Gutta tok over

Etter en strålende åpningsdag på Kongsberg med flotte kvinner i sentrum, var det guttas tur dagen derpå. Og det svake kjønn leverte så det holdt med Mathias Eick, Cortex og Monkey Plot som tre viktige ingredienser.

Mathias Eick og Håkon Aase – usedvanlig vakkert.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

(Kongsberg): Vi begynner like godt med slutten: bedre måte å ta kvelden på enn å tilbringe den sammen med fjorårets prisvinner på Kongsberg, Mathias Eick, finnes knapt. Til tross for at vi har hørt om Eick siden tidenes morgen, så er han fortsatt bare 36 år ung. Han har vært et stjerneskudd siden han kunne snakke reint og han var frivillig her på Kongsberg lenge før han hadde lov å sykle med to på.

Også i jazzen har det til alle tider funnes stjerneskudd, men svært få har greid å ta steget videre. Mathias Eick er så avgjort blant dem som beviser at det er mulig også i voksen alder å fortsette utviklinga. Både som sidemann i utallige konstellasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, har Eick, som også behersker en rekke andre instrumenter enn trompet, vist at han har noe helt eget på hjertet med sin varme og personlige tone.

Likevel er det som soloartist med de tre visittkorta på ECM at Eick virkelig har stått frem som en trompeter, komponist og bandleder med kvaliteter som kan føre han nesten hvor som helst i tiåra som kommer.

Takkekonserten på Kongsberg var en ny og utvida versjon av hans vakre “Midwest”-skive som kom for noen måneder siden. I tillegg til kjernebandet med Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin, så var besetninga for anledninga utvida med en utmerket strykekvartett – glitrende arrangert av Erik Johannessen og Eick – og den nye røysta fra en fjellovergang i Telemark, Ingebjørg Bratland.

Musikken er en vakker beskrivelse av landskap Eick opplevde på turné i – akkurat – midtvesten i Sambandsstatene. Disse landskapene minte Eick om hjemtraktene i nordre Vestfold og en av låtene heter også “Hem” – stedet der Eick er født og oppvokst – et sted uten skilt. Alle som kommer dit vet hvem de skal på besøk til uansett, som han sjøl sa.

Musikken er varm, inderlig, melodisk – til tider kanskje noe motstandsløs – men perfekt til å synke ned i og bli tatt med på tur i. Mathias Eick er enkelt og greit en gudebenåda trompeter med ei herlig utstråling på scena – det er usedvanlig lett å trives i hans og ikke minst musikken hans sitt selskap.

Monkey Plot med Jan Martin Gismervik, Magnus Skavhaug Nergaard og Christian Winther – stille og fri flyt.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Det vakre Galleri Åkern i et av Kongsbergs eldste hus vil jeg tro, har opp gjennom åra bydd på en rekke unike små drypp med musikk og musikanter vi knapt har hørt om. Monkey Plot har vi så avgjort hørt om, spesielt etter at de vant den gjeve “Årets unge jazzutøvere”-prisen i fjor. Jan Martin Gismervik på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Winther på akustisk gitar byr oss stille frijazz som flyter sakte fremover. De skaper vakre, underlige og helt egne lydbilder. Her er det ingen solister i tradisjonell forstand – her er alle solister og de lytter seg fram til hvem som til enhver tid skal ta føringa som det heter i sykkelsporten.

Her dreier det seg om å søke, lytte, kommunisere – det kan Monkey Plot bedre enn de fleste. Til og med hanen i hagen på utsida skjønte det og ga lyd fra seg på akkurat korrekt tidspunkt.

Cortex med Kristoffer Berre Alberts, Ola Høyer og Thomas Johansson.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Og ikke minst Gard Nilssen – vi snakker verdensklasse!

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Ettermiddagsøkta blei tilbrakt sammen med Cortex – en kvartett med en beskjed, et uttrykk og ikke minst en energi man skal leite ei stund etter. Kristoffer Berre Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og ustoppelige Gard Nilssen på trommer har tatt til seg Ornette Colemans ånd på et vis jeg sjelden eller aldri har hørt maken til tidligere. Det betyr på ingen måte noen kopiering, men en måte å tenke på når det gjelder musikk som salige Ornette etablerte og som Cortex-gutta viderefører på et utmerket vis.

Musikken Cortex gir oss er en kraftkrevende øvelse – her blir det ikke spart på noe. De fire har tydeligvis jobba sammen over lengre tid og det er et band med masse empati som hele tida vet hvor de har hverandre. De er trygge på seg sjøl og på hverandre og alle er solister som kan måle seg med hvem som helst hvor som helst.

Et lite ekstra ord om Gard Nilssen. Her har kongeriket fått seg en trommeslager som er i verdensklasse nesten uansett sjanger. Dagen før spilte han i New York med et internasjonalt band og i dag spiller han på Roskilde med Susanne Sundfør – alt garantert med den samme energien og oppfinnsomheten. Det eneste laget han ikke har spilt seg inn på foreløpig er Odd – favorittlaget fra Skien. Vi får håpe han ikke blir oppdaga av Dag Eilev Fagermo – Nilssen og vi fortjener det.

Og nå er sola på vei opp igjen på Kongsberg!

Damenes aften

Det var utvilsomt damene som hadde rangen på åpningsdagen av årets Kongsbergjazz. Når vi måtte velge bort Silje Nergaard for å få med oss Live Maria Roggen og Hilde Louise Asbjørnsen sier det en hel del om hvor lista var lagt.

Hilde Louise Orchestra er nesten som en tilstand – et eget lite samfunn.

Foto: Irene Lislien/Kongsberg Jazzfestival

Vi begynner like godt med avslutninga på åpningsdagen – Hilde Louise Orchestra. Fru Asbjørnsen er etter hvert blant de kongeriket er på fornavn med, noe hun har tatt konsekvensen av i bandnavnet.

Med stoff hovedsakelig fra den ferske skiva “Don´t Stay for Breakfast” inntok Sykkylvens aller største datter scena i Grandkjelleren, festa grepet om publikum umiddelbart og beholdt det til bortimot midnatt – til det hele var over.

Hilde Louise er en artist som har det meste: hun skriver strålende, reflekterende og morsomme tekser, hun komponerer låter i et landskap som henter fra uhemma fra jazz, cabaret, New Orleans, Tom Waits og gudene vet hvor, hun synger som en – ja, akkurat – gud, hun er i besittelse av en scenepersonlighet som få kan matche og det betyr at utstrålinga er av slaget naturlig – den kan ikke læres på noen skole akkurat. Hun er en historieforteller av beste slag og nok en gang var det en sann fryd å være med henne på reisa.

Når hun så har valgt på øverste hylle og har med seg et empatisk band av typen som tør å ta´n ned – musikken blir så åpen, luftig og invitrende på den måten – så er dette bortimot perfekt for uttrykket Hilde Louise er på jakt etter. Jens Fossum på bass, Svein Erik Martinsen på gitar, Hermund Nygård på trommer og ikke minst arrangør og pianist Anders Aarum – den mannen er en magiker når det gjelder å gi musikk den rette innpakninga. Når så Hilde Louise også hadde funnet en annen sunnmøring rekende i gatene på Kongsberg, trompeteren Kåre Nymark jr, så fikk vi også litt ekstra herlig krydder på et par av låtene.

Her fikk servert alt fra de store, viktige temaene som valg av riktige sko – finner ikke kvinnen de riktige er det som kjent ikke noe poeng å gå ut – til oppfordringa om å forlate fruens selskap før frokost. Når så det heile blei avrunda med en herlig versjon av Kari Diesens udødelige “Hovedøen” – her viste Hilde Louise fram sangeren, cabaretartisten og skuespilleren – var det bare å gå smilende til sengs og glede seg til frokost – uten hennes selskap.

Kongsberg-festivalen er godt i gang på vei mot 100 år, men er fortsatt ung og sprek.

Come Shine med venner åpna festivalen på best mulig vis.

Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

Den 51. festivalen på Kongsberg blei musikalsk åpna noen timer tidligere av den revitaliserte kvartetten Come Shine som heldigvis skjønte at de hadde masse uoppdaga musikk i seg etter mange års pause. Trommeslager Håkon Mjåset Johansen, bassist Sondre Meisfjord, vokalist Live Maria Roggen og pianist, arrangør og en slags åndelig leder Erlend Skomsvoll har, helt siden de fant hverandre på jazzlinja i Trondheim før årtusenskiftet, tatt for seg og laga “ny musikk” av kjente og kjære standardlåter.

Denne gangen begynte for sikkerhets skyld Come Shine med Otis Reddings legendariske “Sittin´on the Dock of the Bay” – han smilte nok skjevt der oppe på skya si Mr. Redding – en slik versjon hadde han aldri – ALDRI – hørt blant de tusener som har kommet opp gjennom åra.

Come Shine holder mer enn lenge på egen hånd – dette er et band i europeisk toppklasse både ensemblemessig og solistisk. Når så uttrykket og repertoaret er så originalt som det er, så trenger de ingen hjelp for å si det sånn. Hvilke andre jazzband gjør Johnny Cash´ “The Man Comes Around” for eksempel? Drittøft!

Når det er sagt skader det på ingen måte med unikumet Knut Reiersrud på gitar og munnspill og bortimot ikonet Jan Erik Vold som setter toerne på skøytebanen – Jo Nesbø er på ingen måte alene der med sin Erik Vea-hyllest – og lille Nathan, født og oppvokst på Stord, som myndighetene ville kaste ut av landet, inn i en sammenheng som gjør at den selv den kaldeste av oss blir tvunget til å tenke seg om nok en gang – hvis de er i stand til det. Vold og hans bidrag er blitt en så integrert del av Come Shines verden at det er en fryd. For anledninga var gjestelista ytterligere utvida med Kongsbergs egen Eirik Tovsrud Knutsen på orgel og Knut Aalefjær på perkusjon. Storslått og praktfullt – en glitrende start på festivalen.

Når deLillos hadde med seg samtidsjazztrioen Poing og sjefen sang om sin jazzonkel da var det meste på stell.

Foto: Kongsberg Jazzfestival

På vei mellom disse to praktfulle konsertene fikk vi også med oss en smakebit av samarbeidet mellom deLillos og Poing med Frode Haltli, Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin. Et overraskende møte for de aller fleste vil jeg tro, men det funka som bare det og når Lars Lillo-Stenberg for sikkerhets skyld sang om sin jazza onkel, så var det jo et snev av jazz også med et av Norges tøffeste pop/rockeband.

Sola skinner på Kongsberg, folket strømmer på og livet leker. Herfra kan det bare gå en vei – oppover!

Full jazzfest

Det tyske plateselakpet ACT så dagens lys i 1992 med en pangsuksess – “Jazzpaña”. 25 år seinere kommer liveutgava med supergitaristene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius i spissen. Det er fortsatt svært mye luft i ballongen.

Gerardo Núñez og Ulf Wakenius – full fyr i teltet.

Gerardo Núñez er vel den naturlige arvtakeren etter salige Paco de Lucia som verdens heftigste flamencogitarist. Svenske Ulf Wakenius, med blant annet lang fartstid som Oscar Petersons plekterfører, stiller også i tetsjiktet, men da i den mer tradisjonelle jazzgata. Ingen av de to er med på debutskiva fra 1992, men Núñez var på plass til oppfølgeren i 2000 og kom også med soloskive i 2004, “Andando el Tiempo”. Jazzstorheter som Michael Brecker og Paolo Fresu er hjertelig tilstede ved disse anledningene. Begge visittkorta forteller oss at det er et nært slektskap mellom det tradisjonelle spanske uttrykket og jazz og denne liveseansen er på alle vis med på å understreke det.

Hele gjengen samla – de har all grunn til å se fornøyd ut.

De to virtuosene er på ingen måte aleine disse to dagene – i oktober i fjor i Berlin og i januar i år i Dortmund. Den spanske pianogiganten Chano Dominguez og den cubanske elfenbensplukkeren Ramón Valle og hans trio samt saksofonisten Christof Lauer og perkusjonisten Cepillo er alle med å lage dette til en fest av de sjeldne.

De som får en anelse om at dette ikke er så langt unna deler av Chick Coreas verden, har helt rett. Det er et temperament og et liv i dette uttrykket som man knapt finner noe annet sted. Om det er Núñez´ originallåter som tolkes eller Gil Evans´ “Blues for Pablo” – den eineste låta som er helt nedpå, eller den store cubanske komponisten Ernesto Lecuonas “Siboney”, så tar disse fanatstiske musikantene, med helt forskjellige utgangspunkt, og lager en unik fusjon av det hele. Olé!!!

Gerardo Núñez – Ulf Wakenius

Jazzpaña Live

ACT/Musikkoperatørene

Den hippe Elling

Avstanden fra H.C. Andersens «Grimme Elling» til den Molde-aktuelle amerikanske stjernevokalisten Kurt Elling er betydelig. Både på hans ferske cd «Passion World» og i Molde om noen dager får vi møte en Kurt Elling som tar med seg musikk fra nesten hele verden – på et helt unikt vis.

Kurt Elling på sitt aller beste er klar for Molde.

Ryktet hadde allerede gått ei stund da den nå 47 år gamle Elling slo gjennom med et brak på midten av 90-tallet. Fra Chicago var det på vei ei stemme som kunne løfte mannlig jazzvokal til gamle høyder. 20 år og 11 cder senere, de seks første på Blue Note og de fem seneste på Concord, er svaret åpenbart og klokkeklart: Kurt Ellings er jazzens førstestemme på herresida sjøl om han i det siste har blitt «utfordra» av en annen Moldeklar herre, Gregory Porter – noe jeg er helt sikker på at Elling bare setter pris på.

Flere av Ellings musikalske visittkort har hatt et klart fokus i tillegg til å synge sanger han har vært tiltrukket av på et eller annet vis. Hans forrige utgivelse, «1619 Broadway – The Brill Building Project» fra 2012, tok for seg sanger skrevet i akkurat den bygninga. Der befant, og til dels befinner seg, noen av de største låtskriverne over there som Leiber og Stoller – «On Broadway», Cahn og Van Heusen – «Come Fly with Me», Carole King – «So Far Away», Bacharach og David – «A House Is Not a Home» og Paul Simon – «American Tune». Er vi heldige får vi kanskje høre noen av disse også på Plassen tirsdag 14. juli.

Det vi garantert får høre er materialet fra «Passion World» og Ellings «oppdrag» denne gangen er å tolke musikk og sanger fra en rekke verdenshjørner, sjangre og artister som har betydd mye for han. Med sin djupe, varme og inderlige stemme er Elling i stand til å gjøre hvilken som helst sang på kloden til sin egen, virker det som, og her kommer det 12 nye eksempler på det.

Utgangspunktet var at Elling, som både er språkmektig og er inderlig nysgjerrig på musikk hvor han enn opptrer i verden, hadde et ønske om å finne ei «lokal» låt han kunne avslutte sine konserter med. Dette utviklet seg mer og mer og til slutt vokste ønsket om å lage en cd fra «hele verden» opp.

Det har ført til at Pat Methenys «After the Door» med ny tekst av Elling, den skotske folkesangen «Loch Tay Boat Song» med storbandet Scottish National Jazz Orchestra med Moldevennen Tommy Smith som solist på tenorsaksofon, Édith Piafs klassiker «La Vie en Rose» sunget på fransk – også med storband, Arturo Sandovals «Bonita Cuba» med sjefen sjøl på trompet, U2s «Where the Streets Have No Name», den brasilianske legenden Dorrival Caymmis «Vocé Já Foi à Bahia?» på portugisisk sammen med den amerikanske vokalisten Sara Gazarek, Johannes Brahms´ «Nicht Wandle, Mein Licht» og Björks «Who Is It» er blant sangene Kurt Elling gir en helt ny og usedvanlig personlig drakt.

Som man raskt vil skjønne er spennet og utgangspunktene her svært så forskjellige. Uansett makter Elling å gi musikken det kun han kan gi den og du verden så herlig det er å bli overraska og invitert inn i en verden vi ikke ante fantes.

Kurt Elling har vært ei ledestjerne innen den mannlige vokalkunsten i rundt 20 år. Det er absolutt ingenting som tyder på at han ikke kommer til å fortsette med det i mange tiår til. Nå gjenstår det bare å anbefale en norsk sang som kan stå på repertoaret neste gang – han ser nemlig på denne utgava kun som «Volume 1». Hva med «Moldesangen» kanskje?

Kurt Elling

Passion World

Concord/Universal

Tida er inne

Gitaristen Stein Bull-Hansen har vært der hele tida. Likevel er han ukjent for de aller fleste. Nå er det på tide å få gjort noe med det.

Stein Bull-Hansen med kremlag og vakker musikk.

Stein Bull-Hansen er det vi kan kalle musikernes musiker. Sjøl om han har spilt med “alle” fra Øystein Sunde via Anita Skorgan til Harry Belafonte, Tony Levin og Jens Christian Bugge Wesseltoft – og andre store navn i bøtter og spann innen de fleste sjangre – så er det likevel de færreste som vet hvem han er. Endelig er det mulig å få stifte bekjentskap med den eminente gitaristen når han og gode venner nå har tatt seg på tak og gir ut hans debut-cd under eget navn. Og la det være sagt med en gang: Om du kjenner Bull-Hansen fra før eller ikke så er det mye å glede seg over her.

Vår mann er av typen som kan spørres om å bidra i nesten alle slags settinger – han har noe å komme med uansett. Sammen med bassisten Bjørn Enoksen, trommeslageren og perkusjonisten Tore Thorvaldsen Sandbakken og ikke minst den allsidige tangentvirtuosen Anders Aarum, har Bull-Hansen gitt oss en herlig og varm tilstandsrapport med store doser jazzkrydder.

Musikken er i stor grad basert på bryllupsmusikk fra mange verdenshjørner, både fra Libanon – ei låt Bull-Hansen hørte mens han var på spillejobb i landet, Merit Hemmingsons “Wedding March from Östersund”, folkemelodien “Wedding March from Frosta” og Bull-Hansens egen “Wedding March from Bislet”. I tillegg får vi også John Scofields nydelige “Heaven Hill” og en vakker versjon av salmen “Velt alle dine veie”.

Innspillingene, gjort i løpet av et par korte dager noe som ofte er vanlig i jazzsammenheng, gir oss varm, inderlig og usedvanlig melodiøs musikk som egner seg til alle årstider og sikkert både til bryllup og begravelse.

Stein Bull-Hansen er utstyrt med en varm og flott tone i både gitaren og mandolinen sin – sistnevnte møter vi på et av spora. Hans tre medsammensvorne trives åpenbart i både hans selskap og med musikken hans. Endelig er altså Stein Bull-Hansen klar for et større publikum enn den engere krets og det på et usedvanlig smakfullt vis – akkurat som forventa.

Stein Bull-Hansen

Just Married

Look Promo/barejazz.no

Stian med flenga i Berlin!

Ingenting kan være lenger unna jazz enn trekkspill hevdes det. Her motbeviser Stian Carstensen og tre andre virtuoser den påstanden for evig og alltid.

Adam Baldych på fele og Stian Carstensen på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Trekkspillet er vel det instrumentet som har fått mest tyn i jazzkretser gjennom alle tider. Fleipen har sittet løst – vet du for eksempel hva definisjonen på en gentleman er? Jo, det er en som kan å spille trekkspill, men som ikke gjør det. Trekkspillet har med andre ord ikke hatt noen spesiell status i hippe jazzkretser opp gjennom åra.

Noen har heldigvis ikke brydd seg nevneverdig om det. Vår egen Stian Carstensen er så avgjort en av dem. Régis Gizavo fra Madagaskar på østkysten av Afrika en annen, østerrikeren Klaus Paier en tredje og franskmannen Vincent Peirani en fjerde. 13. februar var de alle samla i Berlin Philharmonie – fullt hus og stormende jubel, både for flenga, som trekkspillet ofte kalles på jazzspråket, for musikken og for de unike musikerkombinasjonene.

Asja Valcic på cello og Klaus Paier på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

ACT-sjefen Siggi Loch har mange og gode ideer. Når han så i tillegg har en bra evne til å få satt dem ut i livet, så fører det ofte til meget bra resultat. En av disse ideene er at han ville videreføre Jazz at the Philharmonic-tanken til salige Norman Granz der en rekke toppmusikanter blei satt sammen og sendt ut på turné.

Dette er altså den fjerde “Jazz at Berlin Philharmonic”-utgivelsen ACT og nummer to var i sin helhet befolka med nordmenn: In The Country, Solveig Slettahjell, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Knut Reiersrud.

Denne gangen er det altså trekkspillet som blir satt i fokus. Klaus Paier, som har klassisk bakgrunn, åpner ballet sammen med cellisten Asja Valcic. Så overtar Régis Gizavo, som har lært seg kunsten på barene i Madagaskar, sammen med den vietnamesisk/franske gitaristen Nguyên Lê, før vår mann Stian Carstensen først spiller solo den norske folkemelodien “Horgalåten” før han går videre med en vanvittig versjon av Ola Kvernbergs “Oriental Hoedown” med den polske fiolionvirtuosen Adam Baldych – som Carstensen aldri hadde truffet før. Den siste duoen er helfransk med Peirani og sopransaksofonisten Emile Parisien – sampilt og virtuost.

Til slutt er alle på scena samla i Astor Piazzollas legendariske “Libertango”.

Om noen skulle være i tvil om trekkespillet hadde noe i jazzens verden å gjøre, så er det bare å sjekke ut denne festen i Berlin. Gentlemen er faktisk folk som kan å spille trekkspill og som gjør det!

Nguyên Lê på gitar og Régis Gizavo på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Emile Parisien på sopransaksofon og Vincent Peirani på trekkspill.

Foto: ACT/Ioana Taut

Hele gjengen – for en fest!

Foto: ACT/Ioana Taut

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic – Accordion Night

ACT/Musikkoperatørene

En av de aller beste

Joey Calderazzo har spilt ei sentral, men alt for beskjeden rolle i amerikansk og internasjonal jazz. Han er nemlig en av de flinkeste pianistene som finnes.

Joey Calderazzo fortjener mye mer oppmerksomhet.

To av den moderne jazzens aller største saksofonister, Michael Brecker og Branford Marsalis, har en hel del til felles – den musikalske smakssansen blant annet. Det førte til at begge sikra seg tjenestene til den utmerkede tangenttraktøren Joey Calderazzo (50) fra han var ganske så ung. Vår mann spilte med Brecker helt til han gikk bort i 2007 og han spiller fortsatt med Marsalis. Det er ikke vanskelig å skjønne valget til de to gigantene.

Joey Calderazzo er utstyrt med en teknikk jazzverdenen knapt har sett eller hørt maken til. Tidligere gikk det ofte unna i et vanvittig tempo, men nå er modenheten der at han bruker teknikken kun til å uttrykke sine musikalske tanker. Nå er de dynamiske virkemidlene i førersetet og mye foregår i medium- og balladetempo.

Calderazzo er også en klangmester og vet å bruke rom og luft til å understreke budskapet sitt. Han er ofte å treffe på i solosammenheng, i kvartett med Marsalis eller med sin egen trio. Her får vi ei lita blanding, men i all hovedsak er det en utmerket trio med Adam Cruz på trommer og Orlando le Fleming på bass som tar oss gjennom ei samling originalkomposisjoner pluss standardlåtene “Stars Fell on Alabama” og “My Foolish Heart”. Branford Marsalis gjester med sin tenorsaksofon på ei av originallåtene.

Det er så varmt, vakkert, gjennomtenkt, men samtidig spontant det Joey Calderazzo har å gi oss at det er bare er å innlemme han blant de store med en gang. Personligheten er der, originaliteten er der – nå må han bare komme seg ut av skyggen til sine store bandledere.

Joey Calderazzo

Going Home

Sunnyside Communications/MusikkLosen

Dagene er her!

For 18. år på rad slår Lars Klevstrand, Nissa Nyberget & Co til med sin duggfriske Taubefest i Engelsviken utenfor Fredrikstad. Noe forteller meg at årets utgave kommer til å havne høyt på pallen.

Udødelige Evert Taube er verdt et glass – eller ti!

Foto: Tor Hammerø

Mitt sammenlikningsgrunnlag er ikke all verden – jeg har bare fått med meg de seks siste utgavene av disse Taube-hyllestene i vakre Engelsviken som for mange er selve startskuddet på sommeren. Med det som forbehold tar jeg likevel sjansen på å utrope “Happy Days Are Here Again!” til noe av det aller beste som er servert publiken ved vannkanten – og du verden som de tok i mot Hege K. Johannessen, Rino Johannessen, Lars Klevstrand, Nissa Nyberget og Hermund Nygård.

Evert Taube (1890-1976) var en produktiv livsnyter som har satt spor etter seg hos stadig nye generasjoner både hjemme i Sverige, men så avgjort også i Norge. Vi snakker om hundrevis av viser skrevet mellom 1919 og 1971, noe som har ført til at Nyberget & Co har vært i stand til å fornye seg fra år til år og gi sitt hengivne publikum stadig nye viser, men det betyr ikke at enkelte “nødvendigheter” med stort allsangpotensiale er utelukka.

Nissa Nyberget, Hege K. Johannessen og Lars Klevstrand spiller tre av fem hovedroller.

Foto: Tor Hammerø

Hver ny forestilling har sitt tema og årets hyggestund på rundt to timer inkludert pause kledde tittelen “Happy Days Are Here Again!” strålende. 21 sanger med alt fra folkeeie som “Änglamark”, “Så skimrande var aldrig havet” og “Så länge skutan kan gå” til, for meg i alle fall, helt ukjente låter, blei satt sammen på et så dynamisk, varmt og inderlig vis at det hjertet som forlot forestillinga uberørt, bør sjekkes raskest mulig.

Maestro Nyberget tar seg til dels store friheter arrangementsmessig. I mine ører løfter det det tidløse budskapet elegant inn i 2015 slik at de som har vokst opp med sin Taube ikke blir skremt, men samtidig slik at stadig nye generasjoner kan finne noe spennende og evig her.

Låtene blei elegant verbalt knytta sammen av de tre frontfigurene. Ikke alt satt som spikra på premieren, men med den erfaringa, den tryggheten og det viddet de tre er i besittelse av, så blei det hele veien løst til allmen latter. Det sier seg sjøl hvem “stjernene” er her og de trer kler hverandre utmerket. Når det er sagt så er de så heldige å være belemra med et stjernekomp med Rino Johannessen på bass og Hermund Nygård på trommer og de to fikk kveldens heftigste applaus for sine solier. Fullt fortjent – det også!

Er du blant dem som trenger en dose påfyll denne sommeren og befinner deg i overkommelig avstand fra Engelsviken ved Fredrikstad, så er anbefalinga herved servert – helt gratis. Tilbring en kveld sammen med denne kvintetten og Evert Taube – jeg lover at du smiler litt ekstra ei god stund etterpå. De gode dagene er så avgjort tilbake i Engelsviken!

Den ukjente trønderen

Sissel Vera Pettersen fra Ekne i Levanger har gjort København til sin hjemby. Musikken hun skaper er også klar for en større verden.

Sissel Vera Pettersen er sammen med Joachim Badenhorst og Mikkel Ploug det unike kollektivet Equilibrium.

I musikerkretser er Sisel Vera Pettersen (38) absolutt ikke ukjent, så sånn sett er kanskje tittelen litt misvisende. Men siden hun har vært bosatt i København siden 2000, etter at at hun hadde lagt jazzlinja i Trondheim bak seg, så har ikke oppmerksomheten rundt vokalisten og saksofonisten vært slik den burde her hjemme – vi har nemlig med ei helt unik stemme å gjøre.

Equilibrium er nå ute med sin tredje cd på det canadiske selskapet Songlines. Den første kom i 2009 og det bare understreker at samarbeidet er tett, langvarig, empatisk og helt spesielt. Den belgiske klarinettisten og bassklarinettisten Joachim Badenhorst og den danske gitaristen, både akustisk og elektrisk, Mikkel Ploug, skaper sammen med Pettersen, som her bidrar med stemme, live elektronikk og sopransaksofon, et helt unikt univers.

Dette er på alle vis et likeverdig kollektiv der alle bidrar som komponister og der alle er solister på like fot.

Musikken er søkende, åpen, fri og annerledes. Jovisst er det elementer fra kammerjazz, ambient, folk og frijazz her, men til sammen blir det enkelt og greit Equilibriums eget univers. Her snakker vi både om å bli utfordra og å utfordres – det vi blir invitert med på er en stille, men likevel intens ekskursjon.

Her hjemme har vi heldigvis møtt Sissel Vera Pettersen i samarbeid både med Trondheim Jazz Orchestra og Trondheim Voices ved flere anledninger. Uansett så tåler vi flere møter i flere settinger og Equilibrium er noe av det mest spennende som finnes der ute i dette landskapet.

Equilibrium

Liquid Light

Songlines Recordings/MusikkLosen

Finvær på gang

Kevin Dean tar værforbehold med sin nyankomne “Weather Permitting”. Det er det absolutt ingen grunn til – her er det finvær fra start til mål for amerikaneren/canadieren som vi mer enn gjerne regner (sic….) for litt norsk.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Kevin Dean er klar uansett – med god musikk.

Foto: Torill Kove

Godt og vel 60 år unge Kevin Dean kjenner vi godt her hjemme både fordi han har bodd her noen år og jobba mye med norske musikanter. I 1997 ga han ut “Over at Ola´s” sammen med Bjørn Alterhaug, Dag Arnesen, Ole Jacob Hansen – aka Ola og Knut Riisnæs. Året etter kom det nok ei skive, “Venous Lake”, på det norske selskapet Gemini Records, men da med “utenlandske” musikanter, gitaristen Louis Stewart og bassisten Neil Swainson. Når han i tillegg er gift godt norsk med Oscarvinner Torill Kove – i tillegg til å spille som en gud, så regner vi han gjerne som litt norsk. Nå har han sendt oss et musikalsk visittkort fra sin hjemby Montreal, der han er professor ved McGill University, og det er nok en bekreftelse på at Dean er en komponist og musikant av aller ypperste klasse.

Kevin Dean er en trompeter i verdensklasse.

Foto: CF-Wesenberg

Med en klassisk bopkvintett bestående av Dave Laing på trommer, Janis Steprans på saksofoner, Alec Walkington på bass – hvilket navn for en bassist! og André White på piano, tar Dean, født og oppvokst på gård i Iowa, USA, oss med på ei rundreise bestående av 10 flotte og svært så “allsidige” originalkomposisjoner.

To av låtene er inspirert av bopgiganter som har betydd mye for Kevin Dean, nemlig saksofonisten Benny Golson og pianisten Barry Harris. Det forteller oss mye om hvilket landskap vi befinner oss i. Her skapes det mange fine stemninger og spenninger, som oftest i medium tempo. Deans medmusikanter, som er totalt ukjente for meg, holder alle meget høy standard og spesielt Steprans, med solide røtter i Golson- og Dexter Gordon-tradisjonen, kler Dean utmerket.

“Weather Permitting” er et uhyre stilsikkert, varmt og flott visittkort fra “norske” Kevin Dean.

Måtte Torill Kove få mange flere priser og utmerkelser også her hjemme – her om dagen blei hun tildelt den høythengende Anders Jahres kulturpris – og ta med seg ektemann og trompeter i toppklasse når hun stikker innom. Vi vil høre mye mer av Kevin Dean.

Kevin Dean Quintet

Weather Permitting

Addo Records/MusikkLosen