Tor Hammerø

Det lå vel ikke i korta at en av de mest spennende stemmene i europeisk jazz skulle være ei ung jente fra den slovenske landsbygda. Slik er det likevel og navnet er Kaja Draksler.

Det var vel neppe åpenbart for familien Draksler på bøgda i Slovenia heller at det skulle bli en musiker av internasjonal klasse i et skjæringspunkt mellom mellom jazz, fri improvisasjonsmusikk, moderne klassisk og ny musikk samt med spor av folkemusikk fra Slovenia og Balkan av Kaja Draksler (33).

Nå har pianisten, komponisten og orkesterlederen, som har slått seg ned i smeltedigelen Amsterdam etter at studiene der var over, virkelig tatt de store stega og etablert seg helt der oppe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av tids- og arbeidsmessige årsaker var konserten med Kaja Draksler Octet en av de jeg gikk glipp av under fjorårets Moldejazz. Med bandets nye cd i høyttalerne skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe viktig.

Amsterdam er som nevnt en kulturell smeltedigel som tiltrekker seg mennesker fra hele verden. I bandet til Draksler finner vi to vokalister, fra henholdsvis Island og Latvia, en saksofonist fra Argentina, fiolinist og bratsjist fra Romania, bassist fra Belgia og veteranen Ab Baars klarinett og saksofon samt trommeslager fra Nederland. Et mini-FN der altså.

På den nye plata har Draksler skrevet musikk til tekster av amerikanske Robert Frost, mens på den forrige, som har blitt liggende til marinering siden 2017, er det Pablo Neruda, greske Andriana Minou og slovenske Gregor Strniša som står for tekstene.

Besetningen på de to skivene er identiske og Draksler følger en klar retning i sin musikktilnærming far den første til den ferske. Hun omgir seg med musikanter som vet hva og hvor hun vil. I tillegg til de skrevne melodiene har flere av hennes medsammensvorne fått frie tøyler til å skape små spennende mellomspill.

Musikken til Draksler er spennende, krevende og utfordrende både for de åtte og for oss som blir invitert med. Det betyr at det ligger mye i potten for de som gjerne vil oppleve noe totalt unikt. Kaja Draksler byr på det og forteller oss at hun vil bli værende ei stemme som kommer til å være viktig i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fredrik Ljungkvist er en av de mest uttrykksfulle saksofonistene og klarinettistene som finnes – uansett hvor du leter. Her kommer det to glitrende eksempler på det.

Etter å ha vært en svært viktig del av – noe de alle andre også er – supergruppa Atomic, så føler vi på denne sida av Kjølen at Fredrik Ljungkvist (50) nesten er bitte lite grann norsk. Han har i alle fall markert seg kraftig her hos oss i en rekke sammenhenger og det høres det virkelig ut som han har tenkt å fortsette med.

Først ut her er en svært spennende kvartett på tvers av mange landegrenser. Den canadisk/amerikanske pianisten Kris Davis, og Strandas store trommesønn Øyvind Skarbø, som jeg har en liten mistanke er initiativtaker til dette møtet, og den aller mest stillfarne og presise mannen fra Brønnøysund, bassisten Ole Morten Vågan, møttes til en turné i Norge høsten 2016. Det førte til opptak i Haugesund og nå får alle vi som ikke var på plass der også oppleve bandet.

Alle har bidratt på låtskriversida samt at tittellåta er kollektivt unnfanga. Det er litt slik musikken også oppleves – i skjæringspunktet mellom skrevet og fritt. Vi har med fire langt framskredne musikanter med svært store ører å gjøre som ikke har noe behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. De vil føre samtaler på et elevert nivå og det gjør de uten stans. Her er det bare å bukke og takke for å få muligheten til å lytte til samtalene.

Ljungkvist er en herre som har hatt og fortsatt har mange jern i ilden. Han er usedvanlig allsidig og uttrykksfull – og totalt kompromissløs. Der borte hos Carl XVI  Gustav og Silvia er han blant annet utstyrt med en glitrende trio sammen med trommeslageren Jon Fält og bassisten Mattias Wellin. Fält kjenner vi etter hvert godt her hjemme også for sitt livsbejaende og ekspressive trommespill blant annet sammen med Ellen Andrea Wang og Bobo Stenson, mens Welin er et nytt og hyggelig bekjentskap.

Fire av de sju låtene her er Ljungkvists egne, blant annet «Jag vet inte» som også blir tolka av Inland Empire på et ganske så annet vis. Her er også Sofia Jernberg med som gjest på vokal og Ljungkvist spiller barytonsaksofon.

Ellers blir vi servert «Monk´s Dream» og Bill Evans-klassikeren «Very Early» og pianistene Max Agnas og Göran Strandberg gjester også på hvert sitt spor.

Dette er på sett og vis en straightere utgave av Fredrik Ljungkvist, men du verden som han kaster loss også her når det trengs. Han overrasker og forteller oss nok en gang at han er blant de mest uttrykksfulle treblåserne hvor som helst på Tellus. Mer makt til Fredrik Ljungkvist!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Heldigvis er det fortsatt noen som tar vare på kulturarva. Danske Storyville Records hører avgjort med i den kategorien og her om dagen dukka fire remastra vinyler opp i postkassa. Benny Carter, Archie Shepp, Sonny Terry og Teddy Wilson  – alle i storform.

Strømmen av amerikanske jazz- og bluesmusikanter som nesten har gjort Danmark til sitt andre hjemland, var bortimot uendelig fra slutten av 50-tallet og noen tiår fremover. De trivdes i hos danene og vice versa – åpenbart. Det førte til mye samarbeid mellom de tilreisende og de hjemmehørende som raskt etablerte seg på et meget høyt nivå.

Plateinnspillinger blei det også en hel del av, men for de fleste er det nok musikk som i stor grad har gått i glemmeboka nå. Derfor er det intet mindre enn storveis at Storyville Records har dukka ned i skatten og remastra noe av den slik at et nytt publikum også kan få gleden av den tidløse musikken.

Først ut er en av jazzens aller største multiinstrumentalister, Benny Carter (1907-2003). Sjøl om han beherska de fleste blåseinstrumentene så var det altsaksofonen som lå hans hjerte nærmest. Her spiller han kun alt i et opptak fra København i 1980 og sammen med seg har han to landsmenn som slo seg ned i Danmark uten å vende tilbake til gamlelandet, pianisten Kenny Drew og trommeslageren Ed Thigpen, samt bassisten Jesper Lundgård.

Seks låter, blant andre Carters udødelige «When Lights Are Low» og tittellåta, blir tolka på uforliknelig vis og hvis noen lurer på hva det å swinge er for noe, så er det bare å sjekke ut dette møtet med Carter. Som en ekstra liten bonus dukker også skivas produsent, Richard Boone, opp som vokalist på en annen Carter-klassiker, «All that Jazz».

Danskene var åpne for uttrykk langt bortenfor swing/bebop-skolen også. Det førte blant annet til at tenorsaksofonisten Archie Shepp (82) blei invitert til et ganske langt opphold på Jazzhus Montmartre med sitt nyskapende The New York Contemporary Five høsten 1963.

Med i kvintetten var sjølveste Don Cherry på kornett, Don Moore på bass, J.C. Moses på trommer og danskenes egen John Tchicai på altsaksofon. Vi får være med på ei liveinnspilling den 15. november der publikum blei servert musikk av Monk, Ornette Coleman og Bill Dixon samt et par låter av av Cherry og Tchicai.

Det låt garantert tøft og tildels grensesprengende den gangen og det låter fortsatt både tøft og hipt den dag i dag.

Bluesmusikanter var også hjertelig velkomne både i Danmark og hos Storyville. Munnspilleren og vokalisten Sonny Terry (19911-86) var en av de aller største og på denne innspillinga fra 1971 bekrefter han det.

Stort sett er han aleine, og det holder lenge det, men hans svirebror Brownie McGhee på gitar dukker også opp på noen låtene. Det gjør også de innfødte Leif Johansson på vaskebrett og Svend Erik Nørregård på trommer. Aleine eller med følge er det en utadvendt og livsbejande Sonny Terry i storform som viser seg fram.

Den siste perla i dette slippet står swingpianisten over aller alle swingpianister, Teddy Wilson (1912-1986) for. Seks år før han la ned pianolokket for aller siste gang tok han turen til København for å spille med Lundgård og Thigpen som også kompa Benny Carter det samme året.

Wilson slo gjennom med Benny Goodman i 1935 og det er musikk fra den legendariske epoken, «S´Wonderful», «Sheik of Aaraby», «Rose Room», «Sweet Lorraine» og «Whispering» blant andre, som blir tolka så det gnistrer av dem.

Du verden som det fortsatt swingte av Wilson og reisefølget hans er med på hans aller minste vink.

Storyville Records skal ha all mulig slags ære for at de har remastra denne skatten – vi venter allerede på neste porsjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

30 års jubileum som artist skal markeres skikkelig og her kommer Silje Nergaards del to i den forbindelse. Del en, «Japanese Blue», var flott og det er «Hamar Railway Station/Hamar Stasjon» på alle vis også.

Silje Nergaard tar oss med hjem til Hamar og seg sjøl.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har vært mulig å hygge seg noen uker nå med duoskiva Silje Nergaard begikk sammen med den utmerkede og smakfulle pianisten Espen Berg der en rekke av hennes mest kjente låter blei servert i ny tapning.

For de som har fulgt Nergaard gjennom det meste av de 30 åra hennes karriere har vart hittil, så kommer det sjølsagt ikke som noen bombe at hun har mer nytt å by på også. Gjennom alle disse tre tiåra har hun vært usedvanlig produktiv, allsidig og hardtarbeidende og her kommer det nok et bevis på det.

Som de aller fleste artister så søkte også Nergaard ut tidlig. Ut for hennes del betød fra hjembyen Hamar, men som for så mange av oss trekkes man også tilbake til der røttene finnes. Slik har det så avgjort vært for Nergaard også og hun har som alltid gjort dette på et smakfullt og ganske så overraskende vis.

Hun har skrevet sju nye låter og som alltid fått engelskmannen Mike McGurk fra Bømlo til å skrive tekster. De to fortsetter reisa som et norsk svar på Elton John og Bernie Taupin og lager nydelig låter i et usedvanlig melodisk og vakkert singer/songwriter-landskap.

Det foregår sjølsagt på engelsk, men Nergaard overrasker med å gi oss norske versjoner av de samme sangene også. Til de norske versjonene har hun fått hjelp av kapasiteter somTrygve Skaug, Kristin A. Sandberg og Ole Paus og historiene om å kunne komme ut, komme hjem og hva det gjør med en er like flotte på begge språk.

Når så Nergaard omgir seg med et kremlag bestående av Audun Erlien (elbass), Wetle Holte, som også har komponert «åpningsfanfaren»,  på trommer og Andreas Ulvo på tangenter – pluss noen ekstra krydderister – så har dette blitt akkurat så vakkert, så melodiøst og så Nergaardsk som man kunne håpe på.

Vi gratulerer og ønsker lykke til med de neste 30!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tyske Jenny Erpenbeck er et nytt bekjentskap for meg. Det var på høy tid for det er til å forstå at hun blir nevnt i Nobelpris-sammenheng.

Jenny Erpenbeck (53) er på ingen måte noen nykommer. «Hjemsøkelse» er hennes tredje roman som er oversatt til norsk og kom ut på tysk allerede i 2007. Som med all stor kunst så er den tidløs og den har ingen problemer med å være strålende og relevant også i 2020.

Gjennom den korte romanen, når det gjelder antall sider, og språklig sett svært økonomiske og presise måten Erpenbeck forteller den unike historia om et lite område i skjæringspunktet mellom øst og vest i Tyskland, så makter hun på et særdeles personlig vis å fortelle ei mektig historie om gårsdagens og samtidig også dagens Tyskland.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Erpenbeck har benytta et spesielt grep i forbindelse med denne historia. Gjennom et bitte lite geografisk område, som stadig består, men som er i forandring hele tida på sitt vis, løfter hun fram en rekke menneskeskjebner både før andre verdenskrig, i DDR-perioden og i tida etter. Det er intet mindre enn ei særdeles spennende reise Erpenbeck inviterer oss med på.

Måten å fortelle historia på, sjølve fortellinga og det språklige mesterskapet gjør Jenny Erpenbeck til ei stemme jeg garantert vil avlegge mange besøk i åra som kommer. Mitt eneste lille minus er at det kan være litt vanskelig fra tid til annen å vite hvem som til enhver tid blir omtalt. Uansatt bli ikke overraska om det er en framtidig Nobelpris-vinner vi har med å gjøre.

Verneri Pohjola er ikke bare Finlands ledende jazzmusiker. Han hører hjemme i tetsjiktet uansett hvor man leter.

Gjennom Verneri Pohjola (42) sine tre tidligere utgivelser på det svært oppegående  engelske selskapet Edition Records har det vært lett å gjennomskue at her har våre venner i øst fått opp en musikant som allerede er med på å sette sitt solide preg på ikke bare finsk jazz, men som også kan være i stand til å sette sitt preg på  internasjonal jazz i åra som kommer.

De som har levd ei stund vil nok nikke gjenkjennende til Pohjola-navnet og Verneri er da også sønnen til den legendariske jazz/rock-bassisten Pekka Pohjola (1952-2008) – genene er det altså ikke noe i veien med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De som har fått med seg Pohjolas forrige Edition-utgivelser har skjønt at vi har med en usedvanlig allsidig musikant å gjøre. Vi har møtt han i alt fra en moderne setting der han formidler eget materiale, via en hyllest av sin fars musikk til en fritt improvisert duo med trommeslageren Mika Kallio.

Her får vi en slags fusjon av alt dette og litt til. Kallio er fortsatt veldig og hjertelig til stede og det er også bassisten Antti Lötjönen og pianisten og elektronikeren Tuomo Prättälä – til sammen utgjør de en usedvanlig homogen, samspilt og søkende kvartett der alle blir bevilga godt med plass. Som ekstra krydder dukker også saksofonisten Pauli Lyytinen og pedal steelisten Mikka Paatelainen også opp på noen av spora.

Instrumentalisten Pohjola er strålende – en teknisk svært langt framskreden trompeter som har et voldsomt register å hente fra. Den teknikken blir aldri brukt for å imponere, kun for å uttrykke det han har på hjertet og det er ikke reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det var en merkelig følelse å motta en mail fra arrangøren om hvordan man skulle forholde seg for å gå på konsert. Kanskje var det framtida vi fikk hilse på der og da? Neon Ion sørga uansett for ei lykkestund.

Oppmøte mellom 19.30 og 19.50. Etter det ville dørene være stengt. Servering ved bordene. Ingen alkohol. Antibac både her og der. Navnelapper ved bordet vi skulle sitte. 40 personer i et lokale som lett tar 250. Sånn var altså opplevelsen av min første konsert sammen med levende mennesker både på scene og i salen. Nå verken tror eller håper jeg at framtida vil bli slik, men at det var en klar indikasjon på at verden kommer til å se ganske så annerledes ut post-korona er det vel liten tvil om.

Musikalsk vertskap for min første livekonsert var plateaktuelle Neon Ion – anmeldt i går i Nettavisen og på bloggen Tor de Jazz – og det kommer neppe som noen stor overraskelse for dere som har lest hva jeg synes om plata at dette blei en sjelden hyggestund.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Neon Ion framstår som en sjarmerende og ekte scenepersonlighet med massevis av naiv sjarm. I det spennende lyduniverset hun omgir seg med et perkeunderlag av det hippe og heftige slaget fra Henrik Lødøen og Ole Mofjell, elbass og synth fra Kristian Jacobsen, fint gitarspill fra Torgeir Hovden Standal, tangenter/synth med Martin Vinje og utmerka koring av Karoline Wallace, så storkoser hun seg i dette livsbejaende og veldig 2020-universet et sted der pop møter r´n´b´ møter litt jazz.

Det er stort dynamisk spenn i Neon Ion-uttrykket fra det nydelige farvelet med duolåta «Orbit» med bare henne og Vinje til fullt øs og et helvetes trøkk. Det gjør det hele ekstra spennende og mitt høydepunkt blei «Heavy Hearted» – hipt, tøft og en potensiell schläger – eller hva vet jeg!

Da er det bare å håpe at dette var starten på noe som etter hvert vil likne på verden slik vi husker den. Det er som kjent lov å håpe.

Neon Ion

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 140520

40 – fullt (!)

Natalie Sandtorv tar nye steg som Neon Ion. Store, svært store steg.

Vokalisten, bandlederen og låtskriveren Natalie Sandtorv (31) fra Ålesund har ligget i vannskorpa og vel så det i flere år nå. Med «Heart Echoes» kan hun, med litt/mye flaks, ta fatt på ei ny etappe som kan føre henne hur langt som helst.

For de som har vært så heldige eller forutseende at de har fulgt Sandtorvs karriere ei stund, så er kanskje ikke dette steget så veldig overraskende. Hun har nemlig staka ut en kurs fra jeg støtte på henne første gang som hele tida har pekt mot noe helt eget – mot noe unikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Talentet har det aldri vært noen tvil om og det lille gjennombruddet kom under Moldejazz for knapt tre år siden. Da ga hun oss bestillingsverket «Freedom Nation» som takk for utmerkelsen Årets jazztalent året i forveien. Der bekrefta hun at hun har ei egen stemme som går elegant på tvers av en rekke sjangre.

Med «Heart Echoes» tar hun ytterligere steg. Etter flere skriveopphold i Los Angeles og lange studioopphold der hun har omgitt seg med et toppa lag bestående av blant andre Ivan Blomqvist og Martin Vinje (tangenter), Ole Mofjell (trommer) og Kristian Jacobsen på synth bass og ikke minst med produsent Erlend Mokkelbost som medretningsgiver, står hun nå fram med nytt artistnavn og ny musikk som kan peke langt forbi Harald og Sonjas grenser.

Neon Ion inviterer oss inn i et herlig og spennende poplandskap med sterke rhythm and blues-overtoner som hun er ganske så aleine om. Det er en styrke, en inderlighet og en tro på det hun holder på med og det hun har å melde som skinner  så veldig gjennom på albumet der hun har skrevet det meste sammen med flere av sine medsammensvorne. I tillegg gjør hun en flott cover av Todd Rundgrens «Influenza». Hele veien er det enormt internasjonalt snitt over det Neon Ion gir oss. Det er tøft, det er hipt, det er veldig 2020 og det er veldig Neon Ion.

Kan Neon Ion bli en like stor internasjonal suksess som en annen ålesunder, Sigrid? Det er sjølsagt umulig å si og det handler veldig mye om flaks. Tid, sted, tilfeldigheter og mye annet. Kvaliteten og det høyst personlige uttrykket står det i alle fall ikke på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Av og til det dukker det opp innspillinger og musikk man definitivt ikke hadde sett for seg vil nærme seg overflata. «Jan Simonsen Quintet» fra midten av 70-tallet hører avgjort med i den kategorien.

I de fleste «samfunn», det være seg frimerkesamling, volleyball eller konebæring, finnes det spesielt interesserte. Noen vil til og med kalle dem nerder. Eller idealister. I Finland finnes det for eksempel en jazzintineressert nordmann ved navn Johan Fredrik Lavik som passer til en slik betegnelse. Det skal vi i jazzmenigheta og dalstroka utenfor være svært så glade for.

Lavik har nemlig gjort det til en spesialitet å dukke ned i bortimot glemte norske jazzarkiv, finne frem til obskure og til dels uutgitt musikk med eller mindre ukjente norske musikanter og dermed gi oss noe vi ikke ante at vi savna.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Jan Simonsen Quintet» fra Oslo på midten av 70-tallet hører avgjort hjemme der. Med sjefen på tangenter, Thor Bendiksen på trommer, Svein Hansen på fløyte og perkusjon, Trond Mathisen på saksofoner og perkusjon og Kristian Røstad på elbass, så blir vi servert jazzrock a la 70-tallet slik publikum på blant annet Club 7 fikk oppleve det ved en rekke anledninger.

Disse fem var aldri blant de mest sentrale musikantene i norsk jazzliv, men Bendiksen og Simonsen spilte begge i det langt framskredne funkbandet Ruphus og Mathisen har sørga for at eplet ikke har falt langt fra stammen – hans sønn Jørgen Mathisen er en av nåtidas heftigste saksofonister her på bjerget.

Tre/fire av de fire/fem låtene – fire finnes på LP-en, mens det er ei til digitalt – er skrevet av Simonsen. Den siste er klassikeren «Afro Blue» skrevet av Mongo Santamaria og udødeliggjort av John Coltrane.

Denne plata, som er pressa kun i 500 eksemplarer, er et herlig tidsbilde fra en epoke der den moderne 60-tallsjazzen møtte den «nye» jazzrocken. Opptakene, gjort i 1975 og året etter, har fått seg ei fin oppfrisking og det hele låter kjempefint også hørt med 2020-ører.

Jan Simonsen Quintet fikk ikke noe langt liv, men var sikkert en viktig inspirasjonskilde for de som kom etter. Tøft låter det og Lavik skal ha all mulig slags ære for å ha funnet fram til opptakene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For tre år siden fikk jeg gleden av å møte Marthe Wang for første gang. Debutalbumet «Ut og se noe annet» ga meg enkelt og greit en ny favoritt og her  framstår hun enda nærmere seg sjøl.

Vokalisten og låtskriveren Marthe Wang (29) kommer fra ei slekt med usedvanlig flotte musikalske årer. Søskenbarn Ellen Andrea Wang har allerede drevet det langt både her hjemme og internasjonalt og er fortsatt den eneste som har spilt både med Sting og Østre Toten Storband – i løpet av ei uke. Noe forteller meg at hun kommer til å bli den eneste også.

Når så begge Wangene har fedre og andre i sin nærhet som har mye vakker musikk innabords, så lå det vel i korta at det har gått slik det har gått med de to. Marthe Wang har ei nydelig, litt skjør og veldig varm stemme som hun formidler sine historier med på et usedvanlig inderlig og ekte vis.

Og historier er et nøkkelord når det gjelder Marthe Wang. Gjennom sin lyrikk, for det er det nemlig, forteller hun oss historier som kommer fra hjertet og som veldig ofte når hjertet. Jeg tror på henne og trives med å være i selskap med en historieforteller av slikt kaliber.

Når så låtene, i et fint singer/songwriter-landskap, ofte er nydelige og alltid løfter frem budskapet, så er veldig mye på plass denne gangen også. Med vakre jazzovertoner spesielt  formidla via den vakre trompettonen til Jonas Kilmork Vemøy, og alt strålende co-produsert av gitarist Markus Lillehaug Johnsen, som nok en gang sørger for at vokalen til Wang får den fremtredende plassen den fortjener, så har «Bakkekontakt» blitt akkurat den oppfølgeren jeg har ønska meg og gleda meg til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.