Tor Hammerø

Møtene med John Scofields Combo 66 og Tor Yttredals drømmeband fortalte oss om hva MaiJazz er og ønsker å være.

MaiJazz vil gjerne være lengst fremme i skoa når det gjelder å presentere store internasjonale navn. Samtidig vil de være innovative med hensyn til å skape muligheter for nasjonale møter som ellers aldri hadde fått sjansen. Denne tirsdagen viste de oss dette på best mulig vis.

Sammen med bassisten Vicente Archer, tangentisten Gerald Clayton, begge relativt nye i Scofield-sammenheng, og trommeslageren Bill Stewart som Scofield «nekter» å opptre uten, tok Scofield oss med på en ekskursjon som inneholdt mye av det han drevet opp gjennom karriera si.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Scofield er av typen musikant som det altså tar et hundredel å kjenne igjen. Som hans kolleger som tidligere arbeidsgiver Miles Davis, Jan Garbarek, Wayne Shorter, Stan Getz, Chet Baker og John Surman, har Scofield utvikla en tone som er umiskjennelig hans. Den varme, syngende tonen er hans bumerke og om det er musikk med spor av souljazz, bebop representert med ei Charlie Parker-låt, nydelige ballader eller urfunky opptempo-låter, så er John Scofield med sjarmen sin og uttrykket sitt fortsatt gitaristen de aller fleste setter aller høyest.

Continue reading “To heftige møter”

Man vet det nesten på forhånd – før første takt har inntatt rommet: Det er alltid stil og klasse over det Hilde Louise Asbjørnsen bringer til torgs. Sånn er det også denne gangen.

Uansett på hvilken scene hun står, eller hvordan hun velger å uttrykke seg, så vet jeg med stor grad av sikkerhet at Hilde Louise Asbjørnsen (42) leverer noe som er særegent for henne. Hun har på mange vis skapt seg sin egen nisje.

Asbjørnsen har en svært stor palett å hente fra. I bunn og grunn er hun jazzsanger med røtter i musikk noen tiår tilbake, men hun er jo også en framifrå skuespiller og her tar hun nye steg både som låtskriver og vokalist.

Nå har Asbjørnsen åpenbart bestemt seg for å åpne til dels nye musikalske dører. Hun har takka nei til flere roller på de skrå bredder for å jobbe fram dette materialet og det skal vi på den andre sida være glade for.

I tillegg til at jazzgenet sjølsagt er på plass, så er musikken denne gangen også prega av både rhythm and blues og spor av pop. Og tro det eller: Hilde Louise Asbjørnsen egner seg i dette landskapet også.

Tekstforfatteren for seg temaer som digitalisering, globalisering, økende klasseskiller og at demokratiet står i fare. Vi snakker ting som betyr noe og som gjør at vi bør lytte til både innholdet og ikke minst Asbjørnsens særegne og gjerne sensuelle foredrag. I tillegg til hennes eget materiale får vi også en versjon av klassikeren «Lazy Afternoon».

Når hun som vanlig har med sine faste og særdeles godt kvalifiserte våpendragere Jens Fossum (bass), Svein Erik Martinsen (gitar) og som også synger duett med fru Asbjørnsen på åpningssporet, Hermund Nygård (trommer) og ikke minst tangentist og medprodusent Anders Aarum, så vet vi at tonefølget er uten plett og lyte. Det skader på ingen måte at tenorsaksofongigant Knut Riisnæs dukker opp som gjest heller.

Det er alltid hyggelig å møte Hilde Louise Asbjørnsen – spesielt med røde lepper. Hun er en Artist med stor A – dette er ikke et nødvendig, men en flott bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svært meritterte kinesiske forfatteren Yan Lianke forteller oss noe vi trodde vi visste, men ikke at det var så jævlig og umenneskelig.

Noen av oss trodde vel vi ante noe om hvordan tilstanden var i Kina under Maos kampanje «Det store spranget». Gjennom Liankes strålende, skremmende og annerledes roman «De fire bøkene» får vi bekrefta våre verste antakelser og aldri så lite til.

Dette er Liankes fjerde bok oversatt til norsk, men det er likevel mitt første møte med denne særegne forfatteren. Her forteller han oss, med forfatterens frihet til å skape sin egen historie, om grusomhetene som store deler av det kinesiske folk blei utsatt for for at ensrettinga skulle bli «vellykka».

Det er absolutt ingen tvil om at Lianke vet hva han snakker om. Var man en millimeter utenfor malen så skulle man omskoleres og det førte til at familier blei splitta og at den som skulle omskoleres blei satt i ei leir i åresvis for å bevise at man kunne innta sin plass i folden.

Lianke tar oss med ei til leir for intellektuelle og hvis bare en brøkdel av det han løfter frem er i samsvar med virkeligheten, så var Maos drømmesamfunn akkurat det motsatte – et samfunn basert på frykt og så vanvittig grusomhet at det er vanskelig å forestille seg.

Lianke gir oss ei blanding av en tradisjonell roman og en type dokumentar – han har en måte å skrive på som er høyst uvanlig for oss her oppe i alle fall. Vi blir grepet av hovedpersonene og lurer sjølsagt på hvordan det går med dem og Lianke lar oss bli med dem hele veien – om den blir kort eller lang.

Om man er opptatt av stor litteratur – for det er «De fire bøkene» – eller moderne kinesisk historie, så gir Yan Lianke oss begge deler. Myndighetene i dagens Kina ville sjølsagt ikke tillate denne boka – bare det forteller oss hvor viktig den er.

Med Al Di Meola og Espen Eriksen Trio med Andy Sheppard som gjest, blei årets MaiJazz dratt i gang på best mulig vis. Sola stakk også innom.

Al Di Meola (64) har hatt høy status i en rekke kretser i mange tiår. Etter at han slo gjennom med et brak i fusionverdenen med Return to Forever og deretter i den heftige akustiske supertrioen med Paco de Lucia og John McLaughlin, så har Di Meola vært der oppe, men likevel i ytterkanten. Grunnene er sikkert mange og sammensatte, men gjenforeninga av Return to Forever, som blei av det kortvarige slaget for Di Meola, mer enn antyder vel at han kanskje ikke er den aller enkleste å samarbeide med.

Trioen han hadde med seg til MaiJazz så derimot ut som den passa som hånd i hanske med Di Meolas personlighet og musikalske visjoner. Den italienske trekkspilleren – Di Meola har også italienske røtter – Fausto Beccalossi og den cubanske pianisten Kemuel Roig er, som sjefen, intet mindre enn virtuoser. Teknisk virker det som det ikke er noen begrensninger hos noen av dem – vi blei vitne til noen unislinjer som Utrykningspolitiet ville slått ned på med myndig hånd. Heftig!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Iført hvit skjorte og svart skinnvest, som ville ha ført til at han ville ha blitt gitt fritt leide på enhver fest i Trøndelag, og kun en akustisk gitar, tok Di Meola oss med på ei reise som førte oss gjennom originalt materiale fra hans ferskeste skive «Opus», via Beatles-låter, som han også har gjort skive av, til flere visitter innom Astor Piazzollas unike tangoverden, ga gitarmaestroen oss akkurat det de fleste hadde kommet for.

Kall det gjerne forutsigbart – nesten alle låter bygges opp til et kraftig crescendo der alle skal slutte på likt – men det er dette som er Al Di Meolas univers. Jeg lar meg forføre ei stund, men etter at koden er knekket, så blir jeg ikke utfordra lenger – bare imponert over mesterskapet.

Folket fikk akkurat det de var kommet for å høre – de som ville at Di Meola skulle ta en u-sving eller to, fikk ikke det.

Åpningskvelden blei avslutta med en flott og varm klubbkonsert med nesten lokale Espen Eriksen og hans empatiske trio bestående av Andreas Bye på trommer og Lars Tormod Jenset på bass. Når så Englands store tenorsaksofonist Andy Sheppard nok en gang var gjest med trioen, var forutsetningene de aller beste for at dette skulle bli en mandagskveld litt utenom det vanlige i Stavanger.

Trioen har spilt sammen i en årrekke i inn- og utland, spilt inn fire plater og det høres. Med Eriksens, opprinnelig fra nesten nabokommunen Grinde, låtunivers som fundament, blei vi tatt med på ei inderlig reise der det vakre, ofte lett melankolske er de viktigste ingrediensene. Eriksen er en melodiker av klasse og både norske og engelske medspillere er med han på alle vis.

Sheppard er på ingen måte stjerna som skal skinne foran denne trioen – han er enkelt og greit en integrert del av bandet og de fungerer utmerket.

Låtene til Eriksen oppleves av og til som skjøre skjelett som man blir redd for skal bryte sammen, noe de aldri gjør. Man blir sittende ytterst på stolkanten for å få med seg de små detaljene – de er det nemlig mange av.  Alle skal ha sin solide dose skryt, men totaliteten er på mange vis det viktigste i dette uttrykket. Likevel vil jeg løfte frem trommeslager Andreas Bye denne gangen. Han er uansett setting, ofte sammen med Knut Reiersrud, alltid diskret på plass og gårsdagens trommesolo – som lå an til å bli i alle fall årets stilleste, men som tok kraftig av etter hvert – fortalte oss hvilken eminent musikant han er også når han får anledning til å få rampelyset på seg.

Jeg trodde nesten jeg hørte introen til ikoniske «Witchi-Tai-To» mot slutten av konserten. Det var det ikke, men langt unna var det ikke. Det sier også noe om hvor Espen Eriksens musikalske idealer befinner. Der egner han og bandet hans seg utmerket og vi trivdes i like stor grad før vi forlot den musikalske varmen for den kalde mainatta i Stavanger.

MaiJazz 2019 – festival nummer 31 i rekka – er godt i gang. Veldig godt i gang. Jysla jillt er det!

Trioen Vintermåne har eksistert i over 20 år. Musikken har røtter mye lenger tilbake, men tolkningene deres er av vår tid.

Saksofonisten Frøydis Grorud, sangeren Anne Gravir Klykken og tangentisten Torjus Vierli traff hverandre på musikkutdanninga i Kristiansand på slutten av 90-tallet. Der skjønte de raskt at de hadde noe felles musikalsk å «snakke» om. Det har ført til at gruppa Vintermåne nå har spilt inn tre plater og gjort en rekke konserter. Heldigvis synes de fortsatt det er hyggelig å tilbringe tid og skape musikk sammen.

Utgangspunktet for de ti sangene er tradisjonsviser fra Telemark som kan strekke seg flere hundre år tilbake. Noe er sanger ment for å lokke buskapen hjem, noe er kristne folketoner og noe handler om kjærligheten.

Anne Gravir Klykken har åpenbart gått djupt ned i dette tekstmaterialet og med si klare, sterke og vakre stemme og med et foredrag som når frem til et et publikum av i dag også, legger hun mye av premissene for Vintermånes sound.

Når så saksofonist og fløytist Grorud og allehånde tangentist Vierli omkranser og utfordrer stemma og uttrykket til Gravir Klykken på best mulig måte med moderne, men hele tida respektfulle tolkninger som viser at dette materialet absolutt tåler å bli flytta inn i vår tid, så har «Sut» blitt et herlig påfyll av tradisjonsmusikk sett med nåtids ører og kreative hjerner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart soim mulig.

Dette er første gang jeg både hører om og hører den spanske pianisten Daniel García. Det frister allerede til gjentakelse.

»Travesuras» er Daniel Garcías tredje cd under eget navn. Den 36 år unge tangentisten har altså passert under den berømte radaren inntil nå, men med utgivelse på det tyske verdensomspennende selskapet ACT er sjølsagt muligheten for å nå et større publikum også langt utenfor de andalusiske stepper betydelig større.

García studerte klassisk musikk hjemme i Spania før turen gikk til USA og Berklee, der Wayne Shorters pianist Danilo Pérez blei hans lærer. Og her finner vi også mange av skjæringspunktene i Garcías musikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han har åpenbart et nært og sterkt forhold til den spanske stoltheten flamenco – kanskje like sterkt og viktig som hans forhold til jazz. Dette skinner gjennom både i hans komposisjoner, hans dynamiske og temperamentsfulle uttrykk og hans virile og langt framskredne teknikk.

De som mener de vil gjenkjenne spor av både Michel Camilo, Chick Corea og Danilo Pérez her, har helt rett. Det er i mange av de samme landskapene García befinner seg, men han gjør det så avgjort med sitt eget avtrykk.

Bortsett fra ei låt av Paco de Lucia og en folketone, så har García skrevet all musikken, blant annet «Dream of Miles» inspirert av «Solea» fra «Sketches of Spain». Det er et stor spenn i musikken fra det uhyre heftige og virile til det mer balladeprega og sammen med det utmerkede reisefølget Reinier Elizarde «El Negrón» på bass og Michael Olivera på trommer – begge opprinnelig fra Cuba, men bosatt i Spania, samt Jorge Pardo som gjest på to spor, blir dette ei trioinnspilling med særpreg som kan løfte Daniel García inn i det aller øverste sjiktet her i Europa. Oppegående festivalarrangører er herved informert og bør kjenne sin besøkelsestid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Da jeg møtte og hørte bandet Svarteper fra Ål for første gang for knapt tre år siden, blei jeg begeistra. Slik er det også når jeg tilbringer kvalitetstid med oppfølgeren med det herlige navnet «Antiapatisk lommeparlør».

«Svevestøv» het debutskiva til gjengen fra Ål i Hallingdalen. Den fortalte oss om en gjeng som absolutt hadde henta inspirasjon fra sambygdinger som Hellbillies og Stein Torleif Bjella, men som samtidig hadde begitt seg ut på sin egen vei. Musikken var livsbejaende og tekstene var både morsomme og personlige i sin fortellende stil.

Ideologisk fører, låtskriver, tekstforfatter, vokalist, gitarist og mye mer, Herman Kvelprud, følger opp i den samme løypa. Han skriver tekster – på dialekt må vite – som er som små fortellinger. Han driter i om rima ikke sitter hver eneste gang og han driter også i om det rytmisk ikke stemmer helt – her er det historia som er viktig å fortelle og det gir det hele et herlig personlig avtrykk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når så de andre i Svarteper er på linje i et slags norsk The Band-sound, så har «Antiapatisk lommeparlør» blitt en flott bekreftelse på det vi mer enn ante etter «Svevestøv»: Svarteper hadde noe eget, noe morsomt og noe hipt å melde – nok en gang en fra Ål i Hallingdalen. Hva er det de har i melka der i dalen forresten?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes dåp snart som mulig.

Det er ingen tvil om at Alex Riel er kongen blant danske trommeslagere. Når han så er gudfar til Stefan Pasborg og han følger både i Riels og egne egne fotspor på best mulig vis, så er arverekkefølga soleklar.

Alex Riel (78) har helt siden 60-tallet vært kongen blant danske trommeslagere. Også her hjemme og i resten av Europa har han også et stort navn og ingen som fikk gleden av å høre han med blant andre Arild Andersen og Radka Toneff kommer til å glemme det. To kjennetegn: alltid fantastisk trommespill og alltid med smilet på lur.

Når så Stefan Pasborg (44) bokstavelig talt mer eller mindre har vokst opp med Riel – han er Pasborgs gudfar på riktig -, så var det vel ikke kanskje ikke noen bombe at trommer og jazz skulle bli karriereveien for han også. De har faktisk spilt inn plate sammen også: «Drumfaces».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tro ikke på noen måte at Pasborg er avhengig av sin mentor og gudfar for at det skal bli heftig musikk av det. Via disse seks EP-ene forteller han hvilken allsidig og virtuos musikant han er og uansett hva han gjør herfra og ut så har han skapt en bauta over seg sjøl som han for alltid kan være svært stolt av.

Fra han han var en neve stor, som det jo heter i westernspråket, var han opptatt av og så westernfilmene til Sergio Leone – vi snakker «For a Few Dollars More» og «The Good, the Bad and the Ugly» blant andre. Musikken var alltid laga av unikumet Ennio Morricone og satte spor som aldri har blitt viska ut hos unge Pasborg. Sammen med gitaristen Lars Bech Pilgaard og tangentisten Adi Zukanović, gir Pasborg fem låteksempler på at denne musikken er tidløs og ultrahip.

Som de fleste tenåringer var Pasborg også opptatt av rockemusikk. Med et band som eksisterte på første halvdel av 10-tallet, Free Moby Dick, tolka de favorittlåter av Elvis Presley, Led Zeppelin, Doors, Wolfmother og Tom Waits. Bandet bestod av saksofonistene Mikko Innanen og Liudas Mockunas og elbassisten NIcolai Munch-Hansen og i tillegg til å være influert av rock så var avantgardister som Albert Ayler også viktige for bandet og disse liveinnspillingene fra 2013 og 14 tar oss med til dette spennende grenselandet.

Mentor Alex kan også det meste – uansett stilart – men bebop ligger nok kanskje hans hjerte nærmest. Det uttrykket har nok Pasborg arva på best mulig vis og i forlengelsen av bebopen platedebuterte han i 1997 med en trio bestående av pianisten Jonas Müller og bassisten Jonas Westergaard. Her får vi møte de tre både i studio og live og hvorfor Pasborg vant prisen som beste solist ved festivalen i tyske Leverkusen, skjønner vi godt.

Allsidigheten er det altså ikke noe å si på når det gjelder Pasborg og kanskje den mest utfordrende av disse seks skivene er soloplata han har gjort uten overdubs eller annet studiofiks. Stikker, visper, skinn og metall – dett er dett. De to totalt fritt improviserte stykkene sier oss det meste om Pasborgs kreativitet og grenseløshet.

Sammen med trommeslageren, elektronikeren og vokalisten Emil de Waal blei Pasborg invitert til å gjøre en duokonsert for et par år sida. Det synes de to var så morsomt og spennende at de ville ta ideene med i studio. Der ønska de ei tredje stemme også til dettemoderne landskapet og saksofonist, elektroniker og vokalist TS Høeg var et åpenbart valg. Looper og maskiner preger musikken og gjør dette til den mest «moderne» av de seks visittkorta. Tøffe saker!

Den konstellasjonen der vi kjenner Pasborg best her hjemme er i den heftige trioen Ibrahim Electric med Niclas Knudsen på gitar og Jeppe Tuxen på orgel. Her snakker vi groooovete saker og bandets tolkninger av julesanger står på ingen måte tilbake for det andre vi har hørt fra trioen. Midt på sommeren i fjor fikk Pasborg overtalt sine to venner til å gjøre «We Wish You a Merry Christmas», «White Christmas» og noen aviser til og du verden så det swinger! Corny? Kanskje. Hipt? Definitivt!

Stefan Pasborg er klar for å ta over trona når det enn skulle være. Det er å håpe at gudfar Alex Riel blir sittende der i mange år ennå. I mellomtida anbefales det å skaffe seg disse visittkorta til Stefan Pasborg. De er kun laga i 500 eksemplarer og eksklusivt i vinyl. De kommer garantert til å bli samleobjekt – Stefan Pasborg er nemlig på god vei til kongekrona!

Organisten Thomas Torstrup og gitaristen Martin Högberg møtte hverandre på jazzlinja i Trondheim. Der traff de også John Pål Inderberg – den strålende pedagogen og saksofonisten. Nå får vi møte alle tre sammen.

Det heter seg at elever skal være forsiktig med å ha for nære relasjoner til læreren sin. Det er sikkert et godt råd generelt, men i dette tilfellet er det tydelig at det ikke finnes noen regel uten unntak.

Torstrup har nå satt kursen tilbake til hjembyen Stavanger, mens svenske Högberg har bosatt seg i Bodø. Forhåpentligvis vil de likevel holde kontakten – basert på det som skjedde i Selbu kirke i løpet av tre novemberdager for godt og vel to år siden så har de to nemlig svært mye å si hverandre – og ikke minst oss.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med utgangspunkt i elleve låter skrevet av enten Torstrup eller Högberg, alle med røtter i alt fra salmer, folkemelodier og jazz, så tar de to vennene oss med på vakre, inderlige og ikke minst empatiske ekskursjoner med den ikke helt vanlige instrumenteringa kirkeorgel og strømgitar.

Med disse to unge herrene som reiseledere, der Torstrup forteller oss at kirkeorgelet absolutt kan benyttes i improvisasjonssammenheng og der Högberg med sin tøffe gitartone med spor av både Hank Marvin og Terje Rypdal, blir dette møtet i Selbu kirke av det spesielle og minneverdige slaget. En del av æra for det skal definitivt gå til John Pål Inderberg også som med sin umiskjennelige personlighet og høyst unike saksofontone både på baryton- og sopransaksofon krydrer bortimot halvparten av låtene.

«Selbu Sessions» har blitt musikk helt for seg sjøl. Det ligger nesten i korta med denne besetninga og når så de to unggutta og veteranen spiller så inderlig som de gjør, så blir dette en session som har alt i seg til å bli stående både lenge og vel. Tøft, inderlig og herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den eller de som fant ut at å sette sammen denne norsk-portugisiske trioen var en god idé, bør gi seg sjøl et klapp på skuldera. Dette har det nemlig blitt et livgivende møte av.

Kongeriket er representert med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm, mens Portugal har sendt bassisten Hernâni Faustino og trommeslageren og perkusjonisten Nuno Morão.

Ellerhusen Holm har vist seg særs fordelaktig fram i band som Honest John, Ballrogg og Large Unit. Faustino og Morão kjenner vi av åpenbare ikke så godt til her hjemme, men tilhengere av det ustoppelige portugisiske selskapet Clean Feed har definitivt lagt merke til begge to.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De tre, under det merkverdige bandnavnet Hamar Trio som jeg tipper har lite med med byen ved Mjøsa å gjøre, har garantert sett og hørt noe med hverandres uttrykk som har gjort at de har ønska å ta seg en tur i laboratoriet sammen.

Som sagt, så gjort og vi får bli med på deler av to konserter i henholdsvis Coimbra og Parede i Portugal i november 2016.

Det har ført til fire låter som alle er kollektivt unnfanga der og da – vi snakker frijazz med andre ord. Utfluktene varer i knappe 45 minutter og det betyr igjen at ideene får anledning til å ta de veiene de tre synes de fortjener.

Dette er spennende, åpen og tidløs frijazz der lytting, utfordring og empati mellom tre likeverdige partnere er sentrale ingredienser. Live er dette sikkert svært så tøft, men før den muligheten dukker opp så er denne liveinnspillinga en god erstatter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.