- og øyeåpner. Disse tre platene har vært en bekreftelse på at Tamara Obrovac er og har ei sjelden og flott stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det begynner å bli noen år siden vel 60 år unge Nils Petter Molvær møtte en av verdens beste perkusjonister, Mino Cinelu, på en festival i Tyrkia. Nå har de skapt sitt eget unike univers.

For oss som har hatt gleden av å ha hørt både både Mino Cinelu og Nils Petter Molvær, og ikke minst deres ferske duo-visittkort «SulaMadiana», så mer enn ante vi at vi hadde en spesiell opplevelse i vente denne kvelden.

Det var for så vidt flere grunner til at den skulle bli spesiell. Herrene spilte nemlig to konserter denne kvelden og det faktisk på Molværs 60 års dag. Med den spesielle situasjonen alle opplever nå, var det klart for alle at de to satte voldsomt pris på å kunne dele sine samtaler og sitt univers med oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Franske Cinelu (63) har spilt med Miles Davis, Weather Report, Pat Metheny, Sting, Kate Bush og noen (!) til. Han er med andre ord en svært ettertrakta musikant og fortalte oss med all ønskelig tydelighet hvorfor.

Molvær (60+) har siden han møtte oss med Masqualero på 80-tallet utvikla et høyst personlig uttrykk med en tone og inderlighet som er hans og ingen andres.

Del to av denne spesielle bursdagsfeiringa blei visstnok ganske så forskjellig fra del en også. Årsaken var ikke bare det at det var to langt framskredne jazzmusikere vi hadde med å gjøre, men forutsetningene var ganske forskjellige også. EDB-maskina til Molvær, som til daglig er en viktig ingrediens i hans uttrykk og lydverden, streika nemlig på den første konserten som dermed blei helt akustisk fra Molværs side.

Mellom konsertene hadde en datadoktor hjulpet Molvær med å få liv i maskina med et lysende eple og det førte til at vi som var med på den andre hovedretten sikkert fikk noe helt annet enn ved første bordsetning.

Gjennom lydmaestro Sven Perssons videreformidling blei vi invitert inn i samtalene til Cinelu og Molvær som var utgangspunktet for plata «SulaMadiana». Det rytmiske universet til Cinelu, skapt både av han sjøl der og da, og via hans rytmiske mønstre henta fram hans maskiner også, er så personlige, sterke, vakre og livsbejaende at det oppleves som en lykkepille i disse tider.

Molvær, som vi jo kjenner godt fra før, har skjemt oss bort med sin syngende, søkende og ofte melankolske tone. Hans fintfølende bruk av EDB-lyder og samplinger, samt prosessert vokal, er noe så vanvittig sterkt og fascinerende og både melodisk, rytmisk og empatisk kledde disse to verdensstemmene hverandre på et unikt vis.

Vi gratulerer med dagen og takker for presangen.

Mino Cinelu – Nils Petter Molvær

Victoria Nasjonal Jazzscene, 18.9.20

Ca. 100