Tor Hammerø

Daniel Herskedal inviterer oss inn til et sted det må være svært godt å være. Han har aldri bydd på seg sjøl på et slikt vis tidligere. Dette er nemlig så tett og nært på ei musikalsk sjel det er mulig å komme.

Daniel Herskedal (38) har tatt stadig nye steg i retning seg sjøl siden vi møtte han for første gang i tradjazzbandet Dixie i Molde for rundt 20 år siden. Med sin tuba, og av og til det sjeldent spilte instrumentet basstrompet, har han trinn for trinn etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå både som instrumentalist, bandleder og komponist. Med «Call for Winter» gir han oss sin sjuende plate og den femte på det svært velrennomerte engelske selskapet Edition Records. 

Det at Herskedal tilhører stallen til Edition Records betyr igjen at han får stor internasjonal oppmerksomhet. For sitt forrige visittkort, «Voyage», mottok Røbekk/Strande/Skakketeigens store sønn mellom 60 og 70 anmeldelser på verdensbasis – stort sett svært positive – og at hans versjon av «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» blei brukt i den Brad Pitt-produserte filmen «The Last Black Man in San Francisco», skader heller ikke. Det sier faktisk en hel del om hvor Herskedal har kommet anno 2020.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gjennom sine musikalske reiser har Herskedal fortalt oss mye om hva som betyr noe for han. Med denne soloutgivelsen blir vi invitert med helt inn – til kjernen i hvem og hva han er. I motsetning til tradisjonelle studioinnspillinger, stakk denne gangen Herskedal til skogs og fjells og tilbragte vel to uker aleine på Elgstuggu på Elgå i nærheten av svenskegrensa. En del rein og noen reingjetere var hans eneste levende selskap mens komponeringa og innspillinga foregikk.

Gjennom de tolv komposisjonene har Herskedal skapt stemninger, melodier og landskap så sterke, vakre og personlige som vel tenkelig. Herskedal trives utmerket i landskap som har både klassiske impulser, verdensmusikk og jazz i seg og når han så med nennsom hånd har benytta seg av de tekniske mulighetene han har til sin disposisjon for å legge lag på lag av sine instrumenter og andre lydkilder, så har «Call for Winter» blitt noe helt spesielt.

Det har aldri vært noen tvil om Herskedals mesterskap som instrumentalist. Han er og har sin egen stemme, men her i større grad enn noensinne har han skapt høyst personlig musikk som vil bli stående for alltid. Strålende og takk for invitasjonen!  

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dizzy Gillespie er en av jazzens aller største ikoniske skikkelser. En av dagens ledende trompetere, Dave Douglas, hyller han på et veldig flott vis.

Dave Douglas (57) har i tillegg til svært mye annet hylla en rekke store jazzskikkelser opp gjennom sin karriere. Wayne Shorter, Mary Lou Williams, Jimmy Giuffre, Carla Bley og Booker Little er noen av dem og endelig, sier han sjøl, tok han mot til seg og satte seg fore å løfte frem igjen Dizzy Gillespie også.

Respekten for Gillespie, både som trompeter, komponist, humorist og bandleder, har vært så stor at det tok sin tid før Douglas mente han var klar. I 2018 fikk han imidlertid muligheten til å sette sammen et konsertprogram til ære for en av sine store helter og dermed begynte snøballen å rulle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det førte til at Douglas plukka frem et par Gillespie-låter og skrev friske arrangement til dem, men i all hovedsak skrev han ny musikk i Dizzys ånd og samla sammen et kremband til konserten.

Det skulle egentlig ende der, men både det musikalske resultatet og responsen var så bra at Douglas etter hvert skjønte at det «måtte» bli plate av det også. Det var så avgjort en korrekt avgjørelse.

Mange av de involverte fra konserten for to år siden var forhindra fra å være med på innspillinga gjort i september i fjor, men trommeslager i ultraklassen Joey Baron var nok en gang på plass. De nye på plass er den framifrå, men for meg totalt ukjente unge trompeteren Dave Adewumi, den glitrende cubanske pianisten Fabian Almazan, som skinner spesielt på Dizzys klassiker «Manteca», den unge bassisten Carmen Rothwell og gitaristen Matt Stevens.

Dizzy er representert med ei låt til, den sjeldent spilte «Pickin´ the Cabbage» fra hans tid i Cab Calloway Orchestra. Eller er alt Douglas-materiale med både retning  vår tid samtidig som det er flotte spor til både «Con Alma» og «Swing Low, Sweet Cadillac».

Både som komponist, bandleder og trompeter er Dave Douglas en av de aller mest spennende på det amerikanske kontinentet anno 2020. Her gir han oss nok et herlig eksempel på det.

PS Dizzy Gillespie meldte seg som presidentkandidat i 1964. Han rakk ikke helt frem, men ville garantert blitt en bedre president enn den nåværende. Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer ikke som noen overraskelse at det swinger noe vederstyggelig av kvintetten Hegge. Nå mer enn noen gang.

Spellemannprisvinner, bassist og bandleder Bjørn Marius Hegge (32) følger opp «Vi är ledsna men du får inte längre vara barn» – som han vant prisen med i 2017 – med en utflukt som sørger for at sinnets helse garantert får seg en opptur.

Med det samme kremlaget som sist: Håkon Mjåset Johansen på trommer og cymbaler(!), den best tenkelige svenskeimporten Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon og Vigleik Storaas på piano, tar Hegge oss med på ei tradisjonsrik, men samtidig fremoverskuende, sprudlende og tøff reise.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er intet mindre enn tidløs jazzmusikk Hegge byr på. Masse humor er også involvert – både musikalsk og skriftlig. På coveret står det for eksempel at alle komposisjonene er skrevet av Kullhammar og Storaas – bortsett fra de som er merka med Bjørn Marius Hegge og det er sjølsagt sju av de ni låtene.

Ornette Coleman, Art Blakey, Cannonball Adderley, Keith Jarrett og Louis Moholo blir nevnt som inspirasjonskilder og da er det ganske åpenbart hvor Hegge er på vei. Med solister på det aller øverste nivået og et kollektiv som vil hverandre vel, blir «Feeling» akkurat den oppfølgeren mange sikkert har venta på. Og det advares faktisk også mot at det er mulig å danse til dette festbrygget. De nekter seg med andre ord absolutt ingenting og i påvente av at Hegge kan oppleves live til eventuell dansemoro, så er hjemmebrygget absolutt anbefalelsverdig. Tøft, heftig og morsomt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield sammen med Bill Stewart og Steve Swallow brukte knapt fem timer på å spille inn «Swallow Tales». Det var tydeligvis mer enn nok det.

Det at det tok så kort tid å lage et så strålende musikalsk visittkort, er for så vidt oppsiktsvekkende. Men da skal vi samtidig huske at supergitarist John Scofield (68) og elbassist i samme klasse, Steve Swallow (79), har rundt 40 år med erfaring sammen og skårungen Bill Stewart (53) på trommer, også han hører hjemme i eliteserien, har vært med på rundt halvparten av reisa.

Scofield og Swallow har spilt hundrevis av jobber sammen og Scofield og Stewart sikkert enda flere. Som trio ga de ut liveskiva «EnRoute» i 2004 og nå mente de heldigvis at det var på høy tid å gjøre noe sammen som trio igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen var det ni Swallow-låter som stod på repertoaret. Alt sammen er låter Scofield lærte som 20-åring på Berklee der han også møtte Swallow som han siden har betegna som sin mentor.

Jovisst er Swallow en elbassist i ultraklassen – han gikk over fra den store akustiske fela tidlig på 60-tallet – men han er i like stor grad en komponist som «alle» liker å tolke. Giganter som Bill Evans, Stan Getz, Steve Kuhn og Pat Metheny har alle spilt inn låter av Swallow – det sier det meste om hvilken anseelse han nyter.

Her får vi låter som «Falling Grace», «Eiderdown» og «Hullo Bolinas» og sjøl om de tre har spilt dem «noen» ganger, så finner de sjølsagt nytt gull her slik musikanter på dette nivået alltid gjør.

Her føres det musikalske samtaler med tre lyttende herrer i besittelse av usedvanlig personlige stemmer. Dette kunne enkelt og greit ikke gå gæernt.

PS Dessuten synes Trump bør avsette så snart som mulig.

Jacob Young, David Rothenberg og Sidiki Camara kommer fra hvert sitt kontinent. Her forteller de oss at musikk er det vakreste fellesspråket som finnes.

Det kommer neppe som noen bombe på den opplyste at musikk er et språk som krysser landegrenser på det mest elegante vis. Via musikk møtes mennesker, grenser blir brutt ned og relasjoner oppstår. Det er slik vi mennesker har muligheten til å komme hverandre nærmere. Camara fra Mali i Afrika, Rothenberg fra USA og Young fra Norge gjør et strålende forsøk på å få det til.

Hvem sitt initiativ dette var vet jeg ikke, men de tre møttes uansett to junidager i fjor i studioet til Øystein Sevåg like utenfor Oslo. Med et repertoar bestående av to Camara-låter, en av Young og seks spontant unnfanga, sørga gitarist Young, klarinettist, bassklarinettist og fløytist Rothenberg og n´goni-, balafon-, calabas- og djembespiller, og tidvis også vokalist, Camara, for at kulturer, tradisjoner og uttrykk fra mange himmelstrøk finner hverandre.

Hvordan vesener fra andre planeter vil oppleve oss når de hører denne musikken, er ikke godt å si. Jeg tipper de vil si at det høres spennende og annerledes ut der nede – menneskene er ikke de verste vi har.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Multiinstrumentalisten Per «Texas» Johansson har gjort mye klokt i sitt liv. Det at han vendte tilbake  til musikken og jazzen skal vi i alle fall være svært takknemlige for.

La oss bare klare opp i det noe spesielle mellomnavnet med en gang: siden vår mann vokste opp i Austin, Texas og hadde behov for et mellomnavn siden det var nok en saksofonist i det svenske jazzmiljøet som hadde det samme navnet, så falt det naturlig at «Texas» blei valgt. Den andre heter Per «Ruskträsk» Johansson, siden han kommer fra Ruskträsk i nord-Sverige, og er som «Texas» en fremragende saksofonist.

Per «Texas» Johansson (51) etablerte seg kraftig på den svenske jazzhimmelen mot slutten av 90-tallet og vant blant annet den store utmerkelsen «Gyllene Skivan» allerede i 1998. Etter hvert gikk han lei av musikken og forsvant fra jazzrampelyset i flere år. Han utdanna seg til sjukepleier og jobba lenge som det.

Etter hvert kom lysten tilbake og i 2015 var han på plass igjen og vant sin andre «Gyllene Skivan» – årets plate sett med norske øyne – med «De Långa Rulltrapporna i Flemingsberg». I fjor kom oppfølgeren med nok en herlig tittel, «Stråk på Himlen och Stora Hus», og for vel en måned siden blei det klart at han stakk av «Gyllene Skivan» for den også. Få, om noen, har makta det Texas har gjort: stikke av med tre «Gyllene Skivan».

Her hjemme har vi fått stifte bekjenstkap med Texas både sammen med Bushman´s Revenge og med Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra i Molde i fjor og at det er en høyst original og spennende musikant vi har med å gjøre, tar kun kort tid å slå fast.

Hans hat trick-utgivelse har blitt liggende til marinering ei god stund her i heimen, men den har tålt ventetida svært godt. Johansson trakterer klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, obo, tenorsaksofon og fløyte og med seg har han Konrad Agnas på trommer og tympani og Mattias Ståhl på vibrafon og marimba. Det er kjernetroppen og de som raskt hører for seg et høyst unikt lydlandskap, de har helt rett. I tillegg bidrar også Josefin Runsteen på fiolin, Margareta Bengtsson på harpe og en av mine aller største vokalfavoritter der borte, Rebecka Törnqvist, på noen av spora.

All musikk er skrevet av Johansson mens Törnqvist har skrevet teksten til «Barballad». Jovisst er dette jazzmusikk, tøff og unik sådan også, men Johansson henter hemningsløst fra en rekke andre kilder også til sin musikkanskuelse. Her er det spesielt mulig å høre en rekke referanser fra klassisk musikk og Johansson makter på sitt inderlige vis, både som komponist, arrangør og solist, å trylle fram et høyst personlig univers.

Per «Texas» Johansson var en svært personlig musikant allerede på 90-tallet. Pausa han tok har sikkert ført til at han har utvida sin horisont ytterligere – «Stråk på Himlen och Stora Hus» er nemlig noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg har vært så heldig å få anledning til å følge Hedvig Mollestad gjennom hele hennes karriere og vel så det. Det har gått fra tinde til tinde og høyere enn «Ekhidna» har hun faktisk aldri vært før.

Når en konfirmant får valget mellom bunad og elgitar og velger det siste, så skjønner man kjapt at her har man med et ungt menneske å gjøre som har blikket retta opp og frem og som vet hvor hun vil.

Det er Hedvig Mollestad, dattera til Ruth og Lars Martin, vi snakker om og foreldrene hadde absolutt ingen problemer med å oppfylle ønsket. Derfra, via lytteposter som Terje Rypdal og et nært og godt forhold til sin mentor Jon Arild Eberson, har karriera til Mollestad skutt fart via sidekvinne-jobbing med blant andre Jarle Bernhoft til egne band – i all hovedsak hennes eminente trio med Ivar Loe Bjørnstad og Ellen Brekken.

Med «Ekhidna» har Mollestad tatt nok et megasteg både musikalsk og karrieremessig. Mye av æren for det skal gå til Vossajazz som ba henne skrive Tingingsverket til 2019-festivalen. Mollestad fikk frie hender både når det gjaldt det musikalske og hvordan bandet skulle se ut.

Det førte til at Mollestad ville utvide paletten en hel del fra den vanlige triobesetninga. Hun ønska ikke noen tradisjonell bass/elbass og valgte heller det doble tangentparet Marte Eberson og Erlend Slettevoll pluss den doble rytmeduoen med Torstein Lofthus på trommer og Ole Mofjell på perkusjon. Som en type motstemme ville Mollestad også ha en trompet og sjøl om det finnes en rekke framifrå slike her til lands, så ville hun ha en liten annen type stemme. Det førte til at Mollestad tok kontakt med portugisiske Susana Santos Silva som hun hadde spilt med i et band under ledelse av Mats Gustafsson. Og du verden for et band dette har blitt!

Mollestad visste hvilken musikk hun hadde i hodet da hun valgte dette reisefølget og alle har skjønt hennes intensjoner til punkt og prikke. Det hele begynner med en ettertenksom hyllest til Rypdal i «No Friends But the Mountains» før det hele eksploderer i et så hipt riffinferno som vel aldri har inntatt verken fjellheimen rundt Voss eller andre deler av kongeriket før.

Mollestad tok med seg bandet i studio etter Vossajazz-konserten for å finslipe verket og hun og de inviterer oss med inn i dynamiske, men samtidig urheftige landskap med så tøft gitarspill på toppen at det bare er å juble kraftig. Dette er rocka musikk for jazzfolk og jazz for rockere – beintøft er det uansett.

Hedvig Mollestad har så avgjort tatt nye steg og om noen uker får vi møte henne igjen med et nytt bestillingsverk under Moldejazz sammen med et enda større ensemble, sjølvaste Trondheim Jazzorkester. Hvor skal dette ende? Med ei ramme der hun, bandet og publikum kan skue ut over 222 tinder så er jo mulighetene voldsomme. Det er uansett bare å glede seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sveitsiske Grégoire Maret, franske Romain Collin og amerikanske Bill Frisell møtte hverandre i sin felles hjemby New York. Det førte til musikk av det nydelige og inderlige slaget.

Arvtakeren til Toots Thielemans har Grégoire Maret (45) blitt kalt i en årrekke nå. Han er, som sitt belgiske forbilde, nemlig en munnspiller av guds nåde. Det er sjølsagt grunnen til at storheter som Pat Metheny, Marcus Miller og Cassandra Wilson har benytta seg av sveitserens tjenester både titt og ofte. Franskmannen og pianisten Romain Collin (40) har foreløpig ikke oppnådd den samme anerkjennelsen over there, men det han har vist oss både på egne utgivelser og her forteller oss at han er en tangentist av svært høy byrd.

Begge de to europeerne har altså slått seg ned i New York – de lever drømmen som så mange jazzmusikere har over hele verden. Så spørs det da hvordan den drømmen kommer til å se ut når verden forhåpentligvis begynner å komme i vater igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De to har latt seg fascinere av både USA og amerikansk musikk og kultur og, etter å ha spilt mye sammen, fant de ut at de ønska å lage en type hyllestalbum til sitt nye hjemland. Begge slo fast at Bill Frisell (69) ville være det perfekte reisefølget og som sagt så gjort: Frisell blei invitert og takka sporenstreks ja.

Maret sier at han opplevde at de tre, som aldri hadde spilt sammen før de møttes i studio, pusta og spilte som én organisme: alt skjedde veldig spontant og det meste er gjort på første opptak.

Med et repertoar enten skrevet av de tre involverte eller coverlåter som «Brothers in Arms» og «Wichita Lineman», tar de tre pluss trommeslager Clarence Penn ved enkelte diskré anledninger, oss med inn et vakkert americana-landskap der de åpenbart stortrives.

Instrumenteringa er jo sjølsagt unik – jeg tror aldri jeg har hørt munnspill, tangenter og gitar/banjo sammen tidligere. Jeg kan love at instrumentene klinger nydelig sammen, noe som sjølsagt har med det å gjøre at det er tre meget langt framskredne personligheter som setter hverandre stevne. Vakkert og flott med referanser fra de fleste amerikanske musikalske kilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noe av det jeg synes er aller morsomt med å skrive om og glede meg over musikk, er å møte nye stemmer. Singer-songwriteren og lyrikeren Maria Norseth Garli hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Jeg blir automatisk ekstra spent når det først dukker opp ei diktsamling i posten og så noen uker seinere en LP med samme artist – en artist jeg aldri har hørt om før fører til ekstra spenning før gjennomlytting/gjennomlesing.

Maria Norseth Garli er 34 år ung og kommer fra Fosen på Trøndelagskysten. Hun har studert musikk både i Göteborg og på jazzlinja i Trondheim og hun har brukt tida godt til å skaffe seg ei egen stemme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det som slår meg umiddelbart både med musikken hun skriver og formidler og lyrikken hennes, er at det er så mye luft, tid og rom i den. Hun «tvinger» deg til å sitte ytterst på stolsetet, eller hvor du nå enn sitter, for at du ikke skal gå glipp av en eneste detalj. Det er nemlig substans i hver eneste lille frase og hver eneste tone som kommer fra Norseth Garli. Det er ikke mange «ferske» artister jeg kan si det om.

Sammen med framifrå og utfordrende reisefølge i gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Tor Haugerud og ikke minst lydskaper og produsent Kyrre Laastad, har Norseth Garli skapt en presentasjon av seg sjøl og sitt spennende univers i et skjæringspunkt mellom en type vakker og ettertenksom vise-knirkepop med klare jazzovertoner. Det er ikke alle «mellomspillene» jeg fatter poenget med, men jeg lever godt med dem uansett.

Langsom musikk utvikles gradvis, som gir tid til refleksjon og meditasjon, som gir rom til å gå utenfor rommet.

Jeg ser opp til emosjonelle helter. De gjør alt på sin måte. Trenger ikke mene noe, bare være det de kan best.

Når stillheten blir hørbar.

Kan det finnes stillhet i en lyd? Kan man finne en slags stillhet i en masse av lyd? Kan en tilsynelatende evig repetisjon frembringe en indre stillhet hos lytteren? Jeg vet at jeg har opplevd det.

Dette er fire av sitatene/betraktningene/diktene som gjorde størst inntrykk på meg fra samlinga til Norseth Garli. Nesten som filosofien til ECM, men med hennes egne flotte ideer som tankegods.

Til sammen har dette blitt en formidabel dobbelt-debut fra ei viktig ny stemme. Velkommen skal hun være Maria Norseth Garli.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er noen musikanter som har dette – DETTE – som gjør at det tar et hundredel å kjenne igjen stemmen deres. Det er en signatur, et bumerke alle musikere leter etter. Arild Andersen har det i større grad enn de aller fleste.

Etter en prat fra scena med Audun Vinger, der lettsnakka Arild Andersen både informerte og ikke minst sjarmerte menigheta – han mente det måtte være bare bassnerder i salen siden de hadde valgt å trekke inn i tropekvelden, var det klart for en time med talkum på både strenga og henda.

Hans favorittbass for tida, hans effektmaskiner og ikke minst hans intellekt, hans ustoppelige nysgjerrighet og hans langt framskredne teknikk og musikalitet gjorde at en time aleine med Andersen og hans nære venner blei et påfyll som er bortimot nødvendig nå til dags.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar bestående av folketoner, egne låter som blant annet «Mira» som han ønska oss fortsatt god kveld med, en hyllest til Vera Lynn som gikk bort i går 103 år gammel – «A Nightingale Sang in Berkeley Square», ikoniske «Hasta Siempere», en særdeles modig utflukt på Niels-Henning Ørsted Pedersens glansnummer «Trubbel» av Olle Adolphson, nok en hyllest til basskollega Charlie Haden med «Song for Che» og «Lonely Woman», Keith Jarretts nydelige «My Song» og herlige ekskursjoner der han lekte seg med sin loopmaskin og andre effekter, var som en slags signingsferd gjennom Andersens bassliv.

Tonen, varmen, tilstedeværelsen og evnen til å ta rommet er noe av det som alltid snakker til meg med Andersen – slik var det også denne kvelden. Det var mye som skulle ut etter måneder med lockdown og sjøl om han ikke lykkes med alt han prøvde på, så det gjør det absolutt ingenting. Det er nemlig styrken til bassmesteren: han kunne sjølsagt spilt på det trygge og safet inn. Det er ikke Arild Andersen; han vil nemlig til stadighet utfordre seg sjøl – og oss – og det fører til spenning og herlig musikk fra start til mål.

Arild Andersen leker seg, han smiler og han får gåsehud. Omtrent det samme skjedde med oss som fikk være med på denne utflukten.

Arild Andersen

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 18.06.20

Coronafullt – ca 60