Torgeir Vassvik er en samisk artist som tar vare på tradisjonen. Samtidig flytter han den til nye, spennende steder.
Torgeir Vassvik åpner opp nye dører.
Torgeir Vassvik (57), fra Gamvik i Finnmark, er en komponist, joiker, gitarist, munnharpist, perkusjonist, elektroniker og mye annet, som heldigvis ikke nekter verken seg sjøl eller oss noe som helst i sin søken etter et originalt og spennende uttrykk.
Jeg har hatt gleden av å oppleve Vassvik på en av hans to forrige plater. Derfor overrasker det ikke at det er en høyst personlig utøver som møter oss nok en gang med «Gákti» – det samiske navnet på den vakre kofta de ofte bruker både til arbeid og fest.
Mari Boine var den som åpna døra på vidt gap for oss som lyttere, men også for andre samiske artister. Samisk musikk og joik kunne være så mye mer enn det vi trodde fram til Boine virkelig viste oss veien.
Vassvik er en av mange som har latt seg inspirere av både Boine og uendelig mange sjangre. I musikken hans nå finner vi spor av rock, blues, impro, folkemusikk og garantert en hel del annet også.
Sammen med to av de heteste gutta i den norske folkemusikkverdenen akkurat nå, brødrene Hans P. og Rasmus Kjorstad og ikke minst lyddesigner Audun Strype, har sjefen laga bandet Vassvik og jeg skjønner godt at festivaler som Roskilde, med et åpent og sultent publikum, digger det Vassvik skaper. Grunnene er at det er tøft, annerledes og sjangersprengende.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den engelske pianisten, komponisten og bandlederen Elliot Galvin har jeg hatt gleden av å følge noen år nå. Her kommer det to nye eksempler på hvor hinsides bra han er.
Elliot Galvin er en av de viktigste nye stemmene.
Lenge var det liksom «bare» Ronnie Scott, John Surman, John Stevens, Tubby Hayes og noen andre som fronta den engelske jazzen. Sjølsagt er det en sannhet med mange modifikasjoner, men den engelske jazzen hadde uansett vanskelig for å slå gjennom utenfor fotballøya.
De siste par tiåra har det derimot skjedd mye spennende som har fått bra med oppmerksomhet og det fullt fortjent. En av dem som har stått lengst fremme det siste tiåret er Elliot Galvin (29). Jeg har hatt den utsøkte glede å høre hans trio ved flere plateanledninger. Også sammen med hans frue, den framifrå trompeteren Laura Jurd, i bandet Dinosaur, har det blitt skapt original musikk.
Her møter vi han for første gang, såvidt jeg vet, i solotapning. Den 9. mai 2018 inntok han det visstnok flotte Fondation Louis Vuitton i Paris med et Steinway D-flygel i ultraklassen. I vel 40 minutter gir han oss seks «låter» som er unnfanga der og da og tankene går til de universene Keith Jarrett skapte aleine – dog helt uten sammenlikning for øvrig.
Årsaken til det er at Galvin er og har ei helt unik stemme der han henter hemningsløst fra klassiske kilder, jazz og impro. Med en tyngde, et temperament og en dynamikk i sin melodisk/frie tilnærming bekrefter han at han er en glitrende solopianist også.
Elliot Galvin i sentrum for sin utmerkede trio.
Det er i triosammenheng jeg har hatt største glede av Galvins musikk så langt. På «Modern Times», også innspilt i 2018, møter vi han nok en gang med sjelsfrendene Corrie Dick på trommer og Tom McCredie på bass.
Innspillinga er gjort i en tagning, direkte til vinyl – seinere overført til cd – og live miksa. Her var det ingen sikkerhetsnett og ingen produksjonsmuligheter. Det som skjedde er det vi får høre.
Med ti Galvin-låter som utgangspunkt stoler de tre noe så voldsomt på hverandre. Det er åpenbart at de kan hverandre ut og inn etter flere års samhandling. Det fører til at de kan ta sjanser og utfordre hverandre på et helt spesielt vis og være bortimot trygge på at de kommer til lande på spennende og originale steder.
Denne trioen, og spesielt Elliot Galvin, hører hjemme blant Europas største jazztalenter anno 2020. Slik er det med den saken.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Elliot Galvin Live in Paris at Fondation Louis Vuitton Edition Records/Border MusicElliot Galvin Modern Times Edition Records/Border Music
Elias Akselsen vandrer heldigvis stadig videre. Heldigvis fordi han har noe ekte og personlig å melde.
Elias Akselsen er så ekte som vel tenkelig.
Det er vel å ta hardt i å kalle Elias Akselsen (72) en stor sanger i tradisjonell forstand. Når det er sagt så er han en formidler som alle som vil som lytte og lære har veldig mye å hente fra. Nå er han heldigvis tilbake igjen sammen med et utmerka tonefølge.
Akselsen er oldebarn av taterkongen Stor-Johan som var leder for store deler av romanifolket i Norge. Helt siden Akselsen slo gjennom og løfta fram en viktig tradisjon her hjemme på begynnelsen av 2000-tallet, har han vært viktig i forbindelse med å bevisstgjøre alle oss andre og gjøre sitt eget folk stolt – eller enda stoltere. Akselsen har holdt denne tradisjonen i live lenge før det, men for den gemene hop så er det de seineste 20 åra som har vært viktige.
For mine ører har det vært stille fra Akselsen ei stund nå, men det tar kun sekunder å slå fast at han er akkurat der han har vært de seineste åra – ekte og inderlig.
Med et empatisk kremlag bestående av Freddy Holm på allehånde strengeinstrumenter, Eivind Kløverød på trommer og perkusjon og Finn Tore Tokle på basser pluss hjelp fra Rino Silden og ikke minst Bebe Risenfors på nesten det som finnes i instrumentparken, blir vi servert en drøy halvtime med alt fra «Lille vakre Anna» via «Langs hver en vei» til «Ned i dalen»i alt fra noe som kan minne om tradjazz til tango.
Vi møter en Elias Akselsen slik vi har blitt vant til å møte han, men kanskje gladere og til dels faktisk mer sprudlende enn før. Det er uansett veldig hyggelig å ha han med oss igjen – Elias Akselsen er ei viktig og sterk stemme.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Elias Akselsen Ved leirbålet Grammofon/Musikkoperatørene
Aldri hørt om den canadiske saksofonisten og komponisten Quinsin Nachoff? Da er vi i samme båt, men jeg anbefaler å sjekke han ut omgående.
Quinsin Nachoff er ei original stemme på alle vis.
Quinsin Nachoff (46) er på ingen måte noen nykommer. Han platedebuterte under eget navn allerede i 2006 og dette er hans andre skive med bandet Flux – den første kom i 2012. Likevel har Nachoff passert under de fleste radarer i alle fall på vår side av Atlanterhavet.
Quinsin Nachoff, nummer to fra høyre, sammen med resten av Flux.
Til tross for radarunngåelsen så var forventningene likevel store før det første møtet med Nachoff og hans musikk. Årsaken er at plata fikk bortimot panegyrisk mottakelse i velrennomerte DownBeat og blei kåra til en av fjorårets aller beste utgivelser.
I løpet av vel 80 minutter på denne dobbeltcden, med låter som varer mellom knappe sju og nesten 20 minutter, overbeviser Nachoff og Flux meg svært raskt om at dette er en mann med visjoner og noe høyst originalt å melde.
Nachoff spiller tenor- og sopransaksofon og har med seg David Binney på alt- og c melodi-saksofon, Matt Mitchell på allehånde tangentinstrumenter og Kenny Wollesen og Nate Wood på trommer – de to sistnevnte enten sammen eller hver for seg.
De med god kontakt med det som skjer i det svært oppegående Brooklyn-miljøet, vil raskt skjønne at Nachoff har alliert seg med noen av de hippeste gutta i klassen øst for elva. Med sine visjonære tanker når det gjelder både komposisjon og improvisasjon, så tar han bandet, musikken og oss med et til landskap som henter like mye fra jazz som fra klassisk musikk.
På noen av spora er det også et sterkt utvida ensemble, inkludert tap danseren Orlando Hernández på ett spor. Alt dette har ført til kompromissløs musikk uten en neste klisjé – Quinsin Nachoff har satt sitt usedvanlig personlige bumerke på alt vi blir servert her.
»Path of Totality» er ikke musikk som vil få massene til å løpene ned dørstokkene kloden rundt. De som er ute etter original musikk og utfordringer derimot vil finne mye, svært mye, å glede seg over her. Quinsin Nachoff er en musikant og komponist som fortjener mye oppmerksomhet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Quinsin Nachoff´s Flux Path of Totality Whirlwind Recordings/whirlwindrecordings.com
Bak navnet Juno skjuler fem av kongerikets mest lovende jazzmusikere seg. De kommer blant annet fra jazzmetropolene Gvarv og Åndalsnes.
Juno er et helt spesielt kollektiv.
De som var så heldige å være til stede på Storyville under avslutningsdagen under fjorårets Moldejazz, vet at de har all mulig grunn til å geleide seg til Junos debutplate. Denne høyst spesielle kvintetten, både når det gjelder befolkning og instrumentering, har siden de møttes på den svært så meritterte jazzlinja i Trondheim både funnet fram til hverandre og til et musikalsk landskap ulikt det meste.
Vi skal ikke skru klokka mange år tilbake før det var helt utenkelig at et jazzband besto av fire jenter og en gutt. Nå løfter vi knapt nok på øyebrynet lenger og godt er det. Med de to vokalistene Thea Ellingsen Grant fra Gvarv og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes, bassisten Georgia Wartel Collins fra Göteborg, tenorsaksofonist Mona Krogstad fra Trondheim og trommeslager Ingvald Vassbø fra Egersund blir det automatisk et originalt lydbilde – ikke fordi de kommer fra der de kommer fra, men fordi bass, trommer, saksofon og to stemmer låter så annerledes og spennende.
Noe nytt
Både det at det er så mange jenter på vei inn i jazzen og at de kommer fra steder ingen skulle tru at nokon kunne finne på å drive med jazz, er intet mindre enn veldig hyggelig. Etter tre år sammen har de funnet fram til noe som har et ukjent antall ingredienser og som dermed blir et helt eget musikalsk brygg. Med langt framskredne og ustoppelig kreative Kristoffer Lo, tidligere Highasakite, som produsent, har det blitt ei flott gryte med alt fra rap til fri impro, hippe refreng og klart dansbare saker for de som lar seg friste av slikt.
Sterke stemmer
Alle fem er utstyrt med sterke og personlige stemmer og alle får plass av og i kollektivet til å vise seg frem. Når det er sagt så er det Juno som er stjerna på «Young Star». De som blei kjent med Åndalsnes´ vakreste stemme, Malin Dahl Ødegård, på «Romsdalsjul» for bare noe uker siden, vil nok finne henne igjen her også, men de vil også få stifte bekjentskap med mange andre sider av stemma fra Næs. Her er det enkelt og greit mye og variert å glede seg til.
PS Vær tålmodig: sistesporet er ikke over før det er over og helt til slutt kommer det så vakker tostemt sang som du ikke har hørt på ei god stund.
PS 2 Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så snart som mulig.
Juno Young Star Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Tyske Ada Morghe er med debutalbumet «Pictures» i ferd med å etablere seg som jazzpop-artist. Enn så lenge så er det skuespiller hun har vært kjent som.
Ada Morghe er på vei mot noe.
Under sitt fødenavn Alexandra Helmig (44) kjenner mange i Tyskland henne som skuespiller. Ikke nok med det; hun er også forfatter av barnebøker blant annet og har spilt i en rekke filmer. Siden 2013 har hun under kunstnernavnet Ada Morghe også jobba stadig mer med musikk og sikta seg inn mot debutalbumet.
Sammen med noen av Londons hippeste studiomusikanter inntok Ada Morghe Abbey Road-studioet.
Vi finner Morghe og hennes eget materiale i et singer/songwriter-univers der popimpulser er minst like viktige som jazzpåvirkninga. Både tekst og musikk står hun for sjøl og at hun har lytta til artister som Norah Jones og vår egen Rebekka Bakken, føler jeg meg ganske sikker på at hun ikke vil benekte.
Morghe har ei fin stemme – hun synger på engelsk, men den store personligheten i uttrykket mangler fortsatt. Låtene er heller ikke alt for minneverdige, men det engelske studiobandet leda av bassisten Livingstone Brown sørger for at det blir liv i melodiene uansett.
Det Ada Morghe forteller oss med «Pictures» er at det er et uforløst talent både som låtskriver og vokalist der inne. Med debuten unnagjort er det å håpe at hun får den assistansen og rettledninga som trengs for at potensialet slår ut i full blomst neste gang.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Endelig var det klart for den aller største prisen for 2L-sjefen Morten Lindberg. Etter å ha vært nominert 28 ganger, var det hans tur denne helga. Det er både stort og imponerende og her følger to innspillinger som også var nominerte i år.
Morten Lindberg med den uhyre ettertrakta Grammy-prisen.
Plateselskapet 2L og ikke minst mannen bak med visjonene og evnene til å sette ideene ut i livet, Morten Lindberg, har vært i mitt favorittsjikt i åresvis. Egentlig er det litt mot de fleste odds fordi musikken Lindberg i all hovedsak fokuserer på og løfter fram, ofte ligger et godt stykke utenfor der mitt hovedengasjement ligger. Måten Lindberg gjør produksjonene sine på, lyden han skaper og den totale cd-pakka – alt på øverste hylle uansett hva man måler mot – har uansett vært og er av typen jeg faller for og blir begeistra for og slik er det også med de to korplatene som er med denne gangen.
Oslo Kammerkor låter nydelig – intet mindre.
Oslo Kammerkor blei oppretta i 1984 av Grete Pedersen. Hun styrte skuta fram til 2005 da Håkon Daniel Nystedt tok over som dirigent og kunstnerisk leder. Folkemusikk har stått svært sentralt i korets repertoar de siste 30 åra og slik er det også på «Veneliti».
Mye av musikken er nykomponert av Ørjan Matre, mens noe er fra folkemusikkens univers og tekstene er blant annet henta fra den store salmeskatten eller fra folkemusikktradisjonen.
Uansett så har Oslo Kammerkor, Nystedt og Lindberg i løpet av noen måneder i 2017 i Ris kirke i Oslo, makta å skape en fantastisk vakker klangverden der musikken får et slags evighetens stempel på seg. Det er vakkert, det er tidløst og viktig for at dette norske uttrykket blir tatt vare på og videreført.
Schola Cantorum er et kor med en helt spesiell klang.
Schola Cantorum går 20 år lenge tilbake i tid. Knut Nystedt, bestefar til tidligere nevnte Håkon Daniel Nystedt, var sjefen fra starten. Fra 2002 er det Tone Bianca Sparre Dahl som har vært dirigent og hun viderefører den sterke tradisjonen Nystedt etablerte med å prioritere nyskrevet musikk.
Fire av de seks verkene er spesialskrevet for koret og komponistene er svenske Karin Rehnqvist, Ståle Kleiberg, Bjørn Morten Christophersen, Martin Ødegaard, nei da, ikke han i Spania nei, Frøy Aagre og Bjørn Kåre Odde.
I tillegg til koret er også blant annet fire horn, Oddes fiolin og Aagres sopransaksofon viktige ingredienser på noen av verkene og Sparre Dahl har makta på et flott vis å skape spenning, utfordring og en vakker og unik klang i dette samtidsmusikalske universet.
Oslo Kammerkor og Schola Cantorum er to helt forskjellige kor. I mine amatørører låter begge like flott, men staker altså ut hver sin retning – begge med svært good hjelp av Morten Lindberg.
Vi iler til og gratulerer Morten Lindberg og 2L med den gjeve Grammy-prisen. Kanskje blir det en ny Grammy neste år?
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Med og gjennom «Aurelia» tar Gabi Gleichmann oss med på ei sterk, litt vakker og ofte trist reise gjennom et menneskes liv. Ei reise som nesten ender i Norge.
Gabi Gleichmann forteller ei sterk historie.
Forfatteren og journalisten Gabi Gleichmann (65) er født i Ungarn, vokste opp i Sverige og har bodd i Norge siden 1998. Han fikk Aschehougs debutantstipend i 2012 for «Udødelighetens elixir» – en roman som blei oversatt til 16 språk. Til tross for dette, er «Aurelia» mitt første møte med Gleichmann.
Aurelias fortelling starter og slutter på sett og vis i Oslo. I et dødsbo dukker det nemlig opp et manuskript som har blitt liggende urørt i åresvis og gjennom det funnet blir vi tatt med på ei sterk historie.
Historia handler om oppveksten til jødiske Aurelia i Slovakia. Hun er født i fattige og spesielle kår, noe sjølsagt de første åra bærer sterkt preg av. På grunn av spesielle omstendigheter blir hun, etter å ha født en gutt som hun måtte gi fra seg, fridd til og livsreisa fortsetter i det forjettede land, USA.
De som tror at det å ankomme Ellis Island i 1932 var ensbetydende med at alle dører åpna seg og lykken var garantert for, tar kraftig feil. Aurelia Mohr forteller om et liv med store utfordringer, noe Gleichmann greier å beskrive på et realistisk og troverdig vis.
Vi får bli med til reisas ende og Gleichmann makter å tegne et bilde av ei jødisk kvinne, som sikkert kunne ha hatt hvilken som helst bakgrunn, som bare i glimt fikk oppleve hva livet egentlig skulle by på.
Livet og historia til Aurelia ender altså opp i et dødsbo i Oslo. Der endte også Gabi Gleichmann opp og han viser oss at han er en meget dyktig historieforteller.
Den greske trommeslageren og bandlederen Billy Pod debuterer på et vis som gjør at ørene åpnes raskt og nysgjerrigheten pirres umiddelbart.
Billy Pod er på vei mot noe svært spennende.
Blant de mange tingene jeg kan relativt lite om, er gresk jazz om ikke i en særklasse så i en framskutt posisjon. Jeg kjenner til pianisten Vassilis Tsabropoulos, som Arild Andersen har jobba mye sammen med på ECM-skiver, og pianisten/komponisten Eleni Karaindrou som Jan Garbarek har jobba med. Der tror jeg også min kunnskap om gresk jazz stopper, men nå kan altså nye dører åpne seg.
Billy Pod, som også reagerer hvis man tiltaler han som Vassilis Podaras, er en 31 år gammel trommeslager, komponist og arrangør som heldigvis har kommet over bloggen min, Tor de Jazz. Det førte til at han tok kontakt og lurte på om jeg ville høre på musikken hans. Jeg var sjølsagt lett å be og etter noe som jeg vil tro var et prikkfritt samarbeid mellom det greske og norske postvesenet, så dukka «Drums to Heal Society» opp i postkassa.
Etter en løs og åpen trommeåpning som antyda musikk i ei frijazzretning, blei det raskt noe ganske annet. Billy Pod viser seg raskt som både en heftig trommeslager i ganske så straighte, men utfordrende låter både rytmisk og melodisk. Sammen med et utmerka band bestående av ukjente størrelser for meg på gitar, tangenter, elektronikk og bass, blir vi invitert i landskap som ofte kan minne om Pat Metheny – gitarist Michalis Tsiftsis har jeg mistenkt for å ha brukt en time eller to sammen med Methenys musikk – og som den oppvakte da vil skjønne så befinner vi oss på steder det er lett å trives på.
I tillegg får vi også en nydelig ballade, «Limit to Your Love», med den canadisk/greske vokalisten Katerine Duska som i løpet av sekunder viser seg å være ei uhyre personlig stemme. Duska representerte Hellas i MGP for et par år siden, men at hun har kvaliteter langt forbi det fesjået er det ingen tvil om. Et par andre smakebiter på hva allsidige Billy Pod fascineres av, dukker også opp.
Til sammen har det ført til en flott innføring i en spennende musikalsk verden som jeg vil tro de aller færreste av oss ante noe om. Det anbefales på alle slags vis å sjekke ut Billy Pod.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De som har opplevd den cubanske pianisten Chucho Valdés glemmer ikke det så lett. Her møter vi han veldig på hjemmebane.
Chucho Valdés med den karakteristiske cubanske batátromma.
Da det legendariske cubanske bandet Irakere inntok Kulturhuset under Moldejazz i 1988, virka det som om det var stor fare for at taket skulle løfte seg og veggene skulle falle. Det heftige «storbandet» under ledelse av Chucho Valdés (78) hadde endelig fått anledning til å ta avstikkere fra Fidel Castros regime og du verden for en musikalsk livsbejaenhet de viste oss.
Siden har Valdés fortsatt å imponere i en rekke settinger og her møter vi han i en kvartett med hans egen cubanskbaserte jazz og med amerikanske Regina Carter som gjest på fiolin på et par spor.
Det er ikke hver dag Chick Corea sier ja til å spille med eller mot andre pianister. Da muligheten dukka opp for å gjøre akkurat det sammen med Valdés, så var ikke Corea sein om å takke ja. Det er altså på det nivået vi finner dette cubanske fyrverkeriet av en elfenbensplukker.
Chucho Valdés foran sitt heftige batáband.
Valdés er i besittelse av en enorm teknikk, et voldsomt musikalsk temperament, en rytmisk, melodisk, harmonisk og dynamisk oversikt i ultraklassen og sjølsagt med en kunnskap om alle typer cubansk musikk som får sitt utløp på denne skiva.
Sammen med «sambygdingene» Dreiser Durruthy Bombalé på batás og vokal, Yelsy Heredia på bass og Yaroldy Abreu Robles på perkusjon, og nevnte Carter på fiolin på to av originallåtene til Valdés – han har skrevet og arrangert alt sjøl – har dette blitt en herlig musikalsk utflukt til Cuba med en av både Cubas og resten av verdens mest ekspressive og uttrykksfulle pianister som reiseleder.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Chucho Valdés Jazz Batá 2 Mack Avenue Records/MusikkLosen
