Tor Hammerø

Jørn Lier Horst skriver den ene bra krimromanen etter den andre. Det spørs om ikke «Illvilje» er den aller beste.

Det smule forbeholdet om dette er Lier Horsts beste henger sammen med at jeg ikke har lest alt han har skrevet. Uansett så er «Illvilje» en leseopplevelse som blir sittende i lenge av flere grunner.

Språklig blir Lier Horst bare bedre og bedre. Hans økonomiske språkføring gjør at det ikke finnes nesten et eneste overflødig ord på de 360 sidene – sider som fyker unna i et sjeldent tempo siden det er veldig vanskelig å legge boka fra seg før øynene glir igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Storyen, med den fengslede og særs bestialske massemorderen Tom Kerr i ei sentral rolle, er både ond, men samtidig høyst realistisk. Lier Horst har bedrevet psykologi-research på et svært høyt nivå og når han samtidig benytter sin politifaglige bakgrunn til å gjøre det hele så troverdig som vel tenkelig, så er det krimkunst av beste klasse.

Det hele begynner med en rekonstruksjon der Kerr skal vise hvor han har gravd ned et av sine ofre. Det går veldig galt og fra da av ruller ballen fort og i akkurat så mange retninger at man blir sittende å lure på hvem, hva, hvor og når helt til siste side.

Lier Horst benytter seg ikke av styggere virkemidler enn han må, men han skaper likevel ny spenning. De 84 korte kapitlene tar oss alltid et steg videre og Lier Horst makter å holde mange potensielle dører åpne nesten helt til slutt. Og sjølsagt er William Wisting med sin jordnære tilnærmingsmåte en særdeles viktig brikke også  denne gangen. Jeg har skjønt at han begynner å nærme seg pensjonsalder, men der mener jeg Lier Horst bør benytte sin dikteriske frihet til å holde Wisting på den rette sida av streken i mange år til.

«Illvilje» egner seg ypperlig som påskekrim. Den egner seg forresten resten av året også.

Solfrid Molland tenkte garantert ikke på koronaviruset da hun laga «Håpets kappe» i fjor. Når verden nå har gått av skaftet så betyr denne musikken og budskapet likevel mye mer enn hun kunne ane.

Solfrid Molland (52) har i alt for lang tid greid å unngå min opperksomhet. For fire år siden blei det endelig en orden på det og med plata «Forvandling» fortalte hun meg at hun hadde noe helt spesielt å melde.

Derfor var det med stor forventning oppfølgeren «Håpets kappe» inntok heimen og det har blitt intet mindre enn høytidsstund av dette møtet. Komponisten, pianisten og sangeren Solfrid Molland fra Tysvær ved Haugesund har dykka ned i en materie der det å stå opp for jorda vår på tvers av tro og livssyn er det sentrale budskapet. Det kan ikke være viktigere enn det akkurat nå!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Molland har skrevet musikk til tekster gjendikta av Erik Hillestad, skrevet av Ingvar Hovland samt tradisjonelle sufitekster. Inspirasjonen har hun henta fra kristendommen, jødedommen og fra islam – Oslo Domkirke, synagogen i Oslo og moskeen Islamic Cultur Centre er direkte kilder til instrumentale melodier hun har skapt.

Hun synger med en ekthet og varme som går rett inn der den gjør godt og når hun da i sin komponisttilnærming henter hemningsløst fra norsk, arabisk og jødisk folkemusikk og klassisk musikk og sikkert mye annet, så har det blitt et musikalsk visittkort som betyr mye.

Ikke minst viktig er det at hun omgir seg med grenseløse musikanter som med hver sin helt unike stemme tar musikken til flotte steder. Bassist Mats Eilertsen, oudist og vokalist Aziz Kossai, fiolinist Daniel Lazar og trompeter Hayden Powell er et utsøkt knippe medspillere som gjør «Håpets kappe» til noe godt og noe veldig viktig både nå og etter at verden forhåpentligvis kommer i vater igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og komponisten Norvald Dahl møtte jeg for første gang for et års tid siden. Nå møtes vi igjen i to nye settinger.

Det første møtet med Norvald  Dahl (41), som har jazzstudier bak seg både i Stavanger, Trondheim og Oslo, var via hans platedebut med en trio bestående av hans sjøl på piano, Mats Eilertsen på bass og amerikanske Jon Irabagon på saksofon. Ei ganske så spesiell instrumentering kan man trygt si.

Det Dahl viste oss der og som han fortsetter å fortelle oss på de to nye skivene sine, er at han er en musiker som både ønsker og evner å gå sine egne veier. Først gjør han det gjennom svennestykket for alle pianister – mutters aleine.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dahl kommer opprinnelig fra Fosnavåg på Sunnmøre  og det var tilbake til og det flotte kulturhuset der med et flygel i samme klasse han tok turen for et år siden for å dokumentere hvem han er som solopianist.

Dahl er i besittelse av en langt framskreden klangfølelse. Når han så får reisefølge av et piano som gir han alle de svara han er ute etter så blir «Flying High» en ekskursjon bestående av mye musikalsk lyrikk der inspirasjonskilder som Bill Evans, Keith Jarrett og Helge Lien skinner gjennom uten å bli dominerende. Improvisasjon og jazz er altoverskyggende i uttrykket, men både folkemusikk og klassisk musikk har åpenbart vært der også for Dahl.

De ni låtene som varer i knappe 40 minutter er egna for ettertanke – musikk som skapt for tida vi lever i nå altså.

Dahl gir seg ikke på noen måte der. I august i fjor kom trommeslageren Colin Stranahan til sjølvaste Fosnavåg for å spille inn duoalbum med den svært så driftige Dahl som akkurat har gjort seg ferdig med sin master på Musikkhøgskolen i Oslo.

Stranahan er en ettertrakta trommeslager på New York-scena og kan skryte av samarbeid med legender som Herbie Hancock, Joni Mitchell, John Scofield og Sting.

Her møtes de to i nok en spesiell setting: piano og trommer. Dahl plusser dog på med sin synthpark, men uansett blir det et spesielt lydbilde av denne duoen.

Bortsett fra ei Stranahan-låt og standardlåta «Bye Bye Blackbird», så er det nok en gang Dahl-komposisjoner som står på menyen.

Pop, klassisk musikk og jazz er viktige bestanddeler i denne velsmakende gryta og Dahl og Stranahan fører eleverte samtaler som det er svært hyggelig å bli invitert som lytter til.

Dessuten skal Dahl ha mye skryt for flott og smakfull coverdesign på begge utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten og tenkeren Sigurd Hole har noe helt spesielt for seg. Det gjelder både når vi møter han aleine og sammen med folkesangeren Eli Storbekken.

Det å gi ut ei solo bassplate og dra store deler av verden rundt aleine med den store fela, krever både mot, initiativ og kreative evner et solid stykke over gjennomsnittet. Sigurd Hole (38), som mange sikkert kjenner fra samarbeidet med både Jon Eberson, Eple Trio og Tord Gustavsen, er heldigvis utstyrt med alt dette.

Som om ikke det er nok, så er Hole ute på andrerunden når det gjelder soloplater. For to år siden ga han oss «Elvesang» – et vakkert og unikt visittkort som fortalte oss hvilket enormt potensial det var og er i musikken og uttrykket hans. «Encounters», sammen med Jarle Vespestad og Håkon Aase, kom ut i samme rennet og var nok en bekreftelse på Holes allsidighet.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I fjor høst tok han turen tilbake til den vakre og ville øya Fleinvær utenfor Bodø. Det første oppholdet der to år tidligere, hadde fortalt Hole at dit måtte han tilbake for å skape viktig og ikke minst personlig musikk.

I løpet av ei uke spilte han inn intet mindre enn et dobbeltalbum – i og med naturen. Det vil si at musikken blei spilt inn både innendørs og, når været tillot det, utendørs. Når studio blei under tak lot de dørene stå åpne slik at naturen fikk spille med uansett.

Hole formidler musikk i stor grad basert på frie improvisasjoner, men med mye folkemusikk i ryggraden samt salmen «Eg veit i himmelrik ei borg». Han viser oss hvilke enorme muligheter en bass har i slike hender og med et slikt intellekt. Han skaper så mange stemninger, lyse og mørke må vite, og tar oss samtidig med på så mange ekskursjoner som ingen av oss har vært invitert med på tidligere.

Det er så vart, det er så varmt, det er så ekte og det er så inderlig at man i tida vi lever i nå likevel kan få tro på at snart lysner det igjen.

Hole kommer fra Rendalen. Da er det ikke veldig langt til Tolga i det tidligere fylket Hedmark – nå Innlandet. Der kommer folkesangeren Eli Storbekken fra og siden hun er datter av folkemusikklegenden Egil Storbekken så lå det vel i korta hvor Eli skulle havne hen musikalsk også.

Storbekken har jobba med folkesang i mange tiår og i 2016 materialiserte det seg i et samarbeid med Hole og «Fabel» var et flott første visittkort fra de to.

Denne gangen har Storbekken funnet fram til sanger både for store og små som hun har dukket ned i Norsk Folkemusikksamling og henta fram. Det er både stubber, regler, bånsuller, lokker og viser fra hjemfylket til både henne og Hole.

Sjølsagt har de to tatt seg solide friheter med materialet og Hole, som har arrangert låtene, har hatt medmusikantene Frode Haltli på trekkspill og Terje Isungset på perkusjon og munnharpe langt fremme i bevisstheten da han skapte fundamentene.

Storbekken og Hole har en voldsom respekt for utgangspunktet, men med et slikt a-lag til å tolke og ta det videre skulle det bare mangle om ikke musikken blei tatt med til nye steder også. Flott, spennende og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gi mannen et øre er ei lita omskriving av staven Oddvar Brå skulle få i 1982. Nå gjelder oppmerksomheten Ole Reinlund bør få for sin flotte lykkepille av et visejazz-visittkort.

Er du blant de alt for mange som ikke har fått med deg Ole Reinlund og hans musikalske univers? Da er det i tilfelle på høy tid å gjøre noe med det og sjelden passer det vel bedre enn akkurat nå.

Reinlund (53), opprinnelig fra Karmøy i Rogaland, men bosatt i Ålesund, har gitt ut  fem album siden 1995. Til tross for det har det store gjennombruddet uteblitt. Kanskje kommer det ikke denne gangen heller, men kvaliteten både på tekster, låter, framføring og band står det uansett ikke på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke bare geografisk, men også når det gjelder musikalsk utgangspunkt så kommer Reinlund fra mer eller mindre fra det samme stedet som Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg. Som de to så synger også Reinlund på dialekt – Karmøy-dialekt.

Tekstuniverset kommer også fra noe av det samme fundamentet som de to nevnte. Reinlund er åpenbart en kar som har tenkt både gode og djupe tanker og han evner å gjøre dem om til tekster som vi alle kan kjenne oss igjen i og som kan få oss til å tenke en gang til.

De fleste tekstene har han skrevet sjøl, men blant andre Einar Økland har også bidratt. De er alle ikledd fine, men ikke alle like minneverdige melodier som Reinlund sjøl danderer på piano. Når han så har invitert med seg et a-lag bestående av blant andre Frøydis Grorud, Håkon Mjåset Johansen, Hayden Powell og Steinar Raknes, så er tonefølget akkurat så bra som han kunne drømme om.

Vise/singer-songwriter-sjangeren ligger Reinlund nært, men det er også fine doser improvisasjon innbakt som gjør at «Så langt» har noe ganske så spesielt ved seg. Ole Reinlund, musikken og budskapet hans fortjener at vi låner opptil flere ører til den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Musikere og musikk som byr på seg sjøl er noe for meg. Her gjør både Silje Nergaard og Espen Berg det. De gjør det til og med i to utgaver.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Silje Nergaards karriere fra hun sneik seg inn som underårig på jam på en Moldefestival for å sitte inn med musikerne til Jaco Pastorius. Hun har siden den gang på tidlig 80-tall skapt sitt eget uttrykk med sin personlige stemme og nå markerer hun 30 år som plateartist.

Nergaard har i mine ører vingla en del som artist. Jeg var ikke så begeistra for det hun gjorde da hun skulle skape seg ei karriere som «popartist». Derimot har jeg satt stadig større pris på det hun har gjort de seineste åra der hun i sitt eget singer/songwriter-landskap, med fine jazzingredienser, har kommet nærmere og nærmere kjernen i seg sjøl.

På «Japanese Blue» gir hun oss et tilbakeblikk med kjente låter som «Be Still My Heart», «Based on a Thousand True Stories» og tittellåta, samt «En og en» – den eneste på norsk – i duoversjon med sambygdingen fra Hamar, Espen Berg på piano. Her forteller hun oss om den inderligheten hun er i besittelse av.

Bergs klang- og lyttemesterkap kler Nergaard på et ypperlig vis og de to gir hverandre luft og rom som får låtene til å leve på et nytt vis. Nå er det bare å glede seg til del to av 30-års markeringa som etter planen skal slippes i mai.

Espen Berg (36) har i løpet av det siste tiåret etablert seg ikke bare her hjemme, men også internasjonalt som en pianist, komponist og bandleder på usedvanlig høy hylle. Vi har møtt han i alt fra solotapning til storband, men aller mest i trioformat. Uansett hvor det har vært så har han imponert med sitt unike uttrykk.

Med «Free to Play» møter vi han sammen med sin triopartnere Simon Olderskog Albertsen på trommer og Bárður Reinert Poulsen på bass. Det er åpenbart at disse tre har jobba mye sammen over tid og trioen er nå et kollektiv som kan og utfordrer  hverandre på et herlig vis.

Bortsett fra ei kollektiv låt har Berg skrevet all musikken og de der ute som har latt seg begeistre av blant andre Keith Jarrett og Brad Mehldaus trioer, vil finne svært mye å glede seg over her.

Det betyr på ingen måte at denne trioen på noe som helst slags vis har lagt seg opp i kopieringsgate. Espen Berg Trio er noe helt for seg sjøl og har per i dag et totalt unikt uttrykk der Berg deler broderlig med de to andre på plassen.

«Free to Play» er triojazz på aller høyeste internasjonale nivå og du verden så det swinger og groover av dette bandet nå. Når verden nærmer seg vater igjen bør den unne seg mange doser med Espen Berg Trio. Både verden og trioen fortjener det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alle som har hatt gleden av å møte Jon Larsen på et eller annet vis, vet hvilket oppkomme han er. Om det er musikeren, maleren, stjernestøvleteren, entusiasten, festivalarrangøren eller som her forfatteren, så er han akkurat det: et oppkomme.

Jon Larsen (61) overraska mange da han før nyttår takka for seg som ideologisk fører og gitarist i det smått ikoniske bandet Hot Club de Norvège. Det var liksom han det. Når det er sagt så virker det som om fundamentet som er lagt er bunnsolid og når erstatteren Ola Erlien (19) har det som trengs og vel så det for å føre stafetten videre, så var det sikkert et klokt valg.

Noe, eller riktigere mye, forteller meg at Larsen ikke kommer til å ligge på noen latside av den grunn. Han er nemlig en herre med usedvanlig mange jern i ilden og med en energi og gjennomføringsevne som hører hjemme i tetsjiktet.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Boka om Hot Club har på mange vis også blitt en sjølbiografi. De 40 åra bandet har eksistert er også historia om Jon Larsen og for ei historie han har å fortelle.

Larsen skriver som han spiller. Mange spontane innfall, mye improvisasjon og kjappe avgjørelser preger boka på godt og ondt – absolutt mest godt. Dette har så definitivt blitt ei enkildebok og noen vil sikkert ha innvendinger her og der når det gjelder fakta, men her er det Larsens versjon som får regjere og med det i bakhodet så har det blitt en flott ekskursjon i et viktig kapittel av norsk kulturhistorie.

Boka er gjennomillustrert med en mengde bilder fra hele den 40 år lange historia til bandet og Larsen. Den er underholdende fra start til mål og Larsen pakker ikke inn så mye. Jeg hadde satt pris på at personlige tragedier hadde blitt beskrevet mer nennsomt – en sterk redaktørhånd hadde nok ikke latt det slippe gjennom.

Nå er Jon Larsens Hot Club-epoke over. Han har satt punktum med denne fine boka – det eneste han ikke har fått med, ironisk nok, er at han har gitt seg. Men det kommer garantert flere Jon Larsen-kapitler og hans bok «Stjernejeger», som jeg ikke har fått lest, er allerede ute. Jon Larsen kommer garantert ikke til å sitte stille. Bra er det!

«Let There Be Love» heter det ferskeste visittkortet til The Sinatra Songbook. Seks veteraner i norsk jazz har nok en gang dukka ned i Sinatra-skatten og sjelden har vel tittelen passa bedre enn nå.

The Sinatra Songbook har lang fartstid. Mitt første møte med bandet var i 2001 da debutskiva med navnet «The Sinatra Songbook» så dagens lys. Da fortalte de unge og særs velkledde herrene Eckhard Baur (trompet), Torstein Ellingsen (trommer), Odd André Elveland (tenorsaksofon), Jens Fossum (bass), Ingar Kristiansen (vokal) og Anders Aarum (piano) oss at de hadde kommet noe så veldig under huden på deler av den tidløse skatten til Ol´ Blue Eyes – Frank Sinatra.

Nesten 20 år seinere er herrene like velkledde, men tro det eller ei ikke fullt så unge. Dessuten har Håvard Fossum tatt over for Elveland, Stig Hvalryg er ny bassist og Per Husby har erstatta Aarum på pianokrakken. Som om ikke det er nok så har de spilt seg enda mer modne og kommet ennå nærmere kjernen til ikonet.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sjølsagt faller mye av rampelyset på Ingar Kristiansen. Han har for lenge siden skjønt at han ikke bør prøve å kopiere idolet sitt. Kristiansen har fra starten av vært Kristiansen, usedvanlig inspirert av Frankie Boy må vite, men med sitt eget bumerke på hvordan låter som «Nice ´n Easy», «How Deep Is the Ocean», «Have You Met Miss Jones», «My Funny Valentine» og «Angel Eyes» skal tolkes. Det er åpenbart den rette måten å gjøre det på og på det viset har Kristiansen blitt en Sinatra-tolker av rang. Ekstra fint er det at Husby og Kristiansen sin låt og tekst, «Promised Lands», glir så elegant inn i repertoaret. Jeg tror kanskje Sinatra sjøl gjerne ville smakt på den.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein. Det som derimot skjer er at det blir servert flott, vakker og tidløs musikk dandert av noen av våre beste menn. Det holder herfra til evigheten det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Monica Zetterlund var en legende også mens hun var i live. Den statusen har ikke blekna på noe som helst slags vis. Uansett er det veldig hyggelig at den norske kvartetten MonicaZ Vals hedrer hennes minne og løfter frem hennes arv nok en gang.

MonicaZ Vals med Stina Stenerud i front gjør en flott jobb.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Monica Zetterlund (1937-2005) er kanskje den største jazzsanger Europa noen gang har frembragt. Ikke bare det: hun var også en fantastisk revyartist og filmskuespiller. Hennes tragiske bortgang – hun omkom i en brann i sin leilighet i Stockholm – har bare forsterket hennes legendestatus og den udødelige skatten hun etterlot seg blir heldigvis tatt godt vare på av mange.

Bandet MonicaZ Vals, det er liksom ikke noen tvil om hva og hvem dette handler om, har eksistert siden 2015 og består av sangerinnen Stina Stenerud, trommeslageren Erik K. Jøkling, gitaristen Eirik Berg Svela og organisten Paul «Palle» Wagnberg. For det store jazzpublikummet her til lands er det Wagnberg som er det mest kjente navnet med fartstid fra The Real Thing fra 1992.

Herrene Jøkling og Berg Svela kjenner jeg til fra enkelte tidligere møter, men Stina Stenerud (41) har jeg gleden av å hilse på for første gang. Og det har vært en sann glede.

Det skal både solide doser mot og ærefrykt til å gi seg i kast med Zetterlunds skatt. Stenerud forteller oss allerede med åpningssporet, «Ack, Värmeland du sköna» som hun synger mutters aleine, at det å gå inn i denne skattekista er hun på alle vis i stand til.

Stenerud synger både svensk og engelsk på ypperlig vis og hun har den samme sensuelle tilnærminga til det å tolke en tekst som Z hadde i større grad enn noen. I tillegg kaster Stenerud seg ut i det med respekt, men samtidig med en tro på seg sjøl som hun har all grunn til å iføre seg.

Kvartetten gir oss et tverrsnitt av Zetterlunds klassiske repertoar, blant andre «Trubbel», «Att angöra en brygga», «Sakta vi gå genom stan», «Some Other Time», «Gröna små äpplen» og sjølsagt «Monicas vals» fra samarbeidet med Bill Evans.

Det kommer ikke som noen bombe at Wagnberg og hans orgel kler dette stoffet på et ypperlig vis. Det smakfulle og empatiske tonefølget Jøkling og Berg Svela byr på, både som reisefølge for Stenerud og som solister, er også av toppklasse.

Med andre ord har «Enkel, vacker, öm» blitt en Monica Zetterlund-hyllest av aller beste merke. En hyllest som er både enkel, vakker og øm.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det virker som det ikke er noen ende på tilveksten av norske jazzmusikanter og ingenting – nesten ingenting i alle fall – er hyggeligere enn det. Et av de ferskeste skudda på stammen er trompeteren Øyvind Mathisen og bandet hans ØyvindLAND.

Det har vært sagt og skrevet spaltekilometer om jazzlinja i Trondheim og heldigvis skrives det stadig nye kapitler. Årsakene er sjølsagt mange, men det at det stadig  kommer ut nye stjerneskudd der oppe fra Nidelvens bredd er jo en nærliggende årsak. Den aller viktigste suksessfaktoren tror jeg er at sjef for jazzlinja Erling Aksdal og hans korps lar disse stjerneskudda få utvikle seg akkurat dit de ønsker – de blir på ingen måte pressa inn i ei bestemt form.

Bare det at de har kommet gjennom det første og største nåløyet, nemlig det å komme inn på jazzlinja, forteller at de er i besittelse av et unikt talent. Så beinhard er nemlig konkurransen om å få komme inn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det betyr at trompeter, komponist og bandleder Øyvind Frøberg Mathisen (26) fra Oslo, gitarist Iver Christopher Cardas fra Slattum i Akershus, Cecilie Grundt fra Stavanger på sopran- og tenorsaksofon, Erlend Vangen Kongtorp fra Odda på alt- og tenorsaksofon, Martin Mellem fra Tranby ved Drammen på trommer, Joakim Rainer Petersen fra Bodø på piano og Alexander Riris fra Sola ved Stavanger på bass i utgangspunktet tilhører kremen av den oppvoksende jazzslekt og siden 2017 har de utvikla et band, et sound, et uttrykk de er aleine om og som de skal være stolte av.

Mathisen står for stort sett alle låtene – bortsett fra et par små fritt improviserte mellomspill. Titler som «Ellington» og «Wayne» sier en hel del om inspirasjonsveiene og noe forteller meg at giganter som Carla Bley, Charles Mingus og Thelonious Monk har vært lytta på også.

Når det er sagt så har Mathisen og ØyvindLAND så definitivt meisla ut sin egen vei og skapt sine egne malerier. De forteller også både som ensemble og som solister at de er på god vei til sitt eget univers – at alle som en her skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer. En flott debut på et stort lerret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.