Tor Hammerø

Bassist Sigurd Hole (37) fra Rendalen i Hedmark har sakte, men sikkert manøvrert seg mot toppen både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.  Med blant andre Jon Eberson, Tord Gustavsen og med kollektivet Eple Trio, har Hole tatt voldsomme steg og det som er ekstra hyggelig er at han har gjort det på et musikalsk, smakfullt og neddempa vis uten behov for å flashe noe som helst. Han har vært der i musikkens tjeneste hele veien og slik virker det så avgjort som om han har tenkt å fortsette.

På hans første trioutgivelse med eget band, som består av den framifrå trommeslageren og perkusjonisten Jarle Vespestad fra Jessheim og den mer enn lovende og allsidige fiolinisten og kanteleisten Håkon Aase fra Seljord, tar Hole oss med til steder de færreste av oss har besøkt tidligere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle musikantene har bakgrunn fra både folkemusikk og jazz og benytter det i Holes komposisjoner, samt to av Aase, på et herlig og empatisk vis. Her finner vi tydelige spor fra både indisk, arabisk og norsk folkemusikk og kombinert med deres langt framskredne evner til å skape kollektive uttrykk og som flotte solister, så blir dette møter det er stor stas å bli invitert med på i grenseland mellom kulturer fra både øst og vest.

Sigurd Hole tar på sitt forsiktige, ekte og ujålete vis, stadig nye steg. Dette er et av de aller største så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bandet og «familien» Tower of Power har holdt det gående i 50 år. Jubileumsskiva forteller oss at det låter like tøft som før.

• 

  Med Emilio Castillo og Stephen «Doc» Kupka i førersetet slik de har vært fra dag en, så vet vi hvor lista ligger for Tower of Power. De har ikke bare holdt det gående i 50 år, de har også vært svært aktive: TOP er enkelt og greit et liveband det ryker av.

• Slik har det vært og slik er det fortsatt. I friukene, når de har de har vært hjemme i California, fant de ut at de ville lage et jubileumsalbum og de blei oppfordra av produsenten til å bruke Michael Jackson-metoden: spille inn masse musikk for så å plukke ut det beste i etterkant.
• Rundt 60 musikanter har vært innom TOP siden de så dagens lys i 1968 som The Motowns. Hele tida har det vært et soul/funk fundament med jazzovertoner som har vært grunnlaget for bandet og suksessen og de har heldigvis ikke forandra på den formelen nå heller.

Den feita blåserekka er sjølsagt veldig tilstede og den relativt ferske vokalisten Marcus Scott, som tok over etter at Ray Greene meldte overgang til Santana, gjør begge strålende innsats og passer glitrende i TOP-grooven.

Det Tower of Power gir oss her er en snau time med urgroovy musikk som sikkert holder som ei kule live – det gjør den nemlig også i heimen: «Do it with Soul» som de sjøl sier.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange vet at HamKam spiller best hemmatt, men det gjør nok ikke så mange når det gjelder Briskebyen Lyttemannslag.

Chateau Neuf hadde altså sitt Spelemannslag, mens Hamar har fått sitt Lyttemannslag. Det sier en del om hvor inititativtaker, låtskriver og gitarist Frode Berntzen vil med bandet som har eksistert siden 2016. Lytteegenskapene de fire bandmedlemmene er utstyrt med er helt avgjørende for hvor bandet og musikken skal ta veien og alle fire er så avgjort utstyrt med store ører.

Såvidt jeg skjønner har både Berntzen, vokalist Anne Bolette Stang Eng, bassist Helge Harstad og trommeslager Mats Lillehaug røtter i Mjøs-traktene. Måten bandet framstår på tyder i alle fall på at alle fire har utmerket kjemi – det skinner tydelig gjennom i måten de tolker de musikalske landskapene Berntzen har skapt utgangspunktene for.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gitarist Berntzen, som jeg mistenker har hørt en time eller to på Terje Rypdal i sin musikalske oppvekst, har tatt for seg tekster av forfattere som Helen Rønningsbakken, Lars Saabye Christensen og Ove Røsbak samt egne dikt og tekster fra vokalist Stang Eng. Med en voldsom bredde i sin tilnærming – her er det spor av både viser, rock, jazz og andre herligheter som tilsammen har blitt et originalt og fint brygg, forteller de fire oss at det skjer mye spennende også utenfor de store byene – hvis man bare tar seg bryet med å sjekke ut mer enn det som ligger rett utenfor stuedøra si.

Anne Bolette Stang Eng er ei ny stemme for meg, men forteller meg raskt med sitt uttrykk, trøkk og bruk av dynamikk at hun er en historieforteller det er vel verdt å tilbringe tid sammen med. Det samme gjelder for hele Briskebyen Lyttemannslag – de har noe å melde og skal være hjertelig velkomne. De bør fortsette å spelle hemmatt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk flytta fra Ålesund til Danmark som tenåring. Der trives han åpenbart som fisken i garnet – eller var det vannet?

Kirk (37) har etablert seg på det aller øverste nivået nede hos danene. Både som sidemann og som bandleder har han gjort seg svært positivt bemerka og seinest i fjor ga han oss et flott visittkort med skiva «Drummer & Composer».

Nå følger han opp med «Beat» som går i mer eller mindre det samme sporet. Også her har Kirk skrevet alt materialet, men med ett unntak: Juan Tizols «Zanzibar». Det forteller egentlig ganske mye om hvilket musikalsk landskap vi befinner oss i.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kirk har åpenbart blitt en del av den stolte danske jazztradisjonen der amerikansk musikk med røtter i bebop og tilliggende herligheter ofte er et utgangspunkt. Slik skriver han også sin egen musikk og han gir oss åtte fine bop-inspirerte låter der det er liten tvil om hvor eneren befinner seg.

Med seg har Kirk nok en gang den samme empatiske gjengen som på den forrige innspillinga: tenorsaksofonist Jan Harbeck, pianist Magnus Hjorth, altsaksofonist og klarinettist Klas Lindquist, bassist Lasse Mørck og kornettist Tobias Wiklund – ypperlige ensemblemusikanter og solister alle sammen.

Det interessante hørt med norske ører er at generasjon med relativt unge musikanter bekjenner seg til denne tradisjonen. Det ville i liten grad skjedd her hjemme, men danskene har altså ei historie der som vi ikke har i samme grad.

Dette swinger og groover fra start til mål og dansk/norske Snorre Kirk bekrefter at han er en komponist, bandleder og trommeslager som hører hjemme langt der fremme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Legenden Jan Johansson skapte «Jazz på ryska» på 60-tallet. Nå gjør den fine vokalisten Alina Rostotskaya det sjøl.

Blant de mange sakene jeg kan lite om, har russisk jazz en framtredende plass. Fram til Glasnost-dagene var det kun frijazz vi kjente noe til her på berget – jeg i alle fall – men etterhvert har det dukka opp en hel del annet også. LRK Trio skal blant annet spille på Moldejazz neste år og de er også representert her som kompet til Alina Rostotskaya.

Hvordan har så denne musikken kommet vår vei? Nok en gang er det ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records som skal ha det meste av æren. Han fortsetter heldigvis sitt korstog med å formidle kvalitetsmusikk fra land og kilder vi sjelden kommer borti og Rostotskaya føyer seg elegant inn i den rekka.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun har jobba med dette bandet i rundt ti år og hun har skrevet stort sett alt av både tekst – på russisk – og musikk. Her er det mange inspirasjonskilder involvert, som blant annet folkemusikk fra diverse russiske tradisjoner og vestlig jazzmusikk.

Jeg skjønner ikke et ord av hva hun synger, men hun makter uansett å formidle fine stemninger. Musikalsk låter det fint av usedvanlig dyktige musikanter, men det blir liksom litt for pent – make a mistake, som Thelonious Monk sa, så vil det skje enda mer spennende saker.

Uansett har dette blitt et fint møte med musikk fra et land som garantert har mye mer spennende musikk å by på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Gregory Porter har kommet som en «frelser» for mannlig jazzvokal de seineste åra. Her får vi være med han på fest i Royal Albert Hall.

Porter (47) har i relativt voksen alder bygd seg ei karriere som verdensstjerne. I åresvis sang han rundt om på små klubber både i California, der han vokste opp, og i New York uten at det skjedde noe som helst når det gjaldt oppmerksomhet.

Det er i løpet av det seineste tiåret at ting har blitt snudd fullstendig på hodet for Porter. Hele verden har blitt hans leikegrind og arenaene har blitt stadig større. Han hadde ingen problemer med å fylle Royal Albert Hall i London den 2. april i år for å si det sånn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som er ekstra hyggelig er at Porter har oppnådd denne statusen ved å være den han alltid har vært – både personlig og musikalsk. Han har holdt seg til det jordnære, det melodiske, det tradisjonelle – det store i den amerikanske vokaltradisjonen.

Han har aldri lagt skjul på at hans aller største forbilde alltid har vært Nat «King» Cole. Det kom det en herlig bekreftelse på i fjor med albumet «Nat «King» Cole & Me». Der hadde en av jazzens aller største arrangører, Vince Mendoza, skrevet blekkene for London Studio Orchestra – fotballøyas svar på KORK – og det blei et flott album med 15 låter sterkt forbundet med Cole, men med Porters bumerke sjølsagt.

I april i år blei prosjektet tatt et steg videre. Nok en gang med strålende London Studio Orchestra, leda av Mendoza, fikk et fullsatt Royal Albert Hall møte Porter og hans band som han har hatt med seg siden de anonyme dagene på småklubbene med stort sett det samme repertoaret, men med noen Porter-originaler i tillegg, ikke minst den nydelige «Hey Laura».

Her kommer det ikke en eneste overraskelse – kun bortimot 80 minutter med herlig musikk med den beste mannlige jazzvokalisten som finnes på Tellus akkurat nå. Pakka er også todelt – musikken finnes både på cd og DVD, så hvis man skulle ha et ønske om å få konsertfølelsen inn i stua så er det fullt mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump må avsettes så snart som mulig.

Trioen Miman kompromisser ikke med noe eller noen. Det blir det unik musikk av.

Det kommer stadig nytt påfyll av unge musikanter med nye ideer og et herlig pågangsmot. Bandet Miman, som består av bassisten og synthesisten Egil Kalman, fiolinisten Hans P. Kjorstad og den akustiske gitaristen og klarinettisten Andreas Hoem Røysum, og plateselskapet Motvind Records, med tilhørende festival, hører hjemme i den kategorien og trioens debutalbum er et utmerka eksempel på hvem de er og hvor de vil.

«Ulme», som er spilt inn på ei hytte i Nordmarka i Oslo, forteller oss om unge herrer som vil sprenge grenser og som vil gjøre det på sitt eget vis.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

De tre henter impulser fra en rekke kilder – både hver for seg og kollektivt. Folkemusikk og frijazz er åpenbare inspirasjonskilder, men her finnes også spor av electronica, samtidsmusikk og musique concrète og garantert mye annet.

Dette har Miman gjennom utveksling av ideer i flere år og turneer rundt om til et frisinna publikum i en rekke land i Europa, «forska» seg fram til og det låter sjølsagt ulikt alt annet som har kommet meg for øre.

Til forskjell for mye tradisjonell frijazz så er ofte den vakre melodien og nesten straight rytmikk tilstede ved flere anledninger her. Spenninga mellom det helt løse og det mer melodiske er så avgjort med på å gjøre «Ulme» til det spennende visittkortet det har blitt.

Miman har allerede med debuten fortalt oss at de er et kollektiv man bør følge med åpent sinn i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marte Michelet har gjort en formidabel jobb med å dukke ned i historia om jødedeportasjonene i Norge under krigen. Det har det blitt storm av og det er bra.

Hvem har rett til å eie historia? Sjølsagt ingen, men når det gjelder norsk krigshistorie virker det som om mange av de involverte veldig gjerne ville ha et eierskap til den. Det har heldigvis Marte Michelet våget å ta et oppgjør med i dette tilfellet og hun har gjort det på et svært så grundig og troverdig vis.

Marte Michelet er ikke historiker. Hun er journalist med stor integritet – en hedersbetegnelse i mi bok. De seineste åra har hun, som sin far Jon Michelet, konsentrert seg i stadig større grad om sitt forfatterskap og «Den største forbrytelsen», som kom for fire år siden, etablerte henne umiddelbart som ei viktig stemme når det gjelder det grusomme som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På mange vis kan nok «Hva visste hjemmefronten?» ses på som en oppfølger til «Den største forbrytelsen». Michelet har tatt den tunge jobben med å avdekke så mye av kildematerialet som mulig – noe har dessverre forsvunnet for alltid av årsaker vi bare kan tenke oss hvorfor – og de stadig tilbakevendende spørsmålene er hva visste hjemmefronten, hva gjorde de med det de visste og ikke minst: hva unnlot de å gjøre?

Jeg er ikke historiker sjøl om jeg har et gammelt grunnfag i faget og hadde en av kildene, Edvard Bull, som foreleser i sin tid. Jeg er journalist og med det som utgangspunkt så må jeg si at Michelet har gjort en fantastisk jobb. Hun har vært grundig inntil det nerdete, men det skal man være i slike viktige spørsmål. Det at hun dermed har tråkka på vedtatte sannheter, var å vente og gjør bare boka og dokumentasjonen hennes enda viktigere.

Michelet er usedvanlig språksikker og framdrifta i fortellinga likner nesten på ei dramatisk krimfortelling – forskjellen er «bare» at det Michelet skriver om var og er et virkelig helvete. Mange av våre krigshelter har åpenbart mye å skjule. Michelet prøver på ingen måte å ta fra dem æren for hva de gjorde, hun prøver kun, og makter i stor grad, å påpeke hva de ikke gjorde.

Marte Michelet har makta i veldig stor grad å avdekke deler av historia som har vært forsøkt lagt lokk på helt siden den dramatiske sommeren og høsten 1942. Såvidt jeg kan skjønne, til tross for at en rekke faghistorikere mener noe annet, så har hun skrevet et referanseverk som utfyller bildet på et meget flott vis.

Den estiske altsaksofonisten Maria Faust har slått seg ned i Danmark. Der har hun laga original musikk med flott reisefølge.

Maria Faust (39) er et nytt bekjentskap for meg. Det tar likevel ikke mange runder i spilleren før jeg skjønner at hun har mye å fare med både som komponist, instrumentalist og bandleder.

Hun sier hun ikke følte seg hjemme i den klassiske musikken hun vokste opp med hjemme i Estland. Hun følte seg heller ikke hjemme i jazzens swingbaserte musikk. Hun mener siden hun vokste opp under kommunismen så dreide det seg om marsjering, ikke swing.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alt dette har nok ført til det uttrykket og de musikalske landskapene hun inviterer oss inn i på «Machina». Med en usedvanlig original besetning med pianisten Jacob Anderskov, bassistene Nils Bo Davidsen og Adam Pultz Melbye, hennes mann, amerikanske Ned Ferm på tenorsaksofon og cellisten Ida Nørholm, blir vi presentert for noe som likner mer på et verk enn på enkeltstående komposisjoner.

Grunntonen i det hele er sterkt melodisk i en mørk, sakteflytende kammermusikalsk sfære som det er godt å flytte inn i for å få tid til ettertanke og nye tanker.

For det Faust og ensemblet byr på er så spennende og originalt at det krever deg fullt ut som lytter. Kommer du først under huden på dette universet så er det veldig mye å glede seg til – Maria Faust er ei original og spennende stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Aadnekvam gir oss her den tredje runden med sin Freedoms Trio. Musikken egner seg ypperlig i den mørke årstida.

Steinar Aadnekvam sammen med sin Freedoms Trio.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Steinar Aadnekvam (34) kommer opprinnelig fra Bergen, men har hatt store deler av verden som si leikegrind. Med Stockholm som base etter mange år i Brasil, sørger Aadnekvam og hans svært så empatiske medmusikanter for usedvanlig varm og livsbejaende musikk – nok en gang.

Dette er altså tredje gang vi får gleden av å møte det musikalske universet til Aadnekvam som fremstår som en glitrende instrumentalist med sin akustiske gitar. Første runden på Losen Records i 2015 var med et stort ensemble, mens oppfølgeren året etter var med trioen som nå har spilt rundt 100 jobber rundt om i Europa.

Med seg har Aadnekvam den brasilianske bassisten Rubem Farias og trommeslageren Deodato Siquir fra Mozambique. Da ligger det i korta at musikken henter impulser fra en rekke kilder kloden rundt, men fortsatt er det masse brasiliansk stemning i uttrykket – heldigvis.

Alle tre bidrar også med sine stemmer noe som gir musikken ei ekstra stemme – bokstavelig talt. Alle har også skrevet låter til denne utgava av trioen, noe som er med på å gi uttrykket flere farger.

De tre gutta synes tydeligvis det er storveis å lage musikk sammen – det skinner veldig tydelig gjennom. Freedoms Trio har mye glede og varme å gi – det gjør ikke noe nå i den mørke årstida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.