Tor Hammerø

Den Manchester-baserte trioen GoGo Penguin har etablert seg på høyt internasjonalt nivå. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor.

GoGo Penguin er akkurat ute med sitt tredje album på franske Blue Note, et album som enkelt og greit har fått navnet «GoGo Penguin». Det har enn så lenge ikke kommet min vei, men her om dagen kom trioens debutplate på Blue Note opp til overflata her i heimen. Nysgjerrigheten på hva og hvem dette kollektivet var blei for stor og sjøl om «Man Made Object» kom ut i 2016 så ville jeg gi det en sjanse.

Bandet har eksistert siden 2012 og består av bassisten Nick Blacka, pianisten Chris Illingworth og trommeslageren Rob Turner. Grunnen til at kollektivet – alle låtene er kreditert alle tre – har oppnådd stor popularitet både på hjemmebane og langt utenfor Elizabeths grenser er ikke vanskelig å få øre på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bandet har blitt kalt britisk jazz´ svar på Radiohead og når band som Esbjörn Svensson Trio – sikkert også Rymden etter hvert – Aphex Twin, Massive Attack, Claude Debussy og minimalisten Philip Glass er blant inspirasjonskildene, så er det lett å begripe både allsidigheten og originaliteten til GoGo Penguin.

Det er masse dynamikk i utrykket til trioen som består av tre framifrå instrumentalister som hele tida har bandet i fokus. Den sterke melodien er sentral fra start til mål og du verden som det groover underveis. Bandets elegante elektronika-bruk gir de også et ekstra særpreg og relativt mye forteller meg at GoGo Penguin er et fyrverkeri live.

Det skulle altså ta sin tid før GoGo Penguin og mine veier skulle krysse hverandre. Når det først skjedde så var det altså med ei «gammel» plate. For meg gjør det absolutt ingenting – dette holder som ei kule også i 2020 og sikkert i åra som kommer også.

PS 1 Når den svært musikkinteresserte Ole Gunnar Solskjær har en fridag i Manchester, så bør han benytte sjansen hvis GoGo Penguin spiller i hjembyen. Det er absolutt verdt det.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Reiersrud er en av de mest allsidige, åpneste, nysgjerrige og virtuose strengelekerne jeg vet om. Her kommer det to nye eksempler på det – ett med familien og ett med nye venner.

Da verden ramla sammen den 12. mars, satte det i gang mange slags tanker og prosesser hos mange – musikere inkludert. Knut Reiersrud satte seg og ned skrev nye sanger basert på hva som var i ferd med å skje med oss.

Det kommer ikke akkurat som noen overraskelse at Reiersrud er en herre som er i stand til å reflektere klokt over både dette og hint og til dels sammen med sin faste samarbeidspartner Jeff Wasserman har han skrevet tekster som bør få noen og enhver til å tenke gjennom viktige spørsmåla nok en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Reiersrud har skrevet all musikken sjøl og at det ligger blues i bånn for det meste bør heller ikke overraske. Hans faste band gjennom et par tiår, Andreas Bye (trommer), Bjørn Holm (gitar, vokal), Nikolai Hængsle (bass, vokal) og David Wallumrød (tangenter, vokal) utgjør sjølsagt noe av det beste man kan få til den prisen og når så Reiersrud har tatt med seg familien så blir dette så personlig og unikt som vel tenkelig.

Fru Marit Halvorsen synger nemlig veldig fint og det gjør også hennes datter Tuva Færden som også spiller fele. Denne plata har blitt til på rekordtid i forlengelsen av det vi alle opplever nå. Knut Reiersrud har satt ord og toner på det som ingen andre.

Reiersrud og tenorsaksofonist og vokalist Håkon Kornstad har de siste åra jobba en hel del med flyktninger som har vist seg å være i besittelse av langt framskredne musikalske talenter. For noen år siden førte det til innspillinga «Skjønnhet utenfra 1» med bandet Majaz.

Kontakter blei knytta spesielt med den syriske gitaristen Manar Alhashemi og i fjor høst var det klart for et nytt møte med de tre og tre andre musikanter fra Irak og Syria som også hadde kommet til Norge: Hassan Albadri på oud, Mouhammad Almajzoub på vokal og Mouhammad Fadel Kuj på slagverk.

Bandet hadde han kalt Sharqant, som betyr østkant, og heldigvis hadde tekniker Daniel Birkeland gjort klar for opptak av workshopen som varte i to dager.

Her får vi nok et framifrå bevis på hvilket unikt språk musikk er – hvilken brobygger det kan være. Vi vet jo hvilke kvaliteter Kornstad og Reiersrud er besjela med og hvilke åpne sinn de er utstyrt med og her utveksler de tanker og ideer med fire musikanter fra andre kulturer som gjensidig åpner seg for og inspirerer hverandre.

Mesteparten av materialet har sitt utgangspunkt i Midt-Østen, mens én melodi er en improvisasjon med Albadri på oud og Kornstad på saksofon der musikkstiler fra øst og vest blir vevd inn i hverandre. Slik er det for så vidt hele veien og den norske folkemelodien «Kråkevise» er heller ikke noe unntak i en versjon ingen av oss har hørt tidligere. Garantert!

Dette og liknende møter er både flotte og ikke minst viktige. Og Knut Reiersrud forteller oss nok en gang hvilken utsøkt, uredd, unik og smakfull musikant han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den italienske bassisten Roberto Bonati har samarbeida mye med norske musikanter. Her møter vi han helt aleine, men fortsatt med et flott norsk avtrykk.

Roberto Bonati (60) har vært og er en svært sentral skikkelse i det italienske jazzlivet og spesielt i hjembyen Parma som vel er mer kjent for skinke enn for jazz. Bonati er kunstnerisk leder for festivalen i byen, han er en sentral pedagog og han er en framifrå bassist og leder for store og små ensembler.

Her hjemme har vi møtt Bonati sammen med representanter for det blomstrende jazzmiljøet i Stavanger. Han har jobba både med Bjergsted Jazzensemble og Tore Johansen og Tor Yttredal og på et flott vis fortalt oss hvilke spesielle kvaliteter han er i besittelse av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er det altså i en totalt annen setting han presenterer seg. For knappe tre år siden inntok Bonati og bassen hans ei kirke bygd på 1300-tallet i hjembyen. Den flotte akustikken og klangen i kirka benytta Bonati på et eksemplarisk vis og publikum blei servert godt og vel en time med originale komposisjoner og en stor overraskelse: Edvard Griegs «Solveigs sang»!

Bonati henter fra sin enorme palett og sitt tekniske mesterskap til å gi oss kontemplativ, søkende og varm musikk. Han har ikke noe behov for å vise seg fram; han vil mye heller gis oss et pusterom og musikk til ettertanke. Publikum i kirka var tydeligvis veldig begeistra. Det er det mulig å bli i heimen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan-Erik Fjell bekrefter sin posisjon helt der oppe blant norske krimforfattere og «Gråsonen» er glitrende sommerkrim som egner seg for andre årstider også.

Jan-Erik Fjell (37) har med «Gråsonen» gitt oss sin sjuende krimroman siden debuten for ti år siden. Med politietterforsker Anton Brekke i ei sentral rolle hele veien, har Fjell tatt stadig nye steg og måten han har bygget opp årets bok på forteller oss at han til stadighet leverer jevnt på et svært høyt nivå.

Utgangspunktet denne gangen er et drap begått for 30 år siden og som blei oppklart – trodde man. Den pensjonerte og etter hvert drikkfeldige sjefsetterforskeren fra den gang greide likevel ikke å legge bort saken og satte i gang å gå opp løypa på nytt. Så drukna Harald Uteng som etterforskeren het – eller gjorde han det?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Anton Brekke var Utengs «elev» også for 30 år siden og vil ikke slippe det sjefen han hadde satt i gang. Alt foregår i den lille bygda Aremark ikke langt fra Halden og Fjell har skapt et spennende og svært troverdig persongalleri.

Sakte, men sikkert nærmer Brekke seg noe, men Fjell makter det viktigste for en krimforfatter: han holder oss på pinebenken til aller siste side. Det er mange potensielle drapsmenn i Fjells univers og når forfatteren, gjennom 76 korte kapitler på 350 sider, greier å holde mange varme helt til slutt, så har han gjort det som skal til for å ha skapt årets sommerkrim.

Jan-Erik Fjell skriver godt med korte, men hele tida innholdsviktige setninger. Han hører hjemme i eliteserien sjøl om FFK fra hans hjemby roter rundt langt lenger ned i systemet.

Multiinstrumentalisten, men i all hovedsak gitaristen, Knut Bjørnar Asphol viser seg for første gang fram mutters aleine. Og da bare som Knut.

Knut Bjørnar Asphol (47), opprinnelig fra Kleive ved Molde har spilt ei viktig bakspillerrolle i norsk musikk et par tiår nå. Artister som Alexander Rybak, Knut Anders Sørum, Hanne Krogh, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Stian Carstensen har alle nytt godt av Asphols kvaliteter.

Som man vil skjønne av denne rekka av samarbeidspartnere, så står det ikke på allsidigheten hos vår mann. Det skinner også tydelig gjennom på dette visittkortet.

Når han har nedskalert seg sjøl til artistnavnet Knut, så har han også gjort det samme når det gjelder samarbeidspartnere. Han spiller alle instrumenter sjøl, bortsett fra joik av Marit Hætta Øverli på ett spor, og Knut vet hvordan han skal få mye ut av et hipt studio med x antall maskiner og duppeditter til disposisjon.

Knut har skapt åtte vakre melodier, elektroniske landskap eller stemninger der hans akustiske nylonstrengsgitar er sentral i lydbildet hele veien. Om det er instrumental pop, verdensmusikk med joik og bossa i miksen eller om det er jazz og mye annet, er jeg faktisk ikke sikker på og dessuten så er det ganske så uvesentlig.

Det som er viktig er at Knut har skapt vakker og stemningsfull musikk som definitivt egner seg på svale sommerkvelder. Når det blir høst, vinter og vår skal man ikke se bort fra at den vil egne seg like godt da også. Og det er bare å holde ørene åpne i tida som kommer også: Knut kommer nemlig med ei akustisk jazzkvartett-skive i september og nok et soloalbum, med klassisk gitar, over nyttår.

»Breeze» er kun utgitt digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske komponisten, produsenten og fotografen Elliot Elliot har skapt musikalske bilder som det er lett å like – eller mislike.

Elliot Elliot er et helt nytt bekjentskap for meg. Jeg har skjønt at han har gitt ut fem skiver tidligere siden 2005, men noe fotfeste på denne sida av Kjølen har han uansett ikke fått. Noe av årsaken kan nok være det musikalske uttrykket han bekjenner seg til, i alle fall her, som har mange ingredienser i seg fra fusionmusikken med røtter tilbake til slutten av det forrige århundret. Her hjemme blei den av store deler av musikkpolitiet aldri sett på som stuerein – det var musikk som det var populært å mislike.

Elliot Elliot har krydra musikken og uttrykket sitt med ingredienser fra mye annet også. Fläskvartetten og storband finner vi også spor av her og at musikken er unnfanga med kjærlighet, hersker det svært liten tvil om. Band som Snarky Puppy og svenske Klabbes Bank har Elliot Elliot også henta mye inspirasjon fra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når Elliot Elliot så har henta inn en rekke av sine favorittmusikanter som trommeslageren Morgan Ågren (Frank Zappa og Steve Vai), pianisten Adam Forkelid og vibrafonisten Mattias Ståhl – kjent her hjemme for utstrakt samarbeid med mange av våre beste – så har dette blitt ei groovy reise sjøl om ikke alt materialet er like minneverdig. Strykere og blåsere er det også solid med plass til på noen av spora.

Mange vil sikkert få bekrefta sine fordommer når det gjelder fusionmusikken gjennom dette visittkortet. De som stiller med åpne sanser vil få servert et påfyll med solid håndverk og fine låter sjøl om ikke den store dybden ikke er så lett å få øre på.

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Herskedal inviterer oss inn til et sted det må være svært godt å være. Han har aldri bydd på seg sjøl på et slikt vis tidligere. Dette er nemlig så tett og nært på ei musikalsk sjel det er mulig å komme.

Daniel Herskedal (38) har tatt stadig nye steg i retning seg sjøl siden vi møtte han for første gang i tradjazzbandet Dixie i Molde for rundt 20 år siden. Med sin tuba, og av og til det sjeldent spilte instrumentet basstrompet, har han trinn for trinn etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå både som instrumentalist, bandleder og komponist. Med «Call for Winter» gir han oss sin sjuende plate og den femte på det svært velrennomerte engelske selskapet Edition Records. 

Det at Herskedal tilhører stallen til Edition Records betyr igjen at han får stor internasjonal oppmerksomhet. For sitt forrige visittkort, «Voyage», mottok Røbekk/Strande/Skakketeigens store sønn mellom 60 og 70 anmeldelser på verdensbasis – stort sett svært positive – og at hans versjon av «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» blei brukt i den Brad Pitt-produserte filmen «The Last Black Man in San Francisco», skader heller ikke. Det sier faktisk en hel del om hvor Herskedal har kommet anno 2020.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gjennom sine musikalske reiser har Herskedal fortalt oss mye om hva som betyr noe for han. Med denne soloutgivelsen blir vi invitert med helt inn – til kjernen i hvem og hva han er. I motsetning til tradisjonelle studioinnspillinger, stakk denne gangen Herskedal til skogs og fjells og tilbragte vel to uker aleine på Elgstuggu på Elgå i nærheten av svenskegrensa. En del rein og noen reingjetere var hans eneste levende selskap mens komponeringa og innspillinga foregikk.

Gjennom de tolv komposisjonene har Herskedal skapt stemninger, melodier og landskap så sterke, vakre og personlige som vel tenkelig. Herskedal trives utmerket i landskap som har både klassiske impulser, verdensmusikk og jazz i seg og når han så med nennsom hånd har benytta seg av de tekniske mulighetene han har til sin disposisjon for å legge lag på lag av sine instrumenter og andre lydkilder, så har «Call for Winter» blitt noe helt spesielt.

Det har aldri vært noen tvil om Herskedals mesterskap som instrumentalist. Han er og har sin egen stemme, men her i større grad enn noensinne har han skapt høyst personlig musikk som vil bli stående for alltid. Strålende og takk for invitasjonen!  

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dizzy Gillespie er en av jazzens aller største ikoniske skikkelser. En av dagens ledende trompetere, Dave Douglas, hyller han på et veldig flott vis.

Dave Douglas (57) har i tillegg til svært mye annet hylla en rekke store jazzskikkelser opp gjennom sin karriere. Wayne Shorter, Mary Lou Williams, Jimmy Giuffre, Carla Bley og Booker Little er noen av dem og endelig, sier han sjøl, tok han mot til seg og satte seg fore å løfte frem igjen Dizzy Gillespie også.

Respekten for Gillespie, både som trompeter, komponist, humorist og bandleder, har vært så stor at det tok sin tid før Douglas mente han var klar. I 2018 fikk han imidlertid muligheten til å sette sammen et konsertprogram til ære for en av sine store helter og dermed begynte snøballen å rulle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det førte til at Douglas plukka frem et par Gillespie-låter og skrev friske arrangement til dem, men i all hovedsak skrev han ny musikk i Dizzys ånd og samla sammen et kremband til konserten.

Det skulle egentlig ende der, men både det musikalske resultatet og responsen var så bra at Douglas etter hvert skjønte at det «måtte» bli plate av det også. Det var så avgjort en korrekt avgjørelse.

Mange av de involverte fra konserten for to år siden var forhindra fra å være med på innspillinga gjort i september i fjor, men trommeslager i ultraklassen Joey Baron var nok en gang på plass. De nye på plass er den framifrå, men for meg totalt ukjente unge trompeteren Dave Adewumi, den glitrende cubanske pianisten Fabian Almazan, som skinner spesielt på Dizzys klassiker «Manteca», den unge bassisten Carmen Rothwell og gitaristen Matt Stevens.

Dizzy er representert med ei låt til, den sjeldent spilte «Pickin´ the Cabbage» fra hans tid i Cab Calloway Orchestra. Eller er alt Douglas-materiale med både retning  vår tid samtidig som det er flotte spor til både «Con Alma» og «Swing Low, Sweet Cadillac».

Både som komponist, bandleder og trompeter er Dave Douglas en av de aller mest spennende på det amerikanske kontinentet anno 2020. Her gir han oss nok et herlig eksempel på det.

PS Dizzy Gillespie meldte seg som presidentkandidat i 1964. Han rakk ikke helt frem, men ville garantert blitt en bedre president enn den nåværende. Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer ikke som noen overraskelse at det swinger noe vederstyggelig av kvintetten Hegge. Nå mer enn noen gang.

Spellemannprisvinner, bassist og bandleder Bjørn Marius Hegge (32) følger opp «Vi är ledsna men du får inte längre vara barn» – som han vant prisen med i 2017 – med en utflukt som sørger for at sinnets helse garantert får seg en opptur.

Med det samme kremlaget som sist: Håkon Mjåset Johansen på trommer og cymbaler(!), den best tenkelige svenskeimporten Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon og Vigleik Storaas på piano, tar Hegge oss med på ei tradisjonsrik, men samtidig fremoverskuende, sprudlende og tøff reise.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er intet mindre enn tidløs jazzmusikk Hegge byr på. Masse humor er også involvert – både musikalsk og skriftlig. På coveret står det for eksempel at alle komposisjonene er skrevet av Kullhammar og Storaas – bortsett fra de som er merka med Bjørn Marius Hegge og det er sjølsagt sju av de ni låtene.

Ornette Coleman, Art Blakey, Cannonball Adderley, Keith Jarrett og Louis Moholo blir nevnt som inspirasjonskilder og da er det ganske åpenbart hvor Hegge er på vei. Med solister på det aller øverste nivået og et kollektiv som vil hverandre vel, blir «Feeling» akkurat den oppfølgeren mange sikkert har venta på. Og det advares faktisk også mot at det er mulig å danse til dette festbrygget. De nekter seg med andre ord absolutt ingenting og i påvente av at Hegge kan oppleves live til eventuell dansemoro, så er hjemmebrygget absolutt anbefalelsverdig. Tøft, heftig og morsomt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield sammen med Bill Stewart og Steve Swallow brukte knapt fem timer på å spille inn «Swallow Tales». Det var tydeligvis mer enn nok det.

Det at det tok så kort tid å lage et så strålende musikalsk visittkort, er for så vidt oppsiktsvekkende. Men da skal vi samtidig huske at supergitarist John Scofield (68) og elbassist i samme klasse, Steve Swallow (79), har rundt 40 år med erfaring sammen og skårungen Bill Stewart (53) på trommer, også han hører hjemme i eliteserien, har vært med på rundt halvparten av reisa.

Scofield og Swallow har spilt hundrevis av jobber sammen og Scofield og Stewart sikkert enda flere. Som trio ga de ut liveskiva «EnRoute» i 2004 og nå mente de heldigvis at det var på høy tid å gjøre noe sammen som trio igjen.

Denne gangen var det ni Swallow-låter som stod på repertoaret. Alt sammen er låter Scofield lærte som 20-åring på Berklee der han også møtte Swallow som han siden har betegna som sin mentor.

Jovisst er Swallow en elbassist i ultraklassen – han gikk over fra den store akustiske fela tidlig på 60-tallet – men han er i like stor grad en komponist som «alle» liker å tolke. Giganter som Bill Evans, Stan Getz, Steve Kuhn og Pat Metheny har alle spilt inn låter av Swallow – det sier det meste om hvilken anseelse han nyter.

Her får vi låter som «Falling Grace», «Eiderdown» og «Hullo Bolinas» og sjøl om de tre har spilt dem «noen» ganger, så finner de sjølsagt nytt gull her slik musikanter på dette nivået alltid gjør.

Her føres det musikalske samtaler med tre lyttende herrer i besittelse av usedvanlig personlige stemmer. Dette kunne enkelt og greit ikke gå gæernt.

PS Dessuten synes Trump bør avsette så snart som mulig.