Tor Hammerø

Det virker som det ikke er noen ende på tilveksten av norske jazzmusikanter og ingenting – nesten ingenting i alle fall – er hyggeligere enn det. Et av de ferskeste skudda på stammen er trompeteren Øyvind Mathisen og bandet hans ØyvindLAND.

Det har vært sagt og skrevet spaltekilometer om jazzlinja i Trondheim og heldigvis skrives det stadig nye kapitler. Årsakene er sjølsagt mange, men det at det stadig  kommer ut nye stjerneskudd der oppe fra Nidelvens bredd er jo en nærliggende årsak. Den aller viktigste suksessfaktoren tror jeg er at sjef for jazzlinja Erling Aksdal og hans korps lar disse stjerneskudda få utvikle seg akkurat dit de ønsker – de blir på ingen måte pressa inn i ei bestemt form.

Bare det at de har kommet gjennom det første og største nåløyet, nemlig det å komme inn på jazzlinja, forteller at de er i besittelse av et unikt talent. Så beinhard er nemlig konkurransen om å få komme inn.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det betyr at trompeter, komponist og bandleder Øyvind Frøberg Mathisen (26) fra Oslo, gitarist Iver Christopher Cardas fra Slattum i Akershus, Cecilie Grundt fra Stavanger på sopran- og tenorsaksofon, Erlend Vangen Kongtorp fra Odda på alt- og tenorsaksofon, Martin Mellem fra Tranby ved Drammen på trommer, Joakim Rainer Petersen fra Bodø på piano og Alexander Riris fra Sola ved Stavanger på bass i utgangspunktet tilhører kremen av den oppvoksende jazzslekt og siden 2017 har de utvikla et band, et sound, et uttrykk de er aleine om og som de skal være stolte av.

Mathisen står for stort sett alle låtene – bortsett fra et par små fritt improviserte mellomspill. Titler som «Ellington» og «Wayne» sier en hel del om inspirasjonsveiene og noe forteller meg at giganter som Carla Bley, Charles Mingus og Thelonious Monk har vært lytta på også.

Når det er sagt så har Mathisen og ØyvindLAND så definitivt meisla ut sin egen vei og skapt sine egne malerier. De forteller også både som ensemble og som solister at de er på god vei til sitt eget univers – at alle som en her skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer. En flott debut på et stort lerret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blues blir av mange opplevd som noe trist og melankolsk. Tor Einar Bekken, bedre kjent som Dr Bekken, forteller oss at den absolutt kan brukes til sinnets vederkvegelse også. Det skader ikke nå om dagen.

Med røtter både på Finnskogen og i Drammen, har Dr Bekken gjort Trondheim til sin base de seineste åra. Alt dette et godt stykke fra sørstatene over there med andre ord, men få om noen har kommet så under huden på blues-uttrykket som doktoren ved Nidelvens bredd. Her gir han oss to nye eksempler på det.

Dr Bekken er en usedvanlig produktiv og ikke minst ekte herre. Han lefler ikke med musikken sin – han henter den fra hjertet og gir den direkte til oss og hjertene våre.  Han henter sin utømmelige skatt fra inspirasjonskilder som blues, jazz og folkemusikk og setter det sammen til noe som er umiskjennelig Dr Bekken. Det har han gjort i bortimot 40 år og heldigvis er det svært lite som tyder på at han har tenkt å slutte med det.

På «Blues» gir han oss fem mer eller mindre fritt improviserte låter som tar oss med inn i forskjellige stemninger og groover. Det er hele tida ektheten og hjertet til Dr Bekken jeg blir mest fascinert av og alle vil ha godt av å tilbringe vel en halvtime sammen med han i fritt, åpent og livsbejaende blueslandskap.

Som om ikke det er nok så har Dr Bekken også laga nok et visittkort, «Plays Ballads». «When You´re Smiling» og «I´m Sitting on Top of the World» er to av de fire låtene og nesten sjølsagt er det nok en gang solopiano vi snakker om. Og igjen legges sjela ut for beskuelse og du verden så hyggelig det er å tilbringe tid i selskap med Dr Bekken også i balladeuniverset.

Her er det altså bare å velge og vrake eller benytte seg av Ole Brumm-metoden: ja takk begge deler. Jeg anbefaler den siste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS Begge disse utgivelsene finnes foreløpig kun digitalt – den første skal komme fysisk snart også.

Både geografisk og musikalsk er det et solid slektskap mellom Jo Skaansar og Camilla Granlien. Det får vi to vakre eksempler på her.

Både bassist, komponist og bandleder Skaansar og vokalist Granlien har nær tilknytning til Lillehammer. Om det er grunnen til at de samarbeider godt vet jeg ikke, men de makter i alle fall å knytte bånd mellom folkemusikk og jazz på et nydelig og spennende vis. Det skal vi snart komme tilbake til.

Jo Skaansar (35) har endelig funnet tid til å gi oss en musikalsk tilstandsrapport – ti året etter den «Den blåaste natt» så dagens lys. Da som nå var tekster av Edvard Hoem sentralt i Skaansars univers og du verden som Skaansar, som har brukt tida godt mellom de to utgivelsene og utdanna seg til psykolog, har «funnet» de rette melodiene til å løfte tekstene.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Som for ti år siden så synger den som bør ha de aller beste forutsetninger til å tolke Hoem, dattera Ine, og som i alle de settingene jeg har møtt henne det siste året så er hun en framifrå formidler. Skaansar har også funnet fram til tekster av sambygdingen Bjørnstjerne Bjørnson, Eivind Sudmann Larsen og Tor Ulven og i et nydelig melodisk, ettertenksomt og ofte litt melankolsk landskap, sørger Skaansar og Hoem for at tekstene får luft og nytt liv.

Det skader heller ikke på noen måte at Skaansar har invitert med seg et empatisk kremlag bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Oddrun Lilja Jonsdottir (gitar), Helge Lien (piano), Morten Michelsen (bassklarinett), Hayden Powell (trompet) og Trygve Seim (sopran- og tenorsaksofon) samt en strykekvartett. Den tonen til Seim……

Jo Skaansar renner ikke ned dørstokkene i platestudioene akkurat. Når han først gjør det så har han åpenbart noe viktig, inderlig og personlig å melde. Måtte det ikke gå ti år til neste gang.

Camilla Granlien (45) er en tradisjonssanger med ei flott stemme, fint uttrykk og tydeligvis med åpne sanser for innspill og inspirasjon fra ganske utradisjonelle kilder.

Her har hun samla tekster og melodier med opprinnelse i Hedmark hvis jeg har skjønt det rett og invitert med seg tre av kongerikets langt framskredne jazzmusikanter til å skape nye rammer for den «gamle» musikken.

Med perkusjonist Helge Andreas Norbakken, bassist Jo Skaansar og pianist Andreas Utnem ombord, så har skuta fått mulighet til å seile til helt nye steder. De tre har bidratt til å ta musikken inn i nye landskap samtidig som de sjølsagt behandler den med den største respekt.

Granlien er tydelig inspirert av reisefølget sitt og «Jeg går i tusen tanker» har blitt et sjeldent fint visittkort der tradisjonsmusikk og folkesanger møter jazzmusikanter. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Herrene  Johnsen, Sahlander og Moen har hygga seg sammen i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Heldigvis syntes de at det var på høy tid å få det dokumentert.

Trommeslager Geir Åge Johnsen kommer fra Ålesund, men er bosatt på Gjøvik. Pianist Bernt Moen både kommer fra Kristiansand og lever der. Bassist Fredrik Sahlander kommer fra Långsele i nord-Sverige og er bosatt i Sørlandets hovedstad. Fellesnevneren for alle tre er Kristiansand i større eller mindre grad og sjølsagt møttes de der for å hygge seg – og oss – med en dag i studio.

Dette har blitt det som kalles en blowing session over there. Veldig lite var avtalt på forhånd, men med masse felles referanser var det nesten bare å telle opp – som vi hører før «Things Ain´t What They Used to Be» – og se hvor det bar hen.

Med et repertoar bestående av låter alle kjente godt som Joe Hendersons «Isotope», JJ Johnsons «Lament», Coltranes «Naima», Bill Evans´ «Interplay» og Miles´ «All Blues» pluss «When All Is Said and Done» av Moen, så blir vi invitert med på rundt 40 minutter med pur hygge.

Bernt Moen har imponert meg i en frekke utgaver de seineste åra fra metaljazz med Shining, via fusion og solopiano og her fortsetter han med det – å imponere. Han kler alle disse kjente låtene med noe høyst personlig og spenstig og tar de til ganske så nye steder. Når så Johnsen og Sahlander er flotte følgesvenner og premissleverandører de også, så har «1+1=3» blitt en tilstandsrapport og et visittkort som de tre har all grunn til å være stolte av.

Musikk skapt av gode venner i godt lag er det vi blir servert her. Her blir det ikke flytta på merkesteiner, men kun skapt herlig musikk. Det holder veldig lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fra det store intet dukka singer/songwriteren Karen Musæus opp i 2015 med si debutskive «The House». Jeg var blant dem som blei veldig begeistra og som har venta på oppfølgeren. Endelig er den her.

Fra det store intet er ganske sikkert ikke korrekt, men Oslo-jenta Karen Musæus (33) var et ukjent navn for meg da hun platedebuterte. Det sier sikkert en del om hvordan jeg holder meg oppdatert, men det er altså slik at det befinner seg mange der ute som passerer under radaren – dessverre. I alle fall når det viser seg at man er så bra som Musæus fortalte oss både gjennom debuten og ikke minst her med oppfølgeren knappe fem år etterpå.

Med sitt solide grep om det engelske språket, både skriftlig og verbalt, synger Musæus langt fremme i lydbildet med en engelskuttale de fleste ikke-engelske artister kan misunne henne. Når hun i tillegg skriver tekster om noe som virkelig ligger hennes hjerte nær, der det å foreta valg og følge magefølelsen sin er viktige ingredienser, så blir det slik at det å bli med Karen Musæus på reisa er både hyggelig og givende.

Når hun også skriver låter som henter både fra det beste i singer/songwriter-tradisjonen og samtidig henter fra jazz og andre herligheter, så har pakka «Summoning» blitt veldig bra. Mye av æra skal nok en gang gå til produsent, gitarist og tangentist Andreas Mjøs (Jaga Jazzist) som også har invitert inn blant andre trompeter Terje Johannesen og bassist Ole Morten Vågan. Til sammen har Musæus og gutta laga et strålende flott og sofistikert lydbilde.

Karen Musæus imponerte med debuten sin. Med «Summoning» har hun tatt nye steg og imponerer enda mer. Finnes det noe rettferdighet i den musikalske verdenen så får Karen Musæus mye oppmerksomhet i åra som kommer. Det er lov å håpe i alle fall.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lisbeth Pettersen følger opp sin thrillerdebut med klimaforsker Nina Berger i hovedrolla på et veldig bra vis.

Lisbeth Pettersen (62) kan vel avgjort kalles en late bloomer når det gjelder å begi seg ut på de skrå thriller/krim-bredder. Hun er uansett en erfaren skribent/journalist og det skinner tydelig gjennom i hennes økonomiske og gode språkbruk.

Det er knappe to år siden hun viste seg fram for første gang sammen med klimaforsker Nina Berger, definitivt en uvanlig og utradisjonell krimhelt, med «La meg ikke huske». Den fascinerte meg og jeg kalte det en kriminelt bra debut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

»Det er så mørkt her» er på sett og vis en oppfølger til debuten, men den kan absolutt leses uten forgjengeren i bakhodet. Pettersen skriver på et elegant vis inn det som trengs for at det skal bli flyt i hele historia og logikk i det som skjer.

Stockholmssyndromet tør være et kjent begrep for mange. Det blir også en mulig del av forbindelsen mellom milliardæren Christian Falchner og og Nina Berger, men bare mulig….

Det har seg slik at de to ender opp i Mumbai i India på jakt etter grønne prosjekter som han kan investere i og samtidig ordne opp med noe av sin dårlige samvittighet.

Det ender kjapt med at helt andre problemer vokser dem over hodet. Menneskehandel, pedofili, korrupsjon og andre herligheter blir det som opptar dem og Nina Berger må kjempe en kamp på liv og død.

Hvem står bak det som skjer? Er det indiske kriminelle som har skjønt at her er det penger å hente eller fører trådene helt andre steder?

Lisbeth Pettersen har skrevet en pageturner som fyker unna. Til å begynne blir det noen transportetapper, men når alvoret tar tak blir det også et solid driv i både fortellinga og språket hennes.

Det er både spenning og solid med menneskeinnsikt i Pettersens forfatterskap. Hun har makta å skape en oppfølger hun har all grunn til å være stolt av. Den egner seg godt i disse høyst spesielle tider.

De forrige anmeldelsene mine tok for seg artister fra Sørlandet. Da er det bare rett og rimelig at Nord-Norge tar over stafettpinnen i dag og vokalisten Eline Hellerud Åsbakk gjør det på et inderlig vis.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Eline Hellerud Åsbakk (29) fra Tromsø viste seg fram på et svært så fordelaktig vis for fem år siden med debuten sin, «Utenfor». Hun viste oss umiddelbart at hun var en formidler av svært god kvalitet og det at hun skreiv og sang på nordnorsk gjorde det ekstra fint og personlig.

Det kommer ikke som noen bombe lenger at det kommer jazztalenter fra det ganske land. Fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord finnes det utmerkede utdanningsinstitusjoner og køa av talenter som kommer ut derfra er intet mindre enn imponerende.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hellerud Åsbakk har, såvidt jeg har skjønt, etter hvert flytta til hovedstaden, men hun har på ingen måte kutta forbindelsen til det nordnorske av den grunn. Som på debuten så skriver hun fine, ettertenksomme og av og til litt melankolske tekster som hun, melodiene og medmusikantene hennes gir tilstrekkelig med luft til at de skal få plass og rom til å ta bolig hos oss. Vi befinner oss i et landskap der det blir henta inspirasjon fra både visetradisjonen, folkemusikken og ikke minst jazz.

Jeg etterlyste litt større variasjon i uttrykket på debuten og den innvendinga har jeg fortsatt. Det hele blir litt enstonig, men når det er sagt så er det hele så vakkert, inderlig og høyst personlig at jeg «tilgir» – nesten i alle fall – Hellerud Åsbakk denne gangen også.

Hun synger med en uanstrengt varme i stemma si og når hun fortsatt har med seg et nordnorsk a-lag bestående av Odd Steinar Albrigtsen på gitar, Eirik Jonassen Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på perkusjon og Christo Stangness på bass pluss Arctic Philharmonic og trompeter i toppklasse, Ole Jørn Myklebust, som gjester, så blir reisefølget hennes å regne som framifrå og vel så det.

Jeg sa om Hellerud Åsbakk i forbindelse med debuten at vi skulle få mye glede av henne i åra som kommer. Her kommer det første eksemplet på det og jeg gleder meg allerede til de neste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tubaisten, komponisten og bandlederen Lars Andreas Haug har passert under alt for mange radarer. Her er nok en fin mulighet til å gjøre noe med det.

Lars Andreas Haug (44) vil nok en del nikke gjenkjennende til når jeg nevner samarbeid med Live Maria Roggen, Trygve Seim og ikke minst den originale trioen Tri O´Trang med Helge Lien og Torben Snekkestad. Under eget navn har Haug også gitt ut flere skiver, men den store oppmerksomheten har dessverre ikke blitt han til del.

Det er både leit og ufortjent for Lars Andreas Haug har mye høyst unikt å melde. Med sitt band, som i stor grad består av musikanter han har samarbeida med siden 90-tallet, gir han oss her musikk som han har skrevet og arrangert for Johannes Billich (tangenter), Gunnar Halle (trompet), Camilla Susann Haug (vokal), Jovan Pavlovic (trekkspill), Steffen Schorn (saksofon) og Knut Aalefjær (trommer og marimba). I tillegg er Rolf Magne Schmidt Asker gjest på vokal på tittelsporet som varer i nesten en halvtime.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken er spennende, annerledes, sprudlende og humoristisk og henter inspirasjon fra folkemusikk, klassisk musikk, samtidsmusikk, impro, jazz og en rekke andre herligheter.

Denne musikalske stuinga dandert av ei ganske så spesiell besetning/instrumentering sørger for ei musikalsk reise som med dynamiske virkemidler gir oss både spenning og påfyll. Få opp ørene for Lars Andreas Haug, musikken hans og bandet hans.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hva som virker og ikke virker i disse tider lurer millioner av mennesker på. Ingen vet foreløpig svaret, men en ting er uansett sikkert: musikk slik komponisten og tangentisten Lars Jakob Rudjord gir oss virker ikke mot, men for det meste.

Lars Jakob Rudjord, som kommer fra Lista, så langt sør som det er mulig å komme i kongeriket, fyller 36 år i dag. Forhåpentligvis får han det ønsker seg og sikkert fortjener, men i sin raushet så har han for sikkerhets skyld gitt oss alle en nydelig presang; albumet «Let Tomorrow Be Better». Reisa han inviterer oss med på får ekstra dybde og betydning i forbindelse med den ekstreme situasjonen vi alle er oppe i og som vi ikke ser enden på.

Jeg leser meg til at Rudjords univers ofte blir forbundet med neo-klassisme. Begrepet og referansene sier ikke meg så mye, men så har det heller ikke så stor betydning. Det som betyr noe er at Rudjord med utgangspunkt i sitt 100 år gamle flygel og ymse elektriske tangentinstrumenter har skapt en unik liten verden som er veldig hans og som henter både fra klassisk musikk og fra jazz. Det er kun Rudjord som styrer butikken her bortsett fra assistanse fra cellisten Katrine Schiøtt på to spor.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikken er vakker, meditativ, uhyre personlig og både tankevekkende og trøstende i ei tid ingen av oss har opplevd maken til tidligere. Rudjord kunne sjølsagt ikke ane at verden skulle se slik ut da han jobba med musikken i heimen om natta etter at stillheten hadde senka seg. Nå har den uansett fått en ekstra dimensjon ved seg: «Let Tomorrow Be Better» kan vi både trøste oss med, glede oss over og håpe på.

Gratulerer med musikken – gratulerer med dagen!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS: Musikken er kun utgitt digitalt.

Cæcilie Norby har i løpet av noen tiår vokst til å bli Danmarks vokaldronning. Gjennom denne spesielle Best of-samlinga forteller hun oss hvorfor.

Cæcilie Norby (55) er datter av en kjent operasangerinne og slo gjennom som pop/rock/funk/soul-vokalist i bandet OneTwo. Senere har hun vist oss at sjangergrenser er til for å brytes – hun er like bra og personlig uansett hvilken dør hun går gjennom.

Her hjemme kjenner vi henne i stor grad som jazzsangerinne og hos oss fjellaber slo hun gjennom på det legendariske selskapet Blue Note. Hun forsetter å vise oss hvilken eminent jazzsangerinne hun er i diverse konstellasjoner og seinest med det all-europeiske kollektivet Sisters in Jazz.

Som sagt så er Norby så mye og et tverrsnitt av det viser hun og hennes tyske plateselskap ACT frem på «Portraying». Ti av de 16 låtene har vært å høre på diverse utgivelser de seineste åra, mens de resterende er «debutanter».

De «nye» låtene er David Bowies «Andy Warhol», Bob Dylans «Life Is Hard», Dolly Partons «Jolene», to låter fra danskenes svar på «Hver gang vi møtes» – «Toppen af Poppen» og Neil Youngs «Sugar Mountain».

Både disse seks versjonene samt det materialet vi kjenner fra før, som «Easy Money», «Bei Mir Bist Du Schön», «Have You Ever Seen the Rain» og og den urvakre duoversjonen av «Hallelujah», med Norbys sjelevenn Lars Danielsson på cello, gir oss nok et prov på hvilken strålende formidler Norby er. Cohen ville garantert smilt det helt spesielle smilet sitt og løfta på hatten.

Norby viser også hvilken kvalitetsbevisst musiker hun er på alle slags vis. Når hun på noen av spora har med seg ikonet Jon Christensen, Marius Neset, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Hildegunn Øiseth – fjellaber fra øverste hylle, så sier det det meste om hvor vi befinner oss på stigen.

Her møter vi Cæcilie Norby i et tverrsnitt av hva og hvem hun er og det er ikke reint lite. Et sterkt og flott selvportrett – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.