Tor Hammerø

Hardingfelespilleren Benedicte Maurseth gir oss to flotte eksempler på styrken og skjønnheten i uttrykket sitt. Folkemusikk er utgangspunktet – fantastisk og sjangerfri musikk er resultatet.

Benedicte Maurseth (37) fra Eidfjord i Hardanger har studert folkemusikk og hardingfele siden hun var liten. Hun har gitt oss flere eksempler på sitt vidunderlige spill tidligere også, blant annet på ECM-utgivelsen «Over Tones» som hun ga ut sammen med Åsne Valland Nordli i 2014.

På soloutgivelsen «Benedicte Maurseth» får vi møte en musikant med et høyst personlig forhold til både instrumentet sitt og til musikken. Flesteparten av låtene er henta fra den store folkemusikkskatten fra hennes nærområde, Hardanger og Voss, og noe har hun skrevet eller improvisert fram sjøl.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og der ligger også mye av mesterskapet til Maurseth: Hun er en musiker med et sterkt og inderlig forhold til tradisjonen hun står på skuldrene til, men samtidig tar hun seg herlige friheter som forteller oss hvilket slektskap hun kjenner på i forhold til improvisasjonsuttrykket.

Dette møtet med Benedicte Maurseth har blitt både sterkt, vakkert og inderlig – også som kveder ved noen anledninger. Jeg krever ikke så mye mer av et musikalsk møte jeg.

I fjor runda dikterhøvdingen Jon Fosse 60 år. I den forbindelse ville skuespilleren Hildegun Riise, fra Strandebarm i Hardanger, hylle Fosse. Hun valgte ut 29 av sine favorittdikt og Benedicte Maurseth og gitaristen og komponisten Stein Urheim fra Bergen, ble bedt om å skrive musikk som skulle følge Riises tolkninger.

Verken for Maurseth eller Urheim var det første gang de jobba med Fosses univers og det er åpenbart at de har et nært forhold til lyrikken.

Riise leser og tolker disse tekstene som kun et menneske fra Fosses nærområde kan gjøre det. Når så Maurseth og Urheim har funnet fram til kjernen i det Fosse har skapt. Han skriver mye om fjorden, døden og kjærligheten og Maurseth og Urheim, både aleine og sammen, løfter tekstene på sitt forsiktige og lyttende vis.

«Blått svev», som er fulgt av ei fin bok med alle diktene mellom to permer, har både blitt en flott hyllest til Jon Fosse og nok en bekreftelse på hvilken fantastisk musiker Benedicte Maurseth er. Stein Urheim også – for all del.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er ikke hver dag vi hører om portugisisk jazz her oppe ved Nordpolen. Derfor er det jo ekstra hyggelig å kunne melde at det som blir servert er av det unike slaget.

Pianisten og komponisten Daniel Bernardes sammen med sin trio og Drumming GP.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har verken hørt eller hørt om pianisten, komponisten og bandlederen Daniel Bernardes (33) før denne innspillinga kom til gards. Det skulle raskt vise seg at Bernandes, som både har klassisk- og jazzutdannelse, hadde mye originalt på hjertet – jeg har aldri hørt musikk som låter slik som disse fem Bernardes-komposisjone.

Årsaken er at sjefen har latt seg inspirere av komposisjonsteknikkene til Olivier Messiaen. Den store franske komponisten henta sin inspirasjon fra diverse tidsepoker og diverse kulturer og Bernardes har altså fulgt i fotspora hans samtidig som han har tatt med seg sin jazzbakgrunn.

Sammen med sin trio bestående av bassisten António Augusto Aguiar og trommeslageren Mário Costa har Bernardes inkorporert musikken og uttrykket med det verdenskjente klassiske perkusjonsensemblet Drumming GP der fire høyt kvalifiserte klassiske perkusjonister utfyller og utvider det musikalske landskapet Bernardes har ønska å skape.

Bernardes har så avgjort lykkes med å skape noe helt spesielt og særdeles spennende. Han framstår også som en meget bra pianist, men for meg er det likevel komponisten Bernardes som markerer seg kraftigst ved dette første møtet. Særdeles spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Grebes «Skyggejegeren» blei kåra til årets svenske krim i fjor av Svenska Deckarakademin. Det er det all grunn til å forstå. Det er nemlig en av de beste krimbøkene jeg har lest på svært lenge – uansett fra hvilket som helst land.

Det er absolutt ikke noe møst å ha studert på handelshøyskole for å bli en særdeles bra krimforfatter, men det skader tydeligvis ikke heller. Camilla Grebe (51) har nemlig fulgt den samme ruta som Nøisomhedsveiens store sønn, Jo Nesbø: etter handelshøyskolestudier har også hun blitt en strålende krimforfatter.

Min konklusjon er basert kun på «Skyggejegeren», men jeg har også fått med meg at hun har fått strålende mottakelse på begge sider av Kjølen for «Når isen brister», «Husdyret» og «Dvalen», som kom i rask rekkefølge mellom 2017 og 2019.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er altså mitt første møte med Grebe og hun er av typen forfatter og historieforteller som tar tak i deg fra første kapittel og som nekter å slippe taket før siste punktum er satt.

Det gjør hun med et drivende godt språk og ikke minst med et sjeldent godt plott. Dessuten har hun et solid og godt kvinneperspektiv på fortellinga si og til sammen blir det en sjeldent god krimroman.

Grebe har gjennom et uvanlig grep – historia henger svært godt sammen sjøl om den strekker seg fra 1944 til 2019 – der dramatiske hendelser dukker opp med ujevne mellomrom gjennom flere tiår, greid å skape ei historie der vi stadig lurer på om det er en eller flere drapsmenn involvert.

Som kollega Nesbø så legger også Grebe ut stadig nye snubletråder. De er hele tida logiske – irriterende logiske og fører sjølsagt til at løsningslabyrinten blir stadig mer komplisert.

Det er kvinner, mange kvinner, som blir drept. Ofte er de enslige alenemødre, men når vi tror vi aner motivet og mønsteret, så tar Grebe bokstavelig talt nye grep. Det betyr at Camilla Grebe har oss i sin hule hånd helt til omtrent siste side. Det er slik de aller beste krimforfatterne gjør det og Camilla Grebe er blant de aller beste.

Bassisten Thomas Winther Andersen og gitaristen Håkon Storm har samarbeida i en årrekke. Nå låter de og kvartetten deres bedre enn noen gang.

Mens det uler rundt husveggene i store deler av kongeriket, så byr kvartetten Winther-Storm på musikalsk varme som holder temperaturen oppe både nå og resten av året hvis og når det trengs.

Med den Nederland-bosatte norske bassisten Thomas Winther Andersen og gitaristen Håkon Storm i spissen for den nederlandske trommeslageren Mark Coehoorn og den argentinske tenorsaksofonisten Natalio Sued, gir kvartetten oss sin tredje situasjonsrapport siden 2010. De har med andre ord gjennom et langt samarbeid fortsatt å utvikle uttrykket sitt og nå låter det mer spennende og unikt enn noen gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sjøl om debuten til Winther-Storm så dagens lys i 2010, så har Winther Andersen og Storm jobba sammen dobbelt så lenge. Nok en gang står de to for alle låtene – de har skrevet hver for seg – og igjen viser de oss at de har bortimot total oversikt over det som har skjedd i jazzen fra 60-tallet og fram til i dag.

Her er det spor av cooljazz, av hardbop, av rock og av en rekke andre sjangre. Winther-Storm, som har utvikla et helt spesielt kollektivt lydbilde siden debuten, kan hverandre ut og inn som band og alle fire får plass og rom til å vise hvem de er, men hele tida er det bandet som står i fokus.

Til tross for at dette er et band som holder skyhøy internasjonal standard og er leda av to nordmenn, så har de fått alt for lite oppmerksomhet her hjemme. Tipset overbringes herved vederlagsfritt til enhver festivalarrangør med åpne ører og andre sanser: Winther-Storm fortjener en plass på hvilken som helst festivalplakat her hjemme så snart som mulig. «Flotsam» er nok et bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den estisk/danske saksofonisten og komponisten Maria Faust har virkelig markert seg med sin originalitet de seineste åra. Sammen med to nye amerikanske venner åpner hun enda flere dører.

Maria Faust (40) har bodd i Danmark nesten halve livet. Likevel har hun med seg sine estiske røtter i musikken sin – i tillegg til veldig mye annet. Faust har fått mye og velfortjent oppmerksomhet i begge sine hjemland for sine innovative visjoner, sitt heftige altsaksofonspill og sine verk og komposisjoner for store ensembler som det estiske nasjonale symfoniorkesteret og Danish Radio Big Band.

Faust har spilt med mangt og mye i diverse grenseland der impulser fra frijazz, moderne kunstmusikk og såkalt third stream stadig har dukka opp – sammen med mye annet. Hun har vært ustoppelig nyskapende og det er alltid like spennende å høre hvor hun dukker opp neste gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen med elbassisten Tim Dahl og trommeslageren Weasel Walter, begge fra et sjangersprengende miljø i Brooklyn, New York med bakgrunn fra noise-rock, John Zorn, Marc Ribot og The Flying Luttenbachers blant annet, byr «Farm Fresh» på ti Faust-komposisjoner som nok en gang tar oss med til ferske musikalske landskap.

Frijazz, rock, nesten straight jazz og noise er viktige ingredienser underveis her og hvordan Faust har funnet de to andre eller vice versa vet jeg ikke, men at de har funnet hverandre er i alle fall åpenbart. Her føres det eleverte samtaler på et svært høyt nivå.

Dette er tøff musikk – det er original og søkende musikk. Det er nok en bekreftelse på at Maria Faust har noe helt eget å fare med og nå er det på høy tid at en eller annen oppegående festivalarrangør også her hjemme kjenner sin besøkelsestid. Maria Faust, gjerne sammen med Tim Dahl og Weasel Walter, vil nemlig tilføre noe helt eget.

PS Dessuten synes jeg Trump børe avsettes så snart som mulig.

Jeg har hatt gleden av å høre Thea K. Eriksen med hennes andre album i den personlige triologien som avsluttes nå. Den dreide seg om døden. Nå er det den andre ytterligheten – kjærligheten – som står på programmet og Eriksen gjør det minst like inderlig.

Thea K. Eriksen (42) viste med all ønskelig tydelighet ved det forrige møtet, «Himmelfestivalen – Et requiem», at hun er en inderlig og ekte historieforteller. Det var intet mindre enn veldig modig å ta for seg det svært vanskelige temaet døden og nå er det altså den minst like vanskelige kjærligheten, dog på et annet vis, som får samme gode behandling.

Eriksen skriver flotte tekster det er lett å flytte inn i og kjenne seg igjen i. Hun er enkelt og greit en historieforteller i arva etter Kari Bremnes, Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg. Når du kan skilte med slektskap til slike størrelser, så sier det det aller meste om på hvilket nivå hun hører hjemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til tross for at Eriksen er bosatt på Lillehammer, så synger hun på sin opprinnelige nordlandsdialekt. Med den viser hun en formidlingsevne som hun har all grunn til å være stolt av – som hun også skal være av sine tekst- og melodiskriverevner.

Vi møter Eriksen i et poplandskap, der singer/songwriteren også henter inn impulser fra blant annet jazz. Når hun så har fått med seg et lokalt kremlag med Lewi Bergrud på bass, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer, Jon Anders Narum på gitar, Roy Nikolaisen på trompet og ikke minst Morten Reppesgård på allehånde tangenter og mye, mye annet.

Thea K. Eriksen overrasker ikke lenger – jeg vet hvor bra hun er. Likevel skader det på ingen måte med nok en bekreftelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sjøl om jeg aldri har hatt det nærmeste forholdet til Neil Young, så har han vært med meg i store deler av mitt liv. Her er han på steder jeg liker han godt.

Man skal ha gjort en ekstraordinær innsats for å ha unngått å ha hatt både glede av og blitt påvirka av Neil Young (74) – hvis man da er det minste interessert i musikk.

For min del så har forholdet til Young vært av typen av og på. Jeg har digga det alle har digga fra «Harvest»-perioden, men mye av det siste han har bidratt med har ikke snakka til meg i samme grad.

Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at når vår mann er ute med sitt album nummer 39, så er han i stor grad der jeg liker han. Mye av årsaken kan nok være at hans «beste venner», Crazy Horse, er på plass igjen etter sju års fravær. Spesielt er det stas å høre hvordan samarbeidet mellom Young og Nils Lofgren funker som i gode, gamle dager.

Jeg hadde nesten sagt selvfølgelig så er ikke alle låtene like minneverdige, men i stor grad holder de høy Young-standard. Når han som vanlig har noe å melde, så har «Colorado» blitt et møte med Neil Young som vekker gamle – og gode – minner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten, komponisten og bandlederen Eivind Austad er bosatt i Bergen, men er åpenbart inspirert av nordlyset. Uansett Himmelretning har det blitt et vakkert nytt visittkort fra trioen hans.

Eivind Austad (46) starta reisa si i Stavanger før den forjettede jazzlinja i Trondheim blei et naturlig stopp. Siden har turen gått til Bergen der han er universitetsrektor ved Griegakademiet. I tillegg til å «oppdra» de neste generasjonene så holder Austad så avgjort sin egen karriere ved like også og oppfølgeren til «Moving» fra 2016 bekrefter at i Austad har vi nok en melodiker som hører hjemme i det aller ypperste sjiktet.

Som kjent er det mange om beinet i dette formatet og med et musikalsk uttrykk som blant andre Tord Gustavsen, Helge Lien og Espen Eriksen også hører hjemme i, så må det leveres på et høyt nivå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som de nevnte så henter også komponisten Austad impulser fra både den såkalte nordiske tradisjonen og at han har hørt en time eller to på triomestre som Bill Evans og Keith – Kit som hans gamle trommeslager Jon Christensen sier – Jarrett, legger han heller ikke skjul på.

Med unntak av David Bowies legendariske «Space Oddity», han hadde med samme manns «Life on Mars» på den forrige skiva, så har han skrevet all musikken sjøl. Han er som nevnt en melodiker av klasse og når han fortsatt har med seg kameratene fra jazzlinja i Trondheim fra for rundt 20 år siden, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, så er reisefølget i de aller beste hender må vite.

Dette er åpenbart tre herrer som stortrives i hverandres selskap og med Austads inkluderende og utadvendte musikk. Alle tre får plass til å fortelle oss hvem de er, men i fokus hele veien står likevel Trioen med stor T. «Northbound» har blitt et flott gjenhør med Eivind Austad Trio – sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» er definitivt den siste om den tidligere kemneren på Kongsberg. Om det også er den siste fra Dag Solstads penn, så er det et stort, lite farvel.

Stort fordi det er en fantastisk roman. Lite fordi den er på kun 100 sider. Man skulle tro at en så «tynn» roman fyker unna på noen timer, men hos meg gjorde den ikke det. Årsaken er at den er så fortetta og intens at jeg i alle fall måtte ha pauser underveis for å fordøye nesten hver eneste setning.

Til tross for at jeg ikke har fulgt Bjørn Hansen tidligere, så kommer jeg raskt inn i den nå 77 år gamle fallerte kemnerens liv og levnet. Det hadde sikkert vært en fordel å følge Hansen hele veien, men det går også fint å bli med kun på denne siste etappa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her får Hansen, som Solstad ofte kaller Bj. Hansen, møte sin sønnesønn Wiggo for første gang på ni år. Årsaken er at særingen Bj. Hansen mer eller mindre har isolert seg i ei lita leilighet på Grønland i Oslo. Når svigerdatter Thea Nielsen uanmeldt dukker opp med Wiggo som skal begynne å studere litteratur på universitetet og «forlanger» at sønnen skal flytte inn hos bestefar eller farfar, så forandrer livskvelden seg totalt for Bj. Hansen.

Hva skjer? Hvordan skjer det? Hvorfor skjer det? Mange spørsmål og mange av svara kommer Solstad på sitt forunderlige vis med og noen av svara må man som leser komme med sjøl.

Det er spennende å følge Bjørn Hansen. Det er spennende å følge Dag Solstad. I han forutsigbare uforutsigbarhet skjer det saker og ting han kanskje ikke hatt sett for seg før pennen traff papiret – romanen er håndskrevet må vite – og det er noe av det som gjør Dag Solstad til den giganten han er. For et forfatterskap!

Aldri hørt om den svenske vokalisten og låtskriveren Aida Jabbari før, sier du? Da er vi minst to, men her kommer en innstendig oppfordring: sjekk ut hennes debutalbum ved første og beste anledning.

Aida Jabbari (34) er født i Sverige av iranske foreldre. Det betyr at hun har minst to kulturer med seg i utgangspunktet og på «Röst är det som återstår» forteller hun oss raskt at hun har henta inspirasjon fra en rekke andre kilder også.

Jabbari har studert både i Sverige og i USA og med seg i låtene og uttrykket sitt har hun både soul-, jazz-, blues-, vise- og singer/songwriter ingredienser. Fransk chanson-kultur og både iransk og svensk tradisjon er også en viktig del av Jabbari. Til sammen blir det mye – det blir enkelt og greit Aida Jabbari.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Albumet både begynner og slutter med at Jabbari synger på sine foreldres morsmål, farsi eller persisk. Tekstene er skrevet av den iranske dikteren Forough Farrokhzad. Resten er på svensk av den gode grunn at det er ikoniske Karin Boye (1900-41) sine dikt som blir tolka av Jabbari.

Med sin flotte og sterke stemme gir Jabbari Boyes tidløse og evige lyrikk nytt liv og sørger for at nye generasjoner også får muligheten til å møte dette universet. Sammen med seg har hun pianisten Gustav Afsahi, bassisten Arvid Jullander og en strykekvartett – fint og empatisk på alle vis. Arrangementene står Elias Lousseief for og han har på alle vis skjønt hva og hvor Jabbari vil.

Sverige, og vi alle, har fått ei ny og viktig stemme i Aida Jabbari. Det skal bli veldig spennende å følge henne i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.