Den danske pianisten, komponisten og bandlederen Lars Fiil møtte jeg for første gang i triosammenheng for vel et år siden. Nå møter han opp med septetten Fiil Free og det er minst like spennende.
Lars Fiil, nummer fire fra venstre, i spissen for et annerledes ensemble – Fiil Free.
Lars Fiil (34) har, helt siden han platedebuterte under eget navn i 2011, vist seg å være en av de meste fremoverlente og mest interessante innenfor det åpne, frie og samtidig melodiøse feltet innen dansk jazz.
»Under Overfladen» er bandets andre utgivelse. «Everything Is a Translation» kom i 2016 og bandet denne gangen er eksakt det samme som sist. Den særs kompetente gjengen består av polske Tomasz Dabrowski (trompet), Martin Fabricius (vibrafon), Bjørn Heebøll (trommer), Henrik Pultz Melbye (tenorsaksofon og klarinett), svenske Henrik Olsson (gitar) og Casper Nyvang Rask (bass) – de «resterende» er noen av Danmarks viktigste stemmer på det frie området.
De seks utgangspunktene er komposisjoner av Fiil – altså ingen tradisjonell fritt fram frijazzekskursjon. Rammene er åpne slik at energiutladninger og stillere refleksjoner går hånd i hånd i et dynamisk univers der sju totalt kompromissløse musikanter, som kjenner hverandre og Fiils intensjoner godt, møtes og utfordrer hverandre og oss på et spennende vis.
Lars Fiil har henta inspirasjon både fra samtidsmusikk og moderne- og frijazz og satt det sammen til et eget språk. Han, musikken hans og Fiil Free tar oss med til steder vi ikke har vært før – steder det er spennende og utfordrende å være på besøk.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Fiil Free Under Overfladen Fiil Free Records/larsfiil.dk
Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, og tilstår at min kjennskap til Ketil Hansen og hans musikalske univers er relativt begrensa. Det er jeg veldig glad for at han har gjort noe med.
Ketil Hansen har noe eget å melde.
Ketil Hansen er en 48 år ung herre fra Lunde i Telemark som har bosatt seg i Hølen ikke langt fra Oslo. Der har han, i tillegg til å jobbe med dekkskift til daglig, drevet med musikk siden 90-tallet og sikra seg to Spellemannpriser med rockebandene Palace of Pleasure og Riccochets. Siden det jeg er mest opptatt av ligger et stykke bortenfor det uttrykket, har jeg ikke akkurat kommet under huden på det som kom derfra.
Siden postmannen var så behjelpelig å sørge for at Hansens debutalbum under eget navn og med eget materiale kom min vei, må jeg bare bukke og takke for det herlige påfyllet. Det Hansen gir oss er nemlig flott americana med sterkt personlig preg sjøl om det er mulig å høre både den ene og den andre inspirasjonskilden.
Som mye smart her på jord blei tanken om albumet unnfanga etter et nachspiel der gitaristen med det velklingende navnet Arild Hammerø, som etter hvert også blei medprodusent, og Hansen kom i prat om at det fantes en masse låter liggende som det kanskje skulle være mulig å få gjort noe med.
Det førte igjen til at bandet Hammerø er en del av, Tenderton, blei hyra inn og for anledninga døpt om til Tendertones. De kler definitivt Hansens uttrykk og ønsker på et strålende vis og budskapene hans, som er henta fra et levd liv, kommer nydelig frem via hans inderlige og personlige stemme.
Tom Waits blir nevnt som en referanse. Jovisst lurer han i kulissene, men det gjør også en Neil Young vil jeg tro, men aller mest er det Ketil Hansen og hans ekthet, skikkelighet og ærlighet som preger «Home Free». Jeg takker for fremmøtet og har absolutt ingen problemer med å tilstå at jeg har fått meg en ny balladefavoritt: «Shit Creek Again» er intet mindre enn aldeles nydelig og en kjærlighetserklæring for evigheten. Og når sambygdingen til Hansen, en av mine favorittstemmer Torun Eriksen, bidrar på to av låtene, så gjør det heller ingenting. Tvert i mot vil jeg faktisk hevde.
Det tok si tid før Ketil Hansen presenterte seg for meg. Når det først skjedde så har det vært en sann fornøyelse.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ketil Hansen & The Tendertones Home Free Little Birdie/Musikkoperatørene
Trioen og kollektivet Ibrahim Electric er noe som likner kraftig på en dansk institusjon. Med snart 20 års fartstid låter de nå kanskje hippere enn noensinne.
Ibrahim Electric tar ikke seg sjøl, men definitivt musikken seriøst.
Da trommeslager, og for sikkerhets skyld med trommelegenden Alex Riel som gudfar, Stefan Pasborg skulle spille sin eksamenskonsert ved Rytmisk Konservatorium i København i 2002, inviterte han med seg gitaristen Niclas Knudsen og organisten Jeppe Tuxen.
Ikke bare fikk han bestått eksamen – med laud vil jeg tro – men det slo virkelig gnister blant de tre også og Ibrahim Electric blei sporenstreks født. Siden den gang har trioen vært noe av det mest livsbejaende og populære som finnes i dansk jazz og tilliggende herligheter og med «Time Machine», bandets første studioskive på seks år, har de tatt et nytt steg.
Vanligvis har bandet øvd kraftig på repertoaret før de har gått i studio, men denne gangen ønska de mye friere rammer. En rekke ideer og groover lå på lur og derfra ville de tre jamme frem sluttresultatet. Med den solide kunnskapen de har om og til hverandre var vel ikke dette som å kaste seg ut på 70000 favners djup og om noen lurer: de kom seg svært velberga til land og ingen trengte redningsvest heller.
Det groover noe vederstyggelig av Ibrahim Electric. Med røtter i 60-tallets funk/soul-jazz mestere som Jimmy McGriff, Brother Jack McDuff, Jimmy Smith og trommeslageren Idris Muhammad og mer moderne impulser fra rockere som Doors og Jimi Hendrix og sjangere som surf, punk, cubansk og indisk musikk – og sikkert mye mer også – fører de tre så eleverte og heftige samtaler som vel tenkelig. De leser hverandre som åpne bøker, utfordrer hverandre og hygger seg åpenbart noe kraftig.
Her hjemme har vi Elephant9 og danene har altså Ibrahim Electric. Vi snakker same shit but totally different wrapping. Begge deler er uansett urhipt!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ibrahim Electric Time Machine Stunt Records/MusikkLosen
Didrik Ingvaldsen har vært, er og kommer til å bli værende ei stemme det er meningsfullt å lytte til. Likevel har han passert under alt for mange radarer.
Didrik Ingvaldsen i spissen for sitt Pocket Corner.
Trompeter, komponist, bandleder, pedagog og mye annet Didrik Ingvaldsen (60) har, med base stort sett i Stavanger, helt siden 80-tallet fortalt oss i utallige sammenhenger hvilken original og retningsgivende musikant han er. Likevel har det dessverre vært slik at alt for mange ikke har fått med seg mye av det han har holdt på med. Årsakene er sikkert sammensatte, men det å bryte gjennom lydmuren med utgangspunkt utenfor hovedstaden har aldri vært lett.
Hvilket nummer i rekka av Pocket Corner-utgivelser dette er, har jeg mista tallet på. Bandet har eksistert siden 1986 med stadig nye stemmer involvert, men hele tida med Ingvaldsen som ideologisk fører og komponist. 2020-utgava står ikke tilbake for noen av de tidligere og Ingvaldsen er åpenbart like sulten og nysgjerrig fortsatt.
Med Ståle Birkeland på trommer, Aleksander Grønstad på gitar og Glenn Brun Henriksen på saksofoner – et bassløst samfunn med andre ord – tar Ingvaldsen oss med inn i et heftig, ofte riffbasert landskap der rocke- og jazzimpulsene trives utmerket sammen.
Det er masse dynamikk i Pocket Corners uttrykk. Vi får puste akkurat når vi trenger det og vi får heavy påfyll når det er tid for det. Hvis du er blant dem som digger Hedvig Mollestad både i små eller litt større format, så vil det være mye å hygge seg med i Pocket Corners univers også.
Har jeg skjønt det rett er alle fire i Pocket Corner Stavanger-baserte. Det forteller oss at det finnes svært dyktige jazzmusikanter godt utenfor Oslo-gryta også og bakom lurer en viktig inspirasjonskilde sikkert for alle fire: Frode Gjerstad.
Didrik Ingvaldsen med sine norsk/tsjekkiske venner. Foto: Rose Vinda
Til tross for at Ingvaldsen altså har passert under en rekke radarer her hjemme, så har han definitivt markert seg kraftig utaskjærs. Blant annet i samarbeid med det meget aktive og innovative slovakiske plateselskapet Hevhetia Records har Ingvaldsen vært å treffe i flere konstellasjoner.
Her møter vi en sterkt Don Cherry-inspirert kornettist Ingvaldsen sammen med landsmann Dag Magnus Narvesen på trommer og tsjekkerne Marian Friedl på bass og Radim Hanousek på alt- og sopransaksofon samt et kor bestående av sju herrer og kvinner som bidrar på noen av låtene.
Ingvaldsen har skrevet 11 av de 13 låtene og sier sjøl at han var sterkt inspirert av den spanske surrealistiske poeten Rafael Alberti da han unnfanga musikken – spesielt de sju låtene der koret bidrar.
I utgangspunktet var musikken skrevet for solofiolin, men seinere tilpassa dette formatet. Musikken er åpen og fri, men samtidig ofte melodisk og reflekterende og koret bidrar til å ta uttrykket ut i akkurat det surrealistiske, burleske og abstrakte med sine sprechstimmer fra tid til annen. Annerledes og veldig spennende.
Disse to utgivelsene viser noe av spennvidden og originaliteten i Didrik Ingvaldsens musikkanskuelse. Måtte enda mange flere få opp ørene for Ingvaldsen her hjemme også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Pocket Corner Spanish Carrot DADA Records/MusikkLosenNOCZ Quartet & Choir Sailor on Dry Land Hevhetia Records/hevhetia.sk
De to felespillerne Britt Pernille Frøholm og Jorun Marie Kvernberg debuterer som duo med Kviven Duo. Der tar de både vare på en viktig tradisjon og du skal ikke se bort fra at de bringer den videre også.
Britt Pernille Frøholm og Jorun Marie Kvernberg har skapt en livsbejaende duo.
Britt Pernille Frøholm fra Hornindal, som nå har blitt Volda kommune, og Jorun Marie Kvernberg fra Hustadvika, men bosatt i Volda – er to svært så erfarne og dyktige felespillere. De har de siste par tiåra satt sitt solide preg på norsk tradisjonsmusikk via grupper som Majorstuen, Maar, Boreas, Perleskum og Friensemblet og de har heller ikke vært redd for å strekke strikken og på det viset åpne døra for stadig nye generasjoner.
Kvernberg-navnet i forbindelse med fele er jo viden kjent etter hvert også i andre sammenhenger. Trøkk og energi er jo betegnelser bror Ola og hans uttrykk er assosiert med og du verden som søster Jorun Marie og Britt Pernille Frøholm også er besjela med det.
I et repertoar bestående av 16 springere og salmetoner har de skapt et slåttebrygg som umiddelbart vil snakke til folkemusikkmenigheta, men som samtidig har kvaliteter i seg til å treffe et helt nytt og annet publikum også. Dette swinger nemlig kraftig sjøl om det er på et noe annet vis enn for eksempel jazzfolket vil bekjenne seg til. Dessuten er de to mesterspilledamene utstyrt med store doser energi som skinner tydelig gjennom både i samspillet og uttrykket.
Livsbejaende og sårt
Veldig mye av musikken er usedvanlig livsbejaende og sprudlende, mens noe, som for eksempel «Den heidenske», er mer ettertenksom og med en sår undertone. De to spiller enkelt og greit livet, hvis du skjønner.
De to har latt seg inspirere av kildene musikken er henta hos: Kvakksalvar-Guri, Syvdsnesen og Myre-Mons er noen av dem og begge skal ha ekstra ære for beskrivelsene av både kildene og musikken i omslagsheftet. Det gir det hele nok en dimensjon og det gjør også de to slåttene der to«nye» felespillere fra Sunnmøre også bidrar og utvider lydlandskapet.
Duke Ellington sa en gang at det finnes kun to typer musikk: god og dårlig. «Kvakksalvar-Guri» og Kviven Duo hører definitivt hjemme i den første kategorien.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Kviven Duo Kvakksalvar-Guri Kviven Records/Musikkoperatørene
Tivoli- og jazzinteresserte vil raskt skjønne at det er Göteborg vi snakker om. Gitaristen Rolf Jardemark forteller oss nemlig på et smakfullt vis at den vakre byen har mer å by på.
Rolf Jardemark er en gitarist av det usedvanlig smakfulle slaget.
Med en nydelig og feit tone i gitaren, og samtidig så smakfull som vel tenkelig, gir Rolf Jardemark (59) oss et lite innblikk i hvor et langt liv i jazzens tjeneste har ført han og musikken hans.
Til tross for at Jardemark har vært innom mangt og mye både innenfor og utenfor jazzens grenseland og har gitt ut rundt et dusin skiver siden 1989, så kom ikke hans flotte gitartone min vei før duoalbumet «Cosmology» sammen den amerikanske giaristen John Stowell for fire år siden.
Det vekka så absolutt appetitten og det nye trioalbumet har gleda heimen i flere dager nå. Album er for så vidt en sannhet med modifikasjoner: det er en EP med fire låter som varer i knappe 22 minutter, men da kan den jo spilles desto flere ganger, ikke sant?
Spesielt når den er så bra som i dette tilfellet, så er svaret på det retoriske spørsmålet ja. Jardemark, som blant annet har latt seg inspirere av giganter som Wes Montgomery, Larry Carlton, Pat Metheny og sin kamerat från Göteborg, Ulf Wakenius, tar oss denne gangen med på en ekskursjon i et landskap trioen har skapt sjøl basert på fire Jardemark-komposisjoner.
Tittelsporet minner om «Polka Dots and Moonbeams» og det er i et tilnærmelsesvis standardlandskap vi befinner oss hele veien. Sammen med bassisten Olli Rantala og trommeslageren Adam Ross forteller Jardemark oss at dette er en trio som har spilt mye sammen og som stortrives i hverandres selskap.
Her bys det sånn sett ikke på en eneste overraskelse, kun strålende og vakker jazzmusikk fra en meget høy hylle. Det holder lenge, svært lenge det. Og så kan den altså spilles veldig mange ganger:-)
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Rolf Jardemark Trio Springtime in New York Guitarlandrecords/rolfjardemark.com
Den Manchester-baserte trioen GoGo Penguin har etablert seg på høyt internasjonalt nivå. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.
GoGo Penguin er en svært så heftig trio.
GoGo Penguin er akkurat ute med sitt tredje album på franske Blue Note, et album som enkelt og greit har fått navnet «GoGo Penguin». Det har enn så lenge ikke kommet min vei, men her om dagen kom trioens debutplate på Blue Note opp til overflata her i heimen. Nysgjerrigheten på hva og hvem dette kollektivet var blei for stor og sjøl om «Man Made Object» kom ut i 2016 så ville jeg gi det en sjanse.
Bandet har eksistert siden 2012 og består av bassisten Nick Blacka, pianisten Chris Illingworth og trommeslageren Rob Turner. Grunnen til at kollektivet – alle låtene er kreditert alle tre – har oppnådd stor popularitet både på hjemmebane og langt utenfor Elizabeths grenser er ikke vanskelig å få øre på.
Bandet har blitt kalt britisk jazz´ svar på Radiohead og når band som Esbjörn Svensson Trio – sikkert også Rymden etter hvert – Aphex Twin, Massive Attack, Claude Debussy og minimalisten Philip Glass er blant inspirasjonskildene, så er det lett å begripe både allsidigheten og originaliteten til GoGo Penguin.
Det er masse dynamikk i utrykket til trioen som består av tre framifrå instrumentalister som hele tida har bandet i fokus. Den sterke melodien er sentral fra start til mål og du verden som det groover underveis. Bandets elegante elektronika-bruk gir de også et ekstra særpreg og relativt mye forteller meg at GoGo Penguin er et fyrverkeri live.
Det skulle altså ta sin tid før GoGo Penguin og mine veier skulle krysse hverandre. Når det først skjedde så var det altså med ei «gammel» plate. For meg gjør det absolutt ingenting – dette holder som ei kule også i 2020 og sikkert i åra som kommer også.
PS 1 Når den svært musikkinteresserte Ole Gunnar Solskjær har en fridag i Manchester, så bør han benytte sjansen hvis GoGo Penguin spiller i hjembyen. Det er absolutt verdt det.
PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
GoGo Penguin Man Made Object Decca/Blue Note/Universal Music
Knut Reiersrud er en av de mest allsidige, åpneste, nysgjerrige og virtuose strengelekerne jeg vet om. Her kommer det to nye eksempler på det – ett med familien og ett med nye venner.
Knut Reiersrud sammen med stedatter Tuva Færden og kona Marit Halvorsen.
Da verden ramla sammen den 12. mars, satte det i gang mange slags tanker og prosesser hos mange – musikere inkludert. Knut Reiersrud satte seg og ned skrev nye sanger basert på hva som var i ferd med å skje med oss.
Det kommer ikke akkurat som noen overraskelse at Reiersrud er en herre som er i stand til å reflektere klokt over både dette og hint og til dels sammen med sin faste samarbeidspartner Jeff Wasserman har han skrevet tekster som bør få noen og enhver til å tenke gjennom viktige spørsmåla nok en gang.
Reiersrud har skrevet all musikken sjøl og at det ligger blues i bånn for det meste bør heller ikke overraske. Hans faste band gjennom et par tiår, Andreas Bye (trommer), Bjørn Holm (gitar, vokal), Nikolai Hængsle (bass, vokal) og David Wallumrød (tangenter, vokal) utgjør sjølsagt noe av det beste man kan få til den prisen og når så Reiersrud har tatt med seg familien så blir dette så personlig og unikt som vel tenkelig.
Fru Marit Halvorsen synger nemlig veldig fint og det gjør også hennes datter Tuva Færden som også spiller fele. Denne plata har blitt til på rekordtid i forlengelsen av det vi alle opplever nå. Knut Reiersrud har satt ord og toner på det som ingen andre.
Håkon Kornstad og Knut Reiersrud sammen med nye venner fra Irak og Syria.
Reiersrud og tenorsaksofonist og vokalist Håkon Kornstad har de siste åra jobba en hel del med flyktninger som har vist seg å være i besittelse av langt framskredne musikalske talenter. For noen år siden førte det til innspillinga «Skjønnhet utenfra 1» med bandet Majaz.
Kontakter blei knytta spesielt med den syriske gitaristen Manar Alhashemi og i fjor høst var det klart for et nytt møte med de tre og tre andre musikanter fra Irak og Syria som også hadde kommet til Norge: Hassan Albadri på oud, Mouhammad Almajzoub på vokal og Mouhammad Fadel Kuj på slagverk.
Bandet hadde han kalt Sharqant, som betyr østkant, og heldigvis hadde tekniker Daniel Birkeland gjort klar for opptak av workshopen som varte i to dager.
Her får vi nok et framifrå bevis på hvilket unikt språk musikk er – hvilken brobygger det kan være. Vi vet jo hvilke kvaliteter Kornstad og Reiersrud er besjela med og hvilke åpne sinn de er utstyrt med og her utveksler de tanker og ideer med fire musikanter fra andre kulturer som gjensidig åpner seg for og inspirerer hverandre.
Mesteparten av materialet har sitt utgangspunkt i Midt-Østen, mens én melodi er en improvisasjon med Albadri på oud og Kornstad på saksofon der musikkstiler fra øst og vest blir vevd inn i hverandre. Slik er det for så vidt hele veien og den norske folkemelodien «Kråkevise» er heller ikke noe unntak i en versjon ingen av oss har hørt tidligere. Garantert!
Dette og liknende møter er både flotte og ikke minst viktige. Og Knut Reiersrud forteller oss nok en gang hvilken utsøkt, uredd, unik og smakfull musikant han er.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Knut Reiersrud Ballads and Blues From The 20s vol. 1 Kirkelig Kulturverksted/MusikkoperatøreneSharqant Sharqant OK World/Musikkoperatørene
Den italienske bassisten Roberto Bonati har samarbeida mye med norske musikanter. Her møter vi han helt aleine, men fortsatt med et flott norsk avtrykk.
Roberto Bonati er en glimrende og original bassist.
Roberto Bonati (60) har vært og er en svært sentral skikkelse i det italienske jazzlivet og spesielt i hjembyen Parma som vel er mer kjent for skinke enn for jazz. Bonati er kunstnerisk leder for festivalen i byen, han er en sentral pedagog og han er en framifrå bassist og leder for store og små ensembler.
Her hjemme har vi møtt Bonati sammen med representanter for det blomstrende jazzmiljøet i Stavanger. Han har jobba både med Bjergsted Jazzensemble og Tore Johansen og Tor Yttredal og på et flott vis fortalt oss hvilke spesielle kvaliteter han er i besittelse av.
Her er det altså i en totalt annen setting han presenterer seg. For knappe tre år siden inntok Bonati og bassen hans ei kirke bygd på 1300-tallet i hjembyen. Den flotte akustikken og klangen i kirka benytta Bonati på et eksemplarisk vis og publikum blei servert godt og vel en time med originale komposisjoner og en stor overraskelse: Edvard Griegs «Solveigs sang»!
Bonati henter fra sin enorme palett og sitt tekniske mesterskap til å gi oss kontemplativ, søkende og varm musikk. Han har ikke noe behov for å vise seg fram; han vil mye heller gis oss et pusterom og musikk til ettertanke. Publikum i kirka var tydeligvis veldig begeistra. Det er det mulig å bli i heimen også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Roberto Bonati Vesper and Silence ParmaFrontiere/parmafrontiere.it
Jan-Erik Fjell bekrefter sin posisjon helt der oppe blant norske krimforfattere og «Gråsonen» er glitrende sommerkrim som egner seg for andre årstider også.
Jan-Erik Fjell er en smarting og vel så det.
Jan-Erik Fjell (37) har med «Gråsonen» gitt oss sin sjuende krimroman siden debuten for ti år siden. Med politietterforsker Anton Brekke i ei sentral rolle hele veien, har Fjell tatt stadig nye steg og måten han har bygget opp årets bok på forteller oss at han til stadighet leverer jevnt på et svært høyt nivå.
Utgangspunktet denne gangen er et drap begått for 30 år siden og som blei oppklart – trodde man. Den pensjonerte og etter hvert drikkfeldige sjefsetterforskeren fra den gang greide likevel ikke å legge bort saken og satte i gang å gå opp løypa på nytt. Så drukna Harald Uteng som etterforskeren het – eller gjorde han det?
Anton Brekke var Utengs «elev» også for 30 år siden og vil ikke slippe det sjefen han hadde satt i gang. Alt foregår i den lille bygda Aremark ikke langt fra Halden og Fjell har skapt et spennende og svært troverdig persongalleri.
Sakte, men sikkert nærmer Brekke seg noe, men Fjell makter det viktigste for en krimforfatter: han holder oss på pinebenken til aller siste side. Det er mange potensielle drapsmenn i Fjells univers og når forfatteren, gjennom 76 korte kapitler på 350 sider, greier å holde mange varme helt til slutt, så har han gjort det som skal til for å ha skapt årets sommerkrim.
Jan-Erik Fjell skriver godt med korte, men hele tida innholdsviktige setninger. Han hører hjemme i eliteserien sjøl om FFK fra hans hjemby roter rundt langt lenger ned i systemet.
