Tor Hammerø

Den danske altsaksofonisten og vokalisten Søren Bøgelund har bodd så lenge i Norge at vi nesten kan regne han som norsk nå. Musikken derimot er internasjonal og ikke minst tidløs.

Søren Bøgelund har de seineste tiåra dukket opp i en rekke konstellasjoner som har befunnet seg i grenselandene mellom mainstream og bebop – tidløs Jazzmusikk med stor J med andre ord. I tillegg til det så har den blide dansker også sitt verksted i Asker der han reparerer allehånde blåseinstrumenter for hvem det måtte være.

De seineste åra har Bøgelund vært en del borte fra aktiv musisering på grunn av alvorlig sjukdom og lenge var det tvil om han kunne spille igjen siden store deler av hans lungekapasitet hadde blitt permanent redusert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå er det nok slik at Bøgelund ikke er av typen som legger ned hornet sitt frivillig og sjøl om han ikke var så opptatt av å gi ut det som skulle vise seg å bli hans cd nummer tre, så lot han seg heldigvis overtale.

Allerede i 2016 blei fire av de ni spora spilt inn i kvarettformat. På repertoaret stod blant annet legendariske «Misty» og danske klassikere som «Svantes lykkelige dag» skrevet av legenden Benny Andersen. Sammen med seg hadde han sitt Mirakelband med nok en Norge-bosatt danske, bassisten Andreas Dreier, trommeslageren Stein-Erik Evenstad og pianisten Freddy Hoel Nilsen. Et flott og sympatisk reisefølge.

Mer sjukdom førte til at det blei med de fire låtene den gangen, men i fjor var  Bøgelund klar for videre reise. Det skulle vise seg at kun Hoel Nilsen var tilgjengelig, men de to har greid seg utmerket aleine også. Tittellåta, «Pennies from Heaven» og «Night and Day» samt nok en dansk klassiker, «Hvor er livet dog skønt?», gir oss en flott dose tidløs jazz og herlig dansk musikk.

Her blir det ikke flytta en eneste musikalsk merkestein. Det blir kun spilt tidløs jazzmusikk av dyktige musikanter – det holder lenge det. For å si det på en annen måte: det er ikke bare kaffen som er klar – det er Søren Bøgelund også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alt godt må komme til ende hevdes det. Premierekonserten på «Tea with Thelonious» med Karin Krog var hennes fjerde og siste opptreden som Artist in Residence under årets festival og du verden for ei reise hun har invitert oss med på.

Den 5. mai sendte festivalsjef Hans-Olav Solli avgårde mailen til Karin – hun er blant dem vi har lov å være på fornavn med – med forespørsel om hun ville være Artist in Residence på den helt spesielle festivalen som var under oppseiling. Etter å ha tenkt seg om ei takt eller to kom det et kontant ja tilbake fra 83 år unge Karin. For de uinnvidde kan det fortelles at en slik jobb vanligvis planlegges et år eller to i forveien – Karin fikk altså noen uker på seg!

Premiere med Monk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter tre konserter på tre dager, så blei det hele like godt avslutta med ei premiere. Sammen med sin kjære, en av verdens beste saksofonister, John Surman, hadde hun laga et program eller nesten noe som likna på ei forestilling der hun tolka geniet Thelonious Sphere Monks musikk. Musikken blir for så vidt spilt relativt ofte, men den blir fremført med tekst bare unntaksvis på kloden. Monk (1917-1982) var en spesiell herre som Karin hadde gleden av å møte i Oslo i forbindelse med hans eneste konsert i Norge i 1966. Møtet var av det fåmælte og korte slaget, men gjorde definitivt inntrykk likevel.

Konserten starta med «The Monkish Song» som Krog og Surman hadde skrevet sammen, men deretter kom mange av Monk-klassikerne som «Blue Monk», «Pannonica», «In Walked Bud», «Monk´s Mood», «Bemsha Swing» – med egen tekst, «Crepescule with Nellie», «´Round Midnight» med «ukjent» tekst, «Straight No Chaser» og «Rhythm-a-Ning».

Det hadde vært mye ny tekst å lære for Karin, men det takla hun på sedvanlig proft vis og måten hun og Surman geleida oss verbalt gjennom «forestillinga», gjorde denne avslutninga på AiR til noe spesielt.

Uvanlig elektrisitet

Tom Olstad har fått velfortjent skryt for sitt usedvanlig smakfulle trommespill tidligere denne uka, men møtene med Terje Gewelt og Erlend Slettevoll, overraskende mye på elektriske utgaver av både bass og piano, passa som hånd i hanske både med Krog og Monks univers.

Når det gjelder Surman så er han, sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter, den sopransaksofonisten på Tellus jeg mener jeg skal kjenne igjen på et millisekund. Det forteller om hvilken enorm musikalsk personlighet vi har med å gjøre og når han så i tillegg er utstyrt med bøttevis av engelsk sjarm, så var han sjølsagt en viktig del av «Tea with Thelonious».

Takk igjen

Karin Krog har vært en av mine favoritter siden jeg falt i jazzgryta uten redningsvest. Hun har vært, hun er og hun kommer til å forbli en formidler i verdensklasse. Sånn er det med den saken – ferdig snakka. På «In Walked Bud» sang hun «They Got into Something» – det gjorde definitivt alle fem denne ettermiddagen også.

Jeg velger å takke Karin for herlige, livsbejaende og energipåfyllende møter også denne gangen med hennes egne ord fra gårsdagens konsert: «We May Meet Again». Vi dropper never mellom may og meet.  

Tea with Thelonious 

Karin Krog med John Surman Valhalla Quartet

Karin Krog – vokal

John Surman – Baryton- og sopransaksofon 

Terje Gewelt – bass og elbass

Tom Olstad – trommer

Erlend Slettevoll – piano og elpiano

Det lå tjukt utenpå Solveig Slettahjell da hun inntok Molde Domkirke for sin første konsert på svært lenge: dette hadde hun gledet seg veldig til. Både veldig og lenge.

Solveig Slettahjell har de par seineste tiåra vært en av våre ledende vokalister. Jazzuttrykket har hele tida ligget i bånn hos henne, men hun har på ingen måte nekta seg svippturer innen andre uttrykk. Slettahjell har enkelt og greit vært begeistra for god musikk uansett hvor hun har funnet den. 

Nytt band

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Til høsten er hun plateaktuell igjen og det med sitt nye kremband. Bassist Trygve Waldemar Fiske har et toneideal ikke så langt fra Charlie Hadens varme og inderlige, trommeslager Pål Hausken har vært Slettahjells faste reisefølge i åresvis av svært gode musikalske grunner og pianist Andreas Ulvo er en lyrisk klangmester som slekter både på Bill Evans og Keith Jarrett, men aller mest på Andreas Ulvo. Til sammen har det blitt akkurat det bandet Slettahjell har drømt om.

Overflødighetshorn

Med et knippe sanger hun elsker å synge ga Slettahjell oss noe av det flotteste fra standardskatten: «I´m Old Fashioned», «Since I Fell for You», «I Remember Clifford» i en nydelig duoversjon med Fiske, «I´ll Be Seeing You», «How Deep Is the Ocean» og, for andre gang i dag «´Round Midnight» – først ute var Karin Krog, men Slettahjells versjon var med den mest kjente teksten. Den viste oss at arva etter Krog er i de beste hender – hvis noen var det minste i tvil om det. 

Helt til slutt fikk vi Ray Charles´ «Ain´t that Love» med Hanna Paulsberg som overraskende gjest og Slettahjells Tom Waits-fascinasjon sørga for at «Johnsburg Illinois» blei akkurat den vakre slutten som tok oss ut i kvelden og natta.

Stemma og uttrykket

Solveig Slettahjell er en vokalist og formidler på høyt internasjonalt nivå. Hun utstråler en glede over det å få møte sitt publikum og få øse av seg og sitt som gjorde at vi gikk løfta ut av kirka. Hun og det strålende bandet hennes gjorde oss godt.

Solveig Slettahjell – vokal

Trygve Waldemar Fiske – bass

Pål Hausken – trommer

Andreas Ulvo – piano

Gjest:

Hanna Paulsberg – tenorsaksofon 

Molde Domkirke 150720

250 – utsolgt

Det kommer ikke som noen overraskelse på noen lenger at Ane Brun er en usigeleg bra låtskriver, sanger og formidler. For de fleste av oss blei likevel denne spesielle Moldejazz-konserten bortimot en åpenbaring.

Mange av oss har hørt Ane Brun i en rekke settinger, fra den bitte lille scena i kjelleren på Hot Hat midt i Storgata til flere utekonserter på Romsdalsmuseet og fulle hus på Sentrum Scene i Oslo og rundt om i hele Europa. Det hele tok av i 2003, men der hun er anno 2020 befinner hun seg på en ny topp i sitt kunstnerliv. For det er akkurat det Ane Brun er – en kunstner høyt der oppe.

Hjemme igjen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som de fleste andre kunstnere har ikke Ane – vi har lov å være på fornavn her i byen – møtt sitt publikum på flere måneder. Planene for å lansere det nye albumet lå klare, men har som alt annet blitt skjøvet på. 

Med utsagnet Molde! Kor fint e ikkje de? fortalte hun hvor stolt hun var av byen og hjemstedet sitt. For uansett hvor lenge det er siden hun har har flytta, så vil hun for alltid være moldenser.

Det er en identitet, en stolthet i det å komme herfra mente Ane og gratulerte Moldejazz, som har betydd mye for henne, med de første 60.

Perfekt match

Ane er åpenbart på et flott sted i livet. Det var visstnok ikke planen å si noe om det, men på grunn av at kjærligheten virkelig har slått til så har hun vært i i Oslo siden 10. mars. Da forespørselen kom å gjøre noe på den «nye» festivalen, var hun ikke vanskelig å be og heldigvis falt valget på tangentist Marte Eberson, kjent for mange fra Highasakite og nå Löv, som reisefølge. I mine ører var det et perfekt valg og kjemien mellom de to var av typen som sendte gode vibber rundt om i hele rommet. Eberson bidro også på et smakfullt vis med si stemme under Anes signaturstemme. Det er bare en Ane Brun – ingen andre låter i nærheten som henne.

Vår tids Joni

Repertoaret var en type rundreise i hennes karriere, pluss et par coverlåter og med den tryggheten, inderligheten og livsbejaenheten hun utstråler nå, så hører hun hjemme helt der oppe. Hun er en historieforteller i mesterklassen, hun har tenkt kloke og gode tanker, hun byr på seg sjøl og der hun tidligere var litt klønete på scena, så er hun nå så sjarmerende, utadvendt og trygg som vel tenkelig.

Jeg har gått et par runder med meg sjøl, men hver gang falt ned på den samme konklusjonen. Tør jeg å si det, tør jeg å skrive det? Svaret er et klart ja: Ane Brun er for mitt mottakerapparat vår tids Joni Mitchell. Såpass og intet mindre. De er helt forskjellige, men Ane har dette inderlige, ekte og djupt personlige som Joni, født Anderson og med røtter i Nord-Norge, også har. Aldri har hun vist sitt publikum det tydeligere enn i dette neddempa formatet. Verdensklasse!

Når så Ola Kvernberg, fiolinist i samme divisjon som Ane, inntok scena som gjest på to spor, så var det hele bortimot så fullbrakt som mulig. Kjøle fole som det heter i Molde og Ane har så definitivt ikke glemt Molde-dialekta – hun svenska ikke for mye, som hun kalte det.

«Du gråter så store tåra», favorittlåta til faren som gikk bort for noen år siden og den eneste Ane har gjort på Molde-dialekt såvidt jeg vet, var med å runde av denne festen som vil bli huska lenge. Svært lenge!

I bli rørt sa Ane om mottakelsen fra et overbegeistra publikum. Hun var på ingen måte den eneste.  

Bjørnsonhuset, Moldejazz- 160720

200 – utsolgt

Låtliste:

Do You Remember 

These days 

Don’t Run and Hide 

Words

Feeling like I’m gonna cry

Alfonsina

By your Side

One

All we want is love 

I wanna know what love is  

Song for Thrill and Tom 

Oh love amor Monteverdi

—-

Closer

I Would Hurt a Fly 

Du gråter så store tåra

Signing Off

Køs sa meg ingenting før jeg satte på den tilsendte vinylen. Det tok kun kort tid å bli fascinert av den danske trioen.

Både Køs, som har eksistert som band siden 2014, og de tre som befolker denne fristaten var ukjente størrelser for meg. Altsaksofonisten Maria Dybbroe, elektronikeren Valdemar Kragelund og trommeslageren Kristian Isholm Saarup, med base i Aarhus og København, har uansett funnet fram til noe helt særegent i et fritt og kompromissløst landskap som likevel befinner seg et godt stykke bortenfor tradisjonell frijazz.

I et lyttende elektro-akustisk landskap henter de tre inspirasjon fra kilder som klassisk musikk, ambient og støy og setter det sammen med sine bakgrunner fra impro, jazz og hip hop. Om noen dermed tror at dette blir musikk annerledes enn det meste annet, så har de faktisk helt rett.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Samtidig som det er fritt, så oppleves deler av musikken også som komponert – sikkert fordi de tre kjenner hverandre så godt som de gjør. Musikken er i det ene øyeblikket voldsom og storslagen, mens den i det neste kan være helt nedpå og reflekterende. Tøft, originalt og spennende er det uansett hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Krog. Bare ved å smake på navnet så vet man at det er historisk sus over det man får oppleve. Sammen med noen av sine aller beste musikervenner leverte hun på aller øverste hylle nok en gang.

Karin Krog har med denne konserten unnagjort tre av sine fire opptredener under Moldejazz. På svært kort varsel tok hun på seg det ærefulle vervet som Artist in Residence og på mesterlig vis er hun nå i ferd med å fullføre denne musikalske maratonøvelsen.

The Meantimes, det vil si Bjørn Alterhaug på bass, Tom Olstad på trommer og Vigleik Storaas på piano, har vært Krogs kjernetropper siden 90-tallet. At de skjønner mors intensjoner og minste vink er egentlig noe i nærheten av årets understatement – dette er et så samspilt gjeng som vel tenkelig og en kvartett som har dette tidløse uttrykket så under huden som mulig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Krog tok oss med på ei rundreise i sitt musikalske rike – hun har mye å plukke fra for å si det mildt. «You´d Better Love Me» åpna festen, før dagens supergjest – en av klodens aller mest særprega saksofonister – og bassklarinettist – John Surman – inntok scena med sine tre horn og låta han har skrevet til sin kjære, «It Could Be Hip». Og om det var hipt!!!!

Etter hvert blei vi servert en herlig gumbo bestående av standardlåter som «Lady Bird», «Caravan» og «Goodbye Pork Pie Hat», med tekst av Rahsaan Roland Kirk – ikke den mest kjente av Joni Mitchell, «God Bless the Child» sammen med inderlig bassfølge av Bjørn Alterhaug, «Strange Fruit», mer aktuell enn noen gang i disse Black Lives Matter-tider, i en sterk duoversjon med Tom Olstad – for en musikalsk trommeslager og for en lytter, «All Blues», «Three Little Words», «I Wish I Knew» samt flere Surman-låter. Sterkest inntrykk gjorde «Canto Mai» med en tekst på surmanesisk siden verken Krog eller Surman kan spansk eller portugisisk!

En nydelig duett med pianolyrikeren fremfor noen i vår del av verden, Vigleik Storaas, og Surman med sin nydelige og totalt umiskjennelige sopransaksofontone i hans egen «The Druids Circle», var det heldigvis også plass til. Herlig!

Dronning Karin 1. av jazz-Norge avslutta ballet med «For All We Know» som fortsetter med «we may never meet again». Heldigvis møtes vi allerede i dag til hennes avslutningskonsert under Moldejazz 2020. For å sitere Halvdan Sivertsen: førr ei dame!

Karin Krog & The Meantimes

Bjørnsonhuset, Moldejazz – 150720

200 – utsolgt

Det er fristende å sitere Louis Armstrongs legendariske «What a Wonderful World» i forbindelse med dette viktige visittkortet fra Fargespill Østfold og Det Norske Blåseensemble. Her forteller de oss nemlig hva musikk kan være og hvor viktig den er.

Den flotte trommeslageren og det gode mennesket Ole Hamre i Bergen har vært en av foregangsmenneskene til det flotte tiltaket Fargespill. Mange steder rundt om i landet har det etter hvert dukka opp Fargespill og for fem år siden var det Østfolds tur. Barn og ungdom som har kommet til Norge fra store deler av verden og som dermed har muligheten til å gi oss påfyll fra hvor det enn måtte være og dermed gjøre oss rikere på alle vis, har fått muligheten gjennom Fargespill til å komme med sine bidrag innenfor flotte rammer og i Østfold er det musikerekteparet Dina og Ove Billington som er henholdsvis kunstnerisk og musikalsk leder.

I år er det 100 barn og unge i alderen ni til 18 år som befolker Farfgespill Østfold. Er det noen gang man kan snakke om fargerikt fellesskap som må det vel her! De møtes jevnlig året rundt og forbereder en stor happening hvert år og på «Vår verden» får vi være med på festen som gikk av stabelen i Brygga Kultursal i Halden våren 2019. For en fest det må ha vært på alle slags vis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De to blad Billington har åpenbart gjort en fantastisk jobb med å gi de bortimot 100 unge et strålende musikalsk fundament stort sett basert på musikk de har bragt med seg fra sine respektive land – også fra Norge må vite.

Her møter vi langt framskredne sangere med til dels stort potensial og et kor som låter som en million. Når de så har alliert seg med en annen av Haldens storheter, nemlig Det Norske Blåseensemble, så blir det skapt masse magi som publikum er tydelig begeistra for. Det er svært mulig å forstå.

»Vår verden» er både veldig bra musikalsk samtidig som det er et strålende og flott initiativ som er viktig for å bryte ned grenser og bringe mennesker sammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tenorsaksofonist, komponist og bandleder Hanna Paulsberg har tatt enorme steg siden hun etablerte sitt Concept-band for 10 år siden. Det viste hun noe så voldsomt på jubileumskonserten. 

Det har vært usedvanlig spennende og interessant å følge Hanna Paulsbergs karriere fra hennes spede begynnelse i det store rommet etter at hun begynte på jazzlinja i Trondheim. Det musikalske utganspunktet hennes var et ideal tufta i stor grad på arven etter Stan Getz og Dexter Gordon – en arv hun hadde fått med seg hjemmefra via sin trommespillende har, Håkon Paulsberg.

Den arven er fortsatt til stede i tonen hennes, men i veldig stor grad har hun benytta de ti åra siden bandet hennes blei etablert til å nærme seg et ideal som i stor grad består av henne sjøl. Hanna Paulsberg anno 2020 har med andre ord tatt voldsomme steg i retning seg sjøl.   

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jubileum

Denne konserten var planlagt også for programmet som lå klart før skjebnedagen 12. mars. Festivalen så heldigvis ingen grunn til å gjøre noe med den bookingen. Den eneste forandringa som møttes gjøres var at bandets faste gjest, den svenske stjernetrompeteren Magnus Broo, blei sittende coronafast borte hos Carl XVI Gustaf och Silvia og ikke kunne komme, men erstatter Thomas Johansson sørga for at det savnet ikke blei plagsomt på noe slags vis.

Det at Paulsbergs Concept har vært et fast band i ti år, absolutt ingen utskiftninger, betyr at de både trives og har vokst sammen. De fire, som alle har den moderne tradisjonen inne, vet hvordan de skal stake ut kursen videre også. Det betyr igjen at dette møtet både fortalte oss hvor vi er samtidig som Paulsberg & Co satte kompassnåla rett vei mot den akustiske framtida. Et strålende kollektiv med fremragende solister der jeg er ekstra fascinert av den nye fargeleggeren Hans Hulbækmo som allerede er der for å føre arva etter salige Jon Christensen videre.

Flotte gjester og lite nytt

Gjestene, i tillegg til den inderlige krafttrompeteren Johansson, var unge Håvard Aufles på synth og stemmeskulptøren Elin Rosseland som vi hører så altfor sjelden. Rosseland er i mine ører en av våre aller mest spennende vokalister som nok en gang fortalte oss at hun bør få mye mer oppmerksomhet. Ekstra morsomt var det at Rosseland hadde spilt i band med far Håkon Paulsberg på 80-tallet – solide linjer der altså.

De tre gjestene sørga for at Hanna Paulsberg Concept som kollektiv låt ganske så annerledes enn det vi er vant til. Det var en flott måte å markere bandets jubileum på, men samtidig var det eneste lille minuset at det var skrevet lite ny musikk til konserten – kun ei låt. Jovisst var mye av de «gamle» låtene nyarrangert, men det hadde vært ekstra stas med mer ferskt materiale også.

Uansett er Hanna Paulsberg, hennes band og musikk anno 2020 av internasjonal meget solid klasse. De gratulerte oss og seg sjøl på et fremragende vis – noe et meget velvillig publikum visste å sette pris på.   

Hanna Paulsberg – tenorsaksofon 

Trygve Waldemar Fiske – bass

Oscar Grönberg – piano

Hans Hulbækmo – trommer

Gjester 

Håvard Aufles – synth

Thomas Johansson – trompet

Elin Rosseland – vokal

Moldejazz, Bjørnsonhuset 140720

Publikum: 200

Nå er det ingen vei tilbake: Brødrene Skeidsvoll blir det nye kampropet på Kleive. Brødrene Midthaug sin tid på det feltet er definitivt over.

Med en pangstart på, eller rettere sagt før konserten, med tildeling av Talentprisen for 2020/21 fra SpareBank 1 SMN og Moldejazz på 40000 kroner for hver av brødrene og automatisk jobb på hovedprogrammet til neste år, så sa lillebror Isach det som det var: No må vi levere!

Fart og spenning

Brødrene har har gjennom debutalbumet sitt vist oss at vi snakker om to svært frilynte unge menn med kvaliteter som kan ta dem svært langt. Det er brødre som har snakka og spilt musikk sammen siden de var små og de falt i jazzgryta før de hadde runda 10 år. Nå har de kommet seg helt opp i midten av 20-åra og den musikalske modenheten er påtakelig alderen tatt i betraktning. 

Her er absolutt ingenting avtalt før det settes i gang. Det telles ikke opp for at tempo skal settes – her kaster man seg enkelt og greit ut på 70000 favners djup og satser på at man kommer trygt til land. 

Tradisjonell melodikk, rytmikk og melodikk kan man i stor grad glemme når det gjelder budskapet til brødrene Skeidsvoll. Her finnes det spor etter tankegodset til giganter som Ornette Coleman og Cecil Taylor og med et dynamisk uttrykk som tar oss fra det bortimot melodiske og fintfølende til det harde og tøffe, tok de velkledde brødrene iført dress, slips og gule sokker oss med på ei utfordrende og spennende reise.

Nye samtaler 

Den første «låta» varte i 45-50 minutter og de to spilte piano og tenorsaksofon. Deretter skifta de til melodika og sopran som for å fortelle både hverandre og oss at nå ville de snakke om noe helt annet.

Det er allerede et spenn og et vidd over samtalene til de to fører som er imponerende. Utviklinga fram til neste års takk-for-prisen konsert(er) – om det blir en felles eller to hver for seg er vel ikke avgjort – skal bli interessant å følge. 

Nedslaga til skihopperen Halvor Asphol fra akkurat Kleive var ofte ei slags blanding mellom jamsides og nydelige Telemark-nedslag. Slik er det fortsatt med brødrene Skeidsvoll også, men de er på veldig god vei til noe enda mer stilreint.

Og om noen lurte på om de spilte «He Ain´t Heavy, He´s My Brother», så er svaret enten nei eller svært fordekt. Tøft og heftig var det uansett.

Brødrene Skeidsvoll Brødrene Skeidsvoll – det er bare å sette i gang å øve inn det nye kampropet på Kleive!       

Moldejazz, Teateret Vårt – Publikum 50 – tirsdag 140720

Joshua Redman, Brad Mehldau, Christian McBride og Brian Blade. Sammen var de dynamitt på 90-tallet og etter 26 års pause er de tilbake bedre enn noen gang. For et band!

Tenor- og sopransaksofonist Joshua Redman, pianist Brad Mehldau, bassist Christian McBride og trommeslager Brian Blade er hver for seg blant det ypperste som finnes på Tellus på sine respektive instrumenter. De fant veldig sammen på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet og var på mange vis ei supergruppe allerede da. Statusen til de fire og ønskene om å gå i egne og nye retninger førte til at de blei bandledere og blant jazzens superstjerner hver for seg. Likevel har nok mange båret på en drøm om at en dag så måtte de komme sammen igjen.

Nå har det altså skjedd og noen kunne kanskje tro at fire slike strålende instrumentalister blei for store for hverandre, men det er altså ikke tilfellet. Her snakker vi nemlig om fire herrer som har den største respekt for hverandre og som ikke har det minste behov for å fremheve seg sjøl fremfor noen av de andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Såvidt jeg har skjønt har de fire laga helt nytt materiale og her er det svært mye gull å finne. Personlig har jeg falt pladask for den nydelige «Silly Little Love Song» – en potensiell klassiker spør noen meg.

Både kollektivt og sjølsagt solistisk er dette verdensklasse. Dette er et urheftig bevis på at et superband faktisk kan bli enda større enn de enkelte musikerne. Fantastisk – slik er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.