Trommeslageren Sverre Gjørvad har vært til stede siden slutten av 90-tallet, men pausene fra jazzrampelyset har vært mange og for lange. Det bekrefter denne utgivelsen.
Sverre Gjørvad kan gjerne smile litt – det er det all grunn til.
53 år unge Gjørvad, opprinnelig fra Stathelle i Telemark, men bosatt i Hammerfest nesten så langt nord som vel tenkelig, blei vi først oppmerksom på gjennom band som Dingobats og Storytellers sammen med venner fra jazzlinja i Trondheim.
Seinere har det kommet to skiver under eget navn, «Den lille pytten er et hav» og «Patience for the Little Things», fra rundt 2000 og 2010. Det er med andre ord en slags tiårssyklus mellom hver gang Gjørvad gir lyd fra seg og denne gangen har han samarbeida med tre fine musikanter fra Tromsø.
Med seks egne låter, George Harrisons klassiker «Here Comes the Sun» og ei låt av Geggen Mauno, gir bassist Dag Okstad, gitarist Kristian Olstad, tangentist Herborg Rundberg og Gjørvad oss ei hyggestund med musikk som flyter organisk og dynamisk av gårde.
Om det er roen, den friske lufta og den åpne naturen der nord som har inspirert Gjørvad til å skrive og skape musikk som egner seg for ettertanke vet jeg ikke, men jeg ser på ingen måte bort fra det. Den er uansett egna til at den store ro kan senke seg – det skader sjelden.
Sverre Gjørvad har noe personlig å melde – måtte det ikke ta ti år til neste gang.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sverre Gjørvad Voi River Losen Records/MusikkLosen
La det være klart med en gang: både som trompeter, komponist og bandleder er Lyder Øvreås Røed et sjeldent talent. Her følger det to bekreftelser på det.
Lyder Øvreås Røed i sentrum for Slow Is the New Fast.
Lyder Øvreås Røed har rukket veldig mye på sine 25 år. Bergenseren med Oslo som base etter å ha studert på Norges Musikkhøgskole har vist seg fordelaktig fram i band som Fieh, Mosambique og Bangkok Lingo og ikke minst fortalte han oss med debuten til Slow Is the New Fast for to år siden at her er det på alle slags vis et framtidshåp som allerede nå har mye å melde.
Nå er altså SITNF klar med oppfølgeren til «Slow» og som sist, der det var et unntak, så har Øvreås Røed skrevet all musikken.
Med et band som nå består av nykommerne Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte og Håkon Aase på fiolin, ravanhatta og perkusjon – han har erstatta Hans Pålsen Kjorstad – og gjengangerne Øvreås Røed på trompet og flygelhorn, Tore Ljøkelsøy på trommer og perkusjon, Joel Ring på bass og Bjørn-Even Bjerkli Verbeke på piano, så viser både komponisten og bandet at de har tatt flotte, nye steg.
Både som komponist og med sin varme, runde tone i horna sine viser Øvreås Røed oss en modenhet og personlighet som man vanligvis trenger mange flere år på baken for å uttrykke.
Øvreås Røed er en melodiker av rang og som både navnet på bandet og skiva mer enn antyder så etterstreber de og han en ro i foredraget som er herlig å bli invitert inn i. Den spesielle instrumenteringa, med noen av våre beste unge stemmer, sørger også for at Slow Is the New Fast låter ulikt alle andre. Dette er både vakkert, flott og ganske så unikt – det holder mer enn lenge det.
Lyder Øvreås Røed – et sjeldent og allsidig talent.
Her om dagen møtte vi Øvreås Røed som bidragsyter på debutskiva til «storbandet» OJKOS også. Sammen med det vi allerede har nevnt her skulle man nesten tro at det som må være en kreativ energibunt hadde nok å holde på med.
Slik er det altså ikke og på høsten i fjor debuterte han under eget navn også. Den har blitt liggende til marinering her noen måneder og har bare blitt bedre og bedre.
Sjøl om han garantert har hørt mye norske trompetere på den øverste internasjonale hylla, som Mathias Eick, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, så er det ikke i forlengelsen av disse tre vi finner Øvreås Røed anno nå.
Med åtte glitrende nye komposisjoner som utgangspunkt tar han oss med inn i et nydelig akustisk og melodisk univers der både trompeteren og komponisten Kenny Wheeler lett kan ha vært en inspirasjonskilde. Øvreås Røed er allerede en svært langt framskreden solist med et uttrykk som bærer bud om at det er fantastisk mye godt og vakkert i vente de neste tiåra.
Når han så har tatt med seg trommeslageren Tore Ljøkelsøy, en spennende og svært lyttende rytmist, fra Slow Is the New Fast og kobla seg og han med kremmusikere Eyolf Dale (piano), Hanna Paulsberg (tenorsaksofon) og Steinar Raknes på bass, så har mye ligget til rette for at Øvreås Røeds debutalbum skulle bli noe helt spesielt.
Det har det da også blitt. «The Moon Doesn´t Drink» er for mitt sanseapparat en av de sterkeste debutene i norsk jazz på svært lang tid. Det er vakkert, det er høyst personlig, det er interaksjon på et høyt nivå og det forteller oss at i Lyder Øvreås Røed har vi en komponist, bandleder og ikke minst en trompeter og flygelhornist som har alt i seg til å være med å prege norsk og muligens internasjonalt jazzliv i mange tiår fremover. Saker!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Slow Is the New Fast Slower AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Lyder Øvreås Røed The Moon Doesn´t Drink Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Vokalisten Monika Hoffmann fra Sverige, men med røtter i både Tyskland og Ungarn, er et nytt bekjentskap for meg. Det har vært et hyggelig møte.
Artist, låtskriver og entertainer står det på visittkortet til Monika Hoffmann. Det stemmer det.
38 år unge Hoffman har vært med på mye til tross for at våre veier altså ikke krysset hverandre før nå. Hun har som mange andre håpefulle skandinaver studert på Berklee i Boston og til og med stått på scena sammen med legender som Michael Brecker og Charlie Haden.
På dette møtet med Hoffman hyller hun ti av sin store vokalhelter: Rosemary Clooney, Marie Fredriksson, Ella Fitzgerald, Shirley Bassey, Cesaria Evora, Cher, Etta James, Barbra Streisand, Doris Day og Judy Garland. Låtene er sterkt knytta til de nevnte, men Hoffman greier likevel i ganske stor grad å sette sitt eget preg på tolkningene.
Roxette-låta «Fading Like a Flower», «Cheek to Cheek» til Ella, «Bang Bang» til Cher, «Lover Man» til Etta James og «What Are You Doing the Rest of Your Life» til Streisand er noen eksempler på dette og viser oss hvilken solid oversikt Hoffman har.
Det er like mye pop som jazz i uttrykket til Hoffman og her hjemme er artister som Grete Kausland og Silya vokalister som har et liknende uttrykk – både vokalist og entertainer med andre ord.
Sammen med et meget godt tysk storband på flere av låtene og i mindre konstellasjoner på andre, presenterer Monika Hoffman seg som en sjarmerende og dyktig artist, entertainer og vokalist.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Monika Hoffman Ten Muses mochermusic/mochermusic.com
Ikke hørt ordet før? Ikke jeg heller, men det musikalske språket Jon Balke snakker er så unikt at det trenger noe helt eget. Det låter enkelt og greit vakkert og uhyre personlig – det låter balkesk.
Jon Balke snakker et helt eget språk. Foto: Tor Hammerø
Helt siden jeg hørte Jon Balke for første gang sammen med Arild Andersen på midten av 70-tallet, så har jeg vært fascinert av den unike og kompromissløse stemma hans. Denne solokonserten var en solid bekreftelse på at stemma fortsatt er like sterk og unik.
Hans ferske solo-visittkort på ECM, «Discourses», var mer enn en antydning på hva vi hadde i vente denne kvelden. Med seg til innspillinga i Lugano hadde han en rekke prosesserte lydlandskap som han spilte rundt – eller var det motsatt? Uansett så blei det spennende balkesk musikk ut av det.
Slik var det også på den musikalske ekskursjonen han inviterte oss med på på Victoria også. Det evig teipte var også med på et smakfullt og utfordrende vis også her, sjøl om jeg ikke alltid fikk med meg merverdien.
Repertoaret var en slags reise i Balkes karriere, der årsaken til at han blei kalt perkusJon for noen tiår siden fortsatt skinte tydelig gjennom i uttrykket hans. Vi fikk hilse på musikk fra Masqualero-perioden, Magnetic North-tida med en ekstra hilsen til eneren Jon Christensen der navnebror Balke var innom den nydelige låta som spilte Jon ut på hans siste ferd for noen måneder siden og fra Batagraf-epoken samt flere låter fra den nye skiva.
Hele tida er det den rytmiske lyrikeren, maleren og klangmesteren Jon Balke med et anslag ingen andre på Tellus i alle fall er i besittelse av, som viser oss hvem han er anno 2020. Han er fortsatt den kompromissløse og ustanselig søkende musikanten som fascinerte meg for noen tiår siden. Han er det i minst like stor grad den dag i dag.
OJKOS – Orkesteret for jazzkomponistar i Oslo – leverer med sitt første visittkort en bekreftelse på at det skjer mye spennende på et svært høyt nivå blant den oppvoksende jazzslekt i hovedstaden.
OJKOS er et mangehoda troll befolka med svært mye talent.
For vel to år siden tok trombonist, komponist og arrangør Andreas Rotevatn initiativ til å etablere et stort jazzorkester for komponister. Det har på ingen måte endt opp med å bli et tradisjonelt storband sjøl om antallet innbyggere er cirka det samme. Ganske kjapt fikk Rotevatn, opprinnelig fra Nordfjordeid, med seg fire likesinna som både ville spille og komponere for et stort ensemble.
Deretter starta jobben med å befolke bandet og basert på OJKOS´ første plate – med Rotevatn som komponist, mixmaster og produsent – så har de lykkes med sitt forehavende både musikalsk og befolkningsmessig.
Her bør faktisk alle nevnes – kollektivet er nemlig så bra at det fortjener de. Henriette H. Eilertsen og Rakel E. Paulsen, begge på fløyte, Marie Rotevatn, klarinett og bassklarinett, Tina L. Olsen, barytonsaksofon, Richard Köster, Jakob E. Myhre og Lyder Ø. Røed, trompet, Johannes F. Solvang og sjefen for anledninga, trombone, Steffen Granly, tuba, Kristoffer Håvik (tangenter), Arne Martin Nybo og Mike McCormick (gitar og laptop), Alexander Hoholm (bass), Knut K. Nesheim (vibrafon og perkusjon) og Henrik Lødøen på trommer, utgjør dette unike ensemblet som naturligvis låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei. Ikke så rart siden denne instrumenteringa neppe finnes noe annet sted på Tellus i alle fall.
Når så Rotevatn har hatt alle disse stemmene i hodet når han har skrevet musikken, så har han fått frem mange av de flotte særegenhetene som han visste fantes der etter mange øvelser de par sisten åra. Han har også henta hemningsløst fra sin inspirasjonsbank som består av så forskjellige kilder som Igor Stravinskij, Gustav Holst, Miles Davis/Gil Evans, Steve Reich, Camel, Rod Temperton/Quincy Jones og Daft Punk og Avicii. Puh!
Det betyr en usedvanlig heftig og sammensatt gumbo som det swinger og ikke minst groover noe vederstyggelig av. Rotevatn har greid bringe frem usedvanlig mange farger i musikken sin og med empatiske medspillere så har dette blitt en flott førstereis for OJKOS. Det er bare å glede seg til fortsettelsen der vi får høre hva de andre komponistene har å bringe til torgs.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Vokalisten, pianisten og komponisten Laila Biali har et stort navn hjemme i Canada. Til tross for at hun fortalte oss hvem hun var med sin sjøltitulerte ACT-debut for to år siden, så venter fortsatt det store gjennombruddet på denne sida av Atlanteren.
Laila Biali er og har ei personlig stemme.
Canada har en stolt tradisjon når det gjelder stemmer som har satt sitt preg på moderne vokaluttrykk. Det er vel nok å nevne storheter som Joni Mitchell, Leonard Cohen, Diana Krall, Neil Young og Michael Bublé. Laila Biali (39) har med andre ord mangt og mye å slekte på.
Som flere av sine nevnte landsmenn så befinner også Biali seg også i flere grenseland med sitt vakre, men nokså ufarlige uttrykk. Det er mye mye jazz i det, men også like store deler avansert popmusikk. Til sammen blir det nok et vakkert visittkort fra Biali, men om det er nok originalitet i det til å oppnå den typen verdensherredømme som sine landsmenn tviler jeg på.
Biali, som har flytta hjem etter flere år i New York, har skrevet det meste av materialet sjøl. Noe i samarbeid med andre – noe aleine. Den eneste coverlåta denne gangen er Gregory Porters «Take Me to the Alley» som hun absolutt setter sitt eget bumerke på.
På det personlige planet har Biali vært gjennom tøffe tider de seineste åra, noe som også gjenspeiler seg i tekstene hennes. Det betyr på ingen måte at dette er noen mørk tilstandsrapport fra henne – det betyr bare at hun forteller historier som de er og hun gjør det på en troverdig måte.
Sammen med et utmerka musikalsk reisefølge av stort ukjente canadiske musikanter, så sørger Laila Biali nok en gang for en elevert hyggestund, men uten de store utfordringene.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Kvartetten Aadal fra Sørlandet gir oss varm og god musikk et sted midt mellom jazz, americana og instrumental rock.
Aadal krysser mange grenser med sitt heftige brygg.
Gitarist og komponist, og åpenbart bandleder, Michael Aadal kjenner vi blant annet fra et par veldig bra utgivelser på Losen Records: «Abigail» og «Pomona». Her møter vi han i en noe annen setting sammen med André Kassen på saksofon, Audun Ramo på bass og Gunnar Sæter på trommer.
Aadal har fortalt oss klart og tydelig at han er en strålende melodiker ved tidligere møter og her kommer det nok en bekreftelse på det. Musikken egner seg faktisk både til ettertanke og avslapping og du skal ikke se bort fra at noe passer til siste dans også – for de med slike tilbøyeligheter.
Det hevdes at både Brian Blade, Terje Rypdal og Daniel Lanois er blant inspirasjonskildene og jeg ser absolutt ingen grunn til å protestere på det. Aadal er utstyrt med en varm og fin tone i gitaren sin og både han og resten av det særs empatiske bandet har og tar seg god tid uansett hva slags tempo musikken blir servert i.
«Silver» er jazz for rockere, med heftige og tøffe riff, og rock for jazzere. Musikkelskere fra andre dalstrøk vil også finne mye å glede seg over her.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Med tangentist i superklasse Kjetil Bjerkestrand og filonmester Arve Tellefsen i spissen for et kremlag av jazzmusikanter og klassiske musikere, blei årets høyst spesielle Moldejazz avslutta på aller beste vis.
Kjetil Bjerkestrand og Arve Tellefsen – Breaking Beethoven! Fot Line Rakvåg Malones
Kjetil Bjerkestrand, som trakterer allehånde tangentinstrumenter, trenger definitivt ikke å be om synthenes forlatelse etter denne fantastiske konserten som sørga for at både jazzfolk og tilhengere av tradisjonell Beethoven – og sikkert mange med andre tilbøyeligheter også – fikk det de hadde håpt på og vel så det. Bjerkestrand og Tellefsen har jobba mye sammen opp gjennom åra og forrige gang var det Bach som fikk gjennomgå. Tellefsen var mer skeptisk til Beethoven – han mente nemlig at det ikke swinger av hans musikk slik som det gjør av Bach sin. Med fasit i hånd er jeg overbevist om at Tellefsen ikke angra et sekund på at han blei med på «galskapen».
På tvers av det meste
Med åtte virtuose musikanter på scena, lydmagikeren Asle Karstad med knapper og spaker og en meget dyktig lysmann i tillegg, blei dette av typen opplevelse som tok bolig i oss og som garantert blir sittende i lenge – svært lenge.
De hadde ikke nekta seg noe og jeg er sikker på at den døve Beethoven, som døde som en bitter mann fordi han mista hørselen, nå satt og smilte med nytt høreapparat der oppe av tolkninger han aldri hadde hørt for seg mens han levde.
Humor og virtuositet
Det var langt i fra bare Beethoven-musikk vi blei servert, men blant annet «Somewhere» fra West Side Story og Mozart hadde også funnet nåde hos Bjerkestrand og Tellefsen fordi det var musikk inspirert av Beethoven. Og så fikk vi både til og fra Elise, må vite!
Blues a la Beethoven fikk vi også og den minst kjente av musikerne, den kinesiske, men Oslo-bosatte pianisten Jie Zhang, leverte en solo som vil bli huska lenge. Hvilken virtuos!
Og fleipen satt også løst: Bjerkestrand spurte Tellefsen, som nesten stilte i Rosenborg-farger, at siden han var litt eldre enn de andre på scena om han hadde hadde møtt Beethoven! Såvidt, var svaret!
Jazzsaksofonist og operasanger Håkon Kornstad er noe helt for seg sjøl, Frode Alnæs og Rune Arnesen storkoste seg og neste års Artist in Residence på Moldejazz, bassisten og vokalisten Ellen Andrea Wang, fortalte oss litt om hvorfor hun har fått det ærefulle oppdraget.
Breaking Beethoven – for ei stemning i Molde Domkirke! Foto: Line Rakvåg Malones
Mange konstellasjoner
Vi fikk oppleve en rekke konstellasjoner, Alnæs og Arnesen, Tellefsen og Alnæs, Kornstadog Zhang og Kornstad og Wang bare for å nevne noen og måten alle utfordra hverandre på, sørga for musikk for evigheten. Bjerkestrands nydelige og følsomme synthbruk sørga også for at dette blei ei stund for minneboka.
Her blei musikalske dører åpna og grenser blei flytta. Her møtte vi virtuose musikanter som tok musikken seriøst, men ikke seg sjøl så alvorlig. De tillot seg å leke med musikken og du verden så moro og så flott det blei. Bedre måte å vandre ut i natta og minnes Moldejazz 2020 er faktisk ikke mulig å tenke seg.
Om det har gått inflasjon i 6-ere hos Hammerø dette året? Nei, det er bare slik at denne konserten og to andre denne gangen holdt verdensklasse og da fortjener de full terning. Sånn er det med den saken.
Den sveitsiske trommeslageren Florian Arbenz traff jeg for første gang i fjor med trioen Vein i samarbeid med Norrbotten Big Band. Det ga absolutt mersmak.
Florian Arbenz i sentrum for mesteparten av Convergence-bandet.
44 år unge Florian Arbenz har jobba med storheter som Greg Osby, Dave Liebman og Andy Sheppard noe som mer enn antyder på hvilken hylle han hører hjemme. Likevel er det med trioen Vein, det tvillingbror Michael spiller piano, at Florian Arbenz har fått mest, og velfortjent, oppmerksomhet.
Her har han tatt initiativet til et svært så internasjonalt band. De cubanske brødrene Jorge og Maikel Vistel, på henholdsvis trompet og tenorsaksofon, med erfaring fra samarbeid med Benny Golson, Roy Hargrove og David Virelles, den brasilianske gitaristen Nelson Veras, den engelske vibrafonisten Jim Hart, som vi har møtt i bandet til Marius Neset og den australske bassisten Rafael Jerjen, er til sammen Convergence – som betyr noe i nærheten av sammenfall.
Arbenz, som har skrevet to av de åtte låtene, mens de resterende er ført i pennen av Vistel-brødrene, men hver for seg, legger ikke skjul på at de musikalske referansepunktene finnes hos Coltrane, Henry Threadgill, Steve Coleman og til og med Django Reinhardt.
Det betyr på ingen måte noen form for kopiering, bare spennende utgangspunkt. Moderne, melodiske, hip akustisk med tydelige røtter som snakker et 2020-språk fremført av meget dyktige musikanter som aldri går i veien for hverandre, men som derimot løfter hverandre – der har vi Convergence.
Når så Arbenz kan melde at han har idealer som Max Roach, Art Blakey og Jack DeJohnette, så vet vi i hvilket landskap vi finner hans eminente trommespill også.
«Convergence» er intet mindre enn en hyggelig overraskelse fra et ukjent hold. Dette er både et band, en musikk og enkeltmusikanter vi mer enn gjerne hører mer fra.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Norsk plateselskap som drives av en svenske og ei plate med et dansk/finsk/polsk band innspilt i Finland. Her må Nordisk Råd på banen med en gang!
Misceo har noe helt eget på kjøreplanen.
I 2017 fant den danske jazztrommeslageren Frederik Bülow og den polske klassiske cellisten Joasia Cieslak ut at de ville sette sammen et band med ønske om å skape musikk der grenser mellom jazz og klassisk musikk blei viska ut.
Nå er Misceo, som de kaller seg, klar med sitt debutalbum og med en kvintett der en en jazztrio bestående av Bülow, hans landsmann Adrian Christensen på bass og den finske pianisten Artturi Rönkä møter en klassisk strykeduo med Cieslak og den danske fiolinisten Kern Westerberg, så har de makta å skape original, spennende og vakker musikk i disse grenselandene.
Musikken er skrevet av henholdsvis Bülow og Christensen og både minimalister som Steve Reich og Phillip Glass og jazzmodernister som Vijay Iyer og Mark Turner kan anes i horisonten.
Mange har prøvd før og noen har lykkes med å fusjonere disse to verdenene. Med en fersk megaopplevelse der Kjetil Bjerkestrand og Arve Tellefsen, sammen med et norsk kremband bestående av fire jazzmusikere og fire klassikere, ga oss Breaking Beethoven under Moldejazz, vet vi at det er mulig.
Misceo har også lykkes på sitt unike vis. All musikken er original og de to «leirene» snakker det samme språket, de visker ut skillelinjer og det swinger av det. Et herlig påfyll fra et unikt musikalsk sted.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Misceo Better Word for Love AMP Music & Records/Musikkoperatørene
