Tor Hammerø

Me too-bevegelsen fikk enormt med oppmerksomhet da Harvey Weinstein- og Svenska Akademien-sakene eksploderte. Heldigvis holdes den fortsatt i live blant annet gjennom den flotte romanen «Bra kunst om menn».

«Bra kunst om menn» – hvilken tittel forresten – er mitt første møte med Ellen Emmerentze Jervell (29) som romandebuterte med «Fjellfolk» i 2018. Jervell er oppvokst i Vollen, Asker og i Berlin og har jobba som korrespondent for Wall Street Journal.

»Bra kunst om menn» har hun lagt til Tromsø og, sjøl om mitt erfaringsgrunnlag med byen er relativt spinkelt, så virker det som om hun skriver om Nordens Paris og omgivelsene som en innfødt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Slik er det også med storyen – Jervell vet hva hun skriver om. Det store billedkunst-talentet Magnus lever opp til kunstnermyten på de aller fleste vis: fyll, fanteri, et avslappa forhold til deadlines og ikke minst et ukjent antall kvinnehistorier følger i hans kjølvann.

Når høydepunktet i hans liv så langt, ei svært viktig utstilling i hjembyens største «vindu» nærmer seg, så blir han innhenta av et par virkeligheter: han er på ingen måte klar med det han har lovet å levere kunstnerisk og historiene om hans damehistorier begynner å nå overflata. De er mange, men litt ulne og for Magnus i alle fall vanskelig å forholde seg til og forstå.

Jervell beskriver også den ekte kjærligheten Magnus har opplevd/opplever. Den er heller ikke sunn og alt blir enkelt og greit for mye for han, men det aller meste er sjølforskylt.

Grenser for hvordan man kan oppføre seg er sjølsagt en viktig del av alle relasjoner. Menn, i stor grad i alle fall, har historisk hatt vanskelig for å skjønne disse grensene og Jervell beskriver dette fint. Hun er aldri veldig konkret når det gjelder hva Magnus har foretatt seg – hun lar det i stor grad være opp til leseren. Dessuten makter hun på et vis å se det fra Magnus´ side også – det å forsvare seg mot det mangehodede ryktetrollet er ikke enkelt.

»Bra kunst om menn» har vært et et svært lovende møte med den gode pennen til Ellen Emmerentze Jervell. Hun har åpenbart innsikt i det hun skriver om, det være seg makt, kunst, seksuell trakassering eller begjær. Jervell er utstyrt med ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

Til tross for at Harald Thune har vært en sentral skikkelse i det norske americana-miljøet helt siden 80-tallet, så er dette mitt første skikkelige møte med han. Det var på høy tid kan man trygt si.

Det har seg slik at jeg støtt og stadig lener meg på utsagnet til salige Duke Ellington: det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Uansett om jeg stort sett befinner meg mest vel i dalstrøka rundt jazzen, så stortrives jeg også der annen kvalitetsmusikk blir servert. Da Bill Frisell, en av mine store jazzfavoritter, sjøsatte sin «Nashville» i 1995 og hans gode venn og gitarkollega John Scofield fulgte opp med «Country for Old Men» i 2016, så var ikke jeg vanskelig å be. Sjøl om det var musikk fra et landskap jeg ikke vanligvis frekventerer, så digga jeg det fra første tone: det var god musikk som Ellington ville sagt.

Slik er det også med Harald Thune. Det er en hel del som tyder på at han må være en bra mann: han er nemlig Wolves-supporter. Det er med andre ord mye som taler til hans fordel allerede i utgangspunktet og platetittelen har han «henta» fra et intervju med Wolves-stjerna Nuno.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

30 år på veien, 1600 konserter og fem album skulle det altså ta før våre veier skulle krysse hverandre på årntli og de elleve egenskrevne låtene, en på norsk og resten på engelsk, forteller meg om en inderlig og ekte musikant som skriver sanger om et levd liv og om det å slå tilbake.

Thune har et solid grep på americanauttrykket fra a til å og er besjela med ei mørk stemme som passer utmerket til budskapet. Og når det gjelder stemme: duetten med Rita Eriksen, den vidunderlige stemma fra Sola og resten av universet, er så ekte og så flott at man skal være utstyrt med et hjerte av stål for ikke å bli berørt.

Harald Thune har vært et strålende og ekte bekjentskap – jeg tror på han fra første sekund, han omgir seg med et strålende band og han er en historieforteller av klasse. Han slår tilbake så det holder!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du skal ha fulgt rimelig godt med for å ha inngående kjennskap til Brian Landrus – både som musikant, komponist og bandleder. Mitt første møte med han har ført skjerpa appetitt.

Jeg har fått med meg at Brian Landrus (41) både har havna høyt oppe og til og med vunnet leser- og kritikeravtemninger i både DownBeat og JazzTimes – de to ledende amerikanske jazzmagasinene – men likevel er dette første gang jeg med sjølhør får greie på hvorfor han nyter så stor anerkjennelse.

Ti album har han sjøsatt under eget navn og både som barytonsaksofonist, bassklarinettist og fløytist – han trives tydeligvis i de djupere luftlag -, som komponist, arrangør og bandleder, så er han åpenbart ei spennende stemme å følge.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Her møter vi han i et moderne, melodisk landskap som henter mye fra den amerikanske 60-talls tradisjonen og det aller meste av musikken har han skrevet sjøl. Når det som blir tolka av ekstra materiale er en soloversjon av «´Round Midnight» på bassklarinett, standardlåta «Invitation» arrangert for jazz- og strykekvartett, samt en nydelig duoversjon av nok ei Monk-låt, «Ruby, My Dear», så forteller det oss mye om hvilken tradisjon Landrus sokner til.

Landrus er en ganske nedpå solist de «djupe» instrumentene tatt i betraktning. Det betyr at han har etablert ei helt egen stemme og når han så har fått med seg et drømmelag bestående av Drew Gress på bass, trommeslager Billy Hart og pianist Fred Hersch, sistnevnte har Landrus drømt om å spille med i 20 år, så har dette blitt ei lykkestund som mange bør sjekke ut fortest mulig. Det skader heller på ingen måte at fiolinist Sara Caswell og trompeter Michael Rodriguez krydrer solistisk på noen av spora.

Brian Landrus er et navn å merke seg også på denne sida av Atlanterhavet så raskt som mulig. Han har særdeles mye originalt og vakkert på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi er mange som mener og synser mye om barna i Moria-leira. Og så er det noen få som gjør noe med det. Sjukepleieren og musikanten Marthe Valle tilhører den andre kategorien og sammen med venner og flyktninger har hun laga en av årets viktigste plater.

Marthe Valle har markert seg som ei tydelig stemme når det gjelder å hjelpe de stemmeløse i Moria-leira. Hun har tilbragt flere perioder i leira for å hjelpe til der de er. Hun har videreformidla hvordan tilstanden er slik at mange har fått øynene opp her hjemme. Det har også ført til at hun har blitt hengt ut av brune nett-troll – noe som forteller oss på et skremmende vis hvilke strømninger vi åpenbart i stadig større grad har med å gjøre.

Av så mange grunner, ikke minst sistnevnte, er det så viktig at stemmer som Marthe Valles tør å løfte seg og at de blir hørt. Noen er det sikkert ikke mulig å røre hjertene til, men det er mulig jeg er så naiv at jeg tror dette er viktig – for mange.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med kunstnere fra Syria har Valle skapt nyskrevne dikt på både arabisk og engelsk og det er situasjonen til de stemmeløse vi får stifte et nærmere  og varmt bekjentskap med.

Den syriske poeten Adnan Alaoda har skrevet flere av dikta og Valle har gjendikta flere til engelsk og, sammen med vokalister fra Syria og Golan, så synger også Valle dem.

En rekke syriske og norske musikanter av høy byrd, blant andre Knut Reiersrud og Gjermund Silset, møttes i Istanbul for å skape noe viktig gjennom det universelle musikkspråket. Det har de på alle mulige slags vis makta. De har enkelt og greit skapt et av de viktigste musikalske budskapene dette året.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med «Kind of Tango» fullfører den tyske trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner sin trilogi med konseptalbum som starta med «Kind of Cool» og som blei fulgt opp med «Kind of Spain».

Wolfgang Haffner (54) er et av de aller største navna i tysk jazz. Av en eller annen merksnodig årsak har det ikke ført til at han har fått særlig gjenklang her til lands. Kvaliteten og allsidigheten står det i alle fall ikke på.

I samarbeid med ACT-sjef Siggi Loch fant Haffner ut da det nærma seg midten av 2010-tallet at han skulle lage en trilogi med innspillinger av inspirasjonskilder han hadde fått mye igjen fra. Det førte i første omgang til en hyllest av cool-jazzen, så var det spanske toneganger som blei satt under lupa og nå har prosjektet blitt kuska i mål, etter et besøk til Buenos Aires, med en tango-hyllest.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammen med et kremlag bestående av våre svenske venner Lars Danielsson på bass og cello og Ulf Wakenius på gitar, Haffners egne landsmenn Christopher Dell på vibrafon og det unge stjerneskuddet Simon Oslender på piano og ikke minst den franske trekkspilleren Vincent Peirani, har Haffner skapt skapt noe særdeles vakkert og inderlig. Dessuten dukker det også opp flotte gjester underveis, blant andre saksofonisten Bill Evans på to spor.

Sjølsagt er innovatøren Astor Piazzolla representert – med tre av de tolv låtene. Ellers er musikken skrevet i stor grad av de involverte: Haffner, Danielsson, Oslender og Wakenius har alle et svært godt grep også om tangouttrykket.

Haffner dominerer på ingen måte fra trommekrakken, men sørger for å holde toget veldig godt i gang hele veien. Ellers er solister som spesielt Danielsson, Peirani og ikke minst Wakenius bidragsytere som løfter «Kind of Tango» opp til ei herlig avslutning på et spennende og originalt trippel-prosjekt.

»Kind of Spain» blei dessverre liggende i den store tiloversbunka og bedre anledning til å finne den frem enn dette, finnes vel ikke. Sammen med nok en gang mester Danielsson og en annen svenske fra topplista, pianisten Jan Lundgren, igjen Dell samt to andre landsmenn av seg, Daniel Stelter på gitar og Sebastian Studnitzky på trompet, tar Haffner oss med til både «Concierto de Aranjuez» og Chick Coreas legendariske «Spain» i en nydelig og neddempa versjon.

I tillegg til flere mer eller mindre kjente låter med slektskap til Spania, så har både Haffner, som er bosatt på Ibiza, og Danielsson skrevet nytt materiale og til sammen har det blitt en flott fusjon av både det autentisk spanske og jazz anno nå.

Wolfgang Haffner har med «Kind of Tango» fullført et strålende prosjekt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten og bandlederen Trygve Waldemar Fiske dukker heldigvis opp i mange sammenhenger. Her møter vi han både sammen med mester John Pål Inderberg og sin egen kvartett.

Barytonsaksofonist par excellense, pedagog i særklasse, mestermusikant og musikalsk humorist på aller øverste hylle, John Pål Inderberg runder 70 om noen måneder. Mer livsfrisk og sprudlende snarlig jubilant skal man leite ei god stund før man finner og dessuten er jeg ganske sikker på at man ikke finner spesielt mange andre miljø han trives bedre enn i trioen sin heller.

Her er han og hans to læresveiner Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer på en ny ekskursjon. Trioen ga oss «Linjedalsleiken» for tre år siden og har siden turnert kloden rundt under ledelse av reiseoperatør Mjåset Johansen – på første klasse med andre ord.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Denne trioen er nå så samspilt, så empatisk og så på vei til samme sted som vel tenkelig. Det musikalske og filosofiske tankegodset hører fortsatt hjemme et sted i skjæringspunktet mellom nordisk folkemusikk og cooljazz. Jeg vet ikke om noen som er i stand til å føre så eleverte samtaler i disse landskapene som denne trioen og måten bandet blir presentert på til slutt er Mester Inderberg garantert aleine om.  Gratulerer både med nydelig plate og fremtidig stor dag!

Jeg er så heldig at jeg har fått være med Waldemar 4 siden bandet blei sjøsatt under Moldejazz i 2014. Bakgrunnen var at Fiske året før hadde blitt tildelt JazzZtipendet og som del av prisen måtte han takke med ny musikk og nytt band.

Fiske gikk like godt til de øverst på ringelista og spurte trommeslager Erik Nylander, saksofonist og bassklarinettist André Roligheten og pianist Håvard Wiik, sistnevnte fra Frei ved Kristiansund som Fiske, og alle svarte for sikkerhets skyld ja.

Året etter kom bandets debutskive, «Waldemar 4», og seinere har de turnert med ujevne mellomrom. De har åpenbart ment at denne konstellasjonen har vært både morsom og ikke minst utfordrende og det bekrefter de på alle slags vis med «The Buoy and the Sea».

Bortsett fra ei Wiik-låt så har Fiske skrevet all musikken og vi befinner oss i en spennende melodisk, moderne tradisjon med solide impulser fra frijazzen. Det at «Gary X» er en suite i tre deler tilegna en av Fiskes store forbilder, Gary Peacock, sier mye om i hvilket landskap vi befinner oss.

De fire har funnet sammen i et felles uttrykk som er både spennende og originalt. Trygve Waldemar Fiske har tatt stadig nye store steg både som bassist, komponist og bandleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk forlot Ålesund og Norge til fordel for Danmark som 16-åring. Det virker det som han stortrives med.

Snorre Kirk har rukket å bli 38 og det musikalske uttrykket han besitter og er en del av forteller oss at han nok er mer dansk enn norsk i sin musikktilnærming. Det er det absolutt ikke noe gæernt med; Kirk har søkt seg mot et varmt og stilsikkert uttrykk med solide røtter i mainstream-tradisjonen der giganter som Jo Jones, Johnny Hodges, Ben Webster og Duke Ellington la lista skyhøyt. I Danmark er ikke dette veldig uvanlig, men her på bjerget skjer det veldig sjelden – i alle fall med musikanter fra Kirks generasjon.

Kirk er intet mindre enn en formidabel komponist innen dette uttrykket og flere av de åtte låtene har så absolutt potensial til å bli noen som kan likne på standardlåter. Min personlige favoritt er calypso-låta «West Indian Flower», men jeg lover at det swinger av hele bunten.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han er også en framifrå og hardtswingende trommeslager som på ingen måte har behov å søke rampelyset for egen del; her er det faktisk ikke en eneste trommesolo å få øye på.

Med seg på denne vakre reisa har han den amerikanske tenorsaksofonisten Stephen Riley (44) som debuterte med Ray Charles Orchestra allerede som 17-åring og som seinere har spilt med blant andre Harry Connick, Jr. og Wynton Marsalis.

Med sin nydelige og luftige tone og sitt stilsikre uttrykk i en tradisjon etter Paul Gonsalves og Ben Webster passer Riley perfekt inn i Kirks univers og de har også turnert sammen et par ganger siden 2012. Bassisten Anders Fjeldsted og pianisten Magnus Hjorth, som gjør det aller beste ut av et solonummer også, passer utmerket inn. Kirks faste saksofonist, Jan Harbeck, møter kollega Riley på et empatisk vis på to spor uten at det blir noen tradisjonell battle ut av det.

Snorre Kirk må mer enn gjerne komme på besøk til gamlelandet oftere enn han har gjort hittil.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Storbritannia har sin Elizabeth. Vi har Sonja – og Karin. Vi vant den kampen også  Lord Nelson, som Bjørge Lillelien ville ha sagt.

Jeg begynner like godt med å gratulere Karin Krog med vel overstått. Hvis det er noen – eller mange  – der ute som ikke tror at hun nylig runda 83, så har jeg full forståelse for det. Uansett er det sant og riktig og skulle jeg være så heldig å være så oppegående og livsbejaende som Karin, hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med, når jeg kommer dit, så skal flagget heises og vel så det.

Med noe som likna mistenkelig på et perfekt reisefølge i Terje Gewelt på bass og Staffan William-Olsson på gitar, så tok Karin oss gjennom et repertoar med standardlåter, en John Surman-låt/tekst tilegna henne og en egen komposisjon, «Who Knows?»

Nok en gang fortalte hun oss hvilken unik historieforteller hun er – og så musikalsk leken da gitt! Det førte til at gutta på hver side måtte stay skjerpa hele veien og sjølsagt var de det og fulgte dronningas minste vink.

Låter som «My Romance», Michel Legrands «Once Upon a Summertime» og «Watch What Happens» i en elegant medley, Surmans «It Could Be Hip», nydelig duo med Gewelt på «Old Folks», «On a Clear Day You Can See Forever», «Sweet Talker» med knipsekomp fra salen, Jobims fantastisk vakre «Wave» som usedvanlig smakfull duo for herrene, tempoversjon av «My Shining Hour», to vocalese-nummer: «Moody´s Mood for Love» og Getz/Gullins, med Jon Hendricks´ tekst «Don´t Get Scared» før trioen landa med korrekte «Every Time We Say Goodbye», var innholdet i timen vi blei invitert med på. Ekstranummer blei det sjølsagt også: «Route 66» med scat innlagt – herlighet.

Gewelt hører vi alt for sjelden nå til dags – det viste han oss klart og tydelig i løpet av kvelden. William-Olsson er altså en av de mest smakfulle og allsidige gitaristene jeg vet om – hvor som helst på Tellus. Såpass.

Når de to så gir Krog akkurat det hun ber om og vel så det så blomstra dronning Karin 1. slik hun har skjemt bort sitt publikum siden slutten av 50-tallet. Jeg er djupt imponert og ser fram til fortsettelsen sjøl om nye 83 år kanskje er vel mye å forlange.

«I Ain´t Scared of Nothing» avslutta Karin «Don´t Get Scared» med. Slik har det vært gjennom hele hennes karriere. Du verden så glade vi skal være for det.

Karin Krog & The In-Between-Times

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 20.05.20

40 (fullt….)

Franske Gildas Le Pape har et stort gitarnavn i Norge – både som blackmetal-helt i Satyricon og som stringswinger med Hot Club de Norvège.  Her møter vi han sammen med Ola Kvernberg.

Da Gildas Le Pape (39) skjønte at gitarjobben hos blackmetalheltene Satyricon var ledig i 2007, så sendte han like godt inn i en søknad. Gutta kalte han til seg fra Frankrike og etter en audition var jobben hans. Fram til 2013 reiste han kloden rundt med Satyricon, men hele tida pleide han sin andre gitarinteresse også: arva etter Django Reinhardt.

Da muligheten for å bli en del av legendariske Hot Club de Norvège i 2018 dukka opp, så var ikke Le Pape, som har gjort «nordmann» av seg på fulltid, vanskelig å be. Til tross for at Djangosjef i Norge, Jon Larsen, nå har gitt seg i bandet, så er det fortsatt i full swing. Nå er det «guttungen» Ola Erlien som bekler gitarrolla sammen med Le Pape og da er det bare å håpe at historia varer i 40 år til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Le Pape har også andre ideer som han gjerne vil sette ut i livet og med «State of Play» får han lufta mange av dem. Jovisst er det stringswingelegantieren Le Pape vi får møte også her, men spor av bebop og andre delikatesser er det så avgjort mulig å skimte og vel så det underveis.

Med et repertoar bestående av alt fra standardlåter som «It Could Happen to You» og «In a Sentimental Mood» via Michel Petruccianis «My Bebop Tune» og Antonio Carlos Jobims overnydelige «Dindi», forteller Le Pape oss at han har en oversikt, teknikk og besittelse av en inderlig musikalitet som er sjelden.

Med seg har han utmerka assistanse av bassist Jens Fossum og rytmegitarist Gweltaz Paven og som pynten på kaka gjestebesøk av mesterfiolinist Ola Kvernberg på de to nevnte standardlåtene. Om han fikser det også? Dumt spurt.

Gildas Le Pape har imponert over store deler av gitarskalaen etter at han kom til Norge. Det fortsetter han så definitivt med her og måtte han bli her lenge – svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.