Tor Hammerø

Det skulle ta si tid før den svenske komponisten, bandlederen og tangentisten Mattias Risberg dukka opp i mitt univers. Når det først skjedde så har han raskt etablert seg på et meget høyt nivå.

Mattias Risberg runder 60 om noen få dager og bedre bursdagspresang til seg sjøl enn denne oppfølgeren til fjorårets «Live in Stripa» er ikke mulig å ønske seg. I løpet av vel et år har jeg truffet på Risberg både i solotapning, på duo sammen med sjølvaste Fredrik Ljungkvist og altså med septetten som befolker Mining.

Mining-navnet kommer naturlig siden Risberg er født og oppvokst i gruvesamfunnet Bergslagen og fordi liveskiva blei spilt inn i gruvene der. Oppfølgeren blei også sjøsatt der, men Risberg & Co fant ut at det lå et større potensiale i materialet enn de fikk ut under debuten og bestemte seg for å gå i studio et par desemberdager i fjor.

Sammen med den eneste nye siden debuten, vokalisten Jennie Abrahamson, Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på treblås, Josefin Runsteen på fiolin og perkusjon og David Stackenäs på gitar, tar Risberg oss med inn i et spennende, annerledes og allsidig univers.

Risbergs har en svært stor palett å hente fra som komponist. Han finner impulser i klassisk musikk, rock og jazz og setter det sammen til noe som store deler av kremen av svenske jazzmusikanter finner inspirerende og utfordrende. Det gjør så avgjort undertegnede også.

Det er et schwært spenn i uttrykket til Mining og det virker som et klokt valg å la musikken modne litt ekstra etter premieren. De sju har definitivt kommet under huden på musikken og skjønt Risbergs intensjoner. Her får vi alt fra det helt nedpå og reflekterende til det heftige og grooovete – jeg kunne ikke dy meg denne gangen heller – og «Zauberberg» har blitt nok en bekreftelse på at Mattias Risberg har noe helt spesielt å by på. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bare spør eller hør på Kajsa Balto så skjønner du raskt at alt lever – buot eallá på samisk. Hun følger flott opp i en tradisjon som Mari Boine skal ha all mulig ære for å ha åpna dørene til.

Til tross for at «Buot eallá» er Kajsa Balto (32) sitt andre album, så er det mitt første møte med den Oslo-oppvokste samiske artisten. Det at hun kommer fra hovedstaden er jo i seg sjøl ganske interessant: har jeg skjønt det riktig så er det der den største samiske befolkninga befinner seg utenfor Finnmark. Akkurat derfor er det også så flott at Balto og flere med henne har tatt så godt vare på tradisjonen de opprinnelig kommer fra.

Balto er utstyrt med ei flott og sterk stemme og sjøl om jeg ikke skjønner et ord av hva hun synger, så mer enn fornemmer jeg hva hun vil formidle. Materialet er henta fra hennes egen families personjoiker samt fra sanger basert på tradisjoner fra Sameland. Dette inkorporerer produsent Jakop Janssønn på et fortreffelig vis med elementer fra en rekke musikalske kilde, det være seg tradisjonell joik, verdensmusikk, jazz og rock.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Med et empatisk band bestående av Karoline Bjørhei på trommer og perkusjon, Ragnhild Tronsmo Haugland på cello og David Aleksander Sjølie på gitar, tar Balto oss med på ei vakker og usedvanlig stemningsfull reise til steder vi sjelden får anledning til å besøke. Her lyttes det, her utfylles det, her blir vi tatt med til steder der alt har sjel og liv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kajsa Balto
Buot eallá
DAT/Musikkoperatørene

Hørt om de engelske saksofonistene Tom Barford og Alex Hitchcock? Ikke det? Da er vi altså minst to som ikke har gjort det, men det de serverer oss med sitt felles band AuB er av det originale slaget.

Det har kommet svært mye spennende og original jazz ut fra de britiske øyer de seineste tiåra. Kvaliteten på musikantene, blant andre John Surman, John Taylor og Kenny Wheeler, har det aldri stått på, men det har likevel vært vanskelig for mange fra øya å slå gjennom på det store internasjonale markedet.

En ny generasjon leda av blant andre Django Bates har sørga for at mange nye navn og nye uttrykk har komme til overflata og fått bra med anerkjennelse også langt utenfor øya. Det svært så oppegående plateselskapet Edition Records skal også ha sin del av æra for det.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

AuB – uttales orb – har henta navnet sitt fra et Venn-diagram som mer enn antyder at totalsummen er mer enn de enkelte faktorene til sammen. Slik framstår da også samarbeidet mellom Barford og Hitchcock – to saksofonister og komponister som begge befinner seg mellom 25 og 30, altså i begynnelsen av si karriere.

De flotte og originale engelsk/europeiske banda Phronesis og Polar Bear blir nevnt som en type referanse for AuB og til dels kan jeg være med på det. Forbeholdet har me det å gjøre at AuB egentlig holder på med noe helt eget – noe kompromissløst og framtidsretta. De er et band på vei og som har lagt et strålende grunnlag for tida som kommer.

Rytmisk, melodisk og soundmessig låter dette ganske så spesielt – den originale synthbruken fra de to sjefene og bassist Fergus Ireland er så avgjort med på å sørge for det. Trommeslager James Maddren styrer det hele i en rekke retninger og til sammen har AuB blitt et flott kollektiv det skal spennende å følge utviklinga til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det skjer usedvanlig mye i norsk jazz på de fleste nivå og innenfor de fleste sjangre. Det er likevel ikke dagligdags at det dukker opp nye band med unge musikanter innen tradjazzen.

Martin Jarl Velsin  på vokal og trompet, Leif Peter Vilhelm Grahn på trombone og vokal, Edvard Bondi Knowles på klarinett, Jonah Hitchens på banjo og vokal, Ole Marius Gaasø på piano, Håvard Mathisen Tanner på bass og Håkon Kvam på trommer, alle med røtter i Tønsberg hvis jeg har skjønt det rett, har altså falt i tradjazzgryta og forteller oss med sin debut-EP at de avgjort har skjønt hva dette uttrykket fra 1920-tallet virkelig dreier seg om.

På et knapt kvarter gir de oss fire låter der det aldri er tvil om hvor eneren er for å si det slik. De tar oss med tilbake ca 100 år i jazzhistoria og forteller oss på et sjarmerende og stilsikkert vis hvordan det hele mer eller mindre kom i gang. Her snakker vi livsbejaenhet i beste Gatsby-stil og de sparer ikke på noe som helst – inkludert stråhatter. Noen vil kanskje oppfatte det som en parodi at de tar´n såpass langt, men for meg understreker de egentlig bare at de befinner seg i underholdningsbransjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her synges det på et veldig bra engelsk, musikantene kan horna sine og overdubbing sørger for at ensemblet låter som et lite storband fra tid til annen. Tøft!

Swing´it Dixieband tar både seg sjøl og denne tradisjonen på alvor. Det skal vi være veldig glad for. Og du verden som det swinger!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig!

Swing´it Dixieband
1923
Swing´it Dixieband/swingitdixieband.com

Den svenske pianisten og komponisten Joel Lyssarides har blitt sett på som et supertalent i flere år allerede. Det er det svært mulig å begripe.

Det mer enn ante meg at Joel Lyssarides (27) hadde noe helt spesielt å melde da debuten hans, «Dreamer», så dagens lys i 2017. Det var altså en inderlighet og en modenhet i uttrykket som skulle tilsi at det var en musikant med mye lenger fartstid enn som så vi hadde med å gjøre.

Nå har Stockholmsfødte Lyssarides spilt piano siden han var 4 år og tilegna seg kunnskap og erfaring via en rekke lærere og sjangere og som et resultat av det satt sammen et lyrisk språk han skal være stolt av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jovisst er det mulig å høre spor av en rekke klassiske komponister i hans låter og i uttrykket hans, mens jazzgiganter som Bill Evans og Keith Jarrett så definitivt har spilt viktige roller i Lyssarides´ oppvekst også. Til sammen har Lyssarides brukt dette og mere til for å skape noe som likevel er fullstendig hans eget allerede nå.

Med elleve egne låter i bagasjen har Lyssarides nok en gang med seg bassisten Niklas Fernqvist og trommeslageren Rasmus Svensson-Blixt – samme trio som på debuten – og både hver for seg og kollektivt har alle lagt en alen til sin vekst siden sist.

Joel Lyssarides er et pianistisk og jazzikalsk stjerneskudd som vi skal få særdeles mye glede av i tiåra som kommer. Det er også å håpe at trioen holder sammen i lang, lang tid – her er det nemlig et enormt potensiale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det unike og spennende kollektivet Weserbergland tar oss med på en ekskursjon de færreste av oss har begitt seg ut på tidligere. Det er både krevende og ikke minst givende.

Ketil Vestrum Einarsen og Gaute Storsve er kjernen i Weserbergland.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg er Weserbergland et nytt bekjentskap. Dette er «bandets» andre visittkort og det første gikk meg altså hus forbi. Noe forteller meg at der gikk jeg glipp av noe heftig.

Hvorfor? Jo, fordi de rundt 42 minuttene denne utflukten, og denne låta – det er bare ei låt her – er en så annerledes og totalt original musikalsk organisme at nysgjerrigheten blir pirra nesten sekund for sekund. Her gjelder det faktisk å sitte ytterst på stolkanten hvis man vil ha med seg alle detaljene i denne mosaikken.

Jeg ser at krautrock er en referanse som går igjen i musikken som er skrevet, produsert og mixa av computeristen Ketil Vestrum Einarsen. Nå er ikke min historiske kunnskapsbank enorm når det gjelder krautrock, men jeg skjønner hva det blir sikta til.

Sammen med seg til å krydre denne musikalske gumboen har Vestrum Einarsen gitaristen Gaute Storsve, pianisten Jan Terje Augestad, saksofonisten Jørgen Mathisen, fiolinisten Maria Grigoryeva og turntablisten Molesome. Et fullstendig instrumentelt kollektiv med andre ord der det også finnes rom for mye improvisasjon.

Underveis i denne utflukten har tanker om frijazzens forunderlige verden slått meg mange ganger. Jeg opplever at Weserbergland makter å hente impulser fra alt fra krautrock til frijazz på et inderlig og unikt vis og med et stort dynamisk og melodisk spenn, fører denne utflukten oss til steder jeg aldri har vært på før. Spennende, kompromissløst, tøft og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vokalisten Caroline Henderson har svensk mor og amerikansk far. Til tross for det har hun slått seg ned i Danmark og her hyller hun sitt nye hjemland på et herlig vis.

Caroline Henderson har rukket mye i sitt liv. Blant annet har hun blitt 58 unge år og siden hun inntok Dronningens by som 21-åring, så har hun blitt værende i Danmark. Det betyr at hun altså har bodd mesteparten av sitt liv i sitt nye hjemland og vokalisten, som har befunnet seg i et landskap med ingredienser fra både pop, rock, og jazz, slo gjennom akkurat der på slutten av 80-tallet med popbandet Ray Dee Ohh.

Senere har det blitt skuespilleri både på teater og på film og ikke minst stadig mer jazz, men med «Den danske sang…» beveger hun seg stilsikkert og inderlig i et visepopjazz-landskap der en viktig del av toneskatten hun har blitt kjent med etter at hun slo seg ned i det yndige land, blir henta fram og virkelig satt pris på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her får vi blant annet servert Sebastians «Nyt lys i mørket», Trilles «Hej søster», Carl Nielsens og B.S. Ingemanns «Tit er jeg glad» og Benny Andersens – også han med røtter til Sverige – «Længsel efter Sverige» – en herlig blanding av udødelige danske sanger og viser.

Hendersons nydelige stemme og strålende formidlingsevne med et supert jazzkomp bestående av Daniel Franck på bass, Nikolaj Hess på piano og Jakob Høyer på trommer samt flere andre musikalske krydderstemmer, strykere og kor på flere av låtene, gjør at mange av oss får et nytt møte med denne flotte skatten i et landskap på tvers av svært mange sjangre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen og komponisten Audun Aschim Steffensen har blitt observert i diverse grenseland de seineste åra sammen med blant andre Paolo Vinaccia. Her debuterer han med eget stoff og band.

Jeg er så privilegert at jeg kan skryte på meg at jeg kjente ikonet Paolo Vinnacia, som forlot tida i fjor, ganske godt. Derfor var jeg ekstra spent på hva som kom fra hans samarbeidspartner på «Dommedag ifølge Paulus», Audun Aschim Steffensen (28).

På sett og vis er musikken vi blir servert i vel ganske langt fra Paolos univers, men jeg er sikker på at Venezia, som jeg ofte kalte han, sitter der oppe eller ute og nikker megetsigende og smiler og sier: veldig bra!

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Det er nemlig noe med inderligheten og ektheten i Aschim Steffensens uttrykk som  ligger nært det Paolo alltid etterstrebde. Med sine 13 komposisjoner søker det unike kollektivet bestående av Aschim Steffensen på akustisk gitar, tyske Hanna Rabe på harpe og trommeslager Axel Skalstad et univers inspirert av mytiske fornemmelser.

Vanskelig å begripe? Mulig det, men prøv å se/hør for deg den lyriske kombinasjonen med akustisk gitar og harpe samt dybden til trommene i en verden som henter hemningsløst fra mellom-europeisk harpemusikk, avantgarde-teater og filmmusikk.

Kanskje ikke så lett å bli så mye klokere av dette, men forhåpentligvis skjønner man at dette er usedvanlig fascinerende, annerledes og svært ofte usedvanlig vakker musikk på tvers av en rekke grenser.

Audun Aschim Steffensen har funnet noe helt eget ved hjelp av to sjelsfrender. Unn deg en tur inn i dette spesielle og unike universet – det er så absolutt verdt utflukten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Om Elling er en glad gutt må gjerne de lærde strides om. Uansett blir man glad av å lese om han og bli invitert inn i hans verden – svært glad.

Jeg bryter sammen i tilnærma krampegråt og tilstår at jeg kom ganske seint inn i livet til Elling. Når det er sagt så har vi blitt svært gode venner etter at vi først blei kjent.  Med «Ingen kan hjelpe meg» har Ingvar Ambjørnsen tatt med Elling – og oss – på ei sjelden lesereise.

Ambjørnsen er utstyrt med en helt spesiell penn, som er både frekk og morsom, og hans evne til å skape unike historier virker ikke som de har noen ende. Denne gangen blir vi med Elling som «bokanmelder» av Michel Houellebecqs «Lanzarote» som kom ut i 2000! Bare det å komme på ideen er ei reise verdt!

Elling bor fortsatt i kjellerleiligheta på Grefsen i Oslo og relasjonen til vertinna, enkefru Annelore Frimann-Clausen, spiller nok en gang ei sentral rolle. Måten Ambjørnsen på sitt høyst personlige vis beskriver både Ellings hverdag, hans betraktninger rundt «Lanzarote» og hvordan plutselig Elling også er på lavaøya i Syden og er med i Houellebecqs verden, er intet mindre enn stor litteratur. Som alltid er det også mange smil på lur underveis – både Elling og Ambjørnsen er både ufrivillig og frivillig morsomme.

»Ingen kan hjelpe meg» er nok et bevis på at Ingvar Ambjørnsens forfatterskap hører hjemme helt der oppe i norsk litteraturhistorie. Det er enkelt og greit enn sann svir å tilbringe kvalitetstid sammen med radarparet Elling og Ingvar Ambjørnsen. Sånn er det med den saken.

Den belgiske vokalisten, stemmekunstneren og komponisten  Sophie Tassignon er et fullstendig ubeskrevet blad for meg. Det tar ikke lang tid å skjønne at her har jeg gått glipp av mye.

Det å være så privilegert at postmannen bortimot daglig kommer innom med ny og spennende musikk fra de fleste kanter av kloden, er jeg svært takknemlig for. Det dukker opp i så stor grad at jeg ikke rekke over alt, men etter fattig evne prøver jeg å få med meg så mye som mulig.

Det betyr at jeg blir utsatt for mye musikk og mange artister at jeg ikke har den minste anelse om. Berlin-bosatte Tassignon hører hjemme i den kategorien og sjøl om hun har gitt ut åtte album før dette, så har hun altså passert under radaren min.

Basert på hva hun serverer på sin første soloplate, så avgis det herved et løfte om at hun kommer til å bli fulgt nøye med i tida som kommer. Med en sjelden stemmeprakt der hun som improvisator henter hemningsløst fra både klassisk musikk, tradisjonsmusikk fra en rekke kilder, pop, country og jazz, skaper hun åtte små univers som hun er helt aleine om.

Tassignon behersker fem språk flytende og er nå i gang med å lære seg arabisk også. Her møter hun oss på både engelsk, fransk, russisk og latin hvis jeg ikke tar feil, og med ei stemme som av og til kan minne om Rebekka Bakken sin, men med et helt annet uttrykk, er hun av typen kunstner som er i stand til å forføre sitt publikum.

I tillegg til sin egen leadstemme, benytter Tassignon seg av en rekke pålegg og til sammen har det blitt et nydelig og originalt visittkort der Tassignon i tillegg til fire egne låter, tolker en russisk kjærlighetssang, Dolly Parton-klassikeren «Jolene», Cowboy Junkies-låta «Witches» og Vivaldis «Cum Dederit». Stor spennvidde? Vil mene det!

Sophie Tassignon byr på noe helt spesielt med si fantastiske stemme – ei stemme som spenner over et stort register. Anbefales for alle som vil utfordre seg sjøl med noe ganske så flott og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.