Tor Hammerø

Jan Harbeck er en langt framskreden dansk tenorsaksofonist som tar svært godt vare på jazztradisjonen.

Jan Harbeck (44) følger en flott dansk tradisjon som vel blei etablert allerede på 50-tallet da en rekke store amerikanske jazzmusikanter besøkte det smukke land og der mange av dem også bosatte seg. Den musikken de tok med seg har på mange vis blitt værende i ryggmargen til stadig nye generasjoner danske musikanter og Jan Harbeck er et strålende eksempel på det.

Til tross for at Harbeck altså ikke har nådd midten av 40-tallet ennå, så går hans musikalske idealer tilbake til giganter som Ben Webster og Paul Gonsalves. Det vil  si til et musikalsk univers der det overhodet ikke var den minste tvil om hvor eneren var og der den klart definerte melodien, sounden og rytmen var svært tydelig. Likevel var det mye rom til å implementere sin egen musikalske sjel og stemme også i et slik landskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sjøl om Harbeck ikke legger det minste skjul på sin fascinasjon for sine helter, så er det ikke vanskelig å høre at han har skapt sitt eget uttrykk basert på hva de to nevnte la fundamentet for.

Sammen med sin faste og utmerkede kvartett bestående av Henrik Gunde på piano, Eske Nørrelykke på bass og enten Anders Holm eller Morten Ærø på trommer – på to av spora spiller begge to også – og altsaksofonisten Jan zum Vohrde som gjest på ett spor, tar Harbeck oss gjennom fire Webster-komposjoner, standardlåta «Johnny Come Lately» og fem egne låter som passer utmerket inn i tradisjonen.

Om noen skulle være i tvil om dette swinger, så kan de ta med den aller største ro. Dette er nesten definisjonen på hva det å swinge vil si og Jan Harbeck & Co både tar vare på en viktig tradisjon samtidig som de viser at den har noe å fortelle oss i 2020 og til evig tid også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med stadig påfyll herfra og derfra, fra inn- og utland, blir jeg stadig mer og mer sikker på at det meste og de fleste kjenner jeg ikke til. Singer/songwriteren August Kann fra Langhus hører med i den kategorien. Jeg er veldig glad for at våre veier endelig har krysset hverandre.

27 år unge Kann har blant annet bakgrunn fra jazzutdanninga i Stavanger og på Musikkhøgskolen i Oslo. Jovisst er det spor av det underveis her også, men det er i stor grad som ganske så straight singer/songwriter vi møter han på hans debut.

Det som slår meg umiddelbart er at Kann er en strålende historieforteller – et stort pluss i mi bok. Han formidler hverdagshistorier med oppturer og nedturer på et personlig og høyst troverdig vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når Kann også er utstyrt med ei fin stemme og et eminent gitarspill så er mye allerede i boks. Det er definitivt mulig å høre spor etter både Paul Simon, Bob Dylan og Nick Drake underveis her – de er ikke de verste å slekte på for å si det slik, men Kann er likevel på god vei til å skape sitt eget uttrykk allerede.

Når han så omgir seg med et knippe kolleger fra Musikkhøgskolen av absolutt toppkvalitet, Thea Emilie Wang, Håkon Aase, Fredrik Karwowski, Jørgen Kasbo, Bjørn-Even Verbeke, Martin Morland og Ivar Myrset Asheim – sistnevnte sitt navn er feilskrevet på platecoveret ikke mindre enn to ganger -, så har dette debutalbumet til August Kann blitt mer enn lovende. Jeg føler meg overbevist om at jeg har støtt på ei stemme som det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dagen etter at maestro Jon Christensen gikk bort, står nok en ECM-veteran på kjøreplana. Carla Bley, sammen med Andy Sheppard og Steve Swallow, har for sikkerhets skyld kalt plata «Life Goes On».

I likhet med Jon Christensen så er også komponisten, bandlederen og pianisten Carla Bley (81) et ikon og en legende. Helt siden begynnelsen av 60-tallet har hun vært en viktig retningsgiver i den moderne jazzen – ikke minst som komponist og bandleder.

Vi hare støtt på Bley i en rekke forskjellige konstellasjoner opp gjennom åra: alt fra storbandliknende Liberation Music Orchestra som hun leda sammen med Charlie Haden til trioen som hun har leda siden begynnelsen av 90-tallet med den engelske tenor- og sopransaksofonisten Andy Sheppard og hennes partner på alle vis, elbassisten Steve Swallow.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Både av musikalske, men også økonomiske årsaker så har Bley prioritert trioen i stadig større grad. På ett vis så er det jo leit at vi ikke får høre mer av hennes unike klo som komponist og arrangør for store ensembler, men vi får det heldigvis igjen i triosammenheng da.

»Life Goes On» er trioens tredje tilstandsrapport og nok en gang har Bley skrevet all musikken. «Trios» kom i 2013 og «Andando el Tiempo» tre år seinere. Nok en gang er det Bleys umiskjennelige låtskrivermesterkap som står i fokus – ikke minst hennes ironiske Trump-hilsen, «Beautiful Telephones», inspirert av et Trump-sitat, der både «The Star-Spangled Banner» og «Yankee Doodle» blir nevnt.

Musikken her består av tre suiter der de tre fører eleverte samtaler basert på hundrevis av konserter og timer sammen. Bley er på ingen måte noen fantastisk pianist i mine ører, men hennes lett naive og ofte humoristiske uttrykk fascinerer meg uansett. Sheppard og Swallow kler Bley og hennes musikk perfekt som alltid og at man kan være så oppegående og kreativ som Bley er i en alder av vel 80 er intet mindre enn imponerende.

Livet går altså videre sjøl om det oppleves tungt noen ganger. Carla Bley, Andy Sheppard og Steve Swallow hjelper oss med det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Før i verden gikk det en programserie på NRK som het «I objektivet – for spesielt interesserte». Den unike musikken til Oslo-bosatte dansken Niklas Adam hadde passa godt inn der.

Jeg vet når det står SOFA MUSIC på cd-coveret at det vanligvis er så langt fra A4-musikk som vel tenkelig det kommer til å handle om. Jeg synes det er godt å bli utfordra kraftig fra tid til annen – å få røska opp i oppleste og vedtatte oppfatninger om hva og hvordan musikk skal låte og hva den skal eller kan gjøre med meg. Det sørger så avgjort Niklas Adam for å gjøre.

Adam er et helt nytt bekjentskap for meg. Han er født i 1986, har ankommet første halvdel av 30-åra med andre ord, og fra sitt utgangspunkt på den danske landsbygda har han jobba med elektronikk, objekter/ting, skulpturer, programmering, performance, installasjoner og musikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Alt dette har han tatt med seg inn i «Undulate» vil jeg tro, men på et høyst unikt vis. Det vi blir tatt med på i løpet av den drøye halvtimen er to «låter» egentlig så langt unna musikalske tillærte konvensjoner som vel tenkelig.

Det er lyder skapt av gudene vet hva og satt sammen til et emosjonelt hele som man skal ha svært åpne sanser for både å gå inn i og få noe ut av.

Dette er ikke den typen musikk jeg tilbringer mye tid sammen med, men jeg har uansett latt meg fascinere av Niklas Adams unike visjoner. Spennende og totalt annerldes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tine Skolmen sang «Here´s to Life» i sin fars begravelse. Det gjorde hun som åpningslåt på slippkonserten for sin debutplate med samme navn også. Med nyheten om at Jon Christensen hadde gått bort mens de fleste av oss sov etter konserten til Skolmen, så blei det minst dobbelt bunn med den låta.

Det er jo livet dette. Det smiler og viser hva det kan være på sitt beste for så å fortelle oss hvor brutalt det også kan være. I løpet av et halvt døgn opplevde jeg begge sider ved det.

Den flotte delen av det sørga altså Tine Skolmen for. Med en utmerka trio bestående av bassist Ellen Brekken og den svenske gitaristen Krister Jonsson, som jeg hørte live for første gang og som overbeviste med et usedvanlig varmt og stilsikkert spill, uttrykk og utstråling, tok Skolmen oss med på en ekskursjon gjennom et knippe av hennes favorittlåter. Bedre og inderligere bass-støtte enn det Ellen Brekken bød på, kunne Skolmen heller ikke ønska seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Utflukten vil i denne sammenhengen si alle låtene som er med på debutskiva – mye Michel Legrand og Alan og Marilyn Bergman, standardlåter som «Here´s That Rainy Day» og «But Beautiful», Stevie Wonders «All in Love Is Fair», Edith Piaf, Jacques Brel og Elton John samt Hasse och Tage/Monica Zetterlund på svensk.

Alt dette, og litt til, presenterte Skolmen på et varmt, ekte og inderlig vis med masse glimt i øyet. Hun har også mye scene- og mikrofonerfaring som ballast og veldig mange vil ha mye å lære av Skolmen som scenepersonlighet.

Denne kvelden bød på mye varme og god musikk presentert på et høyst personlig sjarmerende vis. Her var det snakk om å bjuda  på – smålighet overlates til andre.

Så tok det bare noen timer så viste altså livet den andre sida – Jon Christensen hadde forlatt tida. «Here´s to Life» blir derfor en hilsen her jeg hører på den i heimen til de store Jon-ene – Christensen og Skolmen. Takk til dere alle.

Tine Skolmen

Herr Nilsen, Oslo – 17.02.20

Fullt

Den svensk/danske duoen Ida&Louise har funnet hverandre i et musikalsk landskap som vi ikke møter hver dag. De har tonsatt kvinnelige jødiske poeter og på det viset tatt vare på en viktig skatt.

Ida&Louise gir oss unik og viktig musikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den svenske sopransaksofonisten, klokkespilleren og vokalisten Ida Gillner og den danske pianisten og vokalisten Louise Vase traff hverandre i Finland for ni år siden. De skjønte raskt at de hadde et felles treffpunkt i klezmermusikk og jiddischkultur generelt. Det har ført til to album tidligere som har gått meg hus forbi, men «Shtoltse Lider» – stolte sanger – har heldigvis funnet veien til heimen.

Gilner har jeg hørt tidligere i bandet Flocken, mens Vase er et nytt bekjentskap. Det de har skapt sammen her er definitivt også noe helt nytt, givende og spennende.

De to har samla poesi fra fem poeter som alle flytta fra Øst-Europa til Nord-Amerika mellom 1906 og 1948 – den ene er det også et lydopptak med. Tekstene er i all hovedsak på jiddisk, mens noe er på engelsk.

De tolv Continue reading “Stolte sanger”

Nissa Nyberget er for svært mange kjent som jammester i et landskap som henter like mye fra pop som fra  jazz. Han har også mye annet å bringe til torgs og med hans debut (!) cd får vi et tverrsnitt av det han har gleda mange med.

Nissa, som faktisk er døpt Nils Otto, Nyberget (65) har vært en ganske så sentral skikkelse i norsk musikk- og underholdningsliv i mange tiår. En hel del år har vært tilbragt i utlendighet, men de seineste bortimot 20 somrene har han hatt hånd om den suksessrike Taube-revyen i Engelsviken utenfor Fredrikstad. Resten av året tilbringes i Thailand der jam står på programmet flere ganger i uka.

Med den solide bakgrunnen til Nyberget er det vanskelig å skjønne at «Vareopptelling» er hans første plate. Med hans musikalske her-og-nå filosofi, så er det kanskje ikke så vanskelig å begripe likevel. Uansett fant han i alle fall ut at det var på tide å dokumentere deler av det han har holdt på med og det er ikke vanskelig å være enig med han i det.

Her får vi tekst og musikk av Nyberget som skriver seg mange tiår tilbake og låter som er ganske ferske. Det er musikk som er skrevet for teater, film, musikal, nedleggelsen av Fornebu, tittellåta til NRK-programmet 20 spørsmål, ei «sløy» jazzlåt, to hyllester til musikalske venner i Thailand, Sir Bob og Ray, en Taube -hyllest samt en sang til sin datter.

Nyberget synger både på norsk og engelsk, men har i stor grad overlatt tangentene til Anders Aarum. Når han i tillegg har invitert med seg kremmusikanter  som Stein Bull-Hansen og Jojje Wadenius (gitar), Ole Marius Melhuus (bass), Hermund Nygård (trommer), Arild Stav (saksofon) og Kari Gjærum og Kari Iveland (kor), så er det musikalske håndverket i de aller beste hender.

Veldig mange har et forhold til Nissa Nyberget og hans ymse musikalske univers. De vil garantert finne mye å glede seg over her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristene Bill Frisell og Mary Halvorson har vært og er to av jazzens aller viktigste retningsgivere de siste tiåra. Det bekrefta de på alle slags vis i sin nydelige hyllest av Johnny Smith – en gitarstorhet godt tilbake på det forrige århundret.

Bill Frisell (68) har vært en stilskaper helt siden vi møtte han sammen med Arild Andersen i forbindelse med «A Molde Concert» i 1981. Mary Halvorson (39) har på mange slags vis vært en forlenger av Frisells univers og har i løpet de siste par tiåra åpna stadig nye dører med sitt unike gitarspill og helt spesielle tilnærming til det å skape musikk.

Det å få oppleve de to sammen for første gang i en hyllest av den nesten glemte Johnny Smith (1922-2013), var det derfor store forventninger til – og alle blei innfridd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med Frisell på elektrisk og Halvorson på akustisk gitar, ikke minst sistnevnte med nennsom bruk av effekter, blei vi tatt med på ei cirka 80 minutters reise i Smiths melodiske univers.

Det er et voldsom spenn i Johnny Smiths skattekiste. Først blei vi servert tittelsporet fra duoens skive fra 2018, Claude Debussys «The Maid with the Flaxen Hair» – «Piken med linhåret» på norsk -, deretter kanskje Smiths største hit, «Moonlight in Vermont», tradlåta «Shenandoah», «The Nearness of You», «Misty», «Walk Don´t Run» – en kjempehit for The Ventures – og «Lullaby of Birdland» i en tilnærma Bach-tolkning.

På sitt stille, forsiktige vis tolka Frisell, som var elev av Smith på 70-tallet, og Halvorson denne skatten på et unikt og inderlig vis. Det finnes altså ikke to gitarister, på Tellus  i alle fall, som låter noe i nærheten av de to. Av og til minner de om svaler som synger og av og til er vi i et slags country/americana-landskap med hjelp av den originale og fintfølende effektbruken. «Misty» med bottleneck blir vel neppe spilt hver dag for eksempel.

Bill Frisell og Mary Halvorson la ikke akkurat opp til noe stort sceneshow. Det trengtes da heller ikke. Musikken og hyllesten av Johnny Smith holdt til en stor opplevelse i seg sjøl.

Bill Frisell – Mary Halvorson

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 15-2-20

Ca. 150

Den marokkanske gnawamesteren Majid Bekkas møter de skandinaviske mestrene Goran Kajfeš, Jesper Nordenström og Stefan Pasborg. Det har det blitt urheftig musikk av.

Fusion er et skjellsord i visse hippe musikkretser. Dem om det. Fusjonen mellom det Majid Bekkas, som synger, spiller guembri, oud og elektrisk gitar, og Goran Kajfeš, som spiller trompet og perkusjon, Jesper Nordenström på allehånde tangentinstrumenter – de to sistnevnte fra Sverige, og danske Stefan Pasborg på trommer og perkusjon, bør uansett heves opp til noe høyverdig. Her snakker vi nemlig om både unik og spennende musikk.

Sjøl om Bekkas har rukket å bli 63 år og blant annet har spilt inn flere skiver med den tyske pianonestoren Joachim Kühn, så er dette likevel mitt aller første møte med han og musikken hans. Halvparten av musikken vi blir servert er basert på tradisjonell musikk fra Marokko og dalstrøka rundt, mens noe er skrevet av Bekkas og ei låt er kollektivt unnfanga.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er jo langt i fra første gang jazzmusikere samarbeider med musikanter med røtter i gnawa-musikken. Den amerikanske pianisten Randy Weston bosatte seg sågar i Marokko noen år og gikk djupere inn i dette uttrykket enn de aller fleste.

Nå vet jeg svært lite om Kajfeš´, Nordströms og Pasborgs bakgrunn fra denne kulturen, men med min kunnskap om hvem de er og hva de står for, så overrasker det ikke et gram at de går inn med sine personligheter og løfter også denne musikken til nye steder.

Bekkas, både som instrumentalist og vokalist, er åpenbart ei fri sjel som også henter inspirasjon langt utenfor gnawa-tradisjonen. Det betyr at de fire møtes i musikalske landskap på tvers av det aller meste og det er der de musikalske spenningsmomentene oppstår.

Her møter vi fire musikanter med åtte svært lyttende ører. Nord-Afrika møter Nord-Europa, men også så uendelig mye mer ligger under her og det har ført til et musikalsk brygg de færreste har blitt utsatt for noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. 

Det virker som om tilsiget av nye, mer enn lovende stemmer i norsk jazz er bortimot ustoppelig og utømmelig. Ingenting er hyggeligere enn det og Cecilie Grundt er nok ei slik stemme som umiddelbart inntar en plass langt oppe på stigen.

De strømmer til Trondheim og jazzlinja fra alle kanter av landet og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også for den saks skyld. For rundt fire år siden satte tenor- og sopransaksofonist Cecilie Grundt fra Stavanger en kvintett i gang bestående av Håvard Aufles fra Kongsberg på piano, Øyvind Mathisen fra Oslo på trompet samt to innfødte trondhjemmere, Åsmund Smidt på trommer og Morten Stai på bass.

I løpet av de knappe fire åra de har jobba sammen, har de utvikla ei egen, kollektiv stemme i stor grad basert på Grundt sine komposisjoner. Med denne debutskiva forteller de oss at de har oppnådd en stor gard av modenhet og utvikla en retningssans de er ganske så aleine om. Det er egentlig det alle søkende jazzmusikere har som mål og Cecilie Grundt Quintet har kommet svært langt på vei.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Grundt har åpenbart et svært åpent og vidtfavnende musikalsk sinn. Amerikansk 60-tallsjazz, klassisk samtidsmusikk, norsk folkemusikk og fri impro er bare noen av elementene som det er mulig å få øre på underveis. Grundt har skrevet all musikken og både melodisk og rytmisk er det veldig spennende å følge dette kollektivet og uttrykket bandet har jobba fram.

Alle fem er allerede veldig spennende solister som får anledning til å vise seg fram, men for meg er det det kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Cecilie Grundt har noe helt eget å fare med både som komponist, bandleder og solist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.