Empatisk og melodisk fra sagaøya

tor. 23. jan. 2025 kl. 18:43 skrev tor hammerø :
Den islandske pianisten og komponisten Ingi Bjarni, som sikkert
reagerer hvis noen sier Skúlason til han også, har reist hjem for å
videreforedle musikken sin etter studier blant annet i Norge.

Ingi Bjarni, nummer to fra venstre, sammen med sitt drømmelag.

Ingi Bjarni (37), som altså dropper etternavnet Skúlason i
artistsammenheng, har stukket innom ved et par anledninger tidligere.
I 2019 ga han oss “Tenging» på norske Losen Records, og i
2023 fulgte han opp med “Farfuglar” også det på et norsk selskap, NXN
Recordings. På begge innspillingene hadde han med seg to norske
musikere, trommeslageren Tore Ljøkelsøy og trompeteren Jakob Eri
Myhre. Ingi Bjarni imponerte ved begge anledninger og følger flott opp
her med ei ny besetning, men denne gangen uten nordmenn sjøl om Losen
Records fortsatt er basen.

Bortgang

Mye av musikken har Ingi Bjarni skrevet i 2021 – året da mora hans
forlot tida. I ettertid ser han at det har preget han som komponist, og
den vakre og melodiøse musikken har et sterkt preg av melankoli. For å si det på en annen måte så har musikken et klart ECM-estetisk preg over seg.

Perfekt lag

Med landsmennene Magnús Trygvason Eliassen, visstnok ikke i slekt med
Olav, på trommer og Hilmar Jensson på gitar og den svenske
mesterbassisten Anders Jormin med på ferden, har Ingi Bjarni funnet
det perfekte reisefølget. De har så til de grader skjønt
opphavsmannens intensjoner og kler musikken på et framifrå vis.

Ingi Bjarni framstår som en stadig mer moden komponist og pianist. Den
vanskelige tredjerunden har vist seg å være svært vellykka, han har
gått rundetida ned og dette har blitt hans beste runde så langt.

Ingi Bjarni
«Hope»
Olsen Records/MusikkLosen

Tida kuter ikke fra henne

Jeg har aldri hørt om Stine Bogsveen før. Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med hennes debutplate så skjønner jeg at hun er og har ei stemme som mange bør lytte til.

Stine Bogsveen har noe å melde.

27 år unge Stine Bogsveen fra Trysil Finnskog kommer inn fra det store intet for min del. Når det er slik at jeg lett blir fascinert av mange typer musikk, så blir jeg ekstra nysgjerrig når helt nye navn og stemmer melder sin ankomst. Når så cd-en er fulgt av et håndskrevet brev som forteller mye om hvem hun er og hvordan hun kom til musikken og musikken kom til henne, så har hun lagt inn gode aksjer hos meg.

Et eget lite univers

Bogsveen, som skriver alt av tekst og musikk, og som synger og spiller gitar sjøl, befinner seg i et vakkert singer-songwriter landskap med klare impulser fra country-rock og americana samt fra en norsk viseverden.

På hjemmebane

På uforfalska trysling synger og formidler hun på et vis som gjør at jeg tror på henne – det aller viktigste for meg uansett hvor en artist befinner seg i det musikalske universet.

Bogsveen er i stand til å fortelle historier med tekstene sine og når hun så omgir seg med musikanter som Anna Ueland, Kyrre Laastad og Stian Lundberg, så vet vi at hun er i de beste hender.

Foreløpig har Bogsveen noe å gå på når det gjelder bredden i materialet og uttrykket. Det skulle da også bare mangle fra en debutant.

Men stemma, personligheten og potensialet er der og jeg både gleder meg med debuten og ikke minst til fortsettelsen.

Stine Bogsveen
«Daggry»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

 

 

 

Nytt navn – ny musikk

Jeg regner med at det er svært få hender som går i været hvis man spør
her hjemme om det er noen som kjenner til bassisten Alex McLaughlin.
Debuten mer enn anrtyder at han uansett fortjener at han sjekkes ut av
mange.

Amerikanske Alex McLaughlin debuterer på et flott vis.

Det har seg slik at vi relativt få som driver med anmelderi av
jazzmusikk og tilliggende herligheter blir oppdaga av musikere og
agenter fra mer eller mindre hele verden. Det fører igjen til at vi
blir fora med musikk fra band og artister fra de fleste hjørner av
Tellus. Det er sjølsagt hyggelig for meg, men kanskje ikke for
postmannen som må bære tungt to til tre dager i uka. Slik har det seg
at debutplata til Alex McLaughlin har funnet veien til meg.

Totalt ukjent

Jeg har verken hørt om eller hørt noe fra McLaughlin, som ikke er i
slekt med noe mer kjente John, tidligere. Siden jeg synes det å møte
nye stemmer er noe av det mest spennende jeg utsetter meg sjøl for, så
var det med særdeles åpne ører jeg introduserte skrivestua for
bassisten og komponisten fra California.

Det er dessverre et faktum at hvis man befinner seg et stykke utenfor
New York så er sjansen for å få godt med oppmerksomhet rimelig liten.
Det er der McLaughlin bor, underviser og arbeider, men tilfeldighetene
eller godt promoarbeid har heldigvis ført til at han har greid å bryte
lydmuren.

I tradisjonen

McLaughlin er en fin bassist med en stor og varm tone i hornet. Til
debuten har han skrevet åtte fine låter som hører godt hjemme i den
tidløse amerikanske 50- og 60-talls tradisjonen. Her snakker vi
melodisk og “sangbar” musikk som McLaughlin har fått den anerkjente
trommeslageren Ulysses Owens, Jr. til å produsere.

Trommeslager Tina Raymond og pianist Jeremy Siskind kler McLaughlins
intensjoner perfekt og den langt framskredne trompeteren Jeremy Pelt,
som jeg har mistenkt for å ha lytta både en halvtime eller to på både
Miles Davis og Woody Shaw, sørger for å løfte dette visittkortet til
svært hyggelige høyder.

Det Alex McLaughlin & Co gir oss er absolutt bra, men flytter ikke på
noen måte noen merkesteiner. Kvartetten hadde gjort seg utmerket på
Herr Nilsen en lørdags ettermiddag eller på en annen intim jazzklubb,
hvis du skjønner.

Alex McLaughlin
«A Brand New State»
alexmclaughlinbass.com

Mange sider av samme sak

Terje Gewelt er en allsidig trotjener som trives med mangt og mye. Her
kommer det åtte flotte eksempler på det.

Terje Gewelt sammen med to av sine beste venner.

Bassisten Terje Gewelt (64) har etter at han kom hjem fra studier på
Berklee i USA på midten av 80-tallet, der han blant annet tok timer
med ikonet Jaco Pastorius, vært en viktig musikant i det norske
jazzmiljøet Om det har vært med elbass eller i stor grad med den
fotside fela, så har Gewelt, opprinnelig fra Larvik, men nå bosatt i
Hallingdalen, vist oss at han kan gå inn i hva som helst av musikalske
settinger og bidra på et svært positivt vis..

Oppsummering

Hvem og hva Gewelt er musikalsk får vi et godt svar på gjennom denne
oppsamlings cden. Her har han nemlig gått gjennom skuffer og skap og
funnet frem til åtte låter med like mange settinger. Ingen av
innspillingene har vært utgitt tidligere og er spilt inn mellom 1998
og 2022.

Det hele begynner med en ganske eksperimentell sak på duo med
trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen. Ikke der vi har støtt
på Gewelt oftest opp gjennom åra, men det tar han raskt igjen på trio
med Staffan William-Olsson og trommeslager Adam Nussbaum, på duo med
pianisten Christian Jacob og på en herlig cover av “Both Sides Now”
med Karin Krog, William-Olsson og trekkspiller Alfred Janson.

Internasjonalt

Gewelt har også samarbeida med en rekke “utenlandske” storheter. Her
møter vi han sammen med “alle” saksofonisters favoritt, George
Garzone, med pianist i særklassse Jason Rebello, med trommeikonet
Billy Cobham og “vår” egen John Surman, før Gewelt avslutter aleine på
akustisk bass og timpani.

Dette har blitt et flott tilbakeblikk og samtidig en statusrapport på
hvem Terje Gewelt har vært og er – en framifrå musikant.

Terje Gewelt
«Then and Now»
Resonant Music/Musikkoperatørene

Hvilket univers!

Helt siden siden samarbeidet mellom In the Country, Solveig Slettahjell
og Knut Reiersrud så dagens lys for vel ti år siden, så har det
fascinert meg noe voldsomt. Det gjør det fortsatt og nå med nok en
dimensjon: Sidsel Endresen.

In the Country sammen med Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell – magisk. Foto: Marte Garmann

Jeg har hatt denne cden liggende siden lenge før jul og har gleda meg
som et barn som venter på å pakke opp julepresangene sine. Likevel har
jeg greid å vente til over nyttår med å pakke opp. Men for en
nyttårspresang det har vist seg å være.

Ikke overraska

Med de to første albumene, “Norwegian Woods” og “Trail of Souls»
relativt friskt minne så var forventningene, til tross for at
samarbeidet har ligget i stabilt sideleie noen år, av typen svært
stor. Årsaken til det var det de hadde gjort tidligere og sjølsagt
kobla til hvem vi har med å gjøre: Roger Arntzen, på både akustisk og
elektrisk bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild
på allehånde tangentinstrumenter, programmering og vokal samt Knut
Reiersrud på gitarer og fele (!) og Solveig Slettahjell på vokal farer jo
aldri med tull.

Her har vi tvert i mot både hver for seg og sammen fem strålende
stemmer som alltid bringer sine store personligheter til torgs, og som
alltid gjør noe, eller rettere sagt mye, med musikken.

I løpet av en toårsperiode har denne plata og denne musikken
vokst fram. Det har skjedd i Morten Qvenilds studio Ugla Lyd på
Nesodden, og det er også Qvenild som har skrevet den uhyre vakre
musikken.

Brontë og Dickinson

Hvem sin idé det var å hente frem den ikoniske lyrikken til søstrene
Emily og Charlotte Brontë og Emily Dickinson fra tidlig 1800-tall –
lyrikk som aldri blei gitt ut mens de levde, for slikt skulle jo ikke
kvinner drive med – vet jeg ikke. Ikke betyr det så mye heller,
bortsett fra at den var god.

Qvenild har gitt lyrikken akkurat den innpakninga den har spurt om, og
Slettahjell løfter frem tekstuniverset på sitt høyst personlige vis
med sitt nydelige uttrykk. Hun gir tekstene og oss akkurat den tida
og det rommet både de og vi trenger for å komme under huden på dem.

Og så er det den store og hyggelige overrakelsen på toppen av alt
dette flotte: Sidsel Endresen – sjølvaste – synger ikke, men resiterer
deler av dikta Slettahjell ikke synger, og hun gjør det med en styrke,
inderlighet og personlighet som bringer tankene tilbake til tida da
hennes stemme bergtok meg på et annet vis enn hun bergtar meg nå med
sitt improuttrykk. Jeg digger henne nå og digget henne da, og jeg vet
jeg ikke er aleine om ønsket å få høre Endresen synge tekster igjen.
Det er i alle fall lov å håpe etter dette “comebacket”.

Uansett så har dette blitt et gjenhør med In the Country, Solveig
Slettahjell, Knut Reiersrud og Sidsel Endresen som nok en gang
forteller oss om en kohort som gir meg en opplevelse av tidløs musikk
og lyrikk som vil leve i mange, mange tiår.

In the Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud
«Remembrance»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Inderlig, inderligere, inderligst

Ingrid Olava og Andreas Ulvo har sørga for nok ei vitamininnsprøyting
og det for evigheten. Innlandets andre visittkort er nemlig intet
mindre enn magisk.

Andreas Ulvo og Ingrid Olava – Innlandet – gir oss noe av flotteste i dette formatet på svært lang tid. Foto: Massimo Leardini

 

Jeg tok meg den frihet å gå tilbake i arkivet for å sjekke hva jeg
skrev da duoen Innlandet debuterte for vel seks år siden. Jeg huska at
jeg var begeistra og vel så det, og det er akkurat det jeg fortsatt
er. Enda mer faktisk. Til tross for at jeg egentlig kunne ha kopiert
min anmeldelse anno dazumal fordi jeg fortsatt er veldig enig med meg
sjøl, så gjør jeg som Innlandet og gjør et skarve forsøk på å mene noe
anno 2025 i stedet.

Samme mal

Som på “Innlandet” fra 2018 så er det coverlåter som står på menyen.
David Fosters “After the Love Has Gone”, Sufjan Stevens´ “Death with
Dignity”, “It Was a Very Good Year”, Neil Youngs “Harvest Moon”, den
“ukjente” Lennon og McCartney-låta “I´ve Just Seen a Face”, Kate
Bush-klassikeren “Wuthering Heights”, “Hulls” av svenske Emil
Svanängen og Bob Dylans “Buckets of Rain” pluss et par
pianomellomspill av Ulvo er utgangspunktene, og du verden som de to har
makta å sette sitt preg på dette til dels velspilte materialet.

En dags øvelse

De to viste oss allerede i 2018 at det er helt spesiell kjemi og
empati ute og går mellom de to. I “oppkjøringa” til denne innspillinga
hadde de en hel dags øvelse og så var det rett på med begge i et rom
og kun hele takes.

Ingrid Olava er utstyrt med et helt spesielt og gjennomsiktig uttrykk
som ofte er så skjørt at man sitter og er redd for at det skal bryte
sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. En sangpedagog jeg kjenner
mente bestemt at her var det ikke noe hun kunne tilføre – Ingrid
Olavas instrument er så finslipt, inderlig og personlig som vel mulig og skal
ikke tukles med.

Når så klangmester Ulvo spiller akkurat så lite, men samtidig alltid
de riktige tonene gjerne med et gospel- eller klassisk fundament, som
en mer enn verdig forlenger av Keith Jarretts tankegods, så har dette
visittkortet blitt et magisk møte mellom to fantastiske stemmer som
har fortsatt vandringa fra debuten frem til det som i mi bok har
muligheten for å bli en klassiker.

“Fairytales” tenker “alle” på når det er snakk om dette formatet.
Innlandet og “II” kan gjerne vise seg å bli arvtakeren.

Innlandet
«II»
SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene

Usedvanlig allsidig

Ryan Keberle er en multiinstrumentalist, komponist og bandleder av en
rekke forskjellige band. Catharsis er nok uansett hans hjertebarn.

Ryan Keberle i sentrum for sitt strålende band Catharsis.

44 år gamle Ryan Keberle har mange bein å stå på. I utgangspunktet er
han en fremragende trombonist som blant annet har vært og er en viktig
medspiller i Maria Schneiders storband. Keberle har også en rekke
prosjekter under eget navn og sist jeg støtte på han var med hans
brasilianske band med musikk solid inspirert fra dalstrøka der sør.

Catharsis

Keberle sier han er den heldigste bandlederen på Tellus . Årsaken sier
han er at han har fått lede Catharsis siden 2012 og at bandet og
musikken har fått muligheten til å utvikle seg over tid.

Sjøl om bandet har gitt ut en rekke skiver i løpet av disse åra, så er
dette mitt første møte med kohorten og, for å si det slik, så skjønner
jeg hva Keberle mener.

Med ei lagoppstilling der Keberle i tillegg til trombone, trakterer
elpiano, synth, piano og synger, som består av Eric Doob på trommer og
perkusjon, Camila Meza på vokal og gitar og Jorge Roeder på bass, samt
en liten gjesteopptreden fra Scott Robinson på tenorsaksofon, viser
Catharsis at de er en så samspilt og empatisk gjeng som vel tenkelig
etter over et tiår sammen.

Eget stoff

Keberle har skrevet mesteparten av musikken , men de covrer også
Victor Jara og Milton Nascimento på et usedvanlig flott og unikt vis.

Jovisst er dette jazz på høyt nivå, men singer-songwriter-genet kommer
også til overflata og tilsammen blir det personlig og varm musikk ut
av det som fortjener masse oppmerksomhet.

Mer makt til Ryan Keberle!

Ryan Keberle & Catharsis
«Music Is Connection»
Alternate Side Records/ryankeberle.com

Dritheftig

Trioen Krokofant begynner å nærmere seg veteranenes rekker snart!
Likevel framstår de like duggfriske og heavy som aldri før.

Krokofant er for tøffe trakk – og det blir det.

Vi må skru klokka tilbake til rundt 2010. Da møttes gitaristen Tom
Hasslan og trommeslageren Axel Skalstad i en platebutikk – noen som
husker slike antikvariske saker? – i hjembyen Kongsberg. Et personlig
og musikalsk vennskap oppsto raskt. Et par år seinere blei
saksofonisten Jørgen Mathisen hanka inn, i 2014 leverte trioen sitt
første visittkort og kongeriket hadde blitt berika med et
progrock/jazzrock-band med stort potensiale.

10 år seinere

De tre henger fortsatt sammen og har mye å fortelle både hverandre og
oss. Tro det eller ei så er “6” bandets sjette plateutgivelse og i
mine ører låter det lite friskt og sultent som da de inntok manesjen.
De par siste skivene har de vært kvintett med gigantene Ingebrigt
Håker Flaten og Ståle Storløkken som leiesoldater, men nå er de
tilbake til røttene som trio og du verden for et trøkk det er i de
tre.

70-tallet

Hvis noen mer enn antyder at 70-tallet med band som King Crimson og
Soft Machine og John Coltrane, for Mathisens del, er sentrale
inspirasjonskilder for Krokofant, så er jeg rimelig overbevist om at
“noen” ikke kommer til å bli saksøkt.

Hasslan og Mathisen, som også spiller litt synth, står for låtene hver
for seg og her står de heftige riffene og de sløye melodiene fortsatt
i kø.

Tøft- drittøft er det og her er det mat både for rockere og jazzister
og alle andre med sans for heftig kvalitetsmusikk. Krokofant gir seg
ikke – og bra er det!

Krokofant
«6»
Is It Jazz Records?/Border Music

Noe helt for seg sjøl

Thea Grant har vist seg frem på et spennende vis ikke minst i bandet
Juno. Her står hun på egne bein og du verden for en personlighet som
står frem.

Thea Grant er på svært god vei til seg sjøl.

Jeg hører hjemme i kategorien som lett lar meg fascinere. Noen ganger
skjer det ikke, noen ganger sitter det langt inne og det tar tid.
Andre ganger igjen skjer det umiddelbart. Da en av Gvarv i Telemark
sine største døtre, Thea Grant (27), inntok heimen med sin soloutflukt
“Water and Dreams” så skjedde det på første forsøk.

Jazzlinja

Grant er en av mange originale stemmer som har fått utvikle seg på
jazzlinja ved Nidelvens bredd i Trondheim. Der er det som kjent ganske
så høyt under taket – studentene blir oppfordra til å følge kicket
uansett i hvilken retning det vil ta dem. I bandet Juno har Grant og
de andre stemmene mer enn antyda at de har hatt et ønske om å gå sine
egne, unike veier.

Etter et ti dagers opphold på ei øy i Nord-Norge vokste ønsket og
behovet frem for å fortelle om opplevelsene et sted midt mellom havet
og drømmene.

Innover og utover

Grant tar oss med via tekster og ordløs improvisasjon både inn til
kjernen av hvem hun er og hvor hun vil og, omslutta av elektronikk og
synther, til drømmenes teater.

Hun skaper usedvanlig vakre og originale stemninger det er herlig å
dukke ned i og drømme videre til.

Dette er musikk kun Thea Grant kunne ha skapt – hun forteller oss
nemlig at hun er en unik artist med et stort potensial som kan og bør
utvikles videre i tiåra som kommer.

Thea Grant
«Water and Dreams»
Shadow World